Fra feltprestkorps til tros- og livssynskorps
Nils Terje Lunde
Veileder: Professor dr. theol. Hallgeir Elstad
Mastergradsoppgave i praktisk teologi Universitetet i Oslo, Det teologiske fakultet
Vårsemesteret 2021
II
Fra feltprestkorps til tros- og livssynskorps
Nils Terje Lunde
Veileder: Professor dr. theol. Hallgeir Elstad
Mastergradsoppgave i praktisk teologi Universitetet i Oslo, Det teologiske fakultet
Vårsemesteret 2021
III
© Nils Terje Lunde 2021
Fra feltprestkorps til tros- og livssynskorps Nils Terje Lunde
http://www.duo.uio.no/
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
IV
Sammendrag
Tema for oppgaven er endringen av Feltprestkorpset til Forsvarets tros- og livssynskorps.
Feltprestkorpset var organisatorisk en del av Forsvaret, men hadde samtidig en forankring og en særlig tilknytning til Den norske kirke. Det var kun lutherske feltprester som var tilsatt, men personell fra andre trossamfunn kunne gjøre vernepliktig feltpresttjeneste. De historiske forutsetninger og premisser for endringen beskrives. Endringsprosessen startet i 2008 og bestod av en utredningsfase, forankringsfase og implementeringsfase. Implementeringen vurderes som sluttført i 2021. Gjennom denne prosessen ble korpsets forankring, innretning og personellmessige sammensetning endret. Korpset ble videreført som en militær institusjon, men ikke lengre med en institusjonell forankring i Den norske kirke. Korpset ble tros- og livssynsinkluderende og åpnet opp for kvalifisert personell fra både Den norske kirke og registrerte tros- og livssynssamfunn. I tillegg til prester fra Den norske kirke ble det tilsatt prester fra andre kristne kirkesamfunn, så vel som feltimam og felthumanist.
Masteroppgaven er erfaringsbasert, hvor egne profesjonserfaringer i alle fasene av mangfoldsprosessen utgjør en integrert del av det empiriske grunnlaget. Disse profesjonserfaringene blir så utgangspunktet for faglig refleksjon i lys av teoretiske
perspektiver. Det teoretiske utgangspunktet er en praktisk-teologisk modell som vektlegger en bred kontekstforståelse og hvor perspektiver fra andre fagfelt enn fra tradisjonell teologi også har en plass. I lys av dette inngår også noen sosiologiske perspektiver i det teoretiske
grunnlaget.
Temaet som behandles i masteroppgaven vurderes å ha en relevans ut over Forsvarets tros- og livssynskorps og Forsvaret. Det har en relevans for fremtidig organisering av tros- og
livssynstjeneste i offentlige institusjoner, så vel som et bidrag til Den norske kirkes arbeid med spesialpresttjenesten. I et bredere perspektiv er temaet også relevant som et faglig bidrag til forståelse av tro- og livssynsfeltet i samfunnet.
V
VI
Forord
Gjennom mange år har jeg som feltprest arbeidet med mangfoldsprosessen i det som tidligere het Feltprestkorpset og som nå heter Forsvarets tros- og livssynskorps. Dette arbeidet har ikke bare vært den mest omfattende og arbeidskrevende profesjonserfaring jeg har hatt, men også den mest skjellsettende og utfordrende. Gjennom den erfaringsbaserte masteroppgaven i praktisk teologi har jeg fått en mulighet til å systematisere og reflektere faglig over denne profesjonserfaringen.
Denne muligheten er jeg svært takknemlig for at jeg har fått. Jeg vil derfor benytte
anledningen til å takke sjef Forsvarets tros- og livssynskorps, brigader Knut Espen Høidal, for å ha gitt meg rom til å sette av noe arbeidstid til å fullføre masteroppgaven. Dette har vært av avgjørende betydning for å komme i mål med dette arbeidet.
Jeg vil takke min veileder, professor, dr.theol. Hallgeir Elstad for gode og meget konstruktive veiledningssamtaler gjennom skriveprosessen. Veiledningen var av sentral betydning i
arbeidsprosessen, særlig knyttet til teorispørsmålet og den faglige refleksjonen. Grunnet koronasituasjonen ble det digital veiledning, men det fungerte over all forventning.
Sist, men ikke minst, går min takk til familien, til Elin og våre barn Nils Henrik, Ole Kristian, Herman og Helene for god støtte og forståelse under arbeidet med oppgaven.
Oslo, Grunnlovsdagen 17. mai 2021
Nils Terje Lunde
VII
VIII
Innholdsfortegnelse
1 Innledning ... 1
1.1 Tema ... 1
1.2 Problemstilling... 2
1.3 Forskningsfeltet ... 4
1.4 Internasjonal kontekst ... 5
1.5 Egen rolle og inngang til temaet ... 6
1.6 Metodiske overveielser ... 8
1.7 Struktur ... 10
2 Teoretiske perspektiver ... 12
2.1 Innledning ... 12
2.2 Praktisk teologi i en postmoderne kontekst ... 12
2.3 Makt- og byråkratiteori ... 13
2.4 Sekulariseringsteori ... 13
2.5 Sivil-militære relasjoner ... 14
2.6 Dialogisk teologi... 15
2.7 Toregimentslæren ... 16
2.8 Modalitet og sodalitet ... 17
2.9 Konklusjon... 18
3 Historisk bakgrunn ... 19
3.1 Innledning ... 19
3.2 Konfesjonell forankring – økumenisk orientering... 19
3.3 Frikirkelig innslag under annen verdenskrig ... 20
3.4 Etablering av en fast feltpresttjeneste etter krigen ... 21
3.5 Frikirkelige innslag i FPK ... 23
3.6 En felleskirkelig institusjon? ... 24
3.7 Yrkestilsetting av frikirkelige ... 26
3.8 Utredning om yrkestilsetting 1997 ... 27
3.9 Mæland/Refsdal-studien ... 29
3.10 Gjønnes-utvalget ... 31
3.11 Konklusjon ... 32
4 Endringsprosessene 2008 – 2021 ... 34
IX
4.1 Innledning ... 34
4.2 Utredningen «Religiøst mangfold og militær enhet» ... 35
4.3 FPKs strategiutvalg stat/kirke (Strategiutvalg I) ... 37
4.4 Strategiutvalg II ... 39
4.5 Stålsett-utvalget ... 41
4.6 Tjenesteordning for feltprester 2015 ... 44
4.7 Prøveprosjekt tros- og livssynsrådgivere ... 46
4.8 Strategiutvalg III ... 47
4.9 Avdelingsmerke, bransjemerker og håndbøker ... 50
4.10 Etablering av faste stillinger som feltimam og feltlivssynshumanist ... 51
4.11 Forskrift om tros- og livssynstjeneste i Forsvaret 2018 ... 52
4.12 Ny organisasjon for FTLK 2019 ... 53
4.13 Dialog med tros- og livssynssamfunn ... 55
4.14 Tilsynsordning for feltprester fra Den norske kirke ... 59
4.15 Konklusjon ... 62
5 Faglige refleksjoner ... 65
5.1 Innledning ... 65
5.2 Situasjonsforståelse ... 66
5.3 Legitimitet ... 68
5.4 Konfesjonell forankring og militær integrasjon ... 71
5.5 Et dialogisk praksisfelt ... 74
5.6 Konklusjon... 75
6 Utblikk ... 77
Litteraturliste ... 78
1
1 Innledning
1.1 Tema
På begynnelsen av 2000-tallet skjedde det store endringer på tros- og livssynsfeltet i Norge.
Gjennom grunnlovsendringene i 2012 ble statsreligionen opphevet. Mens religiøs virksomhet tidligere hadde vært en integrert del av statens funksjoner gjennom statsreligionen og
statskirken, skulle ikke lenger slik virksomhet være statlige funksjoner. Isteden skulle staten understøtte både Den norske kirke og øvrige tros- og livssynssamfunn. Gjennom dette ble forutsetningene for tros- og livssynsorganisering i rammen av staten fundamentalt endret. En konsekvens av grunnlovsendringene var at Den norske kirke ikke lenger kunne være en del av statsforvaltningen og i 2017 ble Den norske kirke skilt ut av staten som et eget rettssubjekt, en prosess som ble ferdigstilt gjennom ny lov om tros- og livssynssamfunn som trådte i kraft 1.
januar 2021.
Et felt som i særlig grad tematiserte endrede forutsetninger for tros- og livssynsorganisering i rammen av staten var feltpresttjenesten. Feltpresttjenesten var på den ene side fullt ut integrert i statsforvaltningen gjennom Feltprestkorpset som en militær fellesinstitusjon under
Forsvarsstaben. På den andre side var feltpresttjenesten forankret i Den norske kirke gjennom at Oslo biskop hadde det kirkelige overtilsyn med tjenesten og gjennom at feltpresttjenesten skulle skje etter Den norske kirkes orden. En slik dobbelthet kunne begrunnes i
statskirkeordningen. Hva da når statskirkeordningen ble opphevet? Ville dette måtte innebære at feltpresttjenesten i likhet med Den norske kirke også måtte skilles fra staten og bli et ansvar for Den norske kirke og øvrige tros- og livssynssamfunn? Dette ville i så fall ha medført en sivil feltpresttjeneste som ikke lengre var integrert i den militære organisasjon.
I rammen av Feltprestkorpset (FPK) ble det fra 2008, samme år som stat/kirke-forliket ble inngått og som la grunnlaget for grunnlovsendringene i 2012, satt i gang en omfattende utredningsprosess om korpsets fremtidige forankring, sammensetning og innretning.
Spørsmålet hadde imidlertid vært tematisert tidligere, og personell utenfor Den norske kirke kunne gjøre tjeneste som vernepliktige feltprester i førstegangstjeneste. For å bli yrkestilsatt som feltprest måtte man imidlertid være prest i Den norske kirke, men med et unntak for Den Evangelisk Lutherske Frikirke eller kirkesamfunn som Den norske kirke hadde avtaler med (metodistkirken, den anglikanske kirke).
2
Prosessen som ble igangsatt i 2008 skjedde i form av flere utredninger, høringsprosesser, prosesser opp mot militær og politisk ledelse og stabsarbeid. Det første formelle
gjennombruddet for prosessen kom i 2015 hvor Tjenesteordning for feltprester ble fastsatt ved kongelig resolusjon. I ny tjenesteordning ble det slått fast at personell fra alle registrerte trossamfunn kunne tjenestegjøre i FPK på like linje. Året etter ble det etablert stillinger som felthumanist og feltimam. I 2019 trådte Forskrift om tros- og livssynstjeneste i Forsvaret i kraft og navnet på korpset ble endret til Forsvarets tros- og livssynskorps (FTLK). Dette markerte den endelige formelle bekreftelsen på endringen av korpset til en tros- og livssynsinkluderende institusjon.
Resultatet av denne prosessen ble altså at korpset ble videreført som en integrert del av den militære organisasjon, fikk en tros- og livssynsinkluderende forankring og innretning og som også fikk en bredere tros- og livssynsmessig sammensetning av personellet. I tillegg til kristne feltprester ble det også tilsatt felthumanist og feltimam, og blant de kristne feltprestene ble det også i økende grad rekruttert personell fra andre kirkesamfunn enn Den norske kirke. Det er denne prosessen som utgjør tema for denne avhandlingen.
I norsk sammenheng er en slik radikal transformasjonsprosess unik. Det finnes ingen andre eksempler på noe tilsvarende. Det å få belyst prosessen i seg selv fremstår derfor som interessant fra et praktisk-teologisk perspektiv. Prosessen er imidlertid også interessant i et bredere perspektiv, idet den tematiserer sentrale spørsmål knyttet til de store endringene i tros- og livssynsfeltet i Norge de senere årene, spesielt knyttet til spørsmålet om statlig styring og organisering av tros- og livssynsfeltet. Mens Den norske kirke er blitt et eget rettssubjekt utenfor staten, er feltpresttjenesten fortsatt en integrert del av statsforvaltningen. Staten har ikke lengre noen statskirke, men det finnes i en viss forstand en statlig organisert kirkelig virksomhet, men da på grunnlag av nye premisser. Disse nye premissene er relevant å få belyst nærmere, ikke bare for å forstå den interne prosessen i FPK, men også for å forstå betingelsene for tros- og livssynsfeltet i rammen av offentlige institusjoner. I så henseende er prosessen i FPK et interessant og relevant kasus.
1.2 Problemstilling
Den prosessen som beskrives i denne avhandlingen var en stor og kompleks
transformasjonsprosess som endret grunnleggende på Feltprestkorpsets forankring, innretning
3 og sammensetning. Prosessen ble initiert innenfra korpset selv. Hva var grunnene til at vi satte i gang en slik prosess? Var det konkrete hendelser som førte til prosessen, eller var det basert på flere forhold? Med andre ord spør jeg her om hva slags situasjonsforståelse vi hadde som gjorde at vi vurderte det som nødvendig å starte det som i denne oppgaven kalles
mangfoldsprosessen.
Selve mangfoldsprosessen startet i 2008, det var det samme året som kirkeforliket i Stortinget som senere skulle føre til opphevelse av statsreligionen. Et spørsmål som kommer naturlig i denne sammenheng er om prosessen i Feltprestkorpset var inspirert av den større politiske mangfoldsprosessen, eller om den var basert på andre forutsetninger og premisser. I forlengelsen av dette vil det også være relevant å spørre om det innenfor korpsets egen tradisjon, kultur og historie fantes premisser og forutsetninger for mangfoldsprosessen. Mer spesifikk blir spørsmålet her om det forelå analyser eller konsepter som kan forklare både initieringen av mangfoldsprosessen og utviklingen av mangfoldsprosessen, herunder modeller og prinsipiell tenkning.
I forlengelsen av dette blir et sentralt spørsmål hvilken prinsipiell tenkning som lå til grunn i selve mangfoldsprosessen. Var det noen grunnleggende og styrende prinsipper som lå til grunn? Hvordan forankret man korpsets nye innretning, spesielt i lys av at
statskirkeordningen var vedtatt avviklet? Dette spørsmålet kan også betegnes som legitimitetsspørsmålet. Hvordan ble denne legitimiteten forankret og beskrevet?
Feltprestkorpset hadde på den ene siden vært forankret i Den norske kirke og var samtidig organisatorisk en integrert del av Forsvaret. Denne dobbelte forankring utgjorde et
grunnleggende trekk ved identiteten frem til mangfoldsprosessen. I hvilken grad ble en slik forankring tematisert som en del av prosessen og i hvilken grad og på hvilken måte var det mulig å tenke seg en videreføring eller justering av en dobbel forankring når korpset ble tros- og livssynsinkluderende?
Mangfoldsprosessen dreide seg imidlertid ikke bare om forankring og innretning. Den dreide seg konkret også om endret personellmessig sammensetning. Hvordan skulle en justert sammensetning etableres og utvikles? Hvilke prinsipper og modeller skulle etableres for å få en hensiktsmessig sammensetning? Og vel så viktig: Hvordan skulle disse arbeide sammen og samhandle på en sakssvarende måte?
4
Endelig vil jeg også løfte frem en bredere problemstilling som gå ut over indre forhold i prosessen eller i korpset, og det er mangfoldsprosessens relevans i praktisk-teologisk arbeid ut over Forsvaret, særlig knyttet til institusjonspresttjenesten. Spørsmålet er om de empiriske erfaringer fra mangfoldsprosessen kan være et bidrag inn i videre praktisk-teologisk arbeid med en slik tjeneste, spesielt etter opphevelsen av statskirken og i rammen av en ny offentlig tros- og livssynspolitikk.
1.3 Forskningsfeltet
Mangfoldsprosessen i Feltprestkorpset har i begrenset grad vært et forskningstema. Som del av et internasjonalt forskningsfelt om mangfold og feltpresttjeneste foreligger det et
bokkapittel skrevet av Bård Mæland og meg.1 I bokkapittelet beskrives mangfoldsprosessen som del av et lengre historisk bilde av religionens og religionsutøvelsens plass i det norske forsvaret. Det nyeste som refereres til i artikkelen er tjenesteordningen for feltprester fra 2015.
Prosessen etter den tid reflekteres ikke, da det var etter at artikkelen ble skrevet. Deler av mangfoldsprosessen tematiseres i et bidrag fra Raag Rolfsen om mangfold og religion i Forsvaret. Her brukes debatten om etablering av stilling som feltimam i forbindelse med utredningen i 2009 som et illustrerende case i en drøfting av religiøst mangfold i Forsvaret.2 Utredningen, med vekt på spørsmålet om «Civil religion», blir også drøftet og problematisert fra et religionsvitenskapelig perspektiv i et bidrag fra Hanne Røislien, opprinnelig hennes prøveforelesning til doktorgraden.3 Mangfoldsprosessen tematiseres også i tidligere feltprest Geir J. Barlaups doktoravhandling om forståelsen av religion hos norske soldater.4 I
avhandlingen refereres det spesifikk til mangfoldsprosessen og avhandlingens perspektiv og empiriske innretning kan forstås i relieff til mangfoldsprosessen, en prosess som Barlaup hadde kritiske innvendinger til.
For perioden forut for den analyserte mangfoldsprosessen 2008 – 2021, den perioden som beskrives i kapittel 3, må min monografi om kirkelig-militære relasjoner i Norge nevnes, i særlig grad kapittel 13 som har tittelen «Mellom konfesjonalisme og pluralisme».5 Selve det faglige pionerbidraget om den norske feltpresttjenesten i lys av tros- og livssynspluralisme er
1 Mæland og Lunde 2017, s. 162-184.
2 Rolfsen 2010.
3 Røislien 2011.
4 Barlaup 2020.
5 Lunde 2003, s. 391-405.
5 det imidlertid Inger Furseth som har levert i form av hennes forskningsrapport om muslimer i norske fengsler og i Forsvaret, hvor både Feltprestkorpsets kirkelige innretting, så vel som spørsmålet om etablering av en feltimam for betjening av muslimske soldater ble tematisert.6 I et internasjonalt forskningsfelt er boken «Military Chaplaincy in an era of religious
pluralism» hvor Mæland og jeg bidro med et kapittel et uttrykk for et nyere forskningsbidrag til problemstillingen. Denne synliggjør at mangfoldsprosessen ikke bare er en norsk
problemstilling, men også fremstår som relevant i en internasjonal kontekst. I særlig grad er det arbeidet med en slik problemstilling i en amerikansk kontekst, hvor man har lange og omfattende empiri med en religionspluralistisk feltpresttjeneste. I en slik kontekst er det spesielt et bidrag som peker seg ut. Det er boken «Military chaplains and religious diversity»
skrevet av Kim Philip Hansen.7 Hansens forskningsprosjekt er empirisk forankret, basert på en rekke intervjuer med amerikanske feltprester om hvordan religiøs pluralisme kommer til uttrykk praktisk og konseptuelt i feltpresttjenesten.
1.4 Internasjonal kontekst
Mangfoldsprosessen i Feltprestkorpset må sees i en bredere internasjonal kontekst. Det norske korpset hadde relasjoner til andre lands korps. Flere av disse korpsene var
religionsinkluderende. I ett tilfelle, Nederland, var også sekulærhumanister en del av det militære tilbudet, men der var tjenesten organisert i flere konfesjonelle korps med en administrativ overbygning. Som en del av arbeidet i Strategiutvalg I ble det foretatt
studiereiser til Sverige, Finland og Tyskland. I tillegg hadde representanter for utvalget også møte med en representant for amerikansk feltpresttjeneste, innhentet opplysninger fra britisk feltpresttjeneste, samt gjorde bruk av en studie skrevet av Tor Simen Olberg om den
nederlandske tjenesten.8
Historisk sett var det norske feltprestkorpset i særlig grad knyttet til det britiske feltprestkorpset, en forbindelse som gikk tilbake til annen verdenskrig da den norske
feltpresttjenesten ble bygget opp i de norske styrkene i Storbritannia. Selve fagkorpsmodellen som ble valgt var hentet derfra. Det britiske korpset var allerede på det tidspunkt
flerkonfesjonelt, bestående av personell både fra den anglikanske kirke, øvrige protestantiske
6 Furseth 2001.
7 Hansen 2012.
8 Strategiutvalg I, s. 17.
6
kirkesamfunn, samt den katolske kirke. Denne modellen ble imidlertid ikke førende for det norske korpset som ble bygget opp, sannsynligvis grunnet forskjellene i omfang av religiøs pluralisme mellom Norge og Storbritannia.
I nyere tid ble det imidlertid fra den amerikanske feltpresttjenesten nye impulser og ideer ble hentet. Dette må forstås på bakgrunn av denne tjenestens omfang og ressurser. Jeg var en av flere feltprester som hadde studieopphold i USA. Jeg ble da kjent med den amerikanske feltpresttjenestens prinsipper og arbeidsmåter spesielt når det gjaldt religiøst mangfold. Den amerikanske feltpresttjenesten er i sin karakter basert på religiøs pluralisme, med personell fra en rekke trossamfunn som tjenestegjør på like linje. De er integrert i den militære struktur, men er samtidig autorisert av de respektive trossamfunn. Den flerreligiøse basis for den amerikanske feltpresttjenesten er veletablert, men det har vært en debatt om grensene for det religiøse mangfoldet, hvilke trossamfunn som kan autorisere personell, herunder om
sekulærhumanister kan tjenestegjøre, samt graden av konfesjonelle innslag i tjenesten, i særlig grad knyttet til evangelikales plass i strukturen.9
I rammen av den internasjonale konteksten blir det ikke mulig innenfor rammene av denne oppgaven å gi en nærmere oversikt over, langt mindre drøfting av, feltet «chaplaincy» som betegnelse på en tros- og livssynstjeneste som de senere årene har vokst frem innenfor en rekke sektorer i samfunnslivet.10
1.5 Egen rolle og inngang til temaet
Det temaet som behandles i det foreliggende arbeidet: endringen av Feltprestkorpset fra et prosti i Den norske kirke til en tros- og livssynsinkluderende institusjon, har jeg vært en sentral premissleverandør for, og aktør i. En slik rolle har jeg hatt gjennom hele prosessen fra konseptutvikling til implementering. Dette innebærer at det er helt umulig for meg å oppfylle de tradisjonelle forskningsmessige krav til nødvendig objektivitet og avstand til
forskningsobjektet, ei heller å kunne gi en tilstrekkelig objektiv fremstilling av prosessen, og i enda mindre grad kunne gjøre krav på å gi objektive vurderinger av endringsprosessen. En
9 Til drøfting av mangfoldsspørsmålet i den amerikanske feltpresttjeensten, se Hansen 2012.
10 For oversikt og drøfting av dette feltet med utgangspunkt i en britisk kontekst, se A Handbook of Chaplaincy Studies: Understanding Spiritual Care in Public Places.
7 slik tilnærming er umuliggjort på grunn av mitt eget utgangspunkt og rolle i
endringsprosessen.
Når jeg allikevel, tross disse åpenbare begrensningene, har valgt dette temaet for min oppgave i det erfaringsbaserte masterstudiet i praktisk teologi, henger det sammen med studiets
erfaringsbaserte karakter. Min inngang vil være faglig refleksjon av egne profesjonserfaringer i lys av relevant faglig teori. Arbeidet med endringsprosessen har vært den mest omfattende, særegne og skjellsettende i min profesjonspraksis som prest. Det å foreta en faglig refleksjon over egen praksis og erfaringer i rammen av feltet praktisk teologi, med endringsprosessen i Feltprestkorpset som kasus, fremstår dermed som relevant fra et profesjonsfaglig perspektiv. I denne oppgaven tar jeg dermed ikke mål av meg å gi en objektiv historisk eller systematisk analyse av endringsprosessen i Feltprestkorpset, men heller en faglig refleksjon over mine erfaringer med endringsprosessen. Dermed kan jeg gi et relevant praktisk teologisk bidrag.
Bidraget kan ha en direkte betydning som uttrykk for egenrefleksjon og egenevaluering av den konkrete endringsprosessen jeg har vært en del av. I et bredere perspektiv kan dessuten bidraget ha en betydning for forståelse av arbeid med tros- og livssynsmangfold.
Da mine profesjonserfaringer danner grunnlaget for denne avhandlingen vil det være relevant å redegjøre for min rolle i endringsprosessene. Min interesse for spørsmålet startet like etter at jeg ble tilsatt som feltprest. Høsten 1996 var det oppslag i «Forsvarets forum» hvor
livssynsmonopolet i Forsvaret ble problematisert. Dette ble fulgt opp av en lederartikkel som tok et oppgjør med feltprestordningen. Den ble hevdet å være i strid med prinsippet om
religionsfrihet og om å hindre diskriminering av det mindretallet som ikke tilhører statskirken.
Det at feltprestordningen ble definert som diskriminerende og i strid med religionsfriheten på lederplass i «Forsvarets forum» vurderte jeg som alarmerende signaler. Dette gjorde at jeg skrev en artikkel som ble publisert i vårt tidsskrift Pacem om at feltpresttjenesten kunne forankres menneskerettslig i rammen av krigens folkerett. Jeg tok der utgangspunkt i retten til religionsfrihet i krig for militært personell og feltpresttjenesten som en operasjonalisering av denne retten. Det som jeg på daværende tidspunkt ikke så, var hvilke logiske konsekvenser et slikt prinsipp innebar med hensyn til større bredde i feltpresttjenestens tros- og
livssynsmessige sammensetning, det var en forståelse som vokste frem etter hvert.
På begynnelsen av 2000-tallet fikk jeg i oppdrag å skrive Feltprestkorpsets jubileumsbok i forbindelse med 50-årsmarkeringen i 2003. Jeg valgte da å anlegge et bredt samfunnsmessig perspektiv med forståelsen av feltpresttjenesten som et uttrykk for sivil-militære relasjoner
8
generelt og det jeg kalte «kirkelig-militære relasjoner» spesielt. En grunnleggende tese i arbeidet var at endringer i disse relasjoner gjenspeiler seg i feltpresttjenesten. I forlengelsen av den historiske analysen tar jeg også opp hvordan samfunnsmessige utviklingstrekk som sekularisering og pluralisering vil kunne påvirke fremtidig utvikling av feltpresttjenesten. Jeg konkluderer da med at feltpresttjenesten vil måtte få en bredere konfesjonell basis enn Den norske kirke og tematiserte også spørsmålet om tjenesten burde bli tros- og
livssynsinkluderende. Allerede før arbeidet ble publisert fikk Bård Mæland og Knut Refsdal anledning til å trekke veksler på arbeidet i deres utredning om en økumenisk utvikling av FPK fra 2003.
Spørsmålet om feltpresttjenestens tros- og livssynsmessige sammensetning ble tematisert i en rekke profesjonsfaglige samtaler jeg hadde med min feltprestkollega Alf Petter Hagesæther i perioden 2005 – 2008 mens vi begge tjenestegjorde på Forsvarets høgskole. Vår konklusjon var at det burde vurderes en bredere tros- og livssynsmessige sammensetning av
Feltprestkorpset. Da Hagesæther i 2008 ble utnevnt til feltprost ble vi enige om at det burde settes i gang et utredningsarbeid. Jeg skrev så utkast til mandat for arbeidet. Dette var starten på den omfattende utviklingsprosessen som beskrives nærmere i eget kapittel.
Jeg deltok også aktivt i det påfølgende utredningsarbeidet, og fra 2011 også i en formell rolle som sjef for FPKs fagavdeling. Gjennom dette fikk jeg i tillegg til utredningsarbeid og konseptutvikling også en stabsmessig ledelsesfunksjon i utviklingsprosessene, herunder også saksbehandling innenfor feltet, utforming av grunnlagene for Tjenesteordning for feltprester (2015) og Forskrift om tros- og livssynstjeneste i Forsvaret (2018), implementering i form av retningslinjer og policyer, samt rekruttering og ledelse av feltimam og felthumanist. Som midlertidig sjef i 2019 hadde jeg dessuten det øverste ansvar i FTLK for implementering av ny forskrift, navneendring og prosess for ny organisasjon for FTLK med utvidelse til to nye mangfoldsstillinger. I rollen som nestkommanderende har jeg siden årsskiftet 2019/2020 hatt ansvar for rådgivning til sjef FTLK i faglige og administrative spørsmål vedrørende
mangfoldsprosessen, samt hatt den stabsmessige ledelsen av dette arbeidet.
1.6 Metodiske overveielser
Som jeg har redegjort for i forrige delkapittel om egen rolle og inngang i temaet har jeg hatt en rolle og funksjon som gjør at jeg er en integrert del av det emiriske feltet som presenteres.
9 Dette gjør det nødvendig å synliggjøre noen metodiske overveielser, herunder også
overveielser knyttet til det materialet det blir henvist til.
Temaet i denne masteroppgaven kunne vært behandlet både fra et systematisk-teologisk perspektiv og et kirkehistorisk perspektiv. Da ville det foreliggende materialet metodisk måtte blitt behandlet på en måte som ville krevd en distanse. Et slikt arbeid vil jeg mene ville kunne være interessant og relevant, men jeg vil ikke være i den posisjon at jeg vil kunne utføre utføre det.
Det jeg ikke har i distanse, har jeg i nærhet til prosessen. Prosessen er mine egne profesjonserfaringer. I rammen av en erfaringsbasert oppgave i praktisk-teologi kan jeg presentere disse profesjonserfaringene og reflektere faglig over dem med bruk av relevant teori. Jeg vil redegjøre nærmere for valgt praktisk-teologisk tenkning som jeg er inspirert av i arbeidet i neste kapittel om teoretiske perspektiver. I dette delkapittelet om metodiske
overveielser skal jeg nevne metodikken fra en mer konkret synsvinkel. Selv om kjernen i denne oppgaven er mine egne profesjonserfaringer, ser jeg det som nødvendig å beskrive noen teoretiske perspektiver som jeg siden skal gjøre bruk av i refleksjonen. Jeg ser det også som nødvendig å plassere mine profesjonserfaringer inn i en bredere historisk kontekst.
I fremstillingen av profesjonserfaringer fra mangfoldsprosessen har jeg i størst mulig grad valgt å dokumentere disse erfaringene gjennom henvisninger til skriftlig materiale, enten dette er upublisert foreliggende kildemateriale, opplysninger innhentet i forbindelse med denne oppgaven eller publisert materiale. Ytre sett kan denne formen pretendere å fremstå som om vi står overfor en eksempelvis kirkehistorisk fremstilling, hvilket vi da i mitt tilfelle ikke har mulighet til. Når jeg allikevel har valgt denne formen er det fordi også egne
profesjonserfaringer på et ytre plan må kunne etterprøves og dokumenteres. Det stiller seg annerledes med indre motiver og vurderinger i denne prosessen, men en slik begrensning på hva foreliggende skriftlige kilder kan dokumentere gjelder jo i like stor grad ved en
kirkehistorisk fremstilling.
Ved siden av fremstilling av profesjonserfaringer står den faglige refleksjonen over disse profesjonserfaringene som en hoveddel i denne oppgaven. Utvalget av faglige refleksjoner vil ikke nødvendigvis kunne deduseres logisk av fremstillingen av profesjonserfaringer. Det vil måtte bli et utvalg blant en rekke problemstillinger som profesjonserfaringene tematiserer.
Også de teoretiske perspektivene som løftes inn i refleksjonen vil være basert på egne valg.
10
Min målsetting er imidlertid at de valgte teoretiske perspektivene skal fungere som nettopp perspektiv, som hjelper meg til å løfte sentrale problemstillinger ved profesjonserfaringene, slik at dette kan innarbeides som nye profesjonsmessige innsikter. Min målsetting er også at det skal være et kritisk element i refleksjonen, som også er et viktig bidrag i den
profesjonsmessige innsikt. Slike kritiske element kan komme fra anvendt teori, så vel som kritiske synspunkt som fremkom underveis i mangfoldsprosessen. Slike empiriske erfaringer vil jeg mene er verdifullt å løfte med inn i refleksjonsdelen.
1.7 Struktur
Avhandlingen har en fem-delt hovedsstruktur, med tillegg av et utblikk.
Kapittel 1 Innledning. Her redegjør jeg for temaet, problemstilling, forskningsfeltet, den internasjonale kontekst for en tros- og livssynsinkluderende feltpresttjeneste, egen rolle og inngang til temaet, samt materiale og metode.
Kapittel 2 Teoretiske perspektiver. I dette kapittelet presenterer jeg ulike faglige perspektiver som jeg vurderer som relevante for forståelsen av temaet fra et praktisk-teologisk perspektiv.
Flere av de faglige perspektivene tilhører andre fagfelt enn de teologiske, og jeg redegjør særskilt for hvilken praktisk-teologisk relevans de har.
Kapittel 3 Historisk bakgrunn. Her redegjør jeg for de historiske forutsetningene for
endringsprosessen som startet i 2008. Dette dreier seg for det første om at selv om FPK har hatt en forankring i Den norske kirke har det både prinsipielt og praktisk vært en åpning for et innslag for personell utenfor Den norske kirke. Dernest dreier det som om problematiseringen av FPKs forankring i Den norske kirke fra 1970-tallet av og som ble reaktivert i siste halvdel av 1990-tallet.
Kapittel 4 Endringsprosessen 2008-2020. I dette kapittelet gir jeg en kronologisk fremstilling av endringsprosessen fra den første utredningen som ble igangsatt i 2008, den påfølgende høringen og nye utredninger i årene som fulgte, via prøveprosjekt med tros- og
livssynsrådgivere, juridisk arbeid med nytt grunnlag for korpset, etablering av feltimam og felthumanist, så vel som konkret implementeringsarbeid gjennom justerte retningslinjer og utvikling av nytt materiell.
11 Kapittel 5 Faglig refleksjon. I dette kapittelet reflekterer jeg faglig over endringsprosessen med utgangspunkt i de skisserte problemstillingene og med bruk av de teoretiske
perspektivene jeg presenterte i kapittel 2.
Kapittel 6 Utblikk. I dette korte kapittelet gir jeg et utblikk med tanke på relevans av
mangfoldsprosessen og utviklingen av et tros- og livssynsinkluderende korps i Forsvaret med tanke på tros- og livssynstjenestene i offentlige institusjoner, arbeidet med
spesialpresttjenesten i Den norske kirke, så vel som tros- og livssynsdialog i samfunnet.
12
2 Teoretiske perspektiver
2.1 Innledning
Den foreliggende masteroppgaven kan ikke betegnes som teoridrevet. Den har et praktisk og empirisk utgangspunkt. Dette medfører allikevel ikke at teoretiske perspektiver ikke blir relevante. Det er tre grunner til det. For det første er teoretiske perspektiver i seg selv en sentral del av det empiriske feltet som presenteres. Spesielt er dette tydelig i utredningen fra 2009. For det andre var bestemte teoretiske perspektiver viktige i min egen inngang og
argumentasjon i mangfoldsprosessen og dermed sentrale for å reflektere over egen tilnærming i denne prosessen. For det tredje vil også teoretiske perspektiver ha en selvstendig og
perspektiverende betydning i refleksjon over praksis. En relevant refleksjon over praksis forutsetter at praksis belyses og fortolkes i lys av relevante teoriperspektiv.
2.2 Praktisk teologi i en postmoderne kontekst
Tradisjonelle praktisk-teologiske modeller er ikke uten videre relevante for å fortolke en prosess som innebærer transformasjon av en kirkelig forankret institusjon til en tros- og livssynsinkluderende institusjon. Det går på mange måter ut over rammene for den
tradisjonelle praktiske teologi. På en slik bakgrunn fremstår Elaine L. Grahams tenkning om praktisk teologi i en postmoderne kontekst som både relevant og utfordrende.11
Utgangspunktet for Graham er den kulturelle og samfunnsmessige konteksten, preget av pluralisme og sammenbrudd av felles verdier og normer. Denne situasjonen må den praktiske teologien ta på alvor. Det er nødvendig med en bred forståelse av konteksten, hvor også perspektiver fra andre fagfelt enn teologien har en sentral plass. Hun tar et oppgjør med en tradisjonell forståelse av praktisk teologi som applisering av bestemte teologiske prinsipper som normgivende for praksis. Isteden må praktisk teologi starte med praksis og det er erfaringer fra praksisfeltet som må være utgangspunktet for forståelse og konstruksjonen av verdier og normer. Hennes visjon er at den praktiske teologien ikke skal være preskriptiv, men interpretiv i sitt vesen.
11 Graham 2002.
13 Den brede praksisorienterte tilnærmingen som Graham tar til orde for, fremstår som et
relevant perspektiv i denne oppgaven, både med henblikk på refleksjonen men også med henblikk på selve teoritilfanget som jeg vil presentere. Graham drøfter blant annet
sosiologiske perspektiver som relevante i utformingen av hennes tilnærming.12 Jeg vil også gjøre bruk av noen sosiologiske perspektiver som jeg vurderer som relevante for å belyse mangfoldsprosessen også i en praktisk-teologisk kontekst.
2.3 Makt- og byråkratiteori
Det første sosiologiske perspektivet jeg vil trekke frem er Max Webers klassiske makt- og byråkratiteori. Ifølge denne forutsetter makt og maktutøvelse, herunder også militær makt, en legitimering. Denne legitimering kan tilrettelegges gjennom en av, eller ved kombinasjon av, tre hovedtyper. Den første er tradisjonell legitimering, hvor maktlegitimeringen skjer ved henvisning til tradisjonen, historien eller sedvane. Den andre er karismatisk legitimering, hvor maktlegitimeringen skjer gjennom henvisning til en karismatisk personlighet, eksempelvis en profet. Den tredje er legalistisk legitimering, hvor maktlegitimeringen skjer gjennom
henvising til rettsregler som del av et rettslig system.13 Militære institusjoner vil ha trekk av alle disse tre formene for maktlegitimering, men som del av den moderne stat vil den i særlig grad fremstå med en legalistisk legitimering. Den er en del av det statlige byråkrati og hvor byråkratiets normer er styrende for argumentasjon, rasjonale og forvaltningspraksis.
Byråkratiet som idealtype er forankret i en legalistisk legitimering og får sine
forvaltningsnormer utledet av et slikt system. Forvaltning blir da i overordnet forstand anvendelse av rettsregler på en forutsigbar, logisk, rasjonell, enhetlig og saklig måte, uten hensyn til personlige og følelsesmessige preferanser hos den som forestår forvaltningen.14
2.4 Sekulariseringsteori
Det andre sosiologiske perspektivet jeg vil trekke frem er sekulariseringsteori. Dette kan også i historisk forstand knyttes til Max Weber, jevnfør hans tenkning om de tre formene for maktlegitimering hvor utviklingen mot et moderne samfunn innebærer en nedtoning av tradisjonell og karismatisk legitimering til fordel for en legalistisk legitimering. Innenfor dette
12 Graham 2002, s. 97-100.
13 Weber 2000, s. 91.
14 Weber 2000, s. 92.
14
brede teorifeltet er det i særlig grad to perspektiver fra religionsosiologen Peter L. Berger jeg vil løfte frem. Det ene er hvordan sekulariseringen ikke bare innebærer en endret forståelse av religionens plass i samfunnet, men også hvordan sekulariseringen endrer religionen. Berger hevder sekulariseringen endrer religionen i retning av det terapeutiske og etiske. Det andre er religionens sentrale plass i militære institusjoner som følge av det særskilte behov for
begrunnelse, mening og motivasjon for mennesker som sendes i krig på samfunnets vegne.
Dette innebærer en lavere sekulariseringstakt i militære institusjoner enn i det sivile samfunnet.15
2.5 Sivil-militære relasjoner
Det tredje sosiologiske perspektivet jeg vil trekke frem er sivil-militære relasjoner. Sivil- militære relasjoner dreier seg om hvilken forbindelse det er mellom det sivile samfunn og militære institusjoner i ulike samfunn, herunder spørsmålet om samfunnsmessig styring og kontroll med militære institusjoner. Spesifikk knyttet til feltet feltpresttjeneste vil jeg vise til Dale Heersprings teori om at alle militære institusjoner har funksjonelle behov for
«moraloffiserer» for å ivareta sivil-militær styring og kontroll. Dette gjelder uavhengig av ideologisk og politisk innretning, men formen og innretningen på denne funksjonen vil være avhengig av de sivil-militære relasjonene og av den ideologiske/livssynsmessige innretningen i samfunnet. Funksjonen kan eksempelvis komme til uttrykk som politiske kommisærer eller feltprester.16
Også i eget tidligere arbeid har jeg analysert den historiske utviklingen av norsk
feltpresttjeneste i lys av sivil-militære relasjoner. En sentral tese der er at organisering og innretning av tros- og livssynsfeltet i Forsvaret må forstås i rammen av sivil-militære relasjoner, mer spesifikk det jeg omtaler som kirkelig-militære relasjoner. Endrede kirkelig- militære relasjoner får konsekvenser for organisering og innretning av tros- og livssynsfeltet, herunder feltpresttjenesten.17
Teorier knyttet til sivil-militære relasjoner kan også spesifikk brukes til å analysere
spørsmålet om mangfold, herunder tros- og livssynsmangfold, i Forsvaret. I et bidrag fra 2010 presenterte vi tre ulike sivil-militære modeller til mangfold i Forsvaret: divergensmodellen,
15 Berger 1993, s. 28, 39, 81, 115.
16 Heerspring 2001.
17 Lunde 2003.
15 konvergensmodellen og pluralitetsmodellen.18 Divergensmodellen bygger på den klassiske modellen fra Samuel P. Huntington.19 I denne modellen blir uniformitet i de væpnede styrkene vurdert som funksjonelt ønskelig og samfunnsmessig mangfold trekk det er nødvendig å avskjerme seg fra. Konvergensmodellen bygger på en modell fra Morris Janowitz.20 Synspunktet her vil være at militære institusjoner ikke må avskjerme seg fra samfunnet og samfunnets normer, men tvert om avspeile utviklingstrekk i det sivile samfunn.
Dette er sentralt for å sikre samfunnsmessig legitimitet. Pluralitetsmodellen bygger på en modell fra Charles Moskos.21 Utgangspunktet for en slik modell er at militære institusjoner ikke er enhetlige i struktur og innretning, men består av en rekke ulike avdelinger med ulike krav og behov. Dette vil kunne innebære at betingelsene for implementering av mangfold vil være forskjellig i ulike deler av Forsvaret.
2.6 Dialogisk teologi
To av de modellene som ble presentert i forrige avsnitt tematiserer sentrale anliggender i Grahams praktisk-teologiske modell. Konvergensmodellen innebærer generisk at det må være en mest mulig åpen og dialogisk interaksjon og sammenheng mellom en gruppe og den større konteksten. Pluralitetsmodellen innebærer generisk at pluralisme og ulikheter innenfor en gruppe ikke er problematisk, men noe som kan være funksjonelt hensiktsmessig.
Graham vurderer pluralisme som et grunnleggende perspektiv for teologisk praksis.
Vektlegging av pluralisme innebærer en anerkjennelse av forskjellighet og hindrer sneversyn og absoluttering av eget perspektiv og situasjon. Pluralisme er et uttrykk for bredden i den menneskelige erfaringen. Ingen system kan romme hele virkeligheten. Virkeligheten er i sin karakter kompleks. En anerkjennelse av pluralisme er dermed veien til en genuin og ikke- voldelig identitet og sannhet.22
Grahams vektlegging av pluralisme og dialogisk interaksjon mellom forskjellighet er en interessant modell for å forankre tros- og livssynsdialog i en praktisk-teologisk ramme. Dette er et praksisfelt som de senere årene har fått et større fokus i norsk sammenheng og som blant
18 Edstöm og Lunde 2010.
19 Huntington 1957.
20 Janowitz 1960.
21 Moskos 1973.
22 Graham 2002, s. 199-201.
16
annet gjenspeiler seg i antologien «Dialogteologi på norsk».23 Et slikt perspektiv fremstår også som relevant for å belyse mangfoldprosessen i Forsvaret.
2.7 Toregimentslæren
Et bredt, pluralistisk og kontekstuelt perspektiv på praktisk teologi innebærer ikke at
tradisjonelle teologiske modeller dermed ikke har en plass. Slike modeller sammen med andre modeller kan forstås som en del av og et uttrykk for nettopp en bred, pluralistisk og
kontekstuell tilnærming.
En tradisjonell teologisk modell er luthersk toregimentslære. Et slikt teoriperspektiv er ikke uproblematisk å anvende, både fordi toregimentslæren kan fortolkes svært forskjellig og fordi den er utviklet i en historisk kontekst som gjør at det kan stilles spørsmål ved dens aktuelle relevans, eksempelvis knyttet til tros- og livssynsmangfold. Min målsetting er ikke å redegjøre for ulike fortolkninger av toregimentslæren, ei heller å prinsipielt drøfte ulike synspunkter for dens aktuelle relevans. Målsettingen er empirisk begrunnet, knyttet til bruk av toregimentslæren som en praktisk-teologisk tilretteleggelse av et bestemt felt. Et eksempel på dette er Ivar Asheims bruk av toregimentslæren for å tilrettelegge religionspedagogikken fra et teologisk perspektiv.24 Et annet eksempel er Presteforeningens studiebok om presten som sosialetisk veileder.25
En slik anvendelse av toregimentslæren har stått sentralt i egen teologisk refleksjon i forkant av mangfoldsprosessen26 og som ble viktige premisser i selve prosessen. 27 I denne tenkningen ble Forsvaret forstått som en institusjon under det verdslige regiment og hvor organisering av en feltpresttjeneste forstås som en struktur i rammen av det verdslige regiment for å sikre at det åndelige regiment, det vil si forvaltningen av nådemidlene, er tilgjengelig for personellet.
Feltpresttjenesten organiseres av Forsvaret, men utøvelsen av prestetjenesten forankres i kirken og tjenesteutøvelsen forstås som en funksjon av det åndelige regiment. Vi brukte altså toregimentslæren til å tilrettelegge teologisk for en avkonfesjonalisering av Feltprestkorpset
23 Dialogteologi på norsk (2016).
24 For presentasjon av Asheims bruk av toregimentslæren som teologisk modell i religionspedagogikken, se Mogstad og Østnor 1992, s. 13-14.
25 Presten som sosialetisk veileder 1984, s. 35-82.
26 Lunde 2006a.
27 Utredningen 2009, vedlegg 1: Kirkelige og teologiske perspektiver.
17 og samtidig videreføring av konfesjonell forankring og rammer for de som tjenestegjorde i korpset.
2.8 Modalitet og sodalitet
Toregimentslæren tematiserer relasjonen mellom Forsvaret og kirken sett fra et hermeutisk og overordnet teologisk perspektiv. Fra et praktisk-teologisk perspektiv fremstår imidlertid spørsmålet om den ekklesiologiske relasjonen mellom feltpresttjenesten og prestetjenesten for øvrig som fundamental. Feltpresttjenesten er en av flere kategorialprestetjenester hvor
tjenesten utøves i institusjoner eller samfunnsområder og ikke i den geografiske
menighetsstrukturen. Dette feltet har fått økt oppmerksomhet de senere årene, knyttet til en utbygging og utvikling av dette feltet.
En interessant modell for forståelse av relasjonen mellom den geografiske menighetsstruktur og kategorialtjeneste er utviklet av missiologen Ralph D. Winter.28 Modellen er utviklet primært med tanke på misjonal ekklesiologi, men vil også kunne være et utgangspunkt for en ekklesiologisk tenkning om kategorialpresttjenesten. Ifølge Winter er det en dobbel struktur i den kristne kirkeorganisering, en grunnstruktur som er tilstede med ulike uttrykk historisk helt tilbake til etableringen av en kristen kirke. Den ene strukturen kalles modaliteten. Det er den geografiske menighets- eller soknestruktur. Den er geografisk avgrenset, men er aldersmessig mangfoldig. Den består av de troende i et bestemt område, uten hensyn til alder eller
livssituasjon. Den organisasjonshistoriske kilden til en slik struktur finner Winter i den jødiske synagogeforsamlingen som var velkjent for de første kristne.
Denne strukturen er på mange måter selve den faste basisstrukturen i kirken, og derfor kalles den også modaliteten. Men ifølge Winter kan det også påvises en parallell struktur som han kaller sodaliteten. Den er ikke territorielt bestemt, men formåls- eller oppgavebestemt. Den består av mennesker i samme livssituasjon og med mindre aldersmessig spredning enn i modalitetsstrukturen. Deltakelse i denne strukturen vil være basert på valg om tilslutning, et valg som innebærer at man påtar seg særskilte forpliktelser for å fremme formålet med sodaliteten. Den organisasjonshistoriske kilden til en slik str ktur finner Winter i romerhæren, som også var velkjent for de første kristne. Winter mener både den første misjonsstrukturen i urkirken, så vel som klosterbevegelsen i middelalderen og protestantiske
28 Winter 1974.
18
misjonsorganisasjoner er uttrykk for en slik struktur. Han peker på at denne strukturen ikke må forstås som en konkurrent eller alternativ til modalitetsstrukturen, men at de står i et gjensidig dynamisk forhold til hverandre. Historisk sett var det sodaliteten som etablerte en modalitetsstruktur og sodaliteten har sin sendelse og forankring i modaliteten. Det er dialektikken mellom det faste og geografisk bestemte i modaliteten og det dynamiske og formålsspesifikke i sodaliteten som gir kirken dens balanse og vekst.
Winter nevner ikke feltpresttjeneste særskilt i sin modell som et uttrykk for en sodalitet, men det fremstår som svært nærliggende å kunne fortolke denne tjenesten som en slik kategori.
Legger vi til grunn Winters teori om at den organisasjonshistoriske kilden til denne strukturen var en militær organisasjonsstruktur, vil feltpresttjenesten i dens innretning, oppbygging og etos være selve paradigmet på en sodalitet i ekklesiologisk henseende. Gjennom en slik modell vil feltpresttjenesten forstås i et dynamisk samspill med den sivile soknestruktur.
2.9 Konklusjon
I dette kapittelet har jeg presentert noen sentrale teoretiske perspektiver med relevans for en praktisk-teologisk forståelse av mangfoldsprosessen. De er et uttrykk for en bredde og flerfaglighet som jeg vurderer som sentral for en bred, dialogisk, plural og kontekstuell praktisk-teologisk diskurs om mangfoldsprosessen. I en slik tilnærming er jeg inspirert av Grahams pastoral-teologiske tenkning.
De ulike teoretiske perspektivene er forskjellige, men alle kan samtidig sies å konseptualisere grunnleggende spenningsforhold. Hos Graham er det spenningsforholdet mellom
trosfellesskapet og samtidskonteksten. I makt- og byråkratiteorien er det spenningsforholdet mellom ulik forankring av legitimitet. I sekulariseringsteorien er det spenningsforholdet mellom det sakrale og det sekulære. I sivil-militære relasjoner er det spenningsforholdet mellom det sivile og det militære. I dialogteologien er det spenningsforholdet mellom eget ståsted og andres ståsted. I toregimentslæren er det spenningforholdet mellom det verdslige og åndelige regiment og hos Winter er det spenningsforholdet mellom modaliteten og sodaliteten.
Jeg vil altså både vektlegge det flerfaglige som komplementære perspektiver og spenningsforholdet i de ulike faglige perspektivene. Dette bidrar til å løfte frem det dynamiske og hermeneutiske i praktisk teologi.
19
3 Historisk bakgrunn
3.1 Innledning
Mangfoldsprosessen har en historisk bakgrunn som er nødvendig å beskrive for å forstå forutsetningene for prosessen som startet i 2008. Dette dreier seg både om den større historiske kontekst for prosessen, så vel som konkrete skritt som peker frem mot prosessen.
Jeg tar mål av meg å beskrive begge disse perspektivene i dette kapittelet. Kapittelet bygger i hovedtrekk på tidligere arbeid,29 men er omarbeidet og supplert med nye opplysninger.
Jeg vil i dette kapittelet synliggjøre hvordan korpset allerede fra starten av har stått i et spenningsforhold mellom tilknytningen til Den norske kirke på den ene side og den
prinsipielle åpenheten for feltpresttjeneste ikke bare fra Den norske kirke, men også fra andre trossamfunn. Denne spenningen har kommet til uttrykk i praksisfeltet i form av frikirkelige innslag, spesielt knyttet til krig og i vernepliktig tjeneste. Et særskilt problematisk felt har vært i hvilken grad dette skulle ha konsekvenser for yrkestilsetting i fredsorganisasjonen. Jeg vil også vise hvordan spørsmålet om yrkestilsetting ble en viktig faktor for debatten om bredde i korpset, en debatt som utgjør bakgrunnen for utredningen fra Mæland og Refsdal i 2003, som igjen peker direkte frem mot prosessen i 2008.
3.2 Konfesjonell forankring – økumenisk orientering
Feltpresttjenesten ble organisert som en fast og integrert del av det norske Forsvaret etter annen verdenskrig. Før krigen innskrenket den kirkelige betjening av de militære seg til garnionsmenigheter,30 en ordning for sivil geistlig betjening av militære øvelsesplasser31 og en mobiliseringsordning for feltprester.32 Alle disse tre strukturene var knyttet til Den norske kirke, og var begrenset til personell derfra.
I begynnelsen av 1940 utarbeidet den mobiliseringsdisponerte feltprosten Laurentius Koren forslag til instruks for feltprester i mobiliseringsordningen. Forslaget ble lagt frem for bispemøtet samme vår, men på grunn av krigen ble forslaget ikke realisert. Forslaget er
29 Lunde 2003.
30 Lunde 2003, s. 97-125.
31 Lunde 2003, s. 126-147.
32 Lunde 2003, s. 148-180.
20
imidlertid interessant fordi det fastsetter noen viktige prinsipp om feltpresttjenestens konfesjonelle forankring og økumeniske orientering.
I forslaget legges det til grunn at feltprestene skal følge Den norske kirkes ordninger «med de forandringer forholdene gjør nødvendig» og at de i «rent geistlige spørsmål er (…) underlagt feltprosten, som i geistlige spørsmål er ansvarlig for Oslo biskop». Her fremstår altså en tydelig forankring av feltpresttjenesten i Den norske kirke både rituelt og når gjelder kirkelig tilsyn. Denne tydelige kirkelige tilknytning var imidlertid tenkt kombinert med et bredt og åpent siktemål for tjenesten:
«Feltpresten yder den samme tjeneste til landsmann og fiende, til medlemmer av Den norske kirke og til andre samfund. Er der anledning til det, underrettes nærmeste prest (forstander) for annet kirkesamfund, når en av dette samfund ønsker kirkens
tjeneste».33
Feltprestene skulle altså ikke bare gjøre tjeneste for Den norske kirkes medlemmer, men også stille seg til disposisjon for medlemmer fra andre trossamfunn. Det betones imidlertid at dersom det er mulig skulle feltpresten underrette angjeldende trossamfunn om geistlig tjeneste for medlemmer av dette trossamfunn. Feltprost Korens idealer for feltpresttjenesten kan utfra dette sies å være en prestetjeneste forankret i Den norske kirke og innenfor Den norske kirkes ordninger, men med et felleskirkelig siktemål. Det var altså en tjeneste som siktet på å ivareta alle, på basis av samforståelse med andre kirkesamfunn.
3.3 Frikirkelig innslag under annen verdenskrig
Alle de mobiliseringsdisponerte prestene som deltok i felttoget i aprildagene var prester i Den norske kirke. Utenom denne formelle ordningen for feltpresttjeneste i krig var det imidlertid en pinseforstander som i realiteten gjorde feltpresttjeneste under felttoget. Det var
forstanderen i pinsemenigheten i Askim, Roald Andersen.34
33 Feltprosten, Det norske forsvar (udatert notat), forslag til instruks, punkt 6.
34 I likhet med størsteparten av datidens pinsevenner var Andersen pasifist og hadde gjennomført straffearbeid for sin militærnekting rett før han begynte som forstander i 1940 da han var 21 år gammel. Da krigen kom meldte han seg frivillig som sanitetspersonell for å hjelpe sårede soldater ved frontlinjen både praktisk og som sjelesørger. Andersen gikk under betegnelsen «presten» hos soldatene, men i begynnelsen opplevde han at det var lite interesse for den åndelige delen av hans virksomhet. Etter hvert skulle dette imidlertid endre seg. Han gjorde blant annet tjeneste under trefningen ved Fossum bro, hvor 7 norske soldater falt. Andersen ble med når de norske styrkene må flykte over til Sverige, men valgte å vende tilbake til Norge for å fortsette sin feltpresttjeneste og sanitetstjeneste. Han sluttet seg da til de norske hæravdelingene i Østerdalen. Andersen var ung og hadde ingen utdannelse ut over folkeskolen. Allikevel deltok han i forhandlingene som førte til at
21 I de norske styrkene i Storbritannia ble det under krigen bygget opp en feltpresttjeneste.
Denne dannet på mange måter det viktigste utgangspunktet for etableringen av en fest ordning for feltpresttjenesten etter krigen. En viktig grunn til dette var at feltpresten i de norske
styrkene i Skottland fikk i oppdrag å utarbeide forslag til en fremtidig feltprestordning etter krigen. Her ble det foreslått at ansettelsene skulle skje under kirkedepartementet og at
feltprosten i kirkelige anliggender skulle være direkte underlagt Oslo biskop. Samtidig skulle også de enkelte feltprester informere og forholde seg til stedlige biskoper i tjenesteområdet.35 Tanken om at tjenesten skal stå under tilsyn av Oslo biskop finner vi også i forslaget til tilsvarende ordning for marinepresttjenesten. Her finner vi også en presisering av den rituelle forbindelsen til Den norske kirke, ved at forslag til liturgi skulle være kontrasignert av Oslo biskop.36 I de planene som ble skrevet i Storbritannia under krigen er det altså en tydelig tenkning om at feltpresttjenesten skulle være forankret i Den norske kirke. Ifølge Dahle er feltpresten «prest for en hæravdeling på samme vis som en sogneprest er det i sin menighet.
Han skal forkynne det samme evangelium (…) Han representerer kirken og kirkens herre».37 De feltprester som gjorde tjeneste i de norske styrkene i Storbritannia under krigen ble i all hovedsak rekruttert fra Sjømannsmisjonen. Men det var noen unntak. Blant disse kan nevnes frelsesarmeoffiserene Karsten Anker Solvang og Ivar Nybråten som gjorde tjeneste som assisterende marineprester på Shetland og ved Marineprestkontoret i London.38 Det var altså et visst frikirkelig innslag i feltpresttjenesten under krigen. Et slikt innslag var imidlertid ikke selvsagt. Da en tidligere metodistprest, som like før krigen hadde meldt seg inn i Den norske kirke, ble midlertidig tilsatt som marineprest, hadde Sjømannsmisjonen så store innsigelser at vedkommende ikke tok imot stillingen.39 Hvorvidt disse innsigelsene var begrunnet i hans frikirkelige bakgrunn eller i andre forhold, vites imidlertid ikke.
3.4 Etablering av en fast feltpresttjeneste etter krigen
kronprinsessen og kongebarna fikk tillatelse til å reise over til Sverige. Etterpå holdt han en takkegudstjeneste hvor både kongen og diplomatiet deltok sammen med de militære styrkene. Andersen ble senere tildelt Krigsmedaljen for sin innsats. «Pinseforstander og pasifist Roald Andersen mottok krigsmedalje for sin heltedåd», Korsets seier 3. mai 2020.
35 Direktiver og instrukser for feltpresttjenesten, 1944 pkt. I,2; I,6; II,2.
36 Sjelesørgerarbeidet i Sjøforsvaret, pkt. 2b.
37 Direktiver og instrukser for feltpresttjenesten, 1944.
38 Tandberg og Raubakken 1963, s. 324; Torkildsen 1981 s. 21.
39 Torkildsen 1981 s. 20.
22
Kirkedepartementet nedsatte i 1946, i samråd med Forsvarsdepartementet, en nemnd for feltpresttjenesten. Nemnda skulle komme med forslag til en fast feltpresttjeneste i fred. I innstillingen ble det forslått at ansettelse av feltprester skulle skje av kirkedepartementet.40 Oslo biskop skulle være den «øverste geistlige tilsynsmann for landets feltpresttjeneste».
Samtidig skulle også feltpresttjenesten inngå i de stedlige biskopers tilsyn innenfor de ulike bispedømmene.41 Feltpresttjenesten skulle videre skje i samsvar med «den norske kirkes bestemmelser med hensyn til gudstjenester og kirkelige handlinger med de forandringer som godkjennes».42 Som vi ser er alle disse forslagene bygget på de tidligere forslagene som er presentert over.
Det nye som ble introdusert gjennom nemnda var forslaget om å oppheve det tradisjonelle vernepliktsfritaket for geistlige (gammel vernepliktslov § 7) og at disse isteden skulle
utskrives til et eget korps: Feltprestkorpset.43 Det ble imidlertid tatt for gitt at dette ikke kunne gjelde geistlige utenfor Den norske kirke:
«En vanskelighet har en i at vpl.l paragraf 7 også omfatter prester eller forstandere for dissentermenigheter. Disse kan jo ikke utskrives til feltprestkorpset, men de bør heller ikke innta en særstilling og fritas for videre militærtjeneste. Komiteen har derfor overveiet om de ikke bør overføres til annen høvelig tjeneste».44
Feltprestnemnda tenkte altså tydelig om FPK som en integrert del av Den norske kirke. Dette kommer til uttrykk både når det gjelder kirkelig tilsyn, ritualer og bemanning. Dette fremstår som logisk ut fra det som var utgangspunktet for nemndas arbeid: «Vårt forsvar skal være et forsvar i en kristen stat, jfr. Grunnloven § 2».45 Med andre ord forstås Forsvaret og
feltprestordningen i lys av statskirkeordningen. Bispemøtet høsten 1946 sluttet seg til forslaget om opprettelse av et feltprestkorps, men kunne ikke støtte oppheving av
vernepliktsfritaket. Istedenfor opphevelse ønsket bispemøtet en tilføyelse om at geistlige kunne utkommanderes til feltpresttjeneste.46 Feltprestnemndas forslag ble behandlet i St.
meld. Nr. 32 (1945-1946). Man sluttet seg til forslaget om å etablere en fast feltpresttjeneste, men fant ikke å kunne ta stilling til opphevelse av vernepliktsfritaket og opprettelse av et feltprestkorps på daværende tidspunkt.
40 Innstilling fra feltprestnemnda 1946, s. 15.
41 Innstilling fra feltprestnemnda 1946, s. 12.
42 Innstilling fra feltprestnemnda 1946, s. 23.
43 Innstilling fra feltprestnemnda 1946, s. 18.
44 Innstilling fra feltprestnemnda 1946, s. 20-21.
45 Innstilling fra feltprestnemnda 1946, s. 25-26.
46 Lagset 1997, s. 30.
23 Ved kongelig resolusjon av 28. november 1947 ble det gitt bestemmelser for
feltpresttjenesten, herunder at tjenesten skulle stå under tilsyn av Oslo biskop og være i samsvar med Den norske kirkes orden. Ved stortingsbeslutning 6. juli 1953 ble
Feltprestkorpset opprettet som en militær fellesinstitusjon. Noen dager senere, 17. juli ble ny vernepliktslov vedtatt. I den nye lovens § 3, siste ledd het det:
«Fritatt for verneplikt er ordinerte prester og prester eller forstandere for ordnede dissentermenigheter. Såfremt de har utført militærtjeneste, er de dog etter nærmere bestemmelser av Kongen, pliktige til å gjøre tjeneste som feltprester».47
Den nye bestemmelsen var i sin overordnede innretning i samsvar med bispemøtets forslag høsten 1946 om tilføyelse om plikt til feltpresttjeneste etter geistlig vernepliktsfritak, men hvor plikten ikke bare omfattet prester i Den norske kirke, men også prester eller forstandere i ordnede disssentersamfunn. Dette må sees på som en konsekvens av at det gamle geistlige vernepliktsfritaket også omfattet geistlige utenfor Den norske kirke. De prinsipielle konsekvensene av dette var at feltpresttjenesten dermed var konfesjonelt inkluderende. I praksis ble det imidlertid i begrenset grad slik.
En viktig grunn til det var at bestemmelsene fra 1947 om at feltpresttjenesten skulle stå under tilsyn av Oslo biskop og være i samsvar med Den norske kirkes orden ble videreført i Plan for FPK, fastsatt ved kgl. res. av 22. oktober 1954. Det feltprestkorpset som ble etablert fikk en sterk og tydelig stats- og folkekirkelig karakter. En viktig eksponent for en slik profil var den første feltprosten, Erling Ulltveit. Ulltveit karakteriserte i Håndbok for feltpresten (1959) feltpresttjenesten som:
«en regulær kirkens tjeneste innen Forsvarets område. Det er kirkens offisielle
mannsarbeid blant de unge menn som er borte fra sine menigheter hvor de en gang ble både døpt og konfirmert. Feltpresttjenesten skal fortsette hjemmenes, skolens og kirkens oppbyggelige og vekkende arbeid i overenstemmelse med den hellige skrift og kirkens bekjennelse. Den kan derfor karakteriseres som et forlenget menighetsarbeid.
Derfor er feltpresttjenesten ordnet som et prosti i Den norske kirke under geistlig overtilsyn av Oslo biskop».48
3.5 Frikirkelige innslag i FPK
Selv om altså FPK ble forstått som forankret i Den norske kirke og som en del av denne kirkes arbeid, så skulle korpset samtidig også forvalte feltprester fra trossamfunn utenfor Den
47 Lunde 2003, s. 252.
48 Håndbok for feltprester 1959, s. 14-15.
24
norske kirke i samsvar med vernepliktsloven. Bestemmelsene i Plan for FPK betød at også vernepliktige feltprester fra trossamfunn utenfor Den norske kirke i utgangspunktet måtte stå under tilsyn av Oslo biskop og utføre tjenesten etter Den norske kirkes orden. Imidlertid ble det i uniformsbestemmelsene for FPK fra 1957 åpnet opp for at feltprester som ikke tilhørte Den norske kirke kunne anvende sitt kirkesamfunns prestedrakt når de utførte kirkelig tjeneste for sine egne trosfeller. Det ble for øvrig også utviklet en egen feltprestdrakt som kunne bæres av feltprester, uavhengig om vedkommende var ordinert i Den norske kirke eller ikke. I Håndboken er det også et eget avsnitt om «De frikirkelige og forlegningen». Der ble det poengtert at de frikirkelige hadde rett til fri offentlig religionsøvelse innenfor lovs og ærbarhets grenser og at feltprester tilhørende frikirkelig samfunn «forretter etter egne
godkjente ritualer kirkelige handlinger for sine menighetsmedlemmer».49 Dette innebærer at det prinsipielt var en viss åpning for feltpresttjeneste også utenfor Den norske kirkes orden.
Jeg har imidlertid ikke funnet opplysninger som skulle tilsi at det var frikirkelige feltprester på 1950-tallet. Det er tre faktorer som peker mot at det var frikirkelige feltprester på dette tidspunktet. Det var for det første få frikirkelige prester og pastorer som tok teologisk embetseksamen og som dermed ble innrullert i FPK. Videre stod religiøst begrunnet pasifisme sterkt i flere av frikirkesamfunnene (baptister, pinsevenner, adventister). I tillegg kom det faktum at de som allerede var forstandere var unntatt fra verneplikt som feltprester.
Det var kun dersom de hadde påbegynt sin militærtjeneste før de ble forstandere at de kunne kalles inn som vernepliktige feltprester. Disse faktorene sett i sammenheng begrenser
sannsynligheten for at det var frikirkelige feltprester i dette tidsrommet.
Den tidligste dokumenterte vernepliktige feltpresttjeneste fra frikirkelig hold jeg har funnet er teologen Sverre Jølstad fra Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Han var vernepliktig feltprest i 1965.50 Det tidligste eksemplet jeg er kjent med på vernepliktig feltprest fra ikke-luthersk bakgrunn er teologen Øyvind Gaarder Andersen fra pinsebevegelsen, som var feltprest i 1980.
Han forteller at han fikk fullmakt av tilsynshavende biskop for FPK Andreas Aarflot til å preke ved gudstjeneste i kirken, men at han ikke hadde dåp eller nattverd.51
3.6 En felleskirkelig institusjon?
49 Håndbok for feltprester 1959, s. 137.
50 Prester i Den norske kirke 2000, s. 257.
51 E-poster fra Øyvind Gaarder Andersen til Nils Terje Lunde, datert 2. mars og 3. mars 2021.
25 I 1971 utgav FPK en brosjyre med tittelen «Kirken i Forsvaret». Her var det en markant profilendring fra Ulltveits tid som feltprost. Ulltveit gikk av som feltprost i 1967. FPK blir i brosjyren presentert som en økumenisk institusjon som omfattet ikke bare prester fra
statskirken men også fra andre registrerte trossamfunn. Selv om korpset som sådan stod under tilsyn av Oslo biskop ble det presisert at prester fra andre kirkesamfunn stod under tilsyn av sine kirkelige ledere.52 I et notat fra 1974 skrev garnisonsprest Torstein Bryne at brosjyren var et korrektiv til håndbok for feltprester fra 1959. Etter hans mening var håndboken for
statskirkelig preget. Korpsets karakter som «mellomkirkelig institusjon» kom ikke tydelig frem. 53 En liknende forståelse av FPKs forankring kom til uttrykk i Innstillingen fra Austad- komiteen som ble nedsatt av Kirkerådet i 1972. De definerte FPK som en kirkelig
fellesinstitusjon som bestod både av personell fra Den norske kirke og fra andre registrerte trossamfunn.54 Også det statlig nedsatte Sivertsen-utvalget, som leverte sin innstilling om stat og kirke i 1975 skjelnet mellom feltpresttjenesten og Den norske kirke. De fremholdt at feltpresttjenesten ikke var begrunnet i statskirkesystemet, men i hensynet til militært personell. De viste til at også land som ikke hadde et statskirkesystem hadde
feltpresttjeneste.55
Den nye forståelsen av FPKs kirkelige forankring kom til uttrykk i «Bestemmelser for
Feltprestkorpset» (BFPK) utgitt i 1976 til erstatning for Håndbok for feltprester. Allerede i det innledende avsnitt blir et viktig element synlig: den statskirkelige tilknytningen tonet ned til fordel for en mer økumenisk tilnærming. Her heter det at korpset er «en fellesinstitusjon som omfatter teologer og prester i Den norske kirke og teologer og prester (forstandere) i
registrerte trossamfunn». Når det gjelder formål er det en klar utvidelse av det opprinnelige formålet fra kongelig resolusjon av 1954 idet det heter at korpset utfører kirkelig tjeneste i Forsvaret «etter Den norske kirkes orden, eller i henhold til andre trossamfunns orden». Den felleskirkelige profilen kommer også til uttrykk i underavsnittet om kirkelig tilsyn. Korpset som sådan står under overtilsyn av Oslo biskop, men «geistlig tjeneste av og for personell som tilhører andre trossamfunn, skjer i forståelse med vedkommende samfunns ledelse».56
52 Kirken i Forsvaret 1971:4.
53 Notat 23. januar 1974 fra Torstein Bryne: Håndbok for feltprester.
54 Innstilling om feltpresttjenesten 1975, s. 23.
55 NOU 1975:30.
56 Bestemmelser for FPK (1976), del A.
