FAGBEVEGELSEN, EØS OG DEN EUROPEISKE UNION
En utredning om fagbevegelsens vilkår i EØS og EU
Jon Erik Dø/vik (red)
FAFO-rapport 168
(
©
Forskningsstiftelsen FAFO1994
ISBN82-7422-123-0
Omslag: Karl Rikard Nygaard Trykk: Aktietrykkeriet as
Også utgitt som bilag til LO-aktuelt nr.
8 1994
Innhold
Side Del l Politikk, marked og næringsutvikling
1 Fagbevegelsen, EØS og Den europeiske union ... 5
1.1 Innledning ... 5
1.2 Rammer for debatten ... 5
1.3 Analytisk utgangspunkt, avgrensning og oppbygging ... 6
1.4 Hovedtrekk ved EØS versus EU ... 7
2 Næringspolitikk og konkurranseforhold ... 11
2.1 Innledning ... 11
2.2 Det indre marked i EU og EØS ... 11
2.3 Næringsstøtte og regionalpolitikk ... 12
2.4 Handelspolitikk og toll ... 13
2.5 Investeringer og multinasjonale selskaper ... 14
3 Virkninger for ulike bransjer ... 16
3.1 Olje og gass ... ' ... 16
3.2 Landbruk og næringsmiddelindustri. ... 17
3.3 Fiske og fiskeindustri. ... 19
Del Il Økonomisk politikk og sysselsetting 4 Arbeidsledighet og økonomisk politikk i 1970- og 1980-årene 22 4.1 Innledning ... 22
4.2 Sysselsetting og ledighet i Norge og Vest-Europa ... 22
4.3 Endrete internasjonale rammer for nasjonal sysselsettingspolitikk ... 23
4.4 Norsk økonomisk politikk på 1980-tallet ... 24
5 EUs økonomiske og monetære union ... 25
5.1 Innledning ... 25
5.2 Hovedtrekk ved planene om en økonomisk og monetær union ... 25
5.3 Prisstabilitet og sysselsetting ... 26
5.4 Finanspolitikk, budsjettunderskudd og sysselsetting ... 27
5.5 Finansmarkedenes tyranni og selvstendigheten i pengepolitikken ... 27
5.6 Oljeprisfall, devaluering eller lønnsnedslag - pest eller kolera ... 28
5.7 Euro-LOs kritikk av EUs økonomiske politikk ... 29
5.8 Blir pengeunionen noe av og kan Norge stå utenfor? ... 29
5.9 Avslutning: Tre ulike modeller ... 30
6 Finansiering av offentlig sektor. ... 32
6.1 Innledning ... 32
6.2 Skatte- og avgiftsharmonisering i EU ... 32
6.3 Konsekvenser for offentlig økonomi ... 32
Forkortelser CEEP - European Centre of Enterprises with Public Participation DEFS - Den Europeiske Faglige Samorganisasjon, også kjent som CES, ETUC, Euro-LO UNICE - Union of Industrial and Employers' Confederations of Europe Side 7 Mot en ny europeisk sysselsettingsstrategi? ... 34
7.1 Innledning ... 34
7.2 De europeiske sysselsettingsinitiativene ... 34
7.3 Fagbevegelsens dilemma ... 35
Del III Arbeidsliv, fagorganisering og velferdspolitikk 8 Arbeidslivspolitikk i EØS og EU ... 36
8.1 Utgangspunkt. ... 36
8.2 Den sosiale dimensjon - arbeidslivspolitikk i EØS og EU ... 36
8.3 EUs virkemidler i arbeidslivspolitikken ... 37
8.4 Arbeidsrettslige reguleringer ... 38
8.5 Sosial dialog og europeiske forhandlinger ... 40
8.6 Hvor går EUs arbeidslivspolitikk? ... 41
8.7 Sammenfatning: EUs arbeidslivspolitikk ... 41
9 Europeisk fagorganisering ... 43
9.1 Utgangspunkt. ... 43
9.2 Nasjonale lov- og forhandlingssystemer i Europa ... 43
9.3 Den europeiske faglige samorganisasjon (DEFS) ... 45
10 Velferd og likestilling ... 48
10.1 Innledning ... 48
10.2 Hva er spesielt med den norske velferdsmodellen? ... 48
10.3 Hovedtrekk ved dagens utvikling ... 48
10.4 Sosialpolitikken i EU ... 49
10.5 Følger for velferdspolitikken ved EØS versus EU-medlemskap ... 49
1 0.6 Likestillingspolitikk ... 50
11 Union, demokrati og påvirkning ... 51
11.1 Innledning ... 51
11.2 Mellomstatlig og overnasjonalt samarbeid ... 51
11.3 Debatten om EUs deokratiske underskudd ... 51
11.4 Fra statsforbund til forbundsstat? ... 52
11.5 Reformer i EUs beslutningssystem ... 52
11.6 Påvirknings- og innflytelsesmuligheter? ... 53
11.7 Valg under usikkerhet... ... 55
Sammendrag ... 56
Vedlegg 1 Oversikt over bindende EF/EU-vedtak på arbeidsrettsområdet ... 61
Vedlegg 2 FAFO-publikasjoner om Norge, EØS og EF/EU ... 63
Forord
Denne urredningen er gjennomført på oppdrag fra LO ekretariat.
Siktemålet er å bidra med kunnskap, problem tillinger og analyser som kan danne grunnlag for fagbevegelsens debatt om EU-medlem
skap. Det er med atskillig ydmykhet FAFO bar påtatt seg oppdraget.
Spørsmålet om norsk medlemskap i EU må avgjøres ut fra prinsipi
elle politiske vurderinger. Det finnes ikke noe forskningsbasert var på hva et EU-medlemskap kan bety for fagbevegelsen og det norske samfunnet. Analysen konsentrerer seg om spørsmål som sær kilt berører fagbevegel ens intere ser, og !lere viktige aspekter ved EU
spørsmålet er meget knapt behandlet.
FAFO har etter be te evne og innen korte tidsfrister forsøkt å lage en saklig og redelig beskri vel e av aksforholdene og preseIltere ana
lyser og problemstillinger som inviterer til motforestillinger og meningsbrytning. Målet er ikke at alle skal være enige, men at ana
lysen bidrar til en debatt som får fram nyansene, motsetningene og de reelle politiske dilemmaene fagbevegelsen står overfor. Mulige feil og kjevheter er vi trygge på at del takeme i debatten v il ørge for å rette opp. FAFO har ikkebatt noen referan egruppe. og oppdrag - giver bar ikke ett rapporten før den nå foreligger.
Utredningen er bygd opp lik at ulike deler og kapitler kal kunne le e hver for eg. Dette vil innebære en del overlapping og gjenta
kelse av momenter for den som leser den fra perm til perm.
Arbeidet har foregån under stort tidspress i lØpet av et par hektis
ke vårmåneder. Utredningen kunne ikke vært gjennomført uten den grunnkompetansen om er opparbeidet på FAFO gjennom produk-
jon av et tjuetalls rapporter om ulike sider ved den europeiske inte
grasjonen i de siste årene (se publikasjonsliste bak). Vi vil også benytte anledningen til å takke alle de personene i statsforvaltning
en organisasjonslivet og andre forskningsmiljøer som beredvillig har svart på alle våre pørsmål og henvendelser underveis. Ingen nevnt, ingen glemt.
En gruppe medarbeidere ved FAFO har levert bidrag til enkelt
kapitler: Anne Britt Djuve (fiskerinæringen), Tone Flønen (likestil
ling), Torunn Olsen (arbeidslivspolitikk), Arild H. Steen (land
bruksbaserte næringer og økonomisk politikk), Dag Srokland (næring politikk) og Ivar Lødemel (velferd politikk). Takk: for hel
hjertet innsats fra samtlige! Undertegnete bar vært redaktØr og står ansvarlig for utredningens endelige utfonning.
Jon Erik Dø/vik Forskningsleder FAFO
13. juni 1994
DEL I
Politikk, marked og næringsutvikling
Kapittel 1 redegjør for utredningens analytiske ramme, oppbygging, avgrensning samt hovedtrekk ved EU og EØS.
Kapittel 2 omhandler næringslivets konkurransevilkår, rammene for nærings- og regionalpolitikken , handelspolitikk samt spørsmålet om endringer i næringslivets investeringsatferd. I kapittel 3 drøfter vi situasjonen for energisektoren, landbruksbaserte næringer og fiskerinæringene.
1 Fagbevegelsen , EØS og Den europeiske union
1 . 1 Innledn i ng
Målet for denne utredningen er å bidra med kunnskap og analyser som kan tjene som grunnlag for fagbevegelsens debatt om norsk EU
medlemskap.
Hvorvidt dagens EØS-løsning eller norsk EU-medlemskap gir best muligheter til å fremme fagbevegelsens interesser og verdier, er grunnleggende et politisk spørsmål. I en situasjon der hele Europa er i en brytningstid og den framtidige utviklingen er uviss, stiller dette fagbevegelsen o enor van kelige valg.
En analyse av EØS og EU-medlemskap kan aldri bli full tendig objektiv eller verdinøytral. Enhver fram tilling av et å ammen att og omstridt spørsmål må bygge på utvalg av premisser, temaer, avgren ninger og fortolkninger om kan oppfatte om politi k kon
trover ielle. Europadebatten i Norge er j tor grad en trid om å defi
nere virkelighetsbildet.
FAFO oppgave har ært å beskrive forhandlingsresultatet og grunnlaget for nor k EU-medlemskap og drøfte sentrale problem
stillinger for fagbevegel en. Kon ekvensene og mulighetene knyttet til EØS og EU-medlemskap vil avhenge a økonomiske drivkrefter og framtidige politiske prosesser om fagbevegelsen elv vil være med å påvirke, både på na jonalt og europei k plan. Valget mel
lom EØS og EU dreier eg i første rekke om hvilke politi ke rammer og perspektiver fagbevegelsen skal legge til grunn for sin arbeid.
I dette innledning kapitlet viI vi redegjøre nænnere for premis e
ne og det analytiske perspektivet vi har tatt utgangspunkt i, samt opp
bygging og avgrensning av temaer.
1 .2 Rammer for debatten
Valget mellom EØS og EU-medlem kap er ikke et valg mellom sta
tus quo og forandring. Gjennom EØS-avtalen er Norge en del a det indre markedet med fri bevegel e av varer, tjene ter, arbeidskraft og kapital. Ua hengig av Norges formelle tilknytning tll EU har det skjedd og skjer tore endringer både i orge internasjonale ramme
vilkår og i det nor ke samfunn selv. Arbeidsledigheten har økt og velferds taten har slått prekker. Arbeidsliv og levekår er under omforming, og nye former for osial ulikhet vokser fram også i Nor
ge.l alle de vesteuropeiske landene tår arbeidstakerne overfor utfor
dringer om stiller krav til fornyelse av fagbe egel ens trategier.
Gjennom flere tiår har en tiltakende intema jonalisering skapt Økt avhengighet mellom landenes Økonomier. Multinasjonale konsern står for en økende del av verden handelen og kan piJJe land og arbeidstakere ut mot hverandre i kampen om arbeidsplasser og inves
teringer. Kløften mellom rike og fattige land øker. Den globale kon
kurransen og liberaliseringen av verdenshandelen via GATT-syste
met øker pre set for om tilJing i alle ve tlige hØykostland. Jerntep
pets fall åpner nye perspektiver, både fOT konkurranse og samarbeid mellom ø t og ve t i Europa. Markedsintegra Jonen og liberalise
ringen av kapitalbevegelsene bar vekket hvert enkelt lands evne til
å styre økonomien og endret tyrkeforboldene mellom arbeid og kapital. Na Jonale velferd ordninger, miljØ tandarder arbeidsvilkår og forhandling systemer har kommet under press. Økende arbeids
ledighet og miljøkri en er grenseover kridende problemer som kre
ver internasjonale svar fra fagbevegelsen.
5
Dis e utfordringene har ammenheng med langsiktige endringer i den inlernasjonale kapitall men og entrale politiske forandringer i Europa. Når avgjørende rammevi lkår for landenes politikk fastlegges i markeder og beslutningsarenaer som er utenfor rekkevidde for nasjonale politikere og fagbevegelser inn. nevres na Jonal tatene reelle JØlråderett. For fagbe egelsen kan EØS eUer EU-spørsmålet derfor ikke dreie eg om det er beho for mer forpliklende interna- jonaIt samarbeid. SpØr målet er hvordan og under hvilke poLitiske
rammer fagbe egel en be t kan møte de imerna jonale utfordringene og fremme arbeid takerne interes er i orge og i en bredere euro
pei k sammenheng. Dette er van kelig å vurdere a flere grunner:
1) Det er vrient å ki Ile mellom internasjonale faktorer om vil påvir
ke rammevilkårene for det norske sarnfUlmet uan ett, og hvilke faktorer om kan til krive EØS eUer E -medlemskap.
2) Kon ekven ene og mulighetene knyttet til EØS og EU-medlem
skap kan ikke vurdere ut fra en faktisk be kri vel e a hvordan EØS og E er ut i dag men må bygge på en vurdering a hvor
dan det europei ke samarbeidet kan utvikle seg i framtiden.
3) Virknjngene av EØS og EU for det nor ke amfunn vil i tor grad påvirkes av framtidige politiske valg og styrkeforhold på nasjo
nalt nivå. EØS og EU gir nye ramme ilkår men avgjørende poli
ti k trid pørsmål for ek empel knyttet til eJferd taten utfor
ming og fagbe egel en tilling vil avgjøres i Norge.
4) Grunnlaget for nor k politikk og Norge rolle i Europa vil påvir
kes av hvilken tilknytning de øvrige nordi ke landene velger til E . For fagbevegelsen har det nordi ke amarbeidet aUtid tått sentralt. Hvorvidt nordisk fagbevegelse kan bygge gjennomslags
kraftige politiske allianser innenfor et utvidet EU, og hvorvidt EØS kan bli et tilfredsstillende politisk instrument for å fremme nordiske arbeidstakeres interesser på europeisk plan, betinges av Sverige og Finlands stilling.
Disse forholdene understreker at det er umulig å analysere seg fram til entydige og sikre konklusjoner om konsekvensene av EØS eller EU-medlemskap. Valget vil til syvende og sist dreie seg om prinsipielle politiske mål og verdier som ikke kan reduseres til fin
regning over marked andeler, fiskekvoter, tolltariffer eUer pro ent
for kjeller i rente- og pri rigning. Det er heller ikke pør mål om kan be vare endelig ved juridi ke traktatlolkninger. Fagbevegel- en valg vil måtte bygge på langsiktige vurderinger av politi ke drivkrefter og vi joner om kan på irke ut iklingen på europeisk og nasjonalt plan. Man tår ikke overfor ferdig tøpte alternativer, men en poljtisk irkelighet som er i fortløpende forandring. Gevin ter og ulemper il være ulikt fordelt i fagbevegel en. Dette er en itua jon om kaller på tvil, respekt og toleran e for ulike yn narere enn krå ikkerhet.
I 1972 opplevde fagbevegelsen en splittelse som ikke bare tæret på amholdet. Aktørene trakk hverandres grunnleggende motiver i tvil, og fagbevegel ens amIete tro erdighet ble svekket. Utgangs
punktet for denne utredningen er at det er fullt muLig og legitimt å være både for og imotEUÆØS ur fra en begrunnel e som er forank
ret i fagbevegel ens grunnverdier knyttet til likhet demokrati og olidaritet- nasjonalt og internasjonalt. Siden 1972 har Europa gjen
nomgårt dramati ke omveltninger E er utvidet og endret, og våre nordi ke naboland tår i en annen tiJllng. Samtictig foreligger et altemari i EØS-avtalen om fagbevegel en har vært en akti tøtte
spiller for. Ikke ut fra isolasjoni ti ke moti er, men for å ikre en ramme for aktiv norsk medvirkning i den europei ke integrasjonen.
Da LOs repre entantskap i J 992 med olid flertall gav til lutning til EØS-avtalen var det ut fra et perspektiv der fagbevegel en tøttet den europei ke amiing prosessen. LO anerkjente EU entrale poli
ti ke rolle i Europa og å EØS-avtalen om en ramme for et nærme
re og bredere samarbeid mellom EFTA og EU-landene i en alleuro
pei k ammenheng. Dette var ikke alene uttrykk for politiske vurde
ringer men bygde og å på en erkjenne] e av at en aktiv faglig påvirk
rnng i europeiske amrnenheng forutsetter at fagbevegelsen ikke plittes i indre trid. Arbeidstakere og forbund i ulike sektorer kan ha
krys ende mtere. er i EØSÆU-spørsmåJet. Dette stiller tore kra til å i areta balansen mellom ektorhensyn og helhet hensyn. En fag
bevege) e i utakt med seg elv har et dårlig grunnlag for å vinne inn
flytelse - både på na jonalt og europei k plan. Fagbevegelsen akti
ve tøtte til EØS- trategien og forsiktige behandljng av EU- pørs
målet bør e om et oppriktig uttrykk for at fagbevegelsen er avhengig a bred organi atori k opp luming om ine trategier.
Hi tori k er fagbevegel en makt bygget på na �onale faglige og politiske virkerrudler. Samtidig er fagbevegel en del a en interna
Jona] b egeLse med oppgave å fremme medlemmene og arbeid - takemes mteresser på tvers av landegren ene. Dette kan gi pen
ninger mellom na Jonale og felle europeiske arbeid mkerinteres er og mellom hen ynet til nasjonal uverenitet og ønsket om økt med
råderett på europei k plan. Men uansett utfall a folkeav temningen, vil fagbevegel en medvirke akti t i triden om den videre ut ikling i EU og EØS gjennom ine europei ke organi asjon ledd. For fag
be egelsen dreier internasjonal olidaritet seg ikke før t og fremst om humani me, men om kamp for felle egeninteresser. Denne stri
den kan verken stanse ved nasjonalstaten, Norden, EFTA eller EUs grenser, men må bygge på et grenseoverskridende internasjonalt per
spektiv.
1 .3 Analytisk utgangspunkt, avgrensning og oppbygging
Den nor k e europadebatten kan ofte gi inntrykk a at utfallet av fol
keav temningen er full tendig avgjørende for hvordan framtiden i Norge kal e ut. Utgang punktet for denne analysen er et annet. Til forskjell fra art-hvitt-bildene av hvilken dy ter kjebne som ven
ter oss utenfor eller innenfor EU, vil vi argumentere for at EU-spørs
målets betydning for fagbevegelsen er overdrevet både av JA og NEI-siden.
Norge og EFTA-landene er gjennom flere tiår blitt stadig sterkere vevet inn i den internasjonale markedsøkonomien gjennom EFTA
samarbeidet, handelsavtalen med EF og handelsliberaliseringen i GATI. Norge har en meget åpen økonom.i m den eksportlimport
andel på om Jag 40 pro enL av BNP og rundt 80 prosent av ekspor
ten går i dag til EØSÆU-Iand. EØS-avtalen vil befeste denne utvik
lingen. Gjennom EØS-avtalen vil Norge være en del av den regio
nale integrasjonen i Vest-Europa der EU- am arbeidet utgjør en dominerende politisk kraft. Gjennom EØS-a falen har· lorge med is e unntak, sluttet eg til det indre markedet og prin ippet om de fire frihetene. Dette sikrer like erdige konkurransevilkår for hoved
delen av nor k næring li ,men innebærer og å at Norge har ak ep
tert fri bevegelse av varer, tjenester, arbeid kraft og kapital. Gjen
nom EØS-avtalen har I orge også luttel seg til prin ippet om at man i det ve teuropei ke enhetsmarkedet kal ha felles minimum regler for arbeid vilkår og miljø, samt en artete produkt tandarder. Den økonomi ke integrasjonen innebærer al det både for EFT A- og EU
land er vanskelig å føre en nasjonal Økonomi k politikk om er radi
kall annerlede enn handelspartnernes, uten at det virker inn på kon
kurran eevnen, rente- og valutaforhold og næringslivets investe
ring atferd.
På denne bakgrunnen vil vi argumentere for at den økonomisk
politiske virkeligheten nor k fagbevegelse vil stå overfor neppe kommer til å bli dramatisk forskjellig i EØS og EU. Både i EØS og EU vil de grunnJeggende rammevilkårene for norsk økonomi, arbeidsliv og velferd bli sterkt påvirket av utviklingen i de øvrige lan
dene i det indre markedet.
I dette perspekti et er de ve teuropeiske fagorganisasjonene vevet i nn i et kjebnefelJe skap, der de i ynkende grad kan stole på nasj 0- nal tarenes evne til å ivareta arbeid takeme interes er. For at fagor
ganisasjonene kal unngå å bli kasteballer i en ødeleggende konkur
ran ekamp som kaper press for reduk Jon av skattenivået, offenllig velferd miljø tandarder og arbeids ilkår, kreve amol'dnete fagjig
politi ke trategier..Idenne ammenheng er ikke killet mellomEØS
og EU det avgjørende. Striden om EU-medlem kap er førsr og frem t et spørsmål om hvilke politiske rammer fagbevegel en finner me l hensikrsme sige for å fremme ine Lnrere er på europei k og na jo
ualt plan. Denne vurderingen vil avhenge både av ut iktene for EU videre utviklino og a ut iktene til atEØS kan bli et levedyktig poli
tisk alternativ.
Med dette anal y ti ke utgangspunktet har vi bygget opp utred
ningen rundt en beskriveI e av likheter og for kjeller mellom EØS
a talen og EU-medlem kap. Ette om fagbevegelsen har gitt aktiv støtte til EØS har vi avgren et oss overfor den delen EU-debatten om dreier seg om å frikople Norge fra E0S- og E -integrasjonen.
Ut fra mandatet fra LO-sekretariatet konsentrerer utredningen eg om spørsmål som berører fagbevegelsens arbeidsvilkår og mulighe
tene til å fremme arbeid og velferd for alle.
I tråd med Marx tar vi i del I utgangspunkt i de økonomiske og mar
kedsmessige forhold som påvirker produk donsforholdene i amfun
net. Utviklingen i norsk økonomi produk jon og s el erting utgjør den materielle basi både for fagbe egelsens arbeid og for den poli
tiske utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Gjennom delta
kelsen i det indre markedet vil Norge i hovedsak stå overfor de sam
me Økonomiske ramme ilkårene iEØS og EU (kapittel 2), med vik
tige unntak for primærnæringene og næring middelindu trien. Di e ektorene vil følgelig vie ærskiJt oppmerksomhet (kapittel 3).
Deretter trekker i gradvi inn forhold knynet til den politiske og in titu jonelIe overbygningen fagbevegelsen skal virke innenfor P' na jooalt og på europeisk plan. Og å her er det mange likhet trekk mellom EØS og EU blant annet knytter til rammene for europei k arbeidslivspolitikk den o iale dimen jonen og velferd politikk
amtidig som det er på det politi k-institu Jonelle området en finner de entral forskjellene mellom EØS og E .
l del Il legger vi hoved ekten på endringer i vilkårene for na jo
nal Økonomi k politikk, ys el erting politikk og EUs planer om en Økonomi k og Monetær Union (øMU) (kapittel 4 og 5). i redegjØr for pør målet om 6nan iering av offentlig virksomhet (kapittel 6), samt debatten om europeiske trategier mot arbeid ledighet (kapitlel 7)
DeilII omhandler den norske velferds- og arbeidslivsmodellens framtid og pør målet om demokrati, folkestyre og påvirkning i EU og EØS. Den so iale dimensjon, arbeid liv politikk og faglige ret
tigheter i EU og EØS analy eres i kapittel 8. Kollektivavtalenes og fagbevegelsen tilling i EU-landene og på europeisk plan behand
les i kapittel 9. Mulighetene til å videreføre nasjonal likestilling og velferdspolitikk LE' og EØS drøftes i kapittel 10.
l avslutrring kapitlet (11) drøfter i enkelte overordnete politi ke problemstillinger knyttet til EØS' og EUs videre utvikling, med vekt på forholdet mellom na jonal uverenitet, demokrati og innflytelse på europeisk plan.
Gjennom denne oppbyggingen - om gjenspeiler E hi toriske utvikling fra markedssamarbeid til terkere politi k integrasjon - har i måttet gjøre en rekke prioriteringer og avgren ninger. Flere vikti
ge politi ke pØr mål knyttet til miljØ ikkerhet politikk, forholdet til u-landene forbrukerspørsmål mv., er utelatt elJer bebandlet meget knapt, dels av plasshensyn, dels for å konsentrere analysen om spØrs
mål som særskilt berører fagbevegelsens interesser. Dette innebærer ikke at vi mener disse forholdene er underordnet for fagbevegelsen.
I resten av innledningskapitlet vil vi kort redegjØre for hovedtrek
kene ved EØS og EU, for å gi en overordnet ramme for forståelsen av de etterfølgende delene.
1 .4 Hovedtrekk ved EØS versus EU
1 .4.1 EØS
-Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet
EØS-avtalen bygger i hovedsak på et mellomstatlig samarbeid mel
lom EFTA-landene og EU-landene omkring gjennomføringen av det felles indre markedet, samt en rekke tilgrensende områder. Ansvaret
for de politiske retrring linjene og eventuelle endringer i EØS-avta
len ligger i EØS-rådet, der ministre fra begge parrer samt Europa
kommisjonen er representert. I dette lopilJarsy ternet skal EF[ -pil
laren og EU-pillaren tale med en stemme i alle be: lutninger om nytt regel erk. EØS-avtalen bygger på at EFrA-Iandene tiltrer EU lov
verk for det indre markedet og bygger dette inn i nasjonal rett.
år EU-landene utvikler nye regler på områder som berører EØS
avtalen, skal EFTA-landene informeres og kon ulreres. Derte skjer ia EØS-komiteen om har an varet for vedtak a nye regler, amt EFTA-deltakelse i en del saksforberedende EU-komiteer. Derte kal . ikre EFTA-landene mulighet til innflytelse på EUs beslutrringsut
forming men ikke deltakei e i i EUs beslutningstaking. EØS-komi
teen er sammensatt a embedsmenn fra EFTA-landene og Europa
kommisjonen. Kravet til en temmigbet i EØS gir EFTA-landene en formell etorett mot nye regler, noe om i prin ippet kan utløse mot
tiltak. Partene ynes innstilt på å finne fleksible lØsninger der det er uenighet, men vetoretten må antakelig benyttes med forsiktighet for å unngå uthuling av målet om en artet regel erk.
For å sikre lik praktisering og håndheving av konkurran ereglene i det indre markedet, er det opprettet et ua hengig overvåkning or
gan (ESA) for EFTA-landene og en EFf A-domstol som skal avgjø
re tvistespørsm I som berører EF[ A-land. I tillegg er det i EØS opp
rettet et rådgi ende parlamentarikerorgan og en konsultativ komite for arbeidslivets parter.
Som en del av samarbeidet om gjennomføringen av de fire frihe
ter med felles konkurranseregler i det indre markedet, omfatter E0S
avtalen utvikling av felles regelverk for statsstøtte regionalpolitikk offentlige innkjøp offentlige monopoler, konsesjonspolitikk, den so iale dimensjon miljØ produktslandardisering, forbrukerpolitikk bedriftslovgivning samt politisk samarbeid knyttet til forskning og utvikling og EFTA-bidrag til EUs regionalfond.
EØS-avtalen innebærer dels en viderefØring av etterkrigstidens vesteuropei ke amarbeid mØn ter mellom EF og EFTA-landene del en politi k utvidel e og utdyping av dette samarbeidet.lli torisk gjen peiler EFTA-samarbeidet et Jcille mellom de nåværende EFfA-landene- amt Danmark og Storbritannia-som har prioritert frihandel, og de opprinnelige EF-landene som har ønsket et terkere politisk amarbeid. EØS-avtalen repre enterer en ambi jon om å bygge en politisk bro mellom di e ulike modellene for arnarbeid, med ikte på en økende tilnærming mellom partene. Dette forutset
ter en vis gjensidighet og like elet i tyrkeforholdene mellom EFTA- og EU-pillaren. Et nøkkelspørsmål il følgelig være hvilke kon ek enser det vil f!for EØS- amarbeidets in titusjonelle og poli
tiske grunnlag dersom flere EFTA-land går inn i EU.
1.4.2 EU - Den europeiske union
Grunnlaget for EU-samarbeidet ble i hovedsak trukket opp i Roma
traktaten fra 1957, som siden er omarbeidet og utvidet gjennom Enhetsakten fra 1986 og Maastrichtavtalen fra 1991. Målsettingen for Fellesskapet har hele tiden vært å fremme en stadig nærmere sam
menslutning mellom medlemslandene. I Maastrichtavtalen er dette uttrykt i navneskiftet til Den europeiske union. Siden opprettelsen har antallet medlemsland økt fra seks til tolv, og markedssamarbei
det er blitt utvidet til å omfatte stadig bredere politiske områder.
E bygger på et amarbeid mellom elv tendige tater om på mange områder har ovema jonal karakter, og på andre områder mel
lom talHg karakter. EU er ingen ua hengig enhet overordnet med
lem landene, EU kan kun handle på områder medlemsstatene ved enstemmighet har delegert myndighet til fellesskapet. Rammene for EUs ulike samarbeidsområder og myndighet er trukket opp i Maas
trichtavtalen som bygger på tre søyler:
EUs institusjoner og beslutningsprosess
EUs øverste organ er Det europeiske råd, der medlemslandenes stats
og regjeringssjefer fatter alle overordnete politisk beslutninger og Unionsrådet, der medlemslandenes ministre fatter lovvedtak etter 7
Søyle 1 Fellesskapsområder
Denne søylen gjelder de områder der medlemsstatene har besluttet å utøve sin myndighet i fellesskap gjennom over
nasjonalitet, dvs. områder hvor EU kan fatte beslutninger som er direkte bindende for medlemsstatene, og EF-dom
stolen kan fatte rettskraftige avgjørelser. Dette gjelder blant '. annet tidligere samarbeidsområder som det indre marked, felles handelspolitikk, landbrukspolitikk, miljøvern, den sosiale dimensjon og ø konomiske og sosiale overføringer mellom regioner. Maastrichtavtalens viktigste endring på fellesskapsområdet var målsettingen om å utvikle en ø ko
nomisk og monetær union. Nye områder ble omfattet av kvalifiserte flertallsvedtak, blant annet en del spørsmål knyttet til arbeidstakernes rettigheter og miljø, samt områ
der der EU fikk utvidet myndighet til å vedta tiltak for å støt
te og supplere medlemsstatenes politikk: forbrukervern, utdanning og yrkesopplæring, folkehelse, bistandssamar
beid, visumpolitikk og transeuropeiske nettverk. Maas
trichtavtalen innførte også et såkalt U nionsborgerskap som sikrer medlemslandenes statsborgere en del rettigheter innenfor EU-området, blant annet knyttet til valgbarhet og stemmerett ved lokalvalg.
Søyle 2 Mellomstatlige områder - felles utenriks- og sikkerhetspolitikk
. Gjennom styrket informasjonsutveksling og konsultasjon . er målet å utforme felles utenriks- og sikkerhetspolitiske holdninger og felles opptreden i saker der medlemslande
ne har felles interesser. Beslutninger krever enstemmig
het. Dersom medlemslandene vil innlede felles aksjoner, skal mål, rekkevidde og virkemidler avklares, og statene kan ved enstemmighet beslutte at visse sider ved gjen
nomføringen kan avgjøres ved kvalifisert flertall. Det uten
riks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet gir åpning for utvik
ling av en felles forsvarspolitikk, eventuelt gjennom Vest
unionen (VEU).
Søyle 3 Mellomstatlige samarbeidsområder - justis
og politisamarbeid
Dette omfatter toll og politisamarbeid, asylpolitikk, regler for grensepassering og kontroll overfor tredjeland innvan
dringspolitikk, bekjempelse av narkotikamisbruk og inter
nasjonal kriminalitet, samt sivil- og strafferettslig samar
beid. Samarbeidet skal bygge på enstemmighet og respek
tere relevante internasjonale menneskerettighetskonven
sjoner. Europakommisjonen og EF-domstolen har ingen beslutnings- eller domsmyndighet innen søyle 2 og 3.
forslag fra Europakommisjonen. Kommisjonen har enerett på å ta initiativ til nye regler og skal påse at medlemslandene gjennomfører og anvender EU-reglene på korrekt måte.
Europaparlamentet har i første rekke vært en politisk høringsin
stans, men fikk gjennom Maastrichtavtalen rett til å anmode Euro
pakommisjonen om å foreslå nye regler (Art. 138B) og myndighet til å forkaste lovforslag på en del områder (Art. 189B, medbestemmel
sesprosedyren). Gjennom deo åkalte amarbeid prosedyren (Art.
] 89) om ble innfØrt ved Eohetsakten, er Europaparlamentet sikret medinnflytelse i en rekke lovgivning aker.
Innenfor feJleskap området bar Europadom tolen en viktig tviste
lø�ende og rettsutviklende rolle. I tiIJegg bar EU opprettet en erie rådgivende organ, blant annet Den Økonomi ke og osiale komj[e med repre entanter fra interesseorgani a joner og arbeid livet par
ter, og Reg'ionkomiteen med repre entanter fra medlem landene fylker og regioner. EU har også utviklet organer for sosial dialog med arbeidslivets parter på europeisk plan.
Beslutningspro e en j EU er uoversiktlig og bygger på innspill, konsultasjon og dragkamp mellom en rekke organer og aktører, før medlemslandene regjeringsrepre en tanter kan fatte vedtak i Uni
on rådet. Dette gir på den ene iden spillerom for iOlpulser og påvirk
ning [Ta et vidt :pekter av organi erte interessegrupper, på den andre iden har det gitt grunnlag for kritikk a manglende åpenhet og demokrati k kontroll. Hvis EU utvides med Here nye medlem land vj) det for terke beho et for reformer i beslutning pro es en og den in tirusjoneUe oppbyggingen.
Overnasjonalitet versus nasjonal selvstendighet i EU
EUs lovgivningsmyndighet og politiske styring er i dag forankret i organer ammen att av repre entanter for medlemsstatenes regje
ringer. EU kan bare fatte bindende beslutninger på områder hvor Fel
le skapet uttrykkelig har fått delegert myndighet fra medlemsstate
ne (legalitetsprinsippet). På en rekke områder forutsettes enstem
mighet som gir medlemslandene vetorett, men i økende grad er lan
dene blitt enige om å bruke kvalifiserte flertallsvedtak for å effekti
visere beslutningsgangen. Det såkalte Luxembourg-forliket knesat
te et prinsipp om at medlemsland kan nedlegge veto i spørsmål av vital nasjonal interesse.
EUs demokratiske legitimitet og kontroll utgår fra nasjonalstate
nes valgte parlament og regjeringer. Kritikken av EUs såkalte
«demokratiske underskudd» dreier seg om at medlemslandenes ministre i Unionsrådet ikke er· underlagt en felles parlamentarisk kontroll. Dette gjenspeiler at EU bygger på et samarbeid mellom elv tenruge tater (et tatsforbund) om går lenger enn tradj jonelt mellom tatlig amarbeid, amridig om E ikke er en overnasjonal tatsdannel e (en forbund tat). EU-samarbeidet representerer i så måte en ny kapning i forholdet mellom land om er vanskelig å beskrive og for tå med våre tradisjonelle begreper bentet fra nasjo
nal politi k ammenheng.
Hele EU- arnarbeidet, hi torie bar vært preget av spenningen mellom ønsket om bredere o emasjonalt samarbeid og ønsket om å be are na Jonal uverenitet. I takt med at det overnasjonale elemen
tet er styrket, er behovet for en klarere grensedragning mellom nasjo
nalstatens og fellesskapets myndighet blitt forsterket. Maastrichtav
talen understreket følgelig det såkalte subsidiaritetsprinsippet (nær
hetsprinsippet),1 som enkelt sagt innebærer at EU ikke skal foreta til
tak på områder medlemstatene kan løse bedre selv: «På de områder som ikke hører inn under dets enekompetanse skal Fellesskapet tref
fe tiltak, ( ... ) bare om og så langt målene for det foreslåtte tiltak ikke i tilstrekkelig grad kan oppnås av medlemsstatene og derfor ( ... ), bedre kan oppnås av Felleskapet».
Denne formuleringen innebærer knapt noen krystallklar grense
oppgang og gir tort pillerom for politisk skjønn. Som følge av den brede folkelige skepsis til Maa trichtavtalen, som blant annet kom til uttrykk i folkeavstemningen i Danmark og Frankrike, er nærhets
prinsippet like fullt blitt en viktig symbolpoliti k markering a prin- ippet om al nasjonalstatens elv rendighet skal være grunnsteinen i EU-samarbeidet. Dette ble også understreket i den ry ke forfat
ningsdom tolen (Karl ruhe-kjennelsen) prØving av om Maastricht
avtalen var i samsvar med den tyske grunnloven.
11996 skal EU-landene avholde en ny traktatkonferanse som skal gjennomgå det in titu �onelle grunnlaget og be lutningss stemet i EU. Der vil utvil omt en rekke av de problem rillingene om er berørt j dette av nittet knyttet til demokrati k åpenhet og kontroll, forholdet mellom store og små Land innflytel e, EUI:opaparJamentet og Kommisjonens rolle, framdriften av Den Økonomi ke og mone
tære unjonen, amt utvidelse a EU østover tå sentrdlt, Det grunn
leggende pørsmåJet il likevel ære hvordan EU-landene kal regu
lere og klargjøre forholdet mellom EU overnasjonale myndigbet og na Jonal tatene elvstendighel. Dette er pØr mål vi kommer tilba
ke til i avslutningskapitlet (11).
I Av språklige forenklingsgrunner vil vi i resten av utredningen bruke oversettelsen nærhetsprinsippet, selv om vi er kl ar over at den ikke er fullt ut dekkende.
PARLAMENTET (BmsseVStrasbourg)
567 medlemmer velges I direkte valg - neste
valg
I juni 1994.
EUs INSTITUSJONELLE STRUKTUR
MINISTERRÅDET (Brussel)
EUs øverste, besIutWIde org.-I med fagministre fra medlemslandene.
Rådet representerw regjeringene, vedtar lover og fatter beslutninger
på
forslag fra KQmmrsjonen, med enstemmighet ellerkvalifisert
flertall avhengig av emne.Ridet fatter fire ulike typer beslutninger:
- forord Inger - gjelder umiddelbart - direktiV - bindende, men landene og
går
foran nasjonale lover omformer selv direktiv til egen lov - besiutninQer - er bindende for - anbefaUnger:den det gjelder er ikke rettslig bindende
EUROPAKOMMISJONEN (Brussel)
17 medlemmer, uavhengige av sine hjemlands r�jerlnger. President: Jacques Oe/ors.
- har eksIusiv rett til å foreslå lover og beslutninger til Ministerrådet
Innbyggere i millioner:
Norge:
4,2
selgia ..... �._ 25 plasser -passer
på.at
avtalene blir etterlevd.Danmark ...... 16 •
Frankrike ...... 87
Hellas ............... 25
Irland .................... 1�
italia ......... ........... 87
Luxembourg... 6
Nederland .......... 31
PoJtugaJ ... 4 .... 25 •
Spania ..... 64 ". Storbritannia ... 87
Tyskland .. ...... 99
- gjennomføn.w beslutninger og ser etter
at
regler og loVer følges.DOMSTOLEN (Luxembourg)
13 dommere tolker EUs lover og traktater for EU eller nasjonale domstoler.
Dømmer I tvister mellom EU og medlemsstatene og mellom EU og meCi�.
EU-land
_
Søkerland9
LO-Kongressen 1 993:
Uttalelse om « Fagbevegelsen og Europa»
Massearbeidsledighet, økonomiske tilbakeslag, sosial uro, nasjonalisme og fremmedhat preger dagens Europa. Bare i den vestlige delen vil over 20 millioner mennesker være arbeidsledige i løpet av inneværende år.
ISentral- og øst
Europa er utviklingen enda verre.
Itillegg til den væpnede konflikten i det tidligere Jugoslavia trues mange av de nye demokratiene av indre uro og fare for borgerkrig. Fagbeve
gelsen i Europa må føre an i et aktivt arbeid for å snu den
ne utviklingen.
Få regjeringer har full sysselsetting som hovedmål for den ø konomiske politikken. Uavhengig av tilknytningsform må det være en nasjonal forpliktelse for hvert enkelt land å skape en politikk for ø konomisk vekst og ø kt sysselsetting.
En effektiv kamp for å redusere ledigheten krever også samordnede tiltak over landegrensene gjennom en felles strategi.
Idette arbeidet må europeisk fagbevegelse ta et selvstendig ansvar.
Landsorganisasjonens kongress 1 993 konstaterer at Norges forhold til EFT A- og EF-landene blir ivaretatt gjen
nom EØS-avtalen som den norske regjering og Stortinget har godkjent. Dette er i samsvar med innholdet i det vedtak LOs kongress i 1 989 gjorde i forbindelse med planene for innføring av EFs indre marked og EFTA-landenes forhold til dette. Til grunn for vedtaket lå en forutsetning om at avta
len måtte fremme velferd og sysselsetting i Norge og styr
ke norsk næringsliv gjennom adgang til enhetsmarkedet.
Kongressen understreket nødvendigheten av en offensiv holdning fra fagbevegelsen til utviklingen i Europa.
Representantskapet i Landsorganisasjonen behandlet opplegget for forhandlingene mellom EFTA og EF i august 1 990. Her ble Kongressens hovedhensyn videreført i 1 5 konkrete krav til regjeringen. Gjennom en omfattende og bred virksomhet arbeidet LO såvel nasjonalt som interna
sjonalt for å sikre de forutsetninger Kongressen og Repre
sentantskapet la til grunn. Av særlig stor betydning for fag
bevegelsen er det regelverk som innføres i forbindelse med grenseoverskridende arbeid. For å hindre en utvikling med sosial dumping foreslo en at en gjennom lovgivningen skul
le allmenngjø re tariffavtalene mellom partene i arbeidslivet.
Regjeringen fulgte opp dette med et lovforslag som nå lig
ger til behandling i Stortinget.
Kongressen understreker betydningen av at Stortinget vedtar dette forslaget i samsvar med regjeringens opplegg.
Ut fra en helhetsvurdering og under forutsetning av at regjeringen fremsetter og Stortinget vedtar de nødvendige forslag til nasjonale lover og tiltak, anbefalte LOs repre
sentantskap i sitt møte 22. juni 1 992, at avtalen om Det Europeiske Økonomiske Samarbeidet ratifiseres. I vedta
ket heter det at « EØS-avtalen gir grunnlag for en varig og selvstendig løsning av Norges forhold til det indre marked.
Det vil være behov for EØS-samarbeidet i lang tid fram
over. .,
I
november 1 992 ga Stortinget regjeringen fullmakt til å søke om medlemskap i EF. Forhandlinger om dette pågår nå. Det må legges vekt på å skape gjennomslag for viktige norske, herunder faglige interesser, i forhandlingene. For fagorganiserte lønnstakere er det et overordnet mål at det føres en økonomisk politikk som øker sysselsettingen, reduserer ledigheten og trygger arbeidsplassene. Det er av
fundamental betydning for LO å sikre faglige rettigheter og beskytte og videreutvikle velferdssamfunnet. Det må arbei
des for at norske politikere og forhandlere legger vekt på å ivareta hensynet til den sosiale dimensjon, arbeidsmiljøet, naturmiljøet og den sosiale dialogen på europeisk plan.
Uavhengig av tilknytningsform er det viktig å bidra til en sik
ring og utvikling av disse sidene.
Hensynet til en god utvikling i distriktene er et grunnleg
gende trekk i norsk politikk. Viktige elementer i dette er landbruket, fiskerinæringen og bruk av generelle distrikts
politiske virkemidler. Såvel den politiske som faglige arbei
derbevegelsen legger stor vekt på å sikre en balansert bosetningsstruktur basert på solidaritet mellom by og land og i fellesskap mellom landsdelene.
Idenne forbindelse er det også av avgjørende betydning å sikre nasjonal råderett og selvstendighet over energi- og andre naturressurser.
Den nasjonale skatte- og avgiftspolitikken skal sikre vel
ferdsstaten og fellesskapet. Tradisjonelt er det arbeiderbe
vegelsen som står for denne type helhetlig politisk tenk
ning. Kongressen vil understreke at uten en tilfredsstil len
de forhandlingsløsning på disse områdene vil det ikke være mulig for norsk fagbevegelse å anbefale EF-medlemskap.
Kongressen i Landsorganisasjonen viser til sitt vedtak 27. oktober 1 989, hvor det ble slått fast at LOs holdning til norsk medlemskap i EF er forankret i resultatet av folkeav
stemningen i 1 972 da et flertall sa nei. Kongressen vil på nytt understreke at folket må ha den endelige avgjørelsen om Norge skal bli medlem av EF. Landets folkevalgte orga
ner og de politiske partiene må vise respekt for folkets beslutning.
Kongressen konstaterer at det innenfor Landsorganisa
sjonen i Norge er ulike oppfatninger om vårt framtidige for
hold til det politiske og økonomiske samarbeid i Europa.
Disse uoverensstemmelser må ikke føre til at norsk fagbe
vegelse svekker sin faglige og samfunnspolitiske innflytel
se. Det er av stor betydning at det innenfor fagbevegelsen føres en debatt hvor flest mulig kan delta og hvor mangfol
det i vurderingene kan komme fram. Det er videre viktig at det drives et aktivt arbeid for å spre kunnskap og informa
sjon om både positive og negative sider av et eventuelt EF
medlemskap. I dette arbeidet må det legges vekt på objek
tive analyser av konsekvensene av et medlemskap såvel for samfunnet i sin alminnelighet som for fagbevegelsen i særdeleshet. Dersom forhandlingene med EF fører fram er det et mål at fagorganiserte lønnstakere har nødvendig kunnskap og informasjon til å vurdere resultatet når det der
etter legges fram for folket til avgjørelse. Kongressen pålegger Sekretariatet å utarbeide en plan for dette infor
masjonsarbeidet og gir de nødvendige fullmakter til gjen
nomføringen. Sekretariatet gis også fullmakt til å tilrette
legge den avsluttende behandling av EF-spø rsmålet gjen
nom en ekstraordinær kongress.
I kommende kongressperiode er det viktig at norsk fag
bevegelse utvikler sitt nære samarbeid med fagorganisa
sjonene i Norden o
g
Europa for øvrig gjennom de etablerte faglige internasjonale organer. Dette samarbeidet er av ø kende betydning i påvirkning av beslutningene i EFTA, det forestående EØS og i samarbeidet mellom øst- og Vest-Europa. Arbeidet for oppbyggingen av fagorganisa
sjonene i tidligere kommunistland må fortsette. Kongres
sen vil anbefale en nærmere tosidig kontakt med de sen
trale landsorganisasjoner i Europa.
2 Næringspolitikk og konkurranseforhold
2.1 Inn ledning
Sammenliknet med dagens EØS-avtale vil et EU-medlemskap med
føre små endringer for den generelle næringspolitikken og konkur
ransereglene. Dette skyldes at det meste av regelverket som ligger til grunn for EUs indre marked (fritt varebytte og fri bevegelighet for tjenester, personer og kapital) ble formelt samordnet ved inngåelsen av EØS-avtalen. Derimot endres konkurransebetingelsene for visse næringer, i første rekke fiske, landbruk og nærings- og nytelsesmid
delindustrien, noe vi kommer tilbake til i kapittel 3.
I dette kapitlet skal vi beskrive forskjeller mellom EØS og EU
medlemskap med betydning for næringspolitikken. De viktigste endringene ved et EU-medlemskap er knyttet til regional/distrikts
politikken og handelspolitikken, samt rammene for Norges deltakel
se i den videre utformingen av det indre markedet. Sentrale pro
blemstillinger i denne sammenhengen er:
1 ) Hvilke rammer og muligheter gir EU-medlemskap for regional
og næringspolitikken sammenliknet med dagens EØS-avtale?
2) Hvordan vil norske virksomheters konkurransesituasjon endres som følge av felles handelspolitikk overfor tredjeland?
3) Hvordan vil konkurransesituasjonen for henholdsvis skjermete bransjer og eksport- og hjemmekonkurrerende virksomheter påvirkes av et EU-medlemskap?
4) Hvordan vil investeringene i norsk næringsliv påvirkes av et EU
medlemskap? Hvilke virkninger vil et EU-medlemskap versus EØS få for utenlandske investeringer i Norge og norske selskapers investeringer i utlandet?
Før vi ser nærmere på disse spørsmålene, følger en kort gjennom
gang av de hovedtrekkene i EUs indre marked som ligger til grunn for dagens EØS-avtale.
2.2 Det indre marked i EU og EØS
De overordnete målene for det indre markedet har i første nikke vært å øke den globale konkurransekraften til europeisk næringsliv, men også å styrke den politiske integrasjonen mellom medlemslandene.
Målet om å øke den globale konkurransekraften i europeisk nærings
liv må ses i lys av økt konkurranse fra Japan, USA og de nyindustri
aliserte lavkostlandene, samt økonomiske vekstproblemer og økt ledighet i medlemslandene.
Enkelt sagt er strategien for det indre markedet å skjerpe konkur
ransen, fjerne proteksjonisme mellom medlemslandene og etablere enhetlige konkurransevilkår. Ingen av landene i EU og EØS kan dis
kriminere til fordel for egne bedrifter eller borgere. For å nærme seg dette målet har landene lagt til grunn prinsippet om fritt varebytte og fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital.
2.2.1 Vi rkninger av det indre markedet
Den økte konkurransen ventes å føre til rasjonaliseringer, konsen
trasjon, stordriftsgevinster, økt produktivitet, redusert prisvekst og samlet sett bedret konkurransekraft i europeisk næringsliv. En for
venter videre Økt vekst og på sikt økt sysselsetting, selv om økono
mer er uenige om både omfanget av veksten og dens regionale for
deling i Europa. Samtidig er det faglig enighet om at veksteffektene av det indre markedet vil bli betydelig større hvis medlemslandene
er i stand til å føre en samordnet økonomisk stimuleringspolitikk.
Det er i dag for tidlig å vurdere i hvilken grad etableringen av det indre markedet faktisk fører til de forventete økonomiske virkning
ene.
2.2.2 Næringspolitiske rammer
For næringspolitikken spesielt ligger følgende til grunn for dagens EØS-avtale:
* Offentlige innkjøp og tjenestesektoren er åpnet for interna
sjonal konkurranse, det vil si anbud ved offentlige innkjøp og konsesjonsbelagt virksomhet.
* Næringsstøtten og distriktspolitikken tilpasses felleseuro
peiske regler, med visse forskjeller mellom EØS og EU-med
lemskap.
* Det gjennomfØres felles regler for produktkrav og standarder i EØS og EU (se kapittel 8 .4. 1).
* Regler for etableringer, investeringer og kjøp av eiendom (konsesjonslovene) skal ikke forskjellsbehandle norsk og utenlandsk kapital.
* Norges konkurranselovgiving er en del av en felles konkur
ransekontroll i det indre markedet, herunder pris- og fusjons
kontroll.
* Offentlige monopoler, for eksempel Medisinaldepotet, NSB, Televerket, Statkorn mv. omfattes av felles konkurransere
gler i EØSÆU med sikte på økt konkurranselikhet mellom offentlige og private tjenesteleverandører.
2.2.3 Eksport og hjemmekonkurrerende vi rksomheter
Verken for eksportorienterte eller hjemmekonkurrerende virksom
heter vil et EU-medlemskap medføre nevneverdige endringer i kon
kurransevilkårene. Både markedsadgang og konkurranseregler er blitt samordnet med EUs indre marked via EØS-avtalen. Derimot vil som nevnt EU-medlemskap medføre endringer for landbruk, fiske og næringsmiddelindustrien (se kapittel 3). EU-medlemskap vil også innebære endringer for Norges handelspolitikk og dermed indirekte for eksport og hjemmekonkurrerende industri (se kapittel 2.4). Et sentralt spørsmål gjelder eventuelle endringer i inn- og utgående direkteinvesteringer, og dermed over tid lokaliseringen og eierstruk
turen i norsk næringsliv (se kapittel 2.5).
Vinmonopolets framtidige rolle i EØS og EU synes ikke endelig avklart. Spørsmålet vil i en eventuell tvistesak i siste instans avgjø
res av EØSÆF-domstolen. I hvilken grad «Polet» kan opprettholde innkjøps- eller detaljmonopolet, vil ikke påvirkes av et EU-medlem
skap, siden regelverket som ligger til grunn for avgjørelsen (konkur
ransereglene) er de samme i EØS. I EU kan bortfall av grensekon
trollen og økte reisekvoter redusere Vinmonopolets markedsgrunn
lag, men grensehandelen med Sverige vil trekke i samme retning i EØS.
2.2.4 Den videre utformingen av det indre markedet
EØS-avtalen er basert på prinsippet om enstemmighet ved gjennom
føring av endringer og nytt regelverk. Det innebærer at Norge, enten via EØS-rådet (traktatspørsmål) eller EØS-komiteen (regelendring-
1 1
er) kan stoppe en regel erksendring vedtatt i EU. Dette gir Norge vetorett i EØS, roen medfører og å at et annet EFTA-land kan stop
pe felles regler om Norge kan e eg tjent med. Prosedyrene i EØS
komiteen legger dermed et press på EFTA-landene til å oppnå poli
tisk enighet før det kommer til vedtak i EØS-komiteen.
Med et EU-medlemskap vil Norge ikke ha den samme vetoretten mot nye regler for det indre markedet, idet disse vedtas med fler
tallsbeslutninger i EU. Derimot øker Norges innflytelsesmuligheter, dels ved at vi kan delta direkte i utformingen av nye EU-regler, dels ved at vi i allianser med andre land kan stoppe uønskete regelverks
endringer. Slik deltakelse kan også ha betydning for norsk nærings
liv på andre områder, for eksempel gjennom påvirkning av EUs framtidige industri- og infrastrukturpolitikk, energimarkeder og handelspolitikk overfor tredjeland.
2.3 Næringsstøtte og regional
politikk
Artikkel 92 i Romatraktaten fastslår hovedregelen om at enhver form for statsstøtte til næringslivet er forbudt i EU og EØS, hvis den påvir
ker samhandelen mellom landene. Samtidig fastsetter den samme artikkelen en rekke unntak fra hovedregelen: Det gjelder blant annet støtte innenfor ulike bransjeprogrammer (transport, tekstil, kull og stål, produksjon av kjøretøy og skipsbygging) og regional/distrikts
støtte. Reglene for støtte til små og mellomstore bedrifter (under 200 ansatte) omfatter også en rekke unntak, blant annet tilskudd og gun
stige lån i etableringsfasen, offentlig støtte for å fremme tilgangen på risikovillig kapital, FoU-tilskudd m.m.
Noe forenklet er hovedregelen i EUs bestemmelser for statstøtte at en ikke godkjenner direkte driftsstøtte. Desto tidligere i produk
sjonsprosessen offentlige tilskuddsordninger treffer, i desto større grad godtas støtteordningen, for eksempel statlige utviklingskon
trakter og gunstige etablerings- eller investelingslån.
Dagens EØS-avtale omfatter EUs regler når det gjelder nærings
støtte. Et EU-medlemskap vil på dette området i første rekke inne
bære endringer for regionalpolitikken, samt reglene for skipsbyg
gingsstøtte.
2.3.1 Skipsbygging
Med utgangspunkt i en tilleggsavtale til EØS-avtalen vil Norge fra 1 995 omfattes av felles regler for tillatt støtte til skipsbygging. Det innebærer samme prosedyrer og støttenivå som for EU-verft og at norske anbud blir likt behandlet med anbud fra EU-verft. Med et EU
medlemskap vil dette skje automatisk. LO s tilte ved EØS-forhand
lingene krav om at det norske støttenivået måtte opp på EFs 1 3 pro
sent i løpet av 1 994. For norsk skipsbygging vil det generelt være en fordel med et styrket intemasjonalt regelverk og håndheving av stats
støtte.
2.3.2 Regional/distriktspol itikk
EØS-avtalen åpner for videreføring av hovedtrekkene i den norske distriktspolitikken. Samtidig må Norge informere ESA og de andre landene i EØS om utviklingen i både typen og nivået på støtteord
ningene og hvilke regioner som mottar støtte. I den grad det oppstår tvil om deler av den norske distriktspolitikken er i overensstemmel
se med EUs regler for statsstøtte, vil dette vurderes av EFTAs over
våkingsorgan (ESA), og tvister vil i siste instans avgjøres av EØS
domstolen. De nasjonale distriktspolitiske ordningene er nå til vur
dering i ESA. EØS-avtalen omfatter ikke deltakelse i EUs struktur
fond.
EU-medlemskap vil medføre enkelte endringer sammenliknet med EØS, i første rekke for finansieringen og organiseringen av til
tak rettet mot distriktene. For det første vil Norge i EU få tilgang til midler fra strukturfondene, herunder regionalfondet. Det må ses i lys av at Norge betaler medlemsavgift til EU (se kapittel 6). For det andre vil selve prosessen rundt tildeling av midler fra strukturfonde-
ne, som betinger norsk samfinansiering, trolig innebære en viktige
re planleggings- og tildelingsrolle for offentlige og private instanser på fylkesnivå.
I EU er grensen mellom godkjent regionalpolitikk og forbudet mot statsstøtte (konkurransereglene) i hovedsak knyttet til levestandar
den og arbeidsledigheten i en region. Det vil si at EU gjør unntak fra forbudet mot statsstøtte i:
* Regioner med svært lav levestandard i forhold til gjennom
snittet i EU. Det innebærer regioner hvor BNP per innbygger er inntil 75 prosent av gjennomsnittet i EU (Art. 92.3.a). Regi
onalstøtte kan gis opp til 75 prosent av investeringskostnade
ne. Det kan også under visse forutsetninger gis driftsstøtte.
* Svakt utviklete regioner i forhold til gjennomsnittet i det enkelte medlemsland. Kriterier her er i første rekke arbeids
ledighet og regionens BNP per innbygger. I tillegg vurderes befolkningsutvikling, befolkningstetthet og om utviklingen i de seneste årene har vært positiv eller negativ sammenliknet med gjennomsnittet i landet for øvrig. Regionalstøtte kan gis opp til 30 prosent av investeringskostnadene.
Regionalstøtten i medlemslandene kanaliseres dels som egne nasjo
nale tiltak, dels via tiltak som medfinansieres av EU via strukturfon
dene. Det er en fellesbetegnelse og består av et regional-, et sosial-, et landbruks- og et fiskerifond. Den fellesskaplige regionalpolitikken utgjør rundt en tredel av EUs budsjett. Samlet skal strukturfondene i perioden 1 994-99 fordele 1 1 8 1 milliarder kroner.
Midlene fra strukturfondene går til fem prioriterte områder:
1 Fremme utvikling i områder med vesentlig lavere inntektsgrunnlag enn gjennomsnittet i EU
2 Fremme utvikling i regioner i industriell tilbakegang 3 Redusere langtidsledighet og bidra til å gi ungdom yrkes
erfaring
4 Lette omstillingen for arbeidstakere i bransjer der det er ventet vesentlige strukturendringer
5 Fremme utviklingen av landdistriktene a) i forhold til strukturendringer i landsbruket
b) i forhold til næringsendringer i distriktene generelt, herunder bygdeutviklingstiltak for landbruket.
Målområdene 1 , 2 og 5b omfattes av regionalpolitikken, og midlene fordeles til egne regioner (jf DU-kommuner) . Midler i henhold til mål 3, 4 og 5a) tildeles uavhengig av geografi. Den regionalpolitis
ke støtten kan inndeles i tre hovedtyper tiltak:
* Produksjon, blant annet ulike typer investeringslån til indus
tri og service, bygdeutvikling og tiltak for landbruket
* Infrastruktur, transport, vannforsyning, energi, telekommu
nikasj oner
* Kompetanse, Yrkesopplæring, utdanning, forskning og utvikling
2.3.3 Forhandlingsresultat - regionalpol itikk
Etter påtrykk fra de nordiske landene i forhandlingene har EU eta
blert et nytt målområde 6, tilsvarende EUs mest støtteberettigete målområde 1. Det sentrale kriteriet for målområde 6 er lav befolk
ningstetthet (under åtte personer per kvadratkilometer), og det vil omfatte de fire nordligste fylkene.
Fra EUs strukturfond er det for målområde 6 for Norge avsatt til sammen 3,07 milliarder kroner for perioden fram til 1 999. For de andre målområdene (2, 3, 4, 5a og 5b) er det til sammen avsatt 6,4 milliarder kroner for den samme perioden. Det er ikke foretatt en for
deling av dette beløpet mellom de ulike målområdene.
For at disse beløpene skal komme distriktene til gode, kreves det norsk samfinansiering. Midler fra EUs regionalfond forutsetter føl-
