Kommentar til høring 1/2015, om gjennomfakturering
Med så mange ulike endringer som står i kø, og som er ute på høring til ulike tider, så er det umulig å danne seg et reelt bilde av hva som kommer til å bli resultatet. Man kan jo derfor lurer på om det har noen hensikt å bry seg. Har man noen påvirkning? Bør man kanskje heller spare engasjementet til resultatet er klart, og utfordre systemet da?
Når NVE vil innføre et regelverk for gjennomfakturering, så er det trolig fordi man har innsett at Elhub versjon en, resulterer i at kundene vil få nett og kraft på hver sin faktura, det motsatte av hva NVE ønsket seg for framtiden. Det fremste salgsargumentet for Elhub, har vært at alle aktørene skulle få bare et kontaktpunkt å forholde seg til. Når da NVE med sin gjennomfaktureringsløsning krever at det inngås en juridisk kontrakt, og derved opprettholdelse av dagens
kommunikasjonsstruktur i tillegg til den nye, ja da blir dette nærmest useriøst.
Vi mener at enten må NVE ta konsekvensen av bakdelen med Elhub la det bli to regninger for alle, eller så får man starte på nytt.
Gjennomfakturering slik det er foreslått, fratar nettselskapene styringsretten til egen kontantstrøm, og er et regulatorisk inngrip overfor nettselskapene som mangler sidestykke i noen andre næringer.
Kundene bør gjerne kunne velge gjennomfakturering, men vi mener at dette må være et valg som kunden har kontroll med, og ikke noe som andre aktører kan gjøre over hodet på han. Dessuten må den som aktivt gjør et valg, også være den som påtar seg den risikoen som dette valget medfører.
Hvem har ansvar for hvem
Det eksisterer ingen avtale mellom nettselskapene og kraftleverandørene. Forhold mellom dem er regulert i forskrift, men det er først i det øyeblikk en nettkunden har inngått avtale med en
leverandør, at reguleringen mellom leverandør og nettselskap trår i kraft.
Overfor hverandre, opptrer både nettselskapet og leverandøren som kunden sin representant.
Det betyr at i dag så kan verken nettselskap eller kraftleverandør påberope seg plikter eller
rettigheter over for hver andre, med mindre de har felles kunder og problemstillingen er knyttet til konkrete målepunkt der felles kunder er tilsluttet.
Forslaget til gjennomfakturering medfører at nett og kraft i framtiden må inngå en juridisk binding.
Som vi vil komme tilbake til senere, vil dette i realiteten innebære en juridisk avtale pr målepunkt som skal gjennomfaktureres.
Vi oppfatter dette som en svært dårlig løsning.
Kommentar til pkt. 1.3.2: Samfakturering
NVE konstaterer at på tross av at kraftleverandørene i dag har mulighet til samfakturering med nettselskapene, så brukes dette lite, selv om det i følge NVE gir et konkurransefortrinn.
NVE tror at årsaken til at leverandørene ikke benytter seg av samfakturering, er at de har noe å skjule (såkalt «sensitiv informasjon»). NVE må følgelig mene at verdien av fortsatt å kunne skjule, må være større enn fortrinnet med samfakturering. Høringen dreier seg så om hvordan NVE tenker seg at kraftleverandørene skal få tilgang til fortrinnet med samfakturering uten å måtte gi avkall på fordelen med å kunne operere med skjult informasjon.
NVE snakker ned en åpen løsning via nettselskapene, som ikke har lov til å skjule noe som helst, til fordel for en løsning der kraftleverandørene skal pakke nettleiens åpne verdier, sammen med sine egne «hemmeligheter».
NVE skriver så:«Fakturering via nettselskap innebærer også at kraftleverandøren mister sin
hovedkommunikasjonskanal mot sine kunder..» NVE mener altså at det å fakturere kunden direkte er en viktig del av kundekontakten for kraftleverandørene.
Hva da med nettselskapene, som har ansvaret for nettet, leveringskvaliteten, nettleien, forbruksavgiften, Enova avgiften mm, har ikke de også behov for en informasjonskanal mot kundene?
Argumentasjonen NVE bruker for å snakke ned samfakturering er ubalansert. Vi kan ikke forstå at nettselskapene eller den som utfører samfakturering vil kunne spre informasjon f.eks. mellom konkurrerende aktører, uten at dette ville medføre straffeansvar.
Uavhengig av hvem som utfører Samfakturering, så er det den eneste måten nett, kraft og avgifter kan avregnes på bare en faktura. Ved gjennomfakturering vil i realiteten alltid være to fakturaer, uansett hvordan man snur og vender på det. Se mer om dette lener nede.
Kommentar til pkt. 1.3.3: En regning – Forbrukersentrisk leverandørmorell
Når NVE stadig må finne nye navn på sin egen framtidsvisjon, så viser dette hvor dårlig visjonen er.
At «Leverandørsentrisk modell», ble til «en-faktura modellen» og nå sist til «En regning –
Forbrukersentrisk leverandørmorell», framstår som komisk. En dårlig visjon blir ikke bedre om man gir den i et nytt navn!
4.9.2.4 C
NVE foreslår at nettselskapene skal ha ulike betalingsfrister, avhengig av om kundene har avtale om gjennomfakturering med sin kraftleverandør, eller ikke.
Vil det ikke være brudd på NVE sine egne nøytralitetsregler at betalingsfrister for nettleie skal variere med hvilken kraftleverandør som står for leveransen?
Med elektronisk forsendelse vil ting gå automatisk hos leverandøren og ekstra saksbehandlingstid bør ikke være nødvendig. Så uansett hvem som skal betale til nettselskapet, må nettselskapets betalingsfrist for gjeldende kundegruppe følges!
I og med at inkassoprosessen skal føres mot en næringsdrivende leverandør, bør man derimot kunne følge et raskere forløp, enn mot vanlig forbruker.
4.9.2.5 Bokstav g
Her beskrives det at kraftleverandøren skal kunne gå inn og ut av gjennomfaktureringsavtalen, alt etter om kunden gjør opp for seg eller ikke. Det høres jo lettvint ut, men det vil være mange
spørsmål som må avklares for hver slik hendelse. Målerstand, dato, faktureringsmetode, delbetalinger og korreksjoner? I praksis så vil dette skape mye ekstra oppfølging for partene.
Det er liten grunn til å tro at kraftleverandørene vil gjennomfakturere annet enn gode betalere.
Kunder som sliter økonomisk vil derfor neppe få denne muligheten.
Avtalegiro og eFaktura
Under pk 4.2.2. står følgende: «Nettselskapet plikter derfor å sørge for å endre metode for fakturautsendelse i sine egne systemer, slik at fakturaen ikke lenger sendes til sluttbrukers bank.»
NVE sin løsning på temaet Avtalegiro oppfatter vi som tvilsom.
Både Avtalegiro og eFaktura er avtaler som kunden inngår med sin bank. Nettselskapet er fakturautsteder og tredjepart til disse avtalene. I forhold til Avtalegirobetaling av nettleie, er kraftleverandør fjerdepart. NVE foreslår at fjerdepart, skal instruere tredjepart om å sørge for at avtalen mellom kunden og banken ikke følges opp. Vi kan ikke forstå at det vil være lovlig for nettselskapet å etterkomme NVE sitt krav om å gripe inn i kunden sin avtale, på oppdrag fra andre enn kunden selv.
Som sagt, Avtalegiro og eFaktura er avtaler kundene selv inngår, noe også NVE er klar over. Kundene selv administrerer dette enkelt og greit i sin egen nettbank. NVE sitt forslag om at nettselskapet skal beordres til å overstyre avtalene, blir derfor et overformynders tiltak. Trolig kommer det av at man er redd for at kunden ikke vil forstå konsekvensene. Men dersom man ikke tror at kundene er i stand til å si opp avtaler om Avtalegiro, som de selv har inngått, hvordan kan man da tro at de forstår
konsekvensene av å inngå avtale om gjennomfakturering?
Sett fra nettselskapet så har man heller ingen interesse av å bryte kundenes elektroniske avtaler.
NVE er jo positive til tiltak for å få kunder over på elektroniske betalingsmåter. Når vi har brukt krefter på å få kunden over på dette, så blir det feil at vi så skal terminerer dette.
Brutte/parkerte avtaler kan neppe aktiveres igjen den dagen kraftleverandøren sier opp gjennomfaktureringsavtalen, kunden kan ha skiftet bank i mellomtiden.
Og når kunden bytter leverandør eller leverandøren ikke lenger vil gjennomfakturere, er vi ikke da tilbake på papirstadiet? Det er ikke verken nettselskapet eller kunden tjent med.
NVEs EHF format er i strid med Difi
Når NVE spesifiserer bruk av EHF formatet i kombinasjon med pdf, så er dette i strid med hva Difi skriver om formatet på sine nettsider: «Faktura, kreditnota og purring skal ikkje vere ei pdf-fil.»
5.2.1
Når NVE påstår at nettselskapet vil spare penger på innkreving, er dette ikke dokumentert. Det at kraftleverandørene skal kunne gå inn og ut av gjennomfaktureringsavtaler etter eget for godt befinnender, vil medføre ekstra arbeid for nettselskapet.
Fakturering via aksesspunkt koster i størrelsesorden det samme som andre former for elektronisk fakturering av kunden. Mottak av penger på OCR vil også koste som før.
Så lenge nettselskapet skal fakturere, vil det også være nettselskapet som vil måtte besvare spørsmål vedrørende fakturaen. At det derfor vil bli færre kundehenvendelser enn ved direktefakturering, er lite sannsynlig.
Purring og inkasso er i utgangspunktet kostnader som viderefaktureres den enkelte kunde, i tillegg er det grunn til å tro at kraftleverandørene vil unngå gjennomfakturering av dårlige betalere.
Vi kan derfor ikke se at NVE har dekning for sin påstand om at nettselskapene vil spare kostnader på gjennomfakturering.
Nettfakturaens forløp ved gjennomfaktureringen.
Nettselskapet skal produsere fakturalinjer med en sum som får et faktura nr og sin engen KID. Denne skal betales av kraftleverandøren. Kraftleverandøren skal så produsere sin egen faktura, der beløpet fra nettselskapets KID skal framkomme som en eller flere fakturalinjer på en ny faktura, med sin KID.
Kunden som egentlig skal betale skal ikke forholde seg til nettselskapets KID, og nettselskapet som skal ha penger fra kunden, vil aldri ha noe med den KIDen som kunden blir presentert for.
For at nettselskapet skal vite hva som er betalt, må enhver innbetaling referere seg til en konkret KID.
Dersom innbetalt beløpet avviker fra nettselskapets fakturabeløp, så vet ikke nettselskapet hvilke fakturalinjer som kunden mener å ha betalt og ikke.
Med en faktura er dette greit, da avviket er knyttet til et kundeforhold.
Dersom kraftleverandørene skal betale summen av flere KID i en betaling, så har ikke nettselskapet mulighet til å vite hvem som har betalt inn hva, med mindre man vet hvilke KID det gjelder, og at summen stemmer eksakt.
For at dette skal fungere må altså kraftleverandøren referere enhver innbetaling til nettselskapet sinn KID, slik at innbetalingene knyttes til riktige kundeforhold.
Dersom det betales inn uten å oppgi KID, kommer det bare et beløp fra et kontonr, og så vet man ikke hvilken kunde, faktura eller fakturalinjer som skal godskrives.
Altså: En kraftleverandør som har 1000 kunder i et nettområde, må ved gjennomfakturering få og betale dette til nettselskapet som 1000 selvstendige fakturaer. Viss ikke, må nettselskapet manuelt fordele beløp etter forgodtbefinnende, ren bingo m.a.o.
Del innbetalinger, krediteringer og korreksjoner må også kunne håndteres via samme system.
Det medfører at nettselskapet vil ha eksakt samme kostnader både ved fakturering og mottak av betaling. Man fakturer 1000 kundeforhold, sender 1000 fakturaer via aksesspunktet og får 1000 innbetalinger via OCR, selv om mottaker og betaler på alle har samme adresse.
Man kan selvfølgelig tenke seg at nettselskapet sender en samlefaktura til kraftleverandøren, der alle kundeKIDene er fakturalinjer, men dette går bare bra så lenge innbetalingen stemmer med
fakturabeløpet.
Ved det minste avvik mellom innbetaling og fakturert beløp, så mister man oversikten over hvilken linje og dermed kundeforhold som er årsak til avviket.
Vår erfaring med samlefaktura er at det medfører store utfordringer, selv om vi bare bruker dette mot samme juridiske person. I forhold til gjennomfakturering vil bruk av samlefaktura bli mot ulike juridiske personer, og vi kjenner ikke til noen måte for å håndtere avvik på en akseptabel måte.
Samfakturering kontra gjennomfakturering
Ved samfakturering vil avregning av en kunde, skje i et avregningssystem, i samme prosess og komme på en og samme faktura med en KID. Kraft og nett vil framkomme med hver sine fakturalinjer.
Korreksjon i en gjennomfaktureringsprosess, medfører at et er to fakturaer som må krediteres, for så å produsere to nye i riktig sekvens.
Ved samfakturering, så produseres det en faktura, og ved feil er det en faktura å kreditere, for å produsere en ny faktura.
Gjennomfakturering vil altså bety at det er to regninger, og det blir bare tilsynelatende og knapt nok det, at det ser ut som en fra kunden sin side.
Avvik mellom innbetalt og fakturert forekommer, og det må avklares med kunden hvilken fakturalinjer han mener å ha betalt.
Litt om forholdet til Elhub
Følgende presentasjon har blitt brukt hele veien for å selge inn Elhub prosjektet.
Det er avregning av nettet som i dag er grunnen til at nettselskapene og kraftleverandørene må ha dialog. Alle funksjoner som krever at nettselskapene og kraftleverandørene har direkte kontakt, skal sentraliseres i Elhub. Derfor burde Elhub bety at alle aktørene bør kunne slutte å vedlikeholde adresseregister om hver andre og kommunisere slik som man må i dag, vist i venstre del av figuren.
Så kommer gjennomfaktureringsforslaget og krever at den gamle kommunikasjonsstruktur må videreføres i tillegg til den nye.
Elhub prosjektet sin fremste salgsplakat må altså forkastes!
Juridisk avtale
NVE presiserer at det bare er snakk om en avtale som skal opprettes mellom nettselskapet og den enkelte kraftleverandør, og kaller dette en standard avtale.
En standardavtale er et sett med regler, tilsvarende en forskrift. For at en standardavtale eller en forskrift skal ha gyldighet, må den knyttes til noe konkret. Uten å knytte den til konkrete målepunkt, datoer mm, hva er det da som skal gjennomfaktureres?
En hver avtale må kunne prøves rettslig. Hverken en forskrift eller standardavtale kan prøves rettslig, med mindre man har noe konkret, der avtalen eller forskriften har gyldighet.
Vi som nettselskap har like mange avtaleforhold der standardavtalen for nettleie og tilknytning er en del av avtalen, som det vi har målepunkt.
NVE har ved utforming av høringsforslaget, ikke forstått at det i juridisk forstand må være en avtale pr målepunkt. Eller om man vil, hvert målepunkt må være spesifisert i et bilag til standard avtalen, om avtalen skal gjelde, for det punktet.
På side 28 i høringen sies det:
«Kraftleverandør har ikke stengerett, men kan si opp gjennomfaktureringsavtalen, eventuelt både gjennomfakturerings- og kraftleveringsavtalen, med husholdninger som ikke gjør opp for seg i henhold til kraftleverandørens avtale om gjennomfakturering med husholdningen. Dersom
kraftleverandøren sier opp sin avtale med husholdningen skal nettselskapet etter dette fakturere denne direkte.»
Dersom en kraftleverandør har 1000 kunder som gjennomfaktureres, og en av disse misligholder overfor kraftleverandør, mener man neppe at kraftleverandøren skal si opp sin ene standardavtale med nettselskapet, slik at alle 1000 kundene fra da av skal faktureres direkte.
Det logiske da vil jo være at bare det som vedrører det ene målepunktet sies opp, også i forholdet med nettselskapet.
I dag sender bransjen EDI meldinger til hverandre som egentlig bare er beskjeder, men det som skal sendes i forbindelse med gjennomfakturering er ikke bare beskjeder, det vil bli en elektronisk prosess for inngåelse av juridiske avtaler, knyttet til konkrete målepunkt.
Dette aspektet har ikke NVE verken forstått eller drøftet i høringen. Meldingene vil ha en helt annen juridisk status, enn elektroniske beskjeder om endringer i ansvarsforhold mellom tredjeparter.
Standard nettleieavtale henviser til Forbrukerkjøpsloven og stiller krav om skriftlig avtale mellom nettselskapet og kunden.
MAF stiller følgende kraft til en kraftleveringskontrakt
Det som skal gjennomfaktureres skal bygge på disse to, som hver for seg er knyttet til konkrete målepunkt.
Vi forstår derfor ikke hvordan NVE kan tro at en generell avtale mellom nettselskapet og
kraftleverandøren, skal kunne være et fullverdig avtaledokument, og del av en økonomisk / juridisk prosess, med mindre den også knyttes til konkrete målepunkt i forholdet mellom nettselskap og kraftleverandør.
Mens leverandørbytteprosessen har en entydig ansvarsfordeling tvers gjennom, så er flytteprosessen i henhold til forskriften det stikk motsatte. Der er endring av ansvar tilbake i tid, en akseptert del av det.
NVE forfekter m.a.o. andre og strengere prinsipp når det bare er ansvarsendring i forhold til kraft, i forhold til når det er ansvarsendring for både nett og kraft. Her opererer man med et «bruktmarked»
for kraft, på tross av dette ikke er fysisk mulig. Så kan man jo da lure på om Energiloven gir rom for at en forskrift til den, kan brukes til å regulere energi som ikke lenger er energi?
Noe av den samme svevende ansvarsfordelingen framstår det for oss, at NVE også legger opp til når det gjelder gjennomfakturering.
Avtalefrihet mellom profesjonelle parter
Under punkt 3.4, skriver NVE om forholdet mellom bedriftskunder:
«Det eksisterer tilnærmet full avtalefrihet mellom profesjonelle parter.»
Er ikke nettselskapet en profesjonell part, siden de kan pålegges å måtte inngå avtaler med profesjonelle kraftleverandører?
Har NVE myndighet til å pålegge nettselskapene å måtte inngå avtale med en for seg tredjepart, som derved gis rettigheter og som har betydning for de avtalene som nettselskapet har med sine
egentlige kunder?
Er det noen som tror at kundene vil forstå hvem som har ansvar for hva i dette regimet?
VOKKS Nett AS 24.4.2015
