Kalking i laksevassdrag skadet av sur nedbør

(1)

Tiltaksovervåking i 2015

Kalking i laksevassdrag skadet av sur nedbør

RAPPORT

M-582 | 2016

(2)

Utførende institusjon:

Miljødirektoratet

Oppdragstakers prosjektansvarlig:

Ann K. Schartau, Norsk institutt for naturforskning Atle Hindar, Norsk institutt for vannforskning Bjart A. Hellen, Rådgivende Biologer Kontaktperson i Miljødirektoratet:

Roar A. Lund M-nummer:

582 | 2015 År:

2016 Sidetall:

397 Utgiver:

Miljødirektoratet

Prosjektet er finansiert av:

Miljødirektoratet Forfatter(e):

Se de enkelte kapitlene for forfatter Tittel – norsk og engelsk:

Kalking i laksevassdrag skadet av sur nedbør – Tiltaksovervåking i 2015

Liming in acidificated Norwegian salmon rivers – Monitoring in 2015

Forsidebilde:

Roar A. Lund Grafisk produksjon:

Skipnes Kommunikasjon AS

Sammendrag:

I denne rapporten rapporteres resultater fra vannkjemisk og biologisk effektkontroll i 21 forsurede vassdrag som kalkes og i ett vassdrag der mangeårig kalking er avsluttet.

Undersøkelser og effekt kontroll i de kalkede vassdragene er et viktig grunnlag for evaluering av kalkingsstrategien og gjennomføring av de store elvekalkings prosjektene.

Summary:

We here report results from chemical and biological monitoring in 21 acidificated river systems in southern Norway where liming has been mitigating measure. Besides, liming is ended in one river system presented. The monitoring of these rivers is important for the evaluation of the liming projects and a necessary basis for the assessment of the liming strategies.

4 emneord:

forsuring, kalking, laks, sjøørret, overvåking 4 subject words:

acidification, liming, salmon, sea trout, monitoring

(3)

Kalking i laksevassdrag skadet av sur nedbør. Tiltaksovervåking i 2015. M-582 | 2016

3

Vossovassdraget

Uskedalselva

Eksingedalsvassdraget

Ogna

Sokndalselva Vikedalselva

Jørpelandsåna Espedalselva Suldalslågen

Frafjordelva

Tovdalsvassdraget Kvina

Lygna

Yndesdalsvassdraget Guddalsvassdraget

Lyseelva

Bjerkreimsvassdraget Rødneelva

Arendalsvassdraget Audna

Mandalselva

Vegårsvassdraget

Kalking i laksevassdrag skadet av sur nedbør

(4)

4

Forord

Forsuring av vann og vassdrag er et av de alvorligste miljøproblemer i Norge, og den enkeltfaktoren som har ført til størst reduksjon av biologisk mangfold i norske vatn og elver. Hovedårsaken til forsuringen er langtransportert sur nedbør (svovel og nitrogen). Denne kan bare fjernes gjennom utslippsreduksjoner basert på internasjonale avtaler. Gøteborgprotokollen setter utslippstak for blant annet svoveldioksid, nitrogenoksider og ammoniakk. Utslippene av svoveldioksid er vesentlig redusert siden 1990, og i 2010, som var målår for forrige periode av Gøteborgprotokollen, var utslippene totalt sett for Europa lavere enn målet i protokollen. Det har vært større utfordringer med reduksjon av nitrogenutslippene. I 2012 ble en revidert Gøteborgprotokoll vedtatt, med innskjerpede krav til utslippsreduksjoner for svovel og nitrogenoksider fram mot 2020. Samlet sett for EU har utslippene av både svoveldioksid og nitrogenoksider blitt redusert for hvert år etter 2010. Ammoniakkutslippene holder seg relativt konstante.

De reduserte utslippene av svovel har medført at konsentrasjonene av sulfat i nedbør i Norge har avtatt med 74-95 % fra 1980 til 2015. For nitrogen er ikke resultatene like gode. De observerte nitrat- og ammoniumkonsentrasjonene i nedbør har blitt redusert med hhv. 35-52 % og 51-64 % siden 1980 for målinger i Sør Norge. Endringene er i samsvar med rapporterte endringer av utslipp i Europa. I årene etter årtusenskiftet har imidlertid den positive utviklingen vært langt svakere enn de to tiårene før.

I mange områder er det registrert en bedret vannkjemi (økt pH og reduksjon av giftig aluminium), og økt gytesuksess hos fisk.

Det biologiske mangfoldet er likevel fortsatt lavt sammenlignet med uforsurede lokaliteter og mange forsuringsfølsomme arter er fortsatt ikke kommet tilbake.

I store deler av Sør-Norge overskrides fortsatt tålegrensen for sur nedbør. Myndigheten kalker i et stort antall elver og vann for å bedre forholdene for fisk og andre organismer i ferskvann. Det er et generelt krav om å kalke på en økologisk riktig måte. For å oppnå dette må kalkingsvirksomheten ta hensyn til endringer i forsuringssituasjonen og innstille kalkingsinnsatsen etter de aktuelle forsuringsforholdene. Det er tatt hensyn til alle disse faktorer i Miljødirektoratets handlingsplan for kalking, som legger premissene for kalking i Norge.

Det er fortsatt viktig med en god overvåking både i kalkede lokaliteter og i ukalkede referanselokaliteter for å følge utviklingen i vannkvaliteten og de biologiske forhold. Ved aktiv bruk av resultatene fra overvåkingen reguleres kalkingen i takt med endrede vannkvalitetsforhold og optimaliseres slik både økologisk og økonomisk.

I denne rapporten presenteres årsrapporter fra prosjektene som ble gjennomført i 2015.

Trondheim, september 2016 Yngve Svarte

Direktør arts- og vannavdelingen

(5)

Innhold

Kalking i laksevassdrag skadet av sur nedbør ... 3

Forord ... 4

1 Metodikk ... 6

Kartfesting ... 6

Vannkjemi ... 6

Planteplankton ... 6

Makrovegetasjon ... 6

Begroing ... 7

Bunndyr ... 7

Krepsdyr ... 8

Fisk ... 8

2 Kalking i forsurede laksevassdrag i Norge – status og trender pr 2015 ... 9

Fisk ... 9

Kalkforbruk og kalkingsstrategi ... 10

Vannkjemi ... 10

Bunndyr ... 11

Annen flora og fauna ... 11

3 Agder – status og trender ... 11

4 Rogaland – status og trender ... 12

5 Hordaland, Sogn og Fjordane ... 13

6 Arendalsvassdraget ... 14

7 Vegårvassdraget ... 25

8 Tovdalsvassdraget ... 47

9 Mandalsvassdraget ... 63

10 Audnavassdraget ... 84

11 Lygnavassdraget ... 106

12 Kvinavassdraget ... 116

13 Sokndalsvassdraget ... 133

14 Bjerkreimsvassdraget ... 142

15 Ogna ... 166

16 Frafjordelva ... 180

17 Espedalselva ... 199

18 Lysevassdraget ... 220

19 Jørpelandsvassdraget ... 232

20 Suldalslågen 2015 ... 244

21 Vikedalsvassdraget 2015 ... 270

22 Rødneelva 2015 ... 285

23 Uskedalselva 2015... 298

24 Vossovassdraget 2015 ... 315

24 Eksingedalsvassdraget 2015 ... 326

26 Yndesdalsvassdraget 2015 ... 339

27 Flekke og Guddalsvassdraget 2015 ... 363

28 Litteraturliste ... 391

(6)

registrerer og lagrer pH-data kontinuerlig gjennom hele året.

I de fleste tilfeller er denne stasjonen plassert nær utløpet av vassdraget.

Et pH-meter av typen Polymetron 9135 måler pH og temperatur i en målekyvette. Målekyvetten blir kontinuerlig gjennomstrømmet med elvevann. Denne gjennomstrømmingen sikres også om vinteren. Et sett av elektroder bestående av et pH-element av typen Refex LR 5611 og et referanseelement av type Refex 5710, samt et temperaturelement av typen PT 100 (motstandselement) er montert i kyvetten. Det foretas jevnlig kalibrering og ettersyn av elektrodene. Felt pH-metere som benyttes til dette arbeidet er kvalitetssikret gjennom et interkalibreringsarbeid der alle feltmetere som benyttes i kalkingsprosjektene på Sørlandet er med. En logger samler data hvert minutt.

Maksimum, minimum og middelverdier per time blir lagret i loggeren. Hvert døgn blir nye data overført fra loggeren til en database på NIVA. Kvalitetssikring av alle innsamlete data blir gjennomført hvert år. I dette arbeidet benyttes aktuelle registrerte feltmålinger og laboratorieverdier for å kunne gjengi en mest mulig korrekt pH-kurve over året.

Planteplankton

v/Pål Brettum (NIVA)

Ved undersøkelse av planteplankton i innsjøer benyttes standard metodikk for prøvetaking (NS 9459: 2004) og bearbeiding (NS-EN 15204: 2006).

Det samles inn blandprøver, der prøver fra flere dyp blandes, eller prøver fra enkeltdyp for analyse av

planteplanktonsammensetningen. Blandprøvene tas på en slik måte at de representerer produksjonssjiktet over termoklinen (epilimnion) i den enkelte innsjø, f.eks. 0-10 m fra de tre store innsjøene i Arendalsvassdraget. Prøver fra enkeltdyp tas fra 1 meters dyp.

Prøvene fikseres i felt og telles i omvendt mikroskop etter at algene er sunket ned i tellekammere under sedimentasjonskolonner. Arter/taksa bestemmes og telle- resultatet (algekonsentrasjonen i innsjøen) oppgis i algevolum pr. vannvolum (mm³/m³), som er tilnærmet likt mg/l våtvekt (se primærtabeller). I figurer framstilles totalvolum og prosentvis sammensetning av planktonet.

Makrovegetasjon

v/Susanne Schneider (NIVA)

Ved undersøkelse av makrovegetasjon i rennende vann benyttes standard metodikk (NS-EN 14184: 2014).

Makrovegetasjon undersøkes på hver stasjon med

vannkikkert avgrenset til dyp tilgjengelig ved vassing og bruk

1 Metodikk

Kartfesting

Alle stasjoner er kartfestet ved bruk av GPS. Stasjoner som representerer en elve-strekning er kartfestet i nedkant av stasjonen.

Vannkjemi

Flaskeprøver

v/Øyvind Garmo (NIVA) og Ann Kristin Schartau (NINA)

Vannprøvene analyseres etter standard metoder ved NIVA (fra juni 2011). Det analyseres for pH, alkalitet, konduktivitet, total organisk karbon (TOC), kalsium (Ca), magnesium (Mg), kalium (K), natrium (Na), sulfat (SO₄), nitrat (NO₃-N), klorid (Cl), silisium (Si), total nitrogen (tot-N), total fosfor (tot-P), ortofosfat (PO₄-P), reaktivt Al (RAl), ikke-labilt Al (ILAl), totalt Al (Tot-Al). Noen prøver analyseres kun for pH, konduktivitet og kalsium.

Den mest giftige fraksjonen av aluminium (Al-kationer) benevnes som LAl. Labilt Al (LAl) er differansen mellom RAL og ILAl.

ANC beregnes på følgende måte: ANC = ([Ca2+ ] + [Mg2+] + [Na+] + [K+ ]+ [NH4+]) - ([Cl-] + [SO42-] + [NO³-]) og angis i µekv/L.

(Ca2+ = kalsium, Mg2+ = magnesium, Na+ = natrium, K+ = kalium, NH4+ = ammonium (ignoreres pga. lave konsentrasjoner), Cl- = klorid, SO42- = sulfat og NO³- = nitrat; [] = konsentrasjon i μekv/l, dvs. μmol/l*ladning på ionet)

Andre benevninger framgår av primærtabellene.

Prøvetakingsstasjoner, prøvetakingsdyp (innsjøer), prøvetakingsfrekvens og parametersammensetning framgår av primærtabellene for hvert enkelt vassdrag.

Prøvetakingsstrategien er tilpasset vassdragsstørrelse og målsettingen med kalkingsovervåkingen ved de enkelte stasjonene.

For analysemetoder og benevnelser benyttet tidligere (jf. tidsserier) vises det til metodebeskrivelse i tidligere årsrapporter.

Automatisk pH-registrering v/Rolf Høgberget (NIVA)

I målområdet for kalkingsvirksomheten til hvert enkelt vassdrag er det etablert en pH-overvåkingsstasjon som

6

(7)

Metode 2

v/Øivind Løvstad (Limno Consult)

Prøver av begroingssamfunnet ble samlet inn tidlig på høsten på samme stasjoner som for makrovegetasjon. Prøvene ble tatt på lav vannføring. Prøvetakingslokaliteten er avgrenset til å strekke seg 1 - 10 m langs bekken/elva. Der det var mulig ble prøvene tatt fra steiner (f.eks. 10 steiner) midt i elveløpet. Steinene ble løftet opp og begroingsmaterialet børstet av og overført til 100 ml flasker med skrukork. Når algelaget på steinene var hardt, ble steinen skrapt med en kniv først. På bløt-bunnlokaliteter ble algene tatt forsiktig opp ved å føre børst lett over sediment-overflaten. Prøvene ble konservert med å tilsettes Lugols løsning med pasteur- pipette.

Prøvene brukes til semikvantitative bestemmelser av kiselalger og blågrønnalger. De kan sedimenteres i 10 ml eller 50 ml sedimentasjonssylindre i 24 timer (Utermöhl-metoden, Utermöhl 1958) etter eventuell fortynning med destillert vann. Algene ble studert i omvendt mikroskop og mengden av de enkelte artene ble angitt etter en todelt skala (vanlig eller subdominant = 1 - 10 %; dominant = 10 - 100 % av celleantallet).

For vurdering av tilstanden mht. forsuring er modifisert metodikk fra Lindstrøm m.fl. (2004) benyttet. Ved beregning av forsuringsfølsomhet summeres alle forsurings-ømfintlige arter i prøven etter at de er vektet i henhold til sin spesifikke forsuringsfølsomhet. Prøver med mange klart forsuringsfølsomme arter vil således få høy forsuringsfølsomhet. Det ble ikke tatt hensyn til organismens mengde. Det er viktig å være oppmerksom på at algenes mengde og sammensetning er sterkt avhengig av plantenæringsstoffene fosfor (og nitrogen), men pH vil være bestem-mende for algesammensetningen i næringsfattige lokaliteter.

Undersøkelsen i 2011 ble foretatt med vekt ikke bare på indekser, men med mer vekt på økologisk status, der blågrønnbakterier og kisel- og grønnalger er vurdert.

Betydning av eutrofiering er også hensyntatt. Begroings- algene er tildelt indikator-verdier, og gjennomsnittlig indeksverdi benyttes for å beskrive økologisk status etter Løvstad (1991).

Bunndyr

v/Arne Fjellheim (LFI Uni Miljø)

Fra hvert vassdrag samles det inn bunndyr fra et fast stasjonsnett vår og høst. Antall stasjoner varierer mellom 4 og 15 avhengig av vassdragets størrelse og omfang og strategi for kalking. Kart med angivelse av stasjonenes plassering er vist for det enkelte vassdrag.

av vadebukse, dvs. ned til omtrent 1,5 m dybde. Tettheten av vannplanter (karplanter og moser) estimeres i henhold til en 5-punkts skala jfr. NS-EN 14184 (1 = sjelden (< 5 forekomster eller <0,1% dekningsgrad), 2 = mindre vanlig/

spredt, 3 = vanlig, 4 = lokalt dominerende, 5 = rikelig/

dominerende på store deler av lokaliteten).

Begroing

Metode 1

v/Susanne Schneider (NIVA)

Ved undersøkelse av begroingsalger i rennende vann benyttes standard metodikk for prøvetaking og bearbeiding av kiselalger (NS-EN 13946: 2014 og NS-EN 14407: 2014) og andre bentiske alger (NS-EN 15708: 2009).

På hver stasjon blir en elvestrekning på ca. 10 meter undersøkt ved bruk av vannkikkert. Det tas prøver av alle makroskopisk synlige bentiske alger og disse lagres i separate beholdere (dramsglass). Dekningsgrad av alle makroskopisk synlige elementer estimeres som ”% dekning”.

For prøvetaking av mikroskopiske alger blir 5 til 10 steiner med diameter 10-20 cm innsamlet fra hver stasjon. Et areal på ca. 8 ganger 8 cm, på oversida av hver stein, børstes med en tannbørste, og det avbørstede materialet blandes så med ca. 1 liter vann. Fra blandingen tas det en delprøve som konserveres med formaldehyd. Innsamlede prøver blir senere undersøkt i mikroskop, og tettheten av de mikroskopiske algene, som finnes sammen med de makroskopiske elementene, estimeres som hyppig (xxx), vanlig (xx) eller sjelden (x).

For hver stasjon beregnes forsuringsindeksen for begroingsalger AIP (Acidification Index Periphyton) (Schneider & Lindstrøm 2009). AIP er basert på indikatorverdier for til sammen 108 arter av bentiske alger (kiselalger ekskludert) og blir brukt til å beregne den årlige gjennomsnittsverdien for pH på en gitt lokalitet.

Indikatorverdiene strekker seg fra 5,13 til 7,50, hvor en lav AIP-indeks indikerer sure betingelser, og en høy AIP- indeks indikerer nøytral til lett basiske betingelser. For å kunne beregne en sikker AIP indeks, må det være minst tre indikatorarter til stede på en stasjon.

I tillegg beregnes eutrofieringsindeksen PIT (Periphyton Index of Trophic status) for hver stasjon (Schneider &

Lindstrøm 2011). PIT er basert på indikatorverdier for 153 taksa av bentiske alger (ekskludert kiselalger). Utregnede indeksverdier strekker seg over en skala fra 1,87 til 68,91, hvor lave PIT verdier tilsvarer lave fosforverdier (oligotrofe forhold), mens høye PIT verdier indikerer høye fosforkonsentrasjoner (eutrofe forhold). For å kunne beregne en sikker PIT indeks, må det være minst to indikatorarter til stede på en stasjon.

7

(8)

mm) avhengig av variasjon i substrat/vannvegetasjon. Det blir lagt vekt på at dominerende substrat/vannvegetasjon er representert i datasettet.

Ved bearbeiding av krepsdyrmaterialet blir minst 200 individer talt opp med tanke på å få et inntrykk av tettheten, samt for å få et bilde av mengdeforholdet mellom artene.

Resten av prøvene blir deretter gjennomgått for at eventuelt sjeldne arter blir registrert. Vannloppene (cladocerene) er bestemt ved hjelp av metodikk beskrevet av Smirnov (1971), Flössner (1972) og Herbst (1976), mens hoppekrepsene (copepodene) er bestemt ved hjelp av Sars (1903, 1918), Rylov (1948) og Kiefer (1973, 1978). Nauplier og copepoditter er ikke artsbestemt.

Krepsdyrmaterialet er analysert med Detrended

Correspondence Analysis (DCA) (Hill, 1979, Hill & Gauch, 1980) med programmet CANOCO (ter Braak 1998).

Ordinasjon er gjort på forekomst/fravær data for artene i de enkelte prøver. DCA arrangerer arts-listene slik at de med lik artssammensetning blir liggende nær hverandre når resultatet plottes i et aksekors, mens artslister med ulik artssammensetning blir liggende lengre fra hverandre i plottet. Da forskjeller i artssammensetning mellom stasjonene gjenspeiler forskjeller i miljøet, vil aksene i plottet representere underliggende miljøvariabler.

Fisk

v/ Randi Saksgård (NINA) Elektrofiske

Det blir fisket med elektrisk fiskeapparat på faste stasjoner i vassdragene, både på lakseførende og ikke lakseførende strekninger. Antall stasjoner varierer mellom vassdrag.

Arealene på stasjonene avfiskes tre ganger (gjentatte uttak) (Bohlin et al. 1989) med en pause på rundt 20 minutter fra slutten av en omgang til starten av neste. All fisk artsbestemmes og lengdemåles til nærmeste millimeter i felt etter hver omgang. For Sørlands- og Rogalandsvassdragene blir det tatt skjellprøver av fisk om en er usikker på om det er årsyngel eller eldre og det tas også skjell fra laksunger for eventuelle fremtidige genetiske analyser. Fisketettheten beregnes etter Bohlin et al. (1989). I beregningene av tetthet er det skilt mellom årsunger (0+) og eldre ungfisk (≥1+), basert på lengdefordelingen og eventuelle skjellprøver.

Tetthet er oppgitt som antall fisk pr. 100 m², og er beregnet for alle enkeltstasjoner og for hele vassdraget. For hele vassdraget er tettheten beregnet basert på både sum fangst for alle stasjonene samlet (tetthet 1) og basert på gjennomsnittet av beregnet tetthet for alle enkelt-stasjonene (tetthet 2). Dersom fangbarheten er negativ eller tetthet ikke kan estimeres, er tettheten beregnet ut fra total fangst på stasjonen og sum fangbarhet for de stasjonene som er fisket 3 omganger.

Til innsamling benyttes sparkemetoden (Hynes 1961, Frost m.fl. 1971). Metoden regnes som semikvantitativ og kan brukes til anslag over tetthetene av bunndyr. Prøvene samles med en håv, åpning 30 x 30 cm montert på et skaft.

Håvens maskevidde er 0,25 mm. Ved inn samling i rennende vann holdes håven vertikalt med rammens nedre kant mot substratet slik at strømmen går rett inn i åpningen. Med en fot blir substratet i forkant av håven rotet opp slik at dyr, planter og organisk materiale blir ført med strømmen inn i håven. Det taes èn prøve fra hver lokalitet, som består av materiale samlet inn fra forskjellige områder, habitat, på stasjonen. Totalt sparkes/rotes det i elvebunnen på 10-12 ulike steder på hver stasjon i ca. 2 min. Prøvene fikseres med etanol i felt for senere sortering under lupe i laboratoriet, prøvene sorteres i en time. Utvalgte grupper som er viktige ved vurderinger av vannkvalitet artsbestemmes.

Forsuringsnivået er beregnet ut fra forsuringsindekser basert på tilstedeværelse eller fravær av mer eller mindre sensitive arter av bunndyr. Forsuringsindeks 1 og 2 er beregnet etter Fjellheim & Raddum (1990) og Raddum (1999). Verdien 1 for Forsuringsindeks 1 antyder et bunndyrsamfunn som ikke er forsuringsskadet, mens verdien 0 her betyr et samfunn som er sterkt skadet. Når det er arter som er svært forsuringsfølsomme til stede, benyttes Forsuringsindeks 2 beregnet fra formelen 0,5 + D/S. D = antall individer av sterkt forsuringsfølsomme døgnfluer (på en lokalitet), S = antall individer forsuringstolerante steinfluer (på en lokalitet). Maksimumsverdien for indeksen blir satt til 1, som indikerer liten eller ingen forsuring. Når andelen svært forsuringsfølsomme døgnfluer i forhold til tolerante steinfluer er svært lav vil verdien av indeksen nærme seg 0,5 (Kroglund m.fl. 1994). Dersom prøven tas på ugunstig høye vannføringer, kan det bli lite steinfluer i prøven. Enkelte lokaliteter som er organisk belastet kan også ha lite eller ingen steinfluer. I slike tilfeller beregnes ikke Forsuringsindeks 2, og lokaliteten holdes utenfor når gjennomsnitt for indeksen beregnes. Forsuringsindeks 1 kan imidlertid brukes også i slike tilfeller.

Krepsdyr

v/Bjørn Walseng (NINA)

Ved undersøkelse av planktoniske og litorale krepsdyr i innsjøer benyttes standard metodikk for prøvetaking (NS-EN 15110: 2006).

Kvantitative dyreplanktonprøver er tatt med Schindler- henter (14 l). Det foreligger prøver fra 11 dyp (0, 1, 2, 4, 6, 8. 10, 15, 20, 30 og 50 m). Det tas to prøver fra hvert dyp.

Kvalitative planktonprøver er tatt med håvtrekk fra bunn og opp til overflate (maskevidde 90 mm).

I littoralsonen blir det tatt 1-3 håvtrekk (maskevidde 90

8

(9)

tatt 35 tonn laks i de 12 utvalgte vassdragene (totalt alle kalkede vassdrag: 43 tonn) i sportsfisket. En betydelig andel er laks som settes ut igjen (fang og slipp). Dette utgjorde ca. 10 % av fangstene fra de kalkede vassdragene i 2015.

Til tross for begrensninger i fisket i mange vassdrag var fangstene i 2011 og 2012 spesielt høye; i underkant av 60 tonn for alle vassdragene samlet. Fangstene fra Mandalselva og Bjerkreimselva står for den største økningen. Fra 2000 til 2015 bidrar disse to vassdragene med 50 - 60 % av totalfangsten av laks i de kalkete vassdragene, mens de i perioden før 1990 sto for mindre enn 30 %. Den positive utviklingen i fangstene av laks gjenspeiler en markert økning i ungfiskbestanden av laks i de kalkete vassdragene.

Kalkingen har ført til reetablering av laksebestander i 10 vassdrag. For flertallet av de øvrige 12 vassdragene har kalkingen sannsynligvis bidratt til at laksebestanden er reddet.

Fangst av laks i kalkete vassdrag i Norge i perioden 1980-2015.

Figuren baserer seg på offisielle data for 12 vassdrag av de totalt 21 vassdragene som i dag blir kalket (total fangst alle kalkede vassdrag var ca. 43 tonn i 2015; ikke vist). I noen av de kalkete vassdragene er laksen enten fredet, eller så er fangst-statistikken mangelfull.

I motsetning til den positive utviklingen i sportsfiske- fangstene av laks, viser fangstene av sjøaure i de kalkete vassdragene en annen utvikling. Riktignok var fangstene av sjøaure lave på begynnelsen av 1980-tallet, men rapporteringen var spesielt dårlig i denne perioden. Fra midten av 1980-tallet lå fangstene på 3 til 4 tonn. Siden 2000 har fangstene gått tilbake, fra en bestenotering på nesten 5 tonn, til mindre enn 1 tonn i tre av de seks siste årene. I 2015 ble det innrapportert 945 kg sjøaure (14 vassdrag). Noe av denne fisken ble gjenutsatt i elva (ca 140 kg). En av årsakene til nedgangen er fangstene i Vikedalselva.

Dette vassdraget alene stod for ca. 25 % av sjøaurefangstene i de kalkete vassdragene. I dag er sjøauren fredet i dette vassdraget siden fangstene av sjøaure kollapset i 2006. En nedgang i ungfiskbestanden av aure i de kalkede vassdragene gjenspeiler også økt konkurranse fra laks i disse vassdragene.

Nedgangen i sjøaurefangstene gjelder imidlertid også i andre vassdrag, men nedgangen er større i de kalkede.

2 Kalking i forsurede laksevassdrag i Norge – status og trender pr 2015

Forfattere: Ann Kristin Schartau (NINA), Terje Bongard (NINA), Pål Brettum (NIVA), Arne Fjellheim (LFI, Uni Research Miljø), Øyvind Garmo (NIVA), Godtfred Anker Halvorsen (LFI, Uni Research Miljø), Bjart Are Hellen (Rådgivende Biologer AS), Atle Hindar (NIVA), Thomas C. Jensen (NINA), Randi Saksgård (NINA), Susanne Schneider (NIVA), Liv Bente Skancke (NIVA), Bjørn Walseng (NINA)

Overvåkingen omfatter totalt 22 lakseførende vassdrag i Norge; 21 vassdrag som kalkes i tillegg til Vosso der kalkingen er avsluttet. Effekten av kalkingen følges ved årlig overvåking av vannkvalitet i alle vassdragene, mens fisk og bunndyr overvåkes hvert andre år. I et utvalg av vassdragene overvåkes også enkelte andre grupper av fauna og flora. Kalkingen av norske laksevassdrag har ført til bedring av vannkvaliteten, økt produksjon av laks og økt biologisk mangfold. Det har også vært en positiv utvikling i vannkvaliteten i ukalkete deler av vassdragene som følge av mindre sur nedbør. Resultatene viser at kalkingen må opprettholdes for å sikre at de mest forsuringsfølsomme organismene skal kunne leve og reprodusere i disse elvene.

Kalkingen på sommeren/høsten er gradvis redusert/opphørt i flere av vassdragene. I enkelte vassdrag er nivåene av giftig aluminium nå så lave at man i tillegg har redusert pH-målet.

Redusert pH-mål og opphør av kalking bør imidlertid ikke gjennomføres uten et bedre datagrunnlag for giftig aluminium i ukalkete deler av vassdragene. I januar/februar 2015 resulterte en kraftig sjøsaltepisode i en vannkvalitet som ikke tilfredsstilte miljømålet i vannforskriften.

Fisk

Et mål på om kalkingen har hatt en effekt på produksjonen av laks og sjøaure i de kalkete vassdragene, er å benytte tilgjengelig offisiell fangststatistikk av sportsfiskefangster.

Selv om fangststatistikken har sine feilkilder gir den likevel et bilde på utviklingen av fangstene over tid. For sammenligningens skyld har vi kun inkludert fangster fra vassdrag der det finnes fangststatistikk fra alle år i perioden, totalt 12 vassdrag. Sportsfiskefangster av laks i de kalkete vassdragene varierte fra 1 til 2 tonn på begynnelsen av 1980-tallet. På slutten av 1980-tallet og gjennom store deler av 1990-tallet, varierte fangstene fra 5 til 10 tonn.

Siden slutten av 1990-tallet og frem til i dag har fangstene av laks økt betydelig i de kalkete vassdragene. I 2015 ble det

9

(10)

Terrengkalking har kun vært benyttet i ett vassdrag (Flekke og Guddalsvassdraget), og da bare i en mindre del av nedbørfeltet. Det har vært en utvikling mot mindre innsjøkalking og mer kalking ved hjelp av doserer.

Vannkjemi

Vannkjemi undersøkes i alle de 22 vassdragene som overvåkes. Etter at vassdragskalkingen startet har det skjedd en forbedring i vannkvaliteten i de kalkete delene av vassdragene. pH og alkalitet har økt og innholdet av giftig aluminium har avtatt. I ukalkete deler av vassdragene har det også vært en generell, positiv utvikling i vannkvalitet som følge av mindre sur nedbør.

Vannkvaliteten på lakseførende strekninger var i 2015 stort sett tilfredsstillende sammenliknet med pH-målet i smoltifiseringsperioden. I januar/februar resulterte en sjøsaltepisode i redusert vannkvalitet i mange av vassdragene både på Sørlandet og Vestlandet. pH lå betydelig under kalkingsmålet, og innholdet av giftig aluminium tilfredsstilte ikke kravet til god økologisk tilstand i vannforskriften.

Utover våren og sommeren var innholdet av giftig aluminium i de fleste vassdragene tilfredsstillende lavt. Det kan gi grunnlag for å redusere pH-målet, spesielt i vassdrag der det vassdragsspesifikke pH-målet er høyere enn kravet i vannforskriften. Også med dagens pH-mål er det mulig å redusere kalkdosene på sommeren og høsten i flere av vassdragene. I Vossovassdraget har kalkingen gradvis blitt redusert, og i 2014-2015 har vassdraget ikke blitt kalket.

Vannkvaliteten i Vosso ser ut til å tilfredsstille laksens krav.

Også i Uskedalselva vurderes det at kalkingen kan opphøre helt uten at dette har noen negativ effekt på sjøauren som er utgangspunktet for kalkingen i dette vassdraget. I noen av de øvrige vassdragene var vannkvaliteten i 2015 marginal og ustabil, med kortvarige pH-reduksjoner. Dette tyder på at kalkingsstrategien ikke er optimal alle steder. I enkelte vassdrag er det for få doserere til å dekke lakseførende strekning, og i noen vassdrag er plasseringen av dosererne lite gunstig. Avgiftning med silikat i sure sidevassdrag til Lygna, Audna og Mandalsvassdraget fungerer tilsynelatende ikke optimalt. Det kan imidlertid være at nivået av giftig aluminium i silikatbehandlet vann er lavere enn målte aluminiumverdier antyder.

Fangst av sjøaure i kalkete vassdrag i Norge i perioden 1980-2015.

Figuren baserer seg på offisielle data for 14 vassdrag av de totalt 21 vassdragene som i dag blir kalket (total fangst alle kalkede vassdrag var 1107 kg i 2015; ikke vist). I noen av de kalkete vassdragene er fangst-statistikken mangelfull og sjøauren er dessuten fredet i flere av vassdragene, spesielt i Rogaland.

Kalkforbruk og kalkingsstrategi

Tilførsler av forsurende forbindelser til norske vassdrag har avtatt fra et maksimum på slutten av 1970-tallet. I tråd med reduksjonen har det skjedd en naturlig vannkjemisk forbedring i vassdragene innenfor forsuringsområdet i Norge, og behovet for kalking har avtatt. Kalkforbruket i 2015 var omtrent som gjennomsnittet for de senere årene. For Norge er gjennomsnittlig årlig kalkforbruk i siste fem års periode likevel redusert med 30 % sammenlignet med kalkforbruket i 2000. Reduksjonen har vært størst i Hordaland og Sogn og Fjordane (61 %) mens samlet reduksjon i Sørlandsvassdragene har vært på 21 %. Siden midten av 2000-tallet er enkelte kalkdoserere lagt ned, mens andre kun er i drift deler av året. Samtidig er det satt i gang nye kalkingsaktiviteter, og i noen vassdrag er eksisterende kalkingsaktiviteter utvidet. Dette gjelder for eksempel flere av vassdragene på Sørlandet. Silikat har delvis erstattet kalk som avsyringsmiddel i enkelte vassdrag, og forbruket har økt gradvis til omlag 1450 tonn i 2015. I noen av disse vassdragene er det målt høyere verdier av labilt aluminium enn forventet. Det er derfor usikkert om silkatdoseringen fungerer optimalt.

I de fleste vassdragene tilføres kalk/silikat ved hjelp av doserer, men innsjøkalking og bekkekalking er også vanlig.

Samlet kalkforbruk (i tonn) angitt som 100 % CaCO³ i laksevassdrag fordelt på regioner (Sørlandet, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane) og for hele forsuringsområdet totalt, i perioden 2010-2015 samt 2000. Silikatlut er angitt i parentes. Andre avsyringsmidler, som for eksempel dolomitt, er ikke tatt med i tabellen men utgjør kun små mengder totalt sett.

Region 2000 2010 2011 2012 2013 2014 2015

Sørlandet 28319 16408 (79) 23262 (526) 18967 (756) 19098 (659) 27936 (1075) 22106 (1162)

Rogaland 5573 3558 3912 (120) 4154 (186) 2896 (242) 3077 (120) 3216 (285)

Hordaland og SF 6241 1980 3271 3377 1506 1736 2403

Alle kalkede laksevassdrag 40133 21946 (79) 30445 (646) 26498 (942) 23500 (901) 32749 (1195) 27725 (1447)

10

(11)

3 Agder – status og trender

Atle Hindar (NIVA), Øyvind Garmo (NIVA), Bjørn Mejdell Larsen (NINA), Randi Saksgård (NINA), Arne Fjellheim (Uni Miljø), Godtfred A. Halvorsen (Uni Miljø), Susanne Schneider (NIVA) og Liv Bente Skancke (NIVA).

Sju vassdrag inngår i kalkingsovervåkingen i Agderfylkene:

Kvina, Lygna, Audna og Mandalsvassdraget i Vest-Agder, og Tovdalsvassdraget, Arendalsvassdraget og Vegårvassdraget i Aust-Agder.

Vassdragene behandles med en kombinasjon av innsjø- og dosererkalking. I Lygna, Audna og Mandal doseres det dessuten silikatlut i viktige sidevassdrag. Kalkingen har motvirket forsuringseffekter som lav pH og høy aluminium, og har dermed beskyttet laks og andre forsuringsfølsomme arter. På ukalkete stasjoner har vannkvaliteten blitt bedre som følge av redusert avsetning av forsurende stoffer. Det er likevel ingen klar tidstrend i kalkforbruk siden år 2000. Det er betydelig variasjon fra år til år, som trolig i hovedsak skyldes variasjonen i nedbør og avrenning.

Vannkvalitetsmålene som er satt som minimumsverdier for pH på lakseførende strekning, ble med få unntak oppfylt i alle vassdragene. I Arendalsvassdraget viser stikkprøver at pH-målet ikke ble nådd i deler av smoltifiseringsperioden.

I januar/februar resulterte en kraftig sjøsaltepisode i at pH-målet på 6,0 i Kvina ble betydelig underskredet, og konsentrasjonen av labilt aluminium (LAl) steg til 28 µg/l i målområdet.

Høyere konsentrasjon av LAl enn grensen på 10 µg/l i vannforskriften forekommer også når pH-mål er oppfylt.

Små overskridelser (<5 µg/l) kan skyldes måleusikkerhet og er ikke vektlagt. I silikatbehandlede sidevassdrag observeres høyere LAl-konsentrasjoner enn forventet. Det skyldes dels at doserer ikke har vært i drift (Songåna i Mandalsvassdraget) og dels problemer med å dosere riktig.

I 2015 ble det gjennomført ungfiskundersøkelse i fem av de sju vassdragene. Tettheten av lakseunger var lav i Kvina, Arendal og Vegår, men noe bedre i Audna og Tovdal. Tettheten av ørretyngel var gjennomgående lav og gjenspeiler en negativ utvikling over tid siden laksebestandene ble reetablert.

Bunndyrfaunaen ble i 2015 undersøkt i vassdragene Kvina, Audna, Mandal og Vegår. Forsuringsindeks 1 var nær miljømålet på kalket strekning. Forsuringsindeks 2 var oppfylt på kalket strekning i Kvina og Vegår, men ikke i Audna og Mandal. Tilstanden var gjennomgående klart bedre på kalkete enn på ukalkete elvestrekninger. Det viser at Overvåkingen viser at sjøsaltepisoder fremdeles kan

forekomme, hvilket også var tilfellet i 2015. Selv om forsuringen har avtatt sterkt de siste årene og det kan virke som om sjøsaltepisoder ikke gir like høye konsentrasjoner av giftig aluminium som før, viser resultatene at slike episoder kan være kritiske uten kalking. I vurderingen av reduserte pH- mål for enkelt vassdrag må en ta hensyn til dette. På grunn av dårlig sammenheng mellom pH og målt konsentrasjon av giftig aluminium i kalket vann bør større reduksjoner i kalkingen heller ikke utføres uten et bedre datagrunnlag for giftig aluminium fra ukalkete deler av vassdragene.

Bunndyr

I 2015 ble bunndyr undersøkt i 12 av vassdragene. Faunaen i alle vassdragene har vist en generell positiv utvikling etter at kalkingen ble startet. Den positive utviklingen gjelder også ukalkede deler av vassdragene, men tilstanden er gjennomgående bedre i kalkede deler. Diversiteten har blitt større og spesielt har innslaget av forsuringsfølsomme bunndyr økt. Dette har gitt en positiv utvikling av

forsuringsindeksene i det tidsrommet vassdragene har vært overvåket.

For om lag halvparten av vassdragene er miljømålet (økologisk tilstand jfr. vannforskriften) nådd for de elvestrekningene som kalkes. Mandalsvassdraget i Aust-/Vest-Agder, Audna i Vest-Agder, Frafjordelva, Jørpelandsvassdraget og Suldalslågen i Rogaland samt Yndesdalsvassdraget i Sogn og Fjordane tilfredsstilte ikke miljømålet. Dårlig vannkvalitet på våren (Mandalsvassdraget, Audna, Frafjordelva, Yndesdalsvassdraget), redusert effekt av tidligere innsjøkalking (Jørpelandsvassdraget) samt vassdragsregulering (Suldalslågen) kan være medvirkende årsaker til dette. De ukalkete lokalitetene i vassdragene har generelt større skader og et lavere biologisk mangfold.

Dette viser at kalkingen er nødvendig for å opprettholde en akseptabel tilstand i de vassdragene som kalkes.

Annen flora og fauna

I 2015 har det vært gjennomført undersøkelser av planteplankton, krepsdyr og bunndyr i de store innsjøene i Bjerkreimvassdraget og av vannvegetasjonen i Mandalsvassdraget og Yndesdalsvassdraget. Etter at kalkingen kom i gang har det vært en økning i det biologiske mangfoldet i kalkete deler av vassdragene, og forekomsten av forsuringsfølsomme arter har økt. Den biologiske gjenhentingen er generelt langsom i innsjøene sammenlignet med elvene, men to av innsjøene i Bjerkreimsvassdraget, Austrumdalsvatn og Ørsdalsvatn, viser nå klare tegn på en positiv utvikling med økte mengder av forsuringsfølsomme arter av plante- og dyreplankton. Overvåking for

vannvegetasjon (begroingsalger) i Mandalsvassdraget indikerer re-forsuring etter opphør av kalking i sidevassdrag.

11

(12)

av om pH-målet kan senkes må ta hensyn til at slike sjøsaltepisoder kan forekomme, og dessuten baseres på et bedre datagrunnlag for aluminium, spesielt fra ukalkete deler av vassdragene, enn det som framskaffes gjennom dagens overvåking. Dagens vannkjemiske overvåking er heller ikke egnet til å evaluere effekten av avsyring med silikat i Jørpelandsvassdraget. Det anbefales at målinger av gjelle- aluminium blir foretatt.

Kalkingen har ført til en generell økt produksjon av laksunger.

Tettheten av årsunger er tilfredsstillende i de fleste vassdrag.

I noen elver har økningen i tetthet av eldre laksunger vært mindre enn forventet sett i forhold til tettheten av årsunger.

Dette kan skyldes begrensning av egnede oppvekstområder for eldre laksunger eller at oppvekstområder for årsunger er overrepresentert i lokalitetsutvalget. Fangstene av laks har økt i de fleste vassdragene siden slutten av 1990-tallet.

Til tross for begrensninger i fisket i mange vassdrag de senere årene har fangstene vært relativt høye;, men likevel noe lavere i siste treårsperiode sammenlignet med årene 1998-2012. I følge Vitenskapelig råd for lakseforvaltning er gyte- og forvaltningsmålet for laks nådd i de kalka Rogalandsvassdragene og de har sannsynligvis et større høstbart overskudd enn det som har blitt utnyttet de siste fem årene. Den naturlige produksjonen av lakseyngel vurderes som tilfredsstillende og det anbefales derfor at utsetting av rogn og yngel av laks i Espedalselva og Frafjordelva avsluttes (ble imidlertid ikke satt ut i 2015).

Fangstene av ørret er imidlertid nå på et lavmål. Til tross for at det de siste årene har vært forbud mot fiske av sjøørret i flere av vassdragene, fortsetter tettheten av ørretunger å avta. Reduksjonene i ørretbestandene kan delvis forklares med konkurranse fra en økende laksebestand. I Rødneelva og Jørpelandsvassdraget har det ikke vært entydige positive effekter av kalkingen på laksebestandene. Andre forhold enn sur nedbør, for eksempel vassdragsregulering og endring av forholdene i sjøen (næringsforhold, predasjon, klima), har sannsynligvis en negativ effekt på utviklingen i enkelte vassdrag.

For bunndyrsamfunnene er miljømålet i vannforskriften nådd for de kalkede delene av om lag halvparten av vassdragene i Rogaland, basert på siste års undersøkelser. I 2015 ble det registrert noe dårligere tilstand i enkelte vassdrag. I Frafjordelva indikerte bunndyrfaunaen moderat økologisk tilstand på våren, noe som sannsynligvis har sammenheng med sjøsaltepisoden tidligere på året. Tilstanden i

Suldalslågen på høsten var heller ikke tilfredsstillende, men skyldes trolig hyppige vannføringsvariasjoner som en følge av reguleringen av vassdraget. Videre indikerte bunndyrfaunaen i Jørpelandsvassdraget at effekten av tidligere innsjøkalking er i ferd med å avta. Artsantallet og andelen forsuringsfølsomme arter har imidlertid økt i alle vassdrag, også på ukalkete stasjoner. For de fleste vassdrag er det imidlertid et betydelig potensial for videre økning i artsmangfoldet.

Lave andeler forsuringsfølsomme bunndyr på ukalkete deler viser at kalking av vassdragene i Rogaland fortsatt er nødvendig. I Bjerkreimsvassdraget undersøkes plante- og bunndyrsamfunnene er påvirket av forsuring, men også i de

ukalkete delene er det en positiv utvikling.

I Mandalsvassdraget indikerte vannvegetasjonen at kalking fortsatt motvirker negative effekter av forsuring. Avsluttet kalking i sidevassdrag fører til reforsuring som gjenspeiles i forsuringsindeksen.

I vassdragene Lygna, Audna og Mandal er det fortsatt tegn på at silikatdoseringen i sidevassdrag ikke er optimal.

Driften bør bedres eller man bør se på alternative tiltak, f.eks. terrengkalking. For Kvina, Lygna og Audna foreslås tiltak som kan bedre effekten av kalkingen. Styring også etter konduktivitet vil trolig gi riktigere dosering under sjøsaltepisoder.

4 Rogaland – status og trender

Ann Kristin Schartau (NINA), Øyvind Garmo (NIVA), Godtfred Anker Halvorsen (Uni Research Miljø), Randi Saksgård (NINA)

Totalt ti vassdrag inngår i kalkingsovervåkingen i Rogaland:

Sokndalselva, Bjerkreimsvassdraget, Ogna, Frafjordelva, Espedalselva, Lysevassdraget, Jørpelandsvassdraget, Vikedalsvassdraget, Suldals-lågen og Rødneelva.

Vassdragene kalkes primært med doserer med unntak av Sokndalselva, hvor det utelukkende foregår innsjøkalking og Jørpelandsvassdraget der avsyringen foregår med silikatlut.

Etter at kalkingen kom i gang har det vært en generell bedring i vannkvaliteten. Alkalitet og pH har økt og mengden av giftig aluminium har avtatt. På ukalkete stasjoner har det også vært en positiv utvikling i vannkvaliteten som følge av mindre sur nedbør. Forbedringen var størst på 1990-tallet, mens endring-ene har flatet noe mer ut etter 2000. Mindre sur nedbør har ført til at det totale kalkforbruket er redusert med omtrent 40 % for regionen i perioden 2000-2015.

Den største reduksjonen skjedde tidlig på 2000 tallet.

Samlet kalkmengde for Rogalandsvassdragene i 2015 var omtrent på samme nivå som i 2013 og 2014, de årene med lavest kalkforbruk. I de fleste vassdrag har det ikke blitt kalket, eller kun dosert ut små mengder kalk i perioden juni – desember. Likevel var vannkvaliteten på lakseførende strekninger tilfredsstillende, og i enkelte vassdrag langt over vannkvalitetsmålet, i siste halvdel av 2015. I deler av smoltifiseringsperioden på våren var imidlertid vannkvaliteten ikke tilfredsstillende sammenlignet med vannkvalitetsmålet.

En sjøsaltepisode og store nedbørsmengder i januar 2015 førte til lave pH verdier og forhøyde verdier av giftig (uorganisk) aluminium i flere av Rogalandsvassdragene. Ut over dette var innholdet av giftig aluminium generelt lavt i de kalkete delene av vassdragene, og tilfredsstiller kravet til god økologisk tilstand i de fleste vassdragene. En vurdering

12

(13)

Basert på resultater av kalkingsovervåkningen i Hordaland og Sogn og Fjordane, vurderes situasjonen slik for de enkelte vassdragene:

• Generelt lave konsentrasjoner av giftig aluminium gjør at pH-målet i Flekke- Guddalsvassdraget anbefales redusert til 5,8 utenom smoltutvandringsperioden og til 6,0 i smoltutvandringsperioden. Terrengkalking av sure sidegreiner i nedre del av vassdraget ville trolig være den mest effektive kalkingsstrategien. Gytebestandsmålet har med unntak av i 1995 og 1996 vært nådd siden 1993.

Det er god tetthet av laksunger, og bunndyrsamfunnet viser liten grad av forsuringspåvirkning, også i ikke kalket del av vassdraget.

• Vannkjemidata indikerer at forsuring fortsatt er et relativt stort problem i Yndesdalselva. Kalkingsstrategien vurderes som brukbar for vassdraget. Den sure Tanged- alselva har et anadromt potensiale som kan utnyttes ved vannkjemiforbedringstiltak. Konsentrasjonen av giftig aluminium i smoltutvandringsperioden er sannsynligvis ikke skadelig i hovedvassdraget etter kalking. Tettheten av lakseunger var god i 2015. Bunndyrsamfunnet var tydelig påvirket av forsuring våren 2015, i kalket og særlig i ikke kalket del av vassdraget.

• I Ekso fungerte kalkingen bra i 2015. Det ble registrert noen sjøsaltepisoder, men disse gav ingen effekt på pH eller konsentrasjonen av giftig aluminium. Vannkvaliteten var tilfredstillende i den kalkede delen av vassdraget i 2015.

• I Vossovassdraget stanset kalkingen i 2006. Hele vassdraget, med unntak av Vossadalselva, hadde god vannkjemi i 2015.

• I Uskedalselva er målsettingen med kalkingen i vass draget å bevare sjøaurebestanden. Det har generelt vært en bedring i vannkjemien med hensyn på forsuring og giftig aluminium og det er høyst sannsynlig at sjøaure bestanden i Uskedalselva vil klare seg godt uten kalking, selv om vannkvaliteten i Børsdalselva fortsatt er påvirket av forsuring. I øvre del av Uskedalselva er det nå høy tetthet av laksunger. Det har nå etablert seg en laksebestand basert på rømt oppdrettslaks og feilvandret fisk i vassdraget.

Kalkingsmålet med pH 6,2 på våren, synes tilpasset laks.

dyreplankton samt bunndyr i de store innsjøene. Mangfoldet av innsjølevende planter og dyr var i 2015, som i tidligere år, lavere enn forventet, men to av innsjøene, Austrumdalsvatn og Ørsdalsvatn, viser nå klare tegn på en positiv utvikling med nye funn av forsuringsfølsomme vannlopper og økende mengder av forsuringsfølsomme planteplankton.

I januar 2015 var det problemer med å få dosert ut nok kalk i forbindelse med de store nedbørsmengdene. I Frafjordelva frøs inntaksvannet til Brådlandsdosereren på vinteren, noe som førte til lav kalkdosering og ugunstig vannkvalitet i januar og november. Ut over dette har de fleste kalkdosererne fungert bra i 2015.

5 Hordaland, Sogn og Fjordane

Totalt fire vassdrag inngår i kalkingsovervåkingen i Hordaland; Vossovassdraget, Eksingedalsvassdraget (Ekso), Yndesdalsvassdraget og Uskedalselva, mens bare Flekke- Guddalsvassdraget inngår i Sogn og Fjordane.

Vassdragene kalkes primært med doserere, men innsjø- og bekkekalking har også blitt benyttet. Etter at kalkingen kom i gang, har det vært en generell bedring av vannkvaliteten i disse vassdragene. Også på ukalkede strekninger har redusert sur nedbør gitt en generell positiv utvikling i pH, og konsentrasjonene av giftig aluminium er redusert.

Dette gjenspeiles i at det generelt har vært en reduksjon i kalkforbruket for regionen de siste årene, fra 4005 tonn i 2002 til 1990 tonn i 2010. I 2011 og 2012 økte kalkforbruket igjen og var på ca. 3300 tonn. I årene 2013 og 2014 var kalkforbruket igjen under 2000 tonn, men mye nedbør og sjøsaltepisoder i 2015 gav et forbruk på 2403 tonn.

Den vannkjemiske overvåkingen dokumenterer at behovet for kalking fortsatt kan være til stede i flere av vassdragene.

I 2015, som i 2014 var det flere sjøsaltepisoder, enkelte steder gav disse, i motsetning til i 2014, også utslag på konsentrasjonen av giftig aluminium. Bunndyrarter som er følsomme for forsuring viser at vannkvaliteten i de kalkede vassdragene stort sett er tilfredsstillende, mens bunndyrsamfunnet i enkelte referanselokaliteter som ble undersøkt i 2015 fremdeles er påvirket av sur nedbør.

Kalkingen har ført til en generell økting i produksjon av laksunger, mens produksjonen av aureunger i de fleste tilfeller har gått noe ned eller forblitt uforandret. Dette gjenspeiles også i at sportsfiskefangster av laks har økt både absolutt og i forhold til andre bestander i regionen. Fangstene av sjøaure viser ikke den samme økningen. Lave fangster av sjøaure kan også ha andre forklaringer.

13

(14)

En nærmere beskrivelse av felt- og analysemetodikk i tiltaksovervåkingen er gitt i eget metodekapittel.

Arendalsvassdraget strekker seg over to fylker.

Kalkingsaktiviteten i Vest-Telemark foregår ved innsjøkalking, mens i vassdragsdelen i Aust-Agder er det både innsjø- og dosererkalking (tabell 1). 135 innsjøer i Telemarksdelen av vassdraget ble kalket med 383 tonn SA3 i juli 2015. Det er seks flere innsjøer og noe økt tilført mengde CaCO³ i forhold til 2014, mens i vassdragets del i Aust-Agder ble kalkforbruket redusert. Her ble to innsjøer kalket med til sammen 30 tonn VK3, og doseringsanlegget på Bøylefoss

6 Arendalsvassdraget

Koordinator: Atle Hindar (NIVA)

Ansvarlig vannkjemisk overvåking: Atle Hindar (NIVA) Ansvarlig overvåking fisk: Randi Saksgård (NINA) Ansvarlig overvåking bunndyr: Terje Bongard (NINA) Ansvarlig overvåking planteplankton: Pål Brettum (NIVA)

Ansvarlig overvåking dyreplankton og littorale krepsdyr: Bjørn Walseng (NINA)

1 Områdebeskrivelse, kalkingsstrategi, kalkforbruk og nedbørforhold

Fakta om Arendalsvassdraget

Vassdragsnr.: 019

Fylke: Telemark og Aust-Agder

Nedbørfeltareal: 4025 km2

Vassdragsregulering: Sterkt regulert (innsjøene Nisser, Fyresvatn og Nesvatn samt flere elvekraftverk på strekningen Nisser-Rygene).

Spesifikk avrenning: 28,3 l/s/km2 Middelvannføring: 115 m3/s

Lakseførende strekning: 28,5 km til Bøylefoss, inkl. lakseheis ved Eivindstad kraftverk. Vandringshinder og forsinkelse ved Helle/

Rygene pga lav vannføring, feilvandring til omløpstunnel, trefiberutslipp og gassovermetning.

Bakgrunn for tiltak: Vassdraget har mistet sin laksebestand. Bestanden av bleke (Nelaug) og flere innlandsfiskebestander er enten tapt, svake eller har vist tilbakegang.

Tiltaksplan: Hindar (1989), revidert kalkingsplan Hindar et al. (1999) og Hindar og Larssen (2004).

Biologisk mål: Å sikre tilstrekkelig god vannkvalitet for reproduksjon av laks i elva. Dette vil samtidig sikre livsmiljøet for de fleste andre forsuringsfølsomme vannorganismer.

Vannkvalitetsmål: Lakseførende strekning: 15/2-14/6: pH 6,3, 15/6-14/2: pH 6,0 (endret fra 2014). pH-mål for innsjøene er ikke satt, men antas å være pH 5,8-6,0.

Kalkingsstrategi: Kombinasjon av innsjø- og dosererkalking. Innsjøene Nisser og Fyresvatn ble kalket i hhv. 1996 og 1997. Dosererkalking ble startet ved Bøylefoss i 2005. Kalking i en rekke innsjøer er avsluttet, bl.a.

oppstrøms Nesvatn.

tilførte vassdraget 3438 tonn VK3. CaCO³-innholdet i begge kalktypene er 99 %. Det samlede kalkforbruket (tonn CaCO³) for 2015 var bare 57 % av forbruket i 2014 til tross for at årsnedbøren var svært lik. Årsaken er ikke undersøkt.

Det ble registrert 1180 mm nedbør i 2015 på meteorologisk stasjon 37230 Tveitsund (met.no 2016). April og oktober var svært nedbørfattige med 21 mm nedbør (hhv. 44 og 17 % av månedsnormalene). Månedene januar, mai, juli, august, september og desember var mest nedbørrike (104-260 mm nedbør), og aller mest kom det i september (221 % av normalen). Samlet nedbør for 2015 utgjorde 119 % av årsnormalen mot 123 % i 2014.

Tabell 1. Kalkforbruk (tonn CaCO₃) i Arendalsvassdraget for perioden 2011-2015. Data fra Fylkesmannen i Aust-Agder og Telemark.

År 2011 2012 2013 2014 2015

Dosererkalking 4173 2977 3791 6264 3404

Innsjøkalking i Aust-Agder 112 - 64 50 30

Innsjøkalking i Telemark 466 466 502 363 379

Sum kalkforbruk 4752 3443 4357 6677 3812

14

(15)

2.1 Vannkvaliteten i 2015

Det ble ikke tatt prøver for vannkjemiske analyser i Nisser og Fyresvatn i 2015.

Vannkjemien i Nisser og Fyresvatn er stabil og med pH-verdier tett oppunder 6,0 (figur 3 i avsnitt 2.2).

Konsentrasjonen av LAl er omkring 20 µg/l. Denne

vannkvaliteten er akseptabel for innlandsfisk. I Nesvatn avtok Ca-konsentrasjonen også i 2015, og pH er klart lavere enn i de to andre innsjøene. LAl er ubetydelig høyere og under 25 µg/l.

pH oppstrøms Bøylefossdosereren i 2015 var mellom 5,5 og 6,0 (figur 2, tabell 2) og LAl var nær 20 µg/l i smoltifiseringsperioden. De laveste pH-verdiene ble målt i snøsmeltingsperioden og i begynnelsen av den store septemberflommen, men det gir seg ikke utslag i spesielt høye LAl-konsentrasjoner. pH i Rorevassdraget er preget av at kalkingen ble stoppet i 2008.

Det ble tatt vannprøver som planlagt på anadrom strekning i hele 2015. pH i stikkprøver ved Rygene var ikke alltid

2 Vannkjemi

Forfatter: Atle Hindar (NIVA)

Medarbeidere: L. B. Skancke og R. Høgberget (NIVA) Noe over 130 innsjøer ble kalket i øvre deler av

Arendalsvassdraget i 2015, mens antallet tidligere har vært helt oppe i 200. Forsuringssituasjonen er nå slik at det kan være aktuelt å avslutte kalking i enda flere innsjøer i dette området (Hindar 2011). Takket være en antatt resteffekt av kalkingen av Nisser og Fyresvatn for 20 år siden og redusert forsuring, har vannkvaliteten vært god i disse innsjøene.

Doseringsanlegget på Bøylefoss kom i drift i 2005. Det er ikke referansestasjoner i Arendalsvassdraget, men minimal kalkeffekt fra de store innsjøene og reduserte bidrag fra annen innsjøkalking fører til at vannkjemien oppstrøms Bøylefoss nærmer seg referansetilstanden. Sammenliknet med referansestasjonen utløp Tveitvatn i Tovdalsvassdraget (0,43 mg Ca/L som middelverdi i 2015) er det imidlertid fortsatt nær dobbelt så høy konsentrasjon av Ca oppstrøms Bøylefoss (0,77 mg/L som middelverdi i 2015).

Figur 1. Arendalsvassdraget med nedbørfelt og stedsangivelse av kalkdoserer, vandringshinder for laksefisk og stasjonsnett for overvåking av vannkjemi, bunndyr, fisk og planteplankton. Stasjonene er nærmere beskrevet i vedlegg A.

15

(16)

10 µg/l, men usikre målinger i dette konsentrasjonsområdet gjør at det ikke legges avgjørende vekt på LAl-resultatene.

Tilstanden basert på stikkprøver kan imidlertid ikke sies å ha vært tilfredsstillende i 2015.

over pH-målet i smoltifiseringsperioden og var flere ganger i området 6,0-6,2. De kontinuerlige pH-målingene lå imidlertid svært nær målverdiene i hele 2015 (figur 2).

Konsentrasjonen av LAl var i hovedsak over grenseverdien på

5,0 5,5 6,0 6,5 7,0

jan. apr. jul. okt.

pH

Bøylefoss oppstr dos Nidelva ved Rygene pH-mål

4,5 5,0 5,5 6,0 6,5

jan. apr. jul. okt.

pH

Rorevassdraget

0 20 40 60

jan. apr. jul. okt.

LAl (µg/l)

Bøylefoss oppstr dos Nidelva ved Rygene

5,0 6,0 7,0

jan. apr. jul. okt.

pH

Kontinuerlig pH, Rygene pH-mål

0,0 0,5 1,0 1,5 2,0

1990 1995 2000 2005 2010 2015

Ca (mg/l)

Nisser Fyresvatn Nesvatn

5,0 5,5 6,0 6,5 7,0

1990 1995 2000 2005 2010 2015

pH

0 25 50 75 100

1990 1995 2000 2005 2010 2015

LAl (µg/l)

Figur 2.pH og LAl i Nidelva og Rorevassdraget i 2015. Venstre panel viser resultater fra prøver oppstrøms doseringsanlegget på Bøylefoss, på lakseførende strekning ved Rygene (målområdet) og pH-målet. Øvre, høyre panel viser resultater fra Rorevassdraget. Nedre, høyre panel viser kontinuerlig måling av pH ved Rygene og pH-målet. Det var en endring fra to til tre nivåer for pH-målet i 2015. NB! Ulik inndeling på y-aksene.

Tabell 2. Middel-, min- og maksverdier for pH, kalsium (Ca), alkalitet (Alk-E), labilt aluminium (LAl), totalt organisk karbon (TOC) og syre- nøytraliserende kapasitet (ANC) i Arendalsvassdraget i 2015. Se for øvrig vedlegg B for utelatt verdi.

St. nr. St. navn pH Ca

mg/l Alk-E

µekv/l LAl

µg/l TOC

mg C/l ANC µekv/l

14 Bøylefoss oppstrøms doserer Mid 5,72 0,77 19 19

Min 5,51 0,70 13 8

Maks 5,98 0,85 24 25

N 17 17 15 17

1 Nidelva ved Rygene Mid 6,19 1,14 35 13 3,7 52

Min 5,99 0,95 29 9 3,0 45

Maks 6,33 1,35 43 18 5,5 67

N 17 17 17 17 11 10

15 Rorevassdraget Mid 5,03 0,82 7 82

Min 4,70 0,71 0 26

Maks 5,54 0,91 18 144

N 8 8 7 7

2.2 Langtidstrender

Vannkjemien i de store innsjøene Nisser og Fyresvatn har endret seg svært langsomt etter kalkingen i 1996-1997 (figur 3) på grunn av den lange oppholdstiden. Men også redusert/avsluttet kalking i innsjøer i nedbørfeltet og den generelle reduksjonen i Ca pga mindre surhet virker inn.

Konsentrasjonene av LAl har vært stabilt under omlag 20 µg/l. Vannkvaliteten i Nesvatn er trolig også akseptabel

for innlandsfisk. Selv om pH tidvis er under 5,8, er ikke konsentrasjonen av LAl over 25 µg/l.

pH ved Rygene (figur 4) viser svakt økende verdier fra 1990 og fram til kalking av de store innsjøene. Deretter har pH ligget mellom 5,5 og 6,0 fram til doseringen oppstrøms anadrom strekning startet i 2005. Fra 2006 har pH vært i området 6,0-6,5, men med enkelte dropp ned mot pH 5,5.

16

(17)

3.1 Ungfiskundersøkelser

I 2015 ble det fanget laks- og ørretunger på 5 av de 7 stasjonene som ble undersøkt i Nidelva, Arendalsvassdraget (tabell 3). Det ble ikke registrert ål på noen av stasjonene.

På grunn av høy vannføring var det ikke mulig å gjennomføre elfisket på stasjon 8 og 9. Stasjon 6 ble flyttet til Songeelva hvor det også tidligere har vært en stasjon (Saltveit mfl.

2011). Tettheten av årsyngel og eldre laksunger var svært lav i 2015, mindre enn 5 individ pr. 100 m²(figur 5, tabell 3). I likhet med tidligere år ble det også fanget svært få ørret.

Den høye vannføringen under gjennomføringen av elfisket (75-76 m3/s ved Bøylefoss og 87-91 m3/s ved Rygene) er nok en av årsakene til de lave tetthetene av laksunger i 2015.

Stasjonene 8 og 9, som ikke ble fisket i 2015, hadde sammen med stasjon 4 de høyeste tetthetene av laksyngel forrige gang det ble elfisket i samband med kalkingsovervåkingen

3 Fisk

Forfattere: Randi Saksgård og Bjørn Mejdell Larsen (NINA)

Medarbeider: Eva Marita Ulvan (NINA)

Den opprinnelige laksebestanden i Arendalsvassdraget er utdødd på grunn av forsuring. Bestanden av bleke (i Nelaug) og flere innlandsbestander av ørret, røye og sik er enten tapt eller har vist sterk tilbakegang. Kalkingstiltak ble satt i gang vinteren 1996/97 og overvåking av ungfisk startet opp høsten 1996 i hovedvassdraget opp til Bøylefoss (Hindar mfl.

1997).

5,0 5,5 6,0 6,5 7,0

jan. apr. jul. okt.

pH

Bøylefoss oppstr dos Nidelva ved Rygene pH-mål

4,5 5,0 5,5 6,0 6,5

jan. apr. jul. okt.

pH

Rorevassdraget

0 20 40 60

jan. apr. jul. okt.

LAl (µg/l)

Bøylefoss oppstr dos Nidelva ved Rygene

5,0 6,0 7,0

jan. apr. jul. okt.

pH

Kontinuerlig pH, Rygene pH-mål

0,0 0,5 1,0 1,5 2,0

1990 1995 2000 2005 2010 2015

Ca (mg/l)

Nisser Fyresvatn Nesvatn

5,0 5,5 6,0 6,5 7,0

1990 1995 2000 2005 2010 2015

pH

0 25 50 75 100

1990 1995 2000 2005 2010 2015

LAl (µg/l)

Figur 3. Vannkjemi (kalsium, pH og labilt Al) i de store innsjøene i perioden 1993- 2015. Data fra 2009 er ikke tatt med, og LAl-verdier for 2011 er utelatt. Det var ingen prøvetaking i de tre innsjøene i 2012 og ingen prøvetaking i Nesvatn i 2010 og 2014. I 2015 var det bare prøvetaking i Nesvatn.

4,5 5,0 5,5 6,0 6,5 7,0 7,5

1990 1995 2000 2005 2010 2015

pH

Nidelva v Rygene

0 5 10 15 20 25

1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015

Antall pr. 100 m2

Laks ⁰⁺

Eldre

0 5 10 15 20 25

1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015

Ørret ⁰⁺

Eldre

0 100 200 300 400 500 600

Antall

Nidelva Laks

Sjøørret

Figur 4. pH-utvikling i hovedelva ved Rygene er vist for perioden 1990-2015.

17

(18)

Vanntemperaturen under elfisket i 2015 (vedlegg C) var innenfor det som er anbefalt ifølge norsk standard (NS-EN 14011), og ledningsevnen var svært lav (ned mot 1,0 mS/m, vedlegg C). Nidelva kan være egnet for bruk av elfiskebåt, spesielt ovenfor Rykene for å få et bedre bilde på både mengden av laks- og ørretunger, men også andre arter som gjedde og abbor.

(Saksgård & Larsen 2012). Nidelva er sterkt regulert, og store områder er stilleflytende med et lite egnet gytesubstrat for laks og ørret. Det gjennomføres imidlertid tiltak i form av utlegging av gytegrus og rognplanting i vassdraget. I perioden 1996-2010 ble det til sammen lagt ut 910 000 rogn på strekningen nedstrøms Bøylestad kraftverk (Hesthagen 2011). I 2011, 2012 og 2013 ble det plantet ut henholdsvis 180 000, 144 000 og 206 000 rogn av laks i Nidelva (Bjørn Barlaup pers. med., Anon 2015). Det ble ikke plantet ut rogn i 2014, men 35 laks ble fanget nedstrøms og satt ut oppstrøms Eivindstad dam (Anon 2015).

4,5 5,0 5,5 6,0 6,5 7,0 7,5

1990 1995 2000 2005 2010 2015

pH

Nidelva v Rygene

0 5 10 15 20 25

1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015

Laks ⁰⁺

Eldre

0 5 10 15 20 25

1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015

Ørret ⁰⁺

Eldre

0 100 200 300 400 500 600

1979 1981 1983 1985 1987 1989 1991 1993 1995 1997 1999 2001 2003 2005 2007 2009 2011 2013 2015

Antall

Nidelva Laks

Sjøørret

Figur 5. Beregnet tetthet av laks- og ørretunger i Nidelva (Arendalsvassdraget) i perioden 1996-2015. Data fra 1996-2000 er fra Larsen mfl.

(2001) og 2006-2010 fra Saltveit mfl. (2011). Pil angir tidspunkt for start innsjøkalking (venstre pil) og start dosererkalking (høyre pil).

Tabell 3. Antall laks, ørret og ål fanget ved elfiske og beregnet tetthet av laks og ørret pr. 100 m² på 7 stasjoner i Nidelvelva, Arendalsvass draget 24.-25. oktober 2015. Stasjon 8 og 9 ble ikke fisket.

Stasjon Areal Antall fisk Laks N/100 m² Ørret N/100 m²

m² Laks Ørret Ål 0+ Eldre 0+ Eldre

1 120 0 9 0 0,0 0,0 8,7 0,0

2 120 1 2 0 0,0 1,7 3,3 0,0

3 240 0 7 0 0,0 0,0 0,8 2,4

4 100 13 0 0 14,2 0,0 0,0 0,0

5 116 11 2 0 10,9 0,9 0,9 0,9

6 165 13 4 0 6,3 2,9 1,8 0,6

7 136 7 0 0 0,7 4,9 0,0 0,0

Sum 997 45 24 0

Tetthet 1 3,8±0,3 1,4±0,2 2,0±0,2 0,8±0,1

Tetthet 2 4,6±6,0 1,5±1,9 2,2±3,1 0,6±0,9

3.2 Fangststatistikk

Fangstene av laks og sjøørret var minimale frem til 1994 (figur 6), men det ble fanget noe laks og sjøørret før kalkingen kom i gang vinteren 1996/97. Laksefangstene økte deretter utover på 1990- og 2000-tallet, med et toppår i 2006. Det ble innført døgnkvoter fra 2010, og det kan være en av årsakene til at fangstene i de siste

fem årene har gått ned igjen. Det kan imidlertid se ut til at fangstrapporteringen har vært mangelfull i denne perioden (Anon. 2015). Sjøørretfangstene har vært relativt lave fra slutten av 1990-tallet. Tettheten av ørretunger har aldri vært spesielt høy i selve Nidelva (figur 5). Det er funnet større tettheter av ørretunger i sideelva Songa (Saltveit mfl.

2011), og sjøørret gyter også i noen sidebekker nedstrøms

18

(19)

5.2 Fisk

Tettheten av årsyngel og eldre laksunger var svært lav i 2015, mindre enn 5 individ pr. 100 m2. I likhet med tidligere år ble det også fanget svært få ørret. Den høye vannføringen under gjennomføringen av elfisket (75-76 m3/s ved Bøylefoss og 87-91 m3/s ved Rygene) er nok en av årsakene til de lave tetthetene av laksunger i 2015. På grunn av den høye vannføringen ble det ikke gjennomført elfiske på de to stasjonene som erfaringsmessig har de høyeste tetthetene av laksunger. Fangstutviklingen for voksen laks har vært positiv etter 1993, men med en nedgang igjen i fangstene de siste fem årene. Dette kan delvis skyldes at det ble innført døgnkvoter fra 2010, men også at rapporteringen har vært mangelfull. Samlet vurdering av gytebestandsmåloppnåelse og høstningsnivå er ifølge Vitenskapelig råd for lakseforvaltning svært dårlig, men bestanden er fortsatt i en reetableringsfase.

5.3 Vurdering av kalkingen og anbefalinger om tiltak

Det er ingen grunn til rekalking i de tre store innsjøene i Arendalsvassdraget. Kalkdosene fra doseringsanlegget på Bøylefoss kan ha vært for lave i deler av smoltifiseringsperioden i 2015, og det kan være grunn til å følge ekstra godt med på de vannkjemiske resultatene i 2016.

Rykene (Larsen mfl. 2001). Fra 2009 er det også rapportert gjenutsetting av både laks og sjøørret (1-3 laks og 1-13 sjøørret pr. år). I følge vitenskapelig råd for lakseforvaltning er forvaltningsmålet for laksebestanden nådd (Anon. 2015), men en samlet vurdering av gytebestandsmåloppnåelse og høstningsnivå er imidlertid fortsatt svært dårlig. Bestanden må fortsatt anses å være i en reetableringsfase.

Andelen estimert rømt oppdrettsfisk i perioden 1993-2012 (andel brukt i simulering av gytebestand) ligger mellom 0 og 37 % (Anon. 2015). I sårbarhetsvurderinger som er gjort av ville laksebestander overfor rømt oppdrettslaks bør andelen ligge under 5 % (Hindar & Diserud 2007). Nidelva ligger godt over dette i alle årene i perioden dette er estimert for, med unntak av 2005 da estimatet var 0.

4 Bunndyr, plankton og littorale krepsdyr

Det var ingen undersøkelser av bunndyr, plankton eller littorale krespdyr i Arendalsvassdraget i 2015.

5 Samlet vurdering

5.1 Vannkjemi

Vannkvaliteten (pH og LAl) i de store innsjøene har vært lite endret de siste årene og har akseptable verdier for innlandsfisk.

pH-verdier fra stikkprøver viser at vannkvalitetsmålene på anadrom strekning ikke ble nådd i deler av

smoltifiseringsperioden. Data fra kontinuerlig måling viser imidlertid at pH var svært nær pH-målet hele året.

4,5 5,0 5,5 6,0 6,5 7,0 7,5

1990 1995 2000 2005 2010 2015

pH

Nidelva v Rygene

0 5 10 15 20 25

1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015

Laks ⁰⁺

Eldre

0 5 10 15 20 25

1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015

Ørret ⁰⁺

Eldre

0 100 200 300 400 500 600

1979 1981 1983 1985 1987 1989 1991 1993 1995 1997 1999 2001 2003 2005 2007 2009 2011 2013 2015

Antall

Nidelva Laks

Sjøørret

Figur 6. Antall laks og sjøørret fanget i Nidelva

(Arendals-vassdraget) i perioden 1979 til 2015. Pil angir tidspunkt for start innsjøkalking (venstre pil) og start dosererkalking (høyre pil).

19

(20)

6 Vedlegg

Vedlegg A. Stasjonsoversikt – overvåking av Arendalsvassdraget

Tema St.nr. Stasjonsnavn UTM_X_32 UTM_Y_32 Merknad

Vannkjemi 1 Nidelva ved Rygene 478798 6474111 Kalket

Vannkjemi 3 Nisser 470432 6558322 Kalket

Vannkjemi 5 Fyresvatn 455946 6546381 Kalket

Vannkjemi 7 Nesvatn 445460 6542926 Kalket

Vannkjemi 14 Bøylefoss oppstrøms doserer 483547 6495058 Kalket

Vannkjemi 15 Rorevassdraget 468157 6471247 Kalket

Bunndyr 1 Tjønnefoss 472750 6537290 Referanse

Bunndyr 2 Raudånfossen 475180 6523450 Referanse

Bunndyr 3 Neset 471486 6518357 Referanse

Bunndyr 4 Gjermundnes 469200 6511430 Referanse

Bunndyr 5 Bøylefoss nedstrøms doserer 483520 6494800 Kalket

Bunndyr 6 Blakstad 478880 6484420 Kalket

Bunndyr 7 Lunde ovenfor Rygene 479065 6473720 Kalket

Planteplankton NIS Nisser 470979 6559612 Kalket

Planteplankton FYR Fyresvatn 447478 6554395 Kalket

Planteplankton NES Nesvatn 445083 6541458 Kalket

Dyreplankton/litorale krepsdyr NIS Nisser 470791 6560051 Kalket

Dyreplankton/litorale krepsdyr FYR Fyresvatn 457999 6541658 Kalket

Dyreplankton/litorale krepsdyr NES Nesvatn 447439 6536487 Kalket

Dyreplankton/litorale krepsdyr 1 Rygene oppstrøms 476918 6474104 Kalket

Dyreplankton/litorale krepsdyr 2 Blakstad 478716 6484237 Kalket

Dyreplankton/litorale krepsdyr 3 Flaten 481515 6499407 Kalket

Dyreplankton/litorale krepsdyr 4 Reklikilen 471992 6510726 Kalket

Dyreplankton/litorale krepsdyr 5 Nidelva oppstrøms Åmli 470859 6517020 Kalket Dyreplankton/litorale krepsdyr 6 Nidelva oppstrøms samløp Gjøv 474164 6521148 Kalket

Dyreplankton/litorale krepsdyr 7 Tjønnefoss 472840 6537241 Kalket

Dyreplankton/litorale krepsdyr 8 Treungen 473891 6540726 Kalket

Fisk 1 Bøylefoss 483541 6494828 Kalket

Fisk 2 Bøylestad 483169 6493189 Kalket

Fisk 3 Valle 482792 6492668 Kalket

Fisk 4 Espeland 480457 6488340 Kalket

Fisk 5 Froland 479615 6487185 Kalket

Fisk 6 Blakstad 479387 6485039 Kalket

Fisk 7 Rygene nedstrøms 478925 6473865 Kalket

Fisk 8 Kvikshaug 479334 6474008 Kalket

Fisk 9 Refsnesfossen 480381 6474346 Kalket

20