Ny norsk lovgivning om vern av forretningshemmeligheter

1

Ny norsk lovgivning om vern av forretningshemmeligheter

Av førsteamanuensis Harald Irgens-Jensen¹

I. Innledning

Norge er som kjent ikke medlem av EU, men i kraft av EØS-avtalen er landet del av det indre marked.

De forordninger og direktiver som faller inn under avtalens virkeområde, gjennomfører vi i norsk rett.

Til tross for at det må skje gjennom egne vedtak i den såkalte «EØS-komité» (EØS-avtalen artikkel 102), går det ofte så raskt at rettsaktene blir gjennomført innen de frister for gjennomføring som gjelder internt i EU. Med direktiv 2016/943 om ”beskyttelse af fortrolig knowhow og fortrolige forretningsoplysninger (forretningshemmeligheder) mod ulovlig erhvervelse, brug og videregivelse”

henger vi imidlertid etter. Direktivet er ennå ikke innlemmet i EØS-avtalen. Justisdepartementet arbeider med et høringsnotat om gjennomføringen, som antagelig vil foreligge nå i høst.²

Det virker imidlertid sannsynlig at også norske myndigheter vil foreslå en egen lov om forretningshemmeligheter, en slik som nå er vedtatt i Danmark, Finland og Sverige. Som for

Danmarks og Finlands del vil dette bety en lovsystematisk omkalfatring, men materielt sett vil jeg tro det ikke blir dramatiske endringer. I denne artikkelen skal jeg diskutere noen sentrale punkter i vernet for forretningshemmeligheter, og i hvilken grad norsk rett må endres på disse punkter som følge av direktivet.

Leser en direktivets fortale avsnittene 1-11, ser en at vernet for forretningshemmeligheter blir begrunnet i insentivhensyn. Et rettslig vern for forretningshemmeligheter gir bedriftene større sikkerhet for at resultater av forskning og utvikling som de ønsker å holde hemmelig, ikke så lett kommer konkurrenter til gode. Dermed vil et vern kunne oppmuntre til investeringer i nettopp forskning og utvikling. Og om virksomheter opplever at beskyttelsen er like sterk i hele EU, blir det mindre problematisk å engasjere seg i forskningssamarbeid over landegrensene, og å drive

outsourcing til eller investere i andre europeiske land. Hensynet til å oppmuntre til innovasjon og til informasjonsdeling for å effektivisere ressursutnyttelsen er også sentrale hensyn bak

rettsbeskyttelsen vi finner i norsk rett i dag.³

Men fortalen er også klar på at det finnes viktige mothensyn mot et vern, som det må avbalanseres mot: Hensynet til ytringsfrihet, undersøkende journalistikk og «whistleblowing» for å avdekke samfunnsskadelige forhold på arbeidsplassene (fortalens avsnitt 19, 20 og 34), og ikke minst hensynet til mobilitet på arbeidsmarkedet. Vernet kan ikke være så sterkt at ansatte av frykt for å krenke sin nåværende arbeidsgivers forretningshemmeligheter, ikke tør ta annet arbeid i samme bransje (fortalens avsnitt 3, 13, 14, 21 og 34). Fortalens punkt 22 advarer mot «misbruk» av

vernet: ”Derfor er det vigtigt at give de retslige myndigheder beføjelser til at træffe hensigtsmæssige foranstaltninger mod sagsøgere, der handler utilbørligt eller i ond tro og indleder et åbenbart

1 Institutt for privatrett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

2 Telefonsamtale med Justisdepartementet, august 2018.

3 Se Harald Irgens-Jensen, Bedriftens hemmelighet – og rettighet?, Oslo 2010 kapittel 3.4.

2 grundløst søgsmål, f.eks. med det formål i urimelig grad at forsinke eller begrænse sagsøgtes adgang til markedet eller på anden måde at true eller chikanere sagsøgte.”⁴

Å finne den rette balansen mellom disse hensyn strever vi allerede med i norsk rett, ikke minst i interessekonflikten mellom virksomhetene og deres tidligere ansatte. Den største trussel mot at et foretak kan nyte de fruktene av sin innsats som det bevarer som forretningshemmelighet, kommer fra dets egne ansatte.⁵ Så det trengs et vern mot disse. Men samtidig kan et sterkt vern brukes til å hindre arbeidstakerne i å engasjere seg i samfunnsgagnlig konkurrerende virksomhet. Flertallet av de norske dommer som til nå er avsagt om vernet for forretningshemmeligheter, handler om saker mellom bedrifter og tidligere ansatte eller konsulenter som har gått over til en konkurrent eller startet konkurrerende virksomhet. ⁶ Som vi skal se nærmere på i punkt 4, har dommerne stort sett latt balansepunktet ligge der det ut fra direktivteksten kan virke som det vil ligge også etter EU- retten. I Rt. 2015 s. 385 finner vi til og med eksempel på drøftelse av en angivelig

«misbrukssituasjon» som direktivet som nevnt omhandler i fortalens punkt 22. Roxar Flow Measurement AS, en betydelig aktør innenfor offshoreteknologi, saksøkte et relativt nystartet selskap for rettsstridig å ha basert sine produkter på bedriftshemmeligheter som dets gründere hadde ervervet da de var ansatt hos Roxar. Det nystartede selskapet mente søksmålet var sjikanøst og gikk til motsøksmål. Mens saken stod for lagmannsretten, trakk Roxar søksmålet. Roxar ble da dømt til å betale de saksøkte 110 millioner kroner i erstatning for uberettiget søksmål. Høyesterett opphevet imidlertid dommen. Etter Høyesteretts mening måtte et «erstatningsansvar utover sakskostnader …forbeholdes misbrukstilfellene. Det vil normalt foreligge misbruk hvis saken er helt uten utsikt til å føre frem og parten skjønner at det er slik» (avsnitt 34). Lagmannsretten hadde ikke funnet det godtgjort at tilfellet var så alvorlig. Høyesterett synes å være på linje med direktivet:

Behovet for vern mot «misbruk» er søkt tilfredsstilt i artikkel 7.2, som pålegger medlemsstatene å gi kompetente rettslige myndigheter kompetanse til å treffe «passende foranstaltninger» der et

«søgsmål om ulovlig erhvervelse, brug eller videregivelse af en forretningshemmelighed er åbenbart grundløs, og det konstateres, at sagsøgeren har anlagt en retssag unødigt eller i ond tro.»

I et innlegg som dette kan jeg ikke ta opp alle regler om vern av forretningshemmeligheter som vi trolig vil få som følge av direktivet. Først skal jeg under punkt 2 gi en liten oversikt over det lovverket i dag som er mest relevant for det informasjonsvern vi finner i direktivet, og hva som kan beholdes i norsk rett. Deretter, under punkt 3, si kort noe om hvordan direktivets definisjon av

«forretningshemmelighed» harmonerer med norsk rett i dag. I punkt 4 ser jeg nærmere på det jeg allerede har omtalt som et hovedproblem på dette felt, hvordan en bedrifts behov for vern skal avstemmes mot det behov ansatte som kjenner hemmelighetene, har for å kunne søke annet arbeid der de kan bruke sin spisskompetanse. Herunder vil jeg se på anvendelsen av en

«rettsstridsreservasjon» i dagens norske regelverk og hvorvidt det kan opprettholdes under

4 Slikt misbruk var også den betenkning mot et sterkt vern som oftest ble fremhevet i de høringssvar

Kommisjonen mottok i sitt arbeid med å forberede direktivet, se Public consultation on the protection against misappropriation of trade secrets and confidential business information. Summary of responses, 8. mars 2013 s.

11, tilgjengelig på https://ec.europa.eu/growth/content/public-consultation-protection-against- misappropriation-trade-secrets-and-confidential_en (besøkt 15. august 2018).

5 Irgens-Jensen, op. cit. s. 14-15.

6 Av nyere underrettspraksis, se særlig Borgarting lagmannsrett 20. desember 2017, LB-2016-99968

(lakselusmiddel), 8. april 2014, LB-2013-20938 (vareautomat), Oslo tingrett 3. mars 2016, Oslo tingrett 21. mars 2012, TOSLO-2011-113128 (brønnplugg) og Oslo tingrett 14. mai 2010, 09-067562TVI-OTIR (ventil) (anket og deretter forlikt).

3 direktivet. I punkt 5 sier jeg litt om sanksjoner for brudd på vernet for forretningshemmeligheter. I punkt 6 tar jeg opp spørsmålet om parter seg imellom kan avtale et vern av informasjon som avviker fra direktivets regler. I punkt 7 skal jeg si litt om vernets varighet, og i punkt 8 noen prosessuelle spørsmål.

2 Dagens lovverk – og morgendagens

Norsk lovgivning har i dag mange bestemmelser som vedrører vernet etter direktivet. Vi fikk vårt første generelle vern for forretningshemmeligheter med straffeloven av 1902.⁷ I dag har vår

straffelov to bestemmelser som uttrykkelig gir et vern for «forretningshemmeligheter». Vi har § 207 som gir «eieren» av forretningshemmeligheter og en del annen informasjon vern mot at ansatte og andre som har fått kunnskap om informasjonen som ledd i et tillitsforhold, ikke røper den eller utnytter den for andre formål enn de har fått den for. Bestemmelsen setter i annet ledd også straff for «den som i anledning av et oppdrag, tillitsverv, eierforhold, tjenesteforhold eller

forretningsforhold er betrodd tekniske tegninger, beskrivelser, oppskrifter, modeller eller liknende tekniske hjelpemidler og som rettsstridig utnytter disse i næringsvirksomhet».

Videre gir straffeloven § 208 et vern mot at tredjemenn tilegner seg forretningshemmeligheter på en

«rettsstridig» måte. Dette ligger jo nær opp til forbudet mot å tilegne seg andres

forretningshemmeligheter «i strid med redelig erhvervspraksis» («honest commercial practices»), som vi kan finne i direktivet artikkel 4.2 bokstav b. Høyesterett avsa en interessant kjennelse i Rt.

2003 s. 825, hvor det å åpne vedlegget til en feilsendt e-post som var adressert til ledelsen i det store norske selskapet Kværner, med e-postadresse «kvaerner.com», ble ansett som rettsstridig. En av de tiltalte hadde registrert en rekke domenenavn med adresse tett opp til kjente internasjonale

selskaper, herunder «Kvearner.com», for å kunne selge domenene. Domenet var også satt opp med e-post, dit feilsendt e-post kom selv om den var adressert til personer som ikke befant seg hos

«Kvearner». Det som gjorde åpningen til en rettsstridig tilegnelse av forretningshemmeligheter, var nettopp virksomheten med å registrere domenenavn lik domenenavnene til kjente selskaper, en

«virksomhet som i det minste må karakteriseres som innpåsliten».⁸ Bortsett fra å identifisere noen former for erverv av hemmeligheter som i utgangspunktet må anses som lovlige (slik som omvendt utvikling og den rett arbeidstakeres representanter kan ha til innsyn i virksomheten⁹), forteller ikke direktivet noe om hva «i strid med redelig erhvervspraksis» nærmere kan bety. Etter en naturlig lesning av begrepet bør man imidlertid etter min mening la det ramme slike handlinger som Høyesterett slo ned på.¹⁰

Siden har vi i markedsføringslovens regler hatt et vern som i stor grad overlapper med vernet i

«tillitsforhold» som vi finner i straffeloven § 207. Dagens §§ 28 og 29 lyder:

§ 28. Bedriftshemmeligheter

7 Irgens-Jensen, op. cit. s. 41.

8 Dommen er også gjengitt i Nordiskt Immateriellt Rättsskyd 2004 s. 379 (med kommentar av undertegnede).

9 Direktivets fortale punkt 16 og 18.

10 En kan også legge vekt på at registrering av kjente selskapers navn som domenenavn i den hensikt å selge dem domenene, kan kreves slettet etter den vidt anerkjente «Uniform Domain Name Dispute Resolution Policy» til Internet-organisasjonen ICANN, https://www.icann.org/resources/pages/policy-2012-02-25-en (besøkt 3.11.2018).

4 Den som har fått kunnskap om eller rådighet over en bedriftshemmelighet i anledning av et tjeneste-, tillitsvervs- eller forretningsforhold, må ikke rettsstridig2 utnytte hemmeligheten i næringsvirksomhet.

Det samme gjelder den som har oppnådd kunnskap om eller rådighet over en bedriftshemmelighet gjennom noens brudd på taushetsplikt eller gjennom noens rettsstridige handling ellers.

§ 29. Tekniske hjelpemidler

Den som er blitt betrodd tekniske tegninger, beskrivelser, oppskrifter, modeller eller lignende tekniske hjelpemidler i anledning av et tjeneste-, tillitsvervs- eller forretningsforhold, må ikke rettsstridig1 utnytte dem i næringsvirksomhet.

Det samme gjelder den som har oppnådd rådighet over tekniske tegninger, beskrivelser, oppskrifter, modeller og lignende tekniske hjelpemidler gjennom noens rettsstridige handling.

Det kan virke noe merkelig at bestemmelsene i straffeloven og markedsføringsloven overlapper så mye. Da Stortinget vedtok straffeloven, vedtok det også å oppheve bestemmelsene i den

dagjeldende markedsføringsloven §§ 7 og 8 som tilsvarer §§ 28 og 29¹¹ men denne endringen trådte aldri i kraft. Da vi fikk ny markedsføringslov i 2010, ble bestemmelsene uten videre drøfting i

forarbeidene tatt inn uendret som §§ 28 og 29. I praksis påberopes markedsføringslovens bestemmelser mest.

Straffeloven §§ 207 og 208 står i kapittel 21 «Vern av informasjon og informasjonsutveksling». Her finner vi også straffebud mot «uberettiget befatning med tilgangsdata, dataprogram mv.» (§201), identitetskrenkelse (bla. å uberettiget opptre med en annens identitet for å oppnå en uberettiget vinning), innbrudd i datasystem (§ 204), krenkelse av retten til privat kommunikasjon (§ 205) og brudd på lovbestemt taushetsplikt (§§ 209-211). Disse bestemmelsene kan sies å gi et «indirekte»

vern blant annet for forretningshemmeligheter. I tillegg har vi markedsføringslovens generalklausul -

§ 25 – som forbyr næringsdrivende å opptre i strid med «god forretningsskikk». I noen tilfeller kan det å utnytte informasjon man har skaffet seg om en annen bedrifts næringsvirksomhet som ikke rammes av noen av bestemmelsene vi hittil har nevnt, enten fordi det ikke er snakk om

«forretningshemmeligheter» eller «tekniske hjelpemidler», eller fordi befatningen for øvrig ikke rammes av gjerningsbeskrivelsen i noen av bestemmelsene, anses å være i strid med god forretningsskikk, dersom utnyttelsen har noe annet utilbørlig over seg. Det skal en del til, men generalklausulen kan bli anvendelig for eksempel der informasjonen brukes til å lage en svært nærgående etterligning av en konkurrents produkter eller etablere en virksomhet i konkurranse med en tidligere samarbeidspartner.¹²

11 Besl. O nr. 88 (2008-2009).

12 Tore Lunde, God forretningsskikk næringsdrivaende imellom, Bergen 2001 kapittel 7 og 8, jf. Irgens-Jensen, Bedriftens hemmelighet kapittel 2.1.4 For at utnyttelsen av informasjonen skal ha noen vekt i en § 25- vurdering, bør det etter mitt skjønn kreves at den har gitt den angivelige krenker en mulighet til å oppnå sine resultater i hvert fall noe billigere, raskere eller sikrere enn vedkommende hadde oppnådd uten informasjonen, eller at man på annen måte har brukt den til å sette den man har mottatt den fra, i en vanskelig situasjon. Se til illustrasjon LB-2008-17240: Et tysk selskap lå i forhandlinger med et norsk selskap om å få lisens på salg av sistnevntes treningsapparater. Det tyske selskapet fikk kunnskap om hvor langt det norske selskapet var kommet med sin teknologiutvikling og markedsplaner. Dette utnyttet det tyske selskapet til å utvikle

5 Den reform vi nå må få som følge av direktivet, kan gi en kjærkommen anledning til å rydde litt opp i alle disse overlappende bestemmelsene. Som sagt er jeg nokså sikker på at vi kommer til å få en egen lov, som i likhet med de danske, finske og svenske vil legge seg nokså tett opp til direktivteksten.

Men jeg er usikker på om vernet vil tas helt ut av straffeloven; §§ 207 og 208 passer ganske godt sammen med resten av kapittel 21. En mulighet kan kanskje være å ta vekk §§ 207 og 208, men få inn en ny bestemmelse som setter straff for overtredelse av enkelte av paragrafene vi vil finne i den nye loven om vern av forretningshemmeligheter mv.

Jeg skal straks gå inn på den nærmere definisjonen av «forretningshemmeligheter». Men kan vi i det hele tatt opprettholde et vern mot utnyttelse av informasjon som ikke fyller vilkårene for

«forretningshemmelighet» (og heller ikke vilkårene for beskyttelse etter de immaterialrettslige lover), slik som etter markedsføringsloven §§ 29 og 25 og straffeloven § 297 annet ledd? I avsnitt 17 i fortalen i direktivet, etter en omtale av «parasittkopiering og slaviske etterligninger» sies det at

”selv om dette direktiv ikke har til hensigt at reformere eller harmonisere lovgivningen om illoyal konkurrence generelt, bør Kommissionen nøje undersøge behovet for EU-

foranstaltninger på dette område.”

Etter mitt syn innebærer dette at vi kan opprettholde bestemmelser som generalklausulen og vernet for tekniske hjelpemidler. Og jeg mener det er behov for det. Jeg skal nevne et kanskje særlig viktig eksempel: En part misbruker tegninger som parten eller dens ansatte er blitt betrodd av en annen part som ledd i et tidligere samarbeid, ansettelsesforhold e.l., til å lage et lignende konkurrerende produkt. Tegningene er kanskje ikke veldig avanserte, og eieren har ikke gjort veldig mye for å holde dem hemmelige, men ved å utnytte dem fremfor å konstruere produktet fra grunnen av, kommer konkurrenten raskere på markedet og «kaprer» noen kunder fra tegningenes eier som det ellers ikke hadde kunnet sikre seg. Det klassiske eksempel fra norsk rett er Skiltdommen i Rt. 1959 s. 712. En norsk forretningsmann lå i forhandlinger med et svensk firma om å overta produksjons- og

salgsretten til et reklameskilt. I løpet av forhandlingene mottok han «prospekt og kom plett prøve»

av skiltet og «etter anmodning også tegning». Forhandlingene strandet. Den norske forretningsmann fremstilte da nøyaktige kopier av skiltet som han startet å selge uten det svenske firmaets samtykke.

Høyesterett fant at det i strid med generalklausulen i § 1 i den daværende lov om utilbørlig

konkurranse. Det svenske firma ble tilkjent kr. 15.000 i erstatning, et ikke ubetydelig beløp den gang.

Fra moderne tider vil jeg nevne Sunnmøre tingretts dom 14-03818TVI-SUMO, avsagt 4. juni 2015.

Den gjaldt to leverandørbedrifter i offshore-sektoren som produserte og leverte utstyrspakker for seismiske operasjoner på skip. Hva som var skjedd i saken, var omstridt, men tingretten fant det bevist at en kunde som partene konkurrerte om, i strid med en konfidensialitetsavtale hadde gitt saksøkte tilgang til tegninger over utstyr kunden hadde fått av saksøkeren, og at saksøkte hadde brukt dette til å fremstille et konkurrerende utstyr. Til dette var det også benyttet, mente tingretten, annet materiale som tidligere ansatte hos saksøkeren hadde tatt med seg da de begynte å arbeide for saksøkte. Retten mente at saksøkte «systematisk har etterlignet, ofte ned til minste detalj», saksøkerens løsninger. Mange av de ulike komponentene fantes allerede i drift på en del skip og var for en stor del «ikke spesielt avansert», så hvorvidt det var snakk om «forretningshemmeligheter»

var tvilsomt. Saksøkeren påberopte seg heller ikke – og det var nok fornuftig taktisk sett – vernet for

konkurrerende apparater basert på egen teknologi, mens det holdt forhandlingene med det norske selskapet gående, uten å ha til hensikt å inngå avtale med det. Dermed kunne det tyske selskapet komme først på markedet med sine apparater.

6 forretningshemmeligheter, men hevdet at «snarveien» som konkurrenten hadde tatt ved å benytte materialet, var i strid med generalklausulen i markedsføringsloven § 25 og vernet for tekniske hjelpemidler i § 29. Det var tingretten enig i. Den konkluderte med at denne snarveien hadde gjort det mulig for saksøkte å levere utstyr i henhold til en verdifull kontrakt som det ikke hadde maktet innen de frister som gjaldt, dersom det skulle ha konstruert utstyret fra åpne kilder. Retten fant det sannsynlig at saksøkeren hadde fått kontrakten dersom ikke saksøkte urettmessig hadde fått levere.

For dette tapet ble saksøkeren tilkjent NOK 95 millioner i erstatning. Dommen ble anket, men saken senere forlikt.

Som nevnt var det tvilsomt om mye av informasjonen i saken kunne sies å være en

«bedriftshemmelighet», og vernet for bedriftshemmeligheter var heller ikke påberopt. Men likevel fant retten det bevist at uberettiget utnyttelse av materialet gjorde det mulig å oppnå en betydelig økonomisk gevinst og påføre konkurrenten et betydelig tap. Vi trenger etter mitt skjønn regler som hindrer dette, ellers vil vår rett gjøre det vanskeligere å basere en forretningsdrift på tillit, og gjøre det enda viktigere for bedriftene å passe på formalia som konfidensialitetsavtaler. Jeg tror ikke det vil være en heldig utvikling. Nå bør bedriftene selvsagt ha papirarbeidet i orden, men jeg tror ikke en fjerning av markedsføringsloven § 29 vil spille noen rolle for deres insentiver til det. Jeg vil foreslå at vi beholder markedsføringsloven § 29 som uttrykk for det krav til tillit som forretningslivet bør preges av, selv om våre venner i Danmark ikke har opprettholdt sin tilsvarende lovbestemmelse,¹³ og heller ikke Tyskland ser ut til å gjøre det.¹⁴ Jeg har ikke sett at de tyske og danske forslag er

nevneverdig begrunnet på dette punkt. De danske lovgiveres syn synes å være at vernet for tekniske tegninger mv. i realiteten konsumeres av vernet for forretningshemmeligheter, slik at det ikke vil være noen endring av gjeldende rett å bare la den nye lov omfatte forretningshemmeligheter.¹⁵ Hvis selskaper som saksøkeren i de nevnte sakene i større grad vil måtte sett sin lit til vernet for

forretningshemmeligheter, vil det kunne oppstå et press for å la dette vernet omfatte informasjon, for eksempel i betrodde tekniske tegninger, som det er lite naturlig å la falle inn under ordlyden

«forretningshemmelighet». Det kan ha uheldige konsekvenser om såpass enkel informasjon skal ha generelt vern som «forretningshemmelighet» i stedet for det noe snevre vern som følger av dagens markedsføringslov § 29, eventuelt generalklausulen i markedsføringsloven § 25.

Det ligger også en viktig begrensning i dagens markedsføringslov § 29 annet ledd i at bestemmelsen etter min mening bare verner informasjon som er fiksert i en eller annen form, ikke muntlig informasjon, jf. drøftelsen i Irgens-Jensen, Bedriftens hemmelighet – og rettighet? s. 80-81. Det gjør det mindre betenkelig å opprettholde bestemmelsen ved siden av vernet for forretningshemmeligheter, som jo også dekker muntlig overlevert informasjon.

Derimot tror jeg ikke vernet for tekniske hjelpemidler i § 29 trenger å være sanksjonert med straff, så straffeloven § 207 annet ledd kan fjernes. Det kan holde med straffebud mot misbruk av «egentlige»

forretningshemmeligheter.

13 Markedsføringsloven § 24, stk. 4, ble opphevet ved innføringen av den nye lov om forretningshemmeligheder.

14 Se den tyske regjerings lovforslag, som innebærer opphevelse av § 18 i gjeldende lov mot utilbørlig konkurranse (Gesetz gegen den unlauteren Wettbewerb (UWG),

https://www.bmjv.de/SharedDocs/Gesetzgebungsverfahren/Dokumente/RegE_GeschGehG.pdf;jsessionid=09A D0FD0344324EA5449DB38983AB1BB.1_cid289?__blob=publicationFile&v=1 (besøkt 5. november 2018)

15 Forslag til Lov om forretningshemmeligheder, s. 26,

https://www.retsinformation.dk/pdfPrint.aspx?id=197057 (besøkt 7. november 2018).

7

3 Definisjonen av «forretningshemmeligheter»

Etter direktivet artikkel 2.1 er «forretningshemmeligheter» definert som «oplysninger, som opfylder følgende krav:

a) de er hemmelige i den forstand, at de ikke i deres helhed eller i den præcise konfiguration eller sammensætning af deres komponenter er almindeligt kendt blandt eller umiddelbart tilgængelige for personer i de kredse, der normalt beskæftiger sig med den pågældende type oplysninger

b) de har handelsværdi, fordi de er hemmelige

c) de er af den person, som lovligt kontrollerer oplysningerne, under de givne omstændigheder blevet underkastet rimelige foranstaltninger til hemmeligholdelse”

Disse tre vilkårene stemmer ganske godt overens med vilkår som har blitt formulert i mange lands rett, også i norsk.¹⁶ Nå er mange av begrepene i definisjonen ganske vage (”umiddelbart

tilgængelige”, ”rimelige foranstaltninger”), og direktivet gir ikke veiledning om en dommer bør legge listen høyt eller lavt for at vilkårene skal være oppfylt. Fra norsk Høyesterett har vi eksempel på at listen er lagt lavt, i hvert fall når det gjelder vilkårene i a) og c). Dommen i Rt. 2007 s. 1841

(SAS/Braathens) gjaldt såkalte ”PNR-data” (passenger name record), det vil si opplysninger om et flyselskaps billettbestillinger, slik som kundenes navn, reisestrekning, tidspunkt for reisene,

billettklasse, billettpris samt opplysninger om hvem som har bestilt reisene. Da Norwegian var et nytt og lite flyselskap, hadde det samarbeidet med Braathens, som senere ble kjøpt opp av SAS, om billettsalg på strekningen Ålesund-Stavanger. Som ledd i dette samarbeidet hadde Braathens fått elektronisk tilgang til alle Norwegians PNR-data. Av en eller annen grunn ble tilgangen ikke stengt da samarbeidet om den konkrete strekningen opphørte. Retten fant det bevist at noen av Braathens’

ansatte i halvannet år regelmessig så på disse dataene og brukte dem til blant annet å anslå

Norwegians totalinntekter, inntekt per passasjer og markedsandel for ulike prisgrupper. Høyesterett opprettholdt boten på fire millioner kroner for dette. I saken var det blant annet spørsmål om PNR- dataene kunne anses som ”forretnings- eller driftshemmelighet” etter daværende straffelov § 294 nr. 3. Om vilkåret om at dataene måtte være ”spesifikke” for den enkelte bedrift, som tilsvarer a) i direktivets definisjon, sa førstvoterende, med tilslutning av de øvrige dommere:

«[I] et tilfelle som det foreliggende må [det] være tilstrekkelig for å oppfylle dette kravet at informasjonen har gjort det mulig å oppnå resultater som man ellers ville ha brukt mer tid eller mer ressurser på å oppnå.»

Vi finner lignende formuleringer i engelske¹⁷ og tyske¹⁸ avgjørelser. De er gjerne knyttet til tilfeller hvor den angivelige krenker har fått fysisk materiale (herunder digitale filer) om et produkts

16 Se Innstilling fra konkurranselovkomitéen, 1966 s. 48 og Irgens-Jensen, Bedriftens hemmelighet s. 51-55.

17 Terrapin Ltd. v. Builders’ Supply Co. (Hayes) Ltd. et al. [1967] R.P.C. 375, jf. Irgens-Jensen, Bedriftens

hemmlighet s. 141-142 og 191-192, jf. Charlotte Waelde et. al. Contemporary Intellectual Property, Oxford 2014 s. 791.

18 GRUR 1958 s. 297 og GRUR 1964 s, 31 («Petromax-avgjørelsene»). Sakene gjaldt angivelig krenkelse av UWG

§ 18, som tilsvarer vårt vern for «tekniske hjelpemidler» i markedsføringsloven § 29. De lave krav ble imidlertid stilt i tilknytning til vurderingstemaet om informasjonen var tilgjengelig for «jedem Interessenten ohne Mühe und Opfer”, et vurderingstema som tysk teori stiller opp som alminnelig vurderingstema for om noe kan anses som en bedriftshemmelighet (etter UWG § 17) eller ikke, se Helmut Köhler «Vorbemerkungen vor §§ 17-19» i Helmut Köhler et al., Gesetz gegen den unlauteren Wettbewerb, München 2018 s. 1709.

8 sammensetning eller fremstillingsmåte fra informasjonens angivelige «eier», og deretter har brukt dette til å fremstille konkurrerende produkter. Ser en dette i lys av Høyesteretts reservasjon om at tolkningen i den ovennevnte sak gjaldt «et tilfelle som det foreliggende», kan en spørre om det først og fremst er i tilfeller der den angivelige krenkerens befatning med de angivelige

forretningshemmeligheter har vært klart utilbørlig, herunder der vedkommende har benyttet den annen parts fysiske materiale uten tillatelse, at en kan stille så lave krav til

«forretningshemmelighet». Kan man etter direktivet relativisere vilkåret om «foretaksspesifikkhet»

og stille strengere krav dersom den bruk som en annen har gjort av informasjonen og «eieren»

ønsker en reaksjon mot, ikke er så klanderverdig? Direktivteksten gir ikke klart svar. Jeg tviler på at EU-domstolen vil se positivt på en slik relativisme dersom en nasjonal domstol skulle spørre den om dette er legitimt. Jeg kjenner i hvert fall ikke til at EU-domstolen har akseptert noe lignende tidligere.

Jeg tror nok derfor vi bør kunne legge til grunn at terskelen for å tilfredsstille vilkår a) i direktivet i alminnelighet er temmelig lav. Men da blir det viktig å påse at lovgivningen har mekanismer som sikrer at vernet for forretningshemmeligheter ikke blir så vid at den ønskede balansen vi skildret i punkt 1, kommer i fare. Jeg kommer tilbake til dette i punkt 4 nedenfor.

Om vilkåret om beskyttelsestiltak, jf. direktivets bokstav c, sa førstvoterende i SAS/Braathens-saken:

«Det må enten uttrykkelig være markert at det gjelder et krav på hemmelighold, eller det må ligge i selve situasjonen at det gjelder et slikt krav»

Høyesterett satte en lav terskel her. Etter mitt skjønn ligger den på grensen av hva som kan sies å ligge innenfor direktivet, etter en naturlig ordlydsfortolkning av «rimelige foranstaltninger til

hemmeligholdelse». Høyesteretts formulering ligger på linje med det vilkår som har vært formulert i tysk rett: at bedriften må ha hatt en vilje til hemmelighold, og denne vilje må «sumindest erkennbar sein».¹⁹ Den tyske regjering har imidlertid vurdert det slik at dette ikke vil være tilstrekkelig for å tilfredsstille vilkåret om «rimelige beskyttelsesforanstaltninger» etter direktivet, og heller ikke etter den nye tyske lov som er på trappene.²⁰ Og i forarbeidene til den svenske loven heter det at «det inte bör räcka med att andra personer, t.ex. anställda eller affärspartners, förstår eller förutsätter att innehavaren har avsett att hemlighålla informationen»²¹.

Etter mitt skjønn er ikke Høyesteretts forståelse av kravet til beskyttelsestiltak klart utenfor direktivet. Men hvis land etter land går bort fra denne forståelsen, tilsier

harmoniseringsmålsettingen at vi også bør gjøre det. Problemet blir å fastslå hvor strenge kravene til

«beskyttelsestiltak» i så fall skal være. Jeg har ikke sett noen lett praktikable forsøk på presisering av dette. En må fort ty til nokså vide formuleringer, som i det tyske forslaget om at det «hängt von der Art des Geschäftsgeheimnisses im Einzelnen und den konkreten Umständen der Nutzung ab»²². Usikkerheten rundt rekkevidden av bedriftshemmelighetsvernet som er skapt med dette,

19 Köhler, op. cit. S. 1710, jf. Irgens-Jensen, op. cit. s. 242.

20Se den tyske regjerings lovutkast

https://www.bmjv.de/SharedDocs/Gesetzgebungsverfahren/DE/GeschGehG.html s. 18-19 og 22 (besøkt 7.

november 2018).

21 Prop 2017/18 200, En ny lag om företagshemligheter», 2018 s. 28.

22 Lovutkastet s. 22. Vilkåret om rimelige beskyttelsestiltak har lenge vært til stede i amerikansk rett – og utsatt for betydelig kritikk. Se Robert Bone, «Trade secrecy, innovation and the requirement of reasonable secrecy precautions» i Rochelle Dreyfuss og Katherine Strandburg, The Law and Theory of Trade Secrecy, Cheltenham og Northanpton 2011 s. 46-77,

9 understreker etter mitt syn behovet for å beholde dagens markedsføringslov § 29, jf. punkt 2

ovenfor.

4 Rettsstridsvilkåret – særlig i forhold til tidligere ansatte

En bred definisjon av «forretningshemmeligheter» kan imidlertid skape problemer for ansatte som vil slutte i sitt arbeid og gå over til en konkurrent, eller starte egen virksomhet. Hvis

«forretningshemmelighed» skal forstås så vidt som Høyesterett antydet i Rt. 2007 s. 1841, kan en ansatt oppleve at svært mye av det hun har tilegnet seg av nyttig kunnskap i sitt arbeid, er hennes arbeidsgivers «bedriftshemmelighet», som hun ikke kan utnytte i en ny stilling uten den nåværende arbeidsgivers samtykke. For at bedriftshemmelighetsvernet ikke skal legge for store hindringer i veien for ansatte som vil skifte jobb, finnes det i hvert fall to former for rettslig regulering som kan ivareta deres interesser.

Den første er at «forretningshemmelighet» avgrenses mot det som gjerne kalles «kunnskap og erfaring», («experience and skills», «erfarenhet och färdigheter») som en arbeidstaker naturlig vinner som del av sitt arbeid. Dette har direktivet tatt opp i seg. Etter artikkel 1.3 bokstav b skal vernet ikke omfatte «arbejdstagernes brug af erfaringer og kompetencer, som de normalt og på ærlig vis erhverver i løbet af deres ansættelse». Og i fortalens avsnitt 14 står det at definisjonen av

bedriftshemmelighet ikke omfatter «ubetydelige oplysninger og de erfaringer og kompetencer, som arbejdstagere normalt erhverver i løbet af deres ansættelse». Det finnes mange dommer om

hvordan grensen skal trekkes mellom beskyttede forretningshemmeligheter og en ansatts «kunnskap og erfaring», kanskje først og fremst i England og USA.²⁴ Men selv om vi skulle bruke denne

rettspraksis som rettesnor, kan det være svært vanskelig å avgjøre hvor grensen går i konkrete saker.

En annen form for rettslig regulering er ikke å la det fullstendig bero på om den tidligere ansatte bare utnytter «kunnskap og erfaring» og ikke «forretningshemmeligheter» fra sin tidligere arbeidsgiver, men i stedet si at selv om noe av den informasjon en tidligere ansatt utnytter i sitt nåværende arbeid for en konkurrent i og for seg tilfredsstiller vilkårene for vern som den tidligere arbeidsgivers

«forretningshemmelighet», må det bero på en bredere interesseavveining om sistnevntes rettigheter til disse hemmelighetene skal anses krenket. Hjemmel for dette i Norge finner vi i formuleringen av markedsføringsloven §§ 28, 29 og straffeloven § 207 om at det bare er den «rettsstridige» eller

«uberetteigede» utnyttelse av bedriftshemmeligheter som rammes. At dette åpner for en bredere interesseavveining, følger både av forarbeidene og rettspraksis.²⁵ I Sverige har de hatt uttrykkelig hjemmel for en slik interesseavveining siden Lag om företagshemligheter ble vedtatt i 1990. I lovens 7 § heter det at at dersom en ansatts krenkelse av arbeidsgiverens forretningshemmelighet har skjedd etter at ansettelsen er opphørt, idømmes erstatningsansvar «endast om det finns synnerliga

23 Dette avsnitt utdyper mitt tidligere innlegg ved det 41. nordiske juristmøte i Helsingfors, «Vernet for bedriftshemmeligheter – noen utvalgte spørsmål», Det 41 nordiska juristmötet, 2018 s. 195-204 (s. 199-202).

24 Se Waelde et al., op. cit. s. 784-785, Turner, Amédée, The Law of Trade Secrets, London 1962 s. 113-172, Roger Milgrim and Eric Bensen, Milgrim on Trade Secrets, Volume 1 A Chapter V.

25 Se Irgens-Jensen, Bedriftens hemmelighet s. 69-73 og dommene referert i note 6 ovenfor.

10 skäl».²⁶ I tysk rett har oppbyggingen av UWG § 17 gitt klar hjemmel for en interesseavveining i

lignende saker mellom arbeidsgiver og tidligere ansatte.²⁷

I interesseavveiningen vil det etter norsk rett være et viktig moment hvor stor skadeevne den aktuelle utnyttelse har. Hvis det er snakk om handlinger med stor skadeevne, for eksempel hvis den eksansatte har tatt med seg vanskelig tilgjengelig informasjon om produksjonen av et teknisk

komplisert produkt som den tidligere arbeidsgiver har store inntekter av, og brukt den til å produsere et direkte konkurrerende produkt, er bedriftshemmelighetsvernet krenket. Forhold som derimot kan tale til den tidligere ansattes og eventuelt nye arbeidsgivers fordel, kan være at de eventuelt ikke opptrer i direkte konkurranse med den tidligere arbeidsgiver (og dermed har mindre skadeevne), at det er betydelige forskjeller mellom deres produkter og den tidligere arbeidsgivers (hvis den

angivelige hemmelighet handler om produkters sammensetning), at den ansattes fratreden har vært forårsaket av utilbørlig opptreden fra arbeidsgiveren, eller at den ansatte i sin tid bidro til

frembringelsen av kunnskapen hos den tidligere arbeidsgiver.²⁸

Brede interesseavveininger kan skape usikkerhet, men de presiseringer av relevante momenter som det er mulig å gjøre på bakgrunn av rettspraksis mener jeg reduserer usikkerheten betydelig. Men åpner direktivet for at våre, og andre lands, domstoler kan fortsette med en slik bredere

interesseavveining? Etter mitt syn er svaret ja.

I artikkel 5 fremgår at «foranstaltninger, procedurer og retsmidler, der er omhandlet i dette direktiv, afvises, hvis den påståede erhvervelse, brug eller videregivelse af forretningshemmeligheden fandt sted…. med henblik på beskyttelse af en legitim interesse, der er anerkendt i EU-retten eller national ret» (min utheving). Og av artikkel 7 følger det at domstolene må foreta en

proporsjonalitetsvurdering før de fastsetter noen sanksjoner for krenkelse av bedriftshemmeligheter.

Denne proporsjonalitetsvurderingen er nærmere beskrevet i fortalens premiss 21 – som klart viser til en interesseavveining av den art jeg til nå har beskrevet:

”I denne henseende har de ved dette direktiv fastsatte foranstaltninger, procedurer og retsmidler til formål at sikre, at de kompetente retslige myndigheder tager hensyn til faktorer såsom den pågældende forretningshemmeligheds værdi, alvoren af den adfærd, som fører til ulovlig erhvervelse, brug eller videregivelse af forretningshemmeligheden, og

konsekvenserne af en sådan adfærd. Det bør også sikres, at de kompetente retslige myndigheder har ret til at afveje sagsparternes samt tredjeparters interesser, herunder i givet fald forbrugeres interesser.”

26 Hva som kan tilsi at slike «synnerliga skäl» foreligger, drøftes grundig i Bengt Domeij, Från anställd till konkurrent, Stockholm 2016 s. 185-197 og Reinhold Fahlbeck, Lagen om skydd för företagshemligheter, Stockholm 2013 s. 460-475.

27 Köhler, op. cit. s. 1719-1720.

28 Irgens-Jensen, op. cit. kapittel 5. I Gulating lagmannsretts dom av 15. mai 2015, LG-2013-162132 (TCO), som også gjaldt angivelige forretningshemmeligheter i offshore-sektoren, er rettsstridsvurderingen veldig kort.

Resultatet i saken, ut fra de forhold retten finner bevist, synes imidlertid å være i godt samsvar med øvrig rettspraksis. Lagmannsretten fremhevet at den aktuelle teknologien var av «største betydning» for saksøkerens konkurranseevne, og tilgangen til den hadde gjort det mulig for saksøkte å forsere utviklingen av egne

konkurrerende produkter «i betydelig grad», det antydes hvert fall med fire år. I tillegg kommer det illojale i at saksøkte utviklet sitt konkurrerende produkt mens selskapet hadde et pågående samarbeid med saksøkeren.

Alt dette er momenter som ut fra øvrige rettskilder vil tale for at det foreligger rettsstrid.

11 Jeg merker meg at den svenske lovgiver har samme syn på direktivet når 6 § i den nye svenske loven opprettholder regelen om «synnerliga skäl». Det ble nokså grundig diskutert i Sverige om denne regelen kunne opprettholdes. Slik regelen er skildret av Domeij, har den vært praktisert temmelig arbeidstakervennlig, tilsynelatende mer arbeidstakervennlig enn rettstilstanden har vært i Norge.

Rettstilstanden slik den beskrives i den svenske lovproposisjon, som jeg går ut fra vil legges til grunn fremover, virker imidlertid nokså godt i samsvar med slik vi har forstått rettstilstanden i Norge.

Proposisjonen fremhever blant annet at «skadans storlek» og hvorvidt «företagshemligheten har missbrukats med hjälp av dokumentation i någon form» som viktige momenter når en skal vurdere om den eksansattes utnyttelse skal utløse erstatningsplikt.²⁹ Også forslaget til ny tysk lov slår fast at en utnyttelse kan være berettiget når «dies zum Schutz eines berechtigten Interesses erfolgt» (§ 5 første ledd), men forarbeidene er ikke klare på hvordan denne interesseavveiningen skal foretas.³⁰

5 Sanksjoner

Når det gjelder hvilke tiltak som «eieren» av en forretningshemmelighet kan kreve at en domstol beslutter mot en krenker, omtaler direktivet både midlertidige forføyninger (artikkel 10 og 11) og

«endelige» sanksjoner som kan fastsettes i en hovedsak (artikkel 12-14). Her skal jeg bare omtale det siste.

Direktivets artikkel 14 nevner følgende «påbud og korrigerende foranstaltninger»:

 opphør av, eller midlertidig forbud mot bruk, videreformidling av forretningshemmeligheten

  forbud mot produksjon, utbud, markedsføring eller buk av krenkende varer eller import, eksport eller lagring av krenkende produkter for slike formål

 «passende» tiltak i forhold til krenkende varer, for eksempel at de skal kalles tilbake fra markedet, forandres slik at de ikke lenger krenker vernet for forretningshemmeligheter, eller tilintetgjøres

 Tilintetgjørelse av hele eller deler av dokumenter, gjenstander, materialer, stoffer eller elektroniske filer som inneholder eller utgjør forretningshemmeligheten, eller utlevering av slikt materiale til saksøkeren.

Slike sanksjoner i en sivil sak har ikke hatt uttrykkelig lovhjemmel i norsk rett. At man kan kreve at domstolen legger ned forbud mot en virksomhet som innebærer urettmessig bruk av en annens forretningshemmeligheter, har vi imidlertid regnet som en naturlig konsekvens av det materielle forbudet i lovgivningen.³¹ Den nærmere utforming av forbudet i en konkret sak kan være vanskelig.³² At forbudet gjøres tidsbegrenset, slik det nå åpnes for etter direktivet, har vi et par eksempler på.³³ De andre tiltak som nevnes i artikkel 14, inndragning og tilintetgjørelse av krenkende varer for

29 Prop.2017/18 200 s. 59-61.

30 Se den tyske regjerings lovutkast

https://www.bmjv.de/SharedDocs/Gesetzgebungsverfahren/DE/GeschGehG.html s. 27 (besøkt 7. november 2018). Se også drøftelsen i «Protokoll der Sitzung des GRUR-Fachausschusses für Wettbewrbs- und

Markenrecht zum Referententwurf eines Gesetzes zum Schutz von Geschäftsgeheimnissen (GeschGehG) am 25.4.2018 in Berlin», Gewerblicher Rechtsschutz und Urheverrect 2018 s. 706.

31 Jf. Prop. 81 L (2012-2013) s. 57-58.

32 Irgens-Jensen, Bedriftens hemmelighet s. 358-359.

33 LG-2003-8617 (FlowSys) og LG-2013-162132 (TCO). Se også Irgens-Jensen, op. cit. s. 359-360.

12 eksempel, er det i dag høyst usikkert om kan idømmes i en norsk sivil sak. Så dette bør med i den nye norske loven.

Direktivets krav til proporsjonalitet mellom sanksjon og krenkelse, jf. artikkel 7 og 13, vil det etter mitt syn også være fornuftig å få lovfestet. Frem til nå har det vært tvil om norsk rett åpner for at en domstol, dersom den først kommer til at saksøkte utnytter saksøkerens bedriftshemmeligheter urettmessig, kan la være å nedlegge forbud fordi dette fremstår som uproporsjonalt i forhold til handlingens grovhet, og i stedet la saksøkeren ta til takke med økonomisk kompensasjon.³⁴ Nå åpner direktivet direkte for dette. Etter fortalens punkt 21 skal domstolene ved fastsettelse av sanksjon ta ”hensyn til faktorer såsom den pågældende forretningshemmeligheds værdi, alvoren af den adfærd, som fører til ulovlig erhvervelse, brug eller videregivelse af forretningshemmeligheden, og konsekvenserne af en sådan adfærd”. At en domstol som følge av dette lar være å nedlegge forbud, men i stedet utmåler en økonomisk kompensasjon, kan kanskje særlig være praktisk i mindre grove saker der tidligere ansatte utnytter kunnskap i sitt hode som utgjør forretningshemmeligheter for den forhenværende arbeidsgiveren av beskjeden verdi, til å fremstille produkter for den nye arbeidsgiver. Etter mitt syn bør en slik proporsjonalitetsbegrensning også gjelde for et vern som eventuelt fortsatt vil følge av markedsføringsloven §§ 29 og 25, ikke bare en ny lov om

forretningshemmeligheter.

Når det gjelder økonomisk kompensasjon, var oppfatningen lenge at de beløp som ble idømt for krenkelse av bedriftshemmeligheter, har vært for små til å kunne virke preventivt. Men i de siste år har vi sett flere erstatninger i mangemillionersklassen.³⁵ Siden innføringen av § 48 b i

markedsføringsloven kan rettighetshaveren også velge mellom det gunstigste av tre alternativer: a) vederlag svarende til en rimelig lisensavgift for utnyttelsen, samt erstatning for skade som følge av overtredelsen som ikke ville oppstått ved lisensiering, b) erstatning for skade som følge av

overtredelsen, eller c) vederlag svarende til vinningen som er oppnådd ved overtredelsen.

En rettighetshaver har tilsvarende alternativer dersom en immateriell rettighet; patent, varemerke, opphavsrett osv.; er krenket.³⁶ Disse reglene kom inn i norsk lovgivning i 2013,³⁷ som ledd i en tilpasning til EU-direktiv 48/2004 om håndhevelse av immaterialrettigheter

(«håndhevelsesdirektivet»). Dette direktivet inneholder en del prosessrettslige regler, og etter regjeringens syn falt det derfor utenfor EØS-avtalens virkeområde.³⁸ Men regjeringen mente at hensynet til norsk næringsliv likevel tilsa at Norge som en del av EØS-markedet bør ha regler om håndheving av industrielle rettigheter som minst oppfyller minimumskravene i direktivet.

Håndhevelsesdirektivets artikkel 13, som er temmelig lik artikkel 14 i direktivet om vern av forretningshemmeligheter, er imidlertid ikke like klar på at det kan stilles opp tre slike alternative utmålinger. Teksten er:

34 Irgens-Jensen, op. cit. s. 336-340.

35 Irgens-Jensen, op. cit. s. 351-352. Se også Borgarting lagmannsretts dom av 16. mars 2010, LB-2008-133972 (160 millioner), Sunnmøre tingretts dom 4. juni 2015 14-043838TVI-SUMO (95 millioner) og Gulating

lagmannsretts dom av 15. mai 2015, LG-2013-162132 (12 millioner).

36 Patentloven § 58, kretsmønsterloven § 6, planteforedlerloven § 23, designloven § 40, varemerkeloven § 58 og åndsverkloven § 81,

37 Med unntak av åndsverklovens regler, som først kom med ny åndsverklov i år.

38 Prop. 81 L (2012-2013) s. 8-9.

13

”Medlemsstaterne sikrer, at de kompetente retslige myndigheder på begæring af den forurettede pålægger den krænkende part, der vidste eller med rimelighed burde vide, at hans aktiviteter medførte en sådan krænkelse, at betale rettighedshaveren en erstatning, der står i rimeligt forhold til det tab, denne har lidt som følge af krænkelsen.

Når de retslige myndigheder fastsætter erstatningen

a) skal de tage hensyn til alle relevante aspekter, såsom negative økonomiske konsekvenser, herunder tabt fortjeneste, som den forurettede har lidt, den krænkende parts uberettigede fortjeneste, og, når det er hensigtsmæssigt, andre elementer end de økonomiske, f.eks. den ikke- økonomiske skade, rettighedshaveren har lidt som følge af krænkelsen

b) eller de kan, som et alternativ til litra a), når det er hensigtsmæssigt, fastsætte erstatningen til et fast beløb på grundlag af elementer, der som minimum svarer til størrelsen af de gebyrer eller afgifter, som den krænkende part skulle have betalt, hvis han havde anmodet om tilladelse til at anvende den pågældende intellektuelle ejendomsrettighed.

2. I sager, hvor den krænkede part har krænket intellektuelle ejendomsrettigheder uden at vide det eller uden at have rimelig grund til at vide det, kan medlemsstaterne bestemme, at de retslige myndigheder kan træffe beslutning om tilbagebetaling af et overskud eller om betaling af en erstatning, der kan være fastsat på forhånd.”

Justisdepartementet skrev i sin tid om lovendringene og forholdet til håndhevelsesdirektivet:

«Forslaget i proposisjonen skiller seg vesentlig fra direktivets system. Forslaget gir

rettighetshaveren rett til å velge det gunstigste av flere forskjellige utmålingsgrunnlag. Etter flere av grunnlagene kan det etter omstendighetene tilkjennes beløp som overstiger rettighetshaverens økonomisk tap. Rettighetshaveren vil dermed ofte ha krav på en

kompensasjon som overstiger det økonomiske tapet selv om det ikke direkte skal tas hensyn til ikke-økonomisk skade ved utmålingen. Samlet sett gir forslaget i proposisjonen

rettighetshaveren en betydelig sterkere stilling når det gjelder vederlag og erstatning enn det som følger av minimumskravene i direktivet. Departementet legger på denne bakgrunn til grunn at forslaget oppfyller minimumskravene i direktivet, uavhengig av hvilken forståelse av direktivet som legges til grunn når det gjelder muligheten til å få kompensasjon for ikke- økonomisk skade.»³⁹

Jeg vil tro at departementets resonnement vil være adekvat også i forhold til direktivet om

forretningshemmeligheter, slik at markedsføringsloven § 48 b materielt sett kan videreføres. Heller ikke direktivet om forretningshemmeligheter er etter fortalen avsnitt 10 et

totalharmoniseringsdirektiv:

«Disse bestemmelser bør ikke berøre medlemsstaternes mulighed for at fastsætte bestemmelser om mere vidtgående beskyttelse mod ulovlig erhvervelse, brug eller

videregivelse af forretningshemmeligheder, så længe de garantier, der udtrykkelig er fastsat i dette direktiv for beskyttelse af andre parters interesser, overholdes».

Nå medfører reservasjonen om at man må overholde «de garantier» som direktivet har fastsatt «for beskyttelse af andre parters interesser», at domstolene ikke kan gå så langt i utmålingen av

kompensasjon at det får en ren pønal karakter (se også fortalens punkt 30), i hvert fall ikke mot tidligere ansatte, hvis mobilitet på arbeidsmarkedet direktivet er så oppsatt på å sikre. Men så langt

39 Prop. 81 L (2012-2013) s. 42-43.

14 går neppe norske domstoler. Et eksempel på en erstatningsutmåling som etter mitt skjønn må være i harmoni med helhetsvurderingen som direktivet gir anvisning på i artikkel 14, og

proporsjonalitetsprinsippet i artikkel 7 og 13, er høyesterettsdommen i Rt. 1997 s. 199 (Cirrus). Saken gjaldt et skipsverft – etter hvert en del av en større verftsgruppe – som hadde samarbeidet med ingeniørfirmaet Cirrus om utvikling av en ny type luftputefartøy. Etter at samarbeidet hadde pågått over flere år, og flere fartøyer var solgt, begynte imidlertid verftet å utvikle et «annen generasjons fartøy» uten å informere Cirrus, blant annet ved å bruke tegninger mottatt av Cirrus. Høyesterett fant – under dissens 3-2 – at verftsgruppen hadde krenket vernet for bedriftshemmeligheter. For å beregne erstatningsbeløpet mente Cirrus’ sakkyndige at man måtte se på de besparelser

verftsgruppen hadde oppnådd ved å kunne basere sine nye fartøy på et allerede utprøvd produkt, fremfor å måtte begynne på «scratch». Men det var Høyesterett ikke enig i. Man måtte ta hensyn til at verftsgruppen i årene som samarbeidet hadde vart, hadde fått en betydelig erfaring som det var legitimt av den å utnytte, det var legitimt av den ikke å starte på «scratch»:

«De sakkyndige Instanes og Hatlestad som har gitt en vurdering av erstatningens størrelse, har særlig fremhevet besparelsene ved å kunne gå ut fra et gjennomprøvd fartøy. Ut fra det erstatningsgrunnlag jeg har anvendt, finner jeg ikke at dette er et riktig utgangspunkt. Jeg har lagt til grunn at verftene ved utviklingen av UT 904 fritt kunne bruke sin egenutviklede ekspertise, som må ha vært betydelig, gitt det antall Cirr 120 P-båter som var bygd. Videre er det ikke slik at enhver bruk av tegningene ville bli vurdert som "rettsstridig" utnyttelse. Jeg finner etter dette ikke å kunne bygge på de sakkyndiges vurderinger her. En inngangsvinkel er å vurdere hva som ville utgjøre et rimelig vederlag for Cirrteknologien, eksempelvis i mars 1990 da spørsmålet ble reist av styret i Eikefjord. Under enhver omstendighet må

erstatningsutmålingen i utpreget grad bli skjønnsmessig.

Hensyn tatt til at Cirrus allerede hadde fått betalt for teknologien over flere år, og at markedet synes å ha fremstått som usikkert, settes erstatningen til 2 mill kroner.»

6 Avtaler

Det neste spørsmålet jeg vil ta opp, gjelder forholdet mellom direktivet og avtalefriheten. Det er vanlig i næringslivet med konfidensialitetsavtaler. Slike avtaler kan definere klarere hva slags informasjon som skal holdes hemmelig, enn lovene gjør med sine vage begreper. En

konfidensialitetsavtale gjør også motparten bevisst på at informasjonen må behandles med aktsomhet, og den kan utgjøre et viktig bevis for å dokumentere at forretningshemmelighetens

«eier» har oppfylt vilkåret om å ha truffet «rimelige foranstaltninger» for å få vern. Men kan slike avtaler gå lenger i å verne informasjon enn det som følger av direktivet? Kan man for eksempel i en ansettelsesavtale forby en ansatt å utnytte informasjon som ikke fyller lovens krav til

bedriftshemmelighet (og heller ikke er vernet etter andre regler som immaterialrettighetene), for eksempel pålegge den ansatte taushet om «any knowhow or other information received»⁴¹? Kan man gjennom en kundeavtale forby kjøperen av et produkt å foreta «omvendt utvikling» («reverese engineering») for å se hvordan produktet er satt sammen, selv om dette etter direktivet artikkel 3.1 (b) er tillatt? Kan en bedrift ved avtale forby ansatte å røpe kritikkverdige forhold ved virksomheten, selv om dette ikke er strid med bedriftshemmelighetsvernet etter artikkel 5 bokstav b?

40 Også dette avsnitt er basert på «Vernet for bedriftshemmeligheter – noen utvalgte spørsmål», Det 41 nordiska juristmötet, 2018 s. 195-204 (s. 202-204).

41 Gulating lagmannsretts dom av 20. januar 2006, LG-2004-10668 («Total Waste»).

15 Fra opphavsretten har vi eksempler på at EU-domstolen uten klar hjemmel har uttalt at en

opphavsmann ikke ved avtaler kan pålegge en bruker å avstå fra visse av de handlinger som opphavsrettsdirektivene holder utenfor den opphavsrettslige enerett.⁴² Direktivet om vern av forretningshemmeligheter tror jeg, i hvert fall ikke helt generelt, kan være preseptorisk. Premiss 16 sammenholdt med artikkel 3.1 (b) forutsetter at avtaler som forbyr «omvendt utvikling», som er en lovlig tilegnelse av en forretningshemmelighet etter direktivet, kan være gyldige (er det snakk om et datamaskinprogram, gjelder det imidlertid begrensninger i avtalefriheten etter direktiv 2009/24). Og etter fortalen avsnitt 13 er det ikke «meningen, at direktivet skal berøre muligheden for at indgå aftaler mellem arbejdsgivere og arbejdstagere om ikke at konkurrere i overensstemmelse med gældende ret». I fortalens avsnitt 38 og 39 sies det at direktivet ikke «berører anvendelsen af»

konkurranserett eller «anden relevant lovgivning på andre områder, herunder intellektuelle ejendomsrettigheder og aftaleret». EU-domstolen har uttrykt at avtalefrihet er en del av den grunnleggende friheten til å «opprette og drive egen virksomhed» i artikkel 16 i EUs Charter om grunnleggende rettigheter, og innskrenkninger i denne friheten må være proporsjonale, det vil si

«nødvendige og faktisk svare til mål af almen interesse, der er anerkendt af Unionen, eller et behov for beskyttelse af andres rettigheder og friheder».⁴³

Men samtidig fremhever direktivet en del grunnleggende verdier, som mobilitet på arbeidsmarkedet, etableringsfrihet, frihet til å velge et yrke og ytringsfrihet. Det virker ikke i overensstemmelse med direktivets ånd om en sterk part skulle kunne sette disse verdiene til side ved vidtrekkende avtaleklausuler.

Dagens norske lover om bedriftshemmelighetsvern inneholder ingen formuleringer som antyder at de er preseptoriske. Og i den kjente Notflottørdommen i Rt. 1964 s. 238 ble det klart gitt uttrykk for at man ved avtale kan forplikte seg til ikke å utnytte også informasjon som ikke fyller vilkårene for en bedriftshemmelighet. Her ble en bedrifts tidligere ansatte erstatningsansvarlig for å ha røpet en fullstendig produksjonsmetode til en konkurrent. Høyesterett bygde ansvaret på den ansattes arbeidsavtale, hvor det stod at arbeidsgiveren skulle være “eier av alle de metoder og ideer vi i fellesskap kom frem til og “alt som blir foretatt må bli her en bedriftshemmelighet”. Høyesterett fant det ikke nødvendig å ta stilling til om metoden faktisk var en bedriftshemmelighet ut fra lovens kriterier. Det holdt å konstatere at den var beskyttet etter avtalen, etter Høyesteretts mening som

“knowhow”.

Selv om det i norsk rett ikke er noe generelt forbud mot avtaler som går lenger i å verne informasjon enn det som følger av lovbestemmelsene om bedriftshemmeligheter, kan imidlertid både

konkurranseretten og vår nasjonale avtalerett legge hindringer i veien for slike avtaler.

I konkurranseretten vil det i første rekke være forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid i konkurranseloven § 10 og EØS-avtalen artikkel 53 (jf. TEUF art. 101) som er aktuell. Mange klausuler mellom næringsdrivende om hemmelighold av informasjon finnes i lisensavtaler og andre avtaler som faller inn under gruppefritaket for teknologioverføringsforordningsavtaler gitt ved forordning 316/2014 (gjort til norsk lov ved endringsforskrift 2014 nr. 1906). I artikkel 2 slår denne forordningen

42 Se Harald Irgens-Jensen, Ole-Andreas Rognstad, Are Stenvik og Inger Ørstavik, «Preseptoriske

immaterialrettsregler, og virkningene av dem» i Erling Hjelmeng (red.) Ugyldighet i privatretten. Minnebok for Viggo Hagstrøm, Oslo 2016, s. 365-403 (på s. 379-381).

43 Se C-283/11 Sky Österriech, jf, C-426/11 Alemo Herron.

16 fast at gruppefritaket ikke får anvendelse på avtaler som legger begrensninger på utnyttelse av informasjon som verken beskyttes av en immaterialrett eller er hemmelig. Får ikke gruppefritaket anvendelse, vil avtalen kunne kjennes ugyldig dersom den er merkbart konkurransebegrensende.

Klausuler som setter sterke begrensninger på en parts adgang til å utnytte informasjon som verken er beskyttet av en immaterialrett eller kvalifiserer til bedriftshemmelighet, vil også kunne erklæres ugyldige eller alminnelige ugyldighetsregler som avtaleloven §§ 36 og 38. Enkelte avtaler som forbyr en part å utnytte informasjon hun har fått i anledning et ansettelses- eller kontraktsforhold, kan være så vidt formulerte at de i praksis virker som konkurranseklausuler. I så fall kan de ikke gå lenger enn det som følger av rammene i arbeidsmiljøloven kapittel 14 A eller avtaleloven § 38. Etter disse bestemmelsene er det hensynet til den enkelte forpliktedes frihet som er det sentrale, ikke som i konkurranseretten den generelle konkurransen på markedet. Blir denne friheten for den enkelte for sterkt begrenset, kan avtalene være ugyldige.

I praksis synes imidlertid ikke norske domstoler å erklære konfidensialitetsavtaler ugyldige. Derimot har det hendt flere ganger at domstolene, av og til med referanse til avtaleloven § 36 og § 38, tolker de aktuelle avtalene slik at vernet ikke blir videre enn lovens beskyttelse av bedriftshemmeligheter.⁴⁴ Disse tolkningene har etter mitt skjønn god forankring i alminnelige norske regler om avtaletolkning.

Hensynet til balanse i avtaleforholdet er etter norsk rett et viktig tolkningsmoment⁴⁵, og særlig i forhold til klausuler som er abstrakt formulert og ikke har vært fremme i forhandlingene⁴⁶, som ofte vil være tilfelle med denne typen klausuler, vil dette momentet ha stor vekt. De lovbestemte vilkår for vern av bedriftshemmelighet er uttrykk for lovgivernes syn på hvor balansen mellom for

eksempel bedriftshemmelighetens «eier» og dens ansatte skal ligge, og en bør ha holdepunkter for å hevde at balansen i det aktuelle kontraktsforholdet skal ligge et annet sted.⁴⁷

Den ovenfor nevnte Notflottørdommn, der Høyesterett tilsynelatende ikke lot det være sammenfall mellom avtalens rekkevidde og den lovfestede beskyttelse av bedriftshemmeligheter, er etter mitt syn godt i samsvar med de ovenfor nevnte retningslinjer for avtaletolkning. Saken gjaldt en ansatt som i sin helhet røpet

bedriftens produksjonsprosess for en konkurrent, som straks tok til å benytte den. Det var ikke ubalansert å tolke arbeidsavtalen slik at den forbød slik atferd.

Klausuler som etter sin ordlyd begrenser en parts adgang til å gå ut med opplysninger om

kritikkverdige forhold i en virksomhet, har jeg ikke eksempel på at en norsk domstol har tatt stilling til, men ut fra tilsvarende synspunkter som nettopp beskrevet, vil det være riktig av en domstol å

44 Se Rt. 1997 s. 199 (Cirrus), Gulating lagmannsretts dom av 20. januar 2006, LG-2004-10668 (“Total Waste”), Borgarting lagmannsretts dom av 29. September 2009, LB-2008-17240 (“Flexiped”), Borgarting lagmannsretts dom 8. april 2014, LB-2013-20938 (hvor det dog antydes at pålegg om taushet om «firmaanliggender» muligens gikk noe lenger enn vernet etter markedsføringsloven), Oslo tingretts dom 10. mai 2011 TOSLO-2010-100138 («Telepress») og Oslo tingretts dom 21. mars 2012 TOSLO-2011-113128 (Gustav Wee).

45 Johan Giertsen, Avtaler, Oslo 2014 s. 130 og Andreas Bjørnebye, «Lojalitetskrav etter oppfylt kontrakt – postkontraktuelle konkurransebegrensninger på immaterialrettens område», Aktuell immaterialrett, Oslo 2008 s. 21–50 (på s. 32). Fra rettspraksis se for eksempel Rt. 1987 s. 1022, Rt. 1988 s. 933, Rt. 1989 s. 122, Rt. 1993 s.

140, Rt. 2002 s. 1155, Rt. 2005 s. 268, Rt. 2009 s. 160 og Rt. 2011 s. 1553.

46 Sml. Rt. 2004 s. 675 (avsnitt 73).

47 Generelt sett vil regler i bakgrunnsretten som bygger på grundige rettspolitiske avveininger, gjøre større

«motstand» mot å bli ansett fraveket i partenes avtale enn regler som lovgiver har gitt bare for å ha en

«reserveløsning», men som rettspolitisk kunne hatt et annet innhold. Et nylig eksempel på at Høyesterett krevde et «klart grunnlag i avtalen» for at den skulle anse å fravike «en grunnleggende og nøye overveiet regel» er HR-2016-386 om oppløsningsretten i sameieloven § 15.

17 tolke slike klausuler slik at rekkevidden ikke blir lenger enn lovens vern for bedriftshemmeligheter, med mindre ordlyd og andre tolkningsmomenter klart skulle sperre for det. For øvrig vil slike klausuler, i lys av menneskerettighetenes vern av ytringsfrihet, kunne rammes av Norske Lov 5-1-2 om at avtaler i strid med ærbarhet er ugyldige.

Jeg kjenner heller ikke til dommer der klausuler som forbyr en ellers tillatt «omvendt utvikling», er kjent ugyldige, men også der kan vi se for oss at konkurranseregler og avtalerettslige

ugyldighetsregler kan skape problemer. Ensidige forbud mot omvendt utvikling som «følger med varen» i en manual eller finnes i en komplisert lisensavtale på internett, kan det også fort tenkes at en domstol vil vegre seg for å anse for «vedtatt».⁴⁸

Etter min vurdering vil direktivet ikke bety noen endring i hvordan vi kan bedømme klausuler som nevnt avtalerettslig. Den avbalansering av interesser den innebærer, synes i god overensstemmelse med kravene til proporsjonalitet som EU-domstolen har lagt til grunn.⁴⁹ En ulempe med de

ovennevnte avtale- og konkurranserettslige regler er imidlertid at de er vage og skjønnsmessige, og det kan være vanskelig å forutse om en konkret avtaleklausul som «utvider» vernet for

forretningshemmeligheter, ikke kan håndheves etter sin ordlyd som følge av disse reglene. Det kan derfor være grunn til å overveie å innføre, innenfor rammen av kravet til proporsjonalitet, noen klarere avgrensninger i avtalefriheten, En regel om at retten omvendt utvikling ikke kan fravikes ved masseavtaler, som jeg har forstått hevdes å følge av§ 3 stk. 2 i den nye danske Lov om

forretningshemmeligheder,⁵⁰ vil kunne bidra til økt konkurranse og må kunne forsvares EU-rettslig.

7 Vernets varighet

Direktivet har i artikkel 8 en egen foreldelsesfrist:

«1. Medlemsstaterne fastsætter i overensstemmelse med denne artikel regler for forældelsesfristerne for materielle krav og søgsmål om anvendelse af de foranstaltninger, procedurer og retsmidler, der er foreskrevet i dette direktiv.

De i første afsnit omhandlede regler skal fastlægge, hvornår forældelsesfristen begynder at løbe, forældelsesfristens længde og de omstændigheder, under hvilke forældelsesfristen afbrydes eller suspenderes.

2. Forældelsesfristens længde må ikke overstige seks år.”

I fortalens punkt 23 heter det at medlemsstatene må fastsette utgangspunktet for foreldelsesfristen

«på en klar og utvetydig måde».

Sverige har i sin nye lov om vern av forretningshemmeligheter fastsatt egne regler om foreldelse i 24

§. Et erstatningskrav for krenkelse av forretningshemmeligheter vil foreldes fem år etter skaden oppstod. Et krav om forbud eller andre sanksjoner må reises senest fem år etter at innehaveren av forretningshemmeligheten har eller burde fått kjennskap om «det angrepp eller nära föreståanede agrepp på en företagshemlighet som talan grundas på.» I Danmark er fristen etter loven § 14 satt betydelig kortere, seks måneder fra hemmelighetens ”eier” ”har ”fået et sådant kendskab til den

48 Se RG 2004 s. 414 (DVD-Jon).

49 Se ovenfor note 45.

50 Se artikkelen om den nye danske loven av Thomas Riis, Jens Schovsbo og Henrik Udsen i dette nummer.

18 ulovlige erhvervelse, brug eller videregivelse af forretningshemmeligheden, at

forretningshemmelighedshaveren har tilstrækkeligt grundlag for indgivelse af anmodningen”.

I Norge foreldes krav som grunner på krenkelse av forretningshemmeligheter etter lov om foreldelse av fordringer fra 1979. Loven har ulike regler for foreldelse av krav som bygger på kontrakt og krav på skadeserstatning utenfor kontrakt (se § 9 jf. § 3). Ettersom de fleste krenkelser av

forretningshemmeligheter skjer av en part som står eller har stått i et kontraktsforhold til

hemmelighetens «eier» (for eksempel en tidligere arbeidstaker), kan det av og til være uklart hvor lang foreldelse som egentlig gjelder. Det kan være lurt med en egen bestemmelse om foreldelse i den norske loven om vern for forretningshemmeligheter for å rydde slik usikkerhet av veien.

Den svenske lovens bestemmelse om at «talan om skadestånd… får endast avse skade som har uppkommit under de fem senaste åren innan talan väcktas», vil imidlertid ikke passe helt dersom vi i Norge vil fastholde at rettighetshaveren som klart alternativ til erstatning for lidt økonomisk tap kan kreve krenkerens berikelse eller en rimelig lisensavgift. En naturlig løsning vil vel være å la

foreldelsesfristen løpe fra det salg som gir grunnlaget for beregning av berikelse eller lisensavgift.

Tidspunktet for et slikt salg bør som regel kunne fremgå av krenkerens regnskaper.

I Norge gjelder det i dag ingen foreldelsesfrist for å kreve forbud. Så lenge utnyttelsen av en annen parts forretningshemmelighet vil være rettstridig, kan den forbys.

Gulating lagmannsretts dom av 15. mai 2015, LG-2013-162132, (TCO) gir eksempel på en sak hvor saksøkeren allerede seks år før saksanlegget ble orientert om at saksøkte utviklet en teknologi basert på saksøkerens forretningshemmeligheter, men hvor krav på både forbud og økonomisk kompensasjon for krenkelse av forretningshemmeligheter likevel førte frem. Forbudet ble satt til fire år fra domsavsigelsen.

Men etter hvert som tiden går, kan utnyttelsen nettopp bli rettmessig fordi det er lite igjen av verdi å beskytte, andre på markedet kan utvikle en like god og billig teknologi, eller viktig finansiell

informasjon som før var selskapets viktigste forretningshemmelighet, bare har historisk interesse (se for eksempel Gulating lagmannsretts dom 4. august 3005, LG-2003-8617, (FlowSys) og ovennevnte LG-2013-162132 (TCO).

Den nylig avsagte avgjørelsen i C-15/16 Baumeister gjaldt spørsmålet om det tyske forbundsfinanstilsynet kunne gi innsyn i visse økonomiske opplysninger vedrørende et selskap, jf. direktiv 2004/39 om markeder for finansielle instrumenter. Her uttalte EU-domstolen: ”Det følger endvidere af Domstolens praksis, at når oplysninger, der på et bestemt tidspunkt har kunnet udgøre forretningshemmeligheder, er mindst fem år gamle, anses de med tiden principielt for historiske og derfor for at have mistet deres hemmelige karakter, medmindre den part, der har påberåbt sig denne karakter, undtagelsesvis påviser, at disse oplysninger stadig udgør væsentlige faktorer i dennes eller i den berørte tredjeparts forretningsmæssige stilling, på trods af oplysningernes alder.” Dette kan kanskje ha en viss gyldighet også for forståelsen av ”forretningshemmelighet”

etter direktiv 2016/943, som herværende innlegg behandler. La meg imidlertid få understreke at mye informasjon vil miste sin verdi også lenge før den er blitt fem år gammel.

Å avgjøre når en utnyttelse av en forretningshemmelighet ikke lenger vil være rettsstridig, kan imidlertid være vanskelig, og en absolutt frist for forbudskrav virker fornuftig. Fristen på seks måneder i Danmark for å reise krav om forbud virker imidlertid veldig kort, tatt i betraktning de vanskelige bevisspørsmål som oppstår i disse sakene. Etter mitt skjønn virker den svenske lov her bedre avbalansert.