VIKING
VIKING
Norsk
arkeologisk årbok
Bind LXXVIII – 2015
Oslo 2015 UTGITT AV
NORSK ARKEOLOGISK SELSKAP
På forsiden:
Gullbrakteat med «Gott-Eber-motiv» fra Tornes.
Foto: © Bjørn Ringstad På baksiden:
En scene med fire personer og en hundelignende skikkelse på et remendebeslag datert til vikingtiden. Gjenstanden er funnet på Nedre Eri i Lærdal kommune, Sogn og Fjordane.
Foto: © Svein Skare, Universitetsmuseet i Bergen.
Utgivelsen er støttet av Norsk forskningsråd
Viking LXXVIII er satt med 10/12 Times Roman og trykt på Multiart Silk
Grafisk produksjon: 07 Media – www.07.no ISSN 0332-608x
Redaksjon:
Axel Mjærum (hovedredaktør) e-post: [email protected] Herdis Hølleland:
e-post: [email protected] Astrid Johanne Nyland
e-post: [email protected] Christian Løchsen Rødsrud e-post: [email protected] Irmelin Axelsen (redaksjonssekretær) e-post: [email protected] Sonja Holte (korrekturleser)
e-post: [email protected]
TIDSFRIST FOR INNSENDELSE AV MANUSKRIPT
TIL VIKING 2016 ER 15. FEBRUAR 2016.
Innhold
Arne Johan Nærøy Utsira – en boplass fra slutten av den
vestnorske pionértiden . . . 7 Almut Schülke og
Håvard Hegdal Et unikt mesolittisk anheng fra Brunstad i Vestfold . . . 27 Jostein Bergstøl 8000 år gamle fangstgroper for elg?. . . 47 Egil Mikkelsen Hus fra førromersk jernalder i Østfold. Utgravninger av
boplassområde på Tvistein, Skulberg i Spydeberg fra
yngre bronsealder og førromersk jernalder . . . 63 Grethe Bjørkan
Bukkemoen Ett hus – mange livsløp. Boligens biografi i førromersk
jernalder belyst gjennom et gårdsanlegg i Askim. . . 95 Elna Siv Kristoffersen
og Bente Magnus Spor etter folkevandringstidens håndverkstradisjoner
i Sogn . . . 119 Bjørn Ringstad En gullskatt fra Tornes i Romsdal . . . 141 Geir Grønnesby og
Aina Heen-Pettersen Gården i yngre jernalder – et spørsmål om erkjennelse?
Belyst ved utgravningen av et yngre jernalders
gårdstun på Ranheim . . . 169 Kristin Armstrong
Oma «[...] det treet, som ingen veit kvar det av rotom renn»
Religion i førkristen tid . . . 189 Sæbjørg Walaker
Nordeide Scener fra vikingtid som kilde til kosmologi . . . 207 Jan Brendalsmo Er Oslo hospitals kirkegård en fortsettelse av fransiskaner-
kirkens gravplass? Lokalisering av Gråbrødreklosterets gravplass ved hjelp av historiske kart og malerier . . . 221
Jostein Gundersen Forvaltningsarkeologi og forskningspublisering.
En kvantitativ analyse av tidsskriftene Norwegian
Archaeological Review, Viking og Primitive tider. . . 239 Norsk Arkeologisk
Selskap: Årsberetning. . . 261
Arne Johan Nærøy
Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger
Utsira – en boplass fra slutten av den vestnorske pionértiden
Introduksjon
Hellelegningen på bildene tok oss med overraskelse da vi fjernet torvdekket og undersøkte utgravningsfeltet på Utsira i 2003 (Nærøy 2004, 2014; Sæther mfl. 2005). Boplassen, som ble kalt lokalitet 1, Austrheim, er fra omkring 8000 f.Kr. Det var ikke tidligere avdekket boliger med en slik hellelegning fra denne perioden på Vestlandet. Hellelegningen og stein- pakningen har vært grunnflaten i en bolig, og det har mest sannsynlig vært tak over hele eller deler av den. De fint tillagte hellene på boplassen har vært en fin arbeidsplattform. På boplasser fra de tidligste delene av eldre steinalder er det ofte begrenset med funn av rester av ildsted, ryddede bostedflater og boliger, og derfor var funnet spesielt. Boplassen er også fra en del av eldre steinalder der mange boplasser langs Vestlandskysten senere ble ødelagt av den senere havstigningen i forbindelse med Tapes-transgresjonen forårsaket av isav- smeltingen etter siste istid (Bjerck 2008a:66–68).
Samtidig har tidligere undersøkelser vist at boplassene fra eldre steinalder som i dag lig- ger i utmark på ytterkysten og i høyfjellet, ofte har fått ligge uforstyrret etter at de ble forlatt (Bang-Andersen 1990, 2003a; Bjerck mfl. 2008; Nærøy 1994, 1995, 2000; Åstveit 2009).
Slike steder er bevarte rester etter plasser der mennesker har levd og gjennom arbeid og lek etterlatt seg spor fra sine liv. På mange måter oppnås en direkte kontakt med mennesker som levde for tusenvis av år siden når gjenstander og rester etter boliger avdekkes. Målet med mange av disse undersøkelsene har vært å forsøke å forstå disse levningene som de lot ligge igjen eller måtte legge tilbake: Hva gjorde de for å overleve, og hvordan organiserte de dagliglivet? I denne artikkelen vil boligen på Utsira og noen av aktivitetene bli kartlagt ved å se på hvordan redskapene og avfallet som ble funnet, fordeler seg utover bosetningsflaten, og hvordan dette avspeiler oppdelingen av aktiviteter på boplassen. Det er også lagt vekt på å diskutere alderen på boplassen, siden den er fra en del av eldre steinalder med relativt få funn. Boligen gir også grunnlag for å diskutere en større variasjon i boligformen fra pionér- tiden i vestnorsk eldre steinalder enn tidligere.
Det blåser alltid på Utsira – natur og historie
Utsira er hav, skyer, røft landskap og bratt kystlinje, men også lune viker og skjermede ste- der i terrenget, figur 1 og 2. Utsira er en av de tallrike øyene på kysten av Norge. Øya skiller seg fra resten av skjærgården på Vestlandet ved å ligge 15 km vest for Karmøy, med et solid havstykke imellom. Øya er 16,5 km2 stor, og har et knauset, treløst landskap med store myrer og lynghei. Midt på øya er det et nord–sør-orientert eid på tvers av øya, med Nord-
vikvågen og Sørevågen som gode alternative havner når vinden blåser fra nord eller sør.
Over dette eidet finner vi de oppdyrkede markene i dag. Det blåser alltid på Utsira, og det var også vinden som brakte oss ut hit, siden vår undersøkelse gav byggegrunn for vindmøl- ler til energiproduksjon. Gjennomsnittstemperaturen i dag er 13,5 °C i august og 2 °C i februar, og øya har en årlig nedbørsmengde på 1000 mm. Årlig gjennomsnittsvind er målt til 8,2 ms-1 styrke (Paus 1990:136). De beitede lyngheiene er et vesentlig element i land- skapet i dag, og har vært det i enda større grad bakover i tid på Vestlandskysten (Prøsch- Danielsen og Simonsen 2000:7).
Pollenanalyser gjort på Utsira viser at det etter ca. 8800 f.Kr. i den perioden boplassen var i bruk, blir utviklet en tettere vegetasjon og et fruktbart jorddekke (Paus 1990:147). Has- sel (Corylus), bjørk (Betula), osp (Populus), vier (Salix), or (Alnus), leddved (Lonicera) og krossved (Viburnum) etablerer seg. Hasselen tyder på en gjennomsnittstemperatur i juli på minst 12–14 °C. Funn av pollen fra furu og bredbladede trærne tyder på at det i denne perioden ble utviklet skogdekke på fastlandet, og pollen fra disse trær er funnet på Utsira på grunn av vindtransport. I tillegg til disse trærne og buskene er lyskrevende planter som lynghei med krekling (Empetrum), røsslyng (Calluna) og ulike gresstyper vanlige her ute.
Rester av bolig
Boliger er sentrale studieobjekt for å forstå ulike sider ved forhistoriske samfunn. Boligen – og boplassen – er en arena for sosialt, kulturelt og religiøst liv og erverv, og er tett integrert i jeger-sankersamfunn. Boliger i vår tid kan ha mange former og funksjoner, men er essen- sielt en bygning vi har konstruert for å leve i, arbeide i, og som skal beskytte oss. Jeger- sankere på kysten hadde helt andre former for boliger, men boligene dekket de samme fundamentale behov for beskyttelse og opphold. En forsker har i forbindelse med studie av Figur 1. Kart over Utsira. Kart fra http://kartverket.no/Kart/Gratis-kartdata/.
Lok 1. Austrheim, Utsira
jeger-sankersamfunn sagt at «[…] en bolig er enhver form for hytte, telt, vindskjerm eller annen struktur som har gitt beskyttelse til det sentrale oppholdsstedet på en lokalitet.» (Grøn 1995:12, oversatt fra engelsk av forfatteren)
Boligen fra eldre steinalder som ble undersøkt på Utsira, lå på gressflaten midt i bildet i figur 2, i et karrig og knauset landskap. Lokaliteten karakteriseres av en jevn bosetningsflate med sand i undergrunnen, som gir god drenering, og den ligger i ly for vinden. Utgravnin- gen ble foretatt i ruter på 50 x 50 cm for å dokumentere fordelingen av funn, og jordmassene fra disse rutene ble vannsåldet i 4 x 4 mm netting for å få frem små gjenstandsfunn (Sæther mfl. 2005). Jordlaget som dekket boplassen var tynt, med 10–15 cm torv, figur 3. Det ble ikke påvist noen form for forstyrrelse av boplassen – ingen nedgravninger fra historisk tid, ingen flatretusjerte pilspisser som ble skutt bort i tiden fra slutten av steinalderen og bronse- alderen, og som er vanlige å finne på boplasser på kysten.
Boligen hadde noen særtrekk (figur 4). Den nordvestre enden av den bestod av en vel- formet, rektangulær plattform med flate og fint tillagte heller langs kanten og mindre runde steiner inne i plattformen (nederste bilde på figur 4). Plattformen utvidet seg fra 1,5 m bredde i vest til 3,5 m i øst, og er ca. 5 kvm stor. I den østlige delen av plattformen lå en pakning med litt ujevnt fordelt små, runde steiner. Noe av denne steinpakningen ble fjernet før tegning og fotografering, slik det fremkommer på bildene. Øst for plattformen var det også en ujevn pakning med småstein frem mot bergflatene som kom opp i den østlige delen av lokaliteten (øverste bilde på figur 4). Midt inne i boligen, men litt forskjøvet mot nord, lå en liten samling flate heller (til venstre på nederste bilde).
Hellelegningen tolkes som en plattform foran inngangen til boligen. Funnfordelingen som blir diskutert i dybden nedenfor, tyder på at det ikke har vært vegg omkring den vel- Figur. 2. Lokalitet 1 Austrheim, Utsira – boplassen sett fra nord. Foto: Arne Johan Nærøy, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.
formede plattformen i vest, siden funnene er fordelt både oppå og tett utenfor den. Funn- fordelingen på den østlige delen av boplassen viser heller ingen påvisbar «veggeffekt», som vil si at spredning av gjenstander blir hindret slik at de ved rydding eller kasting blir samlet opp inn mot en vegg. Det er grunn til å tro at kun deler av boligen har vært brukt til arbeid utført med de redskapene som er funnet. Boligen har dekket et større areal mot sør og øst enn funnene viser. Mangelen på veggvoller og stolpehull som ville ha avtegnet seg godt i den fine sandbunnen, antyder også at overbygningen har vært av en lettere, teltliknende konstruksjon. Det er dessverre ikke godt nok grunnlag for å fastslå entydig vegglinjer eller helheten i formen på boligen – om den har vært rund eller avlang. Den er heller ikke gravd ned i bakken, og hellene ser ut til å være lagt på sandbunnen.
Figur 3. Lokalitet 1 Austrheim, Utsira. Plantegning av fremrensket og utgravd flate og profiltegning for boplassen, tegnet av Kathryn Etta Sæther.
Figur 4. Lokalitet 1 Austrheim, Utsira – oversikt over boplass med hellelegning sett mot vest (øverst) og mot sør. (Skalaen er 1,5 m). Foto: Arne Johan Nærøy, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.
Datering
Jeger-sanker boplassene fra denne perioden på Vestlandet og kysten av Norge, var i stor grad knyttet til stranden og kystlinjen. På grunn av endringene i havnivå etter istiden har strandlinjene derfor vært viktige redskap for å kunne tidfeste boplasser som ikke kan dateres på uavhengig basis ved hjelp av C14-dateringer (Bjerck 2008a:68). Mange strandlinje- kurver er utarbeidet, men det finnes ingen egen kurve for Utsira. Sørvestnorske undersøkel- ser er imidlertid blitt sammenfattet av Lisbeth Prøsch-Danielsen (2006), og en ny kurve er på grunnlag av data fra flere pollensøyler fra vann i «T-forbindelsen»-prosjektet på Fosen- halvøya, øst for Karmøy, blitt konstruert (Midtbø 2011:61–64). På grunnlag av denne nye strandlinjekurven kan havnivået på Utsira beregnes til ca. 2 m under dagens havnivå i perio- den da boplassen var i bruk (tabell 1). Boplassen på Utsira ligger derimot 10 moh. i dag. Det viser at den ikke var nær knyttet til stranden.
Typologiske og teknologiske trekk ved gjenstandene er eneste mulighet for datering siden det ikke er funnet trekull eller annet daterbart organisk materiale. Den kronologiske periodeinndelingen av eldre steinalder som er brukt, følger Hein Bjerck (2008a; se tabell 3).
Det er funnet knappe 2800 gjenstander, som trolig utgjør hovedmengden av funn, selv om noen kvadratmeter av boplassen i nord fremdeles ikke er undersøkt (tabell 2, figur 5 og 6).
Flere gjenstandsgrupper plasserer boplassen til den tidligmesolittiske perioden. De 16 platt- formkjernene er både ensidige med to plattformer og med spiss avspaltningsvinkel (Ballin 1996:figur 1, 6; Helskog mfl. 1976:figur 8a) og flersidige med en eller to plattformer med rett avspaltningsvinkel (Helskog mfl. 1976:figur 9, f.). Alle kjernene er av flint, og de små flintknollene er blitt brukt til de ikke kunne brukes mer. Det er mange flintknoller avsatt naturlig i løsmassene på Utsira, så det er ikke urimelig å tenke seg at en del av funnene er laget av lokal flint. Forekomsten av noen få seks til syv cm lange flekker viser samtidig at større kjerner enn de som er funnet, har vært benyttet.
28 mikrolitter (pilspisser) er funnet sammen med 11 mikrostikler, som er restavfall fra mikrolittproduksjon. Mange spisser er derfor laget på stedet. Det er funnet en usikker tange- spiss og en kraftig stikkel (redskap til å risse furer med). Seks hele og to fragmenterte skra- pere (figur 6) er funnet sammen med 47 flekker og avslag med ulike former for retusj og bruksskader. Flint er det dominerende råstoffet som er brukt, med et lite innslag av kvarts og kvartsitt, som også er vanlig på andre tidligmesolittiske boplasser på Vestlandet.
De viktigste argumentene for dateringen av boplassen er at kjerne- og skiveøkser i flint begge er karakteristisk tidligmesolittiske. De to små kjerne- og skiveøksene som ble funnet, har bruksskader og skjerping av eggen, som viser at de har vært kraftig brukt. Samtidig er det ikke funnet slipte eller prikkhugde bergartsøkser eller avfall fra produksjon eller repara- sjon av slike. Den yngste daterte lokaliteten med skive-/kjerneøkser på Vestlandet er Kote- dalen fase 1 på Radøy i Hordaland (Olsen 1992:190) med en yngste kalibrert alder på 8186–
7541 f.Kr. (T-7048) (Ox. Cal. 4.2). Den eldste lokaliteten med slipte bergartsøkser er Hå prestegård, Hå kommune, Rogaland (Bang-Andersen 1995:117–119) med en eldste C14-datering til 7604–7189 f.Kr. (T-7138) (Ox. Cal. 4.2). Blant prosjektilene er det en over- vekt av lansettmikrolitter. Samtidig mangler de tidligmesolittiske tange- og eneggede spis- sene, som ser ut til å forsvinne i løpet av siste del av tidligmesolitikum på Sørvestlandet. På Myrvatn lok. I i Gjesdal kommune er det dokumentert noen få tangespisser, samtidig som mikrolittene dominerer. En av to identiske C14-dateringer fra lok. I Myrvatn er kalibrert til 8430–7980 f.Kr. (T-6489) (Ox. Cal. 4.2). Lokaliteten er en av de yngste sikre daterte boplas-
sene med tangespisser. Utsira-boplassen faller innenfor den felles teknologiske og typolo- giske tradisjonen som er beskrevet for sen tidligmesolitikum og tidlig mellommesolitikum (sen Fosna- og tidlig maglemosekultur) i Norge og Sør-Skandinavia (Bergsvik 2002:kapit- tel 13; Bjerck 1986; Jaksland 2001:21–37; Kutschera 1999:50; Waraas 2001:117). Morten Kutschera (1999) understreker likhetene mellom det norske og det skandinaviske materialet Tabell 1. Beregnet havnivå på Utsira ved 9500, 9000 og 8500 år før nåtid.
År før nåtid Høyde over havet Gradient x avstand
Utsira – Rabbavatn og Molltjørn Beregnet havnivå på
Utsira Kalibrerte år
f.Kr.
9500 BP 10 m.o.h. - (0,53 x 26 km) - 3,78 m 9000 BC
9000 BP 10 m.o.h. - (0,45 x 28 km) - 2,60 m 8000 BC
8300 BP 10 m.o.h. - (0,38 x 28 km) - 0,64 m 7500 BC
Tabell 2. Funnkatalog for boplassen på Utsira.
Hele Fragment
Avslag 2207 0
Avslag med bruksspor 10 0
Avslag med retusj 6 0
Bit 74 0
Bit med retusj 1 0
Cortexflekke 9 8
Cortexflekke med bruksspor 1 1
Cortexflekke med retusj 0 1
Flekke 75 185
Flekke med bruksspor 4 12
Flekke med retusj 2 2
Flekke med retusj og bruksspor 4 1
Flekkelignende avslag 26 0
Flekkelignende avslag med bruksspor 1 0
Flekkelignendeavslag m/retusj og bruksspor 1 0
Kantavslag 12 0
Kjerne 20 2
Kjernefragment 0 44
Mikrostikkel 11 0
Overløpen flekke 7 0
Overløpen flekke med bruksspor 1 0
Pilspiss 19 10
Plattformavslag 18 0
Plattformavslag med bruksspor 1 0
Ryggflekke 5 4
Stikkel 1 0
Skraper 6 2
Øks – kjerne og skive 2 0
2524 272
2796
Figur 5. Lokalitet 1 Austrheim, Utsira – mikrolitter (øverst med retusjerte kanter markert), kjerner og flekker.
Foto: Terje Tveit, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.
Tabell 3. Periodeinndeling av eldre steinalder – mesolitikum, etter Bjerck 2008a.
År f.Kr. (BC) – kalibrert År før nåtid (BP) – ukalibrert BP – ukalibrert perioder
TMC TM1 9500 9000 10020 9590 10000 9000
TM2 9000 8500 9590 9270
TM3 8500 8000 9270 8900
MMC MM1 8000 7500 8900 8400 9000 7500
MM2 7500 7000 8400 7970
MM3 7000 6500 7970 7690
SMC LM1 6500 6000 7690 7110 7500 5200
SM2 6000 5500 7110 6560
SM3 5500 5000 6560 6090
SM4 5000 4500 6090 5680
SM5 4500 4000 5680 5230
Figur 6. Lokalitet 1 Austrheim, Utsira – flekkeskrapere (øverst), stikkel (i midten) og kjerne- og skiveøks (nederst til venstre).
Foto: Terje Tveit, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger (målestokk i mm).
i denne perioden både når det gjelder typologi og teknologi. Utsira-materialet understøtter dette med referanse til teknologiske studier gjort av Mikkel Sørensen (2006) og argumenta- sjonen til Kutchera og Tor Arne Waraas (Kutschera 1999; Kutschera og Waraas 2000; War- aas 2001). Sørensen (2006) deler maglemosekulturen inn i fire teknologiske grupper, hvor en viktig endring er overgangen fra bruk av direkte myk og hard hammer på plattformkjer- ner til indirekte pressteknikk på koniske plattformkjerner. Sørensen mfl. (2013:24–31) peker på at den koniske pressteknikken kommer inn fra de baltiske og russiske områdene i øst. Hege Damlien (2014:6) viser at teknologien opptrer tidligst ca. 8200 f.Kr. på Østlandet, mens vi foreløpig mangler så gamle dateringer på Vestlandet. Den ovennevnte lokaliteten på Hå prestegård er den eldste boplassen hvor denne teknikken er funnet (Damlien i trykk).
Funnmaterialet fra Utsira-boplassen har ikke spor av pressteknikk (Damlien i trykk). Date- ring av flekketeknologi, prosjektil- og øksetyper overlapper, men bør gi grunnlag for å datere boplassen som yngre enn 8200 og eldre enn 7600 f.Kr.
Fordeling av funn på boplassen
Fordelingen av de ulike typer funn på boplasser kan ofte si noe om aktivitetene som har funnet sted, og hvordan aktivitetene ble organisert. Analyser av steinalderboplasser har der- for ofte en innretning hvor det er særlig fokus på å finne ulike typer av arbeidsområder. Et vanlig brukt begrep er aktivitetsområde, som omfatter steder der både avfall fra flintslag- ning og brukte og kasserte redskaper finnes. Et sentralt og faghistorisk tidlig grunnlags- arbeid for slike studier er Lewis Binfords etno-arkeologiske modelleringer av organisering av boplasser med utgangspunkt i moderne jakt- og fangstsamfunn (Binford 1978, 1980, 1983). Eksperimentell flintslagning gir også vesentlig kunnskap om teknologiske prosesser og romlige aspekter ved arbeid og aktiviteter knyttet til denne type funn (Olausson 2000).
Det er mange boplasser både i Rogaland og ellers i Norge hvor funnfordelingen viser tyde- lige forhistoriske aktivitetsmønster. Det er imidlertid mange feilkilder, som kan gi gale tolkninger. Vurderinger om funnene ligger der de er mistet, eller om de er kastet ut i avfalls- områder ved rydding av boplassen, er viktig. Det skilles mellom steder hvor gjenstander er mistet der de er brukt, er kastet vekk fra der de er produsert eller brukt, eller om det har foregått en systematisk rydding med deponering av avfall på bestemte steder. Det er i denne sammenheng også viktig å fastslå om funnene er blitt forstyrret av senere hendelser. Dette blir mer komplekst jo større og mer funnrike boplassene blir, og blir i realiteten til slutt nokså umulig å gi sikre tolkninger av.
Funnfordelingene er presentert visuelt som grunnlag for tolkning. Funnarealet er på 35 til 40 kvm (figur 7 og 8). Figur 8 viser en plantegning av boplassen med det utgravde feltet.
På de etterfølgende figurene er hellelegningen markert med et enkelt omriss som viser mini- mumsutbredelsen av den. Funnfordelingen viser to tydelige konsentrasjoner – én markert i kanten av og på plattformen i vest med flest funn, og én mindre konsentrasjon sentralt på flaten. Sortering av avslag og flekker etter størrelse som kunne være en indikasjon på ryd- ding av boplassflaten (store stykker kastes vekk for å slippe å trå på dem), viser ingen mar- kerte avvik når en sammenligner fordelingen av alle funn med fordelingen av størrelses- gruppene. Det ser ikke ut til at store avfallsbiter ble ryddet vekk da boplassen var i bruk. Ser en på karakteristiske typer restavfall fra flintslagning (utbrukte kjerner, kjernefragment, ryggflekker og plattformavslag), faller disse godt sammen med hovedmengden av funn
Figur 7. Lokalitet 1 Austrheim, Utsira – samlet funnfordeling og fordeling av redskap. (Kontur- linjer og distribu sjonsplott er fremstilt med SURFER, ver. 8.09, Golden Software med standard innstillinger. Antall funn i ut grav ningsenhetene på 50x50 cm er plassert i et punkt i sentrum av kvadrantene. Konturene starter på 1, 10 og med intervaller på 10 mellom konturlinjene når det er høye funnmengder eller med intervaller på 1 for lave funnfrekvenser.)
Figur 8. Lokalitet 1 Austrheim, Utsira – funnfordeling på plantegning (struktur markert med ramme).
(figur 9). Fordelingen av disse funnene er lagt opp på den samlede funnfordelingen på figu- ren. De viser et tett sammenfall med de to konsentrasjonene av funn på boplassen, men i tillegg noen funn som ligger i en «vifte» i utkanten av boplassen mot vest. Det kan tyde på at noe avfall er kastet hit. Fordelingen av flekker (både hele og fragmenterte) viser sammen- fall med begge konsentrasjonene (figur 9). Men det er også noen mindre konsentrasjoner av Figur 9. Lokalitet 1 Austrheim, Utsira – fordeling av kjerner, kjernefragment, ryggflekker og plattformavslag og fordeling av flekker.
flekker som sammenfaller med fordelingen av kjerner mot sør og nord på plattformen.
Generelt er det en tendens til at større flekker ligger tettere konsentrert mot hovedkonsentra- sjonen, til forskjell fra mikroflekkene, som har jevnere spredning over feltet.
De kasserte redskapene følger fordelingen av avfallet med noen avvik. Redskapene er klassifisert morfologisk, dvs. etter form. Denne klassifikasjonen inneholder element av tek- nologi og funksjon, men gir bare generelle ledetråder når det gjelder bruksområdet til gjen- standene. Det begrenser tolkningsmulighetene når det gjelder faktiske aktiviteter som har funnet sted. De retusjerte avslagene og flekkene med skader etter bruk kan ha vært benyttet til mange forskjellige arbeidsoppgaver. Kartleggingen kan imidlertid gi et grovt inntrykk av lokalisering, omfang og type av aktiviteter knyttet til funnene.
Redskapene som er funnet (figur 10), utgjør 3,2 % av alle funn. Det samsvarer godt med andre tidligmesolittiske lokaliteter (jf. Bjerck 2008b:figur 5.7, 5.8). Vi ser også her den samme tendensen som det øvrige funnmaterialet, med et klart sammenfall med de to funn- konsentrasjonene. Særlig den minste konsentrasjonen har en tett samling av redskaper, mens den største har en litt mer utflytende fordeling. Samtidig er det i tillegg verdt å merke seg noen redskap som ligger utenfor og på nordsiden av plattformen, og som kan skyldes at noen aktiviteter er utført utenfor de to konsentrasjonene med funn. Hvis vi bryter det videre ned på de ulike redskapstypene, så er mikrolittene sammen med mikrostiklene fordelt mot alle redskap på figur 10. Spredningen av redskap på nordsiden skyldes en samling av mikro- litter/mikrostikler, men også avslag og flekker med skader etter bruk som ligger her. Økser og sidekantavslag fra økser ligger tett knyttet til den største konsentrasjonen (se figur 10).
Arbeidsområder
Funnfordelingene, slik de er beskrevet og gjengitt på figurene, viser to tydelige konsentra- sjoner. Det er lite tegn til rydding av gjenstandene. Det er tette konsentrasjoner som vitner om en arealkonsentrert bruk av plassen. Det er noe variasjon i fordelingen av funntyper og redskaper mellom arbeidsområdene som vitner om aktivitetsforskjeller. Kjerner, kjerne- fragment, plattformavslag og ryggflekker – restprodukter fra flintslagning – ligger godt samlet til begge konsentrasjonene. Flekkene, som er et viktig mål for flintslagningen, sam- svarer med dette med noen nyanser. Pilspisser fordeles relativt jevnt i begge konsentrasjo- nene, og i tillegg er det en liten samling på nordsiden av plattformen. Økser med kantavslag ligger i den største konsentrasjonen, mens skrapere og avslag og flekker med skader etter bruk og/eller retusj fordeles jevnt til begge konsentrasjoner, men med hovedtyngden i den nordre.
Denne tydelige og distinkte fordelingen både når det gjelder mengde og typer er gode indikatorer på at funnene har ligget uforstyrret. Det har vært to separate arbeidsområder på boplassen. Den mest intense deponeringen av funn på og ved plattformen fremstår som hovedaktivitetsområdet, hvor én person ser ut til å ha oppholdt seg. Det er spor etter flere arbeidsoperasjoner. Feltet knyttet til de flate hellene i sentrum, hvor også en person har oppholdt seg, er mindre intenst utnyttet. Den markerte konsentrasjonen av mikrolitter og retusjerte avslag langs «kanten» av og utenfor hellelegningen tyder på et delvis adskilt arbeidsområde i forbindelse med reparasjon av piler.
I forbindelse med en analyse av mesolittiske og neolittiske boplasser i Øygarden kom- mune i Hordaland ble det foreslått at avfall og kasserte redskap som lå i slike tette funn-
Figur 10. Lokalitet 1 Austrheim, Utsira – fordeling av pilspisser og mikrostikler, fordeling av økser, sidekantavslag fra øks og en stikkel og fordeling av avslag og flekker med retusj og bruksskader.
konsentrasjoner, var knyttet til én persons arbeid (Nærøy 2000:193). Paralleller og likheter i den romlige fordelingen av avfall fra eksperimentell flintslagning som er foretatt, sam- menlignet med fordelingen av tilsvarende avfall på boplassene fra tidligmesolitikum, var grunnlaget for denne teorien. Det ble også hevdet at den som laget redskapene, også var den som brukte dem, fordi avfall fra flintslagning og de kasserte redskapene lå i samme funn- konsentrasjon.
Paralleller til slike konsentrasjoner av kasserte redskap og avfall og som i noen tilfeller er plassert innenfor et ryddet område eller i en bolig, er funnet på tidligmesolittiske boplas- ser på Aukra i Møre og Romsdal (Bjerck 2008b:559–561) og på boplassen Pauler 1 i Larvik kommune i Vestfold (Åhrberg 2012:75). På begge disse boplassene er flere slike funn- konsentrasjoner samlet på samme boplass. Relasjonen mellom slike funnområder er viktig for forståelsen av boplassene, men er imidlertid vanskelige å analysere. Når det gjelder Utsira-boplassen kan en stille spørsmålet om det er samme person som har flyttet mellom de to arbeidsområdene, eller om det er to personer, med ulike oppgaver utført på to steder, det er spor av? Det er interessant at vi kan se at det er aktivitetsforskjeller – øksene har vært brukt i den nordre funnkonsentrasjonen, og mikrolittene (prosjektilene) er også mest frem- tredende her.
Boplasser fra tidlig eldre steinalder
Sveinung Bang-Andersen (2003a:200-202) har sett på transportable boliger brukt av sir- kumpolare jeger-sankere, og hvordan grunnplanene til de transportable boligene blir seende ut, som grunnlag for sammenligning med tidligmesolittiske boliger. Koniske telt skaper runde grunnplan, mens telt basert på en skråstilt takrygg skaper mer ovale og rombiske grunnplan. Bang-Andersen (2003a:202) finner spor av begge typer på fjellboplassene. Det er trolig en variant av et ovalt eller rombisk grunnplan boligen på Utsira har hatt. I Rogaland er det funnet velbevarte små boplasser med teltringer av stein og med en tilhørende funnspredning i fjellene ved Myrvatn og Fløyrlivatn (Bang-Andersen 1990, 2003a). De lig- ger i en annen topografisk, klimatisk og ressursmessig situasjon enn den på Utsira, og er sesongboplasser knyttet til reinsjakt. De er også hovedsakelig eldre enn boplassen på Utsira.
En av lokalitetene – Myrvatn I – overlapper imidlertid med tidsintervallet for Utsira-boplas- sen med en kalibrert C14-alder på 8430–7980 f.Kr. (T-6489) (Ox. Cal. 4.2). Den har en teltring som er litt irregulært plassert i forhold til en tett pakning med stein der funnene lig- ger. Steinpakninger er påvist på andre, men samtidig eldre boplasser, som for eksempel lokalitet 72 Søndre Stegahaugen på Aukra, C14-datert til 9130–8630 f.Kr. (T17002) (Ox.
Cal. 4.2) (Bjerck 2008c:444) og Pauler 4 i Vestfold, strandlinjedatert til 8950–8650 f.Kr.
(Nyland 2012:33–48), hvor steinpakningen imidlertid ikke er i det sentrale funnområdet.
De mangler allikevel den fint tillagte hellelegningen som ble funnet på Utsira.
Langs kysten av Norge er det påvist et stort antall boplasser fra tidligmesolitikum (Brei- vik 2014:3), og på en rekke av disse er boplassflaten ryddet i små, ofte runde områder, der funnene også ligger (Bjerck 2008b:564; Nærøy 2000:183). Dette er stedet for plassering av boliger hvor arbeid knyttet til funnene delvis har foregått inne. Dette er en type boplasser som opptrer gjennom hele eldre steinalder. Noen eksempler på det fra tidlig eldre stein alder er lok. 43, Kollsnes, Øygarden kommune i Hordaland (Nærøy 1994:86–94), Holter 1 i Frogn kommune i Akershus datert til mellommesolitikum (Ballin 1998:118) og Torpum 13 i Halden
kommune i Østfold datert til seinmesolitikum (Jaksland 2003:261). De er sannsynligvis spor etter kortvarig benyttede sesongboplasser. De kan ha vært knyttet til mobile samfunn hvor basisenheten (familien) har flyttet mellom flere tilsvarende boplasser gjennom året, eller være spor etter mer bofaste samfunn, hvor de har fungert som stasjoner for deler av en større gruppe og med ulike typer funksjoner. Bjerck (2008b:570) argumenterer for at boplas- sene fra denne tidlige bosetningsfasen på kysten er spor etter basale enheter (familiegrup- per) som utnytter ressursrike områder i en årlig syklus. Boplassene er av samme type, og de er blitt brukt episodisk. De små gruppene har fungert som selvstendige enheter. Bjerck legger vekt på det marine levesettet med bruk av kajakk/kano som en strukturerende faktor i måten man forflytter seg på i landskapet, hva man kan ta med seg, og hvilken innvirkning det har på gruppestørrelse og organisering.
Flere trekk karakteriserer boplassene og bosetningen fra tidligmesolitikum. De har lik- heter når det gjelder lokalisering i landskapet, med veldrenert grunn som skaper tørre bofla- ter, og med nærhet til gode og alternative havner ved ulike vindretninger samt beskyttelse mot vind. Gjenstandene fordeler seg på et sentralt funnareal på 10–50 kvm, som ofte ligger fordelt i ett eller to arbeidsområder. Det blir funnet mellom 500 og 6000 gjenstander som ligger der de ble mistet eller kastet etter bruk (Nærøy 2000:183). De har vært benyttet av en liten gruppe mennesker (familiegruppe eller jaktlag), og samfunnet var preget av stor mobi- litet, sesongvariasjon og -forflytting (Bang-Andersen 2003b; Bjerck 2008a:103). Det er imidlertid fremdeles problematisk å kategorisere og tolke de «store» og svært funnrike boplassene der funnene er avsatt i tykke kulturlag eller strandsedimenter, som for eksempel Galta i Rogaland (Høgestøl 1995:23–57) eller Kotedalen i Radøy kommune i Hordaland (Olsen 1992). Den funnrike lokalitet 48 Nordre Stegahaugen (Bjerck 2008d:217–256) stil- ler Galta og Kotedalen i relieff fordi funnene ligger fordelt over et stort areal med tydelige enkeltepisoder som delvis overlapper hverandre. Deponeringen av funn er horisontal og ikke på samme sted, og kan tolkes som flere enkeltbesøk over tid. Kotedalen stiller oss fremdeles overfor spørsmålene om det er spor etter mange kortvarige besøk, om det er større grupper, eller mer langvarig bosetning på samme sted.
Boplassen på Utsira passer på mange måter inn i dette etablerte bildet. Den har et funn- areal på linje med andre tidligmesolittiske lokaliteter med boliger. Gjenstands- og redskaps- inventaret er i tråd med de typologiske og teknologiske særtrekkene, og gir inntrykk av å være representativt for redskapssettet i perioden. Det er de samme tette arbeidsområdene hvor en kan se sentrale arbeidssteder og områder med mer spesifikke funksjoner. Samtidig representerer boligen på Utsira en vesentlig forskjell sammenlignet med eldre, men også samtidige, boplasser. Det kan selvsagt være flere forklaringer på at boplassen skiller seg ut.
En enkel forklaring kan være at denne type bolig ikke er funnet tidligere fordi det er få kjente boplasser fra omkring 8000 f.Kr. på grunn av Tapes-transgresjonens ødeleggende effekt.
Transgresjonen nådde ikke opp i høydenivået der Utsira-boplassen lå, så den er derfor bevart i sin helhet. Det sier imidlertid ikke noe om hvorfor en slik boplass med en slik bolig finnes, og hva det betyr for vår oppfatning av dette forhistoriske jeger-sankersamfunnet.
Boplassen på Utsira skiller seg ut ved at det er lagt ned en større eller «annen» type inves- tering i å tilrettelegge bo- og arbeidsflaten enn på de eldre boplassene med teltringer og ryddede flater. Det kan ha hatt betydning for en rekke forhold. Gjenstandsmaterialet som er funnet, gir ikke indikasjoner på en vesentlig annen funksjon eller et annet erverv enn mange andre boplasser. Men det kan se ut til at det er variasjon i den romlige strukturen på organi-
seringen av aktivitetene sammenlignet med de boplassene vi har data fra. En større eller mer forseggjort bolig antyder også lengre varighet i bosetningen, med lengre sesongopphold, som står i kontrast til vår oppfatning av det mobile samfunnet som de enklere ryddede fla- tene og teltringene kan være spor av. I denne sammenheng er kanskje Utsiras plassering, 15 km fra Karmøy, vesentlig for å forstå bosetningen, fordi det kan være vanskelig å se for seg raske reiser til og fra en så isolert øy. På samme vis antyder også en slik bolig noe om sam- mensetningen og størrelsen på gruppen som var til stede. Det var ikke mulig å fastslå enty- dige vegglinjer i konstruksjonen, men ut fra fordelingen av steinpakningen kan et anslag tyde på en gulvflate inkludert plattformen på mellom 15 og 20 kvm. Til sammenligning anslår Bang-Andersen (2003a:202) gulvarealet på teltringene på Myrvatn og Fløyrli til mel- lom 3,6 og 9,1 kvadratmeter. Det er en forskjell som ville gi rom for flere mennesker eller flere aktiviteter. Distribusjonen av funn på plattformen og steinpakningen tyder også på at en del av det indre gulvarealet ikke ble benyttet til flintslagning og den bruk av redskap som vi kan spore i det littiske materialet.
Utsira-boplassen er fra slutten av det første årtusenet med bosetning i Norge, der endrin- ger i jeger- og sankersamfunnet finner sted. Endringene i boligform som boplassen på Utsira viser, kan være et uttrykk for det. I et større perspektiv er utviklingen i boligform generelt i Sør-Norge, fra de små ryddede flatene og teltringene i tidligmesolitikum (Bang-Andersen 2003a; Nærøy 2000) til de mellom- og senmesolittiske nedgravde tuftene med veggvoller (Jaksland 2003; Åstveit 2008, 2010), et uttrykk for endringer i livsform. Stabile og rike res- surser ga gjennom eldre steinalder grunnlag for utvikling av et mer bofast levesett. Boligen på Utsira kan representere en tidlig fase i utviklingen mellom disse ytterpunktene, hvor boligene endrer form i tråd med at levesettet og stabiliteten i bosetningen endres. Ut fra arbeidet som er lagt ned i å bygge en mer forseggjort bolig enn de enkle teltene på ryddede flater, kan det tyde på en lengre varighet i bosetningen enn tidligere boplasser representerer.
Boligen kan også være et tegn på at det har vært en større variasjon i bosetning og bolig- former enn den generelle oppfatningen har vært, slik den er kort skissert ovenfor. Spørsmål om større variasjon i bosetningen stilles også av Åstveit (2014) når han spør om vår tolkning av den tidligmesolittiske livsformen er blitt for statisk, og at viktige nyanser i datamaterialer som kan endre vår forståelse av perioden, blir oversett.
Til slutt – Utsira ligger flere kilometer fra Karmøy og fastlandet. Adkomsten til Utsira har vært krevende på grunn av den lange reisen i åpen sjø. Det faktum at øya ble brukt omkring 8000 f.Kr. vitner om et godt marint og landbasert ressursgrunnlag på og ved øya og på svært stor dyktighet og kompetanse hos de som hadde dette landskapet som livsgrunnlag.
Med tanke på vinterstormer og tung sjøgang var kanskje Utsira et flott sted å oppholde seg om sommeren?
Summary
Utsira – a site from the final pioneer period in Western Norway
A Mesolithic site was excavated on Utsira in 2003, an island which lies 15 km west of Karmøy in Rogaland. Due to its high elevation above present sea level the site was pre- served in spite of the devastating effect of the Tapes transgression on Mesolithic sites along the Norwegian coast. The site adds new insights into the Early Mesolithic site variability as a unique and well-preserved hut foundation made of slabs and cobbles was revealed. The
artefact assemblage was distributed in two concentrations on and close by a platform made by slabs, representing two work areas for lithic reduction and production and use of tools with edges made of flint. The site contained approximately 2800 artefacts with characteris- tic tools such as microliths, scrapers and various retouched tools, a burin and two flint axes.
On typological grounds it can be dated to somewhere between 8200 and 7600 calibrated before Christ.
Litteraturliste
Ballin, Torben Bjarke
1996 Klassifikationssystem for stenartefakter. Varia, vol. 36. Universitetets Oldsaksamling, Universi- tetet i Oslo, Oslo.
1998 Oslofjordforbindelsen. Arkeologiske undersøkelser ved Drøbakksundet. Varia, vol. 48. Universi- tetets Oldsaksamling, Universitetet i Oslo, Oslo.
Bang-Andersen, Sveinung
1990 The Myrvatn group, a Preboreal FindComplex in Southwest Norway. I Contributions to the Mesolithic in Europe, redigert av Pierre M. Vermeersch og Philip Van Peer, s. 215–226. Leuven University Press, Leuven.
1995 Mesolithic man and the rising sea spotlighted by three tapes transgressed sites in SW Norway.
I Man & Sea in The Mesolithic. Coastal settlement above and below present sea level, redigert av Anders Fischer, s. 113–121. Oxbow Monograph, vol. 53. Oxbow, Oxford.
2003a Encircling the living space of Early Postglacial reindeer hunters in the interior of southern Nor- way. I Mesolithic on the Move, redigert av Lars Larsson, Hans Kindgren, Kjel Knutsson, David Loeffler og Agneta Åkerlund, s. 193–204. Oxbow Books, Oxford.
2003b Southwest Norway at the Pleistocene/Holocene Transition: Landscape Development, Coloniza- tion, Site Types, Settlement Patterns. Norwegian Archaeological Review 36(1):5–25.
Bergsvik, Knut Andreas
2002 Arkeologiske undersøkelser ved Skatestraumen. Bind 1. Arkeologiske avhandlinger og rapporter fra Universitetet i Bergen, vol. 7. Universitetet i Bergen, Bergen.
Binford, Lewis R.
1978 Dimensional analysis of behaviour and site structure: Learning from an eskimo hunting stand.
American Antiquity 43(3):330–361.
1980 Willow smoke and dogs’ tails: Hunter gatherer settlement systems and archeological site forma- tion. American Antiquity 45(1):4–19.
1983 In pursuit of the past: decoding the archaeological record. Thames and Hudson, London.
Bjerck, Hein Bjartman
1986 The Fosna-Nøstvet Problem. A consideration of Archaeological Units and Chronozones in the South Norwegian Mesolithic. Norwegian Archaeological Review 19(2):103–122.
2008a Norwegian Mesolithic Trends: A Review. I Mesolithic Europe, redigert av Geoff Bailey og Penny Spikins, s. 60–106. Cambrigde University Press, Cambridge.
2008b Tidligmesolittisk tid (TM) og Fosnatradisjon 9500-8000 BC. I NTNU Vitenskapsmuseets arkeo- logiske undersøkelser Ormen Lange, Nyhamna, redigert av Hein Bjartmann Bjerck, s. 552–570.
Tapir Akademiske forlag, Trondheim.
2008c Lokalitet 72 Søndre Steghaugen – tidligmesolittisk boplass med ildsted og telttufter. I NTNU Vitenskapsmuseets arkeologiske undersøkelser Ormen Lange, Nyhamna, redigert av Hein Bjart- mann Bjerck, s. 435–444. Tapir Akademiske forlag, Trondheim.
2008d Lokalitet 48 Nordre Steghaugen – tidligmesolittiske boplasser med ildsteder og telttufter. I NTNU Vitenskapsmuseets arkeologiske undersøkelser Ormen Lange, Nyhamna, redigert av Hein Bjart- mann Bjerck, s. 217–256. Tapir Akademiske forlag, Trondheim.
Bjerck, Hein Bjartmann, Leif Inge Åstveit, Trond Meling, Jostein Gundersen og Staale Normann 2008 NTNU Vitenskapsmuseets arkeologiske undersøkelser Ormen Lange, Nyhamna. Tapir Akade-
miske forlag, Trondheim.
Breivik, Heidi Mjelda
2014 Paleo-oceanographic development and human adaptive strategies in the Pleistocene-Holocene transition: A study from the Norwegian coast. The Holocene, 2014:1–13.
Damlien, Hege
2014 Eastern pioneers in westernmost territories? Current perspectives on Mesolithic hunter-gatherer large-scale interaction and migration within Northern Eurasia. Quaternary International, 2014:1–
I trykk The end of an era. Technology, social organization and networks during the Postglacial settlement 12.
of Southern Norway. Manuskript Ph. D. avhandling. Arkeologisk museum, Universitetet i Sta- vanger.
Grøn, Ole
1995 The Maglemose Culture. The Reconstruction of the Social Organization of a Mesolithic Culture in Northern Europe. British Archaeological Reports, International Series, vol. 616. Archaeopress, Oxford, England.
Helskog, Knut, Svein Indrelid og Egil Mikkelsen
1976 Morfologisk klassifisering av slåtte steinartefakter. Universitetets Oldsaksamling Årbok 1972–
1974:9–38.
Høgestøl, Mari
1995 Arkeologiske undersøkelser i Rennesøy kommune, Rogaland, Sørvest-Norge. AmS-Varia, vol. 23.
Arkeologisk museum i Stavanger, Stavanger.
Jaksland, Lasse
2001 Vinterbrolokalitetene – en kronologisk sekvens fra mellom- og senmesolitikum i Ås, Akershus.
Varia, vol. 52. Universitetets Kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo.
2003 Torpum 13 – en senmesolittisk lokalitet med hyttetuft. I Svinesundprosjektet. Bind 2. Utgravnin- ger avsluttet i 2002, redigert av Håkon Glørstad, s. 239–276. Varia, vol. 55. Universitetets Kultur- historiske Museer, Oslo.
Kutschera, Morten
1999 Vestnorsk tidligmesolitikum i et nordvesteuropeisk perspektiv. I Et hus med mange rom. Venne- bok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen, redigert av Ingrid Fuglestvedt, Terje Gansum og Arnfrid Opedal, s. 43–52. AmS-Rapport, vol. 11A. Arkeologisk museum i Stavanger, Stavanger.
Kutschera, Morten og Tor Arne Waraas
2000 Steinalderlokaliteten på «Breiviksklubben», Bratt-Helgaland i Karmøy kommune. I Åsgard – Natur- og kulturhistoriske undersøkelser langs en gassrør-trasé i Karmøy og Tysvær, Rogaland, redigert av Trond Løken, s. 61-96. AmS-Rapport, Vol. 14. Arkeologisk museum i Stavanger, Stavanger.
Midtbø, Inger
2011 Strandforskyvningskurve for Fosen-området. I Steinalderboplasser på Fosenhalvøya. Arkeolo- giske og naturvitenskapelige undersøkelser 2004-2007, T-forbindelsen, Karmøy kommune, Nord- Rogaland, redigert av Guro Skjelstad, s. 61–64. AmS-Varia, vol. 52. Arkeologisk museum, Uni- versitetet i Stavanger, Stavanger.
Nyland, Astrid Johanne
2012 Pauler 4 – Tidligmesolittisk bosetning. I E18 Brunlanesprosjektet, Bind III, Undersøkte lokalite- ter fra tidligmesolitikum og senere, redigert av Lasse Jaksland, s. 3–58. Varia, vol. 81. Kulturhis- torisk museum, Fornminneseksjonen, Universitetet i Oslo.
Nærøy, Arne Johan
1994 Troll-prosjektet. Arkeologiske undersøkelser på Kollsnes, Øygarden k. Hordaland. Arkeologiske Rapporter, Vol. 19. Arkeologisk Institutt, Universitetet i Bergen, Bergen.
1995 Early Mesolithic Site Structure in western Norway – a case study. Universitetets Oldsaksamling Årbok 1993/1994:59–77.
2000 Stone Age Living Spaces in Western Norway. British Archaeological Reports, International Series, vol. 857. Archaeopress, Oxford, England.
2004 Det har alltid blåst på Utsira. Frá haug ok heiðni 2004(1):11–14.
2014 Utsira i eldre steinalder. Frá haug ok heiðni 2015(1):3–6.
Olausson, Deborah
2000 Experimentell flinthuggning – vad kan vi lära av det? I Flintstudier. En håndbog i systematiske analyser av flintinventarer, redigert av Berit Valentin Eriksen, s. 59–74. Aarhus Universitets- forlag, Århus.
Olsen, Asle Bruen
1992 Kotedalen – en boplass gjennom 5000 år. Fangstbosetning og tidlig jordbruk i vestnorsk stein- alder. Nye funn og nye perspektiver. Historisk Museum, Universitetet i Bergen, Bergen.
Paus, Åge
1990 Late Weichselian and early Holocene vegetation, climate, and floral migration at Utsira, North- Rogaland, south-western Norway. Norsk Geologisk Tidsskrift 70:135–152.
Prøsch-Danielsen, Lisbeth
2006 Sea-level studies along the coast of southwestern Norway. With emphasise on three short-lived Holocene marine events. AmS-Skrifter, vol. 20. Arkeologisk museum i Stavanger, Stavanger.
Prøsch-Danielsen, Lisbeth og Asbjørn Simonsen
2000 The Deforestation patterns and the establishment of the coastal heathland of southwestern Nor- way. AmS-Skrifter, vol. 15. Arkeologisk museum i Stavanger, Stavanger.
Sørensen, Mikkel
2006 Teknologiske traditioner i Maglemosekulturen. En diakron analyse af Maglemosekulturens flækkeindustri. I Stenalderstudier. Tidligt mesolitiske jægere og samlere i Sydskandinavien, redi- gert av Berit Valentin Eriksen, s. 19–75. Jysk Arkeologisk Selskab Skrifter, vol. 55. Jysk Arkæo- logisk Selskab, Højbjerg.
Sørensen, Mikkel, Tuija Rankama, Jarmo Kankaapää, Kjel Knutsson, Helena Knutsson, Stine Melvold, Berit Valentin Eriksen og Håkon Glørstad
2013 The first eastern migrations of people and knowledge into Scandinavia: evidence from studies of Mesolithic technology, 9-8 millenium BC. Norwegian Archaeological Review 46(1):19–56.
Sæther, Kathryn Etta, Arne Johan Nærøy og Sigrid Alræk Dugstad
2005 Arkeologiske undersøkelser av steinalderboplass, Austrheim, Utsira. Upublisert oppdragsrapport 2005/10, Arkeologisk museum i Stavanger, Stavanger.
Åhrberg, Eva Schaller
2012 Pauler 1 – En tidligmesolittisk boplats. I E18 Brunlanesprosjektet, Bind II, Undersøkte lokaliteter fra tidligmesolitikum, redigert av Lasse Jaksland, s. 3–125. Varia, vol. 80. Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen, Universitetet i Oslo.
Åstveit, Leif Inge
2008 Senmesolittisk tid (SM) 6500-4000 BC. I NTNU Vitenskapsmuseets arkeologiske undersøkelser Ormen Lange, Nyhamna, redigert av Hein Bjartmann Bjerck, s. 576–587. Tapir Akademiske for- lag, Trondheim.
2009 Different ways of building, different ways of living: Mesolithic house structures in western Nor- way. I Mesolithic horizons / papers presented at the Seventh International Conference on the Mesolithic in Europe, Belfast 2005. Redigert av Sinéad B. McCartan, Rick Schulting, Graeme Warren og Peter Woodman, s. 414–421. Oxford, Oxbow Books.
2010 Mesolittiske tufter fra innland og kyst. Viking 73:7–28.
2014 Noen synspunkter på den tidligmesolittiske bosetningen i Sør-Norge. Primitive Tider 16:87–104.
Waraas, Tor Arne
2001 Vestlandet i tidleg Preboreal tid. Fosna, Ahrensburg, eller vestnorsk tidlegmesolitikum? Upubli- sert Cand. phil. avhandling ved Universitetet i Bergen.
Almut Schülke, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo Håvard Hegdal, Norsk institutt for kulturminneforskning
Et unikt mesolittisk anheng fra Brunstad i Vestfold
Innledning
I 2013 ble det funnet en slipt steinplate dekorert med ristninger på begge sider og med et boret hull. Den kom frem ved utgravningen av en senmesolittisk lokalitet i Brunstad, i Stokke kommune i Vestfold (figur 1a og 1b). Steinplaten er helt unik når det gjelder kombi- nasjonen av råstoff, form og dekorasjon. Formålet med denne artikkelen er å presentere denne enestående gjenstanden og sette den inn i en overordnet arkeologisk kontekst.1 En gjennomgang av sammenlikningsmateriale fra faglitteraturen viser at en senmesolittisk datering (dvs. ca. 6400–3900 f.Kr.) av platen er sannsynlig, og at den kan regnes til orna- menterte, transportable objekter som er beskrevet i oversiktsverker om mesolittisk «porta- ble art» (Nash 1998; Płonka 2003). Videre ønsker vi å belyse objektets historie. Gjenstan- den har gjennomgått en del endringer i løpet av sin brukstid. En relevant problemstilling er derfor om den har hatt ulike funksjoner, eller om det har vært knyttet skiftende meninger til den: Ornamentikken er ikke utført i én operasjon, men er blitt endret over tid. Hullet i stein- platen er for eksempel blitt påført på et forholdsvis sent tidspunkt. Betegnelsen «anheng», som beskriver en gjennomboret gjenstand som kan henges opp eller bindes fast et sted med en snor eller liknende, uten at det nødvendigvis er et smykke, må derfor brukes med visse forbehold. «Sluttproduktet» – det dekorerte steinanhenget – som vi ser i dag, representerer dermed et sett med hendelser som kan adskilles og diskuteres i relasjon til deres respektive kulturhistoriske kontekst.
Ristningene på platen er vanskelige å se med det blotte øye. Derfor ble det anvendt Reflectance Transportation Imaging (RTI) for å studere platens dekor. Analysen av dekoren viste at den består av en serie ornamenttemaer. Vår forståelse av objektet og dets historie er dermed tett koblet til analysemulighetene som er gitt gjennom denne teknologien.
I det følgende vil vi først beskrive omstendighetene rundt funnet av anhenget på stein- alderlokaliteten Brunstad, dernest beskrive selve objektet. Det vil også bli gjort rede for dokumentasjonsmetoden med RTI-teknikken. Videre blir dekoren og rekkefølgen mønste- ret ble påført gjenstanden, presentert, og endelig sammenliknes objektets materiale, form og ornament med andre arkeologiske gjenstandsgrupper. I artikkelens siste del blir anhengets historie beskrevet og diskutert i dets senmesolittiske kontekst.
Steinalderlokaliteter på Brunstad og anhengets kontekst
Høsten 2013 ble den ornamenterte steinplaten (C 59135) funnet på et mesolittisk boplass- område ved Brunstad i Stokke kommune i Vestfold på den delen som kalles lokalitet 24
(Askeladden ID 139824). Hele boplassområdet, som også omfatter lokalitet 25 (ID 139825), ligger mellom flere bergknauser på en svak skråning, på høyder mellom 50 og 55 moh.
Dateringen av den mesolittiske bruksfasen til århundrene omkring 6000 f.Kr. kan kobles til den reviderte strandlinjekurven for det søndre Vestfold (Solheim 2013:255–258; Sørensen mfl. 2014). Det viser at lokalitetene i senmesolitikum lå i en vik på en langstrakt øy og nær datidens strandlinje (figur 2).
Lokalitet 24 ble i årene 2013 og 2014 undersøkt av Kulturhistorisk museum, Universite- tet i Oslo, i forbindelse med byggingen av Brunstad konferansesenter (Reitan mfl., under arbeid).2 Omtrent 12 000 flint- og steinartefakter ble funnet, dessuten spor av et forholdsvis stort antall strukturer. Disse omfatter 27 kokegroper og 8 ildsteder. C14-dateringer av tre- kull fra strukturene tyder på gjentatt bruk av dette området mellom cirka 6400 og 5700 f.Kr.
Lokaliteten tilhører den første delen av Nøstvet-fasen eller senmesolitikums fase 3, som varer mellom ca. 6300–4400 f.Kr. (Glørstad 2010:35; Mikkelsen 1975), det vil si rett etter overgangen fra mellommesolitikum. Funnmaterialet fra lokaliteten, som trinnøkser, frag- menter av sandsteinskniver, slipeplater av sandstein og mikroflekker, støtter denne date- Figur 1a og 1b. Den ornamenterte steinplaten fra Brunstad, fotografert i skarp sidelys. A) A-siden. B) B-siden. Skala 1:1. Foto: Kirsten Jensen Helleland, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.
Figur 2. Kart over steinalderlokalitetene 24 og 25 på Brunstad med simulert vannstand på 49 moh. Det svarer omtrent til vannstanden rundt 6000 f.Kr., og viser at lokalitetene i tidlig senmesolitikum var plassert langs en langstrakt vik. Funnstedet for anhenget er markert med et kryss.Kart: Kristin Eriksen, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.
ringsrammen. Det skal imidlertid nevnes at C14-analysene viser at lokaliteten også ble besøkt på senere tidspunkter, i yngre bronsealder (ca. 1100–500 f.Kr.) og i førromersk jern- alder (ca. 500 f.Kr. til Kristi fødsel).
Rett vest for lokalitet 24, få meter unna og kun avgrenset av en bergknaus, ligger lokalitet 25.
På denne lokaliteten ble det i 2014 funnet en enkeltliggende grav med bevarte menneskebein.
Graven ble med all sannsynlighet anlagt litt etter 6000 f.Kr., ifølge C14-analyser av trekullbiter fra graven samt fra en struktur som snitter graven. Brunstad-graven er unik i norsk sammenheng fordi den er den eldste kjente gravkonstruksjonen med bevarte menneske bein.
Den ornamenterte steinplaten kom frem i det sørlige område av lokalitet 24, mellom en liten bergknaus i nordøst og et lite tilgrodd vannhull i sør, og ble funnet ved vannsålding av jordmassene. Platen var brukket i to deler. De ble funnet i samme utgravningskvadrant og i samme 10 cm tykke lag, maksimalt 0,25 m under markoverflaten. I 2014 avdekket etter- gravingen på dette stedet to dypereliggende strukturrester bestående av skjørbrent stein og trekull. Disse tolkes som rester av kokegroper. C14-analyser av trekullsprøver daterer den ene (struktur 4979) til 6398–6233 f.Kr. (UBA-28736, 7439±39 BP), og den andre (struktur 4990) til 6377–6097 f.Kr. (UBA-28735, 7374±45 BP). Strukturene hører til den tidligste bruksfasen av lokaliteten i tidlig senmesolitikum. Steinplaten er dermed funnet på en loka- litet som ble brukt intensivt i første del av senmesolitikums fase 3, men som også viser tegn på opphold i bronsealder/jernalder.
Steinplatens materiale, form, overflate og skader
Bergarten som steinplaten er laget av, er geologisk bestemt til feltspatholdig sandstein, også kaldt sparagmitt eller arkose. Steinen har en gul-rødlig farge, og inneholder glimmer partik- ler av muskovitt. I Sør-Norge er arkose utbredt i Hedmark og Oppland nord for Hamar.
Under istiden kan emnet ha blitt flyttet sydover med isen og med breelver. Arkose og andre sedimentære bergarter finnes gjerne i form av steinplater i elver, hvor de blir erodert og til en viss grad polert.3
Den avlange steinplaten er blitt omformet og finslipt av menneskehånd, og det er innris- set linjer på begge sider (figur 1 a og 1b; figur 3). Platen er avlang, med nærmest parallelle, litt utbuede langsider. Den er 10,8 cm lang, mellom 2,5 og 3,2 cm bred, og veier 44 gram.
Sett fra flatsidene virker steinplaten symmetrisk, selv om den bredere kortenden er litt skrå.
Kortenden på motsatt side er skadd: På side A (se figur 3) er overflaten skadd, mens det er slått av et større stykke på B-siden. Platens tverrsnitt er firkantet med avrundede hjørner.
Tykkelsen øker fra den smaleste til den bredeste enden, fra 0,6 til 0,75 cm.
Begge flatsidene er slipte og dekorert med rissede linjer. Side A er best bevart, med flere områder som har en mørk, polert overflate, mens side B har en ru og ujevn overflate. Begge sider er svakt konkave i tverrsnitt og viser spor av sekundær slitasje eller sliping som løper parallelt med lengderetningen. Mønstrene ser ut til å være påført i flere omganger. Ristnin- gene ble sannsynligvis påført med en spiss og hard stein-/flintartefakt. Dekoren finnes bare på flatsidene.
Begge de lange sidekantene er avrundede. Godt bevarte partier langs sidene gir inntrykk av å være polerte, mens svake, regelmessige fasetter tyder på intensjonell sliping. Ved de uskadde partiene i den smale enden er tverrsnittet avrundet. Tverrsnittet er derimot asym- metrisk i den brede enden, med en skrå kant (se profilen på figur 3).
Det timeglassformede hullet er boret fra begge sider, cirka 0,6 cm fra platens smaleste ende. Hullets ytre tverrsnitt er 0,45 cm, tverrsnit- tet midtveis er 0,3 cm. Den mar- kerte kanten midt i hullet viser ingen spor etter slitasje. Hullet er imidlertid ikke boret i midten av den ellers nesten symmetriske pla- ten, men plassert litt mot én side (sett fra A-siden 0,7 cm fra venstre og 1,1 cm fra høyre sidekant). Det kan synes som om det orienterer seg mot midten av den hode- lignende formen som er risset på A-siden (se nedenfor).
Steinplaten var brukket i to langs en skrå linje ved cirka 1/5 av lengden nærmest den smaleste enden. Delene ble funnet tett ved hverandre. Det er flere tegn på at bruddet er gammelt, og at det skjedde før objektet kom i jorden, men bruddkantene kan fremdeles settes sammen uten problemer. På B-siden mangler imidlertid en bit på den venstre siden, samtidig som bruddkantene er skadet. På A-siden kan det observeres et mindre hakk på hver ytterside av bruddet, og i tillegg varierer patinaen mellom de to delene. Det tyder på at A-sidens to deler har ligget i forskjellige mikromiljøer. Den geologiske ana-
lysen har bekreftet de arkeologiske observasjonene. Bruddflatene viste en endring av over- flaten i form av det sekundære mineralet kaolin/dickitt. Det er et nedbrytingsprodukt, som skyldes den vanlige svakt sure nedbøren, og som viser at bruddets overflater har vært utsatt for en kjemisk forandring i jorden (Tom Victor Segalstad, personlig kommunikasjon 2015).
Dokumentasjon av dekoren
Ristningene på Brunstad-anhenget består av svært tynne linjer. I vanlig dagslys og med det blotte øye er de til dels meget vanskelige å se (figur 4a). Det skyldes både at linjene er fine, og slitasjen og erosjonen som gjenstanden har vært utsatt for. Dekoren trer tydeligst frem i skråstilt lys eller når steinplatens overflate er dekket av vann.
Figur 3. Tegning av den ornamenterte steinplaten.
Frem stilling av dekoren er basert på RTI-metoden (se nedenfor). Side A er relativt glatt, i enkelte områder nesten helt intakt – spesielt på venstre side.
Graveringene er dels eroderte, dels skarpe. Side B er derimot ganske kraftig erodert, og ingen av linjene er skarpe. Skala 1:1. Tegning: Håvard Hegdal for Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.
Dokumentasjonen av steinplatens dekor ved hjelp av tegning viste seg dermed å være en utfordring. Det ble derfor valgt å anvende metoden Reflectance Transportation Imaging (RTI) som utgangspunkt for denne dokumentasjonen (se nedenunder). Denne metoden fremhever ujevnheter i objektets overflate som ellers er vanskelige å se med det blotte øye, og gjør det dermed lettere å oppfatte ornamentdetaljer. Det skal imidlertid understrekes at enhver form for dokumentasjon av en gjenstand, i form av tegning eller fotografi, og med eller uten digitale hjelpemidler, er en tolkning. I det aktuelle tilfellet ble tegneprosessen brukt målrettet som en del av den visuelle analysen og tolkningsprosessen. Med denne fremgangsmåten blir tegnerens observasjoner et vesentlig trinn for å forstå gjenstandens og dekorens kompleksitet.
Det ble formulert tre mål for denne undersøkelsen:
1) å identifisere ornamentale temaer
2) å spore svake linjer i de eroderte delene av bildet som kan bidra til tolkning av motivet 3) å utskille en mulig sekvens av ristningene, ved å se på linjenes kvalitet og for å skjelne
mellom f.eks. primære og sekundære linjer
Metoden RTI er utviklet for å kunne studere overflater med tredimensjonale strukturer. Den består av en gratis programvare som kan lastes ned fra http://culturalheritageimaging.org/.
Den ideelle organisasjonen Cultural Heritage Imaging har som formål å tilby et verktøy som kan brukes i arbeidet med å ta vare på truet kulturarv verden over. RTI-metoden kom- binerer tredimensjonal gjenstandsfotografering og digital teknikk. Den går ut på å fremheve ujevnheter på gjenstandens overflate ved digitalt å utsette en tredimensjonal matematisk modell av en overflate for ulike skyggevirkninger/filtre (Cultural Heritage Imaging – RTI 2015). Metoden er i de seneste år brukt i arkeologien for blant annet å studere epigrafiske tavler, mynter eller andre relieffdekorerte overflater.
For å kunne analyseres med RTI-metoden ble Brunstad-anhenget loddfotografert med bevegelig blitz, og bildeserien (48 bilder) ble satt sammen til RTI-format ved hjelp av RTI- Builder 2.0 fra Cultural Heritage Imaging, USA. Dekoren ble etterpå analysert i RTI-Viewer 1.1.0, hvor det tredimensjonale bildet av gjenstanden ble bearbeidet gjennom å tilføye diverse skyggevirkninger. Dette ble gjort for begge sider. Detaljene ble fremhevet ved pro- grammets Specular Enhancement-filter (figur 4a og 4b).
Bildene ble brukt som grunnlag for tegningene i kombinasjon med detaljfotoer i skarpt sidelys. Alle vektoriserte tegninger ble gjort i Adobe Illustrator CS6, mens håndtegningen ble ferdigstilt i Adobe Photoshop CS6.
Anhengets dekor
De rissede motivene er abstrakte. De to sidene ser imidlertid ut til å ha vært påført like orna- mentale elementer: Alle enkeltelementer på side B kan gjenfinnes på side A, men omvendt kan ikke alle elementene på side A gjenfinnes på side B. Hovedkomposisjonen på side A, mandelformen, eller «mandorlaen», kan også skimtes på side B, selv om den her er utført med andre elementer enn på side A.
Side A:
Mønsteret består av fire, kanskje flere, temaer som lett kan skilles fra hverandre (figur 5).
Den klareste rissingen er en dobbelt linje på de nederste 4/5 av flaten som danner en man- dorla og kan likne en fiskeform (se figur 5a). Assosiasjonen til en fisk styrkes av skraverin- gen av dobbeltlinjen, som går i motsatt retning på høyre og venstre side, og kan minne om finner på kveite eller flyndrefisker. På øverste femtedel av flaten utvides imidlertid fiske- formen og utvikler seg til et «hode», som gir elementet et sellignende eller vagt antropo- morft uttrykk (figur 5a). Denne utvidede formen kan eventuelt også minne om en asymme- trisk halefinne. Venstre dobbeltlinje skjærer litt inn i skaden på toppen av A-siden, og viser at motivet er risset inn etter at skaden er påført. Hullet er sentralt plassert i forhold til «hode- formen», og kan da fungere som et øye. Fiskeformen ser ut til å ha blitt risset i flere omgan- ger: Høyre side viser to overlappende, skraverte dobbeltlinjer, hvorav den ene er lengre enn den andre. Det er usikkert om linjene er gjennomtrukket. Hele venstre side er tydeligvis laget samtidig – ytterste linje skjærer ut og brytes i kanten av anhenget, mens innerste linje er kontinuerlig.
Midt i fiskeformen finner vi et annet distinkt formelement, en slags flette: en rett linje av nedpekende V-former som er plassert i midten av mandorlaen (figur 5b).
Øverste del (3/5) av flaten dekkes av et diagonalt stilt rutenett som er fremstilt av gjen- nomgående linjer. Motivet er tydeligst langs venstre halvdel og øverst til høyre (figur 5 c).
I likhet med B-siden (se under) er det mange svake linjer som løper parallelt med rutenettet, og gir et hint om at det kan ha vært skjerpet opp og slitt vekk mange ganger før den siste generasjonen av ristninger er påført. Den nederste delen av anhenget (ca. 1/5) dekkes deri- mot av en serie av vertikalt stilte, parallelle bølgelinjer, som dekker et avgrenset område, og har ikke strukket seg lenger opp (figur 5d). Det er dessuten en del løse linjer som ikke ser ut til å tilhøre noen av disse formene, spesielt på den nedslitte høyresiden. Her er det en serie Figur 4a og 4b. De to bildene viser samme utsnitt av steinplatens A-side, sett med RTI-Viewer.
Foto: Steinar Kristensen, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Figur 4a viser steinplaten uten spesiell skyggevirkning. Bildet illustrerer også hvordan skiven fremstår i vanlig dagslys. Figur 4b viser hvordan dekorens utseende og ikke minst rekkefølge kan synliggjøres med programvaren. I dette tilfelle er det anvendt «Specular Enhancement Filter».
(Diffuse color: 0; Specularity: 62; Highlight size: 81) for å vise overlapping av ornament- temaer (se nedenfor).
a b
