Sissel Trygstad og Håvard Lismoen
Fagbevegelsen og CSR
Fafo
Sissel Trygstad og Håvard Lismoen
Fagbevegelsen og CSR
Fafo-notat 2008:04
Fafos Rådsprogram 2006–2008
© Fafo 2008 ISSN 0804-5135
Innhold
Fafos rådsprogram ... 4
Forord ... 5
1 Innledning ... 7
1.1 CSR og fagbevegelsen ...7
1.2 Sentrale spørsmål og gangen i notatet ... 8
2 Hva er samfunnsansvar? ... 11
2.1 Samfunnsansvarets historiske røtter ...11
2.2 Teoretisk rammeverk ... 18
2.3 Ulike modeller, dimensjoner og nivåer for CSR ... 23
2.4 Oppsummering ...27
3 Fagbevegelsen og CSR ... 29
3.1 Et amerikansk begrep i Europa ... 29
3.2 Hvordan forholder fagorganisasjonene seg til CSR? ... 30
3.3 Oppfatninger knyttet til frivillighet ... 34
3.4 Oppsummering ... 38
4 CSR i en nordisk og norsk kontekst... 39
4.1 Er samfunnsansvar noe nytt? ... 39
4.2 Samfunnsansvar som begrep brer om seg ... 43
4.3 Eksporteres den norske modellen? ...51
4.4 Oppsummering ... 52
5 Avslutning ... 55
5.1 Ulike drivkrefter ... 55
5.2 Utfordringer for fagbevegelsen ... 56
5.3 CSR i Norge – et begrep i utvikling ...57
Referanser...61
Fafos rådsprogram
Rådsprogrammet er et forskningsprogram utviklet med støtte fra bidragsyterne til Forsknings- stiftelsen Fafo. Bidragsytere ved etableringen av Fafo som en uavhengig forskningsstiftelse i 1993 var LO, Fagforbundet, Coop, Elkem, Orkla, Sparebank1, Telenor og UMOE. Disse organisasjonene og bedriftene er alle representert i Fafos Råd.
Utgangspunktet for Rådsprogrammet for perioden 2006–2008 er en norsk økonomi i vekst.
Denne veksten koples gjerne til olje- og gasspriser og vår evne til makroøkonomisk styring gjennom etterlevelse av handlingsregelen og andre virkemidler. Økonomisk vekst er imidlertid avhengig av utvikling og nyskaping i private og offentlige virksomheter og bedrifter. Målset- tingen med Fafos Rådsprogram er derfor å bidra med kunnskap om hvilken betydning utøvelse av eierskap, ledelse og samarbeid har for utvikling og verdiskaping i et mikroperspektiv. Bedre innsikt både i særtrekk ved og utfordringer for den norske ledelses- og samarbeidsmodellen, og i hvordan selskapsstyring og partsforhold påvirker virksomheters utvikling, kan bidra til økt verdiskaping og et bedre arbeidsliv.
Programmet har tittelen Lederskap, samarbeid og selskapsstyring på norsk. Temaet har mange aspekter og dimensjoner. Programmet er derfor delt i tematiske moduler med prosjekter som bygger på hverandre, blant annet knyttet til så vel ledelses-, styrings- og medvirkningsfor- mer og samfunnsansvar på bedriftsnivå, som samarbeidet mellom myndighetene og aktører på bransje-/sektornivå i nærings- og arbeidslivspolitikken. Dimensjoner som eierskap, inter- nasjonalisering og teknologisk utvikling vil være gjennomgående og sentrale i alle prosjekter.
Resultater fra forskningsprogrammet vil bli gjort tilgjengelig gjennom notater, rapporter, seminarer og foredrag.
Fafos rådsprogram ledes av Jon Erik Dølvik og Espen Løken.
Jon M. Hippe, daglig leder ved Fafo
Forord
Fafos rådsprogram har gitt oss anledning til å gå inn på et lite belyst område – fagbevegelsens rolle i Corporate Social Responsibility (CSR). Notatet bygger i hovedsak på allerede publiserte arbeider, delvis hentet fra tradisjonell amerikansk Corporate Governance/CSR-litteratur, men også fra nyere europeisk litteratur der samfunnsansvar har vokst frem som et sentralt begrep og tema i den politiske integrasjonsprosessen i løpet av de senere år.
Diskusjonene knyttet til samfunnsansvar har sitt utspring i en angloamerikansk tradisjon og praksis. Dette gjenspeiles på det teoretiske så vel som på det praktiske plan. Det er først og fremst arbeidsgivere og ledere som har lagt premissene for hvordan begrepet skal defineres, tolkes og følgelig også hvordan CSR skal iverksettes. Den europeiske og nordiske importen av CSR reiser derfor flere interessante problemstillinger: påvirker et mer regulert arbeidsliv og tradisjoner for partssamarbeid både forståelsen og praktiseringen av CSR? Og hvordan forholder fagorganisasjonene seg til begrepet? Dette er sentrale spørsmål som vi diskuterer i notatet.
Foruten midler fra Fafos rådsprogram er dette notatet delfinansiert av NFR-prosjektet
«Gorporate Governance på norsk». Takk derfor også til Norges forskningsråd. Ellers har vi fått svært god hjelp av Fafo-kolleger. Inger Marie Hagen og Espen Løken har kommentert og bidratt med verdifulle innspill. Fafos informasjonsavdeling skal også ha stor takk for ferdig- stilling av rapporten.
Fafo, februar 2008 Sissel Trygstad
1 Innledning
Hva som regnes som god virksomhetsstyring og god ledelse, går i bølger og er i stor grad på- virket av hva som til enhver tid regnes som den «rette» måten å styre og lede på. Det dreier seg gjerne om mer eller mindre presist formulerte konsepter, eller deler av konsepter. Det som er felles, er at de innenfor en globalisert verden spres raskt. Røvik (1998) kaller det for institusjonaliserte superstandarder. I de siste 20 årene har vi kjent igjen disse superstandardene på forkortelser som TQM, NPM og HRM. I løpet av det siste tiåret har det dreid seg om CSR – eller samfunnsansvar.1 I USA viser Bakan til en endring som oppsto på 1990-tallet blant næringslivstopper:
På 1980-tallet ble testosterondrevne selskapsslaktere som Sunbeams AL «Motorsag»
Dunlap, som en gang poserte med maskingevær på en magasinforside for å symbolisere den hensynsløse tilnærmingen til ledelse, feiret som helter og fryktløse riddere av bunnlinjen.
Disse mennene fremstår nå som barbarer, upolerte og ukule, like latterlige som deres røde bukseseler. Dagens ledende toppsjefer dyrker medfølelse og virker genuint opptatt av hvor- dan deres selskaps handlinger påvirker sosiale og miljømessige, og ikke bare aksjonærenes, interesser. […] Selskapets samfunnsansvar er deres nye trosbekjennelse, et mer selvbevisst korrektiv til selskapets tidligere grådighetsinspirerte visjoner (Joel Bakan 2004:39–42).
Som det fremgår av sitatet, er imidlertid Bakan skeptisk til hvor dypt denne medfølelsen faktisk stikker, og hvor ekte den nye «trosbekjennelsen» er. Det skal vi komme tilbake til, men fenomenets utbredelse er like fullt interessant. Samfunnsansvar har fått status som noe virksomhetene må kommunisere utad at de tar. Hva samfunnsansvar faktisk betyr, hva det inne- bærer, og hvilke konsekvenser det får for ulike aktører, er imidlertid mindre klart. Sett ut ifra et institusjonelt perspektiv kan det hevdes at begrepet, i den grad det skal være meningsbærende, må fylles med verdi (Selznick 1997). Hvordan det fylles, og hvem som er med på å definere og bestemme hva det skal fylles med, blir derfor interessante spørsmål. Dette vil både si noe om hvilke aktører som har fått en definisjonsmakt når det gjelder samfunnsansvar, og det vil kunne fortelle oss noe om begrepets posisjon og styrke. Skal et begrep eller et konsept faktisk få betydning utover det rent symbolske, må det ikke bare fylles med verdi, men det må få en verdi som er allment akseptert, og førende for handling. Et institusjonalisert samfunnsansvar vil derfor være handlingsgivende og handlingsbegrensende for aktørene (Trygstad 2004).
1.1 CSR og fagbevegelsen
Samfunnsansvar, eller «Corporate Social Responsibility» (CSR), knyttes til et ansvar som strekker seg lenger enn det ansvaret virksomheter forplikter seg til gjennom lov og avtaler.
Det er gjerne relatert til tre ulike dimensjoner: den sosiale, økonomiske og miljømessige di- mensjonen (den tredelte bunnlinjen). Samfunnsansvaret er også relatert til ulike nivåer. Det
1 I dette notatet vil CSR og samfunnsansvar bli benyttet som synonymer.
kan dreie seg om i) det ansvaret en virksomhet tar på den enkelte arbeidsplass, ii) det ansvaret virksomheten tar i samfunnet der den er lokalisert, og iii) det nasjonale og internasjonale ansvaret virksomheten påtar seg overfor storsamfunnet.
Den internasjonale debatten har sitt utspring i den angloamerikanske tradisjon og praksis og har i stor grad vært drevet frem av eiere og bedriftsledere. Dette gjenspeiles på det teore- tiske plan gjennom ulike typer foretningsmodeller og ledelsesteori og i praktisk handling. I selskapenes daglige virksomhet er det først og fremst arbeidsgivere og ledere som har lagt premissene for hvordan begrepet defineres og tolkes, og følgelig også for hvordan samfunns- ansvaret iverksettes. Samfunnsansvar har blitt betraktet som en løsning for å håndtere nye forventninger og krav fra ulike typer aktører. I lys av en internasjonal dreining mot neoliberal markedspolitikk, drevet frem av store transnasjonale selskaper, har man søkt å forene prin- sippene om økonomisk vekst og verdiskapning med å påpeke at selskaper skal ta et frivillig sosialt, etisk og/eller miljømessig ansvar overfor egne ansatte og innbyggere i de samfunnene selskapene opererer innenfor.
I dette notatet diskuterer vi fagbevegelsens forhold til, rolle og innflytelse på både defini- sjons- og implementeringssiden av begrepet samfunnsansvar. Dette temaet har i litteraturen i langt mindre grad blitt belyst og problematisert enn hva gjelder eiernes og ledelsens forhold til samfunnsansvar. Forklaringene er flere. Vi velger å trekke frem to. For det første har sam- funnsansvar både i teori og praksis blitt betraktet som et ledelsesdrevet konsept på utsiden av det tradisjonelle Industrial Relation (IR)-systemet. For det andre nærer fagbevegelsens – og særlig deler av den europeiske fagbevegelsen – en skepsis til både begrepet og implementerin- gen fordi det nettopp er det frivillige aspektet ved samfunnsansvar som har vært fremhevet.
Samfunnsansvar har derfor blitt knyttet til deregulering og overgivelse av makt til arbeidsgi- vere. Ordninger basert på frivillighet har blitt betraktet som lite forenlig med tradisjonelle reguleringsvirkemidler nedfelt i lov- og avtaleverk.
I Norge og i Norden kan vi trekke frem ytterligere en forklaring. Samfunnsansvaret, spesielt slik begrepet har utviklet seg innenfor Den europeiske union, kan på mange måter sies alle- rede å være inkorporert i den nordiske arbeidslivsmodellen. I en nordisk kontekst kan CSR derfor betraktes som et overflødig eller kunstig begrep, fordi ved å løsrive det fra den nordiske arbeidslivsmodellen tar man også begrepet ut av sin sammenheng. Skal samfunnsansvar få betydning utover det rent symbolske, må begrepet ha et innhold og en betydning som deles av både arbeidsgivere og arbeidstakere.
1.2 Sentrale spørsmål og gangen i notatet
Hvorfor virksomhetene tar et samfunnsansvar, er et spørsmål med mange svar. Virksomheter kan gjøre dette for å tilfredsstille nye forventninger og krav hos virksomhetenes interessenter («stakeholdere»), de kan gjøre det for å øke legitimiteten, noe som vil kunne virke inn på den økonomiske situasjonen, eller de kan gjøre det for å legitimere markedsøkonomien som institusjon (Mitchell 1986, 1989; Carroll 1979, 1999).
I den angloamerikanske litteraturen har CSR primært blitt betraktet som en virksomhets- drevet prosess. Det dreier seg i stor grad om at virksomhetene søker å respondere adekvat på samfunnets krav og forventninger. Staten og offentlige myndigheter ses som enhver annen stakeholder (Freeman 1984). Andre stakeholdere vil blant annet være kunder, leverandører, ansatte, arbeidstakerorganisasjoner og ulike ikke-offentlige organisasjoner (NGO-er). Når vi
her retter blikket mot fagbevegelsens forhold til samfunnsansvar, bygger vi vår fremstilling på allerede publiserte arbeider, delvis hentet fra tradisjonell amerikansk Corporate Governance / CSR-litteratur, men også fra nyere europeisk litteratur der samfunnsansvar har vokst frem som et sentralt begrep og tema i den politiske integrasjonsprosessen i løpet av de senere år. I tillegg benytter vi data hentet fra intervjuer med tillitsvalgte og ledere i Norge fra fem store selskaper med virksomhet i Norge men også i ulike deler av verden. Foruten denne innledningen består dette notatet av fire kapitler.
I kapittel 2 spør vi:
• Hva er samfunnsansvar?
Vi diskuterer ulike definisjoner av og perspektiver på CSR og relaterer dette til ulike oppfat- ninger knyttet til hva et selskap er. Er selskapet å regne som en samling av kontrakter, eller er selskapet å regne som en sosial institusjon? Svaret på dette spørsmålet vil ha betydning for hvem som anses å være sentrale interessenter. Dersom selskapet regnes som en institusjon, vil flere interessenter betraktes som viktige premissleverandører for hvordan virksomheten skal ivareta sitt samfunnsansvar Avslutningsvis operasjonaliserer vi CSR i forhold til ulike nivåer og dimensjoner. Tema for kapittel 3 er:
• Hvordan forholder fagbevegelsen seg til fenomenet samfunnsansvar?
Er samfunnsansvar et begrep som først og fremst er definert av ledelsen, eller er også ansatte og tillitsvalgte med i definisjonsprosessen? Hvem som er delaktig i definisjonsprosessen, vil selvsagt påvirke selve innholdet i begrepet og hvilke perspektiver som får gjennomslagskraft, men det vil også kunne påvirke begrepets relevans.
Som allerede nevnt har samfunnsansvar blitt møtt med stor skepsis i deler av den euro- peiske fagbevegelsen. I kapittel 3 synliggjør vi hvilke deler av samfunnsansvarsbegrepet som fagbevegelsen stiller seg skeptisk til, og videre hvilke strategier fagbevegelsen innenfor EU tar i bruk for å oppnå innflytelse både på definisjonen og praktiseringen av CSR. I kapittel 4 går vi nærmere inn på CSR i en nordisk og norsk kontekst:
• Defineres CSR som del av den norske modellen?
Bringer samfunnsansvar med seg noe nytt i en nordisk og norsk kontekst? Hvordan brukes begrepet i Norge, og er det noe som representerer klare utfordringer sett i forhold til den nor- ske arbeidslivsmodellen? I kapittel 5 oppsummerer vi sentrale diskusjoner i notatet.
2 Hva er samfunnsansvar?
I dette kapittelet skal vi se nærmere på hvordan virksomhetenes samfunnsansvar kan define- res. Definisjonene og perspektivene er mange, men har sammenheng med hvordan selskapet defineres, og videre hvilken rolle og funksjon man tillegger selskapet i samfunnet. Grovt sett kan definisjonene plasseres innenfor et økonomisk og et normativt perspektiv. To spørsmål er sentrale: Om og i hvilken grad har virksomheter forpliktelser overfor samfunnet som går utover maksimering av økonomiske verdi? Det handler om hvordan selskaper identifiserer ulike interessenter, og om og hvordan virksomhetene forholder seg til de ulike interessentenes behov og verdier i både daglige og mer langsiktige beslutningsprosesser. Interessenter er de som direkte eller indirekte blir påvirket av selskapenes virksomhet, som eksempelvis ansatte, eiere, leverandører, kunder, lokalsamfunn, interesseorganisasjoner og myndigheter. Et sentralt spørsmål, og særlig når vi er opptatt av fagbevegelsens forhold til CSR, er hvordan virksom- hetene definerer sine interessenter, og om selskapet prioriterer mellom disse.
2.1 Samfunnsansvarets historiske røtter
Til tross for at samfunnsansvar fremstilles som noe nytt, kan det spores langt tilbake i tid:
The history of CSR is almost as long as that of companies. Concerns about the excesses of the East India Company were commonly expressed in the seventeenth century. There has been a tradition of benevolent capitalism in the UK for over 150 years. Quakers, such as Barclays and Cadbury, as well as socialist, such as Engels and Morris, experimented with socially responsible and values-based forms of business. And Victorian philanthropy could be said to be responsible for considerable portions of the urban landscape of older town centres today. (Henriques 2003)
Henry Ford var en tidlig eksponent for samfunnsansvar. I 1919 måtte Ford forsvare sin avgjø- relse om å nekte å betale utbytte til alle eierne i The Ford Motor Company i en amerikansk rettssal. Ford ønsket at overskuddet skulle benyttes til reinvesteringer i selskapet, og til høyere lønninger til de ansatte. Begrunnelsen han brukte var at selskapet skulle
[…] employ still more men; to spread the benefits of this individual system to the greatest possible number; to help them build up their lives and their homes (Regan 1998).
Ford tapte mot de andre eierne, men saken ble et symbol på en samfunnsansvarlig bedriftsleder.
Fords programmer for å bedre ansattes helse samt lønninger som lå godt over normal lønn for vanlige arbeidstakere, gjorde Ford både kjent og beryktet blant andre bedriftsledere.
Ved forrige århundreskiftet var arbeidstakernes sikkerhet og velferd også i Norge i stor grad et spørsmål om arbeidsgivernes velvillighet. Fabrikkdirektøren som bygget forsamlingshus eller sørget for at enken etter en god arbeider fikk understøttelse, finner vi mange eksempler på i norsk industrihistorie (Trygstad og Hagen 2007). I noen sammenhenger kan et utvidet ansvar
fra virksomhetenes side relateres til et helt klart behov. Mot slutten av 1800-tallet inn i det forrige århundre ble det anlagt industriell virksomhet i områder som manglet både boliger og infrastruktur. På Rjukan og i Glomfjord bygget for eksempel Norsk Hydro opp samfunn rundt sin industrielle virksomhet. Dette var nødvendig for både å kunne tiltrekke seg og beholde arbeidskraft. I andre sammenhenger var også samfunnsansvaret ispedd ønsker om å oppdra eller forandre arbeidstakernes innstilling. På Freie Chokolade Fabrikk A/S hadde eksempelvis ledelsen et ønske om å anspore sine ansatte til å bli ansvarsfulle borgere med «interesser for kapitalforøkelse» (Throne Holst 1924).
2.1.1 Lov- og avtaleverk erstatter filantropi
Forrige århundre var kjennetegnet av en utvikling preget av generell lovtilpasning og utbyg- ging av velferdssystemer i mange land. Veldedighet og filantropi ble i økende grad erstattet av mer formelle relasjoner og institusjonelle strukturer. Dybden og rekkevidden av denne utviklingen varierte, men utgangspunktet var det samme: økende demokratiseringspress og gryende organisering av arbeidstakere i industrialiseringens kjølvann. I Norge kom det store gjennombruddet ved inngåelsen av Hovedavtalen i 1935, også omtalt som kompromisset mellom arbeid og kapital. Samarbeidet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden utviklet seg videre etter andre verdenskrig. I disse årene ble samfunnsansvaret gradvis mer institusjonalisert.
Fremveksten av velferdsstaten med sitt sosiale sikkerhetsnett og trepartssamarbeid gjorde det stadig vanskeligere for arbeidsgiver og ledere å forholde seg til ansatte på en despotisk eller paternalistisk måte (Byrkjeflot 2001:28). Arbeidstakernes avhengighet av bedriften ble sterkt redusert gjennom rettigheter som arbeidsledighetstrygd og sykelønn. Videre demmet kollek- tive forhandlinger og arbeidstakerrettigheter opp for vilkårlighet fra ledelseshold. Arbeidsta- kere i de nordiske landene fikk større frihet til selvrealisering og innsikt (Byrkjeflot 2001:28).
Sammen var dette med på å skape rammer som ledere måtte forholde seg til og manøvrere innenfor. Liknende utviklingstrekk så man også i andre europeiske land. På mange måter ble samfunnsansvaret innenfor mange områder eksternalisert ved utviklingen av den moderne velferdsstaten. Staten tok over en rekke av oppgavene, og i noen land, som i de nordiske, ble det sosiale engasjementet i tillegg gjenstand for forhandlinger mellom organiserte parter. Den tid da ansattes velferd og sikkerhet ble ansett som gaver fra en mektig, men raus bedriftseier, var i flere land definitivt over.
2.1.2 Utviklingen av et begrep
Både den akademiske og praktiske fremveksten av begrepet CSR må ses i lys av at USA i mindre grad enn de europeiske landene har et sosialt sikkerhetsnett. Innenfor den angloamerikan- ske tradisjonen har utgangspunktet for selskapers virksomhet ikke vært forholdet til interne eller eksterne sosiale aktører, men mellom eiere og ledelse i selskapene. Statlig inngripen eller regulering av selskapenes virksomhet har først og fremst forekommet når det har vært konkurransemessig nødvendig å gjøre det. Reguleringer har med andre ord blitt innført for å bygge opp under et tradisjonelt kapitalistisk system. I forlengelsen av dette har selskapenes sosiale forpliktelser både overfor egne ansatte og overfor samfunnet generelt blitt sett på som et forhold mellom henholdsvis den individuelle bedrift og den enkelte arbeidstaker og mellom eierne av selskapet og lokalsamfunnet. Det å imøtekomme krav om ansvar fra ulike aktører har i stor grad vært basert på frivillighet fra virksomhetenes side (frivillighetsprinsippet).
Samfunnsansvaret har derfor ikke blitt institusjonalisert i lov- og avtaleverket eller gjennom
forhandlinger mellom kollektive aktører, slik tilfellet var i Kontinentaleuropa og i de nordiske landene.2 Bakan (2004) hevder at CSR i USA har blitt betraktet som et viktig virkemiddel nettopp for å forhindre statlige reguleringer og kollektive avtaler som kan virke handels- eller konkurransehindrende.
I USA ble CSR et sentralt begrep innenfor akademisk diskurs fra 1950-tallet (Carroll 1999). I løpet av 60-tallet vokste det frem en oppfatning av at selskaper ikke bare har øko- nomiske og legale forpliktelser, men også et visst ansvar overfor samfunnet, som går utover det juridiske og økonomiske (McGuire 1963). Dette er forpliktelser som blant annet berører lokalsamfunnets velferd, samfunnsmedlemmers utdanningsmuligheter, arbeidstakernes velferd og sikkerhet (ibid. s. 144). Til tross for at mye av tenkningen rundt CSR hadde et moraletisk utgangspunkt, basert på et ønske om å binde selskapenes virksomhet til samfunnets krav og normer, fastslo Walton (1967) tidlig på 1960-tallet at det sentrale var frivillighetsprinsippet.
Frivillighetsprinsippet gjennomsyret derfor diskusjonene knyttet til CSR i denne tidlige fasen.
Det kanskje viktigste bidraget til CSR-diskursen, og det som etablerte CSR som en akademisk disiplin, var arbeidet til Archie B. Carroll på 1970-tallet. Carroll definerer CSR nettopp som det ansvaret eller de forpliktelsene som selskaper tar utover det lovpålagte:
The social responsibility of business encompasses the economic, legal, ethical and discre- tionary expectations that society has of organizations at a given point in time (Caroll 1979).
På mange måter tones frivillighetsaspektet noe ned med Carroll. Han definerer CSR innenfor et større og mer forpliktende rammeverk som også inkluderer forpliktelser overfor samfunnet i henhold til lovverket. Ifølge Carrolls definisjon er selskapet eller bedriften den grunnleggende økonomiske enheten i samfunnet. Utgangpunktet er i tråd med den klassiske kapitalistiske logikk: Et selskap har ansvar for å produsere og selge de produkter og tjenester som samfun- net etterspør, med profitt innenfor gjeldende lovverk. Carroll trekker imidlertid også frem andre forpliktelser, blant annet etiske forpliktelser som kommer som resultat av samfunnets forventninger og normer. Et siste aspekt ved Carrolls definisjon er skjønnsmessige forplik- telser eller forventninger («discretionary expectations»). Dette er forventninger som er mindre klare, men forankret i sosiale normer og forventninger. Carroll definerer denne type forventninger som:
[…] guided by businesses’ desire to engage in social roles not mandated or required by law and not expected of businesses in an ethical sense, but which are increasingly strategic (ibid. 284).
Eksempler på slike skjønnsmessige forventninger eller forpliktelser er filantropiske pengebi- drag, etablering av avvenningsprogrammer for ansatte med narkotikaavhengighet, opplæring av arbeidsledige eller etablering av barnepassordninger for arbeidende mødre.
Carrolls arbeid og definisjoner ble utgangspunktet for diskusjonen rundt CSR i USA gjennom hele 1980–90-tallet og var også retningsgivende for de tiltakende internasjonale diskusjonene. Mens mye av det teoretiske grunnlaget ble lagt på 1970-tallet, ble diskusjonen på 1980-tallet rettet mer mot målbarhet og operasjonaliseringen av begrepet. Blant annet
2 F. D. Roosevelts New Deal, som ble utformet I 1934, kan imidlertid betraktes som lovpakke som hadde som mål å styrke myndighetenes kontroll med de store selskapene og bankene. Selskapenes frihet og makt skulle begrenses. New Deal vakte sterke reaksjoner hos datidens næringslivsledere. Noen av dem samlet seg også for å planlegge et kupp for å avsette Roosevellt-admi- nistrasjonen. Både kupplanene og New Deal mislyktes, men ånden fra New Deal vant likevel frem (Bakan 2006, 31-32).
etablerte Drucker ideen om at CSR kunne være lønnsomt for bedriftene, og at bedrifter i større grad burde bruke CSR som et virkemiddel for å tjene penger (Drucker 1984):
But the proper ’social responsibility’ of business is to tame the dragon, that is to turn a social problem into an economic opportunity and economic benefit, into productive capacity, into human competence, into well-paid jobs, and into wealth (Drucker 1984).
Flere empiriske studier forsøkte å måle i hvilken grad samfunnsansvarlige selskaper også var verdiskapende overskuddsbedrifter (Cochran og Wood 1984, Aupperle, Carroll og Hatfield 1985). En slik sammenheng ville ha representert et vektig argument for CSR. Studiene har imidlertid ikke klart å synliggjøre en dirkete sammenheng mellom CSR og lønnsomhet, men det er heller ikke funnet en negativ sammenheng mellom CSR og lønnsomhet.
Som begrep ble CSR unnfanget og utviklet innenfor en kontekst hvor de institusjonelle rammene var og er annerledes enn det vi kjenner fra Europa og Norden.
2.1.3 Fremveksten av internasjonale standarder
Økende internasjonalisering av handel, fremveksten av globale selskaper – de fleste amerikan- ske – og manglende internasjonale reguleringsmekanismer satte CSR på den internasjonale agendaen på 1980- og begynnelsen av 90-tallet. Det ble satt et stadig større fokus på forhol- det mellom økonomisk utvikling og internasjonal fordeling og multinasjonale selskapers rolle i å demme opp for forskjeller. Videre var det en økende bevissthet rundt de negative miljømessige konsekvensene av selskapenes aktiviteter nasjonalt og internasjonalt. I 1987 kom Brundtlandkommisjonens sluttrapport Vår felles framtid (Our common future) som fikk stor betydning for koblingen mellom CSR og miljø. Rapporten fremhevet viktigheten av å knytte miljø, økonomi og sosial utvikling tett sammen. Selv om denne koblingen langt fra var ny, satte den langsiktig og bærekraftig utnytting av naturressurser og miljø samt rettferdig internasjonal fordeling av global verdiskapning og ressurser på den internasjonale agendaen.
NHOs publikasjon «Corporate Social Responsibility» beskriver sammenhengen mellom bærekraftig utvikling og virksomhetenes samfunnsansvar slik:
The former World Commission for Environment and Development, headed by Gro Harlem Brundtland, put the term ‘sustainable development’ on the agenda. These days, economic growth has to be consistent with opportunities for future generations. Consequently, con- siderations for the environment and the need to achieve international equality between rich and poor are setting the parameters for growth. ‘Sustainability’ is a key concept in the international debate on corporate social responsibility. It rests on three pillars: financial, environmental and social. (NHO 2003:8)
Internasjonale organisasjoner, som FN, Verdensbanken og Organisasjonen for økonomisk sam- arbeid og utvikling (OECD), utviklet internasjonale standarder for etisk og samfunnsansvarlig virksomhet. Tidlig ute var OECD, som i 1976 utformet retningslinjer for multinasjonale sel- skaper, Guidelines for Multinational Companies.3 Retningslinjene, som er formelt anerkjent av medlemsstatene, og som ble revidert i 2000, berører blant annet menneskerettigheter, åpenhet, arbeidsmarkedsrelasjoner, antikorrupsjon, miljø og forbrukerrettigheter:
The OECD Guidelines for Multinational Enterprises (the Guidelines) are recommenda- tions addressed by governments to multinational enterprises. They provide voluntary
3 http://www.oecd.org/dataoecd/56/36/1922428.pdf
principles and standards for responsible business conduct consistent with applicable laws.
The Guidelines aim to ensure that the operations of these enterprises are in harmony with government policies, to strengthen the basis of mutual confidence between enterprises and the societies in which they operate, to help improve the foreign investment climate and to enhance the contribution to sustainable development made by multinational enterprises.
(OECD 2000:15)
FNs «Global Compact»-initiativ, som så dagens lys i 2000, kan betraktes som et rammeverk for virksomheter og inneholder ti allment aksepterte prinsipper for hvordan virksomheter bør forholde seg til menneskerettigheter, arbeidstakere, miljøet og korrupsjon:
As the world’s largest, global corporate citizenship initiative, the Global Compact is first and foremost concerned with exhibiting and building the social legitimacy of business and markets. Business, trade and investment are essential pillars for prosperity and peace. But in many areas, business is too often linked with serious dilemmas - for example, exploita- tive practices, corruption, income equality, and barriers that discourage innovation and entrepreneurship. Responsible business practices can in many ways build trust and social capital, contributing to broad-based development and sustainable markets..4
«Global Compact» kan betraktes som en reaksjon på den gryende opposisjon i de fleste in- dustrialiserte land mot globalisering og de sosiale og miljømessige konsekvensene av økende økonomisk internasjonalisering. Til tross for at både OECDs retningslinjer og «Global Com- pact» har en generell tilnærming til selskapers samfunnsmessige forpliktelser, har «Global Compact» likevel et bredere nedslagsfelt enn OECDs retningslinjer.
ILOs retningslinjer har mye av det samme utgangspunktet som OECD og «Global Com- pact» når det gjelder selskapers samfunnsansvar:
The major ILO instruments related to CSR have been phrased in a similar way. The revised Tripartite Declaration of Principles concerning Multinational Enterprises and Social Policy (2000) aims to ‘encourage the positive contribution which multinational enterprises can make to economic and social progress’. (Dorssemont 2004:364).
Samtidig har de en litt mer avgrenset tilnærming ved å rette fokus mot hvordan multinasjonale selskaper kan bidra til større velferd og økt sikkerhet for ansatte. ILO (1998) understreker viktigheten av at fundamentale prinsipper og rettigheter i arbeidslivet ivaretas: «in seeking to maintain the link between social progress and economic growth» (ibid.).
Parallelt med fremveksten av internasjonale standarder og økende forbrukerbevissthet rundt spørsmål knyttet til bærekraftig utvikling, har man fra begynnelsen av 1990-tallet også sett en markert økning i bedriftsinterne retningslinjer for samfunnsansvarlig virksomhet («codes of conduct»). Særlig har dette blitt vanlig i virksomheter over en viss størrelse og kan betraktes som et forsøk på selvregulering. Innholdet i disse retningslinjene varierer mye mel- lom selskaper. Noen har vage hentydninger eller intensjoner om hva som ligger i det interne
4 http://www.unglobalcompact.org/AboutTheGC/index.html. De ti kjerneverdiene er: Principle 1: Businesses should support and respect the protection of internationally proclaimed human rights; and Principle 2: make sure that they are not complicit in human rights abuses. Principle 3: Businesses should uphold the freedom of association and the effective recognition of the right to collective bargaining; Principle 4: the elimination of all forms of forced and compulsory labour; Principle 5: the effective abolition of child labour; and Principle 6: the elimination of discrimination in respect of employment and occupation. Principle 7: Businesses should support a precautionary approach to environmental challenges; Principle 8: undertake initiatives to promote greater environmental responsibility; and Principle 9: encourage the development and diffusion of environmentally friendly technologies Principle 10: Businesses should work against corruption in all its forms, including extortion and bribery.
samfunnsansvaret, mens andre har detaljerte regler for hvordan selskapet skal forholde seg til menneske- og arbeidstakerrettigheter, miljøet og ikke minst sine økonomiske forpliktelser. I noen få tilfeller ser man også at bedrifter går lenger ved å antyde hvordan bedriften vil gå frem for å implementere samfunnsansvaret i sin strategiske globale virksomhet. Alt i alt er dette et omfattende og lite tilgjengelig område å studere. Det er stor variasjon i både prinsipper og etterlevelse og en prekær mangel på overordnet kontroll og tilsyn.
Fremveksten av internasjonale standarder og virksomhetskoder for samfunnsansvar har også ført til en gryende industri for tilsyn og kontroll. Det har vokst frem mer eller mindre private initiativ for å etablere internasjonale miljørelaterte, sosiale og etiske standarder i et forsøk på å koordinere mangfoldet av retningslinjer og standarder. Det har også utviklet seg et nytt marked for såkalt sosial revisjon, bygget etter samme lest som mer etablerte nasjonale systemer for finansiell rapportering. De etablerer regler og rutiner for rapportering av sosiale og miljømessige effekter av selskapenes virksomhet, i tillegg til aksepterte og etterrettelige standarder som kan benyttes til å måle resultatene av denne virksomheten. Dette er ofte kalt bærekraftig rapportering, eller «tripple bottom line»-rapportering.5 Et eksempel på et slikt initiativ er SA8000, som er utviklet av den amerikanske organisasjonen Social Accounting International (SAI). Den inneholder arbeidslivsrelaterte standarder basert på en rekke FN- (inkludert ILO) konvensjoner og gir retningslinjer om blant annet arbeidstid, lønn, helse og sikkerhet og ledelsessystemer. Det er en sertifiseringsordning som benytter kontrollører verden over til å godkjenne selskaper. Organisasjoner autorisert av SAI kan sertifisere andre bedrifter. Det Norske Veritas er blant norske selskaper som har fått en slik autorisasjon. Andre eksempler på liknende initiativ er Global Reporting Initiativ (GRI) (www.globalreporting.
org) og mer kjente miljøstandarder som ISO14000 (www.iso.org).
Internasjonale standarder bidrar på den ene siden til et økt fokus på bedrifters samfunns- ansvar. Dette kan høyne bevisstheten i selskapene, samtidig som det kan bidra til en økt opp- merksomhet blant forbrukere og ansatte. På den andre siden er det grunn til å stille spørsmål om disse standardene har noen reell betydning. Selv om bedrifter i økende grad slutter opp om prinsippene, er det betydelige utfordringer knyttet til oppfølging og sanksjonering ved manglende etterlevelse. Det finnes i dag ingen internasjonale mekanismer som sikrer om virksomhetene faktisk etterlever det ansvaret de sier de tar. Det er derfor høyst uklart om fremveksten av ulike typer private initiativ har bidratt til økt samfunnsansvar, eller om det snarere bidrar til å ytterligere tåkelegge et område som allerede er forvirrende, og dermed svekker arbeidet med å forplikte selskaper overfor ulike sosiale aktører og samfunnet.
2.1.4 CSR som et politisk virkemiddel
I EU ble CSR viet økende oppmerksomhet fra politisk hold fra begynnelsen av 1990-tallet. I kjølvannet av store industrielle omstillinger og nedleggelser på slutten av 1980-tallet, opplevde mange europeiske land betydelig arbeidsløshet og ikke minst sosial eksklusjon av store grupper fra arbeidsmarkedet. Samtidig var EU-landene på dette tidspunktet på vikende front i konkur- ransen med USA og andre raskt voksende økonomier. Det var også en økende bekymring blant de ulike medlemslandene om de sosiale konsekvensene av den forestående Øst-utvidelsen i 2004. Det var et sterkt ønske om et mer fleksibelt rammeverk for å regulere sysselsettingen og de sosiale effektene av den videre europeiske integrasjon. Diskusjonen om CSR vokste derfor frem i lys av en rekke forhold knyttet til prosessene mot et felles marked. Sosialpolitikk,
5 Et begrep som fikk sin akademiske forankring med Elkington (1998).
arbeidsmarkedets funksjon og arbeidsmarkedspolitikk, EUs konkurransekraft og ikke minst miljøproblematikk skulle integreres. CSR ble knyttet til interne europeiske utfordringer.
Diskusjonene og initiativene på EU-nivå hadde rot i liknende diskusjoner på nasjonalt nivå i de enkelte medlemsland. Både i Storbritannia og Frankrike foregikk det ulike debatter om konsekvensene av industriell omstilling og arbeidsløshet. Men kanskje viktigst var den danske debatten, som siden har vært normgivende for utviklingen av CSR i EU-systemet. På 1990-tallet var arbeidsløsheten høy, og arbeidstakere med nedsatte arbeidsevner ble skjøvet ut av arbeidsmarkedet. Ideen om «Det rummelige arbejdsmarkedet» ble etablert. Diskusjonen knyttet til et frivillig sosialt ansvarvar sentrert rundt problematikken: Hvordan skal velferds- staten finansieres? (jf. Rosenstock mfl. 2005, Breedgaard 2004). Trygdeutgiftene hadde rett og slett vokst seg for store i løpet av 1990-tallet. Staten appellerte direkte til virksomhetens sosiale ansvar i form av å både beholde og rekruttere arbeidstakere som av ulike grunner sto i fare for å bli eller hadde blitt skjøvet ut av arbeidsstyrken. Formålet var å oppmuntre virk- somheter til å internalisere ansvaret for sårbare arbeidstakere, i stedet for å overlate dette til velferdsstaten. Man kan finne flere likhetstrekk mellom det norske IA-initiativet og tiltakene som ble iverksatt i Danmark i denne perioden.
Næringslivet var tidlig med i prosessene på EU-nivå. Bedriftene ble sett på som den viktigste partneren, om ikke den eneste, fra politisk hold. I 1995 skrev flere sentrale næringslivsaktører under på deklarasjonen European Business Declaration against Social Exclusion. Målet var blant annet å oppnå et mer inkluderende arbeidsmarked, styrke den yrkesrettede utdanningen, å forhindre de verste effektene av nedbemanninger, å bidra til etablering av nye bedrifter og arbeidsplasser og ikke minst å medvirke til sosial integrasjon. I kjølvannet av denne deklara- sjonen ble bedriftsnettverket CSR Europe (http://www.csreurope.org) etablert. Nettverket skulle jobbe aktivt med de målsettingene som var etablert i deklarasjonen. CSR Europe har vært en betydningsfull premissleverandør for utformingen av EUs CSR-politikk. Vi finner ikke noe tilsvarende nettverk i EU på arbeidstakersiden.
En formalisering av EUs CSR-strategi
CSR ble formelt etablert som en integrert del av EUs sosial- og arbeidsmarkedspolitikk gjen- nom Lisboa-strategien i 2000. Som ledd i EUs sosial- og arbeidsmarkedsstrategier ble CSR vektlagt med den hensikten at EU skulle bli:
[…] the most competitive and dynamic knowledge-based economy in the world by 2010, capable of sustainable economic growth with more and better jobs and greater social co- hesion (EU, Green paper, 2001:3).
Dermed var CSR etablert som del av den interne politiske agendaen. Strategien for gjen- nomføring av CSR i EU ble etablert i den såkalte grønnboken utarbeidet av kommisjonen i 2001.6 Dette skulle være et diskusjonsunderlag og en rettesnor for hvordan et partnerskap om CSR kunne se ut. Det er særlig interne dimensjoner som personalforvaltning, arbeidsmiljø og sosiale omstruktureringer som vektlegges.7 Grønnboken ser på de ansatte som foretakets viktigste interessenter. I tillegg berører boken de mer tradisjonelle eksterne forholdene knyttet til lokalsamfunnet, menneskerettigheter og globale miljøutfordringer.
6 http://ec.europa.eu/employment_social/soc-dial/csr/greenpaper_en.pdf
7 Kompetanseutvikling, ikke-diskriminering i rekrutteringsprosesser og i arbeidet og rettferdig lønn og overskuddsdelinger er aspekter som særlig trekkes frem.
I grønnboken ble det lagt vekt på rapporteringskrav og informasjon knyttet til bedriftenes samfunnsansvar og en «tripple bottom-line»-tilnærming fremheves. I boken defineres CSR som:
[…] a concept whereby companies integrate social and environmental concerns in their business operations and in their interaction with their stakeholders on a voluntary basis.
[…] Going beyond legal obligations in the social area, for example, training, working con- ditions, management-employee relations, can also have a direct impact on productivity. It opens a way of managing change and of reconciling social development with improved competitiveness. Corporate social responsibility should nevertheless not be seen as a substitute of regulation or legislation concerning social rights or environmental standards, including the development of new appropriate legislation. (EU 2002, sitert etter Dors-(EU 2002, sitert etter Dors- semont 2004:364)
I tråd med definisjonen kan det derfor sies at et selskap handler samfunnsansvarlig når føl- gende kriterier er oppfylt:
i) Samfunnsansvaret utføres på frivillig basis – man går lenger enn det som er regulert gjen- nom lov- og avtaleverk.
ii) Interaksjon med stakeholders (interessenter) opprettes.
iii) Sosiale og miljømessige anliggender er integrert i virksomhetens handlinger.
Begrepet viser slik sett til en «atmosphere of trust» mellom business og stakeholdere. Dette forholdet er betraktet som et symbiotisk forhold (EU 2002:9). Som vi kommer tilbake til i kapittel 3, har imidlertid fagbevegelsen i EU møtt vektleggingen av virksomhetenes frivillige ansvar med skepsis.
Man kan forstå CSR i EU på flere måter. På mange områder skiller den seg ikke vesentlig fra andre internasjonale retningslinjer, som de utarbeidet av ILO, OECD og i The Global Com- pact. Grønnboken referer blant annet til disse internasjonale standardene. Utgangspunktet for strategien er likevel annerledes. Prosessen har utgangspunkt i en bredere sosialpolitisk og økonomisk diskusjon internt i EU (Frostenson og Borglund 2006). Samtidig har det pågått og pågår en debatt som også tar inn over seg de eksterne dimensjonene, ikke minst når det gjelder miljø- og klimaproblematikk. Disse aspektene har imidlertid blitt tonet ned til fordel for den interne sosial- og arbeidsmarkedspolitiske vinklingen der harmonisering av regelverket skal styrke europeisk industri i møte med global konkurranse.
2.2 Teoretisk rammeverk
CSR er ikke et entydig og omforent begrep. Det er gjerne assosiert med noe ønskelig og mo- ralsk, men benyttes ulikt av forskjellige aktører fra ulike ideologiske og teoretiske ståsteder (Morsing og Langer 2007). Det er i stor grad et kontekstuelt begrep. Diskusjoner knyttet til samfunnsansvar vil kunne fremstå svært forskjellig i eksempelvis i USA, Europa og Norge.
Votaw skrev allerede for 30 år siden at:
Corporate social responsibility means something, but not always the same thing to eve- rybody. To some it conveys the idea of legal responsibility or liability; to others, it means
socially responsible behavior in the ethical sense; to still others, the meaning transmitted is that of ‘responsible for’ in a causal mode; many simply equate it with a charitable con- tribution; some take it to mean socially conscious; many of those who embrace it most fervently see it as a mere synonym for legitimacy in the context of belonging or being proper or valid; a few see a sort of fiduciary duty imposing higher standards of behavior on businessmen than on citizens at large (Votaw 1972:25).
2.2.1 CSR og virksomhetsstyring
I litteraturen oppfattes samfunnsansvar gjerne som en prosess, der virksomheter innlemmer nye sosiale og miljømessige hensyn i sitt virke. Disse sosiale og miljømessige hensynene rekker utover det som tradisjonelt har vært oppfattet som virksomhetenes hovedoppgave – å produ- sere varer og tjenester som er etterspurt på markedet. Spørsmålet om samfunnsansvar er derfor tett koblet til oppfatningen av hva et selskap er. Et godt inntak til å forstå samfunnsansvaret og hvordan og i hvilken grad det har betydning for selskapers virksomhet, kan derfor være å se samfunnsansvar i lys av mer etablerte teorier om eierskap og virksomhetsstyring (Corporate Governance (CG)).
Corporate governance is the system by which business corporations are directed and controlled. The corporate governance structure specifies the distribution of rights and re- sponsibilities among different participants in the corporation, such as, the board, managers, shareholders and other stakeholders, and spells out the rules and procedures for making decisions on corporate affairs. By doing this, it also provides the structure through which the company objectives are set, and the means of attaining those objectives and monitoring performance (OECD 1999).
Med utgangspunkt i OECDs definisjon over handler Corporate Governance om de aktø- rene, prosessene og institusjonene som har innflytelse på hvordan selskaper blir drevet. I sin angloamerikanske form dreier dette seg primært om forholdet mellom eiere av selskaper (shareholders) og lederne som er satt til å styre disse selskapene: hvordan sikre at lederne driver selskapene i eiernes interesse (Prinsipal-agent-teori)? Det blir trukket et skille mellom eiere (shareholders) på den ene side og andre interessenter (stakeholders) på den andre. I økonomi- og ledelseslitteraturen har eiernes juridiske interesser (krav, eierskap) i selskapet blitt gitt høyere prioritet og blitt vurdert som overordnet andre interessenters krav. I streng forstand argumenteres det for at eiendomsretten gir eiere en eksklusiv rett til å fremsette krav overfor de aktører som er satt til å lede og styre virksomheten.
Motsatsen til shareholderperspektivet er det såkalte stakeholderperspektivet. Stakeholder- perspektivet forkaster ikke eiendomsretten, men vektlegger at flere interessenter og hensyn må trekkes inn. Eller sagt på en annen måte: Eiendom er ikke det eneste som genererer legitime rettigheter overfor selskapet. Eierskapet knyttes an til både juridiske bestemmelser og nor- mative oppfatninger om selskap og virksomheter. Hovedskillet går mellom selskapet som en ren økonomisk enhet og selskapet som en sosial institusjon. Selskapet som sosial institusjon innebærer at samfunnet ikke bare har rett, men også plikt til å regulere selskapets forhold til omverden så vel som selskapets interne maktforhold, eksempelvis gjennom arbeidsmiljølovgiv- ning. Skillet mellom disse to måtene å betrakte et selskap på kan betraktes som en forenkling av skillet mellom den europeiske og den angloamerikanske selskapsmodellen (Hagen og Trygstad 2007). Selskapet som en økonomisk enhet forholder seg utelukkende til markedet, mens sel-
skapet som sosial institusjon betraktes som vevd inn i en rekke ulike koordineringsmekanismer som regulerer selskapets forhold til omverden (Hall og Soskice, 2001). Samfunnet eller ulike interessenter har en legitim rett til å inngå i disse reguleringsmekanismene, slik eksempelvis partene bak tariffavtalene regulerer selskapets forhold til arbeidstakere.
De to ulike perspektivene på hva et selskap er, blir satt på spissen når virksomhetenes sam- funnsansvar diskuteres. Oppfatninger knyttet til samfunnsansvar kan grovt sett deles inn i to hovedperspektiver: et økonomisk og et normativt perspektiv. I den ene ytterkanten kan vi plassere Milton Friedman, som argumenterte sterkt for at selskapet kun skal konsentrere seg om å skape størst mulig profitt og overlate til andre å ta hånd om eventuelle sosiale problemer (1962). Han uttalte blant annet at:
Few trends could so thoroughly undermine the very foundations of our free society as the acceptance by corporate officials of a social responsibility other than to make as much money for their stockholders as possible. (Friedman 1962)
Sett fra Friedmans ståsted er selskapets samfunnsansvar å tjene så mye penger som mulig for sine aksjonærer. Dette er et moralsk imperativ. Sjefer som velger sosiale og miljømessige mål fremfor profitt, som prøver å handle moralsk, er faktisk umoralske (Bakan 2006:45).
På den andre siden finner vi Handy (2002) som argumenterer for at det egentlige målet for selskaper går langt utover det å maksimere profitt og tilfredsstille aksjeeierne:
The purpose of a business […] is not to make a profit, full stop. It is to make a profit so that the business can do something more or better. That ‘something’ becomes the real justification for the business […] It is a moral issue. To mistake the means for the end is to be turned in on oneself, which Saint August called one of the greatest sins […] It is salutary to ask about any organization, ‘If it did not exist, would we invent it?’ ‘Only if it could do something better or more useful than anyone else’ would have to be the answer, and profit would be the means to than larger end. (Handy 2002).
I dette ligger det at selskapet har en viktig rolle med hensyn til å bevege samfunnet i retning av større sosial velferd. Og at samfunnet faktisk forventer at selskapet tar samfunnsansvar der de er lokalisert, for miljøet, for de arbeidstakerne de sysselsetter, og for kundene, utover det som skulle tilsies ut ifra et snevert shareholderperspektiv.
Når vi her er opptatt av fagbevegelsens rolle i CSR, tar vi utgangspunkt i stakeholderteo- rien eller interessentteorien. Freeman (1984) argumenterer for at denne teorien innebærer at selskapene inngår i et nettverk av interessenter som har egne mål og ønsker, som påvirkes og påvirker selskapenes virksomhet. På det normative plan viser denne teorien til de forpliktelser selskaper har til disse interessentene, og de moralske forpliktelser lederne av disse selskapene har til å tilgodese andre interessenter både i og utenfor selskapsorganisasjonen.
2.2.2 Ulike teoretiske perspektiver: Hvorfor CSR?
Til tross for at interessen for CSR har vært voksende de siste 30 årene, bærer begrepet fortsatt preg av å mangle et etablert teoretisk fundament. Det hjelper heller ikke at man i mangel av et teoretisk fundament har introdusert nye og i noen grad alternative begreper for å beskrive lik eller tilgrensende tematikk, som eksempelvis «corporate citizenship» og «sustainability».
Dette bidrar ytterligere til den forvirring som råder med hensyn til hva CSR faktisk er, og hvordan det kan og bør studeres. I et forsøk på å systematisere CSR-litteraturen har Garriga
og Melé (2004) forsøkt å klassifisere de ulike retningene innenfor CSR i fire perspektiver.
Perspektivene søker å forklare hvorfor virksomheter tar samfunnsansvar:
• Det instrumentelle perspektivet ser CSR som et middel for å oppnå verdimaksimering for eierne.
• Det politiske perspektivet fremhever selskapenes makt og forpliktelser til å ta politiske ansvar i samfunnet.
• Det integrative perspektivet tar utgangspunkt i at selskapene må ta hensyn til og integrere samfunnets krav.
• Det etiske perspektivet ser samfunnsansvar som et etisk anliggende som må diskuteres ut ifra selskapenes verdier og plikter.
Det instrumentelle perspektivet ser på CSR som et virkemiddel for å oppnå verdimaksimering, altså sammenfallende med det tidligere omtalte shareholderperspektivet. Det er de økono- miske aspektene ved forholdet mellom selskap og samfunn som betraktes som viktig, og da kun de som bidrar til finansiell verdiskapning i selskapet. Friedman er en klar representant for et slikt perspektiv. Innenfor denne retningen kan man igjen finne ytterligere tre kategorier.
I den første kategorien vektlegges CSR fordi dette kan bidra til en maksimering av verdien på eiernes aksjer («shareholder value»). Utgangspunktet er kortsiktig profitt. I den andre kategorien betraktes CSR som viktig fordi det vil kunne styrke selskapenes strategiske konkur- ransefortrinn. Innenfor den tredje kategorien ser man på CSR som en markedsføringsstrategi («cause-related marketing»), som knytter verdien på selskapets produkter og/eller tjenester til etisk eller samfunnsnyttig virksomhet fra bedriftens side.
Det politiske perspektivet tar utgangspunkt i selskapers maktposisjon i samfunnet. Denne maktposisjonen gir selskapene et politisk ansvar. Dette driver selskaper til å akseptere sosiale forpliktelser, og søkelys rettes mot forholdet og samspillet mellom næringsliv og samfunn.
Innenfor dette perspektivet er det to dominerende retninger. Den første er konstitusjonell selskapsstyring («corporate constitutionalism»). Her betraktes selskapet på lik linje med andre sosiale institusjoner. Den makten som følger av å være en sosial institusjon, kan gis og tas fra selskapet av eksterne grupper eller interessenter. Dette etablerer rammer for selskape- nes virksomhet, og som Davis (1960) forklarer: «restricts organisational power in the same way as that a governmental constitution does». Den andre retningen innenfor det politiske perspektivet betrakter selskapet som borger, med tilhørende forpliktelser overfor samfun- net («Corporate Citizenship»). Dette er et relativt nytt bidrag og har i noen grad vært forsøkt utviklet som et alternativ til CSR (Matten mfl. 2003). Ulike teoretikere vil vektlegge borgerforpliktelsene ulikt. Vi finner blant annet et begrenset syn hvor borgerforpliktelsene ikke strekker seg lenger enn filantropisk virksomhet overfor lokalsamfunnet, og et langt mer omfattende syn. I sistnevnte tilfelle, der et sterkt utvidet ansvar forfektes, tar selskapene over mange av statens forpliktelser overfor samfunnet og borgerne. Dette skjer i de deler av samfun- net, eller i de samfunn der staten ikke makter å ivareta dette ansvaret. I kjølvannet av sterke internasjonale protester mot gloablisering i løpet av 1990-tallet har denne måten å vurdere selskapenes forpliktelser på også fått sin internasjonale forankring i en global borgerrolle («global corporate citizenship»).
Det integrative perspektivet er opptatt av hvordan selskaper inkorporerer sosiale krav fra samfunnet. Det legges vekt på at selskaper er avhengige av å etterfølge disse kravene for å kunne ha legitimitet og for å kunne overleve. Selskaper må derfor drive sin virksomhet slik at
den til enhver tid er i overensstemmelse med samfunnets verdier og normer. Disse kravene og verdiene er ikke konstante, og selskapenes evne til å identifisere, følge og respondere på sam- funnets krav blir derfor viktig. En retning innenfor dette perspektivet fokuserer på selskapers offentlig ansvar («public responsibility»): «the public (policy) process rather than personal- morality views or narrow interest groups defining the scope of responsibilities» (Garriga og Melé 2004:58). I dette perspektivet er det et utvidet offentlig politikkbegrep som benyttes, der ikke bare offentlig lovverk og reguleringer inkorporeres, men også sosiale strømninger i opinionen. Det argumenteres for en sterkere grad av næringslivsinvolvering i den offentlige politikkutformingen, spesielt på områder som er underregulert fra det offentliges side (Preston og Post 1981). Ulike typer interessentteorier (stakeholderteorier), som vi hadde en gjennom- gang av innledningsvis, faller også inn under det integrative perspektivet.
Det etiske perspektivet tar utgangspunkt i at selskaper, over alt annet, har et etisk eller moralsk ansvar for å skape et godt samfunn. Samfunnsansvaret dreier seg med andre ord om langt mer enn å fremme selskapets verdiskapning. Dette perspektivet baserer seg på ulike grunnleggende retninger innen etikk og filosofi, blant viktige inspirasjonskilder er kontraktteoretikere som Rousseau og spesielt Kant og Rawls. Bærekraftig utvikling («sustainable development») er en retning innenfor dette perspektivet hvis betydning har vokst de siste 10–15 årene. Fra å være et overordnet ideal har man i økende grad vært opptatt av den praktiske gjennomføringen av dette idealet på bedriftsnivå. På samme måte som selskaper rapporterer deres finansielle transaksjoner, må de også rapportere virksomhetens tiltak og betydning for sosiale og miljø- messige hensyn.
Utgangspunktet for denne klassifikasjonen er hypotesen om at alle CSR-teorier tar som utgangspunkt en eller flere av følgende aspekter ved den sosiale virkeligheten: økonomi, po- litikk, sosial inklusjon og/eller etikk (ibid. 52). Innenfor rammen av disse dimensjonene skal man kunne klassifisere CSR. Målet, ifølge Garriga og Melé, må være å etablere et teoretisk fundament for CSR som baserer seg på disse fire dimensjonene og samspillet mellom dem.
Skal man følge dette resonnementet, betyr det at man må ta utgangspunkt i alle disse fire dimensjonene dersom man skal kunne etablere en teori som forklarer hvorfor bedrifter tar og bør ta et samfunnsansvar.
Nærmere om motiver
Det å skulle kategorisere ulike motiver for å ta samfunnsansvar er problematisk. Tar man et samfunnsansvar fordi man opplever moralske forpliktelser, eller er det snarere snakk om øko- nomiske tilpasninger? Motiver er vanskelig både å operasjonalisere og måle. Et annet poeng er at økonomisk tilpasning og moralsk forpliktelse snarere kan betraktes som del av en prosess enn som varige motsetninger.
Virksomhetenes samfunnsansvar kan også måles ut ifra virksomhetsadferden, ut ifra virk- somhetens faktiske handlinger: Denne virksomhetsadferden kan eksempelvis forebygge eller begrense sosiale problemer for arbeidstakeren. En slik definisjon er imidlertid heller ikke uproblematisk. Holt mfl. (2004) viser til at et av de sentrale kritikkpunkter mot definisjonen nettopp er at samfunnsansvar ikke defineres ut fra virksomhetenes motiver, men ut fra deres handlinger (Rosdahl 2000). En virksomhet som utviser samfunnsansvar på grunnlag av mo- tiv, har det sosiale engasjementet som mål for virksomheten. Dersom samfunnsansvar måles som resultat av handlingene, er det godt mulig at virksomhetene kun agerer ansvarlig fordi dette kan føre til at andre mål nås – for eksempel økt lønnsomhet. Eller som Holt viser til: En virksomhet som tilbyr kompetanseutvikling til sine ansatte, kan på den ene siden sies å være samfunnsansvarlig fordi arbeidstakerne da står bedre rustet til å møte nye krav. Men motivet
kan være noe helt annet enn ønsket om å være samfunnsansvarlig, det kan være kostnadsmes- sig rasjonelt (2004b:37). Det kan imidlertid hevdes at sett fra en samfunnsmessig synsvinkel er det underordnet om samfunnsansvaret er et mål eller et middel – så lenge virkningen er den samme. Det er også langt enklere å måle virksomheters handlinger fremfor motiver. Et annet moment er at det er rimelig å anta at det på en eller annen måte foregår en økonomisk (produksjonsmessig) vurdering når for eksempel virksomheter tilbyr arbeidstakerne tilpasset arbeidstid eller muligheter for å arbeide hjemmefra. Innenfor nyinstitusjonell teori har det blant annet vært hevdet at organisasjoner som tidlig tar i bruk nye innretninger, virkemidler eller strategier, er mer kalkulerende enn de som danner baktroppen (Powell og DiMaggio 1991).
På europeisk nivå har Bronchain mfl. (2003) identifisert følgende motiver som sentrale når det gjelder hvorfor europeiske selskaper tar samfunnsansvar:
i) Utvikle nye produkter og markeder: Fire ulike strategier er identifisert. i) CSR kan resultere i at nye produkter eller tjenester blir etablert, ii) det kan føre til forbedringer av eksisterende produkter eller tjenester, iii) det kan bidra til nye markeder for varer og tjenester, iv) det kan bidra til innovasjon i virksomheten.
ii) Omdømme: CSR kan benyttes for å forbedre en virksomhets omdømme («pro-active approach») eller for å forhindre at det får et dårlig omdømme («reactive approach»).
iii) Tilby attraktiv arbeidsplass: CSR kan benyttes for å rekruttere eller beholde arbeidskraft som er viktig for virksomheten. Selskapets involvering benyttes for å styrke selskapets kultur og arbeidstakernes ferdigheter og kompetanse.
iv) Smøring av selskapets drift
Bronchain mfl. (2003) understreker at det også kan være andre motiver for at en virksom- het tar samfunnsansvar, men at disse andre motivene sjeldnere utgjør basis for handling. De ulike motivene kan alle sies å være grunnet i økonomiske betraktninger. Betyr det at moralske motiver er fraværende? Ikke nødvendigvis. Det er alltid forbundet med en viss risiko og visse kostnader når organisasjoner velger å ta i bruk nye strukturer eller ordninger. Ifølge Tolbert og Zucker (1996) er det rimelig å gå ut ifra at dette valget er forbundet med en eller annen positiv verdi for organisasjonen, ganske enkelt fordi det å etablere nye strukturer eller ordninger er ressurskrevende og medfører en reallokering av ressursene (ibid. s. 180). Tolbert og Zuckers hovedanliggende er imidlertid at nye strukturer og ordninger, i den grad de institusjonaliseres i organisasjonen, vil fylles med mening og få preg av det «tatt for gitte». Dermed er det også sagt at beveggrunnene for å ta et samfunnsansvar kan endre seg over tid. Utgangspunktet kan ha vært økonomiske betraktninger, men etter hvert som de etiske prinsippene fylles med praksis og mening i virksomheten, vil det økonomiske aspektet bli underordnet, og det overordnede blir «det er sånn vi gjør det her». En ny ordning eller struktur er institusjonalisert – den er avleiret i virksomheten og kommer til uttrykk i virksomhetens normer og verdier.
2.3 Ulike modeller, dimensjoner og nivåer for CSR
De mange ulike oppfatningene knyttet til CSR, både som teoretisk begrep og som praktisk fenomen, skaper store forskningsmessige utfordringer. Vi finner store variasjoner mellom ulike
land og ulike politiske og økonomiske regimer. Det har tradisjonelt vært lite søkelys i CSR- litteraturen på å forklare disse variasjonene (Maignan og Ralston 2002, Campbell 2007). Flere og flere forskere har imidlertid rettet søkelyset på betydningen av ulike institusjonelle forhold (Campbell 2007, Walsh mfl. 2003:877, Bühner, Rasheed, Rosenstein og Yoshikawa,1998).
2.3.1 Den institusjonelle konteksten
Med institusjonelle forhold mener vi både formelle institusjoner som arbeidsmarkeds- og velferdssystemer, politikk, lovverk og uformelle rammer som nasjonale og kulturelle særtrekk og tradisjoner. Campbell beskriver problemstillingen på følgende måte:
[…] the relationship between basic economic conditions and corporate behavior is media- ted by several institutional conditions: public and private regulation, the presence of nongovernmental and other independent organizations that monitor corporate behavior, institutionalized norms regarding appropriate corporate behavior, associative behavior among corporations themselves, and organized dialogues among corporations and their stakeholders. (Campbell 2007)
Det trekkes gjerne et skille mellom Europa på den ene siden og USA på den andre (Matten og Moon 2004). I tillegg opererer man i økende grad med en nordisk modell (Midttun, Gautesen og Gjølberg 2006). Man kan også teoretisk sett tenke seg andre modeller som tar utgangspunkt i andre regimer, spesielt innenfor de sterke asiatiske økonomiske systemene.
Tar vi utgangspunkt i det amerikanske systemet, er dette kjennetegnet av arbeids- og velferdsordninger som er markedsorienterte med liten grad av statlig involvering. Marke- det spiller en viktig rolle ved at staten bare garanterer minimumssikring for den enkelte og overlater resten til markedet. Selskapene selv spiller derfor en viktig rolle når det gjelder å yte ulike typer velferdsgoder. I den europeiske arbeids- og velferdsmodellen har markedet en noe mer nedtonet posisjon. Staten har hatt en mer sentral rolle i å sikre inntektsnivået fra tidligere yrkesaktivitet til personer som ikke lenger kan arbeide. Sosiale velferdsytelser er i all hovedsak avhengige av inntekt, og fokus er i første rekke på omfordeling. De økonomiske aktørene, spesielt fagbevegelsen og arbeidsgivereorganisasjonene, er relativt sterke, og det er åpne og etablerte kanaler for interesserepresentasjon mot politiske myndigheter. I den skan- dinaviske arbeids- og velferdsmodellen er staten viktig for å sikre likhet, og både stønads- og skattesystemet er innrettet mot omfordeling. Stønadssystemet gir individuelle rettigheter, ytelsene er universelle og er i komparativ sammenheng relativt sjenerøse. Den skandinaviske velferdsstaten er i stor grad finansiert med generelle skatter. Økonomiske aktører er sterke og betydningsfulle, både når det gjelder politikkutforming, men også relasjon til selskapene selv og deres virksomhet.
Institusjonelle forskjeller kan altså forklare variasjoner i hvordan ulike land, og ikke minst ulike aktører innenfor ulike økonomiske regimer, vurderer, definerer og implementerer CSR.
Matten og Moon (2004) forklarer den manglende oppmerksomheten i EU når det gjelder arbeidstakernes rolle og rettigheter i operasjonaliseringen av CSR ved at disse rettighetene allerede var institusjonalisert i de fleste europeiske land gjennom lov og avtaler. I USA deri- mot har rettigheter knyttet til rettferdige lønns- og arbeidsvilkår, arbeidstid og mer generelt trygghet på arbeidsplassen vært forhold som er blitt gjort til gjenstand for selskapenes interne samfunnsansvar på grunn av fraværet av institusjonaliserte rettigheter:
On a more general note then we may conclude that the absence of CSR policies in Euro- pean companies in many employment related issues (and beyond) is due to the fact, that the institutional framework of the economy, in particular formal, mandatory and codified rules or laws define the responsibility of corporations and other societal actors for particular social issues. (Matten og Moon 2004:5)
Matton og Moon viser at de samme mekanismene spiller inn når det er snakk om miljø og utdanning. På mange måter kan man argumentere for at manglende institusjonalisering av et rammeverk som sikrer sosial sikkerhet og rettigheter for arbeidstakere, ga grobunn for frem- veksten av CSR nettopp i USA. Matten og Moon lanserer en todelt definisjon: eksplisitt og implisitt CSR. Det er forholdet mellom disse som forklares av tilstedeværelsen eller fraværet av et sterkt institusjonalisert rammeverk. Er dette svakt, vil samfunnsansvaret etableres mer eksplisitt i selskapenes strategier og virksomhet. Definisjonene av de to aspektene ved sam- funnsansvaret er som følger:
By Explicit CSR we refer to corporate policies to assume responsibility for the interests of the society. Explicit CSR would normally consist of voluntary, self-interest driven policies, programmes and strategies by corporations addressing issues perceived as being part of their social responsibility by the company and/or its stakeholders.
By Implicit CSR we understand the entirety of a country’s formal and informal institutions assigning corporations an agreed share of responsibility for society’s interests and concerns.
Implicit CSR normally consists of values, norms and rules which result in (mostly man- datory but also customary) requirements for corporations to address issues stakeholders consider a proper obligation upon corporate actors. Representative business associations or individual corporations would often be directly involved in the definition and legiti- misation of these social responsibility requirements and if not they would consider the outcomes as a legitimate trade-off for their own legitimacy. This implicit CSR would normally not be included in traditional American textbook treatment of CSR. (Matten og Moon 2004:9)
Jo mer institusjonalisert et økonomisk system er, jo mer fremtredende er det implisitte sam- funnsansvaret. Ikke alle formelle og uformelle institusjoner i et system legger et samfunnsan- svar på selskapene, men samfunn med en «longstanding and dense institutional heritage are more likely to address CSR issues in the form of implicit CSR» ( Matten og Moon 2004:10).
Forholdet mellom en eksplisitt eller implisitt tilnærming til CSR vil altså kunne forklares ut ifra de formelle reguleringene som preger blant annet arbeidsmarkedet. En viktig grunn til at CSR har vært mer utbredt og studert innenfor amerikansk kontekst, er derfor at det i Europa er blitt kalt noe annet – offentlig politikk.
2.3.2 Ulike dimensjoner og nivåer for CSR
I litteraturen deles også CSR ofte inn i en sosial dimensjon, en økonomisk dimensjon og en miljødimensjon, den såkalte «triple bottom line»-tilnærmingen. «Triple bottom line» har som tidligere nevnt sitt utspring i mer etablerte regler for finansiell rapportering og økende krav om at selskaper også skal rapportere om sosiale og miljømessige konsekvenser av sin virk- somhet. Videre har diskusjonene over anskueliggjort at CSR handler om både det ansvaret selskaper har overfor sine ansatte og andre bedriftsinterne interessenter, og det ansvaret de har overfor eksterne interessenter og samfunnet mer generelt. I tabell 2.1 har vi skilt mellom
internt og eksternt samfunnsansvar. Det interne og eksterne samfunnsansvaret vil være preget av ulike interessenter. Det interne ansvaret omfatter virksomhetens egne ansatte, mens det eksterne favner videre, det omkringliggende samfunnet. Det eksterne samfunnsansvaret vil kunne omfatte lokalsamfunnet, nasjonale anliggender og det internasjonale samfunnet.
Tabell 2.1 Ulike nivåer og dimensjoner av samfunnsansvar CSR-dimensjoner
Sosial Økonomisk Miljø
Internt Eksternt
Internt Eksternt
Internt Eksternt
I tabell 2.1 har vi operasjonalisert CSR i tråd med ulike dimensjoner og nivåer. Nivåene har vi for enkelthets skyld delt inn i internt og eksternt. Det eksterne ansvaret vil imidlertid kunne deles opp i et lokalt, et nasjonalt og et internasjonalt nivå. Hensikten med tabellen er å syn- liggjøre at samfunnsansvar kan tas på ulike områder og nivåer og som en konsekvens av ulike interessenters krav. Et selskap kan eksempelvis opptre sosialt ansvarlig på virksomhetsnivå, men uansvarlig når det gjelder de miljømessige konsekvenser av driften, og motsatt. Et kjent dilemma for fagbevegelsen er eksempelvis opprettholdelsen av en miljøforurensende indus- tribedrift (og derfor også arbeidsplasser) veid opp mot de miljømessige konsekvensene.
Selskaper har forpliktelser langs alle dimensjonene og på alle nivåene i tabellen. Det interne sosiale ansvaret dreier seg blant annet om opplæring og kompetanseutvikling blant de ansatte, beskytte utsatte arbeidstakere, tilby tilrettelegging til eldre og de med midlertidige eller varig nedsatte arbeidsevner og følge sentrale og lokale avtaler.
Det økonomiske interne ansvaret dreier seg om å følge gjeldende regler for regnskapsføring, tilfredsstille eieres krav og interesser samt dele verdiskapning med de ansatte. På miljøområdet har selskapet og selskapets ledere et ansvar for å sikre at HMS-regelverket følges, å tilby et godt og inspirerende arbeidsmiljø, både fysisk og psykisk.
Selskapet vil også ha forpliktelser overfor lokalsamfunnet langs de samme dimensjonene.
Det eksterne sosiale ansvaret vil blant annet handle om å gi lokalbefolkningen mulighet til å delta i verdiskapningen i bedriften gjennom å øke sysselsetting samt å overholde avtaler. Det lokale økonomiske ansvaret kan dreie seg om å delta i utviklingen av næringslivet lokalt, mens det miljømessige ansvaret vil være knyttet til å unngå eller redusere lokale utslipp av miljøgifter.
På det nasjonale plan har selskaper en forpliktelse overfor myndigheter og organisasjoner, de skal bidra til å opprettholde sysselsetting og å overholde skatte- og avgiftsregler, og på samme måte som på lokalt nivå sikre at bedriften jobber aktivt for å unngå forurensning og utslipp.
Sist, men ikke minst har selskaper et ansvar overfor det internasjonale storsamfunnet. Det internasjonale sosiale ansvaret dreier seg om forpliktelser til å redusere ulikhet mellom land og interessenter i disse landene, gjennom for eksempel å tilby gode lønns- og arbeidsvilkår. Det økonomiske ansvaret er eksempelvis knyttet til anti-korrupsjonsarbeid og tiltak for å redusere økonomisk kriminalitet. Sist, men ikke minst har selskaper et ansvar for å sikre bærekraftig utvikling og ta et globalt ansvar for miljøproblemer.
