Kommisjonen i Thrane-saken
En analyse av kommisjonens virksomhet og samfunnets mottagelse av den (1851–1854)
Thea Dæhlen
Masteroppgave ved Institutt for arkeologi, konservering og historie UNIVERSITETET I OSLO
Vår 2019
Forsideillustrasjon: Utsnitt hentet fra Arbeiderforeningernes Blad, nr. 38, 18. september 1852.
Avisen viser Ola i samtale med et kommisjonsmedlem.
Kommisjonen i Thrane-saken
En analyse av kommisjonens virksomhet og samfunnets
mottagelse av den (1851–1854)
Copyright Thea Dæhlen
2019
Kommisjonen i Thrane-saken
En analyse av kommisjonens virksomhet og samfunnets mottagelse av den (1851–1854) Thea Dæhlen
http://www.duo.uio.no Trykk: Webergs Printshop
Sammendrag
Denne oppgaven handler om undersøkelses- og domskommisjonen som fra 1851–1854 jobbet med Thrane-saken. Thranebevegelsen var en politisk forening som ville reformere samfunnet og forbedre arbeidsforholdene til arbeidere og husmenn på en fredelig måte. Sommeren 1851 holdt bevegelsen sitt andre sentralmøte, og i etterkant gikk det rykter om at møtet hadde vedtatt revolusjon. Dette fikk statsmakten til å reagere – lederne av bevegelsen ble arrestert og det ble opprettet en kommisjon for å undersøke hva som hadde foregått på sentralmøtet.
Oppgaven tar for seg kommisjonens virksomhet i Gran på Hadeland, og belyser noen av reaksjonene kommisjonen møtte i samfunnet fra perspektivet til et utvalg aviser og
embetsmenn. Kommisjonen konkluderte med at sentralmøtet hadde vedtatt revolusjon og 149 thranittere ble dømt. Oppgaven vil imidlertid vise at kommisjonens virksomhet ikke var legitim fordi den til stadighet forbrøt seg mot de avhørte og redigerte sannheten ved å bruke en inkvisitorisk forhørsmetode. Dette sår tvil i at revolusjonsvedtak fant sted og thranittene kan derfor ha blitt dømt uten grunn.
Forord
Denne masteroppgaven hadde ikke kommet i havn hvis det ikke hadde vært for god hjelp fra flere flotte mennesker. Jeg vil begynne med å takke min veileder, Hilde Sandvik, som har fulgt meg fra bachelor og gjennom hele prosjektet med masteroppgaven. Tusen takk for uvurderlig hjelp, din tilgjengelighet, de konstruktive og lange veiledningene, møtene på Riksarkivet og tipsene om aktuell forskningslitteratur og personer å kontakte. Takk for at du har fått meg på rett spor og for å ha vært støttende gjennom hele prosessen. Du har gitt mye mer enn det som har vært forventet!
Takk til Hildes kollokviegruppe – for å ha lest gjennom utallige kapittelutkast og kommet med nyttige innspill. Takk til medstudenter og «den bakerste rekka» på lesesalen – jeg kommer til å savne middagene, de gode samtalene og Morgenbladets quiz hver fredag.
Takk til quizmaster Oda for å ha vært en god og støttende venninne helt siden vi møttes under fadderuka i august 2014. Det blir vemodig å ikke treffe deg hver eneste dag fremover!
For øvrig vil jeg også rette en takk til Gunnar Andreassen for å ha delt raust med sin kunnskap om thranebevegelsen, og for å ha sendt meg nyttige tabeller og transkripsjoner.
Ellers vil jeg takke Nils, mor og far for korrekturlesning, samt mine søsken og venner for emosjonell støtte og for å være et avbrekk i den ellers travle studiehverdagen. En takk rettes også til Osloforskning for økonomisk støtte.
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ...1
1.1 TEMA OG PROBLEMSTILLING ...1
1.2 FORSKNINGSLITTERATUR OG TEORI ...5
1.3 MIKROHISTORIE OG KOMPARATIV ANALYSE ...11
1.4 KILDER ...12
1.5 OPPGAVESTRUKTUR ...16
2 MARCUS THRANE, THRANEBEVEGELSEN OG KOMMISJONEN ...17
2.1 MARCUS MØLLER THRANE OG THRANEBEVEGELSEN ...17
2.2 UNDERSØKELSES- OG DOMSKOMMISJONEN I THRANE-SAKEN ...24
2.3 OPPSUMMERING ...30
3 KOMMISJONENS VIRKSOMHET I GRAN PÅ HADELAND ...31
3.1 GRAN PÅ HADELAND ...32
3.2 THRANEBEVEGELSENS UTBREDELSE I GRAN PÅ HADELAND ...33
3.3 KRONOLOGISK OVERSIKT OVER KOMMISJONENS UNDERSØKELSER ...40
3.4 THRANES MØTE I GRAN I MARS 1850 ...42
3.5 GRANS REPRESENTANT PÅ LILLETINGET ...50
3.6 RESULTATET AV KOMMISJONENS UNDERSØKELSER I GRAN ...54
3.7 OPPSUMMERING ...56
4 ARBEIDERFORENINGERNES BLAD, CHRISTIANIAPOSTEN OG MORGENBLADETS REAKSJONER PÅ KOMMISJONEN ...57
4.1 MORGENBLADET OG CHRISTIANIAPOSTEN OM THRANEBEVEGELSEN ...57
4.2 KOMMISJONEN 1851–1854; FRA OPPRETTELSEN TIL NYTT MANDAT OG KOMMISJONSDOMMEN ...59
4.3 AVISENE OM KOMMISJONENS MANGE REISER OG OPPHOLDSSTEDER ...65
4.4 AVISENE OM KOMMISJONENS ARBEIDSMÅTE ...68
4.5 AVISENE OM KOMMISJONENS UNDERSØKELSER I GRAN ...79
4.6 OPPSUMMERING ...81
5 KOMMISJONENS MOTTAGELSE BLANT EMBETSMENN I DEN NORSKE RETTSSTATEN ...82
5.1 FORSVARER DUNKER, STATTHOLDER LØVENSKIOLD OG AKTOR KILDAL OM MARCUS THRANE OG ARBEIDERFORENINGENE ...82
5.2 KOMMISJONSFORHØRENE ...85
5.3 RETTSSYSTEMET OG KOMMISJONENS INKVISITORISKE MANDAT ...89
5.4 REVOLUSJONSVEDTAKET PÅ LILLETINGET ...92
5.5 KOMMISJONSDOMMEN ...97
5.6 TIDEN ETTER KOMMISJONEN BLE OPPLØST ...100
5.7 OPPSUMMERING ...101
6 KONKLUSJON ...102
KILDER ...107
TABELLER TABELL 1. ARBEIDERFORENINGENE I GRANS PRESTEGJED 1851 ... 36
1 Innledning
Her har man da Fortegnelsen over de frygtelige Domme for Forbrydelser, som næsten Alle som En ere enige i slet ikke ere begaaede. Denne Fortegnelse viser under hvad Slags Herredømme Norge staar; den viser hvad der boer under Ret og Sandhed; den viser hvor fordærvet vor Embetsstand er, at de lade sig bruge som Redskaber for slig Færd; den viser hvad Konstitution og Lov er for den fattige Mand; den viser hvor dybt det norske Folk er sjunket siden man vover at byde det saadan Lexe; den viser hvilke nedrige Mennesker vore saakaldte ,,Liberale, Oppositionsmænd (Konstitutionsforsvarere) ere, siden de deels ved Taushed (som er Samtykke) deels ved idelige Opmuntringer have tilskyndet Regjeringskoteriet til saadant; den viser hvad Fremtid man agter at berede Arbeidsklasserne.1
Den 10. april 1854 kunngjorde kommisjonen sin dom over thranebevegelsen, hvor i alt 149 thranittere ble dømt for ulike forbrytelser mot statsforfatningen. Thranebevegelsen kan regnes som Norges første arbeiderbevegelse, og var en politisk forening som ville reformere
samfunnet på fredelig vis. Kommisjonsdommen ble gjengitt i thranebevegelsens egen avis, Arbeiderforeningernes Blad, og ble etterfulgt av en kraftig kritikk av den og det norske samfunnet. Som utdraget fra Arbeiderforeningernes Blad viser, mente avisen at dette var en dom over forbrytelser som ikke var begått. Avisen kritiserte flere sider ved det norske samfunnet, som at Grunnloven og lovene ikke tok hensyn til de fattige, at embetsstanden var
«fordærvet» og at de liberale opposisjonsmennene var usle fordi de ikke stod opp for arbeiderklassen. Til tross for at dommen var knusende for thranebevegelsen, var avisen optimistisk: Ettersom kommisjonsdommen skulle behandles videre i Høyesterett, var det fortsatt muligheter for et positivt resultat, og thranittenes skjebne var derfor ikke beseglet.
1.1 Tema og problemstilling
Temaet for denne oppgaven er kommisjonen som ble opprettet i forbindelse med Thrane- saken. Jeg skal se nærmere på undersøkelses- og domskommisjonens oppbygning og arbeid ved å ta utgangspunkt i dens virksomhet i et lokalsamfunn. Videre skal jeg undersøke reaksjonene kommisjonen møtte i samfunnet, som i ulike aviser og blant embetsmenn med tilknytning til saken. Slik vil temaet favne både rettshistorie, politisk historie og
sosialhistorie. Oppgaven vil inngå i en faghistorisk samtale med eksisterende historiografi og
1 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 10, 15. april 1854, 3.
primærkilder, samt et nylig digitalisert kildemateriale. Problemstillingen er: Hvordan gjennomførte undersøkelses- og domskommisjonen sitt arbeid med Thrane-saken, og hvilke reaksjoner ble kommisjonen møtt med i datidens samfunn? Ved å stille nye spørsmål til kildene er målet med denne analysen å synliggjøre undersøkelses- og domskommisjonen i fortellingen om Marcus Thrane og thranebevegelsen.
1.1.1 Thranebevegelsen, kommisjonen og høyesterettsdommen
Thranebevegelsen var en politisk bevegelse som jobbet for å jevne ut klasseskiller gjennom konkrete forslag til hvordan arbeidere og husmenn kunne bedre sin tilværelse.2 Bevegelsen var aktiv fra 1848–1851, og har fått navn etter dens grunnlegger, Marcus Thrane. I desember 1848 dannet Thrane Drammens Arbeiderforening, som var den første av nesten 400
arbeiderforeninger som ble dannet rundt om i landet. På det meste skal thranebevegelsen ha hatt 30 000 medlemmer, noe som var like mange som antall personer som kunne stemme under stortingsvalget i 1850.3 Bevegelsen var sammensatt, med alt fra arbeidere i byen, husmenn på landsbygda, bønder, læregutter, handelsbetjenter og håndverksmestere.4 Thranes mål var å reformere samfunnet gjennom fredelige midler.
For å bedre forstå kommisjonsdommen over thranittene er det nødvendig å se tilbake på thranebevegelsens andre sentralmøte, som fant sted sommeren 1851. Sentralmøtet ble holdt parallelt med Stortinget, og har derfor fått tilnavnet Lilletinget. I etterkant av Lilletinget gikk det rykter om at sentralmøtet hadde vedtatt revolusjon. Selv om det påståtte
revolusjonsvedtaket skal ha blitt opphevet den påfølgende dagen, forhindret det ikke myndighetene i å arrestere flere av bevegelsens medlemmer. Marcus Thrane og flere
arbeiderledere ble arrestert, og mange av de arresterte satt varetektsfengslet frem til saken ble tatt opp i Høyesterett i 1855. Myndighetenes aksjoner må sees i sammenheng med
revolusjonsbølgen som hadde gått over europeiske byer noen år tidligere. Frykten for revolusjon gjorde norske myndigheter på vakt mot alt som kunne vekke en revolusjonær stemning.5 I hovedsak gikk arrestasjonene rolig for seg, men enkelte steder kom det til voldsomme opprør da de lokale formennene skulle bringes inn til avhør. Det førte til at militæret måtte settes inn.
2 Tore Pryser, Thranerørsla i norske bygder, Vår nære fortid, Oslo: Det norske samlaget, 1977, 9.
3 Mona Ringvej, Marcus Thrane: Forbrytelse og straff, Oslo: Pax Forlag, 2014, 16.
4 Oddvar Bjørklund, Marcus Thrane: Sosialistleder i et u-land, Oslo: Tidens Norsk Forlag, 1970, 110.
5 Ibid., 240–243.
Som følge av hendelsene på og i etterkant av Lilletinget nedsatte Justisdepartementet en kommisjon i august 1851 med tre kommisjonsmedlemmer som skulle «[…] gjennemreise hele Landet fra Lindesnæs til Nordkap […]» for å ta opp forhør.6 Deres oppgave var å undersøke hva som hadde skjedd på sentralmøtet og der opprørene hadde brutt ut, og slik finne ut om det fantes straffbare handlinger fra arbeiderforeningens side.7 Undersøkelsene vedvarte frem til juni 1852, og kommisjonen fikk deretter utvidet mandat for å tiltale og dømme i saken. Undersøkelseskommisjonen, som hadde fått et nytt mandat og blitt en domskommisjon, brukte bortimot to år før den avsa dommen. Den endelige
kommisjonsdommen ble videre behandlet i Høyesterett.8 I Høyesterett ble 123 thranitter dømt for forbrytelser av ulik art. Thrane og 11 andre ble dømt for diskusjonene på Lilletinget, og dermed for å ha truet statsforfatningen, mens de resterende ble dømt for opptøyer i
Hønefoss. Straffeutmålingen varierte mellom de dømte. Marcus Thrane ble dømt til fire år i tukthus uten at det ble tatt hensyn til at han allerede hadde sittet fire år i varetekt.9 Etter at Thrane var ferdigsonet, utvandret han med familien sin til Amerika. Kriminaliseringen av thranebevegelsen førte gradvis til at bevegelsen løste seg opp.
1.1.2 Hvorfor undersøkelses- og domskommisjonen?
Til tross for at forskningslitteraturen om thranebevegelsen er omfangsrik, er det få historikere som har sett nærmere på undersøkelses- og domskommisjonen i Thrane-saken. Foruten ett kapittel i Ole Andreas Øverlands verk Thraniterbevægelsen, har historikere i hovedsak vært opptatt av andre politiske og sosiale aspekter ved bevegelsen.10 Øverlands bidrag er nå over 100 år gammelt, noe som gjør det mulig å vurdere at et nytt bidrag om kommisjonen er nødvendig. Av den grunn ser jeg det som fruktbart å gjøre en større analyse av kommisjonens virksomhet og reaksjonene den skapte i samfunnet.
Det er flere grunner til at kommisjonen vekker interesse og burde studeres grundigere.
En av grunnene er reaksjonene som møtte kommisjonen i samtiden. Bernhard Dunker, thranebevegelsens forsvarer, kritiserte kommisjonen for å drive kryssildsforhør av de tiltalte.
En slik inkvisitorisk forhørsmetode ble også brukt mot lofthusbevegelsen på 1700-tallet, og kan dermed sees som en rest fra enevoldstiden. I motsetning til Dunker roste stattholder
6 Arbeiderforeningernes Blad, nr. 43, 25. oktober 1851, 4.
7 Ole Andreas Øverland, Thraniterbevægelsen: Tillæg til Folkebladet, Kristiania: Oscar Andersens bogtrykkeri, 1903, 313.
8 Bjørklund, Marcus Thrane, 250–251.
9 Ibid., 278–280.
10 Øverland, Thraniterbevægelsen, 313–325.
Severin Løvenskiold kommisjonen for dens flittige arbeid, mens datidens aviser blant annet diskuterte kommisjonens tidsbruk. Andre reaksjoner gikk ut på at de tiltalte var
forhåndsdømte før saken i det hele tatt begynte i Høyesterett. At flere instanser fra
thranebevegelsens samtid engasjerte seg i debatten rundt kommisjonens prosess, samt at et fåtall av historikere har studert den, gjør kommisjonen til et tema som i stor grad fortjener å bli trukket frem i lyset.
Kommisjonens undersøkelser la grunnlaget for Høyesteretts behandling av saken i 1855. Høyesterettsdommen har i stor grad blitt diskutert av historikere, som har vært delte i sine meninger. Oddvar Bjørklund karakteriserte dommen som «[…] utpregede klassedommer og bygd på tvilsom jus […]», mens Nils Rune Langeland så dommen som forståelig basert på den opprørske stemningen i samfunnet og myndighetenes reelle frykt for revolusjon.11 Jens Arup Seip skrev: «Høyesterettsdommerne stilte seg til disposisjon på en måte som, iallfall når det gjaldt dommen over Thrane personlig i 1854, var et klart justismord […]».12 Dermed kan kommisjonsdommen forståes som et justismord. Seip hevder at statsmaktene gikk sammen i en samlet front mot Thrane og arbeiderforeningene, og kommisjonsdommen var derfor «[…] et skoleeksempel på at rettsanvendelse kan være kamuflert maktanvendelse».13 At historikere i stor grad har diskutert høyesterettsdommen gjør det videre fruktbart å se nærmere på
kommisjonen ettersom det var den som gjorde undersøkelsene før saken ble tatt til Høyesterett.
1.1.3 Avgrensning
Mine undersøkelser strekker seg fra kommisjonen var i virksomhet i 1851 og frem til
Høyesteretts dom i 1855. Historikere har i hovedsak interessert seg for arbeiderforeningene i de områdene det kom til konfrontasjoner med styresmaktene. Imidlertid hevder historiker Tore Pryser at disse foreningene ikke utgjorde de typiske arbeiderforeningene. Ifølge Pryser jobbet de typiske arbeiderforeningene i det stille, og var altså ikke å finne der opptøyene skjedde.14 Kommisjonsdommen gjaldt lederne i arbeiderforeningene samt de som deltok i opprøret mot arrestasjonene på Hønefoss, men for å kartlegge mulig straffbar virksomhet ble forhør også gjennomført i bygder der ingen be dømt.
11 Bjørklund, Marcus Thrane, 281; Nils Rune Langeland, Siste ord: Høgsterett i norsk historie 1814-1965: 1:
1814-1905, vol. 1, Oslo: Cappelen, 2005, 246.
12 Jens Arup Seip, «Den norske høyesterett som politisk organ», Hundre års historisk forskning. Utvalgte artikler fra Historisk tidsskrift (1964): 392.
13 Ibid.
14 Tore Pryser, «Innleiing», i Thranerørsla i norske bygder, red. Tore Pryser, Oslo: Det Norske Samlaget, 1977, 12.
I oppgaven skal jeg se nærmere på kommisjonens virksomhet i lokalsamfunnet Gran på Hadeland. Selv kjenner jeg til området fordi jeg har slekt på Hadeland og har vært der i oppveksten. I kontrast til uroen som spredte seg i flere arbeiderforeninger etter Lilletinget, kom det ikke til opptøyer i Gran. Det taler for at arbeiderforeningene i Gran var blant de typiske stille arbeiderforeningene, og en studie av arbeiderforeningene kan dermed gi en ny dimensjon i historien om thranebevegelsen. Til tross for at det ikke kom til opptøyer, gjennomførte kommisjonen forhør om et møte Marcus Thrane holdt på Granavollen. Dette møtet, samt vitnemålet til Grans representant på Lilletinget, gikk igjen i kommisjonens notater og stod sentralt i Høyesteretts tiltale mot Thrane. Altså kom det ikke til voldelige hendelser i Gran, men kommisjonens undersøkelser viser hvordan ytringer ble tolket. Derfor har jeg valgt å undersøke kommisjonens virksomhet i Gran.
Videre vil jeg se nærmere på reaksjonene på kommisjonen i samfunnet fra to
perspektiver. For det første har jeg gjort et utvalg blant samtidens aviser, og tatt utgangspunkt i aviser med ulikt standpunkt for å dekke dybden i debatten. Disse er: Arbeiderforeningernes Blad, som klart støttet thranebevegelsen; Morgenbladet, som en opposisjonsavis;
Christianiaposten, som en regjeringsvennlig avis. For det andre har jeg sett nærmere på reaksjonene blant et utvalg embetsmenn. Disse er thranebevegelsens forsvarer, Bernhard Dunker, aktor i høyesterettssaken, Daniel Kildal, og leder av regjeringen, stattholder Løvenskiold.
1.2 Forskningslitteratur og teori
Forskningslitteraturen om thranebevegelsen er omfangsrik. I 1903 utga historiker Ole Andreas Øverland Thraniterbevægelsen, det første grunnleggende verket om
thranebevegelsen. Videre har Halvdan Koht, Jacob Friis og Oddvar Bjørklund skrevet utfyllende biografier om Marcus Thrane.15 Thranebevegelsen har også en sentral plass i flere oversiktsverk om norsk arbeiderhistorie. Her kan historikere som Edvard Bull d.y., Einhart Lorenz og Håkon Meyer nevnes.16 Arbeiderforeningenes utbredelse i ulike norske
lokalsamfunn er også studert, og historiker Tore Pryser og Per Hvamstad ser nærmere på
15 Halvdan Koht, Marcus Thrane: Til hundreaarsdagen 14. oktober 1917, Kristiania: Det norske arbeiderpartis forlag, 1917; Jakob Friis, Marcus Thrane, red. Edvard Bull og Anders Krogvig, Nordmænd. Biografier av norske mænd og kvinner, Kristiania: Steenske forlag, 1917; Bjørklund, Marcus Thrane.
16 Edvard Bull, Arbeiderklassen blir til (1850-1900), red. Edvard Bull, Arne Kokkvoll, og Jakob Sverdrup, vol.
1, Arbeiderbevegelsens historie i Norge Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1985; Bull, Arbeiderklassen i norsk historie, Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1947; Einhart Lorenz, Arbeiderbevegelsens historie: En innføring: Norsk sosialisme i internasjonalt perspektiv: 1. del: 1789-1930, 2 utg., vol. 1, Oslo: Pax forlag, 1974; Håkon Meyer, Den politiske arbeiderbevegelse i Norge, 2 utg., Oslo: Det Norske Arbeiderpartis forlag, 1935.
thranebevegelsen i henholdsvis Ullensaker og på Hadeland.17 Deres mikrohistoriske tilnærming har vært nyttig i undersøkelsen av kommisjonens virksomhet i Gran.
Thranebevegelsen inngår også i en rekke norgeshistorier slik som Aschehougs Norvegr – bind III: 1840-1914 og Det Norske Samlagets Norsk historie 1800-1870.18 De internasjonale bidragene er færre, men fortsatt tilstede. I anledningen hundreårsjubileet for Marcus Thranes fødselsår, publiserte Vasilia Thrane Struck, Marcus Thranes datter, i 1917 en biografi om sin far.19 80 år senere kom en ny engelsk biografi om ham, skrevet av den norsk-amerikanske historiske forening i Northfield Minnesota, som i motsetning til de fleste andre biografier fokuserer på Thranes liv etter utvandringen til Amerika i 1863.20 Det nyeste bidraget til forskningslitteraturen om Thrane og thranebevegelsen er Mona Ringvejs biografi fra Grunnlovens jubileumsår i 2014.21
Til tross for en mangfoldig forskningslitteratur om Thrane og thranebevegelsen, er omtalen av undersøkelses- og domskommisjonen mager. Som tidligere nevnt har historikere stort sett vært interessert i politiske og sosiale sider ved thranebevegelsen, og utenom
Øverland har kommisjonen i liten grad vært gjenstand for ytterligere undersøkelser. I grove trekk kan forskningslitteraturen om thranebevegelsen deles inn i politisk historie og
sosialhistorie. Den politisk orienterte historien om thranebevegelsen gjenspeiler seg i
forskningslitteraturen fra første del av 1900-tallet hvor det historiografiske fokuset var rettet mot Marcus Thranes lederskap, bevegelsens virksomhet og myndighetenes reaksjoner. I 1970-årene gjorde forskningslitteraturen om thranebevegelsen en vending ved å sette fokus på bevegelsens medlemmer og dens lokale forankring. Slik brøt de nye sosialhistoriske bidragene med de eldre politiske verkene. I det følgende skal jeg redegjøre for et utvalg historiografiske arbeider om thranebevegelsen, hvor noen representerer den politiske historien og andre sosialhistorien.
1.2.1 En politisk orientert forskningslitteratur
I Thraniterbevægelsen redegjør Øverland for Marcus Thrane og sentrale hendelser i bevegelsens livsløp før han avslutningsvis omtaler kommisjonens virksomhet og
17 Pryser, Thranerørsla i norske bygder; Per Hvamstad, «Rikt foreningsliv på Hadeland», i Thranerørsla i norske bygder, red. Tore Pryser, Oslo: Det Norske Samlaget, 1977.
18 May-Brith Ohman Nielsen, Norges historie - bind III: 1840-1914, red. Hans Jacob Orning, bind 3, Norvegr, Oslo: Aschehoug, 2011; Tore Pryser, Norsk historie 1800-1870: Frå standssamfunn mot klassesamfunn: Det Norske Samlaget, 1993.
19 Vasilia Thrane Struck, Marcus Thrane: By Vasilia Thrane Struck: Daughter of Marcus Thrane, 1917.
20 Terje L. Leiren, Marcus Thrane. A Norwegian Radical in Amerika, Northfield Minnesota: The Norwegian- American Historical Association, 1987.
21 Ringvej, Marcus Thrane.
høyesterettssaken. I hovedsak er Øverland faktaorientert i sin fremstilling av kommisjonen og beskjeden med egne synspunkter. Selv forteller han at kommisjonen var grundig i sine
undersøkelser, og karakteriserer kommisjonsdommen som en massedomfellelse.22 Øverlands dyptgående innføring i bevegelsens historie har ført til at senere historikere har bygget sin forskning på hans studie av thranebevegelsen.
I tillegg til Øverland har både Halvdan Koht, Jakob Friis og Oddvar Bjørklund skrevet politisk orienterte biografier om Marcus Thrane og thranebevegelsen. Koht og Friis forfattet sine bidrag i sammenheng med hundreårsdagen for Thranes fødsel, mens Bjørklunds verk utkom første gang omtrent 30 år senere. Felles for disse tre biografiene er deres
forankring i det politiske, med søkelyset rettet mot Thrane og hans politiske tankegang, sentralledelsen og landsmøtenes beslutningsprosesser, bevegelsens politiske program og myndighetenes reaksjoner. Omtalen av kommisjonen i Koht og Friis sine bidrag er særdeles liten. Selv om Bjørklunds analyse er mer utfyllende, favner også den i liten grad om
kommisjonen. Trolig baserer Bjørklund seg på Bernhard Dunkers forsvarstale av thranittene under høyesterettssaken. Bjørklund mente myndighetene gikk grundig til verks ved å opprette kommisjonen, med det endelige målet om å knekke arbeiderbevegelsen. Kommisjonen hadde et uuttalt mandat som var «[…] å påvise at arbeiderpartiet var en revolusjonær og farlig bevegelse […]».23 Dette førte til strenge kommisjonsdommer. Videre hevder Bjørklund at kommisjonsforhørene var preget av en inkvisitorisk fremgangsmåte som fikk de avhørte til å si noe annet enn sannheten og at undersøkelsene tidsmessig dro ut.24 Til tross for at
forskningslitteraturen fra første del av 1900-tallet i stor grad handlet om Thrane som lederskikkelse og bevegelsen han dannet, kom 1970-tallets historikere til å endre på dette.
1.2.2 En sosialhistorisk vending i forskningslitteraturen
I 1970-årene kom det sosialhistoriske gjennombruddet i Norge, hvor sosialhistorien vokste frem ved siden av den politiske historien. I motsetning til tidligere historikere som Øverland, rettet historikerne seg i større grad mot folket i historieskrivingen. Dette var en «historie nedenfra», hvor de mange, glemte gruppene skulle synliggjøres for å utfordre makten. Slik var historieskrivingen også politisk.25 Selv om de sosialhistoriske undersøkelsene tok
utgangspunkt i thranebevegelsen på lokalt plan, har studiet i stor grad tatt for seg områder det
22 Øverland, Thraniterbevægelsen, 314, 317.
23 Bjørklund, Marcus Thrane, 250.
24 Ibid., 250–251, 279.
25 Jan Heiret, Teemu Ryymin, og Svein Atle Skålevåg, «Innledning», i Fortalt fortid. Norsk historieskriving etter 1970, Oslo: Pax Forlag, 2013, 11.
skjedde noe av politisk betydning. Her kan Andreas Ropeids undersøkelse av thranittene i Hønefoss trekkes frem, hvor opprør i etterkant av Lilletinget fant sted.26 Som tidligere nevnt er dette noe Tore Pryser kritiserer fordi han mener foreningene i områder av politisk
betydning ikke var de typiske arbeiderforeningene. Likevel er det et faktum at
historieskrivingen om thranebevegelsen har gått fra å handle om Thrane og bevegelsens organisatoriske virksomhet, til i større grad å orientere seg rundt bevegelsens medlemmer.
Historikerne har altså rettet fokuset mot den enkelte thranitt i ulike lokalsamfunn i Norge.
Tore Pryser er blant sosialhistorikerne som har skrevet om thranebevegelsen i et spesifikt lokalsamfunn. Selv om kommisjonen i liten grad blir omtalt, har hans
mikrohistoriske tilnærming vært nyttig i analysen av thranebevegelsens utbredelse i Gran på Hadeland. I Klassebevegelse eller folkebevegelse? gjør Pryser en sosialhistorisk undersøkelse av thranittene i Ullensaker. Boka er et resultat av Prysers hovedoppgave i historie om samme tema, hvor han gir en beskrivelse av forholdene i Ullensaker omkring 1850, med forklaringer på foreningsdannelsen og foreningsvirksomheten der.27 Prysers analyse går også igjen i Thranerørsla i norske bygder, hvor han som redaktør har samlet ni historikere som forteller om thranittenes utbredelse i ulike lokalsamfunn. Her får man blant annet innblikk i
thranebevegelsens utbredelse på Hedemarken, Hadeland, Agder og i Trøndelag. Bokas hovedproblemstilling er å finne ut hvem medlemmene i de mange arbeiderforeningene på bygdene var, og hva som kjennetegnet deres situasjon i 1850–51. Selv om fortellingene har en mikrohistorisk tilnærming, gir den samlet sett også en forståelse av thranittene på nasjonalt nivå.
I tillegg til Tore Prysers sosialhistoriske analyse av thranittene, faller også Mona Ringvejs Marcus Thrane: Forbrytelse og straff innenfor sosialhistorien. Selv om tittelen minner om det, er ikke dette en klassisk biografi om Thranes liv. I verkets undertittel og forord avsløres et hovedtema som tidligere historikere også har vært opptatt av, men som har vært vanskelig å omtale. Forordet begynner med slutten på historien om thranebevegelsen, nemlig høyesterettssaken. Ved å gjengi den strenge dommen mot Thrane, hvor Thrane ble dømt for å true statsforfatningen, prøver Ringvej å vise at Thranes handlinger ikke var kriminelle. Som første historiker baserer Ringvej sin fortelling på Høyesteretts
26 Andreas Ropeid, Hønefoss: Annet bind: Handverk og industri: 1800-1900, vol. 2, Hønefoss: Hønefoss kommune, 1965.
27 Tore Pryser, Klassebevegelse eller folkebevegelse? En sosialhistorisk undersøkelse av thranittene i Ullensaker, Oslo: Universitetsforlaget, 1977.
voteringsprotokoller, og plukker dommernes argumenter fra hverandre. Slik viser hun at høyesterettsdommen i realiteten var et justismord.28
I forlengelsen av høyesterettssaken, legger Ringvej frem historien til
thranebevegelsen fra utgangspunktet for opprettelsen, gjennom bevegelsens virksomhet, og frem til myndighetene gikk til aksjon og oppløste bevegelsen. Omtalen av kommisjonen er knapp, men Ringvejs bidrag har likevel fungert som en kilde til opplysninger om
thranebevegelsen. Fortellingen viser arbeidernes og husmennenes harde kår, som legger grunnlaget for forståelsen for etableringen av bevegelsen. Videre diskuteres viktige begivenheter i bevegelsens historie, som petisjonen og Lilletinget, som viser opptakten til arrestasjonene. Ved å omtale hendelser som høyesterettssaken og bevegelsens historie, faller Ringvejs verk både innenfor rettshistorien og sosialhistorien. Hennes bidrag utgjør en kritikk av den idylliske fortellingen om demokratiets utvikling på 1800-tallet, og skiller seg på den måten fra den tidligste forskningslitteratur om thranebevegelsen ved at Thrane ikke får hovedrollen. Alt i alt maler Ringvej et bilde av den norske rettsstaten på midten av 1800- tallet som noe annet enn en demokratisk rettsstat.
1.2.3 Historikeres benevnelse og karakterisering av thranebevegelsen Historikere har vært delte i sin benevnelse og klassifisering av thranebevegelsen. I hovedsak er det Thranes navn som har overlevd historien, og foreningen er blitt beskrevet med navn som «Thranebevegelsen», «Thranerørsla» og «Thrane-ria». Ifølge Ringvej bidrar slike navn med en avintellektualisering av bevegelsen, fordi de uttrykker medlemmenes tilslutning til lederen, som kan assosieres med blind troskap. Dette var ikke tilfellet mente Ringvej, og hun forholder seg derfor til det thranebevegelsen selv kalte seg, Arbeider-Foreningerne.29 I min analyse kommer jeg til å variere mellom å bruke navnene thranebevegelsen og
arbeiderbevegelsen.
Klassifiseringen av thranebevegelsen skiller seg fra benevnelsen av den. Selv om thranebevegelsen kalte seg for Arbeider-Foreningerne, har historikere blant annet klassifisert thranebevegelsen som en arbeiderbevegelse, en landarbeiderbevegelse og en folkebevegelse.
Dette kan ha sammenheng med at medlemslistene avslører at foreningen ikke bare bestod av arbeidere, men også innerster, husmenn og bønder. Ikke minst kan bakgrunnen for
variasjonen i klassifiseringen være at forståelsen av bevegelsens medlemsmasse gradvis har forandret seg. I 1917 skrev Halvdan Koht at «Arbeiderbevægelsen av 1848 hadde været et
28 Ringvej, Marcus Thrane, 272.
29 Ibid., 277.
forsøk paa aa organisere proletariatet i et før-kapitalistisk samfund […]».30 Ifølge Koht samlet arbeiderbevegelsen arbeidsfolk både på landet og i byen, og Thrane hadde på den måten reist «bygdeproletariatet til samfundsstrid».31 Den tidligste forståelsen av
thranebevegelsen ser dermed bevegelsen som en proletarbevegelse, og flere historikere har i ettertid vært inspirert av Kohts klassifisering av thranebevegelsen.
I forlengelsen av Kohts «proletariatshypotese», lanserte Tore Pryser en
«mellomsjiktshypotese». I sin studie fant Pryser ut at flertallet av medlemmene i Ullensaker arbeiderforening utgjorde et mellomsjikt både økonomisk og sosialt, og at over halvparten av thranittene i Lillehammer hadde borgerskap. Dette viser at thranittene befant seg på et
økonomisk mellomnivå, og Pryser argumenterer derfor for at thranebevegelsen ikke tilhørte et bunnsjiktet i den sosiale lagdelingen. Fordi thranebevegelsen samlet store lag av
befolkningen, som bønder, håndverkere, skippere og husmenn, hadde den ikke et ensartet preg. Derfor er det ifølge Pryser hensiktsmessig å omtale thranebevegelsen som en
folkebevegelse.32 I motsetning til Prysers folkebevegelse mener historiker Knut Dørum at det er formålstjenlig å omtale bevegelsen som en klassebevegelse. Dørum eksemplifiserer med Våler i Solør hvor bøndene utgjorde 60 prosent av arbeiderforeningen, men hvor flesteparten likevel var småbrukere eller tilhørte lavere sjikt av bondestanden. Ifølge Dørum var det sjeldent at bevegelsen bestod av storbønder og mellomstore bønder, og i den grad arbeiderforeningene inneholdt bønder var det småbrukere og andre som stod langt under storbøndene.33 Fordi flertallet av medlemmene stammet fra den lavere klassen, mener Dørum det er mer riktig å omtale thranebevegelsen som en klassebevegelse. Slik avviser Dørum Prysers «mellomsjiktshypotese» og tanken på thranebevegelsen som en folkebevegelse.
Blant Koht-inspirerte historikere kan Jens Arup Seip nevnes. På 1970-tallet beskrev Seip thranebevegelsen som en sammensatt bevegelse. I utgangspunktet var thranebevegelsen en by-bevegelse, med fødested i byer og tettsteder som Drammen og Christiania, men denne klassifiseringen holdt ikke mål. Selv om Thrane ikke grunnla egne bygdeforeninger, begynte det å bli flere av dem i begynnelsen av 1850 fordi andre formenn enn Thrane dannet nye arbeiderforeninger utenfor byene. Etter en stund dominerte bygdene, og Seip hevder derfor at det er rimelig å omtale thranittene som en landarbeiderbevegelse. Imidlertid stopper ikke Seips klassifisering av thranebevegelsen der. Ifølge Seip bestod foreningen av forskjellige
30 Koht, Marcus Thrane, 47.
31 Ibid., 1.
32Pryser, Thranerørsla i norske bygder, 15–17.
33 Knut Dørum, «Thrane-bevegelsen i et nytt lys», i Opptøyer i Norge 1750-1850, red. Knut Dørum og Hilde Sandvik, Oslo: Scandinavian Academic Press, 2012, 380–381.
sosiale elementer som var bundet sammen av sin felles misnøye. I realiteten var thranebevegelsen mange uavhengige bevegelser som kunne settes sammen i ulike sammenhenger. Slik var thranebevegelsen «[…] samtidig en bondebevegelse, en
håndverkerbevegelse, en husmannsbevegelse og en arbeiderbevegelse.»34 En slik forståelse går også igjen hos Mona Ringvej. Fordi husmennene utgjorde flertallet av medlemmene i foreningene på landet, hevder hun at Thrane like gjerne kunne kalt virksomheten
husmannsforeningen som arbeiderforeningen. Imidlertid ville det utestengte andre arbeidere som håndverkere, småbønder og dagarbeidere, noe som ville gått ut over Thranes tanke om en samlet arbeiderklasse i foreningen.35 På tross av alle måtene historikere har klassifisert thranebevegelsen, vil jeg selv forholde meg til Prysers tanke om thranebevegelsen som en folkebevegelse ettersom medlemslistene viser stor variasjon i yrkene hos foreningenes medlemmer.
1.3 Mikrohistorie og komparativ analyse
For å undersøke kommisjonens virksomhet i Gran og reaksjoner på kommisjonen i pressen og blant embetsfolk, har jeg kombinert mikrohistorie og komparativ analyse. I motsetning til tradisjonell historieskriving, som vektlegger de rike og mektige, er mikrohistorie en måte å skrive historien nedenfra, hvor man «[…] försöker komma historiens många vanliga människor nära, alle dem som genom sina liv och sina handlingar har skapat historien.»36 Mikrohistorien tar utgangspunkt i et enkeltmenneske, et lokalsamfunn eller en enkeltsak for å avdekke historiske mønstre og omfattende prosesser, og passer dermed til undersøkelsen av arbeiderforeningene i Gran. Det er vanlig å skille mellom to ulike former for mikrohistorie;
den italiensk-inspirerte og den tysk-inspirerte. Historiker Arnfinn Kjelland forklarer at den italienske formen for mikrohistorie fokuserer på det utypiske, de enkeltmennesker som «ikkje følgjer «den gyldne middelvei»», samtidig som den prøver å unngå bruk av fagspråk.37
Videre er den tyske formen inspirert av antropologiske samfunnsstudier hvor man heller undersøker små lokalsamfunn over et lengre tidsrom enn enkeltaktører. Her er fagspråk fra historisk antropologi vanlig.38
34 Jens Arup Seip, Utsikt over Norges historie: Bind 1: Tidsrommet 1814-ca. 1860, Oslo: Gyldendal norsk forlag, 1974, 190–192.
35 Ringvej, Marcus Thrane, 77.
36 Anna Götlind og Helena Kåks, Mikrohistoria: en introduktion för uppsatsskrivande studenter, Lund:
Studentlitteratur, 2014, 21.
37 Arnfinn Kjelland, «Norsk lokalhistorie og «nyare» mikrohistorie», Heimen 46, nr. 3 (2009): 239.
38 Ibid., 240.
I masteroppgaven har jeg vært inspirert av den tyske formen for mikrohistorie.
Bakgrunnen for det er at min analyse har tatt utgangspunkt i arbeiderforeningene i lokalsamfunnet Gran, og ikke en enkeltperson. Jeg har brukt kvantitativt kilder som medlemslister, underskrifter på petisjonen og folketellinger fra Gran i masteroppgaven. En mikrohistorisk studie av kommisjonens virksomhet i Gran kan dermed bidra til å avdekke kommisjonens handlinger og gi innsikt i hvordan lokalsamfunnet reagerte da kommisjonen begynte sine undersøkelser der. Det kan bidra med en ny dimensjon i historien om
thranebevegelsen.
I tillegg til mikrostudiet av kommisjonens virksomhet i Gran, har det vært
formålstjenlig å gjøre en komparativ analyse av hvordan kommisjonen ble mottatt i pressen og blant embetsmenn. Komparativ historie er en fleksibel metode som innebærer at man løfter blikket over nasjonens horisont og identifiserer lignende fenomener eller strukturer i minst to ulike miljøer som er knyttet sammen av en spesifikk problematikk.39 Fordi den komparative metoden passer til å studere utbredte prosesser og strukturer, kan den adapteres til masteroppgavens problemstilling; å avdekke hvilke reaksjoner kommisjonen ble møtt med.
En svakhet ved metoden kan være å inkludere for mange studieobjekter i komparasjonen.
Imidlertid har jeg tatt høyde for dette, og metoden har derfor vært fruktbar i komparasjonen mellom Arbeiderforeningernes Blad, Morgenbladet og Christianiapostens reaksjoner på kommisjonen, samt hva Dunker, Løvenskiold og Kildal syntes om den.
1.4 Kilder
I arbeidet med masteroppgaven har det vært fruktbart å undersøke arkivene om
thranebevegelsen ved Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet. Foruten en protokoll som ligger på Nasjonalbiblioteket, er Thrane-materialet som ligger i disse arkivene i stor grad brukt i tidligere undersøkelser. Til tross for at kildene allerede inngår i en faglig samtale, har det vært hensiktsmessig å basere mine undersøkelser på disse kildene fordi jeg har stilt nye spørsmål til kildene og slik fått nyanserte svar. Det er derfor ingen ulempe at kildematerialet har vært brukt tidligere, ettersom problemstillingen kan belyse sider som ikke er grundig nok undersøkt tidligere. I det følgende skal jeg presentere hovedinnholdet i primærkildene.
39 Heinz-Gerhard Haupt, «Comparative history – a contested method», Historisk tidskrift 127, nr. 4 (2007): 700.
1.4.1 Arkivmateriale om Thrane-saken
Riksarkivet har syv esker med kildemateriale om Thrane-saken. I disse finnes alt fra underskrifter på petisjonen, foreningenes medlemslister, informasjon om
arbeiderutrolighetene, rettsprotokollen og andre brev og forhør som har med Thrane-saken å gjøre. Av spor etter kommisjonen har jeg blant annet funnet et brev fra kommisjonens referent, H. K. Paludan, som søkte justisdepartementet om penger og et dokument med regjeringens oppnevnelse av kommisjonen gjort på vegne av kong Oscar I den 20. august 1851, som beskriver kommisjonens mandat nærmere. Arkivmaterialet har i hovedsak vært til nytte i den mikrohistoriske undersøkelsen av kommisjonens virksomhet i Gran på
Hadeland.40
1.4.2 Udtoget av Arbeidersagen
Kommisjonen sammenfattet sine undersøkelser i et nesten 500-siders langt dokument som de trykte og overleverte høyesterettsassessorene.41 Dokumentet er forfattet av referent H. K.
Paludan og baserer seg på en samling av håndskrevne dokumenter fra mange ulike kilder.
Arbeidersagen inneholder ti ulike «Afdelinger», en rekke bilag og kommisjonsdommen.
Utdraget er systematisk ordnet etter dato og detaljert i sin gjengivelse, noe som styrker dens legitimitet. Her får man blant annet innblikk i de første lensmannsforhørene,
kommisjonsforhørene, saksomkostninger og honorar, forhørsprotokollen fra Lilletinget, kommisjonens opplevelse av egen undersøkelse og kommisjonsdommen uten begrunnelse for straffeutmålingen. Arbeidersagen er dermed en rik kilde til opplysninger om kommisjonens virksomhet. Kilden er digitalisert og ligger tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider.42 I masteroppgaven har Arbeidersagen vært nyttig som en kilde til virksomhet kommisjonen mente kunne være brudd på straffeloven.
1.4.3 Hans Kofoed Paludans protokoll
På samme måte som Arbeidersagen er Paludans protokoll et produkt av kommisjonen.
Paludans protokoll ble nedskrevet etter at han tiltrådte rollen som referent for kommisjonen
40 Riksarkivet, Justisdepartementet, Kriminalkontoret A, Thrane-saken.
41 Udtoget i Arbeidersagen Afdeling 1 til 10 med derunder indbefattede Litr., Christiana: B. C. Fabritius`s Bogtrykkeri, 1854. Heretter: Arbeidersagen.
42 Nasjonalbiblioteket, «Udtoget i Arbeidersagen Afdeling 1 til 10 med derunder indbefattede Litr.» 06.05.2019.
https://www.nb.no/items/3c415945892c0eb00d3d183590776047?page=313&searchText=jensen.
sommeren 1852, og finnes på Nasjonalbibliotekets hjemmesider.43 Protokollen begynner med notater fra flere avhør. Her får man blant annet innblikk i avhørene av arbeiderlederne
Marcus Thrane, Theodor Abildgaard, Fritz Jensen, samt andre representanter fra Lilletinget, som Gulbrand Andersen Gran fra Hadeland. Protokollen gjengir om de avhørte ble tiltalt i saken eller ikke. Videre gjengis kommisjonsforhørene og en oversikt over «Questioner» som trolig var spørsmål som ble stilt i forhørene. Paludan var en kyndig stenograf, og i
protokollen finnes det også et par sider med notater i stenografi. Protokollen er Paludans arbeidsdokument som la grunnlaget for Arbeidersagen. I masteroppgaven har jeg brukt kilden i sammenheng med masterprosjektets lokalhistoriske undersøkelse.
1.4.4 Arbeiderforeningernes Blad, Christianiaposten og Morgenbladet I undersøkelsen av reaksjonene på kommisjonen har det vært fruktbart å se på aviser med forskjellige politiske standpunkter, som en opposisjonsavis, en regjeringsvennlig avis og thranebevegelsens egen avis. Komparasjonen mellom Morgenbladet, Christianiaposten og Arbeiderforeningernes Blad har gitt en bredere forståelse av hvordan kommisjonen ble mottatt i samfunnet. Både Arbeiderforeningernes Blad og Morgenbladet er å finne digitalisert på Nasjonalbibliotekets nettsider, mens Christianiaposten i hovedsak er å finne på mikrofilm ved Nasjonalbiblioteket.44 Digitaliseringen av avisene har effektivisert og forenklet arbeidet fordi søkefunksjonen har gjort det mulig å finne frem til aktuelle aviser ved søke etter nøkkelord. I tillegg har jeg gått systematisk gjennom alle eksemplarene av
Arbeiderforeningernes Blad fra opprettelsen av kommisjonen og frem til avisen opphørte. I Christianiaposten har et register med oversikten over publiserte artikler bakerst i siste nummer av hver måned og halvårsoversiktene i juli- og desemberutgavene, gjort det mulig å finne relevante aviser som gjenspeiler synet på kommisjonen. Avisene har bidratt med en større forståelse for hvordan kommisjonen ble møtt i samfunnet.
43 Nasjonalbiblioteket, «Ms.fol. 557 Dokumenter vedkommende Kommissionsjustitssagen mod Marcus Thrane m.fl., nedskrevne ved Referent H. K. Paludan.» 06.05.2019.
https://www.nb.no/nbsok/nb/57504990634f63026b24d4f0ae0a86fe.nbdigital?lang=no#0.
44 Nasjonalbiblioteket, «Arbeiderforeningernes Blad.» 06.05.2019.
https://www.nb.no/search?q=arbeiderforeningernes%20blad&mediatype=aviser&series=%22Arbeiderforeninge rnes%20Blad%22; Nasjonalbiblioteket, «Morgenbladet.» 06.05.2019.
https://www.nb.no/search?q=morgenbladet&mediatype=aviser&series=%22Morgenbladet%22&fromDate=184 80101&toDate=18551231; Nasjonalbiblioteket, «Christianiaposten.» 06.05.2019.
https://www.nb.no/search?q=christianiaposten&mediatype=aviser&series=%22Christiania-Posten%22. På Nasjonalbibliotekets hjemmesider ligger en digitalisering av siste halvår av 1854 og 1859–1862 av Christianiaposten.
1.4.5 Bernhard Dunkers forsvarstale og brev
Under høyesterettssaken mot thranittene holdt arbeiderforeningenes forsvarer, Bernhard Dunker, en forsvarstale. Det originale manuskriptet finnes ikke, men forsvarstalen ble gjengitt i Christianiaposten.45 Senere fulgte Arbeiderforeningernes Blad etter ved å trykke den opprinnelige gjengivelsen fra Christianiaposten. Under høyesterettssaken skrev Dunker brev til sin mor som tok opp sider ved rettsprosessen og arbeidersaken han var misfornøyd med. Brevene er transkribert og ble gjengitt i Arbeidet – en tidligere politisk dagsavis fra Bergen.46 Dunkers forsvarstale og brev har vært nyttig i komparasjon med aktor Kildals referat i Retstidende og stattholder Løvenskiolds rapporter for å vise hvordan kommisjonen ble mottatt.
1.4.6 Norsk Retstidende
I 1836 grunnla Marcus Thranes onkel, Hans Petersen, tidsskriftet Norsk Retstidende til publisering av Høyesteretts dommer. Under høyesterettssaken mot thranittene var tidsskriftet bundet av høyesterettsloven som gjorde det ulovlig å referere direkte fra dommerens
drøftinger – både dissens og domspremisser skulle holdes skjult for allmennheten.47 I
etterkant av høyesterettssaken mot thranittene trykket Norsk Retstidende aktor Daniel Kildals versjon av saken. Hans omtale strekker seg over 74 sider fordelt på seks nummer av
tidsskriftet.48 I noen grad omtaler aktor Kildal kommisjonen, og hans synspunkter han derfor vært interessante i komparasjon med Dunker og Løvenskiolds syn på kommisjonen.
1.4.7 Stattholder Løvenskiolds rapporter
Severin Løvenskiold var blant representantene under riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og fra 1828–1841 fungerte han som norsk statsminister i Stockholm. Fra 1841–1856 var han stattholder i Norge.49 Etter hans død i 1856 var det ingen som overtok stattholderposten, og stillingen opphørte. Løvenskiold rapporterte jevnlig til kong Oscar I i Sverige om hendelser fra Norge. Stattholderrapportene er upubliserte, og de originale rapportene er å finne ved det Bernadotterska arkivet i Stockholm. På 1920-tallet ble det gjort avskrifter av disse. Den
45 Christianiaposten, nr. 2431–2487, 16. juni–11. august 1855.
46 Arbeidet, nr. 263, 19. august 1922, 6–7.
47 Mona Ringvej, «Høyesteretts unntakstillstand og Marcus Thranes revolusjon», i Unntakstilstand og forfatning: Brudd og kontinuitet i konstitusjonell rett., red. Dag Michalsen, Oslo: Pax Forlag, 2013, 195–196.
48 Norsk Retstidende, nr. 28–33, 9. juli–13. august 1855, 433–506. Heretter referert til som Retstidende.
49 Pryser, Tore. «Severin Løvenskiold,» Store norske leksikon. 29.12.2013.
https://nbl.snl.no/Severin_L%C3%B8venskiold.
transkriberte versjonen av rapportene er upublisert, men fordi Kjeldeskriftkommisjonen jobber med å utgi dem er de blitt digitalisert. Arbeidet er ikke ferdig, men under mitt
masterprosjekt fikk jeg tilgang til den transkriberte digitaliseringen. Stattholder Løvenskiold fungerte som leder av regjeringen og var slik med på å opprette kommisjonen. Selv om hans omtale av kommisjonen er mager, kan rapportene brukes i komparasjon med Dunkers uttalelser om kommisjonen og slik forklare noe av kritikken som ble rettet mot den. I tillegg er stattholderrapportene en god kilde til Løvenskiolds syn på thranebevegelsen.
1.5 Oppgavestruktur
Masteroppgaven er fordelt på seks kapitler, inkludert innledning og avslutning. I kapittel to kommer jeg nærmere inn på den historiske konteksten med bakgrunnen til Marcus Thrane, thranebevegelsen og kommisjonen. Det legger grunnlaget for den videre analysen. I kapittel tre vil jeg foreta en mikrohistorisk undersøkelse av kommisjonens virksomhet i
lokalsamfunnet Gran på Hadeland. Ved å se nærmere på Arbeidersagen, folketellinger og andre relevante kilder fra arkivene vil jeg gå dypere inn på hvem som ble avhørt av
kommisjonen, hva kommisjonen vektla i avhørene og hva dens undersøkelser førte med seg.
Videre omfatter kapittel fire en komparativ analyse av reaksjonene på kommisjonen i avisene Arbeiderforeningernes Blad, Christianiaposten og Morgenbladet. Med utgangspunkt i de tre avisene vil jeg søke svar på hvordan de omtalte kommisjonen og sammenligne hva de skrev om den. I forlengelsen av kapittelet om avisenes syn på kommisjonen, tar kapittel fem for seg arbeiderforsvarer Bernhard Dunkers syn på kommisjonen i komparasjon med stattholder Severin Løvenskiold og aktor Daniel Kildals synspunkter. Til dette kapittelet er Dunkers forsvarstale og brev til sin mor, stattholder Løvenskiold rapporter og aktor Kildals referat fra høyesterettssaken aktuelle kilder å undersøke. Avslutningsvis vil jeg i kapittel seks samle og drøfte undersøkelsens resultater.
2 Marcus Thrane, thranebevegelsen og kommisjonen
Spørsmålet om tillatelige ytringer var høyst aktuelt i Norge på 1800-tallet. Grunnlovens § 100 slo fast at trykkefrihet burde finne sted, og at frimodige ytringer om styringen av staten var tillatt. Likevel inneholdt paragrafen et forbehold over ikke tillatelige ytringer som skulle hindre trykkefrekkhet, men som bar med seg utfordringer i tolkningen selv etter at Stortinget hadde vedtatt ny straffelov i 1842.50 Dette var utfordringer som også gikk igjen da
kommisjonen og Høyesterett skulle finne ut hva som var tillatelige ytringer i saken mot thranebevegelsen. I dette kapittelet skal jeg gå nærmere inn på Marcus Thranes liv,
thranebevegelsen og kommisjonen som ble satt til å undersøke om bevegelsen hadde gjort noe kriminelt. Kapittelet vil danne et bakteppe for den videre analysen av kommisjonens virke i arbeiderforeningene i Gran på Hadeland og hvordan kommisjonen ble møtt i samfunnet.
2.1 Marcus Møller Thrane og thranebevegelsen
Marcus Møller Thrane ble født inn i en velstående familie i Christiania 14. oktober 1817.
Hans mor, Helene Sophie Bull, kom fra en handelsfamilie i Fredrikstad. Faren, David Thrane, kom fra en kjøpmannsfamilie i Christiania og jobbet som direktør og hadde kassererpost i Riksbanken. Til tross for tilliten David Thrane hadde opparbeidet seg som forretningsmann, skulle han komme til å forspille familiens rikdom og status ved å spekulere bort familiens penger og senere gjøre underslag i Norges Bank. I utgangspunktet lå alle forutsetningene til rette for at Marcus og hans søsken skulle få et godt liv blant Christianias høyere sirkler, men farens spekulasjoner med statens penger hindret dette. Familien gikk i oppløsning: David Thrane ble arrestert, fratatt sitt embete og pålagt å tilbakebetale pengene til Riksbanken. De neste tiårene oppholdt han seg for det meste i utlandet. Tilbake i
Christiania satt Helene Sophie med barna og skammen.51 Slik havnet Marcus Thrane i skjæringspunktet mellom to klasser.
50 Hilde Sandvik, «Trykkefrekkhet etter 1814 i Norge og Danmark: Offentlighet, ytringsfrihet, Ørsted og straffeloven av 1842», i Anders Sande Ørsted og den norske straffeloven av 1842, red. Hilde Sandvik, Oslo:
Akademisk publisering, 2017, 11–13.
51 Ringvej, Marcus Thrane, 14.
Marcus Thranes foreldre døde da han var tidlig i tenårene. Familiens rike venner sørget for at de gjenværende barna fikk mat og utdanning.52 Like før Marcus Thrane skulle ta artium i 1836 sluttet han på skolen og fikk seg jobb hos grosserer Nicolai Andersen.53 Han var hos Andersen i to år. Eventyrlysten tok han fatt på en europareise gjennom Danmark, Tyskland og Sveits, før han nådde Paris i september 1838. I Frankrike hadde julirevolusjonen i 1830 styrket den revolusjonære tradisjonen og sosialismen var blitt et samtaleemnet blant folk.
Flere intellektuelle var også blitt inspirert. I sin selvbiografi forteller Thrane at han leste en del sosialistisk litteratur i Frankrike.54 Thrane var ingen revolusjonær, og hadde nok ikke lest Karl Marx og Friedrich Engels´ Det kommunistiske manifest da han dannet de første
arbeiderforeningene. Likevel hadde han nok fått tanker om sosial likhet ved å lese verker av utopiske sosialister som tyskeren Wilhelm Weitling.55 Thrane var ikke i kontakt med
sosialistiske bevegelser på europareisen, men han ble kjent med sosialistiske ideer.56
I etterkant av europareisen tok Thrane artium, og begynte på teologistudier. Ved siden av studiene underviste han som privatlærer i fransk. Blant elevene fikk han god kjemi med Maria Josefine Buch, og i 1841 flyttet de til Lillehammer og giftet seg. På Lillehammer startet de en privatskole for borgerbarna, og i løpet av de neste fem årene fikk de tre barn.57 Gjennom trofast lesning i Lillehammers Tilskuer ble Thrane gradvis oppmerksom på de sosiale forskjellene blant befolkningen på Lillehammer og bygdene rundt. Selv begynte han å holde foredrag og skrive artikler om sosial urettferdighet.58 I 1847 flyttet familien til Modum for å drive en privatskole for borgerskapets unger ved Blåfargeverket. På denne tiden var Modum Blåfargeverk blant Norges største bedrifter med over 700 arbeidere, men også i dyp økonomisk krise på grunn av internasjonale lavkonjunkturer. Verkets kobolt var blitt
utkonkurrert av den kjemisk fremstilte blåfargen fra Europa, som ledet til konkurser og arbeidsledighet. Thrane ble vitne til arbeidernes harde kår og urettferdigheten i det politiske system. De fattige arbeiderne hadde ikke stemmerett, men bar statens byrder ved verneplikt og høye matvarepriser på grunn av innførselstollen.59 Selv hadde Thrane levd et fattig liv uten å bli synlig preget av det, men tiden på Lillehammer og Blåfargeverket gjorde at Thrane fikk øynene opp for de sosiale forskjellene i samfunnet.
52 Ibid., 15.
53 Bjørklund, Marcus Thrane, 18.
54 Ibid., 22–24.
55 Jan Eivind Myhre, Norsk historie 1814–1905. Å byggje ein stat og skape ein nasjon, Oslo: Samlaget, 2012, 138.
56 Bjørklund, Marcus Thrane, 23–24.
57 Ibid., 25–26.
58 Ringvej, Marcus Thrane, 61–64.
59 Bjørklund, Marcus Thrane, 63–64.
Da nyheten om februarrevolusjonen i Frankrike nådde Norge, trådte Thrane frem i den politiske debatten med artikkelen «Om Schleswig og Danmark – Norges Deeltagelse i Krigen» i Morgenbladet.60 Artikkelen var en kritikk av landets holdninger til den dansk- slesvigske krigen, hvor kong Oscar I av Sverige og Norge lovet å hjelpe danskekongen i krigen mot de tyske opprørsstatene. Thrane fremmet et arbeidersynspunkt, og mente at den norske allmuen selv måtte få uttale seg om de ville gå inn i krigen for Danmark mot tyske meningsfeller.61 Selv om artikkelen vakte oppsikt i Christiania, åpnet den dører for Thrane, og bare måneder senere ble han tilbudt stilling som redaktør av Drammens Adresse. Tiden som redaktør ble kortvarig. Etter få måneder måtte han forlate stillingen fordi hans politiske synspunkter ble for sterk kost for abonnentene.62 Nå kunne han begynne å utforme planene om arbeiderforeningene.
Thranebevegelsens historie begynte en vinterdag i 1848 da Marcus Thrane kom i prat med den fattige tømmerhuggeren Gustav. Gustav klagde over tingenes tilstand, og hos Thrane fikk han gehør. Ifølge Thrane førte urettferdige lover til de harde kårene Gustav opplevde. Lovene kunne ifølge Thrane endres, og han inviterte derfor Gustav og hans kamerater hjem til seg for å lære dem hva de kunne gjøre for å forbedre sin tilværelse. Først etter den tredje invitasjonen dukket de opp, trolig fordi de fryktet politiet. Dette var
startskuddet for arbeiderforeningene, og tredje juledag ble den første arbeiderforeningen stiftet i Drammen. Sannsynligvis snakket Thrane om sine favorittemaer på stiftelsesmøtet, som den dårlige forvaltningen av Grunnloven og skuffelsen over bøndene på Stortinget.
Ifølge Thrane åpnet Grunnloven opp for et embetsmannsstyre som var langt verre enn under eneveldet. Kritikken av stortingsbøndene dreide seg om at de ikke tok hensyn til mangfoldet i landet, men fattet beslutninger ut i fra egeninteresser. For at politiske bestemmelser skulle tas i retning av det allmenne vel proklamerte Thrane at det var nødvendig å gi flere stemmerett, også de eiendomsløse. Hvis stemmeretten også gjaldt for husmenn, dagarbeidere,
håndverkere og tjenestefolk, kunne representanter som sikret velferden for større deler av befolkningen komme inn på Stortinget.63 Allmenn stemmerett skulle komme til å utgjøre ett av de viktigste punktene i thranebevegelsens politiske program.
I mars 1849 grunnla Thrane Christiania arbeiderforening. I forbindelse med opprettelsen ble Thrane innkalt til politiet hvor han ble anklaget for å ha hengt opp
opprørsplakater i sentrum. Imidlertid skulle det vise seg å være studenter som hadde hengt
60 Tillæg til Morgenbladet, nr. 134, 13. mai 1848, 1.
61 Bjørklund, Marcus Thrane, 68–70.
62 Ringvej, Marcus Thrane, 23–24.
63 Ibid., 24–26.
dem opp til egen underholdning.64 Stattholder Løvenskiold ble oppmerksom på Thrane, og for første gang omtalte han Thrane i sine rapporter til kong Oscar I. Hendelsene rundt opprettelsen av Christiania arbeiderforening viser at myndighetene allerede fulgte med på Thranes handlinger.
Våren 1849 fantes det en sterk arbeiderforening i Drammen med over 500
medlemmer, og en svak arbeiderforening i Christiania med omtrent 150 medlemmer. Med disse som sikre abonnenter kunne Thrane avsløre planen om å utgi bevegelsens egen avis, Arbeiderforeningernes Blad.65 Formålet med avisen var å opplyse leserne om deres
rettigheter og urettferdige behandling. Avisen tok opp sosiale og politiske saker, og publiserte blant annet innlegg skrevet av arbeiderne selv. Temaene som ble tatt opp i avisen varierte stort med alt fra «Indenlandske Efterretninger» om politiske forhold og festligheter fra ulike bygder, til «Udenlandske Efterretninger» om hendelser fra Europa som brann i
Konstantinopel. Ved å opplyse sine lesere om hendelser utenfor Norges grenser hadde avisen en internasjonal tilknytning. Slik drev avisen et aktivt folkeopplysningsarbeid, som nådde ut til avisens 6000 abonnenter samt deres lesekrets.66 Første nummer av avisen kom på trykk 5.
mai 1849, mens siste utgave ble trykket 20. desember 1856. I løpet av avisens levetid hadde den flere redaktører, som Marcus Thrane og Theodor Abildgaard. I tillegg fungerte Josefine Thrane som redaktør etter sin mann i 1856. Slik regnes hun som Norges første kvinnelige redaktør.67 Da avisens første eksemplar kom ut i mai 1849 var Marcus Thrane allerede godt i gang med å stifte flere arbeiderforeninger.
64 Bjørklund, Marcus Thrane, 95.
65 Ibid., 98–99.
66 Ibid., 152.
67 Ibid., 262.
Illustrasjon 2.1. Utsnitt hentet fra Arbeiderforeningernes Blad, nr. 41, 9. oktober 1852. Avisen prøvde å formidle sitt budskap gjennom flere kanaler – illustrasjoner og skuespill var noen av dem.
Etter stiftelsen av Christiania arbeiderforening begynte Thrane sin agitasjonsreise på Østlandet. Jobben med å danne foreninger var ikke alltid uproblematisk. I Larvik truet for eksempel verkseier Treschow med oppsigelse hvis arbeiderne gikk inn i foreningen. Av den grunn frarådet Thrane arbeiderne å danne forening der.68 Etter hvert ble arbeidet med å danne foreninger overført fra Thrane til andre formenn, og våren 1850 reiste Abraham Borgen og Carl Johan Michelsen ut for å stifte foreninger. De to agitatorene overgikk Thrane ved å stifte de fleste arbeiderforeningene. I henhold til dem selv dannet de omkring 80 foreninger i løpet av sin reise. Selv reiste Thrane bare ut etter invitasjon fra foreningene. Den sterkeste veksten i foreningene fant sted mellom juli 1850–1851 med 140 nye foreninger. Nye foreninger ble alltid meldt om i Arbeiderforeningernes Blad.69 De krevde en god organisering.
Thranebevegelsen hadde en omfattende foreningsvirksomhet med en sentralledelse, en avis, mange lokalforeninger og et sentralmøte som øverste organ. I april 1850 fikk
68 Øverland, Thraniterbevægelsen, 46.
69 Bjørklund, Marcus Thrane, 171–172.