Arbeidsulykkebegrepet ved løfteskader
- En analyse av praksis siden 2010
Kandidatnummer: 525 Leveringsfrist: 18. mai 2021 Antall ord: 17992
i
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Tema for oppgaven ... 1
1.2 Problemstillinger og perspektiv ... 1
1.3 Avgrensninger og presiseringer ... 2
1.4 Rettskildebildet ... 2
1.5 Begreper ... 5
1.6 Den videre disposisjonen ... 5
2 HOVEDLINJER I REGULERINGEN ... 7
2.1 Forholdet mellom ftrl. og yforsl. ... 7
2.2 Inngangsvilkår ... 8
2.3 Det markerte arbeidsulykkebegrepet ... 8
2.3.1 Arbeidsulykke ... 8
2.3.2 Plutselig eller uventet ... 9
2.3.3 Ytre hending ... 11
2.3.4 Deloppsummering ... 12
2.4 Det avdempede arbeidsulykkebegrepet ... 12
2.4.1 Vedkommende arbeid ... 12
2.4.2 Konkret tidsbegrenset ... 14
2.4.3 Ytre hending ... 14
2.4.4 Avvikets størrelse ... 16
2.4.5 Deloppsummering: ... 17
2.5 Avgrensning mot belastningslidelser ... 18
2.6 Årsakssammenheng ... 18
2.7 Bevis... 19
3 ANALYSE AV UTVALGTE TYPETILFELLER ... 21
3.1 Bakgrunn for valg av typetilfeller ... 21
3.2 Løft av personer ... 21
3.2.1 Forflytning av pasienter ... 21
3.2.2 Løft av pasienter fra gulvet ... 24
3.2.3 Løft av barn ... 28
3.3 Løft av gjenstander ... 30
3.3.1 Løft av lette gjenstander ... 30
3.3.2 Løft av gjenstander på minst 100 kg ... 33
3.4 Andre typetilfeller ... 36
ii
3.5 Deloppsummering etter analysen ... 37
4 KOMPARATIVT PERSPEKTIV ... 38
4.1 Oversikt og metoderefleksjoner ... 38
4.2 Institusjonelle og prosessuelle forhold ... 38
4.3 Socialförsäkringsbalken ... 39
4.4 Arbejdsskadesikringsloven ... 39
4.5 Sammenligning av utvalgte typetilfeller ... 40
4.5.1 Forflytning av pasienter ... 40
4.5.2 Løft av lette gjenstander ... 41
4.6 Deloppsummering ... 42
5 SAMLEDE BETRAKTNINGER ... 43
5.1 Oppsummering ... 43
5.2 Samlede refleksjoner ... 44
KILDELISTE ... 45
1
1 Innledning
1.1 Tema for oppgaven
Temaet for oppgaven er arbeidsulykkebegrepet ved løfteskader.
Oppgavens rettslige plassering er innenfor yrkesskadedekning, som er et av de lovfestede objektive ansvarsgrunnlagene innen norsk erstatningsrett. Dette er et tosporet system ettersom det er regulert i folketrygdloven1 (ftrl.) og yrkesskadeforsikringsloven2 (yforsl.), og innebærer at det er omfattet av trygderett og erstatningsrett.3
Problemstillingene er dagsaktuelle ettersom spørsmålet om betingelsene enkelte yrkesgrupper har, med jevne mellomrom belyses i mediene og det tidligere har vært vurdert å endre yrkesskadedekningen.4 Yrker hvor manuell arbeidskraft benyttes er preget av lavtlønnede arbeidstakere som kan være mer utsatt for løfteskader enn arbeidstakere som er mer skjermet for en slik risiko.5 Det er nå en verdensomspennende pandemi som har lagt beslag på kapasiteten til enkelte yrkesgrupper, som omsorgsarbeidere og butikkansatte, som kan være mer utsatt for løfteskader enn andre. Dette viser betydningen av risikoutsatte og lavtlønnede arbeidsgrupper hvor det er stilt spørsmål om betingelsene slike arbeidstagere jobber under.6
1.2 Problemstillinger og perspektiv
Problemstillingene i oppgaven er om løfteskader anses som arbeidsulykke, og om arbeids- ulykkebegrepet tolkes uforholdsmessig strengere for yrkesutøvere i risikoutsatte yrker.
Formuleringen «risikoutsatte yrker» sikter til yrker hvor manuelt arbeid er vanlig, og hvor arbeidstakeren er mer eksponert for at risikoen for løfteskader realiseres. Ordet
«uforholdsmessig» sikter til hvorvidt avgjørelsesorganet benytter flere momenter som kan være til skade for skadelidte slik at det er mindre sannsynlig at skadelidte får løfteskaden godkjent som arbeidsulykke.
Jeg benytter et rettsdogmatisk perspektiv for å besvare spørsmålene. Metoden innebærer at jeg foretar en analyse av ulike typetilfeller og kartlegger hvilke momenter som benyttes generelt i alle saker, og hvilke momenter som gjelder spesielt for enkelte typetilfeller. Rettskildene
1 Lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd.
2 Lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring.
3 Narvland (2021) s. 28-29.
4 Haider (2018) s. 234
5 With (2019).
6 Kristjánsson (2020).
2
kartlegges ut fra hvorvidt og i hvilken grad de benyttes i underrettspraksis og kan skille seg noe fra de materielle reglene.
Arbeidsulykkebegrepet følger av ftrl. § 13-3 annet ledd og yforsl. § 11 første ledd bokstav a, jf.
§ 10, og jeg behandler typetilfeller som behandles etter begge regelsettene. Oppgaven har derfor et trygderettslig og erstatningsrettslig perspektiv.
1.3 Avgrensninger og presiseringer
Temaet avgrenses for å forhindre at kildeomfanget blir for stort og problemstillinger innenfor området blir for komplisert. Oppgaven avgrenses mot årsakssammenheng og adekvans, bevisspørsmål og begrepet yrkesskade. Dette trekkes inn kun hvor det kan belyse problemstillinger knyttet til temaet om arbeidsulykkebegrepet.
Oppgaven er avgrenset til å behandle praksis siden 2010. Med «praksis» sikter jeg til avgjørelser fra Trygderetten, Finansklagenemnda, tingretten og lagmannsretten. For det første er det logisk å undersøke nyere saker fremfor eldre for å kunne ta stilling til dagens rettstilstand.
For det andre er ikke problemstillingen i temaet behandlet så mye de siste årene, slik at en eventuell utvikling i nemnder og forvaltnings- og underrettspraksis ikke er belyst. For det tredje kan slik praksis på ulike måter få betydning for den rettslige utviklingen, og for skadelidte, se punkt 1.4.
Typetilfellene som behandles er inndelt i hovedkategoriene løft av personer og løft av gjenstander, med tilhørende underkategorier. De er avgrenset til tilfeller hvor det er tale om enkeltløft og noe bæring. Jeg skiller ikke på hvilken skade løfteskaden innebærer. Temaet presiseres til å rette seg mot «arbeidsulykke» slik ordet er benyttet i yforsl. § 11 første ledd bokstav a og ftrl. § 13-3 annet ledd. Oppgaven er av samme årsaker som tidligere nevnt avgrenset mot «sikkerhetsventilen» i yforsl. § 11 første ledd bokstav c, selv om løfteskader kan være omfattet av denne, se Bolteløft (Rt. 2008 s. 1646). Saken gjaldt en knuseoperatør som pådro seg løfteskade idet han manuelt løftet og festet en bolt. Dommen viser at også denne bestemmelsen er relevant ved løfteskader, men dommen har blitt hevdet å ha fått begrenset virkning for arbeidsulykketilfellene.7
1.4 Rettskildebildet
Rettskildebildet kan reise flere metodiske problemstillinger.8 En av dem er at enkelte avgjørelsesorgan, som Trygderetten og Finansklagenemnda, ofte benytter ulike kilder seg imellom for å komme frem til sine resultater. Dette kan påvirke deres argumentasjoner, selv om
7 Johansen (2010) s. 205.
8 Kjelland (2019) s. 8-12.
3
reglene som benyttes skal tolkes likt, se punkt 2.1. Dette kommer noe mer i bakgrunnen idet det sentrale er kartlegging av hvilke momenter som vurderes under arbeidsulykkebegrepet.
Søk på avgjørelser mellom 2010-2021 med trunkering av ordet «løft», ftrl. § 13-3 og yforsl. § 11 ga treff på 409 avgjørelser fordelt på Høyesterett, lagmannsretten, tingretten og Trygderetten, samt 104 avgjørelser fra Finansklagenemnda. Samtlige avgjørelser er gjennomgått, men bare noen færre utvalgte avgjørelser var relevant for temaet og gjenstand for kategorisering innen bestemte typetilfeller.
De sentrale lovbestemmelser jeg trekker inn er ftrl. § 13-3 annet ledd og yforsl. § 11 første ledd bokstav a. Andre bestemmelser trekkes inn i den grad de er relevant. Arbeidsulykkebegrepet er positivt avgrenset i ftrl. § 13-3 annet ledd, og negativt avgrenset i tredje ledd. Tilsvarende er ikke tilfellet for yforsl. § 11 første ledd bokstav c, men som ikke behandles i oppgaven.
Jeg viser i hovedsak til forarbeidene til ftrl. og yforsl. NOU 1990: 20 er trygdelovutvalgets utkast til folketrygdloven som gjelder i dag, og inneholder, sammen med Ot.prp. nr. 29 (1995- 1996), beskrivelser av hvordan rettsreglene skal tolkes og anvendes, samt hvordan rettstilstanden har vært på området. NOU 1988: 6 er yrkesskadeerstatningslovutvalgets arbeid og viser, sammen med Ot.prp. nr. 44 (1988-1989), hvordan forholdet er til ftrl., i tillegg til informasjon om hvordan yforsl. skal tolkes.
Rundskriv til ftrl kap 13 – Yrkesskadedekning (heretter rundskrivet) benyttes ettersom både forvaltningen og domstolene viser til dette som en rettskilde, og kan få betydning for rettsutviklingen på området.9 Rundskrivet er utarbeidet av Arbeids- og sosialdepartementet, noe som kan tilsi at det ikke bør tillegges særlig vekt. Men det anvendes av forvaltningen som en viktig kilde for hvordan rettsreglene skal tolkes. I tillegg til å forklare hvordan tidligere forvaltningspraksis har vært, kan rundskrivet bidra til hvordan forvaltningspraksis og rettspraksis utvikler seg, se under forvaltningspraksis.
Reglene om yrkesskadedekning har blitt tolket og presisert av Høyesterett og gir et overblikk på hvordan reglene skal forstås. Enkelte avgjørelser er sentrale for hvordan reglene skal tolkes, og avgjørelsene anvendes hyppig av flere avgjørelsesorgan. Avgjørelsene som ifølge analysen er mest sentrale relatert til arbeidsulykkebegrepet ved løfteskader er Skygge (Rt. 2005 s. 1757), Fotball (Rt. 2006 s. 1642), Palle (Rt. 2007 s. 882) og Musikklærer (Rt. 2009 s. 1626).
Etter Skygge (Rt. 2005 s. 1757) har det vært en oppmyking av reglene, hvor tidligere avgjørelser i underrettspraksis og i forvaltningen vil ha mistet sin relevans knyttet til vilkåret om «ytre
9 Haider (2018) s. 55-56.
4
hending», se avsnitt 46 i Bolteløft (Rt. 2008 s. 1646).10 Rundskrivet har i tillegg vært endret for å være oppdatert på rettsområdet på bakgrunn av flere av avgjørelsene. Avgjørelsene har høy overføringsverdi for hvordan de materielle reglene er. Men for å finne mer konkret veiledning til hvordan reglene anvendes på enkelte typetilfeller, må dette trekkes ut av underrettspraksis, trygderettspraksis og nemndspraksis.
Flere saker avgjøres i tingretten og lagmannsretten, hvor avgjørelsene kan illustrere hvilke momenter som får betydning for tolkningen av reglene og rettsutviklingen. Selv om rettskildene i lavere rettsinstanser i utgangspunktet ikke har like stor rettskildemessig vekt, har de stor betydning for skadelidte, og blir ofte brukt som autoritative kilder i Trygderetten og av Finansklagenemnda. Jeg trekker dem frem for å vise til hvilke momenter som anses relevant for om hendelsen er en «arbeidsulykke».
Jeg viser til forvaltningspraksis i form av praksis fra Trygderetten, hvor de i enkelte tilfeller også viser til subsumsjon fra underorganer. Høyesterett uttalte i Skygge (Rt. 2005 s. 1757) at
«avgjørelser av Trygderetten tillegges vekt i den utstrekning de kan tas som uttrykk for eller har gitt seg utslag i en fast og konsistent praksis» (avsnitt 45).11
En problemstilling her er relatert til fenomenet som av Ikdahl kalles «rettskildesløyfer».12 Dette innebærer at forvaltningen bruker andre kilder enn lov og forarbeider til loven, som for eksempel rundskriv hvor det kan foreligge feiltolkninger, for deretter å praktisere rettsreglene feil i stor skala. Dette kan feste seg som en praksis som likevel anses som relevant og tillegges vekt. På den måten kan forvaltningen innarbeide en forvaltningspraksis som i seg selv blir en tungtveiende rettskilde, selv om de ikke er riktige og hvor det ikke er lovgivende makt, men utøvende makt, som står for rettsutviklingen.
Jeg har benyttet enkelte avgjørelser fra Finansklagenemnda ettersom reglene skal tolkes likt som i ftrl. og kan få praktisk betydning for skadelidte dersom saken stopper her, se punkt 2.1.
Finansklagenemndas myndighet følger av forsikringsavtaleloven13 (fal.) § 20-1. Avgjørelsene er ikke bindende for partene, de kan bringes inn for domstolene og tillegges ikke nødvendigvis rettskildevekt av andre avgjørelsesorgan. Det er likevel av interesse å analysere praksis fra Finansklagenemnda idet slike organer selv kan vise til egen praksis og kan illustrere hvilke momenter som trekkes frem uavhengig av nemndas endelige resultat i saken.14
10 Se også Narvland (2019) s. 656.
11 Narvland (2021) s. 19.
12 Ikdahl (2016) s. 310-311.
13 Lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler.
14 Høgberg (2019) s. 310.
5
Juridisk litteratur utgjør etter metodelæren et svakere rettskildegrunnlag enn andre autoritative kilder. Det kan samtidig være egnet som et gjennomarbeidet og analysert oppslagsverk og som fordypning på ulike nivåer og bidra til å belyse rettstilstanden.15
For det første har jeg benyttet generell juridisk litteratur om trygderett som gir god oversikt over trygderett generelt og setter reglene om yrkesskade i en trygderettslig sammenheng. For det andre har jeg benyttet lærebøker om erstatningsrett som er egnet til å se reglene om yrkesskade fra et erstatningsrettslig perspektiv. For det tredje har jeg benyttet lovkommentar til folketrygdloven som bidrar til å belyse reglene utover andre kilder. For det fjerde har jeg benyttet juridisk litteratur knyttet til yrkesskade som helhet som omtaler både folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven og viser rettstilstanden fra begge perspektiver.
Det er ikke skrevet juridisk litteratur om hvilke momenter som gjør seg gjeldende som en del av vilkårene for arbeidsulykke ved løfteskader. Dette har vært gjenstand for enkelte masteroppgaver, men oppgavene har vært rettet mot andre typetilfeller, hatt et noe annet perspektiv eller er noen år gamle.16 Jeg har derfor valgt en annen innfallsvinkel på deler av oppgaven, for eksempel ved at jeg også har et trygderettslig perspektiv, viser til flere forskjeller i lovene og belyser et komparativt perspektiv med fokus på de materielle reglene.
For rettskilder for andre land viser jeg til kapittel 4.
1.5 Begreper
Begrepet «arbeidsulykke» gjelder tilfeller som er beskrevet i ftrl. § 13-3 annet ledd og yforsl. § 11 første ledd bokstav a, se punkt 2.3 og 2.4. Begrepet skiller seg fra «yrkesskade» som viser til de øvrige vilkårene for hvorvidt det foreligger en yrkesskade, jf. yforsl. §§ 10 og 11 og ftrl.
§ 13-3 første ledd med henvisning til §§ 13-6 til 13-13. Dette redegjøres for i punkt 2.2 for å gi en generell oversikt og sammenhengen i regelverket.
Det er også avgrenset mot «arbeidsprosesser» som kommer frem av yforsl. § 11 første ledd bokstav c. Ettersom det er tale om løfteskader vil jeg begrense dette til «personskade», hvor
«sykdom» og «dødsfall» faller utenfor, jf. ftrl. § 13-3 første ledd. Begrepet «personskade»
avgrenses til fysiske skader, og også avgrenset mot «yrkessykdommer», jf. ftrl. § 13-4.
1.6 Den videre disposisjonen
Jeg viser først til forholdet mellom ftrl. og yforsl., og de generelle vilkårene for yrkesskade. Ut fra en analyse kartlegger jeg arbeidsulykkebegrepet og viser hvilke momenter som vektlegges.
15 Andenæs (2009) s. 118.
16 Fahre (2016) og Palm (2014).
6
Jeg viser også hvordan begrepet avgrenses mot belastningslidelser, vilkårene for årsakssammenheng og vilkårene tilknyttet bevis. I kapittel 3 viser jeg en analyse av utvalgte typetilfeller og hvilke momenter som gjør seg spesielt gjeldende i de enkelte typetilfellene. I kapittel 4 har jeg en komparativ del med de svenske og danske reglene og to utvalgte typetilfeller. Jeg har oppsummeringer underveis, og avslutter med en helhetlig oppsummering og refleksjoner av analysen og generelle problemstillinger knyttet til temaet.
Kursivering er foretatt av meg, med mindre noe annet påpekes. For norske avgjørelser benytter jeg kallenavn med kursivering for å holde dem bedre adskilt fra hverandre, hvor populærnavn fra annen litteratur benyttes i den grad jeg har funnet dem.
7
2 Hovedlinjer i reguleringen
2.1 Forholdet mellom ftrl. og yforsl.
Ftrl. gir et generelt grunnleggende økonomisk vern for borgerne. Formålene og hensynene som skal ivaretas av ftrl. kommer frem av ftrl. § 1-1 og skal «gi økonomisk trygghet […] bidra til utjevning av inntekt og levekår [og] bidra til hjelp til selvhjelp». Med unntak av mènerstatning etter ftrl. § 13-17, gir ikke yrkesskadedekning i folketrygden erstatning, men rett til særfordeler, jf. §§ 13-1 og 13-2.
I tillegg kommer erstatning etter yforsl. som ifølge forarbeidene bygger på rettferdighetshensyn, pulveriseringshensyn, konfliktforebyggelseshensyn og likhetshensyn.17 Rettferdighetshensynet kommer av at den enkelte som blir utsatt for risiko, som de ofte i liten grad selv kan kontrollere, ikke bør bære følgene av at en skade realiserer seg. I slike tilfeller vil arbeidsgiver være nærmere til å bære risikoen for slike skader. Pulveriseringshensynet kommer til uttrykk ved at byrdene og utgiftene i tillegg kan stipuleres/innkalkuleres som en del av kostnadene ved arbeidet og på denne måten pulveriseres av arbeidsgiver. Konfliktforebyggelseshensyn kommer av at et objektivt dekningsgrunnlag kan forebygge konflikter (forarbeidenes kursivering) på arbeidsplassene ettersom ingen har skyld i skaden. Likhetshensynet uttrykkes ved at samtlige arbeidstakere får samme vern uavhengig av forutsetningene sine og tilknytning til fag- organisasjoner.
Yforsl. § 11 første ledd bokstav a skal ifølge forarbeidene forstås på samme måte som ftrl. § 13-3.18 Dette legges også i utgangspunktet til grunn etter nemndspraksis, se Hylleløft (FinKN- 2014-370) som gjaldt en arbeidstaker som skadet seg ved løft av et tungt skap. Nemnda viste til at yforsl. § 11 første ledd bokstav a skal forstås på samme måte som ftrl. § 13-3. Det er likevel enkelte forskjeller. En er at personkretser som er omfattet er ulik, jf. ftrl. § 13-6 til 13- 13 og yforsl. §§ 1 og 2. Ftrl. inkluderer studenter og deltakere på arbeidsrettede tiltak, men de er ikke dekket etter yforsl.
En annen er vilkåret om årsakssammenheng som benyttes. I ftrl. benyttes hovedårsakslæren, mens yforsl. bruker betingelseslæren. Vilkåret etter ftrl. er derfor i utgangspunktet strengere enn etter yforsl., hvilket tilsier at flere tilfeller bør kunne godkjennes som yrkesskade etter yforsl. enn etter ftrl.19 Se mer om årsakssammenheng i punkt 2.6.
17 Ot.prp. nr. 44 (1988-1989) s. 40.
18 Ot.prp. nr. 44 (1988-1989) s. 89.
19 NOU 1988: 6 s. 56.
8
Trygderetten, Finansklagenemnda og domstolene kan likevel komme frem til ulike resultater i de samme sakene. Selv om skaden godkjennes som arbeidsulykke etter ftrl. § 13-3 annet ledd fra Nav eller Trygderetten, blir den ikke alltid godkjent som arbeidsulykke etter yforsl. § 11 første ledd bokstav a. Illustrerende er Printer (FinKN-2018-639) hvor en servicetekniker fikk ryggsmerter etter løft/bæring av en printer. Hendelsen var godkjent som arbeidsulykke og yrkesskade av Nav, men ikke hos Finansklagenemnda. Se også Snekker (FinKN-2015-217) og Trappegrinder (TAHER-2017-164142) hvor utfallene var ulike.
2.2 Inngangsvilkår
Hvorvidt en løfteskade anses som en arbeidsulykke forutsetter at «bedriftsvilkårene» er oppfylt.
Dette innebærer at ulykken må forekomme «i arbeid, på arbeidsstedet i arbeidstiden», jf. ftrl. § 13-6 annet ledd og yforsl. § 10. I forarbeidene til ftrl. uttales det at dette «fastslår hovedvilkårene for rett til særfordeler ved yrkesskade» og tilsvarer den tidligere bestemmelsen.20 Vilkårene bidrar til at hendelsen må være knyttet til arbeidet, og skiller det fra fritidsaktiviteter. De nærmere grensene har blitt utpenslet gjennom rettspraksis.21 Yforsl. § 10 skal forstås på samme måte, og bestemmelsen angir dekningsområdet eller skadesituasjonen.22
Øvrige vilkår kommer frem av ftrl. § 13-3 første ledd, eventuelt etter en henvisning fra yforsl.
§ 11 første ledd bokstav a og forarbeidene til denne. Det må foreligge en personskade, en arbeidsulykke og årsakssammenheng mellom disse.23 Vilkåret «personskade» i ftrl. § 13-3 første ledd og «skader» i yforsl. § 10 avgrenses mot belastningslidelser som kommenteres i punkt 2.5 og 2.6.
2.3 Det markerte arbeidsulykkebegrepet
For at en løfteskade skal anses som en «arbeidsulykke» etter det markerte ulykkesbegrepet, må det være en «ytre hending» som har inntruffet «plutselig eller uventet» som skadelidte ble utsatt for «i arbeidet», jf. ftrl. § 13-3 annet ledd første punktum.
2.3.1 Arbeidsulykke
Begrepet arbeidsulykke var ikke definert i loven når den nye loven ble vedtatt, men hadde fått et relativt tydelig innhold «gjennom praksis».24 Ordlyden i bestemmelsene gir begrenset veiledning for vurderingen, men forståelsen som er ment videreført ble redegjort for i forarbeidene, hvor de viste til Rikstrygdeverkets rundskriv og tidligere trygderettspraksis.25
20 Ot.prp .nr. 29 (1995-1996) s. 132.
21 Narvland (2019) s. 674.
22 Ot.prp. nr. 44 (1988-1989) s 88-89.
23 NOU 1990: 20 s. 574.
24 Ot.prp .nr. 29 (1995-1996) s. 130.
25 NOU 1990: 20 s. 574.
9
Definisjonen i bestemmelsen skulle tilsvare «den definisjon som legges til grunn i praksis i dag».26
I forarbeidene ble det vist til en rekke tilfeller hvor ulykkesmomentet ikke er vanskelig å fastslå, og det ble påpekt at det ikke kreves at det er en «uvanlig» ulykkeshendelse i arbeidsforholdet.27 Det avgjørende var at hendelsen kom uventet på den måten at skadelidte ikke rakk å forhindre skaden. Dette ble også lagt til grunn i tidligere rettspraksis, se Fridykker (Rt. 1988 s. 394) hvor ulykkesbegrepet ble gjennomgått. Saken gjaldt et dødsfall som følge av et hjerneinfarkt ved dykking. Dykket foregikk på en normal måte uten ytre omstendigheter som bidro til noe uventet. Det forelå derfor ingen ulykke som ga rett til erstatning.
Tvilstilfellene var saker som omfattet belastning eller påkjenning som var «utenfor arbeidets alminnelige rammer».28 Dette var tilfeller hvor skadelidte ikke var forberedt på påkjenningen.
Det måtte også ha inntruffet «noe ulykkesartet» for at skader oppstått under anstrengelser ved løft, bæring eller lignende kunne godkjennes som arbeidsulykke. Løft av personer var trukket frem som et typetilfelle som likevel etter trygderettspraksis ble godkjent i enkelte tilfeller.
Analysen viser derimot at dette ikke er fulgt opp. Illustrerende er Dynetrekk (TRR-2016-3522) som gjaldt en kvinnelig hjelpepleier som fikk smerter i ryggen idet hun skulle løfte en tung, 90 år gammel dement pasient sammen med to kollegaer. Hendelsen ble ikke godkjent som arbeidsulykke. Dette er også lagt til grunn i Polititjenestemann (TRR-2010-2166) og Svak (TRR-2014-3138).
2.3.2 Plutselig eller uventet
Etter ftrl. § 13-3 annet ledd første punktum er det et vilkår at det gjelder en «plutselig eller uventet» hendelse. Etter ordlyden tilsier ordet «eller» at vilkårene om uventet eller plutselig er alternative. I Skygge (Rt. 2005 s. 1757) ble det påpekt at det ved ulykker normalt er et kjennetegn at det er tale om en ytre begivenhet som har inntruffet plutselig og uventet (avsnitt 47). I saken forsøkte skadelidte å unngå en bjelke han hadde inntrykk av at var på vei mot seg, og pådro seg i den forbindelse en skade som følge av en vridning i kneet. I Fotball (Rt. 2006 s.
1642) ble det i avsnitt 29 vist til tidligere praksis og Retten gjentok at vilkårene er kumulative og er nå tatt inn i rundskrivet punkt 3.1. Saken gjaldt en fotballspiller som pådro seg en skade i forbindelse med en fotballkamp hvor Høyesterett redegjorde for flere vilkår i § 13-3 annet ledd.
I dommen uttales det at vilkåret «måtte bedømmes ut ifra hvilken sammenheng hendelsen finner sted» og at det «innebærer en form for relativisering av kravet til ulykkeshendelse»
26 Ot.prp. nr. 29 (1995-1996) s. 130.
27 NOU 1990: 20 s. 575.
28 NOU 1990: 20 s. 575.
10
(avsnitt 36). Med dette mener de at det må vurderes ut fra sammenhengen hendelsen skjer.
Spørsmålet etter rettens oppfatning var «hvor vesentlig» avviket måtte være «fra det ordinære»
for at det var en arbeidsulykke. I dommen viser de til rettspraksis fra Trygderetten, hvor Trygderetten viser til flere relevante elementer som kan ha betydning for vurderingen. Dette omfattet hvilken risiko den skadeutløsende aktiviteten representerte, hvorvidt det var en del av skadelidtes vanlige arbeidsoppgaver, grad av kontroll skadelidte hadde i situasjonen, hvorvidt det var fall, hastighet og kraft, og om hendelsesforløpet kunne forklares ut fra skadens art.
Etter trygderettspraksis er det flere momenter som er relevant under vilkåret om «plutselig eller uventet» hendelse. Et moment er selve hendelsen, og om denne er ulykkesartet. Hendelsen gir en indikasjon på hvorvidt noe inntraff uventet for skadelidte og kan bestå av flere delmomenter.
Dette kan omfatte hvor godt forberedt skadelidte var, om det var innarbeidet rutiner for denne type hendelser på denne arbeidsplassen, om det var fare for liv og helse, om det oppsto noe som skjedde brått og om det var en form for tidspress. Illustrerende er Ryggsmerter (TRR-2013- 1924) hvor skadelidte fikk ryggplager etter å ha løftet en pasient sammen med en kollega. Nav klageinstans, som Trygderetten viste til, påpekte at det ikke forelå informasjon om tidspress, en vanskelig situasjon eller dramatikk under hendelsen og dermed ikke noe ulykkesmoment. Flere delmomenter og hendelsen er også trukket frem i Pasientfall (TRR-2017-3012) og Potetkasse (LF-2016-183978).
Et annet relevant moment er hvorvidt skadelidte har tilstrekkelig erfaring eller opplæring til å håndtere situasjonen. Med tilstrekkelig erfaring eller opplæring sikter jeg til i hvilken grad skadelidte har noen form for kurs, sertifisering eller erfaring med å håndtere slike situasjoner.
Illustrerende er Barneløft (TRR-2013-1911) som gjaldt en barnehageassistent som fikk ryggskade under stell av et barn. Nav klageinstans, som Trygderetten viste til, påpekte at hendelsen ikke kunne ha skjedd uventet og plutselig på bakgrunn av at det var en oppgave skadelidte var vant med og trent til, og vanlig i arbeidet. Dette er fulgt opp i Sykepleier (TRR- 2016-2027). Momentet gir likevel ikke grunnlag alene for at det er en plutselig eller uventet ytre hending. Dette ble påpekt i Seng (LG-2019-98836) som gjaldt en sykepleier som skadet nakken i forbindelse med forflytning av en bruker på et bokollektiv for unge funksjonshemmede personer.
I hvilken grad løftet er påregnelig kan også være relevant. Med påregnelig sikter jeg til at skadelidte til en viss grad kan forutse hendelsen og forberede seg til denne konkrete handlingen.
Dersom et løft er påregnelig eller planlagt, kan skadelidte være bedre forberedt og ha gode forutsetninger for å håndtere hendelsen. Det samme dersom løftet gjøres kontrollert. Et eksempel gir Hjulskift (TRR-2013-1002) hvor en vaktmester pådro seg skade ved løft av et bilhjul. Det ble påpekt at arbeidsoperasjonen ikke var upåregnelig og ingenting annet tilsa noe
11
uventet eller plutselig. At løftet var planlagt ble trukket frem i Dynetrekk (TRR-2016-3522) som er omtalt tidligere.
Et annet moment kan være i hvilken grad det foreligger tidspress. Med tidspress siktes det til tilfeller hvor omstendighetene i saken gjør at det foreligger liten tid til å vurdere situasjonen og hvordan den skal håndteres. Det sentrale er hvorvidt skadelidte er uforberedt på hendelsen eller opplever en form for tidsnød. Momentet knyttes ofte til hvilke øvrige forutsetninger skadelidte har i situasjonen, og til hvorvidt det kan foreligge en uventet eller plutselig hendelse.
Illustrerende er Skap (TRR-2014-2746), som gjaldt en arbeidstaker som pådro seg skade idet han skulle løfte et arkivskap opp i en container. Nav klageinstans, som Trygderetten sluttet seg til, uttalte at «løftet ikke ble foretatt under tidspress» og ingenting annet tilsa at vekten var ukjent eller kom plutselig under løftet. Lignende ble lagt til grunn i Barneløft (TRR-2013-1911) og Potetkasse (LF-2016-183978).
2.3.3 Ytre hending
Ifølge ftrl. § 13-3 annet ledd første punktum må det være en «ytre hending». Vilkåret ble behandlet i Skygge (Rt. 2005 s. 1757) hvor Retten påpekte at ordene ble tilføyd av Departementet uten at det ble kommentert, men skulle svare til «den definisjon som legges til grunn i praksis i dag» (avsnitt 43). Retten påpekte at det «må ha skjedd noe utenfor den skadedes legeme», men at det «likevel ikke [er] noe vilkår at det skal ha inntruffet noe helt uavhengig av den forsikredes person» (avsnitt 47). Det er i rundskrivet punkt 3.1 beskrevet som at det «i utgangspunktet» skal ha skjedd noe «utenfor den skadelidtes eget legeme», men ikke nærmere angitt hva som ligger i dette.
Analysen viser at vilkåret «ytre hending» ved løfteskader som hovedregel beror på hvorvidt momentet hendelsen innebærer at noen har mistet taket, falt, sklidd eller lignende tilfeller som påvirker hendelsesforløpet, eller om det forekommer noe uventet eller dramatisk. Dette innebærer at hendelsen må være av ytre karakter, men skaden kan forekomme i kroppen.
Illustrerende er Potetkasse (LF-2016-183978) som gjaldt en butikkmedarbeider som fikk skade ved løft av en potetkasse. Det var ikke avgjørende at kassen traff skulderen og gjorde en skade utenpå kroppen. Tilsvarende ble lagt til grunn i Hjulskift (TRR-2013-1002). Vilkåret «ytre hending» inkluderer derfor også ryggskader og andre skader forbundet med løft, men vil ikke omfatte tilfeller hvor det er skadelidtes subjektive oppfatning som utgjør det plutselige og uventede, se Jernstenger (LG-2020-8518).
Ved tvil om hvordan hendelsen har utviklet seg eller hvorvidt det er tale om en skade som er påført ved en arbeidsulykke, kan skadens art og karakter trekkes inn som momenter i den grad dette kan si noe om hvilket faktum som er sannsynlig, se punkt 2.7. Illustrerende er Benkpress (TRR-2020-2082) som gjaldt en miljøterapeut som fikk skade under benkpressøvelse. Det var
12
uenighet om hendelsesforløpet, og ut fra skaden ble det ansett som sannsynlig at det forelå en hendelse omfattet av det markerte ulykkesbegrepet. Dersom det ikke er tvil om hendelsesforløpet, men et annet hendelsesforløp er anført, er ikke dette nok. Dette ble også påpekt i Koffert (TRR-2013-1929) som gjaldt en spesialarbeider som fikk ryggskade ved løft av en koffert.
2.3.4 Deloppsummering
Avgjørelsesorganenes argumentasjon karakteriseres av å ha et subjektiv eller et objektivt preg.
Med subjektivt preg sikter jeg til at avgjørelsesorganet trekker frem og vektlegger flere momenter som blir vurdert i lys av skadelidtes individuelle forutsetninger for å håndtere situasjonen, eller hvordan situasjonen oppfattes av skadelidte. Med objektivt preg sikter jeg til at avgjørelsesorganet viser til og vektlegger flere momenter som for eksempel hvilke krav det generelt stilles til en person i en slik stilling i dette yrket, hvorvidt skadelidte hadde tilstrekkelig kompetanse ut fra opplæring, instruksjon eller lignende.
Analysen viser at vektleggingen av subjektive elementer i saken øker sjansene for at skadelidte får skaden godkjent som en arbeidsulykke. Ved vektlegging av objektive elementer er terskelen høyere for at skadelidte får skaden godkjent som en arbeidsulykke. Et gjennomgående trekk ved argumentasjonen er at det er færre momenter som trekkes frem og vurderes under det markerte ulykkebegrepet. Argumentasjonen viser at de enkelte momentene sees i sammenheng og er gjenstand for en helhetlig vurdering av saken. I flere tilfeller fremstilles saken som utvilsom, hvor saken deretter vurderes i lys av det avdempede arbeidsulykkesbegrepet.
Etter det markerte arbeidsulykkesbegrepet er det sentralt hvorvidt det foreligger noen «ytre hending». Ryggskader og andre indre skader omfattes, men avgrenses mot hendelser som skyldes skadelidtes subjektive oppfatning.
2.4 Det avdempede arbeidsulykkebegrepet
Det «avdempede arbeidsulykkebegrepet» kommer frem av ftrl. § 13-3 annet ledd annet punktum og omfatter «en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid».
2.4.1 Vedkommende arbeid
Ordlyden tilsier at et moment er skadelidtes yrke. Momentet omfatter i tillegg flere delmomenter. Et delmoment er hvor forutsigbar/påregnelig slike hendelser er i relasjon til skadelidtes yrke. I yrker hvor løft og større belastninger er relativt vanlig, skal det mer til før det anses å være noe usedvanlig i forhold til arbeidet. Illustrerende er Polititjenestemann (TRR- 2010-2166) hvor en politibetjent fikk ryggplager etter et brannmannsløft foretatt under et kurs.
Skadelidte jobbet til daglig på kontor, men var ansatt i en operativ stilling. Stillingsbeskrivelsen
13
innebar plikt til å trene og hendelsen ble ikke ansett for å være utenfor rammen av jobben i en operativ stilling. Dette er fulgt opp i trygderettspraksis, se Vaskemaskin (TRR-2015-3947) og Servicearbeider (LA-2014-82393).
I den forbindelse kan et moment være arbeidssituasjonen. Dette kan omfatte flere delmomenter som er relevant, som graden av kontroll, hvorvidt det er vanlig med rutiner for å håndtere slike hendelser, omgivelsene eller om det er andre elementer tilsier at situasjonen er uoversiktlig.
Momentene er gjengitt i rundskrivet punkt 3.2 og Palle (Rt. 2007 s. 882) hvor det i avsnitt 39 ble påpekt at dette samsvarer med lovforståelsen som ble gitt utrykk for i Skygge (Rt. 2005 s.
1757). Momentene kan tilsi at hendelsen innebærer en uheldig arbeidssituasjon eller arbeidsstilling og skiller seg fra det vanlige, noe som også følger av rundskrivet punkt 3.4 og er fulgt opp i underrettspraksis.
Illustrerende er Tilhengerløft (LB-2019-182630) som gjaldt en daglig leder som pådro seg en skade ved løft og forflytting av en tilhenger. Lagmannsretten påpekte at «arbeidsoppgaven skilte seg fra de normale oppgavene, at vekten på tilhengeren var høy og at kraften som ble tilført da hengeren fikk fart var uventet og betydelig». Se også Båtreparasjon (TRR-2015- 1122) som gjaldt en båtbygger som fikk prolaps ved arbeid i «en vanskelig arbeidsstilling».
Selv om det kan dreie seg om en relativt vanlig arbeidsoppgave, er det momenter fra den konkrete situasjonen som er relevant. Hver sak er unik, og ulike elementer i situasjonen kan tale for at det likevel ikke er en vanlig arbeidsoppgave og skille seg fra andre tilfeller. For eksempel at skadelidtes arbeidsoppgaver i det daglige har blitt utført i henhold til stillingen skadelidte hadde, eller at denne situasjonen skiller seg ut fra en normal arbeidshverdag. Dette ble påpekt i Fotball (Rt. 2006 s. 1642) hvor det ble uttalte at vilkårene «plutselig og uventet vil måtte bedømmes ut fra i hvilken sammenheng hendelsen finner sted» og «innebærer en form for relativisering av kravet til ulykkeshendelse» (avsnitt 36). Dette ble sitert i Musikklærer (Rt.
2009 s. 1626) hvor Retten påpekte at det blir «lagt til grunn at arbeidsulykkebegrepet til en viss grad er relativt» (avsnitt 34). Saken gjaldt en musikklærer som fikk bruskskade i kneet under instruksjon i dans i musikktimen hvor arbeidsulykkebegrepet ble gjennomgått.
Dette er fulgt opp i underrettspraksis og trygderettspraksis. Illustrerende er Varmeelement (LA- 2013-170609) hvor en industrirørlegger skadet ryggen ved løft av varmeelement på en båt.
Lagmannsretten vektla at hendelsen skilte seg ut som en risikofylt oppgave utenfor rammen av de normale arbeidsoppgavene til tross for at arbeidet fra tid til annen kunne innebære løft av tunge gjenstander, og skadelidte fikk medhold. Tilsvarende ble lagt til grunn i Billøft (TRR- 2013-2935) og Tilhengerløft (LB-2019-182630).
14 2.4.2 Konkret tidsbegrenset
§ 13-3 annet ledd annet punktum inneholder også et vilkår om at hendelsen må være «konkret tidsbegrenset». Ordlyden i vilkåret gir ingen tydelig tidsmessig avgrensning på varigheten av hendelsen. I Skygge (Rt. 2005 s. 1757) påpekte Retten at definisjonen av ulykkesbegrepet følges opp med den negative avgrensningen i tredje ledd om belastningslidelser (avsnitt 39), noe som er omtalt i punkt 2.5 i oppgaven.
I Ambulansesjåfør (Rt. 2013 s. 645) ble det vist til forarbeidene hvor det ble uttalt at «påvirkning som varer utover en dag, ikke anses som noen ulykke fordi ulykkesbegrepet innebærer et moment av plutselig realisert risiko» (avsnitt 40). Saken gjaldt en ambulansesjåfør som fikk PTSD etter stort mediafokus i etterkant av et oppdrag, hvor tidsaspektet ved arbeids- ulykkebegrepet sto sentralt. Dette er også fulgt opp i trygderettspraksis, se Truckfører (TRR- 2015-905). Saken gjaldt en truckfører som pådro seg skader uten å kunne oppgi en tidsbegrenset konkret hendelse som tilsa at det forelå en ulykke. Se også Belastningsskade (FinKN-2018- 195) hvor Finansklagenemnda tok opp samme problemstilling.
Ved løfteskader kan det være tale om løft som gjennomføres over en lengre periode. Dette omfattes som hovedregel ikke, med mindre det skjer innenfor et skift eller en arbeidsdag. Selv i slike tilfeller kan det være tvil. Illustrerende er Malingsspann (TRR-2014-3357) som dreide seg om en butikkekspeditør som i forbindelse med åpningstilbud i en butikk håndterte 100 malingsspann på 12-14 kg en hel dag. Trygderetten påpekte at det var unaturlig å anse flere uavhengige løft over 10 timer som èn hendelse.
2.4.3 Ytre hending
Ftrl. § 13-3 annet ledd annet punktum inneholder også vilkåret «ytre hending». Dette ble, som tidligere nevnt, behandlet i Skygge (Rt. 2005 s. 1757) hvor Retten uttalte at andre punktum i annet ledd etter deres oppfatning skal tolkes slik at
«i tilfeller hvor arbeidstakeren på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner er blitt utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning, ikke stilles noe tilleggskrav om ytre hending. I slike tilfeller vil den vanskelige arbeidssituasjonen eller det forhold som har ført til den ekstraordinære påkjenning eller belastning, i seg selv kunne utgjøre tilstrekkelig ulykkesmoment» (avsnitt 51).
I Palle (Rt. 2007 s. 882) viste Retten til uttalelsen og påpekte at formuleringen i bestemmelsen
«ikke kan forstås i samsvar med ordlyden» (avsnitt 37). Det ble også vist til rundskrivet som slår fast at skader ved bæring, løft og lignende som hovedregel ikke godkjennes med unntak av at «det har inntruffet noe ulykkesartet eller trygdede må anses å ha blitt utsatt for en usedvanlig påkjenning som ligger utenfor arbeidets vanlige ramme» (avsnitt 38). Dette er tilfeller som
15
dreier seg om løft i en vanskelig arbeidsstilling, løft som er nær skade/faregrensen og løft av veldig tunge gjenstander. Det ble i den forbindelse påpekt at «[d]enne praksis er etter min mening i samsvar med den lovforståelse Høyesterett gav uttrykk for i Skyggekjennelsen» og at
«løft av gjenstander med uventet vekt» også er omfattet (avsnitt 39).
Dette ble ytterligere presisert i Musikklærer (Rt. 2009 s. 1626) hvor vilkåret om «usedvanlig påkjenning» eller «belastning» ble vurdert (avsnitt 29). Retten påpekte at hendelsen forutsetter at det er et «avvik fra det normale» i skadelidtes arbeid. Dette er tilfeller hvor avviket er at utførte oppgaver er «utenfor rammene for arbeidet» eller at vanlig arbeid er gjort på en «uvanlig måte». Det måtte uansett medføre en «usedvanlig påkjenning eller belastning». Dette blir også lagt til grunn i trygderettspraksis, hvor det vises til en eller flere av kildene for denne tolkningen.
Illustrerende er Taxi (TRR-2016-1848) som gjaldt en taxisjåfør som pådro seg ryggsmerter ved løft av rullestol inn i en bil hvor hendelsen ble vurdert på bakgrunn av dette. Tilsvarende ble lagt til grunn i Billøft (TRR-2013-2935).
I den forbindelse kan skadelidtes subjektive forutsetninger for å håndtere situasjonen være et relevant moment. Med subjektive forutsetninger sikter jeg til hvordan skadelidte oppfatter situasjonen, samt subjektive variabler som skadelidtes kjønn, høyde, vekt og fysiske styrke.
Momentet kan gi en indikasjon på hvorvidt det foreligger en usedvanlig belastning med hensyn til gjenstandens høyde, vekt og hvorvidt dette er kjent for skadelidte. Illustrerende er Jernstenger (LG-2020-8518) som gjaldt en sveiser som fikk skader idet han skulle laste flere jernstenger opp til en lastebil, hvor lagmannsretten vektla at det var en «sterk mann, som var vant til å utføre fysisk arbeid». Se også Teppefjerningsmaskin (LF-2011-202111) hvor momentet ble trukket frem.
Et annet moment er vekten på personen eller gjenstanden som blir løftet. Momentet kan være et delmoment for hvorvidt løftet er å anse som en usedvanlig belastning. Ved løft av uventet høy vekt kan dette føre til at skadelidte ikke rekker å forberede seg på hendelsen og anstrengelsen som må til for å håndtere hendelsen. Dette kan være en påkjenning som i seg selv kan utgjøre et ulykkesmoment. Illustrerende er Eskeløft (TRR-2013-1564) hvor en kvinne fikk ryggskade etter løft av en 50 kg tung eske. Trygderetten uttalte at «en slik påkjenning […] i seg selv utgjør et ulykkesmoment». Tilsvarende gjaldt Piano (TRR-2017-2650) hvor vekten var sentral for vurderingen.
Men hvorvidt vekten er høy eller lav i det enkelte tilfellet er uklart. Det ville vært logisk om vekten på personer ble ansett som høy eller lav ettersom de av fysiologiske årsaker er innenfor begrensede variasjoner. Analysen tilsier at momentet er gjenstand for relativisering hvor momentet knyttes til andre momenter i saken, som yrket til skadelidte. I Turner (TRR-2015- 240) viste Trygderetten til pasientens vekt på 90 kg og uttalte at dette nok ikke kunne sies å
16
være en usedvanlig belastning eller påkjenning for sykepleiere. I motsatt retning ble vekten av en person vurdert i Passasjerløft (LB-2013-35285) hvor en bussjåfør pådro seg en skade i venstre skulder etter å ha bistått en passasjer om bord i bussen. Lagmannsretten viste til passasjerens vekt på 80-90 kg og påpekte at det var «uvanlig tungt».
Selv om vekten er kjent eller forutsigbar kan det likevel være relevant dersom vekten forskyves eller fører til en feil eller uheldig belastning. Dette kan skyldes at det er flere personer som foretar løftet eller at en løfteanordning fordeler vekten skjevt. I slike tilfeller kan vekten føre til en uheldig arbeidsstilling og påkjenning som er usedvanlig for skadelidte. Illustrerende er Tilhengerløft (LB-2019-182630) hvor lagmannsretten uttalte at «vekten på tilhengeren var høy og at kraften som ble tilført da hengeren fikk fart var uventet og betydelig». Tilsvarende ble lagt til grunn i Turner (TRR-2015-240) og Kreftspredning (FinKN-2012-605).
Bruk av hjelpemidler kan være vanlig ved løfteoperasjoner for å forebygge skader, eventuelt som et alternativ som kunne forhindret skaden. Dette forutsetter at hjelpemiddelet hadde vært egnet til å løse situasjonen, at skadelidte hadde fått tilstrekkelig opplæring i bruk eller at bruk av et slikt hjelpemiddel er vanlig. Et eksempel gir Stålplateløft (TRR-2013-1928) hvor en arbeidstaker pådro seg en skulderskade under løft av en stålplate som var tyngre enn han antok.
Trygderetten påpekte at slike løft vanligvis ble foretatt med kran eller truck. Ettersom det ikke ble brukt under hendelsen fikk skadelidte en belastning eller påkjenning som var usedvanlig i arbeid hans. Tilsvarende ble påpekt i Pasientløft (TRR-2017-2135) og Svak (TRR-2014-3138).
Tidspress er også et relevant moment. Momentet knyttes i slike tilfeller til hvorvidt det er innenfor en normal arbeidssituasjon, om det forelå andre handlingsalternativer, eller om det forelå stor risiko for skadelidte selv eller personen skadelidte bisto. Illustrerende er Turner (TRR-2015-240) som dreide seg om en sykepleier som pådro seg en skade idet hun skulle bistå en pasient opp i stående stilling fra sengen ved hjelp av en «turner» og momentet ble trukket inn av Nav klageinstans og Trygderetten. Tilsvarende ble lagt til grunn i Hjelpepleier (TJARE- 2012-34462) som gjaldt en hjelpepleier som pådro seg skade i forbindelse med at hun bisto en kollega med stell av en pasient. Tidspress ble trukket frem som et selvstendig moment og uttalt at dette «fravek i betydelig grad fra det normale».
2.4.4 Avvikets størrelse
I forbindelse med avvikets størrelse uttalte Høyesterett i avsnitt 35 i Musikklærer (Rt. 2009 s.
1626) at «[h]eller ikke et «lite avvik fra normal arbeidsprosedyre» vil «kunne bevirke at hendelsen må betraktes som arbeidsulykke», se avsnitt 41». Sitatet er nærmest ordrett gjentatt i rundskrivet punkt 3.2, og kom inn ved endring av rundskrivet gjeldende fra 1.6.2012. Jeg forstår denne formuleringen som at små avvik fra normal arbeidsprosedyre innebærer at det ikke er en arbeidsulykke.
17
Sitatet fra Palle (Rt. 2007 s. 882) er at «den oppsamling av paller som medførte at de måtte stables i en samlet operasjon ved avslutningen av kveldsskiftet, uansett må være et for lite avvik fra normal arbeidsprosedyre til at den skal kunne bevirke at hendelsen må betraktes som arbeidsulykke» (avsnitt 41).
Slik jeg forstår denne uttalelsen viser Høyesterett til at i dette konkrete tilfellet var det et for lite avvik fra normal arbeidsprosedyre til at den måtte betraktes som en arbeidsulykke. Etter min mening vil det ikke umiddelbart innebære at små avvik ikke kan betraktes som arbeidsulykker.
Uttalelsen fra Høyesterett tilsier her at det kun i dette konkrete tilfellet var et for lite avvik til at hendelsen kunne betraktes som en «arbeidsulykke». Slik jeg forstår Høyesterett i Palle (Rt.
2007 s. 882 avsnitt 41) innebærer dette at også små avvik kan tenkes å anses som en
«arbeidsulykke».
Etter min mening gir ikke Høyesterett i Musikklærer (Rt. 2009 s. 1626 avsnitt 35) eller rundskrivet en korrekt gjengivelse av det Høyesterett uttalte i Palle (Rt. 2007 s. 882 avsnitt 41).
Dette kan føre til at domstolene og forvaltningen tolker tidligere uttalelser fra Høyesterett annerledes, og føre til rettskildesløyfer slik det er beskrevet av Ikdahl.29 Ulike forståelser legges til grunn i enkelte avgjørelser avhengig av hvilke rettskilder som benyttes, og hvordan, se for eksempel Arbeidsleder (TRR-2012-660) og Crossfit (FinKN-2020-678).
2.4.5 Deloppsummering:
Analysen viser at flere momenter kan trekke i retning av at det foreligger en arbeidsulykke etter det avdempede ulykkesbegrepet. Momentene som vurderes trekkes frem både enkeltvis og samlet, og er tilsynelatende alternative og ikke kumulative. Et eksempel gir Røkter (LB-2018- 152131) som gjaldt en røkter som fikk en ryggskade i forbindelse med bæring av en vaskemaskin over i en båt. Lagmannsretten kom frem til sitt resultat ut fra «[e]n samlet vurdering». Dersom det foreligger flere relevante momenter i saken, bidrar dette til at sannsynligheten øker for at det er å anse som en arbeidsulykke. Momentene får tyngre vekt dersom de bidrar til en usedvanlig belastning eller påkjenning eller er utenfor arbeidets ramme.
I tilfeller som gjelder hendelser nær fare/skadegrensen kan dette i seg selv være nok.
Analysen viser også at det heller ikke stilles mindre krav til noe ekstraordinært eller ulykkesmomentet ved løft av hjelpeløse og/eller urolige personer, selv om det trekkes frem i rundskrivet punkt 3.4, se for eksempel Polititjenestemann (TRR-2010-2166), Pasientfall (TRR- 2017-3012) og Pasientløft (TRR-2017-2135)
29 Ikdahl (2016) s. 310-311.
18
Analysen viser i tillegg at det er uklart hva som kan falle inn under «andre grunner» nevnt i Skygge (Rt. 2005 s. 1757 avsnitt 51) eller «andre ugunstige omstendigheter» i Palle (Rt. 2007 s. 882 avsnitt 39). Det kan være logisk å legge til grunn at Høyesterett har benyttet seg av en samlebetegnelse som kan være bedre egnet til å fange opp tilfeller som de etter en samlet og konkret helhetsvurdering finner at likevel bør anses som en «arbeidsulykke». Dette har unntaksvis blitt trukket frem og drøftet, se Jernstenger (LG-2020-8518) som gjaldt en sveiser som fikk skuldersmerter ved løft av armeringsjern på en lastebil. I saken påpekte lagmannsretten at etter gjennomgangen kunne ulykken kun kvalifiseres dersom det forelå andre ugunstige omstendigheter.
2.5 Avgrensning mot belastningslidelser
Begrepet «arbeidsulykke» avgrenses mot belastningslidelser og følger av ftrl. § 13-3 tredje ledd.
Dette omfatter belastningslidelser som har utviklet seg i skjelett-/muskel-systemet over tid, samt «lidelser som har utviklet seg som følge av […] belastninger over tid». I forarbeidene presiseres dette hvor det står at «slitasjeskader i bevegelsesapparatet og lidelser som har utviklet seg som følge av […] belastninger over tid, ikke regnes som yrkesskade».30
Ved løfteskader kan det oppstå tvil om hvorvidt løftet er en del av det vanlige arbeidet og derfor er et resultat av belastningslidelser som har utviklet seg over tid, eller om det er en konkret hendelse som kan betegnes som en arbeidsulykke. Dette ble trukket frem i Truckfører (TRR- 2015-905) og Belastningsskade (FinKN-2018-195).
2.6 Årsakssammenheng
Ved løfteskader kan det være tvil om hvorvidt det foreligger årsakssammenheng mellom skaden og løftehendelsen. Skader som inntreffer ved løft kan skyldes belastningslidelser nevnt i punkt 2.5, eller at andre årsaker har ført til skaden.31
Reglene om årsakssammenheng i relasjon til yrkesskader følger av begrepene som anvendes i de ulike bestemmelsene. I yforsl. § 11 første ledd bokstav a viser begrepet «forårsaket» til et vilkår om årsakssammenheng, og betingelseslæren kommer til anvendelse for å konstatere ansvarsgrunnlaget på bakgrunn av at det foreligger en årsakssammenheng mellom en arbeidsulykke og en skade.32 Dette kom frem i blant annet Varmeelement (LA-2013-170609) som er redegjort for tidligere.
30 Ot.prp. nr. 29 (1995-1996) s. 131.
31 For mer om årsakssammenheng, se Kjelland (2019) s. 235 flg.
32 NOU 1988: 6 s. 29.
19
I ftrl. § 13-3 første ledd kommer vilkåret om årsakssammenheng til uttrykk om at personskade
«skyldes» arbeidsulykke. Begrepet gir uttrykk for «hovedårsakslæren», noe som ble påpekt i Passiv Røyk 2 (Rt. 2005 s. 495 avsnitt 56).33 Saken gjaldt en 53 år gammel kvinnelig bartender som fikk yrkesskade etter passiv røyking. Etter hovedårsakslæren må løftehendelsen være hovedårsaken til skaden for at det skal knyttes ansvar til den.
Ved samvirkende årsaker, hvor flere årsaker i ulik grad bidrar til skaden, kan det være tvil om hvorvidt en løftehendelse oppfyller vilkåret om årsakssammenheng. Ulike vilkår til årsakssammenheng kan føre til at skaden ved samvirkende årsaker kan bli delvis godkjent etter ftrl. § 13-3 ettersom den ikke er hovedårsak til skaden, mens den er en nødvendig betingelse og godkjennes etter yforsl.34Dette illustreres i Passiv Røyk 1 (Rt. 2000 s. 1614) og Passiv Røyk 2 (Rt.
2005 s. 495) hvor passiv røyking ikke ble ansett som hovedårsak til skade etter reglene i ftrl., men en nødvendig betingelse for skade etter yforsl.
2.7 Bevis
Utgangspunktet og hovedregelen for bevis etter ftrl. § 13-3 er at sammenhengen mellom skaden og arbeidsulykken må være «mest nærliggende» eller «mest sannsynlig».35 Dette er omtalt i juridisk teori som «overvektprinsippet» og innebærer at det må være sannsynlighetsovervekt for at beviskravet er oppfylt.36 Etter forvaltningspraksis er det tidsnære bevis som legges til grunn, også i tilfeller hvor det har forekommet flere opplysninger i ettertid.
Illustrerende er Gipsplate (TRR-2016-2919) som gjaldt en snekker som skadet armen idet han monterte gipsplater. Trygderetten påpekte at journalen fra skadedagen måtte kunne legges til grunn som faktum. Foreligger senere opplysningene vektlegges de dersom de ikke står i motstrid med tidsnære bevis. Dette ble påpekt i Pleieassistent (TOSLO-2014-129199) som gjaldt en pleieassistent ved et alders- og sykehjem som jobbet alene som nattevakt på sin avdeling hvor hun fant en pasient i smerter liggende på gulvet. Tingretten vektla skadelidtes forklaring i retten ettersom det ikke forelå noen motstrid med tidsnære bevis, selv om forklaringen var avgitt flere år etter hendelsen.
Selv om forvaltningen har utredningsplikt etter forvaltningsloven37 (fvl.) § 17 er hovedregelen at skadelidte har bevisbyrden, men en omvendt bevisbyrde kan foreligge etter ftrl. § 13-4 andre ledd bokstav d.38 Dette har sammenheng med de generelle reglene om saksbehandling hvor
33 Haider (2018) s. 220.
34 Haider (2018) s. 234.
35 NOU 1990: 20 s. 578.
36 Øie (2010) s. 104-105.
37 Lov 2. oktober 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker.
38 Kjønstad (2017) s. 261-262.
20
parten etter fvl. § 16 får mulighet til å uttale seg i saken, samt bevisreglene ved rettstvister som kommer frem av trygderettsloven39 (trrl.) § 15, og som viser til de alminnelige reglene om bevisføring etter tvisteloven40 (tvl.) kap. 21-28. I Kaffemaskin (TRR-2014-3317) som gjaldt en bingovert som fikk skade ved løft av en kaffemaskin, anførte skadelidte at Nav hadde utredningsplikt og måtte finne ut av omstendighetene i saken hvor dette var uklart. Nav klageinstans avviste dette med at fvl. § 17 ikke strekker seg så lang, noe Trygderetten sa seg enig i.
Etter ftrl. § 13-14 femte ledd er beviskravet strengere dersom skaden blir meldt til Arbeids- og velferdsstaten over 1 år etter at arbeidsulykken har skjedd, jf. fjerde ledd og § 13-5. Bakgrunnen for ettårsfristen har sammenheng med hva som tidligere er praktisert av forvaltningen, samt å sikre retten til særytelsene skadelidte har krav på.41 Overholdes ikke fristen, er vilkåret at det foreligger «særlig grunner» for at slik melding ikke er gitt innen fristen, «og» at det er «klart»
at det dreier seg om en yrkesskade. Ordlyden «særlige grunner» gir ingen veiledning for hvilke tilfeller dette omfatter. Ordet «klart» siktes det til at det er et strengere krav enn sannsynlighetsovervekt.42
Ifølge ordlyden «og» er vilkårene kumulative. Men ifølge trygderettspraksis blir det sett bort fra «særlige grunner» dersom det er «klart» at det foreligger en yrkesskade. Illustrerende er Kasseløft (TRR-2020-241) som gjaldt skade etter løft av kasser. Trygderetten viste til tidligere underrettspraksis og ved tolkning av reglene hvor de viste til at dette fulgte av rettspraksis i dag.
Etter yforsl. gjelder alminnelige bevisregler og regler om foreldelse etter foreldelsesloven43 § 9.44
39 Lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten.
40 Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister.
41 NOU 1990: 20 s. 606.
42 NOU 1990: 20 s. 607.
43 Lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer.
44 Ot.prp. nr. 44 (1988-1989) s. 25.
21
3 Analyse av utvalgte typetilfeller
3.1 Bakgrunn for valg av typetilfeller
Inndelingen av typetilfellene er valgt ut fra hvordan enkelte situasjoner kan kategoriseres. Blant mangfoldet løfteskadehendelser, er det stor variasjon av ulike elementer som gjør at den enkelte situasjon skiller seg ut. Typetilfellene som er valgt ut og kategorisert har bestemte likhetstrekk med andre situasjoner i samme kategori og virker gjensidig utelukkende fra andre kategorier.
Det kan foreligge andre tilfeller hvor det har vært hendelser som ikke faller inn under noen av kategoriene. De behandles i punkt 3.4.
3.2 Løft av personer 3.2.1 Forflytning av pasienter
Formuleringen forflytning av pasienter omfatter tilfeller hvor en pasient løftes i forbindelse med forflytning av vedkommende, for eksempel mellom seng og rullestol, fra toalett til hjelpe- middel, lengre opp i sengen eller lignende.
Et skille fra flere andre typetilfeller er at dette ofte omfatter situasjoner hvor omsorgsarbeidere bistår med å flytte pasienter. Yrket til skadelidte er derfor et sentralt moment. Momentet kan opptre på en annen måte enn i andre typetilfeller idet forflytning av personer i yrket anses som en vanlig arbeidsoppgave med hyppig forekomst. Momentet kan fortelle i hvilken grad skadelidte har hatt mulighet til å planlegge løftet og forutse hendelsen. Dette får betydning for hvorvidt det oppstår en uventet eller plutselig ytre hending, eller om løftet skiller seg ut fra det normale i arbeidet. Illustrerende er Lårhalsbrudd (TRR-2018-1854) hvor en sykepleier fikk smerter etter forflytning av en pasient til toalettet. Trygderetten viste til yrket som sykepleier som et sentralt moment for vurderingen av saken. Tilsvarende ble lagt til grunn i Seng (LG- 2019-98836) og Ståheis (TRR-2012-667).
I enkelte tilfeller kan relativt vanlige og kjente situasjoner innenfor yrket få en uventet utvikling for skadelidte, hvor skadelidte får dårligere forutsetninger for å være forberedt. Illustrerende er Turner (TRR-2015-240) som dreide seg om en sykepleier som pådro seg en skade idet hun skulle bistå en pasient opp i stående stilling fra sengen ved hjelp av en «turner». Trygderetten uttalte at selv om det i utgangspunktet var en situasjon hvor hun hadde kontroll og en vanlig arbeidsoppgave, førte den «uventede utviklingen av situasjonen» til at skadelidte ble påført en usedvanlig belastning eller påkjenning. Se også Kreftspredning (FinKN-2012-605) som gjaldt en sykepleier som fikk ryggskade idet hun hjalp en beboer på toalettet. Sykepleieren fikk uventet beboerens vekt over seg ettersom beboeren hadde fått dårligere helse.
Ved forflytning av pasienter er bruk av hjelpemidler et relevant moment. Dette kan være vanlig på institusjonen, som et ledd i behandling av denne pasientgruppen, eller spesielt tilpasset den
22
enkelte pasient. Illustrerende er Sykepleier (TRR-2016-2027) hvor en sykepleier pådro seg en skulderskade idet hun bisto med å få pasienten i en bedre stilling i sengen ved en løfteoperasjon.
Nav klageinstans, som Trygderetten sluttet seg til, påpekte at hjelpemiddel ble benyttet og at skadelidte kjente til pasientens vekt, noe som ble avgjørende for at det ikke var en belastning eller påkjenning utover det normale i jobben. I Turner (TRR-2015-240) fikk momentet mindre vekt ettersom hjelpemiddelet «ikke [var] egnet for den aktuelle pasient». Tilsvarende ble momentet trukket frem i Svak (TRR-2014-3138) og Pasientløft (TRR-2017-2135). Dette er representativt for hvordan momentet opptrer i sakene.
Et annet momentet som kan være relevant er tidspress. Momentet er i dette typetilfellet knyttet til hvilke konsekvenser det kan få dersom skadelidte velger å vente eller bruke lengre tid. I slike tilfeller kan det gå ut over pasientens liv og helse, og hvilke handlingsalternativer skadelidte har. I Turner (TRR-2015-240) påpekte Trygderetten at skadelidte måtte regnes for å ha vært utsatt for tidspress idet «situasjonen med den ustødige pasienten først oppsto» og sykepleieren
«måtte hjelpe pasienten opp for å avverge at hun falt bakover». Se også Hjelpepleier (TJARE- 2012-34462). Det er heller ikke alltid tidspress nevnes eksplisitt, men ligger i dagen, se Omsorgsarbeider (FinKN-2012-64) som gjaldt en omsorgsarbeider som fikk prolaps ved løft av en pasient. Skadelidte måtte handle umiddelbart og hadde ingen andre valg idet pasienten var i ferd med å falle.
Også momenter som grad av risiko eller hvorvidt det er tale om en usedvanlig, ekstraordinær belastning eller uheldig arbeidsstilling trekkes inn. Selv om arbeidssituasjonen ikke er ukjent eller uventet, kan det være forhold som bidrar til at skadelidte er utsatt for større risiko for skade eller får en ekstraordinær, usedvanlig belastning, for eksempel ved en uheldig arbeidsstilling.
Illustrerende er Hjelpepleier (TJARE-2012-34462) hvor tingretten trakk frem momentene for at de samlet talte for at skadelidte både fikk en ekstraordinær belastning og hadde en uheldig arbeidsstilling. Se også Radiograf (TRR-2017-1316) og Prekestol (FinKN-2019-993). Sakene er representative for hvordan momentene opptrer i slike tilfeller.
Pasientens fysiologiske trekk kan være et relevant moment. Et delmoment er vekt som opptrer på en annen måte her enn ved løftesituasjoner som gjelder gjenstander og barn. Med vekten sikter jeg til vekten til personen som løftes, samt den belastningen vekten kan gi i enkelte tilfeller. Vekten til en person er i mange tilfeller kjent eller i noen grad forutsigbar, hvilket kan gjøre at det skal mye til før den er ukjent eller kommer uventet. Illustrerende er Lårhalsbrudd (TRR-2018-1854) hvor Trygderetten vektla at skadelidte måtte være forberedt på en slik hendelse. I Pasientløft (TRR-2017-2135) som gjaldt en sykepleier som fikk ryggsmerter under løft av en pasient ble manglende opplysninger om at pasienten var tung vurdert for om hendelsen var en arbeidsulykke. Vekten kan likevel komme uventet, se Kreftspredning (FinKN-
23
2012-605) hvor en bruker uventet selv ikke klarte å bistå ved løftet og ble hengende fast rundt halsen på sykepleieren. Dette ble ansett som en uventet og plutselig ytre hendelse.
Også pasientens utforming har unntaksvis blitt trukket inn som et eget moment. I slike tilfeller kan pasienten være vanskelig å løfte på grunn av størrelsen i form av høyde, vekt og omkrets.
Selv om arbeidsoppgaven i utgangspunktet anses som relativt normal, kan momentene tilsi at det likevel anses som en belastning eller påkjenning som blir usedvanlig i forhold til det som er normalt. Illustrerende er Hjelpepleier (TJARE-2012-34462) hvor tingretten uttalte at
«[p]asienten var beskrevet som «en hval»». Se også Radiograf (TRR-2017-1316) som gjaldt forflytting av en pasient på 150-180 kg. Analysen viser at avgjørelsene er representative for hvordan momentet trekkes inn i tilfeller hvor de er fremtredende.
Et annet moment er helsetilstanden til den som blir løftet. Helsetilstanden kan skape flere utfordringer for den som skal foreta løftet. Pasienten kan ha ledninger og lignende koblet til seg og som gjør at pasienten må håndteres med større varsomhet. Pasienten kan også være skrøpelig og skjør. Momentet knyttes til hvorvidt dette er kjent eller kan forventes av skadelidte. I Radiograf (TRR-2017-1316) fikk dette stor vekt, hvor Trygderetten uttalte at det var tale om en person hvor «mange ledninger festet til mannen forårsaker en uheldig arbeidssituasjon». Se også Turner (TRR-2015-240) og Omsorgsarbeider (FinKN-2012-64).
Men dersom skadelidte kunne eller burde være forberedt på dette, kan saken vurderes annerledes. På en side tillegges ikke alltid momentene like stor vekt, mens i andre tilfeller tillegges det vekt. Illustrerende er Svak (TRR-2014-3138) hvor en hjelpepleier fikk skade i forbindelse med løft av en pasient. Trygderetten påpekte at pasienten ikke kunne løftes under armene idet pasienten var for svak, og heller ikke var sterk nok til å bidra selv. Tilfellet ble ikke godkjent som arbeidsulykke idet de antok pasientene ville være i «varierende form». Se også Kreftspredning (FinKN-2012-605) hvor Finansklagenemnda kom til motsatt resultat. Dette gjør det uklart hvordan momentet opptrer.
Oppførselen til pasienten eller andre rundt kan også være et relevant moment. Med oppførselen sikter jeg til hvordan pasienten eller andre rundt oppfører seg og eventuelt beveger seg slik at dette kan påvirke løfteprosessen. I tilfeller hvor pasienten er utagerende eller av ulike årsaker beveger seg mye, kan det føre til at det oppstår en plutselig eller uventet hendelse, og at graden av kontroll vurderes på en annen måte enn ved løft av gjenstander. Et eksempel gir Pasientløft (TRR-2017-2135) hvor manglende opplysninger om at pasienten var urolig ble vektlagt. I Motvillig (FinKN-2012-241) skulle en sykepleier bistå en pasient/beboer på sykehjem med å forflytte seg idet sykepleieren pådro seg skade. Pasienten ble beskrevet å være «vanskelig» og
«noe motvillig» under løftet, men momentet fikk ingen avgjørende vekt idet nemnda uttalte at de anså det som et kontrollert løft uten noe uventet eller plutselig.
24
Også tilfeller hvor pasienten forholder seg passiv i situasjonen, kan dette gjøre det utfordrende å forflytte pasienten. Dette gjelder spesielt tilfeller hvor pasienten veier mye, se Hjelpepleier (TJARE-2012-34462) og Radiograf (TRR-2017-1316) hvor pasienten veide 120-180 kg.
Oppsummert viser analysen at flere momentet kan være relevant i vurderingen av arbeidsulykkebegrepet innenfor dette typetilfellet. Hvilken vekt enkelte momenter får og hva som blir avgjørende er gjenstand for en relativisering, og det kan være uklart hvilken vekt momentet får. Generelt viser analysen at dersom det foreligger flere relevante momenter i saken, kan de sammen trekke i retning av at det foreligger en arbeidsulykke. Men terskelen er tilsynelatende høyere for å få godkjent hendelser relatert til forflytning av pasienter som arbeidsulykker til tross for at det motsatte påpekes i rundskrivet, se punkt 2.4.3. Dersom løftet forekommer i en uheldig arbeidsstilling, eller det oppstår noe uventet og det er fare for liv og helse, skal det tilsynelatende mindre til for at det foreligger en arbeidsulykke. Til forskjell fra enkelte andre typetilfeller indikerer analysen av skadelidtes subjektive forutsetninger sjeldent trekkes frem.
Ved forflytning av pasienter foreligger det ulike situasjoner hvor det kan oppstå noe uventet og plutselig, hvor ftrl. § 13-3 annet ledd første punktum kommer til anvendelse. Men mange tilfeller er planlagte og kontrollerte tilfeller hvor rundskrivet ofte benyttes av Trygderetten, mens avgjørelser fra Høyesterett, spesielt Palle (Rt. 2007 s. 882) og Skygge (Rt. 2005 s. 1757), i større utstrekning benyttes av tingretten og Finansklagenemnda.
3.2.2 Løft av pasienter fra gulvet
Typetilfellet omfatter situasjoner hvor en pasient blir løftet opp fra gulvet. Dette har enkelte likhetstrekk med forflytning av pasienter. I slike tilfeller kan det være flere momenter som påvirker dette, som for eksempel, pasientens oppførsel, pasientens helsetilstand, tidspress, skadelidtes handlingsalternativer og konsekvenser av hvordan situasjonen håndteres. Samtidig foreligger enkelte forskjeller.
I motsetning til de generelle momentene som trekkes frem, er det sjeldent tvil om hvorvidt slike typetilfeller er å anse som en del av skadelidtes normale arbeidsoppgaver, og delmomenter som stillingsbeskrivelse og opplæring kommer sjeldent frem. Illustrerende er Pasientfall (TRR- 2017-3012), Dynetrekk (TRR-2016-3522) og Ryggsmerter (TRR-2013-1924). Det kan likevel foreligge enkelte unntak hvor arbeidsoppgavene er tilpasset eller kan avvike. Et eksempel gir Helsefagarbeider (FinKN-2020-764) hvor den generelle stillingsbeskrivelsen ble trukket frem.
Skadelidte hadde anført at han hadde tilpassede arbeidsoppgaver grunnet tidligere skader og at slike løft lå utenfor arbeidsoppgavene hans.
