• No results found

Forankring av forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i politidistriktene. En kvalitativ studie av politiets radikaliseringskontakter. Fra ideal til realitet.

N/A
N/A
Protected

Academic year: 2022

Share "Forankring av forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i politidistriktene. En kvalitativ studie av politiets radikaliseringskontakter. Fra ideal til realitet."

Copied!
98
0
0

Laster.... (Se fulltekst nå)

Fulltekst

(1)

Forankring av ansvar for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i

politidistriktene

En kvalitativ studie av politiets radikaliseringskontakter

Fra ideal til realitet

Stine Frydnes Bjelland

MASTEROPPGAVE

Masterprogram i demokratibygging

Institutt for sammenliknende politikk

UNIVERSITETET I BERGEN

Våren 2017

(2)

i

«Politiet kan ikke være over alt. Lærere og andre er våre øyne og ører utad. Vi er

avhengig av andre» (intervjuperson ).

(3)

ii

Sammendrag

Studien tar for seg tiltak 13 i regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme 2014. Tiltak 13 omhandler forankring av ansvar for forebygging av

radikalisering og voldelig ekstremisme i politidistriktene. Handlingsplanen fremhever et behov for økt kunnskap og tettere samarbeid i det forebyggende arbeidet. Av 22. juli-

kommisjonen får politiet kritikk, da det kan se ut som at det eksisterer et gap mellom tiltak og faktisk handling i politietaten. Gundhus underbygger dette, og viser til et splittet forhold mellom politikk og implementering. Gjelder dette gapet også for tiltak 13? Med denne bakgrunnen oppstod oppgavens problemstilling:

Hva kjennetegner politiets radikaliseringskontakters organisatoriske forhold, samarbeidsrelasjoner og informasjonsmønstre, og hva kan forklare dette?

Problemstillingen søkes besvart ved hjelp av følgende tre forskningsspørsmål:

Hvilke organisatoriske forhold kjennetegner radikaliseringskontaktene?

Hvordan fungerer samarbeidet og informasjonsflyten mellom radikaliseringskontaktene versus PST og lokale samarbeidsaktører?

I hvilken grad kan organisatoriske forhold, og samarbeidet og informasjonsflyten forklares ut fra det instrumentelle og det institusjonelle perspektivet?

For å svare på problemstillingen vektlegges to hovedsyn innenfor klassisk organisasjonsteori, det instrumentelle og det institusjonelle perspektivet. For å innhente dybdekunnskap om forskningsspørsmålene ble kvalitativ casestudie benyttet, ved gjennomførelse av semi- strukturerte dybdeintervjuer av syv radikaliseringskontakter fra syv ulike politidistrikter. I motsetning til 22. juli-kommisjonen og Gundhus viser studiens funn at tiltak 13 er godt omformet til praktisk polititjeneste i syv av 27 politidistrikter. I all hovedsak har studiens radikaliseringskontakter et stort handlingsrom til å utføre rollen som radikaliseringskontakt.

Handlingsrommet innsnevres noe av eksterne ledere i politidistriktene. Det fremkommer at PST ivaretar opplærings- og oppfølgingsansvaret på en god måte. Funn viser også

veletablerte og tette samarbeidsrelasjoner og et åpent informasjonsmønster mellom studiens radikaliseringskontakter versus PST og lokale samarbeidspartnere. Likevel fremkommer det mangelfull informasjonsutveksling fra lokale samarbeidsaktører grunnet begrenset kunnskap om taushetspliktens bestemmelser. Det kan tyde på at studiens radikaliseringskontakter er med på å øke kunnskapsbehovet, og utvikle samarbeid og informasjonsflyt, som er i tråd med behov som ifølge handlingsplanen skal prioriteres.

(4)

iii

Forord

Ett år på overtid og endelig i mål! Studien hadde ikke latt seg gjennomføre uten en rekke personer, som jeg her vil takke.

Først og fremst rettes en stor takk til radikaliseringskontaktene som var villig til å stille til intervju i en hektisk arbeidshverdag. Innsikten dere har gitt meg, har bidratt til ny og verdifull kunnskap om politietaten.

Uten støtte fra kjære Ola hadde studien vanskelig latt seg gjennomføre. Først, takk for at jeg fikk slippe å delta i renoveringen av leiligheten. Tusen hjertelig takk for de utallige turene du og lillegutt tok til hytten for at jeg skulle få lesetid. Din tålmodighet kan ikke beskrives med ord. Du er helt rå!

En stor takk til hovedveileder professor Tore Bjørgo ved C-Rex – Senteret for

ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo og biveileder professor Per Lægreid ved Universitetet i Bergen, for utfordrende, kritiske og hjelpsomme tilbakemeldinger.

Takk til arbeidsgiver for tilrettelegging av studiepermisjon.

Sist men ikke minst må jeg rette en hjertevarm takk til mamma Åshild, Gwen Kortsen og Beate Lauritzen for uvurderlig hjelp i sluttfasen, dere vet selv hvilken betydningsfull rolle dere spilte for meg.

Studiens innhold og eventuelle feil og mangler er ene og alene mitt ansvar.

Bærum, 1. juni 2017 Stine Frydnes Bjelland

(5)

iv INNHOLDSFORTEGNELSE

Forkortelser ... vi

Figurliste ... vii

1 Presentasjon av studien ... 1

1.1 Tema og problemstilling ... 1

1.2 Formål ... 2

1.3 Teoretisk tilnærming ... 3

1.4 Politietaten ... 4

1.5 Metodologisk fremgangsmåte ... 6

1.6 Empiriske avgrensninger ... 6

1.7 Begrepsbruk ... 7

1.8 Struktur og innhold ... 7

2 Studiens betydning i lys av tidligere forskning... 9

3 Teori og forventninger til empiriske mønstre ... 13

3.1 Det instrumentelle perspektivet ... 13

3.1.1 Introduksjon ... 13

3.1.2 En hierarkisk variant og en forhandlingsvariant ... 14

3.1.3 Konsekvenslogikk – formålsrasjonelle handlinger ... 14

3.1.4 Formell organisasjonsstruktur i lys av rolleforventninger og samarbeid... 15

3.1.5 Forventninger til det instrumentelle perspektivet ... 18

3.2 Det institusjonelle perspektivet ... 18

3.2.1 Introduksjon ... 18

3.2.2 Organisasjonskultur ... 18

3.2.3 Stiavhengighet og historisk ineffektivitet ... 20

3.2.4 Det institusjonelle lederskapet ... 21

3.2.5 Forventninger til det institusjonelle perspektivet ... 21

4 Metodologisk fremgangsmåte ... 22

4.1 Introduksjon ... 22

4.2 Casestudie som forskningsdesign ... 22

4.3 Datainnsamlingsprosessen ... 23

4.3.1 Semi-strukturerte dybdeintervjuer ... 23

4.3.2 Hvor mange deltakere behøves? ... 23

4.3.3. Gjennomføringen av intervjuer ... 24

4.3.4 Behandling av innsamlet data og analyse ... 25

(6)

v

4.4 Metodologiske utfordringer ... 26

4.4.1 Studiens validitet og reliabilitet ... 26

4.4.2 Min forståelse av omgivelsene som studeres ... 27

4.4.3 Utfordringer ved bruk av kvalitativ intervjumetode ... 27

4.4.4 Utfordringer rundt datainnsamlingsprosessen ... 28

4.4.5 Utfordringer rundt analyse og tolkning av empiriske funn ... 29

4.4.6 Forskningsetiske refleksjoner ... 30

5. Beskrivelse av observerte mønstre... 32

5.1 Introduksjon ... 32

5.2 Organisatoriske forhold ... 32

5.3 Samarbeidsrelasjoner og informasjonsmønstre ... 37

5.3.1 PST ... 38

5.3.2. Lokale samarbeidsaktører ... 40

6 Tolkning av observerte mønstre... 46

6.1 Introduksjon ... 46

6.2 Organisatoriske forhold ... 46

6.3 Samarbeidsrelasjoner og informasjonsmønstre ... 58

6.3.1 PST ... 58

6.3.2 Lokale samarbeidsaktører ... 61

7 Avslutning og veien videre ... 68

7.1 Introduksjon ... 68

7.2 Empiriske hovedfunn ... 69

7.2.1 Organisatoriske forhold ... 69

7.2.2 Samarbeidsrelasjoner og informasjonsmønstre ... 70

7.3 Implikasjoner av funn ... 72

7.4 Forslag til videre forskning ... 73

7.5 Konklusjon ... 73

LITTERATURLISTE ... 75

VEDLEGG ... 81

(7)

vi

Forkortelser

DSE Den sentrale enhet ved PST

ISIL Den islamske stat i Irak og Levanten JBD Justis- og beredskapsdepartementet KS Kommunesektorens organisasjon

NIBR Norsk Institutt for by- og regionforskning NMBU Norges miljø- og biovitenskapelige universitet NUPI Norsk utenrikspolitisk institutt

OSCE

Organization for Security and Co-operation in Europe PHS Politihøgskolen

POD Politidirektoratet

PST Politiets sikkerhetstjeneste PSV Politiets styringsverktøy

SLT Samordning av Lokale kriminalitetsforebyggende Tiltak

(8)

vii

Figurliste

Figurer:

Figur 2.1: Politietatens organisasjonskart med 27 politidistrikter... 5

Figur 2.2: Antall intervjupersoner med opplæring og oppfølging fra PST... 35

Figur 2.3: Antall intervjupersoner som deltar i politirådsmøter... 41

Figur 2.4: Antall intervjupersoner som har etablert en rådgivende funksjon med SLT... 42

(9)

1 Jeg har i denne studien fulgt rådet fra Fekjær (2013): «Gjør det så enkelt som mulig – helst slik at din bestemor ville forstått det» (s. 77).

1 Presentasjon av studien

1

1.1 Tema og problemstilling

Ifølge PST står Norge overfor et utfordrende trusselbilde. Radikalisering og utvikling til voldelig ekstremisme, og i ytterste konsekvens terrorhandlinger, utgjør en høy trussel mot rettssikkerheten, menneskerettighetene og det norske demokratiet (JBD, 2014:5; PST, 2017:13). Den norske regjering har tatt trusselutviklingen på alvor, og i juni 2014 ble regjeringens andre handlingsplan på feltet presentert: handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme 2014 (JBD, 2014). Handlingsplanen inneholder 30 tiltak fordelt på ulike departement. Forebygging blir vurdert som den viktigste strategien for bekjempelse av

radikalisering og voldelig ekstremisme. Planen kommer i tillegg til det allerede godt forankrede arbeidet som er nedlagt i forebygging av kriminalitet (JBD, 2014:7). Denne studien tar for seg tiltak 13 som omhandler forankring av ansvar for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i politidistriktene. Tiltak 13 spesifiserer at det skal

"etableres forebyggingskontakter2 ved relevante politidistrikter som skal være kontaktpunkt ved bekymring om radikalisering og voldelig

ekstremisme, gi råd og videreformidle henvendelser til rette instans.

Forebyggingskontaktene skal ha kunnskap om effektive tiltak og tilgjengelige ressurser, drive bevisstgjøringsarbeid samt være

kontaktpersoner opp mot PST og overfor de lokale samarbeidsaktørene.

Forebyggingskontaktene skal ha en rådgivende funksjon opp mot

politirådene, SLT og andre lokale samordningsstrukturer. PST skal ha tett dialog og oppfølging av de lokale forebyggingskontaktene og gi kontaktene relevant opplæring i fenomenkunnskap" (JBD, 2014:20).

Med denne bakgrunnen er formålet med studien å besvare følgende problemstilling:

Hva kjennetegner politiets radikaliseringskontakters organisatoriske forhold, samarbeidsrelasjoner og informasjonsmønstre, og hva kan forklare dette?

1 Deler av dette kapittelet baseres på studiens prosjektskisse SAMPOL 607. Feltmetodikk: Politisk kartlegging i felt. Våren 2015.

2 Politiets forebyggingskontakter blir i denne studien omtalt som radikaliseringskontakter (POD, 2016a:85).

(10)

2 Problemformulering har til hensikt å belyse muligheter og utfordringer som ligger i

radikaliseringskontaktenes rolle sett i lys av tiltak 13. Det er utarbeidet tre sentrale forskningsspørsmål som – om mulig – vil peke ut noen svar til problemstillingen:

 Hvilke organisatoriske forhold kjennetegner radikaliseringskontaktene (deres plassering i organisasjonsstrukturen, opplæring, ledelse og målfokus)?

 Hvordan fungerer samarbeidet og informasjonsflyten mellom

radikaliseringskontaktene versus PST og lokale samarbeidsaktører (gjensidig avhengighet, felles målsetting og strukturelle bindinger)?

 I hvilken grad kan organisatoriske forhold, og samarbeidet og informasjonsflyten forklares ut fra det instrumentelle og det institusjonelle perspektivet?

Fra forskningsspørsmålene utspringer syv uavhengige variabler som søker å belyse studiens problemstilling: Radikaliseringskontaktenes plassering i organisasjonsstrukturen, opplæring, ledelse, målfokus, gjensidig avhengighet, felles målsetting og strukturelle bindinger.

1.2 Formål

Hva er det som gjør denne problemstillingen interessant? I det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme fremhever regjeringens handlingsplan mot

radikalisering og voldelig ekstremisme (2014) et behov for økt kunnskap og tettere samarbeid (JBD, 2014:5). Dette er viktig, for å kunne sikre god forståelse for de utfordringene man står overfor, og for å kunne fatte best mulige beslutninger (JBD, 2015:19). I likhet med

handlingsplanen, fremhever også politiet behovet for et effektivt og målrettet forebyggende politi, med mer kunnskap for raskere å kunne fange opp risikoutsatte personer (POD,

2014:40-43). Tiltak 13 er et viktig bidrag til dette arbeidet (JBD, 2014:7,20). Politiets ansvar for å forebygge kriminalitet er nedfelt i politiloven (1995, § 1) som slår fast at "politiet skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig" (Politiloven, 1995). Dette samfunnsmandatet fremkommer også av politiloven (1995, § 2, 2. ledd) som sier at politiet skal «forebygge kriminalitet og andre krenkelser av den offentlige orden og sikkerhet» (Politiloven, 1995). Det er imidlertid ikke

(11)

3 politiets ansvar alene å forebygge kriminalitet. Et nært samarbeid til tverretatlige sektorer med lokal forankring er avgjørende for et vellykket resultat. Dette kommer særlig til utrykk i Nasjonal veileder for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme (POD, 2015:19).

Relevante aktører er for eksempel PST, SLT-koordinatorer, lærere, ungdoms- og sosialarbeidere og religiøse ledere (Bjørgo, 2015:218; Lie, 2015:237).

Etter terrorangrepene 22. juli 2011 får politiet kritikk av 22. juli-kommisjonen, som mener at det kan se ut som at det eksisterer et gap mellom tiltak og faktisk handling i politietaten, illustrert ved manglende bruk av politiets terrorplanverk 22. juli 2011 (NOU (2012). Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Departementenes servicesenter, nr. 14:155). Gundhus underbygger 22. juli-kommisjonens funn, og mener det er et splittet forhold mellom politikk og

implementering (Gundhus, 2014:201). Gjelder dette gapet også for tiltak 13? Bakgrunnen for studiens problemstillingen er antakelsen om at radikaliseringskontaktene står overfor ulike muligheter og utfordringer. Det vil derfor være samfunnsnyttig å fremskaffe informasjon om hvorvidt tiltak 13 faktisk blir gjenstand for praktisk polititjeneste i de syv av 27 politidistrikt som er representert i studien. Medfører opprettelsen av radikaliseringskontaktstillingene til økt kunnskap, bedre samarbeid og informasjonsflyt?

1.3 Teoretisk tilnærming

Oppgaven støtter seg til et hovedsyn, at organisasjonsteori kan være en viktig bidragsyter til å forklare og forstå offentlig politikk som iverksettes innenfor rammen av offentlige

organisasjoner ((Christensen, Egeberg, Lægreid, Roness og Røvik 2015:11). Målene er oftest gitt utenfra hvor medlemmenes oppgave er å finne gode tiltak og løsninger for best mulig måloppnåelse, som for eksempel tiltak 13 (Fimreite, Lægreid, Rykkja 2014:29; JBD,

2014:20). Politiet er en offentlig politisk styrt etat som skal oppfylle det samfunnsoppdraget den er gitt, og følge de justispolitiske prioriteringer som myndighetene årlig fremlegger (Bjørkelo og Gundhus, 2015:36; Glomseth, 2015:62). For å imøtekomme problemstillingen, med analysere og tolkning av empiriske funn, har jeg valgt å ta utgangspunkt i de to

grunnleggende synene innenfor klassisk organisasjonsteori: det instrumentelle og det institusjonelle perspektivet. Den instrumentelle tilnærmingen er opptatt av formell struktur, mens den institusjonelle tradisjonen retter oppmerksomheten mot kulturelle trekk innenfor organisasjoner (Fimreite m. fl., 2014:29). Perspektivene vil både hver for seg, og i fellesskap, kunne bidra til å forklare og forstå hva som preger menneskelig atferd og tankesett i en

(12)

4 offentlig etat som politi- og lensmannsetaten3 (Lango, 2014:206). I forlengelsen av hvert perspektiv fremlegges forventninger til empiriske funn, relatert til studiens to perspektiver.

Forventningene vil senere bli anvendt i tolkningskapittelet. I det følgende gis en kort presentasjon av politietaten, for å gi leseren et innblikk i hva som kjennetegner den etaten som studien tar for seg.

1.4 Politietaten

Politietaten kjennetegnes av en tydelig hierarkisk organisasjonsstruktur med ledere på overordnet og underordnet nivå. Strukturen preges av organisasjonskart og rangordninger som definerer roller og ansvarsområder. Politilederne kan ut fra gradssystemet utøve makt ved å beordre underordnede, samtidig som de ansatte har en høy grad av autonomi (Bjørkelo og Gundhus; 2015:37; Glomseth, 2015:48; Granér og Kronkvist, 2014:61). Politietaten er underlagt JBD som styrer politietaten gjennom POD. Tilsammen utgjør de den sentrale ledelsen for politiet. Departementet har på sin side i oppgave å fastsette rammene for etatens overordnede mål. Hovedstrategier innenfor rammene er gitt av Stortinget, slik som

regjeringens handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme 2014 (Glomseth, 2015:56-58, JBD, 2014). Direktoratet er på den ene side på operasjonelt nivå med ansvar for blant annet den overordnede faglige ledelsen, fordeling av ressurser, resultatoppfølging og faglig utvikling av politidistriktene (Johannessen, 2013:217-218; Stortingsmelding (2004- 2005). Politiets rolle og oppgaver. Det kongelige justis- og politidepartement, nr. 42:33).

PST er direkte underlagt JBD. PST er organisert med en hovedsentral i Oslo (DSE) og lokale enheter i samtlige politidistrikt, unntatt Oslo (St.meld. nr. 42 (2004-2995):33). I skrivende stund gjennomgår politietaten omfattende endringer ved iverksettelsen av den nye

politireform, Nærpolitireformen, som reduserer 27 politidistrikt til tolv. Reformen ble vedtatt 1. januar 2016 og er en langsiktig plan som skal være gjennomført innen år 2020 (POD, 2016a:16; Regjeringen, 2017). Denne studien tar utgangspunkt i den tidligere politistrukturen med 27 politidistrikter. Politietaten særorgan blir ikke gjennomgått i denne studien (St.meld.

nr. 42 (2004-2995):34-35). Bakgrunnen for valg av gammel struktur er at politidistriktene til studiens representative utvalg ikke hadde gjennomgått betydelig omorganisering ved

gjennomførelsen av intervjuene.

3 Politi- og lensmannsetaten omtales i denne studien som politietaten (Glomseth, 2015:43).

(13)

5 Figur 2.1 viser politietatens organisasjonskart med 27 politidistrikter.

Kilde: POD, 2010:5.

Hovedansvaret til politilederne er å påse at justispolitikken implementeres og brytes ned til praktisk polititjeneste (Glomseth, 2015:166). Politimesteren leder politidistriktet. Han/hun har full jurisdiksjon innenfor sitt geografiske område. Den enkelte politimester har et selvstendig ansvar for all polititjeneste, budsjett og resultat i eget distrikt. Antall oppklarte saker, oppklaringsprosent, saksbehandlingstid og forebyggende arbeid er eksempler på områder hvor resultater blir målt. Resultatene påvirker hvilke arbeidsoppgaver som

prioriteres og hva som vil være styrende i organisasjonen (St.meld. nr. 42 (2004-2995):35). I denne oppgaven vektlegges funn fra radikaliseringskontakter som er underlagt ledere på ulike nivåer i politietaten. Lederne kan i ulik grad påvirke radikaliseringskontaktenes

(14)

6 handlingsrom. Funn må derfor sees i sammenheng med dette (Bjørkelo og Gundhus,

2015:37).

1.5 Metodologisk fremgangsmåte

Med utgangspunkt i det kvalitative forskningsdesignet som kalles casestudie søker studien å belyse problemstillingen ved bruk av presentert teori. Dette innebærer at empiriske funn vil bli avgrenset, analysert og tolket basert på teoretisk lesning. Studien har ikke som siktemål å utvikle eksisterende teori, derimot anvende instrumentelle og institusjonelle tilnærminger til å forklare og forstå empiriske funn (Andersen, 2013:71; Kvale og Brinkmann, 2015:268).

Casestudier retter oppmerksomheten mot få antall enheter som inngår som en del av en større enhet. Et eksempel på dette er politiets radikaliseringskontakter som representerer en del av politietaten (JBD, 2014:20; Ringdal, 2013:107; Thagaard, 2013:56). Casestudier blir ifølge Stake (1995, gjengitt i Ringdal, 2013:171) brukt som forskningsdesign i studier der formålet er å tolke og forstå kompleksiteten i fenomenet som studeres, med fokus på det spesielle fremfor det generelle. Casestudie som design regnes derfor som velegnet i denne studien av politiets radikaliseringskontakter. For å innhente dybdekunnskap om studiens problemstilling og forskningsspørsmål ble det gjennomført semi-strukturerte dybdeintervjuer av syv

radikaliseringskontakter fra syv ulike politidistrikter som metode for datainnsamlingen (Kvale og Brinkmann, 2015:42,83; Ringdal, 2013:107-108). Formålet med dybdeintervjuene var å innhente innholdsrik kunnskap om radikaliseringskontaktenes erfaringer og opplevelser (Kvale og Brinkmann, 2015:42).

1.6 Empiriske avgrensninger

Studiens omfang begrenses av tid og økonomiske midler, og det var derfor nødvendig å foreta en avgrensning. Det ville vært interessant å kunne belyse studienes problemstilling ut fra PSTs ståsted, som gjør seg gjeldende under den uavhengige variabelen opplæring. Videre kunne PST og lokale samarbeidspartnere ha utdypet funn rundt samarbeidsrelasjoner og informasjonsmønstre. Samspillet mellom radikaliseringskontaktene og eksterne ledere i politietaten er også utelatt. Videre kunne radikaliseringskontaktenes politimestere og

(15)

7 nærmeste ledere bidratt til kunnskap rundt rammebetingelser og prioritering av det

forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Studien går heller ikke i dybden på ulike forebyggende strategier med tilhørende tiltak som benyttes av

radikaliseringskontaktene og deres samarbeidsaktører. Det ville vært interessant å ha kunnet analysert effekten av disse i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Av ovennevnte grunner lot dette seg ikke gjøre. Til slutt utelates

Nærpolitireformen. Dette til tross for at den kunne ha kastet lys over organisatoriske forhold som kjennetegner radikaliseringskontaktene. Grunnen til dette valget er, som tidligere nevnt, at studien baseres på politistrukturen med 27 politidistrikter (St.meld. nr. 42 (2004-2995):35).

1.7 Begrepsbruk

Forebygging forstås som «tiltak som settes i verk for å forhindre at lovbrudd skjer»

(Gundhus, 2014:187).

Radikalisering viser til "en prosess der en person eller gruppe i økende grad aksepterer bruk av vold som virkemiddel for å nå politiske, ideologiske eller religiøse mål, og hvor voldelig ekstremisme kan bli en følge" (JBD, 2015:13).

SLT står for Samordning av Lokale kriminalitetsforebyggende Tiltak. SLT er «en overordnet modell for å skape en felles strategi for samordning mellom politi, kommune og andre lokale virksomheter i det kriminalitetsforebyggende arbeidet rettet mot barn og unge» (Gundhus, Egge, Strype og Myhrer 2008:37).

Voldelig ekstremisme brukes om "aktiviteten til personer og grupperinger som er villige til å bruke vold for å nå sine politiske, ideologiske eller religiøse mål" (JBD, 2015:13).

1.8 Struktur og innhold

Studien er organisert i syv kapitler. I kapittel to presenteres studiens betydning i lys av relevant forskning. Kapittel tre vektlegger studiens organisasjonsteoretiske tilnærming der hovedvekten tillegges instrumentelle og institusjonelle perspektiv. Forventninger til

(16)

8 empiriske funn presenteres tilknyttet hvert perspektiv. I kapittel fire redegjøres det for

studiens forskningsstrategi og –design. I tillegg vil metodologiske valg og utfordringer rundt datainnsamlingsprosessen bli gjennomgått. Kapittel fem består av de empiriske funnene fra syv intervjuer, og vil fungere som studiens analytiske grunnlag. I kapittel seks besvares studiens problemstilling gjennom drøfting og tolkning av det empiriske datagrunnlaget, basert på teorien som presenteres i kapittel tre. I kapittel syv avrundes studien med en oppsummering av studiens hovedfunn. Implikasjoner av funn vektlegges. Deretter presenteres forslag til videre forskning. Avslutningsvis følger studiens konklusjon.

(17)

9

2 Studiens betydning i lys av tidligere forskning

I det følgende presenteres studiens relevans opp mot tidligere forskning (Kvale og Brinkmann, 2015:142). Forebygging av radikalisering, voldelig ekstremisme og

terrorhandlinger er blitt store forskningstemaer blant forskere i Norge de siste femten årene.

Dette skyldes utviklingstendenser og begivenheter nasjonalt og internasjonalt. Utløsende hendelser har særlig vært flyangrepene mot Word Trade Center 11. september 2001 og terrorhandlingene som fant sted i Norge 22. juli 2011 (NOU 2012:14:46).

Fremmedfiendtlig vold og rasistiske ungdomsmiljøer på 90-tallet, spesielt i Brumunddal, Kristiansand og Oslos to bydeler Nordstrand og Bøler, var starten på en rekke

forskningsprosjekter med forebyggende arbeid som siktemål (Bjørgo og Gjelsvik, 2015:41).

Et sentralt bidrag var forskningsrapporten Velstandsbydelen og rasisme: hva ble gjort for å løse opp et høyreekstremt ungdomsmiljø på Nordstrand i Oslo: 1994-1997 publisert av Yngve Carlsson og Hermann von der Lippe (1997) (gjengitt i Bjørgo og Gjelsvik, 2015:45).

Rapporten beskrev og analyserte årsaker til problemer, iverksatte tiltak, og effekten av disse (Bjørgo og Gjelsvik, 2015:45). Et annet viktig bidrag var boken Vold, rasisme og

ungdomsgjenger: Forebygging og bekjempelse publisert av Bjørgo og Carlsson i 1991

(gjengitt i Bjørgo og Gjelsvik, 2015:47). Boken tar for seg hovedstrategier for forebygging av vold og kriminalitet med et spesielt fokus mot forebygging av rasistisk vold og

gjengproblemer. Boken har utviklet en metode for kartlegging av lokale

kriminalitetsproblemer. Bruken av denne metoden kan høste kunnskap som kan forenkle prosessen rundt det å iverksette lokale forebyggende handlingsstrategier (Bjørgo og Gjelsvik, 2015:48). Bjørgo og Gjelsvik (2015) løfter boken frem som relevant for dagens forebyggende arbeid (s. 48). I 2011 publiserte Tore Bjørgo og Tor-Geir Myhrer forskningsrapporten

Forebygging av terrorisme og annen kriminalitet (Bjørgo og Myhrer, 2011). I rapportens første del: Strategier for forebygging av terrorisme, legger de frem en modell for forebygging av terrorisme som også er anvendbar for andre kriminalitetstyper. Formålet er å utarbeide en bedre helhetlig modell for forebygging av kriminalitet enn de allerede eksisterende modellene på fagfeltet: den sosiale, den situasjonelle og den strafferettslige forebyggingsmodellen (Bjørgo, 2015:6). Forskningsrapporten resulterte i boken Strategies for Preventing Terrorism, publisert av Bjørgo i 2013 (gjengitt i Bjørgo, 2015:6).

Flere studier om diskursen rundt fagfeltet forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme er også blitt publisert. I 2011 publiserte for eksempel Ketil LaForce (2011)

(18)

10 masteroppgaven Politiinnsats mot voldelig radikalisering og islamistisk ekstremisme. En sammenlignende studie av utvalgte danske, nederlandske og norske politiavdelinger ved PHS. Studiens funn viser at politiavdelingenes innsats i stor grad var styrt av et

etterretningsbehov, fremfor at etterretningsopplysninger styrte innsatsen til politiets forebyggende arbeid mot voldelig radikalisering og islamistisk ekstremisme (s. 1). I 2013 offentliggjorde Inger Marie Sunde (2013) forskningsrapporten Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme på internett, også ved PHS. Studien forsker på Anders Behring Breivik og Profetens Ummahs bruk av sosiale medier. I lys av dette skisseres politiets utfordringer og muligheter i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme på internett (s. 9). Eirik Øwre Thorshaug (2014) har også bidratt til forskning innen fagfeltet med masteroppgaven Forebyggingsstrategier mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Hva virker? En gjennomgang av nyere forebyggingslitteratur, publisert ved Universitetet i Oslo. Studien undersøker hvorvidt det eksisterer forskning om

forebyggingsstrategier som i realiteten virker. Studien tar utgangspunkt i

forebyggingslitteratur knyttet opp mot terrorforskning i perioden mellom 2007-2014. Funn viser «manglende data som bygger på solid metodebruk, god empiri og studier over tid» (s.

v). Et annet relevant bidrag i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme er

rapporten Preventing Terrorism and Countering Violent Extremism and Radicalization that Lead to Terrorism: A Community-Policing Approach (2014), publisert av Organization for Security and Co-operation in Europe (OSCE). Rapporten er en veiledningsmanual

hovedsakelig tiltenkt politiet i det forebyggende arbeidet mot radikalisering, voldelig ekstremisme og terrorisme (OSCE, 2014:18).

Et satsningsområde som følger handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme 2014 er økt forskning. Planen påpeker et behov om økt kunnskap om radikalisering og voldelig ekstremisme, og videreformidling av relevant forskning. Effektivt forebyggende arbeid, radikaliseringsprosesser og motivasjonsfaktorer er områder som løftes frem (JBD, 2014:17-19). I det følgende presenteres to relevante forskningsprosjekter som springer ut fra handlingsplanen. Det ble etterlyst en kunnskapsoppsummering om forskning på forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Oppdraget ble i januar 2015 tildelt Norsk

utenrikspolitisk institutt (NUPI) ved PHS og Tore Bjørgo og forsker Ingvild Magnæs Gjelsvik, og hadde utgangspunkt i tiltak nummer én i handlingsplanen for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme 2014. Forskningsprosjektet munnet ut i rapporten Forskning på forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. En kunnskapsstatus,

(19)

11 publisert våren 2015 (Bjørgo og Gjelsvik, 2015, JBD, 2014:20). Rapporten gir en oversikt over norsk forskning på høyre- og venstreekstremisme, militant islamisme,

fremmedkrigvirksomhet og terrorisme. Det identifiseres også kunnskapshull. Økt kunnskap om fremmedkrigere fra Norge, hatkriminalitet, og hatretorikk og trusler på internett gjør seg gjeldende. Rapporten viser også til tidligere forskningen om forebygging av voldelig

høyreekstremisme i Norge, som løftes frem som aktuell for dagsaktuelle utfordringer i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

Kunnskapsoppsummeringen er et bidrag til forebyggende aktører innen fagfeltet (Bjørgo og Gjelsvik, 2015:7-9; JBD, 2014:17).

Med utgangspunkt i tiltak nummer to i handlingsplanen ble det påpekt et behov for kartlegging av det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme i kommunene (JBD, 2014:17). Oppdraget var fra KS, og ble iverksatt i 2014 ved Norsk Institutt for by- og regionforskning (NIBR) ved Høgskolen i Oslo og Akershus, i samarbeid med Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) (Lid, Winsvold, Søholt, Hansen, Heierstad, Klausen 2016:12:1). Forskningsprosjektets resultater ble publisert 2016 i rapporten Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Hva er kommunenes rolle?

(Lid m. fl., 2016:12:1). Rapporten bygger på funn fra fem norske kommuner (Fredrikstad, Kristiansand, Larvik, Oslo og Sarpsborg) og deres samarbeidsaktører. Det ble også holdt tre utviklingsverksteder hvor 31 kommuner deltok. Rapporten belyser utfordringer kommunene står overfor i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme, og hva de gjør sammen med andre aktører for å forebygge (Lid, 2016:1). I denne studien fremheves hovedfunn relevant for studiens problemstilling. En hovedutfordring til kommuneansatte er mangel på kunnskap til å identifisere personer i kommunene som er i faresonen for, eller på vei inn i radikaliseringsprosessen (Lid m. fl., 2016:12:9). I tillegg opplever kommunene dårlig informasjonsutveksling fra lokalt politi og PST (Lid m. fl., 2016:12:13). Funnene henviser til et allerede etablert samarbeid mellom kommune, politi og PST i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Samarbeidet mellom kommune og lokalt politi oppleves hovedsakelig som godt. Ansvarsfordelingen mellom politiets

radikaliseringskontakter og SLT-koordinator oppleves til tider som uklar. Et behov for rolle- og ansvarsfordeling har gjort seg gjeldende. Det er et ønske om avklaring om hvem som har ansvar for hva, overfor hvem (Lid m. fl., 2016:12:14). Kommunene ytrer et behov for å bygge opp kompetanse rundt fagfeltet radikalisering og voldelig ekstremisme (Lid m. fl., 2016:12:19). Det kan antas at studiens empiriske funn kan sees i sammenheng med

(20)

12 resultatene fra forskningsprosjektet Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme.

Hva er kommunenes rolle? (Lid m. fl., 2016:12). Empirisk sett kan studiens konklusjon bidra til økt forskningsbasert kunnskap rundt den akademiske litteraturen om det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Jeg håper at denne studiens funn være til inspirasjon for videre forskning (Kvale og Brinkmann, 2015:142).

(21)

13

3 Teori og forventninger til empiriske mønstre

Hovedvekten i dette kapittelet tillegges det instrumentelle og det institusjonelle perspektivet.

Den instrumentelle tilnærmingen er opptatt av formell struktur, mens den institusjonelle tradisjonen retter oppmerksomheten mot kulturelle trekk innenfor organisasjoner (Fimreite m.

fl., 2014:29). Perspektivene vil både hver for seg, og i fellesskap, kunne bidra til å besvare studiens problemstilling om hva som kjennetegner politiets radikaliseringskontakters organisatoriske forhold, samarbeidsrelasjoner og informasjonsmønstre, og hva som kan forklare dette. I forlengelsen av hvert perspektiv fremlegges forventninger til empiriske funn, relatert til studiens to perspektiver (Lango, 2014:206).

3.1 Det instrumentelle perspektivet

3.1.1 Introduksjon

Utgangspunktet for den instrumentelle tradisjonen er oppfatningen av at offentlige

organisasjoner skal utføre oppgaver som regnes viktige for samfunnet. Organisasjoner kan således forstås som instrumenter for oppnåelse av samfunnsviktige mål, eksempelvis forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Et karakteristisk trekk er at

organisasjonene ses på som et redskap tilgjengelig for lederne (Christensen m. fl., 2015:34;

JBD, 2014:7). Instrumentalitet kan komme til uttrykk ved at aktører utfører oppgaver formålsrasjonelt etter mål-middel-vurderinger. Det vil si at tilgjengelige virkemidler iverksettes ut fra fastsatte mål basert på vurderinger av mulige effekter og resultat.

Instrumentalitet kan også komme til syne gjennom organisasjonsstrukturen ved at strukturen i likhet med formålsrasjonalitet er utarbeidet etter mål-middel-vurderinger, som i neste

omgang påvirker aktørers handlingsvalg og mulighet til realisering av mål (Christensen m.

fl., 2015:34). Formålsrasjonalitet og organisasjonsstruktur tillegges stor vekt som verktøy for politiets radikaliseringskontakter (Christensen m fl., 2015:35). I tillegg skiller det

instrumentelle perspektivet mellom to varianter: en hierarkisk variant og en

forhandlingsvariant. Forskjellen på variantene vil bli belyst nedenfor da det forventes at variantene berører studiens problemstilling (Christensen m fl., 2015:35).

(22)

14 3.1.2 En hierarkisk variant og en forhandlingsvariant

Innenfor den hierarkiske varianten sees organisasjonen på som enhetlig. Ledelsens rolle og måloppnåelse står sentralt. Det forventes at leder gjennom hierarkisk styring har inngående kunnskap om mål-middel-vurderinger. Hierarki vil si over- og underordning innenfor

vertikale nivåer i en organisasjon. I en hierarkisk struktur har leder rett til å bruke makt ved å kommandere og instruere sine ansatte for måloppnåelse. Dette skjer ved at informasjonsflyten strømmer ovenfra og ned. Motsatt går informasjon oppover i form av rapporteringsrutiner.

Den hierarkiske varianten kan oppfattes som urealistisk med henblikk på leders evne til å skaffe seg oversikt over alle mål, så vel som mål-middel-vurderinger (Christensen, 1994:23- 25; Christensen m. fl., 2015:35,38,44). Politiledelse handler om å få sine medarbeidere til å løse oppgaver og nå mål. Politietaten kjennetegnets av en stram hierarkisk struktur med ledere på overordnet og underordnet nivå. Strukturen preges av tydelige kommandolinjer og en nedoverrettet beslutningsvei (Glomseth, 2015:154; Granér og Kronkvist, 2014:61,76). På den ene siden kan politiledere ut fra gradssystemet utøve makt ved å instruere eller beordre sine ansatte, hvorpå politiansatte plikter å adlyde ordren (Alminnelig tjenesteinstruks for politiet (politiinstruksen) 1990: § 1-3, § 6-1). På den andre siden har de underordnede en høy grad av selvbestemmelse (Bjørkelo og Gundhus, 2015:37; Granér og Kronkvist, 2014:70).

Innenfor det instrumentelle perspektivet benyttes også den mer moderate

forhandlingsvarianten som utfyller begrensningene som fremkommer i den hierarkiske varianten. Det gjelder særlig når delvis uforenelige mål og interesser eller ulik kunnskap gjør seg gjeldende blant underenheter og posisjoner i en organisasjon. Varianten åpner opp for forhandlinger og kompromisser blant aktørene. For den enkelte aktør vil det være en umulig oppgave å oppnå resultater på egenhånd (Christensen m. fl., 2015:35; Fimreite m. fl.,

2014:30).

3.1.3 Konsekvenslogikk – formålsrasjonelle handlinger

Den underliggende handlingslogikken innenfor den instrumentelle tradisjonen er

formålsrasjonelle handlinger tuftet på mål-middel-vurderinger, også kalt konsekvenslogikk.

Formålsrasjonelle handlinger skiller mellom fullstendig rasjonalitet og begrenset rasjonalitet.

Ved fullstendig formålsrasjonalitet har aktører tydelige mål, oversikt over alle tilgjengelige virkemidler, og inngående kunnskap om resultater av beslutninger som blir tatt. Aktører velger her det virkemiddelet som vil føre til størst grad av ønsket måloppnåelse (Christensen m. fl., 2015:37). Ifølge Christensen m. fl., (2015) er fullstendig formålsrasjonalitet lite

(23)

15 realistisk og en umulig oppgave. Det gjelder spesielt innenfor komplekse organisasjoner med ulike hensyn, som i politiet. Formålsrasjonelle handlinger knyttes derfor i større grad til begrenset rasjonalitet hvor det foreligger uklare mål med en noe usikker informasjon om virkemidler og konsekvenser (s. 37). Herbert Simon (1947) (gjengitt i Christiansen m. fl., 2015) har forsket på menneskers beslutningsatferd i organisasjoner. Som en oppveiende faktor til den fullstendige formålsrasjonelle «economic man» definerer han «administrative man». «Administrative man» handler innenfor en fastsatt strukturell ramme, med ufullstendig kunnskap om virkemidler og konsekvenser (s. 37). I enkelte enheter i politietaten forholder ansatte seg til rigide regelsystemer med detaljerte oppgaver, som innenfor

etterforskningsarbeidet. Motsatt arbeider andre etter utydelig regelverk og diffuse mål, som for eksempel ved forebygging. Den spesifikke utformingen er vanskelig å fastslå, og må tolkes av den enkelte (Bjørkelo og Gundhus, 2015:37; Granér og Kronkvist, 2014:56,76).

Bjørkelo og Gundhus (2015) begrunner uklare mål og svakt regelverk med at kompleksiteten i etatens ulike oppgaver krever en høy grad av selvstendighet i beslutningstaking

underordnede men begrunnes også med at politiledere skal kunne påvirke politietatens resultater (s. 37). Ifølge Christensen m. fl. (2015) medfører ikke begrenset rasjonalitet nødvendigvis til irrasjonelle handlingsvalg. Virkemidler velges ut fra foreliggende informasjon som antas å gi tilfredsstillende grad av måloppnåelse (s. 37).

3.1.4 Formell organisasjonsstruktur i lys av rolleforventninger og samarbeid Innenfor det instrumentelle perspektivet vektlegges en formell organisasjonsstruktur bestående av hierarkisk struktur. Hvem som bør eller skal gjøre hva, og hvordan

arbeidsoppgaver skal utføres fremgår av organisasjonsstrukturen. Strukturen er sammensatt av formelle posisjoner eller roller som aktørene besitter, og hvilke enheter tilhører. Det innebærer at forventningene til aktørene er upersonlige. Også gitte normer gjenspeiles i strukturen og eksisterer uavhengig av aktørene som til enhver tid innehar posisjonene.

Normene legger også føringer for utøvelse av arbeidsoppgaver gjerne nedtegnet i en arbeidsinstruks. De beskriver imidlertid ikke uten videre aktørers faktiske tenke- og handlemåte (Christensen m. fl., 2015:38,43). I det instrumentelle perspektivet baserer

organisasjonsstrukturen på Weber (1922) (gjengitt i Christensen m. fl., 2015) sin byråkratiske organisasjonsform. Strukturen preges av en regelstyrt organisasjon med formål å kontrollere sine aktører (s.38). Dette gjenspeiles i den hierarkiske strukturen i politietaten hvor ledere på over- og undernivåer innehar avgrensede ansvarsområder overfor sine ansatte (Granér og

(24)

16 Kronkvist, 2014:61).

På bakgrunn av ulike underenheter betraktes hierarkiske organisasjoner også som heterogene, med koalisjoner hvor aktørene gjerne preges av interessekonflikter grunnet ulike mål. I koalisjoner handler gjerne aktører formålsrasjonelt ut fra sin respektive enhets interesse, og den instrumentelle forhandlingsvarianten med komprimer og tautrekking står sentralt.

Beslutninger og resultater preges ofte av andreparts interesser og gjøremål. Etablering av en velfungerende koalisjon er sentralt, hvor organisering og beslutningstaking først og fremst påvirkes av interesser og ressurser hos de enkelte aktørene. På tilsvarende måte kan aktører fra en offentlig organisasjon inngå i koalisjoner med annen offentlig eller privat sektor. For best mulig måloppnåelse er gjerne den handlende aktør avhengige av den andre parts virke som også har egne interesser og mål (Christensen m. fl., 2015:36,45). Politietaten bærer preg av å være en heterogen etat med komplekse oppgavene spredt til vidt forskjellige

underenheter, hvor det også eksisterer uklare og delvis konfliktfylte mål. Konsekvensene er blant annet at ulike underenheter organiseres slik at mål og praksis i én seksjon kan arbeide direkte mot mål og praksis i en annen (Bjørkelo og Gundhus, 2015:36; Granér og Kronkvist, 2014:56).

Et karakteristiske trekk ved Webers organisasjonsform er samordning. Ved utformingen av samfunnsviktige mål stiller den hierarkiske strukturen krav til samordning innad i en

organisasjon, så vel som mellom organisasjoner. Dette innebærer at kapasiteten til offentlig, privat og frivillig sektor knyttes sammen. Et eksempel på dette er det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme (Christensen m. fl., 2015:38; Fimreite m. fl., 2014:23; JBD, 2014:7). For å oppdage personer og miljøer som står på kanten til å bli radikalisert i en voldelig retning spiller flere aktører en sentral rolle. Eksempler er rektorer, lærere, SLT-koordinatorer, barnevernsansatte, representanter fra NAV og religiøse ledere (Bjørgo, 2015:218; Gundhus, 2015:197,200; JBD, 2015:19; Stave, 2015:350).

Christensen og Lægreid (2008) (gjengitt i Rykkja, 2014) deler begrepet samordning inn i horisontal, vertikal, ekstern og intern samordning. Den horisontale samordningen angår knytninger mellom statlige organisasjoner og sektorer. Intern horisontal samordning innebærer samarbeid mellom virksomheter i forskjellige sektorer innenfor stat eller forvaltning, mens ekstern horisontal samordning retter fokuset mot samspillet mellom offentlige organisasjon og privat eller frivillig sektor. Den vertikale samordningen peker på hierarkiske styringslinjer. Intern vertikal samordning gjelder samspillet mellom departement og underliggende etater innenfor gitte sektorer. Ekstern vertikal samordning angår

(25)

17 samordning mellom myndigheter på ulike forvaltningsnivåer, som overnasjonalt, nasjonalt og lokalt. Denne studien retter fokuset mot samordningen mellom politiets

radikaliseringskontakter og PST, som begge knyttes til intern vertikal samordning. I tillegg vektlegges samordningen mellom politiets radikaliseringskontakter og lokale

samarbeidsaktører, som faller inn under den interne horisontale samordningen (s. 129). Den hierarkiske samordningen representerer også en nettverksstruktur som fungerer i «skyggen av hierarkiet». I nettverksstrukturen møtes relevante aktører til samarbeid gjerne på grunn av utfordrende saker som krever samarbeid på tvers av samfunnssektorer. Et eksempel på dette er det det samarbeidende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme (Christensen m. fl., 2015:41-42; JBD, 2014:7; JBD, 2015:19).

Samspillet i samordning kan utøves gjennom ulike ordninger, gjerne basert på standardiserte faktorer (Fimreite m. fl., 2014:24). I samarbeidsmodellen «A Model for Interdisciplinary Collaboration» fremhever Bronstein (2003) ni samarbeidsfaktorer formålstjenlige for samarbeidende aktører (s. 303). Studien retter fokus mot tre av faktorene, gjensidig avhengighet, felles målsettinger og strukturelle betingelser, som jeg mener er egnet for analyse og tolkning av studiens andre forskningsspørsmål som omhandler samarbeid og informasjonsflyt mellom radikaliseringskontaktene og PST, og lokale samarbeidsaktører.

Med gjensidig avhengighet referere Bronstein til samspillet mellom yrkesutøvere der aktørene er avhengig av hverandre for felles måloppnåelse. Gjensidig avhengighet

kjennetegnes av muntlig kommunikasjon og respekt for samarbeidsaktører. Kunnskap om hverandres profesjonelle rolle og fagkompetanse står sentralt med en hensiktsmessig

utnyttelse (Bronstein, 2003:299). Samarbeidsfaktorens felles målsetting viser til en samkjørt ansvarsfordeling for å lykkes med måloppnåelsen i samarbeidet. Gjensidig forståelse for samarbeidet og forankring av felles mål, løftes frem som hovedkriterier for et suksessfullt samarbeid (Bronstein, 2003:301). Strukturelle betingelser viser til strukturelle utfordringer som kan påvirke samarbeidet. Det være seg tid til rådighet og fysiske omgivelser (Bronstein, 2003:303).

(26)

18 3.1.5 Forventninger til det instrumentelle perspektivet

Ut fra den instrumentelle tradisjonen, hvor ledelse og hierarkisk organisasjonsstruktur står sentralt, forventes følgende til empiriske funn:

 Radikaliseringskontakter ansatt i annen stilling, der radikaliseringskontaktstillingen kommer som ekstraansvar, vil være påvirket av organisatorisk plassering i den hierarkiske organisasjonsstrukturen

 Radikaliseringskontakter som vil være aktivt styrt av nærmeste leders hierarkiske lederstil, med inngående kunnskap om mål-middel-sammenhenger

 Radikaliseringskontakter som arbeider ut fra diffuse mål, og dermed har et ufullstendig bilde over mulige tiltak, såvel som konsekvensene av disse

 Radikaliseringskontakter som har inngått koalisjoner med andre enheter i politidistriktet for best mulig måloppnåelse av tiltak 13

 Radikaliseringskontakter som vil være i samarbeidsforhold både med PST og lokale samarbeidsaktører i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme

3.2 Det institusjonelle perspektivet

3.2.1 Introduksjon

Mens det instrumentelle perspektivet ser på formelle normer og strukturer som virkemidler for måloppnåelse, tar det institusjonelle perspektivet hensyn til organisasjonskulturen og hvordan den påvirker livet innad i en organisasjon (Christensen m. fl,. 2015:14).

Innledningsvis vil jeg presentere organisasjonskulturens betydning. Videre redegjør jeg for den kulturelle handlingslogikk som passende atferd, da den kan bidra til å belyse studiens problemstilling med hovedvekt på stiavhengige prosesser og institusjonelt lederskap (Christensen m. fl., 2015:52).

3.2.2 Organisasjonskultur

Innenfor den institusjonelle tradisjonen forbindes organisasjonskultur med uformelle normer og verdier. Disse utvikles over tid innad i en formell organisasjon og tilegnes aktørene gjennom opparbeidet erfaring, gjerne i daglig arbeid med kolleger (Christensen m. fl.,

(27)

19 2015:27,52). Av Johannessen (2013) blir politikulturen definert som

«de komplekse og dynamiske organisasjonsprosesser som utgjør den

hverdagslige praksis som foregår helt konkret i politiorganisasjonen. Politiets organisasjonskulturer er med andre ord måter å handle, tenke, snakke og utøve arbeid på i politiorganisasjonen» (s. 29).

Glomseth (2015) beskriver politikultur som styrende for atferd og prioritering, en rettesnor på hva som er akseptert politiarbeid innenfor politidistrikter, fagområder og tjenestesteder (s.

54). Ifølge Bang (2013) forteller verdiene oss noe om hva som oppfattes som viktig,

verdifullt, og som etterstrebes. Normene på sin side representerer forventninger om bestemte holdninger, oppførsel og handlinger fra aktørene (s. 331). I motsetning til det instrumentelle perspektivet hvor formelle normer gjerne kan synliggjøres i form av en arbeidsinstruks eller et organisasjonskart, er det innenfor det institusjonelle perspektivet vanskelig å spore organisasjonskulturen da den «sitter i veggene» (Christensen m. fl., 2015:53).

Den underliggende handlingslogikken innenfor den institusjonelle tradisjonen definerer March og Olsen (1989) (gjengitt i Christensen m. fl., 2015) som «logikken om passende atferd». Til forskjell fra det instrumentelle perspektivet hvor aktører handler ut fra en rasjonell konsekvenslogikk, vil aktører innenfor det institusjonelle perspektivet foreta handlingsvalg basert på erfaring om hva som har fungert tidligere, eller hva som fremstår som passende og fornuftig å gjøre (s. 54). Slik oppførsel kalles for «matching». Aktører benytter seg da av kulturelle normer for å kartlegge hvilken situasjon man står i, og hvilken rolle man skal fylle. Med denne bakgrunnen avklares forventninger og forpliktelser som ligger i rollen ut fra oppstått situasjon. På denne måten utvikles det en moralsk ramme for hva som anses som passende holdninger og atferd, også beskrevet som korpsånd (Christensen m.

fl., 2015:54). Kulturelle rettesnorer står også sterkt innad i den hierarkiske politietaten.

Eksempler på dette er ordens- og etterforskningsavdelinger, administrative enheter, og ledernivåer (Granér og Kronkvist, 2014:58).

(28)

20 3.2.3 Stiavhengighet og historisk ineffektivitet

En sentral del av det institusjonelle perspektivet preges av stiavhengighet og historisk ineffektivitet. Stiavhengighet innebærer at kulturelle normer og verdier som dannes i en organisasjons innledende år, vil prege organisasjonens kulturelle utviklingsveier. Mål som etableres i en organisasjons begynnende fase vil finne en sti som følges, og vil prege organisasjonen sterkt senere. Stien er ikke uten videre endringsvillig, tross skiftninger i omgivelsene. Tidligere beslutninger kan legge føringer for dagsaktuelle beslutninger (Christensen m. fl., 2015:61; Fimreite m. fl., 2014:29-30). Et eksempel er den manglende prioriteringen av det kriminalitetsforebyggende arbeidet i politietaten, et politisk krav siden Politirolleutvalget i 1981 fremla Nærpolitimodellen med ti grunnprinsipper for norsk politi (NOU (1981). Politiets rolle i samfunnet: Delutredning 1. Universitetsforlaget, nr. 35:13-16).

Prinsipp nummer ni sier at «politiet skal prioritere mellom sine oppgaver og legge hovedvekten på forebyggende virksomhet» (NOU 1981:35:15). Forsøket på å integrere forebygging i hele virksomheten har fått lite gjennomslagskraft (Granér og Kronkvist, 2014:72). Stiavhengige prosesser gir både muligheter og begrensninger for aktører i en organisasjon. På den ene siden skaper stiavhengighet en form for stabilitet og retning i uformelle normer og verdier, noe som bidrar til at aktørene lettere forstår den eksisterende kulturelle rammen for hva som defineres som passende atferd. På den andre siden fungerer stiavhengigheten som treghet ved at tidligere praksis legger begrensninger på fremtidige muligheter. Aktørene møter da innskrenket fleksibilitet. Konsekvensene kan bli

problematiske ved store endringer, særlig hvis gapet mellom oppstått problem og den fastgrodde kulturen øker (Christensen m. fl., 2015:61-62; Fimreite m. fl., 2014:205).

Ifølge Selznick (1957) (gjengitt i Christensen m. fl., 2015) skjer det en

institusjonaliseringsprosess. Når en formell organisasjon utvikler uformelle normer og verdier, fører det til at uformelle normer får institusjonelle trekk. Konsekvensene er fleksibilitet og tilpasningsevne overfor nye krav. Samtidig tilegnes nye og sårt trengte kvaliteter, som kan lette gjennomførelsen av arbeidsoppgaver (s. 52-53). Stiavhengighet retter seg også mot den ekspertisen en organisasjon satser på. Kostnadene blir for høye ved stor grad av endring, og defineres av March og Olsen (1989) (gjengitt i Christensen m. fl., 2015) som historisk ineffektivitet. I disse situasjonene er ikke en organisasjon i stand til å leve opp til omgivelsenes effektivitetskrav. Det reageres for tregt på endrede

handlingsbetingelser, oppståtte problemer, og krav fra ledelsen (s. 62).

(29)

21 3.2.4 Det institusjonelle lederskapet

Instrumentell styring forbindes med et lederskaps forsøk på å beslutte, kontrollere, og påvirke ansattes atferd ut fra formelle rammer og mål (Christensen m. fl., 2015:123). Innenfor den institusjonelle tradisjonen fremhever Selznick (1957) (gjengitt i Christensen m. fl. 2015) betydningen av at lederskapet også bidrar til en integrering av ansatte gjennom opplæring (s.

127). Kompetanseutviklingen i politietaten må utvikles i takt med et kriminalitetsbildet i stadig endring (Glomseth, 2015:146). Det vektlegges at politiledere bidrar til

kompetanseutvikling på arbeidsplassen gjennom tilrettelegging av læring og utvikling (Glomseth, 2015:154).

3.2.5 Forventninger til det institusjonelle perspektivet

Med bakgrunn i det institusjonelle perspektivet, hvor organisasjonskultur og institusjonelt lederskap står i sentrum, forventes følgende til studiens funn:

 Politietatens manglende prioritering av det forebyggende arbeidet vil føre til innskrenket fleksibilitet for radikaliseringskontaktene

 Ansettelse av radikaliseringskontakter i full stilling vil koste for mye for politidistriktene

 Radikaliseringskontakter løser kulturelle utfordringer ved å foreta handlingsvalg basert på hva som fremstår som viktig og fornuftig å gjøre

 At radikaliseringskontaktene får relevant opplæring og oppfølging av PST

 At nærmeste leder tilrettelegger for radikaliseringskontaktenes kompetanseutvikling på arbeidsplassen

(30)

22

4 Metodologisk fremgangsmåte

4

4.1 Introduksjon

Kvalitativ casestudie som fremgangsmåte har vist seg best egnet til å gi dybdekunnskap om studiens problemstilling som er: Hva kjennetegner politiets radikaliseringskontakters organisatoriske forhold, samarbeidsrelasjoner og informasjonsmønstre, og hva kan forklare dette? Semi-strukturerte dybdeintervjuer av syv radikaliseringskontakter fra syv ulike politidistrikter ble derfor gjennomført som metode for datainnsamlingen (Kvale og Brinkmann, 2015:42,83; Ringdal, 2013:107-108). Et forskningsprosjekts gyldighet og troverdighet påvirkes av metodologiske valg og utfordringer gjennom hele

forskningsprosessen. Det er sentralt å være seg bevisst at enhver metode har fordeler og ulemper. Det finnes gjerne andre fremgangsmåter for å belyse en problemstilling (Everett og Furuseth, 2012:128). Jeg vil derfor innledningsvis i dette kapittelet presenteres casestudie som forskningsdesign. Hovedvekten vil bli lagt på fremgangsmåten og metodiske valg, knyttet til datainnsamlingsprosessen, etterfulgt av metodologiske utfordringer og egne betraktninger rundt forskningsprosessen.

4.2 Casestudie som forskningsdesign

Problemstillingen søkes besvart ved å gjennomføre en dyptgående undersøkelse ved hjelp av radikaliseringskontaktenes erfaringer, opplevelser og beskrivelser. En slik kvalitativ

tilnærmingen retter seg mot casestudie som forskningsdesign (Kvale og Brinkmann, 2015:156; Ringdal, 2013:107-108). En casestudie inneholder gjerne få antall enheter som inngår som en del av en større enhet. Et eksempel på dette er studiens

radikaliseringskontakter som representerer en del av politietaten (JBD, 2014:20; Ringdal, 2013:107; Thagaard, 2013:56). Ifølge Stake (1995) (referert i Ringdal, 2013) blir casestudier brukt som forskningsdesign i studier der formålet er å tolke og forstå kompleksiteten i

fenomenet som studeres med fokus på det spesielle fremfor det generelle (s. 171). Casestudie, som design, egner seg således godt i denne studien av politiets radikaliseringskontakter.

Målet med studien er å skape større innsikt og forståelse av radikaliseringskontaktenes livsverden belyst ved bruk av teoretisk lesning. Dette innebærer at empiriske funn vil bli avgrenset, analysert og tolket basert på teoretisk tolkning. Studien har ikke som siktemål å

4 Deler av dette kapittelet baseres på studiens prosjektskisse SAMPOL 607, feltmetodikk: Politisk kartlegging i felt, våren 2015.

(31)

23 utvikle eksisterende teori, derimot anvende instrumentelle og institusjonelle tilnærminger til å forklare og forstå empirisk materiale (Andersen, 2013:71; Kvale og Brinkmann, 2015:268).

4.3 Datainnsamlingsprosessen

4.3.1 Semi-strukturerte dybdeintervjuer

Hovedkilden til studiens datainnsamling består av kvalitative intervjuer av sentrale

fagpersoner. Avgjørelsen om å gjennomføre semi-strukturerte dybdeintervjuer ble tatt med det formål å kunne forstå politiets radikaliseringskontakter ut fra deres perspektiv (Kvale og Brinkmann, 2015:42). Det skilles mellom ustrukturerte intervjuer, som ligner på en samtale, og semi-strukturerte dybdeintervjuer hvor det på forhånd er utarbeidet en intervjuliste (Bryman, 320-321). Forut for intervjuene ble en intervjuliste med ferdig formulerte åpne og lukkede spørsmål utarbeidet med bakgrunn i studiens teoretiske perspektiver. Formålet med intervjulisten var å sikre at sentrale emner og spørsmål ble dekket under intervjuet (Kvale og Brinkmann, 2015:156,266; Ringdal, 2013:242-243). Intervjulisten er vedlagt studien som vedlegg nummer fem. Bruken av intervjuform gir en nær relasjon til

radikaliseringskontaktene og god innsikt i deres erfaringer og opplevelser. Informasjonen kunne så knyttes til studiens uavhengige variabler med det formål å analysere og tolke betydningen av det som ble sagt (Kvale og Brinkmann, 2015:22,268; Yin, 2014:110).

Bakgrunnen for valget av semi-strukturert dybdeintervju er ønsket om å følge opp temaer, som kan komme til overflaten under intervjuene, og samtidig opprettholde en systematikk underveis. Å påse at temaer og spørsmål blir dekket, har betydning for funnenes validitet, da det muliggjør en sammenligning av intervjupersonenes svar i ettertid (Bryman, 2004:321;

Kvale og Brinkmann, 2015:278).

4.3.2 Hvor mange deltakere behøves?

Til dette spørsmålet svarer Kvale og Brinkmann (2015): «Intervju så mange personer som det trengs for å finne ut det du trenger å vite» (s. 148). Med utgangspunkt i studiens

problemstilling og teoretiske vinkling ble det foretatt et strategisk utvalg av syv

radikaliseringskontakter. Utvalget var basert på radikaliseringskontaktenes faglige bakgrunn så vel som min egen vurdering av deltakernes relevans for studien. En fellesnevner for deltakerne er at de alle er politiutdannet og jobber som radikaliseringskontakter.

(32)

24 Radikaliseringskontaktene har jobbet i politietaten mellom fem og tretti år, noe som har gitt dem inngående kunnskap om etaten til tross for interne forskjeller fra politidistrikt til

politidistrikt. For å besvare studiens problemstilling oppleves derfor utvalget som nødvendig og tilstrekkelig. Formålet med studien er å se på det spesielle fremfor det generelle ved å innhente mest mulig kunnskap om radikaliseringskontaktenes livsverden (Ringdal, 2013:171;

Thagaard 2013:60).

Min stilling i politietaten gir en oversikt over politiets radikaliseringskontaker og en enkel tilgang til fagpersoner (Thagaard, 2013:66). Våren 2015 ble det sendt ut via e-post en uformell forespørsel om deltakelse til masteroppgaven til syv radikaliseringskontaker fra ulike politidistrikter. Fem av disse ga raskt positivt svar. To personer svarte ikke tross gjentatte forespørsler. Det ble derfor sendt ut forespørsel til ytterligere to

radikaliseringskontakter, som svarte positivt. I henvendelsen ble det informert om studiens formål, problemstilling, konfidensialitet og frivillighetsprinsipp. Også at studien var blitt godkjent av Personvernombudet for forskning ved Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.

Etter positivt svar fikk radikaliseringskontaktene tilsendt via e-post et formelt samtykkebrev som også inneholdt ovennevnte informasjon. Det vises til vedlegg nummer to (Kvale og Brinkmann, 2015:102-107; Thagaard, 2013:25-31). Grunnet private forhold måtte studien utsettes to semestre, noe som førte til frafall av tre radikaliseringskontakter. Sommeren 2016 ble derfor tre nye potensielle intervjupersoner kontaktet, også denne gangen ved utsendelse av en uformell e-post. Disse ønsket å stille til intervju, og fikk da tilsendt det formelle samtykkebrevet.

4.3.3. Gjennomføringen av intervjuer

Intervjuene ble gjennomført i perioden mellom 31. januar og 24. februar 2017.

Intervjupersonene fikk selv bestemme tid og sted for intervjuet. Seks intervjuer ble foretatt på respektive tjenestesteder i løpet av intervjupersonenes arbeidsdag. Ett intervju ble av

praktiske årsaker gjennomført via telefon, også dette i intervjupersonens arbeidstid.

Intervjuene varte mellom femti minutter og to timer. Under intervjuene ble det tatt lydopptak, etter samtykke av intervjupersonene. Jeg oppfattet ikke at lydopptaket var et hinder for

intervjupersonene under intervjuene. Hensikten med bruk av lydopptak var ønske om å kunne konsentrere meg under hele intervjuet uten notering underveis. Lydopptakene var en klar fordel ved transkriberingen av intervjuene. Alle opptakene var av god kvalitet.

(33)

25 Transkripsjonen ble gjennomført umiddelbart etter at intervjuene fant sted med påfølgende sletting av lydopptakene. Lydopptak og transkripsjonene ble oppbevart trygt på et låst rom i privat bolig (Kvale og Brinkmann, 2015:145,205-206,213; Thagaard, 2013:111-112).

Innledningsvis i intervjuene ble informasjonen gitt i samtykkebrevet og punktene i intervjuprosessen gjennomgått. Det vises til vedlegg tre. I tillegg introduserte jeg

hovedtemaene, som jeg ønsket å gjennomgå, basert på studiens intervjuguide, vedlegg fire.

Intervjupersonene, som ikke hadde signert samtykkebrevet forut for intervjuene, underskrev disse før intervjuene startet. Lydbåndet ble satt på etter den innledende introduksjonen. Under intervjuene støttet jeg meg til intervjulisten. Jeg opplevde at jeg fikk gjennomgått

spørsmålene, som jeg ønsket svar på, samtidig som jeg åpnet opp for nye temaer av interesse (Kvale og Brinkmann, 2015:137,160). Svarene ble fortolket ved å stille kontrollspørsmål, som intervjupersonene bekreftet eller avkreftet. Mens intervjuet pågikk, foretok jeg løpende valg om hva jeg hadde behov for å spørre om og hvordan spørsmålene skulle bli stilt. Noen av intervjupersonene var vanskeligere å intervjue enn andre, da det var krevende å holde stø kurs. Jeg gjorde da mitt ytterste for å styre intervjuet i tiltenkt retning (Kvale og Brinkmann, 2015:146-147). I intervjuene støttet jeg meg til Roulston (2011) (gjengitt i Kvale og

Brinkmann, 2015), som er av den oppfatning, at intervjuer, som oppleves som mislykkede, også kan være verdifulle (s. 203). Etter hvert intervju ble jeg sikrere og mer komfortabel i min rolle som intervjuer. Intervjuene ble avrundet med en debrifing som inviterte til ytterligere kommentarer og spørsmål (Kvale og Brinkmann, 2015:161). Avslutningsvis ble alle intervjupersonene forespurt om samtykke til direkte sitatbruk i studien, noe enhver samtykket i. I tillegg fikk alle også tilbud om å få tilsendt transkripsjonen for gjennomlesning via epost og mulighet til å komme med rettelser og tilføyelser. Tre av intervjupersonene ønsket dette.

4.3.4 Behandling av innsamlet data og analyse

Ifølge Kvale og Birkmann (2015) finnes det ingen korrekt oversettelse fra muntlig til skriftlig form. For å gjøre intervjumaterialet klar til analyse og tolkning, ble alle intervjuene

transkribert ordrett, noe som utgjorde 120 sider med tekst. Intervjuene ble transkribert på bokmål, da ingen av intervjupersonene snakker nynorsk. Digresjoner, som ikke hadde noe med temaene å gjøre, ble transkribert. Pauser og non-verbale utrykk ble bevisst utelatt (s.

207-208, s. 212). På grunn av hensynet til konfidensialitet ble intervjupersonenes navn,

(34)

26 tjenestested og politidistrikt utelatt fra transkriberingen. Det ble ikke stilt sensitive spørsmål verken til intervjupersonenes rolle, deres tanker eller andre forhold, som ble nevnt i intervjuet (Kvale og Brinkmann, 2015:211,213).

Ved analyse av empiriske funn ble den induktive analysemetode benyttet. Hensikten med å bruke denne tilnærmingen var å få en inngående forståelse av studiens uavhengige variabler.

Dette for å identifisere mønstre og nyanser, og å formulere forklaringer ut fra empiriske funn basert på studiens teoretiske tilnærming (Kvale og Birkmann, 2015:224; Thagaard,

2013:187). Deretter leste jeg gjennom transkripsjonene for å få et overblikk over

informasjonsmengden. Jeg foretok så en datareduksjon ved å skrive et sammendrag fra hver enkel transkripsjon. Det ble foretatt en meningsfortetning av sammendragene strukturert under de uavhengige variablene som forberedelse til tolkning av funnene. I arbeidet med meningskonsentreringen ble det utarbeidet dominerende funn. Materialet ble da lettere å håndtere ved at det ga en bedre oversikt over studiens hovedfunn og nyanser (Kvale og Brinkmann, 2015:206,230-232; Larsen, 2007:60,69).

4.4 Metodologiske utfordringer

4.4.1 Studiens validitet og reliabilitet

Validitet og reliabilitet er viktige begreper som benyttes i forbindelse med drøfting av en forsknings troverdighet og kvalitet. Disse begrepene spiller en stor rolle gjennom hele forskningsprosessen (Kvale og Brinkmann, 2015:276-277). Validitet forstås som

forskningens gyldighet, og dreier seg om hvorvidt studiens intervjumetode og innsamlet datamateriale er egnet for å kunne besvare valgte problemstilling (Everett og Furuseth, 2012:135; Kvale og Birkmann 2015:276; Larsen, 2007:80). Reliabilitet betyr pålitelighet og nøyaktighet, noe som innebærer at all forskning skal være utført på en troverdig og tillitsfull måte. Reliabilitet knyttes også til begrepet etterprøvbarhet, hvorvidt en gjentakelse av undersøkelsen med samme måleinstrument vil få likt resultatet uten feilinformasjon (Everett og Furuseth, 2012:135; Kvale og Birkmann 2015:276; Larsen, 2007:80; Thagaard, 2013:201- 202). I hvilken grad er denne studiens forskningsresultat gyldig og pålitelig? Hvor god kvalitet er det egentlig på forskningen som er gjennomført? Dette er tanker jeg har stilt meg selv gjennom hele prosessen. For at gyldigheten og påliteligheten skal kunne vurderes, har jeg vektlagt kravet om gjennomsiktighet ved å tydeliggjøre min rolle som forsker og studiens fremgangsmåte gjennom hele studieprosessen (Kvale og Brinkmann, 2015:108; Thagaard,

(35)

27 2013:202,205).

4.4.2 Min forståelse av omgivelsene som studeres

Studiens validitet vurderes også ut fra mine tolkninger, hvorvidt de er gyldige i forhold den virkeligheten som er studert (Thagaard, 2013:204-205). Mennesker kan bare erkjenne verden gjennom forståelse og fortolkning basert på oppfatninger og forforståelse av virkeligheten (Kvale og Brinkmann, 2015:84). Min forforståelse er preget av at jeg har til sammen ni års erfaring fra politietaten. I det siste året har jeg jobbet innen fagfeltet som jeg undersøker. I tillegg har jeg forsket på egne kolleger. Denne bakgrunnen vil kunne påvirke mine tolkninger og setter min pålitelighet på prøve (Thagaard, 2013:205-206). At jeg har forsket på kjente omgivelser, kan ha både fordeler og ulemper. På den ene siden kan jeg forstå

intervjupersonenes situasjon. Jeg har både inngående kunnskap om hvordan politietaten fungerer, og kjennskap til hva som rører seg internt. Jeg er også sosialisert inn i kulturen, og snakker det samme språket. Min erfaring og forforståelse av omgivelsene kan bidra til å bekrefte forståelsen jeg utvikler i studieprosessen. Men på den andre siden kan min nærhet til omgivelsene og til intervjupersonene medføre at jeg overser detaljer som ikke samsvarer med min egen erfaring og oppfatning av politietaten (Kvale og Brinkmann, 2015:84; Thagaard, 2013:207). Jeg har gjort mitt ytterste i å tre ut av rollen som politi gjennom studiet, og å ha et åpent sinn for at egne verdier og forforståelse ikke skulle prege studiens konklusjon. Dette opplevde jeg som viktig ved gjennomførelsen av intervjuene, og ved analyse og tolkning av empiriske funn (Thagaard, 2013:115).

4.4.3 Utfordringer ved bruk av kvalitativ intervjumetode

Tiltak 13 spesifiserer at politiets radikaliseringskontakter skal være kontaktperson overfor lokale samarbeidsaktører og ha en rådgivende funksjon opp mot SLT (JBD, 2014:20). Med dette som bakgrunn planla jeg våren 2015, under utarbeidelsen av studiens prosjektskisse, å gjennomføre en større undersøkelse som også inkluderte SLT-koordinatorer. Jeg ønsket å intervjue SLT-koordinatorer fra kommuner tilknyttet radikaliseringskontaktenes politidistrikt.

Hensikten var å få en bedre innsikt i og dypere forståelse av samarbeidet og

informasjonsflyten mellom politiets radikaliseringskontakter og SLT-koordinatorer. Under utarbeidelsen ble SLT-koordinatorer kontaktet uformelt via e -post, og flere av disse

samtykket til deltakelse. Formelt samtykkebrev ble deretter utsendt. Høsten 2016 innså jeg at

Referanser

RELATERTE DOKUMENTER

Når vi også vet at det ikke finnes noen klare svar på hva det er som gjør at noen tyr til vold, og heller ingen profil for potensielle voldelige radikale 18 , vil det være

En annen måte å vurdere eller forstå rekruttering til voldelig ekstremistiske grupper er å se på ulike roller som finnes i disse miljøene og hvilke funksjoner ulike

Ungdommenes overbevisning er i tråd med teorien til Huntington (1996) som sier at «[t]he dangerous clashes of the future are likely to arise from the interaction of Western

Når ikke politiet vet hvor de skal lete, hva de skal se etter, eller hvordan de skal forebygge begrenser dette det forebyggende arbeidet til politiet, og det vil være vanskelig å

og beredskapsdepartementet, 2014) og Nasjonal veileder for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme (Justis og beredskapsdepartementet, 2015), samt Handlingsplan

(Her velger jeg å se bort fra den nederlandske politiavdeling 1, som primært ikke er en forebyggende lokal politiavdeling slik som de andre.) For politiavdelingene ser det ut som

En annen måte å øke kapasiteten på, er at radikaliseringskontaktene i Oslo politidistrikt får oppgaver som bare er knyttet til radikalisering og ekstremisme, slik at de på en

Slik (Lie, 2015) påpeker er forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme blitt et helt sentralt tema nettopp for SLT. Det er ukjent hva slags kontakt politiet hadde med