Mølen naturreservat
Forord
Mølen naturreservat ble fredet ved kongelig resolusjon 19. juni 2009.
Vernet av Mølen opphevet tidligere fredning som naturreservat fra 1977.
Reservatet ligger i Hurum kommune, i Breiangen sør for Hurumlandet.
Mølen er et populært utfartssted for båtturister sommerstid. Samtidig er Mølen hekkeplass for en rekke sjøfugler, og det er derfor behov for en forvaltningsplan for naturreservatet. Denne planen blir den første forvalt- ningsplanen for reservatet, og slike planer revideres normalt hvert 10. år.
Arbeidet med forvaltningsplanen ble satt i gang i juni 2010.
Sommeren 2010 gjorde Miljøfaglig Utredning AS ved Bjørn Harald Larsen en fagbiologisk vurdering av verneområdet. Helge Fjeldstad og Kirstin M. Flynn fra Miljøfaglig Utredning AS, samt Ola M. Wergeland Krog i Wergeland Krog Naturkart, deltok under feltarbeidet og har gitt innspill til rapporten. Rapporten med vurderinger og forslag til tiltak danner grunnlag for denne forvaltningsplanen.
Høringsutkastet til forvaltningsplanen er utarbeidet av Fylkesmannen i Buskerud ved Lina Sannes Eskerud og Trine Nordli. Utkastet til planen ble sendt på høring 9. juli 2013. Det kom inn fem høringsuttalelser, og disse er sammenfattet og kommentert i vedlegg 7. Det er gjort noen just- eringer i planen i henhold til innspillene.
Planen er endelig godkjent av Fylkesmannen 26. november 2013.
Øivind Holm avdelingsdirektør Miljøvernavdelingen
Fylkesmannen i Buskerud Besøksadresse:
Grønland 32 Drammen Postadresse:
Postboks 1604 3007 Drammen Telefon: 32 26 66 00
E-post: fmbupost@fylkesmannen.
noInternett: www.fylkesmannen.no
MVA rapport 2013
Forsidefoto: Bjørn Harald Larsen, Eldfrid Engen, Trine Nordli, Lina Sannes Eskerud
Innhold
Sammendrag 4
1. Innledning 5 1.1 Bakgrunn
1.2. Metode 1.3 Lovverk
2. Beskrivelse av verneområdet 8 2.1 Landskap, geologi og klima
2.2 Flora og fauna
2.3 Kulturhistorie og kulturminner
3. Brukerinteresser 17
3.1 Friluftsliv, jakt og fiske
3.2 Anlegg og andre tekniske inngrep
4. Bevaringsmål og skjøtsel 23
4.1 Bevaringsmål 4.2 Overvåking 4.3 Skjøtsel
4.4 Sonevis forvaltning
5. Forvaltning og oppsyn 30
5.1 Forvaltning og oppsyn
5.2 Saksbehandling etter verneforskriften 5.3 Vurdering i forhold til naturmangfoldloven
6. Referanser 34
7. Vedlegg 36
Sammendrag
Mølen naturreservat, ved Breiangen sør for Hurumlandet, har verneverdi på grunn av det biologiske mangfoldet av naturtyper, økosystemer, arter og naturlige økologiske prosesser. Naturreservatet omfatter mesteparten av øyas areal i tillegg til noe vannareal. Til sammen utgjør verneområdet 225,6 daa.
Naturtypene på Mølen er hovedsakelig lindeskog, lågurtskog der furu er dominerende art i tresjiktet, åpen grunnlendt naturmark og kalkrike enger. Lindeskog og kalkrike enger er sjeldne naturtyper i Norge. Det er registrert flere sjeldne karplanter og sommerfuglarter knyttet til disse to naturtypene. Mølen er en viktig hekkelokalitet for sjøfugl i Oslofjorden, og i 2009 ble det registrert i alt 576 hekkende par sjøfugl på øya.
Mølen er et attraktivt friluftsmål for båtturister som bruker øya til soling, bading og rekreasjon sommers- tid. På samme tid hekker det flere hundre par med sjøfugl på øya og det er derfor behov for en forvalt- ningsplan som kan gi konkrete retningslinjer om bruk i verneområdet, samt skjøtsel, spesielt av engene og lindeskogen.
Arbeidet med forvaltningsplan for naturreservatet ble satt i gang i juni 2010. En fagbiologisk rapport ble utarbeidet av Bjørn Harald Larsen ved Miljøfaglig Utredning AS, på oppdrag fra Fylkesmannen i Busker- ud. Forvaltningsplanen er utarbeidet med grunnlag i denne fagrapporten.
Forvaltningsplanen belyser verneområdets verdier og brukerinteresser, og beskriver konkrete bevar- ingsmål som skal sikre at verdiene blir tatt vare på. Det legges fram forslag til tiltak for å bevare og utvikle verdiene i reservatet. Planen anbefaler blant annet disse tiltakene:
• Slått av enga på nordvestspissen av øya
• Fjerning av oppslag av furu, spisslønn og boreale lauvtrær med ryddesag i engene. Gradvis tynning av krattvegetasjon i engene, uten å ta slåpetorn, geitved og svartmispel.
• Uttak av gran i kalklindeskogen
1. Innledning
1.1 Bakgrunn
Den 19. juni 2009 ble Mølen vernet ved kongelig resolusjon, som en del av Verneplanen for Oslofjorden – delplan Buskerud. Vernet av Mølen opphevet tidligere fredning som naturreservat fra 1977. Verneom- rådet ble utvidet ved vedtak i 2009 og omfatter nå noe sjøareal i tillegg til landarealet. Reservatet ligger i Hurum kommune, i Breiangen sør for Hurumlandet.
Verneformålet er: å bevare en tilnærmet urørt øy, samt tilgrensende sjøområder, med det naturlig tilkny- ttede plante- og dyreliv. Formålet er særlig å bevare en velutviklet og særpreget lindeskog, en rekke sjeldne, sårbare og fredete plante-, lav- og insektarter, deler av strandvegetasjonen og å ta vare på viktige hekkeområder for sjøfugl.
Arbeidet med forvaltningsplanen startet opp i juni 2010, og er ledet av Fylkesmannen i Buskerud. Det ble meldt oppstart av planarbeidet og det kom inn fire innspill. Utkastet til forvaltningsplan ble sendt på høring 9. juli 2013. Det kom inn fem høringsuttalelser, og disse er sammenfattet og kommentert i vedlegg 7. Planen er justert noe i henhold til innspillene vi fikk, og ble endelig godkjent av Fylkesmannen 26.
november 2013.
Godkjent forvaltningsplan sendes til grunneier. Aktuelle lokale lag og foreninger, og andre med interesse i området kan finne planen på Fylkesmannens hjemmeside: www.fylkesmannen.no/Buskerud.
1.2 Metode
Miljøfaglig Utredning AS har utarbeidet et fagnotat (Larsen & Fjeldstad 2010) som danner grunnlaget for denne forvaltningsplanen for Mølen naturreservat. Deler av kapittel 1, og det meste av kapittel 2 og 4 er klippet rett ut av fagnotatet. Fagnotatet baserer seg på en kartlegging av fauna, flora og naturtyper. Miljøf- aglig Utredning har samlet eksisterende informasjon blant annet av insektsfaunaen som er registrert av Lars Ove Hansen fra Naturhistorisk Museum. Det er innhentet opplysninger om registrerte plantefunn fra Artskart. I tillegg har de gjort egne registreringer i felt. Eksisterende og ny kunnskap har dannet grunnlag for å skille ut delområder med særlig viktige naturtyper og artsforekomster, der ett av områdene er skjøt- selsavhengig på sikt for å opprettholde sine naturkvaliteter. Denne forvaltningsplanen er i hovedsak byg-
get på vurderinger og anbefalinger i fagnotatet fra Miljøfaglig Utredning (Larsen & Fjeldstad 2010).
Naturreservatet er kartlagt etter NiN-systemet. Dette systemet definerer en naturtype som en ensartet type natur som omfatter alt plante- og dyreliv og de miljøfaktorene som virker der (Artsdatabanken 2011).
Naturtyper i Norge – NiN, bygger på en grundig gjennomgang av kunnskap om variasjon i naturen. NiN er et enhetlig beskrivelsessystem for all norsk natur på 5 ulike nivå (Artsdatabanken 2011). Det tar ut- gangspunkt i alle relevante økologiske variabler, og beskriver naturen fra overflaten på en enkelt stein til ei slåtteeng og opp til hele landskap. Systemet gjør det mulig å beskrive hele Norge inkludert havom- rådene, Svalbard og Jan Mayen.
Verdsetting av naturtypene og lokalitetene i naturreservatet ble gjort etter de fem kriteriene i Miljødirek- toratet (tidligere Direktoratet for naturforvaltning ) sin håndbok for dette. Verdien kan klassifiseres som svært viktig (A), viktig (B), eller lokal betydning (C). De fem kriteriene er:
• størrelse og velutviklethet (verdien øker med størrelsen og utviklingsgraden)
• grad av tekniske inngrep (tekniske inngrep reduserer verdien)
• forekomst av rødlistearter (verdien øker med antall og trusselgrad)
• kontinuitetspreg (verdien øker med miljøets alder)
• sjeldne utforminger (nasjonalt og regionalt)
Forekomst av rødlistearter er ofte et vesentlig kriterium for å verdsette en lokalitet. Norsk rødliste for arter er i hovedsak en prognose for arters risiko for å dø ut fra Norge. Gjeldende norsk rødliste er fra 2010 (Kalås et.al 2010). Trusselkategoriene for rødlistede arter i Norge er de samme som brukes internasjonalt og av IUCN. Rødlistekategorienes rangering og forkortelser er:
RE – Regionalt utryddet (Regionally Extinct) CR – Kritisk truet (Critically Endangered) EN – Sterkt truet (Endangered)
VU – Sårbar (Vulnerable)
NT – Nær truet (Near Threatened) DD – Datamangel (Data Deficient)
For øvrig vises det til (Kalås et.al 2010) for nærmere forklaring av inndeling, metoder og artsutvalg for den norske rødlista.
Inndeling av vegetasjonstyper er gjort etter (Fremstad 1997).
Svartelistekategoriene som brukes for å klassifisere fremmede arters negative påvirkning på økosystemer i Norge er:
HR – Høy risiko (High Risk) LR – Lav risiko (Low Risk) UR – Ukjent risiko (Unknown risk)
1.3 Lovverk
Opprettelsen av naturreservater er i dag hjemlet i naturmangfoldloven § 37:
I et naturreservat må ingen foreta seg noe som forringer verneverdiene angitt i verneformålet. Et naturres- ervat kan totalfredes mot all virksomhet, tiltak og ferdsel.
Forvaltningsplaner
Arbeidet med forvaltningsplaner er et prioritert arbeidsområde. For verneområder med mange bruker- interesser, og/eller naturtyper som krever skjøtsel bør det utarbeides en forvaltningsplan samtidig med verneplanen. Forvaltningsplaner er viktige for å få en helhetlig forvaltning av verneområdet. Planene lages etter samme mal, men tilpasses de ulike områdene.
En forvaltningsplan skal være et praktisk hjelpemiddel til å opprettholde og fremme verneformålet.
Forvaltningsplanen skal sikre en enhetlig forvaltning av verneområdene ved å gi retningslinjer om bruk, informasjon, skjøtsel og eventuell tilrettelegging. Ved hjelp av en forvaltningsplan skal forvaltningsmyn- digheten unngå tilfeldige enkeltavgjørelser som kan være uheldige for verneverdiene. Gjennom arbeidet med en forvaltningsplan skal det avklares og tas stilling til hvordan ulike verne- og brukerinteresser skal behandles. Planen vil bidra til en mer forutsigbar forvaltning av verneområdet.
Forholdet til annet regelverk
Ved siden av verneforskriften og naturmangfoldloven gjelder også annet regelverk i verneområdet. Kom- munen har forvaltningsmyndighet etter plan- og bygningsloven og lovverk som regulerer vilt-, og fiske- forvaltning, forurensning, brannvern, motorferdsel i utmark, landbruk med mer. Fylkeskommunen har myndighet i forhold til fylkesplanlegging, kulturminneforvaltning, vilt- og fiskeforvaltning med mer.
Andre offentlige myndigheter har også oppgaver som berører verneområdene. Når ulike lover kommer i innbyrdes konflikt med hverandre kan det i noen tilfeller være tvil om hvilken lov som er den over- ordnede. Naturmangfoldloven (herunder verneforskriften) er en sektorlov, som innenfor områder som blir vernet etter loven, i hovedsak går foran plan- og bygningsloven, landbrukslovgivning, friluftsloven og motorferdselloven.
Det er viktig å være oppmerksom på at hvis det gis dispensasjon etter verneforskriften til ulike tiltak, vil dette ikke sette til side krav om dispensasjon etter annet gjeldende lovverk. Søknader skal behandles etter de lovverkene de berører, så en må ofte sende søknader til flere instanser enn vernemyndighetene.
Naturmangfoldlovens miljørettslige prinsipper
Kapitel II i naturmangfoldloven inneholder alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk. §§ 7-12 angir prinsipper for offentlig beslutningstaking. Dette er prinsipper som skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet som berører natur. Prinsippene skal vurderes, og det skal gå fram av beslutningen hvordan prinsippene er vektlagt. En forvaltnings- eller skjøtselsplan skal også inneholde en vurdering av disse prinsippene i henhold til de tiltakene som foreslås i planen. Dette er gjort i kapittel 5.3.
Områder som inneholder truet, sjelden eller sårbar natur, som representerer en bestemt type natur, som på annen måte har særlig betydning for biologisk mangfold, som utgjør en spesiell geologisk forekomst eller har særskilt naturvitenskapelig verdi kan vernes som naturreservat. Som naturreservat kan det også vernes områder som er egnet til, ved fri utvikling eller aktive gjenopprettingstiltak, å få verneverdier som angitt over.
2. Beskrivelse av verneområdet
Mølen naturreservat ligger i Buskerud-delen av Oslofjorden, den såkalte Breiangen sør for Hurumlandet.
Verneområdet er en forholdsvis stor, skogkledt øy. Mølen ligger om lag midt mellom Hurumlandet og Horten.
Figur 1: Mølen ligger i Oslo- fjorden sør for Hurumlandet.
Kilde Norge Digitalt/Geodata AS/Fylkesmannen.
Mølen er ca. 300 daa, hvorav 226 daa er vernet. Øya er 875 m lang og mellom 200 og 300 meter bred (Hagen 1950). Det høyeste punkt befinner seg 26 moh. Store deler av øya er dekt med gammel lindeskog, men også en del furuskog. Et større areal i sør, samt et mindre i nord, er åpent landskap med spredt kratt- og buskvegetasjon.
2.1 Landskap, geologi og klima
Mølen befinner seg innenfor Oslofeltet og har forholdsvis mineralfattige prekambriske, sedimentære ber- garter. Over store deler av øya er det imidlertid skjellsandbanker som gir opphav til en rik flora.
Den midtre delen av Oslofjorden har et svakt oseanisk klima, med forholdsvis tørre og varme somre og fuktige og milde vintrer. Den nærmeste målestasjonen til Meteorologiske institutt er i Røyken. Her er den gjennomsnittlige årstemperaturen for perioden 1961-1990 på 5,2 °C, med minimum i januar måned med gjennomsnittlig –4,9 °C og maksimum i juli med gjennomsnittlig 15,9 °C. Nedbørsnormalen for samme periode er 880 mm/år, med mest nedbør i oktober (Kilde: www.met.no).
Naturgeografisk befinner Mølen seg i boreonemoral vegetasjonssone og svak oseanisk vegetasjonsseksjon (Bn-O1), som danner overgangen mellom de reine lauvskogsdominerte nemorale områdene og de typiske barskogsregionene (Moen 1998). Svake østlige trekk i vegetasjonen, og typiske vestlige arter og vegetas- jonstyper mangler.
Figur 2: Store deler av øya er vernet som naturreservat, samt noe van- nareal i sør og nordøst. Kilde Norge Digitalt/Geodata AS/Fylkesmannen
2.2 Flora og fauna
Floraen i Mølen naturreservat er godt kjent og dokumentert, spesielt er det mange belegg av karplanter og lav i ulike herbarier i Norge. Av moser og sopp er det få registrerte funn. Registreringer finnes tilbake til 1800-tallet. Mølen er i Naturbase registrert med vernetema Sjøfugl og verneformål "Bevare hekkeområde for sjøfugl samt lindeskog". Dette gjenspeiler i noen grad hvor viktig denne øya er for sjøfugl i forhold til andre verneinteresser.
Flora
Mølen er godt undersøkt både med hensyn til flora og fauna, og det foreligger en lang rekke funn av sjeldne/uvanlige og rødlistede karplanter og insekter (mest sommerfugler). En stor del av øya, fra sørøst og nordover langs østsida av øya og hele den nordre delen, er dekt av lindeskog med lågurtvegetasjon. I partier er det stort innslag av kalkkrevende arter som vårmarihand, tannrot og blåveis i denne skogen, noe som skyldes skjellsandpåvirkningen (Larsen & Fjeldstad 2010). I sørøstre del er innslaget av ask (NT) og spisslønn betydelig i lindeskogen, mens alm (NT) står mer spredt. På den nordre del av øya har lindesko- gen et innslag av furu på 10-20 % i tresjiktet, mens alm, ask og spisslønn har lav dekning.
Lindeskogen på Mølen er til dels svært gammel og har trær med en stammeomkrets på opptil fire me- ter. Frekvensen av grove, gamle og hule trær er ikke like stor som på Ranvikholmen naturreservat, men bestandet er til gjengjeld langt større. Død ved er det også lite av, og skogen har i partier et skjøttet park-
Orkideen vårmarihand er en karakterart i lindeskogen på Mølen. Arten er kalkkrevende og trives derfor på Mølen på grunn av øyas skjellsandbanker. Foto Bjørn Harald Larsen.
skogspreg – trolig et resultat av rydding for beite i en yngre fase. Særlig i nordre del bærer skogen preg av tidligere beiting, med innslag blant annet av skvallerkål. Her er det også et mindre areal som har vært dyrket, hvor en tydelig dyrkingskant fortsatt kan ses i terrenget. Enkelte gamle furuer ble registrert i nordre del av lindeskogsbestandet. Den sørøstre delen av lindeskogen var mer naturskogpreget. Foruten de nevnte kalkindikatorene, var feltsjiktet dominert av hvitveis, liljekonvall, kantkonvall, kratthumleb- lom, stankstorkenebb, klengemaure og krattfiol. Misteltein var svært vanlig på lind. Lodnefiol ble funnet flere steder på øya, og helst i overgangen mellom lindeskog og åpen grunnlendt naturmark eller lågurteng – gjerne sammen med nikkesmelle. I de fuktigste partiene av skogen ble det registrert en del arter i lunge- neversamfunnet på gamle edellauvtrær, blant annet sølvnever, kystnever, lungenever og vanlig blåfiltlav.
Langs den østre delen av øya var det også større arealer med lågurtskog der furu var dominerende art i tresjiktet. Dette var helst på koller med tynt jordsmonn (men trolig med noe skjellsand) eller på stein- strand. Også i disse furuskogsbestandene inngikk småtrær av lind og andre edellauvtrær, samt rogn, bjørk og einer. Furuskogen er forholdsvis gammel, med enkelte svært gamle og grove trær. Det er mindre fukt- partier i furuskogen, særlig på den sørvestre delen av øya, men det er ikke snakk om sumpskogsmiljøer eller myr. På en kolle på den sentrale, sørlige delen av øya ble det også kartlagt en mosaikkfigur av lyngskog og lavskog med furu i tresjiktet samt noe lind i busksjiktet (Larsen & Fjeldstad 2010).
På den søndre delen av øya er det et større område med åpen grunnlendt naturmark og lågurtvegetasjon.
Denne naturtypen finner vi også på østsida av øya fra midten og nordover, samt på et mindre areal langs vestsida et stykke nord for båthavna. Blankstorkenebb og rødlistearten nikkesmelle ble funnet flere steder i denne naturtypen, helst i overgangen mot steinforstrand eller kulturmarkseng. Kulturmarkseng som fortsatt viser klare tegn til å ha vært beitet ble kun registrert i nordvestre del og helt på nordspissen. Dette var lågurtenger med karakterarter som dunhavre, dunkjempe, gjeldkarve, blodstorknebb, bakkestjerne, bergmynte, storblåfjær og rundbelg. På nordspissen ble også blankstorkenebb funnet.
Fauna
Norsk Ornitologisk Forening (NOF) avd. Buskerud har utført registreringer av hekkende sjøfugl i Breian- gen fra 1980. I den første perioden var overvåkingen noe mer tilfeldig både med henhold til metodikk og tidsintervall, men etter 1995 har det blitt utført registreringer annen hvert år etter samme metodikk. Den siste overvåkningssesongen var således 2011. Mølen inngår i overvåkningsområdet. Samlet sett har over- våkningen vist en jevn økning i sjøfuglbestandene fram til 2005, før det ble registrert en kraftig tilbake- gang i 2007 og en svak økning igjen i 2009 (Larsen & Fjeldstad 2010), og en betydelig nedgang i 2011.
De siste årene har Mølen vært den viktigste hekkeplassen for sjøfugl i denne delen av Oslofjorden. Før ca.
2000 var det Vealøs som hadde de største bestandene (Larsen og Fjeldstad 2010). Makrellterne har samlet sett hatt en negativ bestandsutvikling i Oslofjorden, men på Mølen har det vært en positiv tendens de siste årene. Grågås er en forholdsvis ny hekkefugl i denne delen av Oslofjorden.
I og med at det finnes gode, standardiserte sjøfuglregistreringer fra reservatet fra en lang årrekke tilbake, ble ikke registreringer av sjøfuglbestandene prioritert under feltarbeidet i juni 2010. Det ble kun gjort grove anslag av måkekoloniene, samtidig som klekte reir av ærfugl og eventuelle andre andefugler ble registrert. På Mølen ble stormåkekolonien på Storhaugen estimert til 150-200 hekkende par med en forde- ling mellom gråmåke og sildemåke på 60/40. Fiskemåkekolonien på sørspissen ble vurdert å bestå av ca.
200 par, med et lite innslag av makrellterne. Det ble registrert ca. 25 ærfuglhunner langs øya, men ingen ungekull (Larsen og Fjeldstad 2010).
Tellingen gjennomført av NOF i 2011 viser at sjøfuglkolonien på Mølen fortsatt var den største i Breian- gen, med totalt 406 hekkende par (Andersen et. al 2011). Dette er likevel en betydelig nedgang, minus
170 par siden forrige telling. De viktigste hekkende artene var fiskemåke, gråmåke og sildemåke. Mølen var den eneste lokaliteten i 2011 hvor det ble registrert hekking av makrellterne og antallet har også økt siden forrige telling (Andersen et.
al 2011). Også her har antall ærfuglhek- kinger økt, mens hekking av fiskemåke, sildemåke og særlig gråmåke har avtatt.
På sydspissen ligger områdets eneste fiskemåkekoloni og hele makrellternebe- standen, mens østsiden huser stormåke- kolonien for området med 50 par gråmåke, 114 par sildemåke og 3 par svartbak.
Totalt ble det registrert 11 hekkende sjøfuglarter i 2011.
Fylkesmannen observerte 25-30 par med hekkende makrellterne på nordsiden av øya på utsiden av sone A i juni 2013.
Mølen må karakteriseres som godt un- dersøkt når det gjelder insekter. Viktige arbeider er registreringer av edderkopper som ble gjort i perioden 1987-1990 (Hauge & Hansen 1991), samt fangst og registreringer av sommer- fugler gjort i samme periode. Sommerfugler har blitt undersøkt av en rekke fagpersoner også etter 1990 på Mølen. Billefaunaen knyttet til gammel lind er også godt undersøkt, blant annet i 2010 av Lars Ove Hansen.
Edderkoppundersøkelsene i 1987-1990 resulterte i mange interessante funn på Mølen, blant annet et par arter som i dag er rødlistede. På den tida var den geografiske utbredelsen til mange arter dårlig kjent, og undersøkelsene, som også omfattet fire andre øyer i Breiangen, var viktige for å bedre kunnskapen om utbredelse. Undersøkelsene konsentrerte seg om lindeskogen og kantsoner mot mer åpne miljøer (Hauge
& Hansen 1991).
Mye av sommerfuglregistreringene på Mølen har foregått på kalklågurtenga på nordspissen av øya. Dette er et svært viktig område for sommerfugler og en rekke sjeldne og rødlistede arter er registrert her. Også andre åpne arealer med lågurtenger på øya er viktige sommerfuglhabitater.
Fremmede arter
Rynkerose (Rosa rugosa) har etablert seg i to bestander på Mølen, en på østsiden og en nord på øya.
Begge bestandene ligger ca. 15 meter fra vannkanten. Planten er opprinnelig innført fra Nordøst-Asia (Fylkesmannen i Buskerud et.al 2010). Til tross for at dette er en meget piggete plante har den lenge vært en av de mest populære rosebuskene i omsetning i Norge, noe som har bidratt til spredningen av arten. Vanlige former er med røde, hvite og fylte blomster. Rynkerose er lite kresen til habitat, og kan vokse blant annet i ren sand. Den er også salttolerant, noe som gjør den konkurransedyktig i strandom- råder. Planten spres effektivt med fugl som spiser de kjøttfulle nypene, og nypene kan fraktes med havs- trømmene over lengre avstander. Spredning kan også skje vegetativt ved at nye skudd skyter opp fra rotdeler i jorda. På grunn av den effektive spredningsmåten, en stor og spiredyktig frøproduksjon og en
Makrellterne er registrert på Norsk Rødlise for arter 2010. Arten er i tilbakegang i Oslofjorden, men har en positiv utvikling på Mølen.
Foto Kjetil Heitmann.
dominerende vekstform utgjør den en trussel mot stedegne arter, som skygges ut og forsvinner.
Naturtyper
Registreringene i 2010 ble gjort både etter det nye systemet Naturtyper i Norge (NiN) og etter det såkalte DN-systemet (Direktoratet for naturforvaltning 2007).
I Naturmangfoldloven er det gitt åpning for å definere utvalgte naturtyper som skal få et særskilt vern gjennom loven. Foreløpig er det vedtatt forskrift om fem utvalgte naturtyper; slåttemark, slåttemyr, kalksjøer, kalklindeskog og hule eiker. Lindeskogen på Mølen kan ikke karakteriseres som kalklindeskog etter de kriteriene som Brandrud (2010) setter for utskilling av typen. Kalklindeskog opptrer kun på kalkrygger/-knauser/-platåer/-hyller og i rasmarker med kalkrikt materiale og har svært tynt jordsmonn som gjør at en rekke kravfulle sopper, særlig slørsopper av underslekten Phlegmasium, finner gode vekstvilkår. Forekomsten på Mølen er kartlagt som lindedominert lågurt-kalkskog (T23-5) på skjellsand (Larsen & Fjeldstad 2010).
Av andre skogtyper finnes både lågurtskog (T23-4), lyngskog (T23-11) og lavskog (T23-16), alle typene med furu som dominant i tresjiktet.
Rynkerose er en fremmed art som ble innført som hageplante fra Nordøst-Asia på 1800-tallet. Den har siden spredd seg ut i naturen. Foto Hans Lennart Lindkjølen.
Flere åpne naturtyper finnes, blant annet større arealer med åpen, grunnlendt naturmark av lågurttype (T25-3). På tross av at beitebruken har opphørt for flere generasjoner siden ble det kartlagt flere mindre arealer med lågurt-kulturmarkseng (T4-3), kulturmarkskalkeng (T4-4) og kulturmarkskalkfukteng (T4-8) på Mølen ut fra forekomst av kulturmarksindikatorer. Disse åpne naturtypene var blant annet voksested for rødlistearter som nikkesmelle og blankstorkenebb (Larsen & Fjeldstad 2010).
Figur 3. Mølen er kartlagt etter NIN-systemet (Naturtyper i Norge). Det mørke grønne arealet er kartlagt som lågurt- kalkskog og består hovedsakelig av lindeskog. Det gule området markert som T4-3 er lågurt-kulturmarkseng.
Kilde: Miljøfaglig utredning AS.
Forekomst av sjeldne arter
Kunnskapen om forekomsten av sjeldne, truede og sårbare artert i Mølen naturreservater er generelt god, og det har vært mange fagfolk med ulike spesialfelt på besøk.
Mølen har funn av mange sjeldne karplanter, men mange av funnene er gamle og det er usikkert om art- ene fortsatt finnes. Sodaurt (EN) ble funnet på 1800-tallet av J. Dyring, mens legesteinfrø (NT) ble belagt herfra i 1920, hengepiggfrø (NT) i 1911 og i 1957 og vårsalat (VU) i 1957. Sørlig vendelrot (DD) ble sist gang registrert på øya i 1973, og fagerrogn (NT) i 1935. Flere av disse artene er begunstiget av beite og kan ha forsvunnet som følge av gjengroing og begrensede muligheter for spredning (både legesteinfrø og hengepiggfrø er tilpasset spredning med husdyr gjennom at frøene fester seg til pelsen). Arter funnet etter 1970 er lodnefiol (VU), fuglereir (NT), nikkesmelle (NT), alm (NT), ask (NT) og svartmispel (NT). Av lodnefiol og nikkesmelle finnes flere belegg og registreringer, trolig fra ulike steder på øya. Fuglereir ble sist funnet i ”lindeskog” i 1981 av O. E. Stabbetorp.
Ask, nikkesmelle, lodnefiol og alm ble registrert en rekke steder på Mølen under feltarbeidet i 2010 (Lars- en & Fjeldstad 2010). Orkidéen fuglereir ble lett spesielt etter i lindeskogen på øya, men ble ikke gjenfun- net på tross av gunstig tidspunkt (i blomstringstida). Nikkesmelle stod i kantsona mellom lindeskogen og steinstranda flere steder, samt på lågurtengene. Lodnefiol stod inne i lindeskogen, men som oftest i kanten mot åpnere miljøer. På østsida av øya stod den også i overgangen mellom furuskog og steinstrand, i et smalt belte med yngre lindetrær.
Det er gjort en lang rekke funn av sjeldne og truede sommerfugler, edderkopper og biller på Mølen. En karakterart i lindeskogen er ”øyeflekkbukk” Mesosa curculionides (VU) (Lars Ove Hansen i e-post), som er knyttet til stående død ved – gjerne lind. De fleste rødlistefunnene skriver seg fra lindeskogsmiljøene, men det er også mange sommerfuglfunn fra åpne miljøer – særlig kalktørrenga på nordspissen av øya.
Av truede og sårbare fugler hekket hettemåke (NT) på Mølen blant annet i 2005 og 2007 (Andersen et.al 2008). Fiskemåke (NT) har en stor koloni på Mølen. Makrellterne (VU) hekker på øya, med 9 par i 2009 og en økning til 2011. Strandsnipe (NT) ble registrert på øya under feltarbeidet i 2010, og i 2011 ble det registrert hekking av arten (Norsk Ornitologisk Forening 2011). Flere sjeldne fuglearter er observert under trekket eller i vinterhalvåret på eller omkring Mølen, slik som sanglerke (VU), tårnseiler (NT), stær (NT), bergirisk (NT), hønsehauk (NT) og sjøorre (NT).
Oversikt over sjeldne artert som er registrert i reservatet finnes i vedlegg 4.
2.3 Kulturhistorie og kulturminner
Mølen ble kjøpt av Oslofjorden Friluftsråd i 1934, og det ble satt opp egen søndagsrutebåt fra Drammen (Oslofjordens friluftsråd 1998). Året etter ble den eksisterende brygga satt opp. I 1957 ble det i Drams- bukta på sydvestsiden anlagt den eksisterende båthavna, og molo-armer bygget med stein fra steinbruddet innenfor. I 1980 og 1988 ble det utført mudring i båthavnen og opparbeidet ca. 60 meter brygge langs fjellet på innsiden i båthavna. Dette anlegget ligger utenfor naturreservat på Mølen. Steinbruddet innenfor ble våren 1988 ryddet og tilrettelagt for rasteplass, denne ligger også utenfor reservatets grenser. Det er tilrettelagt en natursti rundt på holmen med start i steinbruddet ved båthavna (se vedlegg 3).
På Storhaugen i nordøst, nær øyas høyeste punkt, ca. 25 moh, er det en stor gravrøys. En vet ikke sikkert når gravleggingen der fant sted. Gravrøysa har utforming som en bronsealderrøys (Oslofjordens fri- luftsråd 1998). Mølen har vært bebodd gjennom senere tider. Det er ruiner etter de siste husene ved Stue-
neset i Midtskogen. Her bodde det folk til ca. år 1900. De siste øyboerne drev fiske. Tidligere var deler av midtpartiet dyrket. Alt tyder på at det var husdyr på stedet. I syd-øst er det en gammel eplehage innhegnet av steingjerde. Det blir hevdet at hagen i sin tid ble plantet av munker som hadde sin base på Hovedøya ved Oslo.
Naturstien passerer bronsealderrøysa på Storhaugen, nordøst på øya. Foto Eldfrid Engen.
3. Brukerinteresser
Det skal defineres forvaltningsmål for verneområder som skal sikre at verneformålet oppnås. Formålet med vern av Mølen er å bevare/ivareta en nærmest urørt øy med et stort botanisk mangfold og spesielt forekomstene av lindeurskog. I tillegg kommer bevaring av sjeldne og fredete plante-, mose- og insek- tarter, samt hekkeområder for sjøfugl.
Forvaltningsmålene bør derfor fokusere spesielt på bevaring av kalklindeskogen, foruten å legge til rette for at de sjeldne og truete planteartene, moseartene og insektartene fortsatt skal få gode livsvilkår i res- ervatet.
Mølen ble kjøpt opp av Oslofjorden Friluftsråd som en av de første offentlige friluftsområdene i Oslof- jorden. Dette skjedde i 1934. Etter det har det ikke vært beitedyr på øya, og trolig hadde det heller ikke vært det på lang tid før overtakelsen. Det er spor etter tidligere bebyggelse og bruk på Mølen. Gjenin- nføring av beitedyr vil bety en endring av forvaltningsregimet på øya, som det er usikkert på betydningen og effekten av (Larsen & Fjeldstad 2010). I kalklindeskogene virker beiting positivt, særlig for fungaen av storsopper knyttet til lind og hassel (Brandrud 2010). Hvilken effekt beiting vil ha i rik lindeskog med djupere jordsmonn, som på Mølen, er noe mer usikkert – selv om det ut fra generell kunnskap trolig vil være positivt. På den nordre delen av øya har lindeskogen fortsatt preg av beiteskog, og her er det sannsynlig at beiting vil virke positivt.
3.1 Friluftsliv, jakt og fiske
Utfordringer
Det er en utfordring å forvalte området på en slik måte at ferdsel og bruk ikke kommer i konflikt med verneverdiene. En viktig del av vernet er å bevare øya som hekkeområde for sjøfugl. Sjøfuglene er sår- bare for forstyrrelser under hekketiden og menneskelig ferdsel i denne perioden er uheldig. Mølen er et populært område for båtfolk som legger til ved moloen og bruker øya til friluftsliv og bading osv.
Forvaltningsmål
Området skal kunne nyttes til allment friluftsliv, men det er viktig at ferdselsforbudet i sone A blir respek- tert og at det generelt vises hensyn for hekkende fugl. Ferdselen bør kanaliseres langs etablert natursti.
Tidligere gikk naturstien gjennom området som i dag har ferdselsforbud, men stien ble lagt om etter at Mølen ble vernet, og den går nå på utsiden av ferdselsforbudssonen. Det er satt opp skilt som gir infor- masjon om ferdselsforbudet.
Området skal forvaltes slik at ikke jakt- og fiskeaktiviteter kommer i konflikt med verneformålet. Ver- neområdet skal forvaltes slik at det er fritt for søppel og avfall.
Retningslinjer
All ferdsel i reservatet skal skje varsomt og ta hensyn til verneverdiene i området. Det er tillatt å ferdes fritt til fots utenfor hekkeperioden.
Plante- og dyreliv (§ 3 pkt 1 og 2, § 4 pkt 6)
Vegetasjonen og dyrelivet er fredet mot skade og ødeleggelse, og det er ikke lov å forstyrre dyrelivet unødvendig. Det er ikke tillatt å plukke planter eller blomster i reservatet, men bær og matsopp kan man sanke som vanlig. Det er ikke tillatt å så frø i reservatet, eller plante nye plantearter.
Ferdsel (§ 3 pkt 4, § 4 pkt 2 og 9)
I tiden fra og med 15. april til 15. juli er det forbud mot ferdsel på land og på sjø i sone A i reservatet.
Dette omfatter også lavflyging under 300 m, vannsport, herunder bruk av vannskuter, surfebrett, seilbrett, vannski, paraglider o.l samt dykkeaktivitet. Forbudet gjelder ikke ferdsel på land ved bruk av landfester i forbindelse med yrkesfiske og ved drift og vedlikehold av Kystverkets anlegg.
Miljødirektoratet kan av hensyn til fredningsformålet ved forskrift forby eller regulere ferdselen i hele el- ler deler av reservatet.
Brygga på utsiden av natur- reservatet er mye i bruk sommerstid. Foto Hans Lennart Lindkjølen.
Norsk Ornitologisk Forening har etter avtale med Fylkesmannen i Buskerud registrert sjøfugl annethvert år. Dette har foregått under hekkeperioden og det har blitt registrert innenfor ferdselsforbudssonen. Reg- istreringene er viktige for å følge utviklingen i fuglebestandene, og for å kunne sette i verk tiltak dersom det er nødvendig for å oppfylle formålet med vernet og bevaringsmål fastsatt i denne planen. Fylkesman- nen anser en slik registrering som en del av forvaltningen av området og ferdselen som dette medfører er derfor unntatt ferdselsrestriksjonene, jf § 4 punkt 1.
Organisert aktivitet (§ 3 pkt 6)
Det er forbud mot bruk av naturreservatet til organiserte aktiviteter som teltleire, idrettsarrangementer eller andre større arrangementer. Dette forbudet betyr ikke at verneområdet skal være lukket for slike ak- tiviteter, men det gir forvaltningen en mulighet for å vurdere hvert enkelt tilfelle, og styre slik aktivitet til mindre sårbare deler av reservatet. I tillegg vil man kunne sette vilkår for gjennomføring av slike aktiv- iteter. En skoleklasse skal kunne bruke reservatet til turer uten at det må søkes om det. Derfor er grensen satt ved 30 personer. All aktivitet hvor mer enn 30 personer deltar må ha spesiell tillatelse fra Fylkesman- nen.
Det er ikke forbud mot å slå opp enkelt telt i verneområdet, unntatt i områdene med ferdselsforbud. En teltleir defineres som mer enn to telt på samme plass, og dette er søknadspliktig.
Stier
Det er anlagt en natursti i reservatet. Stien er tegnet inn på kart i vedlegg 3. Forvaltningsmyndigheten kan, i medhold av § 48 i naturmangfoldloven, gi tillatelse til vedlikehold og merking av stien etter søknad. Til- latelsen kan være flerårig. Grunneier kan, etter avtale med Statens naturoppsyn, rydde stien for trær som har falt overende. Trærne skal kappes og legges ved siden av stien. Det er behov for å merke naturstien bedre. Naturstien går enkelte steder nært sone A og her er det viktig at merkingen er tydelig slik at folk ikke blir villedet ned i sone A.
Motorferdsel (§ 3 pkt 5, § 4 pkt 2 og 9, § 5 pkt 1)
All motorferdsel til lands er forbudt, det gjelder også start og landing av luftfartøy. Forbudet gjelder ikke ved ferdsel knyttet til drift og vedlikehold av Kystverkets anlegg. Forbudet gjelder ikke ferdsel med båt i forbindelse med yrkesfiske og havbeitenæring. Fylkesmannen kan gi tillatelse til motorferdsel i forbindel- se med oppføring av nye anlegg, flytting av anlegg, og tilbygg til eksisterende anlegg for Kystverket.
Det er ferdselsforbud i sone A i hekkeperioden for fugl fra 15.april til 15. juli. Det er satt opp skilt på øya som gir informasjon om ferdselsforbudet.
Foto: Lina Sannes Eskerud.
Grunneier kan, etter avtale med Statens naturoppsyn, rydde stier for trær og kvister som har falt overende og legge det ved siden av stien.
Foto: Lina Sannes Eskerud
Bål og grill (§ 3 pkt 8)
All bålbrenning og bruk av grill er forbudt i reservatet. Dette gjelder hele året, ikke bare i den generelle bålforbudsperioden. Det er tre bålplasser i friluftsområdet, og vi kan ikke se at det er behov for ytterligere bålplasser i reservatet, selv om forskriften åpner for at forvaltningsplanen kan avsette plasser. Dersom det melder seg behov for bålplasser i verneområdet i framtiden, vil vi vurdere det på det aktuelle tidspunktet.
Hund (§ 3 pkt 2)
Det er ikke forbud mot å lufte hund i reservatet, men det er båndtvang hele året innenfor reservatets grenser. Dette er for å verne dyrelivet mot forstyrrelse.
Jakt og fangst (§ 4 pkt 7)
Jakt, inkludert jakt på sjøfugl, og fangst er tillatt etter viltlovens bestemmelser.
Fiske (§ 4 pkt 4)
Fiske og fangst etter havressursloven og lakse- og innlandsfiskeloven er tillatt.
Bruk av garn
Forskriften for reservatet har ikke forbud mot bruk av garn, dette reguleres av saltvannsfiskeloven og laks- og innlandsfiskeloven.
Havbeitenæring (§ 4 pkt 5)
Det er tillatt å sette ut og gjenfange stedegne marine arter i forbindelse med havbeitenæring etter ak- vakulturloven. Dette omfatter ikke eventuell foring, medisinering og etablering av tekniske innretninger i tilknytning til slik virksomhet.
Yrkesfiske (§ 4 pkt 9)
I forbindelse med yrkesfiske er det tillatt å bruke motorbåt i reservatet.
Landfester for fiskeredskaper (§ 5 pkt 3)
Fylkesmannen kan gi tillatelse til etablering av landfester for fiskeredskaper. Det forutsettes at slike land- fester ikke innebærer større innretninger på land, men begrenses til for eksempel mindre bolter som settes i fjellet.
Det er etablerte flere ulovlige bålplasser både på sørsiden og nordsiden av øya.
Bildet viser en ulovlig bålplass i den kalkrike enga på nordsiden av øya.
Foto: Lina Sannes Eskerud.
Forurensning (§ 3 pkt 3)
Det er forbud mot å slippe ut kloakk eller andre konsentrerte forurensningstilførsler i reservatet.
Avfall (§ 3 pkt 3)
Det er forbud mot forsøpling og henleggelse av avfall i reservatet. Medbragt søppel skal tas med ut av reservatet.
Tiltak
Skadegjørere som predaterer på sjøfuglegg og sjøfugl skal ikke få ha tilhold på Mølen, og det vil være aktuelt å sette i verk tiltak for å ta ut disse, dersom de etablerer seg på øya.
Ulovlige bålplasser må fjernes over hele øya.
3.2 Anlegg og andre tekniske inngrep
Det er båthavn med steinmolo rundt utenfor reservatets grenser. Toalettanlegg, rasteplasser og brønnpum- pe er også plassert utenfor reservat. Innenfor reservatet er det etablert en mindre trebrygge og teltplass.
Kystverket har en lanterne i drift sør på Mølen. Det er satt opp plakater langs naturstien i området.
Forvaltningsmål
Området skal forvaltes slik at omfanget av tekniske inngrep ikke øker.
Utfordringer
Det er per i dag ingen store utfordringer knyttet temaet.
Retningslinjer
Vedlikehold (§ 4 pkt 2 og 8)
Vedlikehold av anlegg som er i bruk på vernetidspunktet er generelt tillatt. Med anlegg menes en teknisk installasjon/en fysisk innretning som er menneskeskapt. Med vedlikehold menes tiltak som ikke medfører endring i størrelse eller utseende på bygningen/anlegget. Dersom en installasjon skal totalrenoveres reg-
Vest på øya er det etablert en trebrygge.
Denne kan vedlikeholdes men ikke bygges ut eller endre karakter.
Foto: Lina Sannes Eskerud
nes dette som søknadspliktig, selv om installasjonen ikke endrer utseende eller størrelse.
Kystverkets anlegg og drift (§ 4 pkt 2 og § 5 pkt 2)
Drift og vedlikehold av Kystverkets anlegg er tillatt. Fylkesmannen kan gi tillatelse til oppføring av nye anlegg, flytting av anlegg, og tilbygg til eksisterende anlegg.
Brygger og båtplasser (§ 4 pkt 3)
Det er tillatt med midlertidig oppankring/fortøyning av fartøyer. Dette gjelder ikke i sonene med ferdsels- forbud mellom 15. april og 15. juli.
Nye bygninger, faste eller midlertidige (§ 3 pkt 3)
Det er ikke tillatt å oppføre nye bygninger, anlegg eller innretninger i reservatet. Dette gjelder både varige og midlertidige innretninger. Eventuelle søknader om nye innretninger vil bli vurdert strengt.
Tiltak
Fylkesmannen og SNO skal sørge for oppfølging av bruken av naturreservatet med oppsyn.
4. Bevaringsmål og skjøtsel
4.1 Bevaringsmål
Bevaringsmål er definert slik i Miljødirektoratets forvaltningshåndbok: "Bevaringsmål definerer den til- standen en ønsker en naturkvalitet i verneområdet skal ha. Bevaringsmål skal være målbare. Det vil si at de skal presiseres gjennom mål for areal, nødvendige strukturer/prosesser og/eller forekomst av bestemte arter osv" (Direktoratet for naturforvaltning 2008). Bruk av bevaringsmål skal blant annet bidra til økt fokus på naturkvalitetene i verneområdet og systematisk oppfølging, dokumentasjon og rapportering av tilstanden til naturkvalitetene. Samtidig skal det gi bedre grunnlag for å vurdere behovet for skjøtsel eller andre nødvendige tiltak for å opprettholde naturkvalitetene.
Formålet med vern av Mølen naturreservat er ”å bevare en tilnærmet urørt øy, samt tilgrensende sjøom- råder, med det naturlig tilknyttede plante- og dyreliv. Formålet er særlig å bevare en velutviklet og sær- preget lindeskog, en rekke sjeldne, sårbare og fredete plante-, lav- og insektarter, deler av strandvegetas- jonen og å ta vare på viktige hekkeområder for sjøfugl.”
I samsvar med verneformålet vil det således være naturlig å knytte bevaringsmålene for Mølen opp mot forekomst og utbredelse av kalkrik lindeskog, kantkratt og lågurtenger med sjeldne karplanter og insekter, samt bestandsmål for sårbare sjøfuglbestander. Utfordringen på Mølen er å bevare lågurtengene åpne uten samtidig å sette inn tiltak som kan skade vegetasjonen i andre miljøer eller sjøfuglenes hekking. De åpne arealene på Mølen er dels skapt gjennom lengre tids beiting, som trolig opphørte for over 100 år siden, dels er de naturlig åpne på grunn av svært tynt jordsmonn og eksponering mot vær og vind. Det siste gjelder først og fremst det store arealet på sørspissen som er kartlagt som åpen, grunnlendt naturmark.
Her er det ikke lenger mulig å se spor etter beiting. Heller ikke de åpne områdene nord og øst på øya har tydelige kulturspor lenger. Den kalkrike enga på nordspissen kan derimot karakteriseres som en kultur- markskalkeng i gjengroingsfase. Det samme gjelder på mindre arealer nordvest på øya. Gjengroingen skjer imidlertid svært sakte på grunn av tynt jordsmonn, tråkkslitasje, forholdsvis lite nedbør, tynt eller manglende snødekke om vinteren og vindeksponering.
I sjøfuglkoloniene vil beitedyr kunne gjøre til dels stor skade ved at de tråkker i stykker egg i reirene.
Det vil derfor ikke være forenlig med verneformålet å ha beitedyr i hekkeområdene for sjøfugl på Mølen.
Dette gjelder sørspissen av øya og de åpne til halvåpne områdene med mye bart fjell langs østsida av øya (areal kartlagt som åpen grunnlendt naturmark (T25)).
Det har tidligere vært påpekt fra Norsk Ornitologisk Forening avdeling Buskerud et behov for å merke området med ferdselsrestriksjoner sør på øya bedre (Andersen m.fl. 2008). Her er ferdselen størst, sam- tidig som dette er et svært viktig hekkeområde for fiskemåke (NT) og makrellterne (VU). Det er satt opp skilt som informerer om ferdselsforbudet på sørsiden og nordøstsiden av øya. Fylkesmannen og Statens naturoppsyn har under befaring i 2013 blitt enige om å sette opp flere skilt for å gjøre det tydligere hvor det er forbud mot ferdsel i hekketiden.
Arealene hvor det er ønskelig med beite er små; et lite areal med grunnlendt naturmark på nordvestre del av øya og kulturmarkskalkenga på nordspissen. Det er praktiske utfordringer både med transport, gjerd- ing og flytting av dyr, og det er derfor mer formålstjenlig å rydde rosebusker og oppslag av lauvtrær på disse arealene, kombinert med ljåslått hvert 3. år på mindre arealer. Det er imidlertid viktig at arter som slåpetorn, geitved og svartmispel spares, da de utgjør viktige habitater for spesialtilpassede insekter og fugler. Denne skjøtselen er trolig tilstrekkelig til å holde disse engene åpne på sikt og samtidig bevare og sannsynligvis øke det biologiske mangfoldet (karplanter og sommerfugl spesielt) knyttet til engene.
Lindeskogen har også vært beitet tidligere – og et mindre areal omkring tuftene nord på øya synes å ha vært overflatedyrket. Men det er et åpent spørsmål hvorvidt gjeninnføring av beite vil virke positivt el- ler negativt på det biologiske mangfoldet som har utviklet seg her etter at beitebruken opphørte – trolig omkring århundreskiftet (Ketil Johannessen pers.medd.). I kalklindeskog vurderes beiting som positivt, særlig med tanke på den spesielle soppfungaen i disse skogene (Brandrud 2010). Det forekommer flere orkidearter, og særlig sau er kjent for å beite hardt på orkideer. Dette vil trolig gå mest utover forekomsten av vårmarihand, men det er usikkert om også rødlistearten fuglereir vil bli beitet. Vi vurderer det derfor som riktig ikke å foreslå gjeninnføring av beite i lindeskogsbestandet (Larsen & Fjeldstad 2010).
Bevaringsmålene for naturreservatet er samlet i vedlegg 5.
4.2 Overvåking
Når det settes bevaringsmål for naturkvaliteter i verneområder er det nødvendig å etablere en metode for overvåking av tilstanden i området. Overvåkingen benyttes til å kontrollere i hvilken grad bevar- ingsmålene er nådd, og om forvaltningstiltakene virker slik hensikten er. Overvåkingsresultater kan brukes til å si noe om tilstanden i verneområdene på et nasjonalt nivå. Oververvåkingsmetodikk er under utprøving, og det vil komme eksempler på overvåkingsprogram i tiden framover. Foreløpig er lite ut- prøvd, og metodikken som foreslås i denne planen kan bli endret etter hvert som vi får mer erfaring.
På Mølen bør lindeskogen registreres hvert 15. år for å overvåke utviklingen og arealet av skogen. Are- alet og tilstanden på den kalkrike enga nord på øya bør registreres hvert 5. år. Overvåkingsmetoder for de ulike bevaringsmålene er beskrevet i vedlegg 5.
Overvåking av utbredelsen av rynkerose vil være viktig på Mølen. Bekjemping av rynkerose ble satt i gang i 2011 og bestandet ble da fjernet. Det er stor sannsynlighet for at arten vil komme tilbake, og naturoppsynet må befare voksestedene årlig og sette i verk tiltak i tråd med bevaringsmålene dersom det blir nødvendig. Det er også viktig å følge med på om det dukker opp rynkerose andre steder på øya. Ved befaring i juni 2013 var det ikke spirende bestander av rynkerose der det er drevet bekjemping.
Norsk Ornitologisk Forening overvåker sjøfuglbestanden i reservatet annen hvert år. Det bør etableres et samarbeid med foreningen for å sikre overvåking av sentrale hekkearter som fiskemåke, gråmåke, sildemåke, grågås, ærfugl, tjeld, svartbak og makrellterne.
4.3 Skjøtsel
Med skjøtsel mener vi aktive tiltak på økologisk grunnlag, som forvaltningsmyndigheten setter i gang for å opprettholde eller oppnå den natur- eller kulturtilstanden som er formålet med vernet. Eksempel på skjøtsel kan være tiltak for å kanalisere ferdsel, fjerning av vegetasjon eller fremmede arter og restaure- ring etter naturinngrep.
Forvaltningsmyndigheten har hjemmel til å drive skjøtsel i verneområder etter naturmangfoldloven § 47. Tiltak med hjemmel i denne paragrafen vil kunne gjennomføres uten tillatelse fra grunneier. Retten til å drive skjøtsel dekker også nødvendig motorferdsel i den forbindelse. Landskapsmessige tiltak for å oppfylle verneformålet og opprettholde verneverdien kan som hovedregel skje med hjemmel i skjøtsels- bestemmelsene.
Resultatet av to år med bekjempelse. Det var ikke tegn til spiring i bestandene på Mølen da de ble besøkt i 2013. Foto Lina Sannes Eskerud.
Skjøtsel på Mølen. Rynkerose bekjempes best ved å sprøyte bestandet to ganger med roundup og deretter klippe det ned. Kvistene brennes eller fjernes. Bildene viser bekjempelse av rynkerose på Mølen.
Foto: Bertil Anderson.
4.4 Sonevis forvaltning
I reservatet på Mølen er det skilt ut to delområder med spesielt viktige naturtyper og artsforekomster, der ett av områdene, kalkrike enger, er skjøtselsavhengig på sikt for å opprettholde sine naturkvaliteter. Med bakgrunn i rapporten for Mølen, utarbeidet av Miljøfaglig Utredning, og handlingsplan for kalklindeskog, utarbeidet av Miljødirektoratet, har vi valgt å la kalklindeskogen ha fri utvikling. På tross av at kalk- lindeskogen skal utvikle seg fritt kan det være hensiktsmessig å ta ut gran. Det bør vurderes underveis i forvaltningsplanperioden og ved revidering av planen om det er behov for mer skjøtsel, for eksempel fristilling rundt lindetrærne og i større grad åpning av tresjiktet. Det gjenværende arealet har noe mindre spesielle naturverdier, og i dette området er det mulig å være noe mindre restriktiv med for eksempel ut- tak av enkelttrær (med unntak av lind) eller rydding i forbindelse med stier og lignende.
Kalkrik lindeskog
Naturtype etter DN-systemet: Rik edellauvskog (F01) Utforming: Alm-lindeskog (F0105)
Naturtype etter NiN-systemet: Lågurt-kalkskog (T23-5)
Tresjiktdominans NiN: Lind: over 50 % (ingen andre treslag oppnår over 25 % dominans) Verdi for biologisk mangfold: Svært viktig - A
Kunnskapskilder: Artskart, Naturbase, feltsjekk Helge Fjeldstad, Kirstin M. Flynn, Bjørn Harald Larsen og Ola M. Wergeland Krog 14. og 15.06.2010
Beliggenhet og avgrensning: Lindeskog med lågurtvegetasjon dekker en stor del av Mølen. Området strekker seg fra den sørøstre delen av øya og langsetter østsida opp til om lag midt på øya, før bestandet trekker seg inn mer sentralt på øya videre nordover. Her går det ganske bredt helt opp til nordspissen av øya. I sørøst går lindeskogen helt ut til steinforstranda, mens den for øvrig avgrenses av lyngfuruskog i sør og lågurtfuruskog i nord. Helt på nordspissen går det over i kantkratt og lågurteng.
Naturgrunnlag: Berggrunnen i området består av basiske, vulkanske dypbergarter som er de eldste erup- tivene i Oslofeltet. Lindeskogen ligger hovedsakelig på skjellsandblandet humusjord, og det er dette som gjør at de kalkkrevende artene opptrer i området. Topografisk er området flatt eller noe småkupert med
Kalklindeskogen på Mølen har nasjonal verdi og i trærne vok- ser den freda arten misteltein.
Foto Lina Sannes Eskerud.
forsenkninger og små sprekker i terrenget.
Naturtyper/utforminger: Etter DN-systemet er dette en rik edellauvskog, og dersom utforming skal defi- neres vil den best passe inn under alm-lindeskog – men dette er noe upresist da alm bare stedvis går inn i tresjiktet og sjelden får noe betydelig dekning. Alternativt kunne arealet blitt kartlagt som kalkskog (F03), utforming lågurtkalkskog i kyststrøk (F0306) – men denne beskrives i håndboka (Miljødirektoratet 2007) bare fra kyststrøk på Vestlandet. Brandrud (2010) nevner spesielt lindeskogen på Mølen i handlingsplanen for kalklindeskog i Norge – ikke fordi dette er en kalklindeskog, men fordi lindeskogen her ”ser ut til å fylle tilnærmet hele nisjen til lågurtgranskogen i små forsenkninger og sprekkedaler mellom de mer typ- iske, berglendte lindehabitatene.”
I NiN-systemet er dette bestandet å regne for en lågurt-kalkskog (T23-5) med dominans av lind i tresjiktet (mer enn 50 % kronedekning). Ingen andre treslag oppnår over 25 % kronedekning i bestandet som hel- het, men både alm, ask, spisslønn og furu inngår – og på mindre arealer har disse også betydelig dekning.
Skogen er middelaldrende til gammel. Det er forholdsvis lite gamle og døende trær og død ved i bestand- et, og den nordre delen har preg av en tidligere ryddet og nærmest parkmessig skog. Den sørøstre delen har mer naturskogspreg med noe død ved.
Artsmangfold: Lågurter og kalkindikatorer dominerer i feltsjiktet, som bl.a. tannrot, vårmarihand, blåveis, hvitveis, liljekonvall, kantkonvall, stankstorkenebb, kratthumleblom, klengemaure og krattfiol. Lodnefiol (VU) står flere steder i overgangen mot åpnere vegetasjonstyper, sammen med arter som nikkesmelle (NT), blankstorkenebb og blodstorkenebb. Fuglereir (NT) er funnet i den sørøstre delen av lindeskogen, sist i 1981. Av andre kravfulle arter knyttet til lindeskogen kan nevnes misteltein (svært vanlig i partier), lakrismjelt, vårerteknapp og lodneperikum. Misteltein angriper stort sett gamle, store lindetrær.
Lungeneversamfunnet er ganske godt utviklet i de fuktigste og mest skyggefulle delene av lindeskogsbe- standet. Av registrerte arter kan nevnes sølvnever, kystnever, lungenever og vanlig blåfiltlav.
Bruk og inngrep: Hele Mølen ble trolig beitet fram til omkring århundreskiftet 1800/1900. Også lindesko- gen bærer preg av beiting, særlig den nordre delen. Her inngår blant annet kulturindikatoren skvallerkål.
Det er ikke spor av inngrep ut over tidligere plukkhogst/dimensjonshogst.
Skjøtselsutfordringer: Det beste for naturverdiene er trolig at skogen får utvikle seg fritt uten inngrep og beiting.
Verdivurdering: En stor og velutviklet kalklindeskog med forekomst av mange rødlistede og kravfulle karplanter samt kravfulle lav. Skogen har trolig også et stort mangfold av insekter knyttet til gammel lindeskog. Lokaliteten vurderes å være svært viktig (A) for biologisk mangfold.
Kalkrike enger
Naturtyper etter DN-systemet: Kantkratt (B02)
Utforming: Kantkratt: Slåpetorn-hagtorn-utforming (B0201), einer-rose-utforming (B0202)
Naturtyper etter NiN-systemet: Mosaikk av smp figurer med lågurt-kulturmarkseng (T4-3), og kultur- markskalkeng (T4-4), grunnlendt lågurt-fuktmark (T25-4), øvre strandberg (S5-1) og steinforstrand (S6- 4). Sjiktning NiN: Åpen mark med busksjiktet skog
Verdi for biologisk mangfold: Svært viktig - A
Kunnskapskilder: Artskart, Naturbase, feltsjekk Helge Fjeldstad, Kirstin M. Flynn, Bjørn Harald Larsen og Ola M. Wergeland Krogh 14.6.2010.
Beliggenhet og avgrensning: Lokaliteten består av et noenlunde sammenhengende område med åpne og halvåpne naturtyper på nordvestsida av Mølen. Dette er et smalt belte utenfor lindeskogen, og bare i den sørlige delen av lokaliteten og helt på nordspissen er det snakk om litt større, åpne enger.
Naturgrunnlag: Berggrunnen i området består av prekambriske dypbergarter. Lokaliteten ligger i et småkupert terreng med variert eksponering (hovedsakelig vestvendt), inkludert flatere partier med gamle engsamfunn helt på nordspissen.
Naturtyper/utforminger: Kartlagt etter DN-systemet vil det være naturlig å skille dette ut som en kant- krattlokalitet med hovedsakelig einer-rose-utforming, samt noe slåpetorn-hagtorn-utforming i nordre del.
Det er så lenge siden beitinga opphørte på lokaliteten (trolig en gang omkring 1900) at det ikke er riktig å kartlegge arealet som naturbeitemark i gjengroing. Området har i dag mer preg av naturlig åpent kystland- skap med kantkratt, steinforstrand og noe strandberg.
Under feltarbeidet ble det kartlagt med NiN-systemet, og disse arealene ble da hovedsakelig kategorisert som kulturmarkskalkeng (T4-4) og lågurt-kulturmarkseng (T4-3), med et lite øvre strandberg (S5-1) og steinforstrand (S6-4) mot sjøen langs hele nordsida av øya.
Artsmangfold: Kantkrattene har innslag av sørlige og interessante arter som slåpetorn, geitved og svartm- ispel (flere funn i Artskart, blant annet lokalisert til nordspissen av øya). Blodstorkenebb er en karakterart i overgangen mellom steinforstranda og kantkrattene.
Engsamfunnene er til dels ganske artsrike, og de to rødlisteartene blankstorkenebb (NT) og nikkesmelle (NT) finnes begge på nordspissen. En lang rekke rødlistede sommerfugler er fanget på Mølen, og enga på nordspissen er den viktigste lokaliteten i så måte (Ketil Johannessen pers. medd.). Det er blant annet registrert to sterkt truete arter og ni sårbare arter av sommerfugl på Mølen, og de aller fleste av disse trolig på nordspissen – innenfor lokaliteten.
Bruk og inngrep: Ut fra det vi kjenner til, blant annet gjennom intervju av Ketil Johannessen i Oslof- jordens Friluftsråd, har det sannsynligvis ikke gått beitedyr på Mølen på over 100 år. Dette skulle tilsi at disse arealene er naturlig åpne. Trolig har de blitt utvidet gjennom beiting, og disse delene gror nå sakte men sikkert igjen. Ellers er det ikke spor av inngrep av betydning, kun enkle tilretteleggingstiltak for friluftsliv.
Blankstorkenebb er en lyskrevende art, som vil bli skygget ut dersom gjengroin- gen aksellererer på de åpne engpar- tiene på Mølen.
Foto Ola M. Wergeland Krog.
Skjøtselsutfordringer: For å bevare naturverdiene i området, særlig karplantefloraen og insektlivet, er det viktig at åpne arealer forblir åpne – og helst bør de åpne arealene utvides for å unngå at gjengroingen ak- sellererer. Det anbefales derfor at området ryddes for oppslag av furu og lauvtrær (med unntak av hassel, lind, alm og ask), samt at krattvegetasjon tynnes – men uten at det blir tatt ut slåpetorn, geitved og svart- mispel. Rynkerose har etablert seg på vestsiden av enga og denne bør fjernes.
De små, åpne kalkrike engene bør slås minst hvert 3. år. Dette vil på sikt kunne gi enda mer artsrike enger.
Vånd har tilhold i enga og vil kunne ødelegge artsmangfoldet i området. Forekomsten av denne arten bør begrenses. Tiltak som lavfrekvent lyd el. bør vurderes. I tillegg vil trolig slått gjøre forholdene mindre gunstige for arten.
Verdivurdering: Det er særlig de åpne engene og kantkrattene på nordspissen og disses funksjon som sommerfuglhabitat som gir grunnlag for å gi lokaliteten verdien svært viktig (A). Lokaliteten har innslag av slåpetorn-hagtorn-utforming av kantkratt, blodstorkenebbkant og kalkrike lågurtenger, og dette er alle vurdert som truete vegetasjonstyper.
De kalkrike engene på nordvestspissen av øya er levestedet for mange sommerfuglarter. Engene har også innslag av vegetasjonstyper som er truete, blant annet slåpetorn-hagtorn-utforming av kantkratt. Kilde Miljøfaglig Utredning 2010.
5. Forvaltning og oppsyn
5.1 Forvaltning og oppsyn
Fylkesmannen i Buskerud er forvaltningsmyndighet for verneområdet. Dette innebærer blant annet ansvar for å sikre at ikke verneformålet forringes, utføre skjøtselstiltak, informere publikum og behandle dispen- sasjonssøknader.
Statens naturoppsyn (SNO) har ansvar for oppsyn med verneområdet. Statens naturoppsyn ble opprettet med hjemmel i Lov om naturoppsyn av 21. juni 1996, som et bidrag til å nå nasjonale miljømål. Loven gir oppsynspersonell tilsynsmyndighet og oppsyn med følgende miljølover; naturmangfoldloven, frilufts- loven, viltloven, lakse- og innlandsfiskeloven, motorferdselloven, kulturminneloven og deler av foruren- sningsloven. Myndigheten gjelder både på offentlig og privat grunn. SNO har i mange tilfeller begrenset politimyndighet.
SNO sine viktigste oppgaver er:
• å ta hånd om nasjonale miljøoppgaver
• kontroll i forhold til lover, forskrifter og annet regelverk
• å forebygge miljøkriminalitet
• rettledning og informasjon
• praktiske skjøtselsoppgaver av ulik art
• registrering og dokumentasjon
Det er tre heltidsansatte SNO-personer i Buskerud, og hovedkontoret ligger på Rødberg i Nore og Uvdal.
I tillegg til å drive eget oppsyn, kjøper SNO tjenester av fjellstyrene og lokale ressurspersoner rundt om i fylket. På Mølen har SNO avtale med Hans Lennart Lindkjølen, som driver alt oppsynet i området.
SNO sine viktigste oppgaver på Mølen er:
• å kontrollere, rapportere og reagere på brudd på verneforskriftene og annet lovverk
• å sørge for tydelig merking av området, herunder ansvar for merking i sjøen
• å gjennomføre skjøtselstiltak, som bekjemping av fremmede arter
• å holde oversikt med bruken av området
• å ha oppsyn med fiske og jakt
Økonomi
I forvaltningsplanen er det pekt på en rekke viktige tiltak for forvaltningen av verneområdet. I vedlegg 6 er en oppsummering av de aktuelle tiltakene, en beskrivelse av hvordan de skal finansieres, hvor ofte de skal gjennomføres og hvem som har ansvar for gjennomføringen. Flere av oppgavene vil det være Statens naturoppsyn som blir ansvarlig for å følge opp. De fleste oppgavene krever ekstra midler ut over Fylkes- mannens eget budsjett. Forvaltningsplanen danner grunnlag for årlige søknader om midler til Miljødirek- toratet. Fylkesmannen og Miljødirektoratet er imidlertid avhengig av de årlige bevilgningene over stats- budsjettet til vernede områder i Norge. Gjennomføring av de fleste tiltakene vil derfor være helt avhengig av at vi får de midlene vi har søkt om. Det som ikke blir gjort et år vil videreføres til neste år.
5.2 Saksbehandling etter verneforskriften
Vernebestemmelsene regulerer eller forbyr inngrep og aktiviteter som kan være skadelige for verneverdi- ene i området. I arbeidet med verneplanen vil det bli gjort avveininger mellom hensynet til vern og ønsker om bruk og tiltak i verneområdet. Dette avspeiles i forskriften, hvor det er fastsatt både unntaksbestem- melser og dispensasjonsbestemmelser. Unntaksbestemmelsene beskriver den bruken som er tillatt uten at det må søkes om spesiell tillatelse. Dispensasjonsbestemmelsene beskriver de tiltakene som det kan være mulig å få tillatelse til dersom man søker om det. Når det i forskriften er formulert at forvaltningsmyn- digheten ”kan gi tillatelse til” betyr ikke det at det skal gis tillatelse, men det betyr bare at vi kan vurdere om en søknad gir grunnlag for å gi dispensasjon. Det kan ofte være slik at selv om et tiltak er tillatt så må man likevel søke om andre typer tiltak som er nødvendig for å gjennomføre det lovlige tiltaket.
Alle verneforskrifter har en generell dispensasjonsbestemmelse som skal fange opp uforutsette saker som ikke var kjent da området ble vernet. Ved innføring av den nye naturmangfoldloven kom det en generell dispensasjonsbestemmelse, § 48, som også gjelder for eldre verneforskrifter vedtatt etter naturvernloven.
Verneforskriftens generelle dispensasjonsbestemmelse er erstattet av naturmangfoldloven § 48. Natur- mangfoldloven stiller strenge krav til behandling av dispensasjonssøknader. Det er to vilkår som skal være oppfylt for at det skal kunne gis dispensasjon etter denne bestemmelsen;
1) tiltaket kan ikke påvirke verneverdiene nevneverdig 2) tiltaket må ikke stride mot vernevedtakets formål
Naturmangfoldloven (NML) § 48 stiller særskilte krav til søknader om dispensasjon. Det er søker selv som er ansvarlig for å legge fram nødvendig dokumentasjon om tiltakets virkning på verneverdiene. Det kan være aktuelt å kreve tilleggsdokumentasjon dersom søknaden ikke inneholder tilstrekkelig dokumen- tasjon på virkningen på verneverdiene.
I naturmangfoldloven kapittel 2 er det fastsatt prinsipper for offentlig beslutningstaking som myndighe- tene skal legge til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet, jf NML § 7. Ved behan- dling av enkeltsaker, som dispensasjonssøknader etter verneforskriften, skal det framgå av vedtakene hvordan de ulike prinsippene er vurdert og lagt vekt på i behandling av søknaden. De fem prinsippene er kunnskapsgrunnlaget (§ 8), føre-var-prinsippet (§ 9), økosystemtilnærming og samlet belastning (§ 10), kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver (§ 11), og miljøforsvarlige teknikker og drifts- metoder (§ 12).
En søknad om dispensasjon må inneholde en god beskrivelse av tiltaket. Hva søkes det om, hvorfor er det behov for dette, hvordan er det tenkt gjennomført, tidsplan (når på året, flere år), hvem skal gjøre tiltaket (søker selv eller andre), hvilket utstyr skal benyttes, hvor i reservatet er tiltaket tenkt. Kart og tegninger
må følge med som vedlegg. Søknaden skal, som nevnt over, også inneholde en beskrivelse av hvordan man tror tiltaket vil påvirke verneverdiene i området.
Både enkeltpersoner eller organisasjoner/lag kan stå bak en søknad. Søknad om dispensasjon fra vernefor- skriftene må sendes forvaltningsmyndigheten i god tid før tiltaket skal gjennomføres. Man må regne med en saksbehandlingstid på minimum en måned.
Fylkesmannen vil som regel gi tidsbegrensede tillatelser. Det kan enten være begrenset til en periode på noen uker eller måneder, et år eller flere år, alt etter hva slags tiltak det er snakk om. Noen aktiviteter vil bare være aktuelle på visse tider av året. Hogst vil for eksempel i hovedsak bare være aktuelt i vinterhalv- året av hensyn til vegetasjon og dyreliv. Det er vanlig å sette vilkår for en tillatelse, og i mange tilfeller er det krav om en rapportering til forvaltningsmyndigheten etter at aktiviteten/tiltaket er gjennomført.
Ta kontakt med Fylkesmannen dersom det er spørsmål i forbindelse med søknader. Og husk at tillatelse etter verneforskriften ikke utelukker behov for tillatelse etter annet lovverk som blir berørt. Som oftest krever en søknad behandling i flere organer.
5.3 Vurdering i forhold til naturmangfoldloven
I det følgende vurderes forvaltningsplanen opp mot de miljørettslige prinsippene i naturmangfoldloven §§
8-12.
Etter § 8 i naturmangfoldloven skal offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet så langt det er rimelig, bygge på vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger.
Kunnskapsgrunnlaget om naturforholdene i verneområdet er innhentet over flere år, fra verneplanarbeidet startet opp og fram til i dag. I området er det nasjonalt verneverdige naturtyper og forekomster av rødlist- ede arter. Kunnskapsgrunnlaget er godt belyst i kapittel 2, 3 og 4, og aktuelle rapporter om kunnskaps- grunnlaget finnes opplistet i referanselista i kapittel 6. Statens naturoppsyn, forskningen og grunneier har bidratt med kunnskap om området. Fylkesmannen har fått kunnskap gjennom befaringer, arbeid med verneplanprosessen og enkeltsaksbehandling. Fylkesmannen mener derfor at kunnskapsgrunnlaget er tilstrekkelig til å utarbeide denne forvaltningsplanen.
Vi mener at vi har tilstrekkelig kunnskap til å kunne si at tiltakene i planen vil være positive for vern- everdiene, med vekt på ivaretakelse av kalk-lindeskogen, kalkrik eng og de rødlistede artene som lever i naturtypene, samt ivaretakelse av Mølen som hekkelokalitet for sjøfugl. Forvaltningsmålene for arter, naturtyper og økosystemer nevnt i naturmangfoldloven §§ 4-5 vil være ivaretatt med den forvaltningen som foreslås i denne planen. Fylkesmannen mener derfor at kravet til kunnskapsgrunnlaget er oppfylt i arbeidet med denne planen.
Med grunnlag i vurderingene i henhold til kunnskapsgrunnlaget mener Fylkesmannen at det ikke vil være behov for å legge vekt på føre-var-prinsippet i forhold til denne forvaltningsplanen (jf § 9 i nml).
Ved behandling av enkeltsaker etter verneforskriften skal det alltid gjøres en vurdering av om kunnskaps- grunnlaget er tilstrekkelig i henhold til den konkrete saken. Dersom det ikke er det må man vurdere å innhente ny kunnskap, og det kan være aktuelt å bruke føre-var-prinsippet.
Aktiviteter og tiltak som kan tillates i verneområdet må vurderes nærmere etter naturmangfoldloven og verneforskriften, og tilhørende retningslinjer i denne planen. En vurdering av den samlede belastningen
