Smitteverntiltak i en propagandasituasjon?
En kritisk analyse av nyhetsdekningen om smitteverntiltak i koronapandemiens «krisesituasjon»
Eskild Gausemel Berge
Institutt for medier og kommunikasjon Det humanistiske fakultet
UNIVERSITETET I OSLO
1.12.2021
Sammendrag
Nyhetsmediene har evnen til å påvirke både individ og samfunn, men hvordan ser denne påvirkningen ut i en nasjonal krisesituasjon?
Basert på koronapandemiens inntreden i det norske samfunnet uke 11 i 2020, foretar oppgaven en kvantitativ innholdsanalyse av Norges seks største nettsider for redaksjonelle nyheter. Med et kritisk blikk på medienes rolle som avsender av nyheter, spør oppgaven i hvilken grad nyhetsdekningen om smitteverntiltak kan karakteriseres som en
«propagandasituasjon».
Funnene fra analysen viser at nyhetsmediene i stor grad formidlet støtte til mer
smitteverntiltak, men i liten grad formidlet uttrykk for skepsis. Norske nasjonale myndigheter fikk ha en fremtredende rolle i medienes dekning og ble i liten grad kritisert etter de vedtok inngripende smitteverntiltak, samtidig som medienes atferd ble stående udiskutert.
På denne bakgrunn konkluderer oppgaven med at nyhetsdekningen i krisesituasjonen delvis oppfylte lesernes behov, men var preget av et lite frihetlig vurderingsrom – og at man derfor til en viss grad kan karakterisere mediedekningen som en propagandasituasjon.
Abstract
The news media has the ability to influence both the individual and society, but what does this influence look like in a national crisis situation?
Based on the corona pandemic's entry into the Norwegian society in week 11 in 2020, the thesis conducts a quantitative content analysis of Norway's six largest websites for
editorial news. With a critical look at the media's role as sender of news, the thesis asks to what extent the news coverage of infection control measures can be characterized as a
«propaganda situation».
The findings from the analysis show that the news media largely conveyed support for more infection control measures but conveyed expression of scepticism to a small extent.
Norwegian national authorities were allowed to play a prominent role in the media’s coverage and were little criticized after they adopted interventional infection control measures, at the same time as the media's behavior was left undisputed.
Against this background, the thesis concludes that the news coverage in the situation partially met the readers' needs, but was characterized by a little freedom of judgment - and that one can therefore to a certain extent characterize the media coverage as a propaganda situation.
Forord
Arbeidet med et interessant prosjekt går mot slutten. En stor takk til veileder Terje Rasmussen for innspill, diskusjoner og rettelser underveis.
I fjor fikk jeg muligheten til å delta i forskningsprosjektet Retorikk om pandemi. Dette har gitt verdifull innsikt og erfaringer til oppgaven, og en takk rettes til Øyvind Ihlen og Jens
Kjeldsen.
Innsamling av datamateriale og analysering av dette er gjort i Retrievers verktøy, og en takk til kolleger der som har muliggjort dette.
Også en takk til de venner som har blitt utsatt for problemer som har dukket opp underveis i prosjektet – ikke minst Mari som har gitt uvurderlig støtte og hjelp til at arbeidet nå er ferdig.
Også er det på sin plass å takke vår deilige velferdsstat!
Innholdsfortegnelse
1 Innledning ... 1
1.1 Tema for oppgaven ... 1
1.2 Et kritisk utgangspunkt ... 4
1.3 Problemstillinger ... 7
1.4 Oppgavens struktur ... 8
2 Teoretisk tilnærming ... 9
2.1 Medienes påvirkning på individ og samfunn ... 10
2.1.1 Medienes samfunnsrolle ... 10
2.1.2 Medieinnhold som påvirker ... 13
2.1.3 Holdninger ... 14
2.1.4 Offentlig opinion ... 15
2.1.5 Medienes rolle i holdninger og offentlig opinion ... 18
2.2 Propaganda som kommunikasjonsform ... 19
2.2.1 Propaganda definert ... 19
2.2.2 Former for propaganda ... 21
2.2.3 Informasjon, overtalelse og propaganda ... 22
2.2.4 Medienes propagandafunksjon ... 27
2.2.5 Mediene som avsender av budskap ... 29
2.2.6 En propagandasituasjon ... 30
2.2.7 Medienes intenderte mål ... 32
2.3 Teoretisk modell for oppgaven ... 37
3 Metodiske valg og betraktninger ... 40
3.1 Valg av analyseobjekt og case ... 40
3.2 Valg av metode ... 41
3.2.1 Kvantitativ innholdsanalyse ... 41
3.2.2 Datainnsamling ... 42
3.2.3 Utvalgsstrategi ... 44
3.2.4 Operasjonalisering av problemstillinger ... 45
3.2.5 Koding ... 47
3.2.7 Tolkning av data ... 50
4 Analyse ... 51
4.1 Ekskludering av oppslag ... 51
4.2 Type oppslag ... 53
4.3 Relatert til Norge ... 54
4.4 Kilder ... 55
4.5 Støtte eller kritikk mot norske nasjonale myndigheter ... 63
4.6 Støtte til mer smitteverntiltak ... 66
4.7 Skepsis mot smitteverntiltak ... 68
4.8 Forholdet mellom støtte til mer/skepsis til smitteverntiltak og støtte/kritikk myndigheter ... 70
4.9 Støtte eller kritikk mot medienes atferd ... 71
5 Diskusjon ... 72
5.1 Hvilken oppmerksomhet får smitteverntiltak i medienes nyhetsdekning? ... 72
5.2 Hvor fremtredende er nasjonale myndigheter i medienes budskap om smitteverntiltak? ... 73
5.3 I hvilken grad kritiseres eller støttes norske myndigheter i medienes budskap om smitteverntiltak? ... 75
5.4 I hvilken grad uttrykker medienes budskap støtte til mer smitteverntiltak? ... 76
5.5 I hvilken grad kan den nasjonale nyhetsdekningen om smitteverntiltak i koronapandemiens krisesituasjon, karakteriseres som en propagandasituasjon? ... 78
6 Konklusjon ... 91
6.1 En propagandasituasjon? ... 91
6.2 Oppgavens faglige grunnlag ... 92
Litteraturliste ... 94
Vedlegg ... 100
Vedlegg 1: Kodebok ... 100
1 Innledning
1.1 Tema for oppgaven
Det ligger i menneskets natur å søke informasjon, ikke minst om det som er av interesse.
Nyhetsmediene, her forstått som redaksjonelle papir- og nettaviser, radio og TV, har i moderne tid hatt en særstilling i denne søknen. Gjennom utviklingen av trykkekunst og teknologi har de kapasiteten til å spre informasjon i store volum. I sin rolle har de muligheten til å rapportere om ulike tema fra ulike steder og til alle døgnets timer. De inviteres eksklusivt til pressekonferanser og rapporterer «live» fra konflikter og katastrofer i andre verdensdeler.
Med et institusjonelt blikk på nyhetsmediene ser man en enestående tilgang på informasjon og publikum, samtidig som nyhetsmedienes rolle også strekkes forbi momentet om informasjonsspredning. I en demokratisk kontekst er journalistikk blitt en sentral
samfunnsprofesjon, legitimert gjennom ideal som objektivitet, balanse og nøytralitet. Mediene er forbundet med et «mandat» fra befolkningen til å kritisk undersøke og frembringe
informasjon til den opplyste borger, være en deliberativ fellesarena for innbyggerne og et bindeledd mellom velgerne og de folkevalgte (Waldahl, 2007, s. 14; Patterson, 2008; Wessler, 2008; Allern, 2015, s. 57, 212). Ikke beskjedent plasseres gjerne norske nyhetsmedier inn mot hjertet av demokratiet, manifestert gjennom tittelen som «den fjerde statsmakt».
Ved enkelte situasjoner kan man anta at informasjonsbehovet om en sak vokser i befolkningen, og at medienes funksjon og rolle dermed blir desto mer fremhevet.
Koronavirusets oppblomstring og utvikling til en pandemi våren 2020 kan kjennetegnes som en slik situasjon: Over hele verden ble et smittsomt virus spredt med betydelige medisinske konsekvenser, som førte til innføring av smitteverntiltak med store samfunnsmessige konsekvenser.
Alt tyder på at mediene hadde en utpreget rolle i denne situasjonen. Blant annet omtaler den regjeringsoppnevnte Koronakommisjonen pressen som «avgjørende» for informasjonsspredningen om viruset til befolkningen, og Helsedirektoratet har beskrevet massemediene som den viktigste informasjonskanalen overfor befolkningen ved siden av nettstedet helsenorge.no (NOU 2021:6, s. 177). I tallene for mediebruk ga situasjonen signifikante utslag, både i antall brukere og mengden tid brukt (Medietilsynet 2021, s. 102;
Futsæter 2021a; Futsæter 2021b; Jerijervi 2021). I en undersøkelse utført i slutten av mars
2020, oppga respondentene at de brukte 60% mer tid på nettaviser, og 57% mer tid på TV- nyheter (Mediacom 2020).
Den første perioden av pandemien er særlig interessant fordi den akkumulerte i en
«krisesituasjon» rundt 12. mars 2020, da norske myndigheter vedtok svært inngripende tiltak i befolkningens frihet. Barnehager, utdanningsinstitusjoner og de fleste forretninger ble fysisk stengt, omtrent halvparten av norske arbeidstakere måtte belage seg på hjemmekontor, og det ble anbefalt minst mulig forflytning og kontakt. Kvelden 12. mars var det dessuten tegn til panikk i befolkningen, da butikkhyllene ble tømt for varer som melk, dopapir og hermetikk.
Kort tid senere ble det også vedtatt en kriselov som overførte makt fra Stortinget til regjeringen, forbud mot bruk av fritidseiendom og en lov om bortvisning av utlendinger.
Bak tiltakene innført 12. mars, peker Koronakommisjonen ut syv faktorer som
utløsende: Uro i befolkningen, stigende smittetall, dramatiske inntrykk fra Italia, strenge tiltak innført i Danmark, varslet stenging av skoler i enkelte kommuner, politisk påtrykk fra
Stortinget og anbefalinger fra det europeiske smittevernbyrået (NOU 2021:6, s. 139-140). Om tiltakene som ble innført skriver kommisjonen:
Pakken av tiltak som ble satt inn 12. mars var dårlig utredet og dårlig forberedt. Prosessen og vurderingene fram til beslutningen er heller ikke skriftlig dokumentert. Listen over hvilke virksomheter som skulle stenges, ble utarbeidet i løpet av noen få timer og var klar først én time før tiltakene ble offentliggjort (NOU 2021:6, s. 125).
Blant annet er det tendenser til at tiltakene ikke var forsvarlig diskutert:
Det er i krisesituasjoner at risikoen er størst for at Grunnloven og menneskerettighetene blir brutt, og at borgernes rettigheter kan bli krenket. Ryggmargsrefleksen til myndighetene burde derfor vært å forsikre seg om at pandemihåndteringen skjedde innenfor de rammene som Grunnloven og menneskerettighetene setter. Det skjedde åpenbart ikke i begynnelsen av pandemien, hvor verken sentrale eller lokale myndigheter i særlig grad vurderte
smitteverntiltakene opp mot grunnlovsmessige og menneskerettslige skranker (NOU 2021:6, s. 26-27).
Likevel skriver kommisjonen at det var riktig å sette inn tiltakene, og viser spesielt til faktoren om «uro i befolkningen»:
(…) Da beslutningen ble tatt, fantes lite kunnskap om effekt av smitteverntiltak. Samtidig var smittesituasjonen uoversiktlig. Flere kommuner hadde allerede besluttet å stenge ned. Det var en økende uro i befolkningen og tilfeller der foreldre holdt barna hjemme fra skolen i frykt for smitte. Målinger viste at befolkningens tillit til myndighetene hadde falt. Vurderingen vår er at det var riktig å ta en beslutning, framfor å vente på mer kunnskap (NOU, 2021:6, s. 125).
Fra et helsefaglig perspektiv var det imidlertid uenighet i opptakten til 12. mars. Det var ulike syn på tiltak og strategi mellom Folkehelseinstituttet (FHI) og Helsedirektoratet, men også mellom FHI og CBRNE-senteret ved Oslo universitetssykehus, som da ble ledet av senere assisterende helsedirektør Espen R. Nakstad. Senteret og Helsedirektoratet hadde en langt mer inngripende tiltakslyst enn FHI (NOU 2021:6, s. 130-131). 16. mars kommenterte Svenn-Erik Mamelund, medlem av et tidligere ekspertutvalg i WHO om smitteverntiltak og forsker ved OsloMet, de innførte tiltakenes karakter:
Vi er kommet inn i en fase der det kan se ut til at det i større grad er politiske myndigheter og i mindre grad fagekspertene som påvirker hvilke tiltak som settes inn. Tiltakene overgår alt vi tidligere har opplevd, vi har ikke noe å sammenligne med. Det er nå mer uklart for meg hva som er faglig fundert (Møller 2020).
Koronakommisjonen beskriver et hendelsesforløp der det oppstod uroligheter i befolkningen, som senere utløp til en krisesituasjon der det ble innført svakt begrunnede og faglig
omdiskuterte politiske vedtak. Politisk kan en slik krisesituasjon ifølge Carl Schmitt forstås som en «state of exception»; en unntakstilstand som i mer eller mindre grad er en kontrast til en normalsituasjon og den vanlige «regel» (1985, s. 6,13). I en slik situasjon fremtrer det Schmitt kaller «the sovereign», den suverene makt som definerer hvem som er venn og fiende, har monopol på politikk og kan iverksette de ekstraordinære tiltak som behøves for å ende unntakstilstanden (1985, s. 7,13).
Ser man på pandemien som krisesituasjon i lys av Schmitt, kan man peke på statens inngripende tiltak som det suverenes ekstraordinære tiltak. Selv om tiltakene var dårlig begrunnet og faglig omdiskutert, tillot situasjonens karakter at staten kunne utøve sin suverene makt i en unntakstilstand - og innføre dem. Foruten om de ekstraordinære betingelsene i situasjonen, belyst gjennom koronakommisjonens utredning, er derfor slike situasjoner særlig interessante å studere nettopp fordi den suverene makt gir seg til kjenne, og setter normaltilstandens «regel» til side:
The exception is more interesting than the rule. The rule proves nothing; the exception proves everything: It confirms not only the rule but also its existence, which derives only from the exception. In the exception the power of real life breaks through the crust of a mechanism that has become torpid by repetition (Schmitt, 1985, s. 15).
Masteroppgavens tematikk sentrerer rundt medienes funksjon og rolle i pandemiens krisesituasjon. For det første hvordan nyhetsdekningen om smitteverntiltak gjenspeiler
Koronakommisjonens situasjonsbeskrivelse av disse, men også hvordan nyhetsdekningen reflekterte statens suverenitet i oppløpet og ettertiden av 12. mars som en unntakstilstand.
1.2 Et kritisk utgangspunkt
I en analyse av nyhetsdekningen om svineinfluensapandemien i VG, Dagbladet, Aftenposten og Stavanger Aftenblad, konkluderer Harald Hornmoen med at mye av dekningen var
«endimensjonal» og med få kritiske perspektiver på myndighetene: «Snarere har myndighetsinformasjon blitt tilrettelagt og forsterket i en utpreget krisediskurs med en tilhørende fryktretorikk.» (2011, s. 63). Hornmoen tegner opp to forklaringsvariabler bak dekningens karakter:
Hvorfor har nyhetsdekningen vært så kritikkløs? Det henger sammen med hvordan en trussel om en pandemi er et godt stoff for pressen. Når myndighetenes egen tale legitimerer
dramatiske overskrifter med kapasitet til å selge mange aviser i et tøft marked, kan det være vanskelig å leve opp til maktkritiske idealer i journalistikken (2011, s. 64)
Med andre ord argumenterer Hornmoen for at mediene nedtonet en kritisk nyhetsdekning, på bakgrunn av økonomiske incentiver og myndighetenes posisjon som kilde. Sistnevnte
samsvarer med et sentralt poeng i Ole Andreas Brekke, Kari Ludvigsen og Kristian
Bjørkdahls studie av myndighetenes kommunikasjonshåndtering av svineinfluensapandemien.
De finner at myndighetene aktivt forsøkte å få kontroll over dagsorden, for å bli
premissleverandør om situasjonen og døve motforestillinger (2017, s. 67). Et av studiens intervjuobjekter, daværende helsedirektør Bjørn-Inge Larsen – og departementsråd i Helse- og omsorgsdepartementet mars 2020 - siteres:
Det er jo i realiteten ikke så mye nytt å kommunisere, men hvis det går lang tid mellom hver gang du har pressekonferanser, så vil andre informanter som kan være ganske dårlig orientert, eller som har ganske personlige synspunkter på risiko og håndtering, kunne dominere bildet. Det taler forå ha relativt hyppige pressekonferanser. Da er du trygg på at vi som tross alt har et apparat for å skjønne situasjonen, at vi er sentrale informanter (2017, s. 68)
Hornmoens konklusjoner om den ukritiske nyhetsdekningen er basert på nyhetsartikler i avisene, og medienes redaksjonelle kommentarer nyanserer bildet (2017, s. 61; Bjørkdahl, 2015; Bjørkdahl, 2016). Samtidig er ikke den samlede mengden budskap i situasjonen tallfestet, og det er derfor vanskelig å si noe om graden av korreksjon som kommentarene utgjør til Hornmoens konklusjon. Det skisseres uansett en mediert kommunikasjonsprosess der nyhetsdekningen tenderer mot å være en ukritisk videreformidling av myndighetenes perspektiver, som på den andre siden legitimerer en dramatisering av innhold til økonomisk
gevinst for utgivelsene. En kontrast til journalistikk slik den innledningsvis blir presentert i oppgaven; som den objektive, kritiske og deliberative fjerde statsmakt.
Oppgavens teoretiske rammeverk sentrerer rundt et spørsmål om hvordan slike tilfeller av ukritisk nyhetsdekning kan karakteriseres som kommunikasjon, der mediene sees på som avsender av budskap og leseren som mottaker. Utgangspunktet er basert på litteratur om propaganda, som en av tre typer kommunikasjon ved siden av informasjon og overtalelse.
Disse kan deles inn etter formål, der informativ kommunikasjon beskrives ved at den fremmer felles forståelse mellom avsender og mottaker av et budskap. Overtalende kommunikasjon beskrives ved at den fremmer gjensidig oppfyllelse av behov mellom avsender og mottaker, og er betinget av at mottakeren kan vurdere kommunikasjonen på et frihetlig grunnlag.
Propaganda kjennetegnes som kommunikasjon ved at den fremmer målene og interessene til avsenderen, som ikke nødvendigvis er i interesse for mottakeren (Jowett & O’Donnell, 2019, s. 29-31).
På grunn av dets mange verdiladede assosiasjoner og konnotasjoner, kan enkelte ha motvilje mot å se propaganda-begrepet som et fruktbart utgangspunkt for analyser av redaksjonelle medier i demokratiske stater. Dets mangefasetterte bruk og betydning taler imidlertid mot et slikt avvisende syn. Selv om begrepet forbindes med løgn, stor-politikk og to verdenskriger, brukes det aktivt i dagligtalen og det offentlige ordskiftet. For eksempel ble Senterpartiets leder omtalt som en «propagandamaskin» av en Høyre-statsråd i forbindelse med stortingsvalget 2021 (Lægland 2021). I en medievitenskapelig kontekst virker begrepet å bli revitalisert med falske nyheter, valgpåvirkning og hybrid krigføring, men det brukes stadig i kritikk av redaksjonelle medier fra ulike hold. For eksempel skrev stortingsrepresentant og tidligere justisminister Per-Willy Amundsen om NRK på Facebook:
Sosialistene har nå totalt overtatt NRK. Det er vanvittig at skattebetalerne tvinges til å
finansiere denne venstreradikale kanalen som kaller seg for NRK. Klima, identitetspolitikk og unge mennesker som ikke kjenner sin historie. Jeg er ikke sikker på om dette landet lenger kan defineres som et demokrati, når statskanalen kan drive med slik propaganda i et stortingsvalg uten å bli imøtegått (2021)
Propaganda defineres av Jowett og O’Donnell som «(…) the deliberate, systemic attempt to shape perceptions, manipulate cognitions, and direct behavior to achieve a response that furthers the desired intent of the propagandist» (2019, s. 6). Essensen er at en mottaker blir (forsøkt) påvirket bevisst i tråd med avsenderens mål og motiver. Forfatterne peker videre på tre sentrale metoder for å oppfylle ‘målet’ til en avsender av propaganda: Kontroll av
informasjonsflyt, styring av offentlig opinion og manipulasjon av atferd (2019, s. 42). I lys av funksjonen som sentral informasjonskilde for befolkningen, kan man i så måte vurdere nyhetsmedier til å spille en nøkkelrolle i propaganda. Nyheter representerer et område for å spre eller tilbakeholde informasjon, men også en mulighet til å kunne påvirke en mottakers tanker og handlinger.
Gitt denne påvirkningsevnen introduserer oppgaven, som kontrast til informativ og overtalende kommunikasjon, begrepet propagandasituasjon for å situasjonelt analysere en redaksjonell mediert kommunikasjonsprosess. Begrepet er fundamentert på tre premisser. For det første at mediene har et intendert mål med budskapene de produserer; det må kunne påpekes en hensikt og et motiv bak kommunikasjonen. For det andre at medienes budskap gjenspeiler det intenderte målet, slik at en kan påvise elementet av et bevisst og systematisk forsøk på påvirkning. For det tredje at budskapene ikke kan sies å oppfylle mottakerens behov, og at mottakerens mulighet til å vurdere budskapene frihetlig er begrenset. Det retningsledende spørsmålet i anvendelsen av begrepet blir hvilket intendert mål mediene skulle hatt bak å kontrollere informasjonsflyt, styre offentlig opinion eller manipulere atferd.
Dette er imidlertid et utgangspunkt på nyhetsmedienes rolle og funksjon i demokratier som er viet lite akademisk oppmerksomhet (Zollman, 2019; Bakir et. al. 2019).
Et av få bidrag som belyser tematikken er forfattet av Edward S. Herman og Noam Chomsky, som påpeker at man med sunn fornuft er kritisk til nyhetsmedier i autoritære stater fordi man forventer at disse tjener visse interesser – synliggjort gjennom virkemidler som sensur eller monopol. I demokratiske stater argumenterer de for at den samme kritiske
holdningen bør være gjeldende, og introduserer et institusjonelt og prosessuelt rammeverk for å forklare hvordan mediene «produserer samtykke» i befolkningen i tråd med mektige
politisk-økonomiske interesser (2008, s. 1, XLIX, 33, 286). Rammeverket består av fem elementer:
(1) the size, concentrated ownership, owner wealth, and profit orientation of the dominant mass-media-firms; (2) advertising as the primary income source of the mass media; (3) the reliance of the media on information provided by the governement, business, and ‘experts’
funded and approved by these primary sources and agents of power; (4) ‘flak’ as a means of diciplining the media; and (5) ‘anticommunism’ as a national religion and control mechanism.
(2008, s. 2).
Med utgangspunkt i disse elementene formulerer oppgaven et intendert mål bak medienes budskap i koronapandemiens krisesituasjon, særlig fokusert på norske myndigheters rolle som kilde. Videre etableres med dette et grunnlag for å analysere nyhetsdekningen om
smitteverntiltak i lys av medienes mål, men samtidig mottakerens behov og mulighet til å vurdere budskapene frihetlig. Slik plasseres oppgavens tematikk inn i et kritisk-teoretisk rammeverk, og spør: Kan nyhetsdekningen i situasjonen karakteriseres som en
propagandasituasjon?
1.3 Problemstillinger
Formålet med oppgaven kan deles i to spor. Det første handler om å få et innblikk i hvordan redaksjonelle nyhetsmedier dekker koronapandemien som krisesituasjon, der oppgaven setter søkelys på budskapene som mediene tilbød leserne om smitteverntiltak i perioden rundt 12.
mars 2020. Dette fordi de innførte smitteverntiltakene denne dagen var svært inngripende og faglig omdiskuterte, samtidig som informasjonsbehovet var stort. Sentralt er spørsmålet om hvilke kilder som kom til orde, og hvilke budskap om smitteverntiltak mediene formidlet. Det andre sporet forsøker å karakterisere nyhetsdekningen i lys av medienes evne til å påvirke individ og samfunn, og introduserer begrepet propagandasituasjon som et analytisk
utgangspunkt for oppgaven. Med bakgrunn i Herman og Chomsky rettes et kritisk blikk mot medienes rolle som avsender av budskap, befolkningens rolle som mottaker – og
nyhetsdekningens refleksjon av dette. Oppsummert kan de to formålene leses i følgende problemstilling for oppgaven:
RQ: I hvilken grad kan den nasjonale nyhetsdekningen om smitteverntiltak i koronapandemiens krisesituasjon, karakteriseres som en propagandasituasjon?
Med bakgrunn i myndighetenes håndtering av pandemien rundt 12. mars, avgrenses
oppgavens tidsperiode «koronapandemiens krisesituasjon» til uke 11 i 2020 – perioden 9. til 15. mars. Grunnlaget for å svare på problemstillingen bygger på analyse av medienes budskap i denne perioden, hvor det særlig settes søkelys på norske myndigheter som kilde i
situasjonen. For det første hvor dominerende norske myndigheter er som kilde i mediebildet, dernest hvordan de som kilde blir støttet og kritisert – og hvordan smitteverntiltak blir belyst.
Dette belyses av totalt fire delproblemstillinger:
S-RQ1: Hvilken oppmerksomhet får smitteverntiltak i medienes nyhetsdekning?
S-RQ2: Hvor fremtredende er nasjonale myndigheter i medienes budskap om smitteverntiltak?
S-RQ3: I hvilken grad kritiseres eller støttes norske nasjonale myndigheter i medienes budskap om smitteverntiltak?
S-RQ4: I hvilken grad uttrykker medienes budskap støtte til mer smitteverntiltak?
1.4 Oppgavens struktur
Oppgaven er oppdelt i fem kapitler, henholdsvis innledning, teori, metode, diskusjon og konklusjon. Teoridelen av oppgaven går først gjennom medienes rolle og funksjon i et demokrati, og sentrale teorier om hvordan medienes innhold kan påvirke både individ og samfunn. Videre forklares hva som menes med propaganda som kommunikasjon og hvordan man kan plassere ulike sider ved medienes virke i kommunikasjonsformen. Begrepet
propagandasituasjon introduseres, som kontrast til informasjon og overtalelse som to øvrige kommunikasjonsformer. Avslutningsvis fremlegges Edward Herman og Noam Chomskys kritiske syn på nyhetsmedier i demokratier, før den teoretiske modellen som ligger til grunn for oppgavens analyse presenteres.
Kapittelet om metode gir først en nærmere grunngivelse for hvorfor koronapandemien er en interessant case for oppgaven, før det redegjør for de metodiske valgene i oppgaven, samt de sentrale utfordringene ved disse. Særlig gis det plass til momenter om innhenting av data, utvalgsstrategi, utarbeidelse av kodebok og reliabilitet i kodingen samt utfordringer ved tolkningen av data.
Analyse-kapittelet presenterer arbeidet med, og resultatet av, kodingen. Ulike eksempler på hvilke tilfeller som er blir fanget opp diskuteres.
Diskusjons-kapittelet legger først frem analysens funn opp mot delproblemstillingene og svarer på disse. Deretter diskuteres analysen opp mot problemstillingen, som deretter svares på.
Konklusjonen på oppsummerer oppgaven kort, med svaret på problemstillingen samt de momenter som er nødvendige å lese denne i sammenheng med. Til slutt løftes frem enkelte overordnede aspekter ved arbeidet med oppgaven, dens tematikk og fagfeltet.
2 Teoretisk tilnærming
Oppgaven har kommunikasjon som utgangspunkt. Kommunikasjon kan forstås som prosessen der en avsender (A) overfører et budskap (X) til en mottaker (B), hvorpå man kan tegne en klassisk lineær kommunikasjonsmodell:
Kommunikasjon kan foregå ansikt-til-ansikt, eller mediert: for eksempel på papir eller mobiltelefon. I kommunikasjonsmodellen vil det da tilføres en kanal (C) som ligger mellom avsender og mottaker:
Oppgavens teoretiske rammeverk bygger på en slik kommunikasjonsmodell.
Litteraturengjennomgangen er delt inn i to delkapitler:
(1) Medienes påvirkning på individ og samfunn forsøker å dra innom noen av
fagområdets mest utbredte syn på medienes rolle og funksjon i dets forhold til individ og samfunn. Delkapittelet gir først innsikt i befolkningens forhold til mediene og medienes institusjonelle samfunnsrolle. Videre presenteres teori om hvordan medienes innhold vurderes til å påvirke; dagsordenfunksjonen, framing og priming. Til slutt gis det en redegjørelse for holdninger og offentlig opinion, og hvordan mediene kan påvirke disse prosessene.
(2) Propaganda som kommunikasjon gir en inngående beskrivelse av hva som menes med propaganda, hvilke former det kan ta og hvordan det skiller seg fra informasjon og overtalelse som to øvrige kommunikasjonsformer. Deretter redegjøres det for medienes propagandafunksjon, hvordan en kan vurdere mediene selv til å være avsendere av propaganda, før begrepet propagandasituasjon introduseres som analytisk begrep. Til slutt presenteres Herman og Chomskys kritiske perspektiv på nyhetsmedier i demokratiske land.
På bakgrunn av den gjennomgåtte teorien presenteres avslutningsvis den teoretiske modellen som ligger til grunn for analysen i oppgaven.
Avsender (A)
Budskap (X)
Mottaker (B)
Avsender (A) Kanal (C) med Mottaker (B)
budskap (X)
2.1 Medienes påvirkning på individ og samfunn
2.1.1 Medienes samfunnsrolle
En stor andel av befolkningen benytter seg daglig av redaksjonelle medier. Ser man på
nyhetssider, som eksiterer enten i nett- eller papirformat, leses dette daglig av totalt 77 prosent av befolkningen samlet (Statistisk sentralbyrå, 2021, s. 33). I dette ser man samtidig et tydelig skifte av plattform, der lesing av papiraviser har falt dramatisk til fordel for nettaviser.
Andelen som leser papiraviser hver dag har falt fra 85 prosent i 1994 til 24 prosent i 2020, samtidig som andelen som leser nettaviser ligger 70 prosent i 2020. Av de mest
innflytelsesrike nettutgivelsene er VG (66 prosent), NRK.no (39 prosent), Dagbladet (29 prosent), Aftenposten (17 prosent) og TV2 (15 prosent) (Statistisk sentralbyrå, 2021, s. 32).
Av øvrige redaksjonelle medier kan man også trekke frem TV og radio, hvor andelen daglige brukere i befolkningen utgjør henholdsvis 48 prosent og 49 prosent. Av TV-seerne ser 62 prosent på nyhetsprogram, mens 47 prosent av radiolytterne lytter til nyhetsprogram på denne flaten (Statistisk sentralbyrå, 2020, s. 15,42,52).
I en rapport for Medietilsynet er det også kartlagt hva folk anser som sine viktigste nyhetskilder fra 2019 til 2020, hvor det kommer tydelig frem at TV og nettaviser utgjør den viktigste nyhetskilden (Medietilsynet, 2021, s. 64). En interessant utvikling er at andelen som oppgir TV som en av de viktigste kildene for nyheter øker i perioden, mens andelen som oppgir sosiale medier minker. Figur 2.1 viser fordelingen mellom de ulike kildene:
Figur 2.1: Viktigste nyhetskilder, i andel av befolkning. Variabelen er flervalg (Medietilsynet, 2021, s. 64).
I en undersøkelse fra Mediebedriftenes landsforening er spørsmålet utformet litt annerledes, der det ikke er flervalg. Da fremkommer det at aviser i nett-eller papirformat er den viktigste nyhetskilden, slik det vises i figur 2.2 (Mediebedriftenes landsforening, 2021a, s. 12).
Samtidig viser undersøkelsen at riksdekkende aviser er den kilden for nyheter som benyttes oftest (2021a, s. 6). Samlet viser tallene fra Medietilsynet og Mediebedriftenes landsforening at de redaksjonelle mediene har en helt avgjørende rolle i å betjene befolkningen med nyheter.
Figur 2.2: Viktigste nyhetskilde i prosent av respondenter (Mediebedriftenes landsforening, 2021a, s.12)
Et viktig moment om aktørers rolle i samfunnet, er hvorvidt disse nyter tillit i befolkningen.
Mer enn åtte av ti sier ifølge en undersøkelse at de er litt eller helt enig i at «norske medier i hovedsak er til å stole på» (Medietilsynet, 2019, s. 40). Samtidig ser man at tillit til
enkeltmedier er ujevnt fordelt, slik det vises i figur 2.3. NRK nyter høyest andel av tillit, etterfølgende av TV2, Aftenposten, lokal/regionalavis, Dagens Næringsliv, VG og Dagbladet.
Ifølge undersøkelsen er det nesten dobbelt så stor andel som uttrykker «ganske høy» eller
«svært høy» tillit til NRK fremfor VG, og TV2 fremfor Dagbladet. Merk at det i undersøkelsen er det spurt om NRK1 som kilde, ikke NRK som helhet.
Figur 2.3: Tillit til ulike nyhetskilder (Medietilsynet, 2020, s. 7).
Medienes demokratiske rolle i samfunnet kan belyses fra ulike perspektiver. Essensen er at de blir sett på som viktige i relasjonen mellom individ og samfunn, i tillegg til å besitte en viktig kontrollfunksjon for befolkningen opp mot de større samfunnsstrukturene. Ragnar Waldahl oppsummerer medienes funksjon som:
(…) et sosialt bindemiddel som holder det moderne samfunn sammen. De sprer informasjon om små og store hendelser på ulike samfunnsområder; de fungerer som et forum for debatt og meningsutveksling; og de overvåker grupper, organisasjoner og offentlige myndigheter. Det er i det hele umulig å tenke seg dagens samfunn uten mediebaserte forbindelseslinjer innenfor og mellom ulike samfunnsnivåer (2007, s. 14).
I en demokratisk kontekst vektlegger man dessuten medienes uavhengighet som et viktig trekk ved deres rolle i samfunnet. Uavhengighet fra aktører til å kunne undersøke og publisere de saker som er av interesse – uten at dette sensureres eller kontrolleres. Tanken er at mediene har en form for samfunnsoppdrag, relatert til allmennhetens behov i et demokratisk samfunn (Allern, 2015, s. 211-212). Medienes samfunnsrolle kan med andre ord forstås som en viktig funksjon i et demokrati, samtidig som tallene for bruk av medier og tillit til mediene
impliserer at mediene har en betydelig funksjon som kilde for informasjon og nyheter.
Et moment som er interessant å belyse i en kontekst av medienes rolle og oppgavens tematikk, smitteverntiltak, er at mediene etter smittevernlovens §4-8 kan pålegges å publisere innhold fra departementet eller Helsedirektoratet ved «et utbrudd av allmennfarlig sykdom»
(Smittevernloven, §4-8, 1994). Det er kun funnet et tilfelle under koronasituasjonen hvor loven har blitt anvendt, i NRKs publiseringskanaler 13. mars 2020 (Flaarønning 2020).
2.1.2 Medieinnhold som påvirker
Nyhetsmedienes innhold, og aspekter ved dets evne til påvirkning i ulike former, har utløpt til særlig tre teorier som har fått sentralt fotfeste; medienes dagsordenfunksjon, framing og priming.
Førstnevnte kan forstås som medienes evne til å sette ulike saker på
samfunnsdebattens dagsorden; ved at mediene omtaler en sak eller et tema får den også mulighet til å få oppmerksomhet i øvrige deler av samfunnet. Dermed fører medienes atferd til påvirkning på for eksempel den politiske dagsorden, eller folks personlige dagsorden.
Sistnevnte deles gjerne i to: Den intrapersonlige dagsorden viser til de individuelle vurderingene av hvilke saker man kjenner til og vurderer som viktige, mens den
interpersonlige dagsorden viser til de saker som diskuteres med de nære sosiale nettverk som for eksempel venner, familie og kolleger (Waldahl & Beyer, 2015, s. 42). Et sentralt moment for dagsordenfunksjonens utslag er folks kjennskap til ulike saker. Om man ikke har
personlige erfaringer med en sak anser man medienes dagsordenfunksjon som mer betydningsfull enn om man har erfaringer med saken.
Framing handler om medienes presentasjon av saker; måten elementer fremstilles og vektlegges i et oppslag. I et oppslag organiserer mediene ulike aspekter i et sakskompleks, og presenterer -eller utelater dem. Slik tilbyr de tolkningsrammer - «frames» - til mottakeren av et budskap (Waldahl & Beyer, 2015, s. 43).
Priming kan forstås som en dypere psykologisk effekt av fokuseringen til
medieinnhold, som handler om hvordan leserne forstår og vurderer situasjoner. Enkelt forklart tenker man at folk vil vurdere klimaendringene som truende, desto oftere de blir eksponert for oppslag om at klimaendringene er farlige. Eller at Jonas Gahr Støres posisjon som
mangemillionær, blir utfordret desto flere ganger politiske kommentatorer etterlyser en Ap- leder fra arbeiderklassen (Waldahl & Beyer, 2015, s. 43).
For å analysere hvordan medieinnhold kan påvirke, kan man ta utgangspunkt i de tre teoriene separat. Ved å undersøke dagsordenfunksjonen, vil man typisk se på hvilke saker som løftes opp i mediene, og forholdet til samfunnets øvrige aktuelle saker. Ved å undersøke framing, vil man se på hvordan en sak eller tematikk blir omtalt, og knytte dette opp mot ulike aspekter ved saken eller aktører i kommunikasjonen. Priming kan typisk undersøkes ved å få oversikt over lesernes persepsjon av en sak eller sakskompleks og dets relevante omgivelser, og deretter koble det opp mot ulike karakteristikker ved mediedekningen som hyppighet og vinkling (Roessler, 2008).
Samtidig som teoriene kan utforskes separat, deler de mange felles aspekter. Det er en nær tilknytning mellom hvilke saker som får oppmerksomhet og hvordan de fremstilles.
Derfor er det også naturlig å se på teoriene som et helhetlig teoretisk konsept, og overordnet perspektiv på hvordan medieinnhold kan forstås i en kontekst av påvirkning. Som Aardal og Waldahl oppsummerer teoriene, når de tar for seg medienes innflytelse i det politiske liv:
The media have situational control through their ability to decide when they want to focus on an issue, how to frame the issue and what priority they give to it. Moreover, the media have channel control by the fact that they decide who will be allowed to voice their opinions, when and how» (2004, s. 258).
2.1.3 Holdninger
Medienes evne til å påvirke individer på mer spesifikke saker kan særlig kobles til teori om holdninger. Holdninger er gjerne forstått som en persons generelle evalueringer av et objekt, der «objekt» forstås i bred forstand: for eksempel ideer, personer, hendelser, handlinger, produkter, lover, regler og institusjoner (Jowett & O’Donnell, 2019, s. 34). Daniel J. O’Keefe trekker frem forestillingen om en holdning som «en evaluerende vurdering av (reaksjonen på) et objekt» som et gjennomgangstema i definisjoner av holdninger (2002, s. 6, min
oversettelse). Holdninger blir gjerne uttrykt i utsagn som klargjør en posisjon, for eksempel
«jeg synes det er galt å stjele», «Høyre gjør en veldig god jobb i regjering» eller «melk er godt».
Det er naturlig å påstå at holdninger dannes når man går fra en tilstand der man ikke har noen holdninger til et gitt objekt, til at man har en form for holdning til det. Ragnar Waldahl legger til grunn at:
individuelle holdninger vokser frem gjennom gjensidig påvirkning mellom borgerne og hendelser i deres omgivelser, der det avgjørende er deres egen forståelse av samfunnet rundt seg, ikke hvordan det ‘objektivt’ er. Borgerne kommer til dette møtet med en ballast bestående av bestemte mentale forutsetninger og den erfaring de har ervervet tidligere i livet. Slik sett besitter alle et indre fortolkningspotensial som de ikke fullt ut deler med noen andre, og som er deres utgangspunkt og ledesnor når de i konkrete situasjoner forholder seg til ytre
påvirkninger fra omgivelsene. Det er møter av denne art mellom en indre og en ytre erfaring som legger grunnlaget for de holdninger og verdisystemer som vokser frem hos hver enkelt borger (2007, s. 98-99).
Med andre ord: individet besitter en mental struktur; mentale skjema. Det består blant annet av verdier, kunnskap, erfaringer, forståelse, inntrykk og forventninger, som gir et grunnlag for
å danne ulike holdninger. Disse skjemaene gjør det mulig for individet å strukturere og fortolke, noenlunde konsistent og kontrollert, i en kompleks virkelighet (Waldahl, 2007, s.
118). Og siden folk har ulike mentale skjema, blir følgelig også folks vurderinger ulike.
Det kan være vanskelig å skille holdningsdannelse fra holdningsendring. I noen tilfeller kan man si at det vokser frem en tydeligere holdning, og kanskje omfatter den også større deler av et objekt enn tidligere. For eksempel kan man anta at holdninger til skatt blir bygget opp, etter hvert som man blir eldre og får nye erfaringer. Muligens endres de også underveis: Det er vanskelig å se for seg at Paul Chaffey kunne gå fra rollen som
stortingsrepresentant for SV til rollen som statssekretær for Høyre uten å endre sine holdninger til skatt.
2.1.4 Offentlig opinion
I et forsøk på å teoretisere forholdet mellom individets holdninger og samfunnets prosesser har man utviklet forståelsen av den offentlige opinion, gjerne forstått som folkemeningen.
Begrepet bygger på betydningen av folks meninger som maktfaktor, og hvordan disse utvikles i et samfunn - sentrale spørsmål i et demokrati. Essensen i opinionsprosessen er ifølge Ragnar Waldahl «(…) den meningsdannelsen som finner sted når borgerne orienterer seg i
samfunnet, tar stilling til aktuelle spørsmål, og gir sine standpunkter til kjenne innenfor en sosial kontekst som medvirker til utforming av opinionen.» (2007, s. 10).
Waldahl lister opp tre hovedelementer i en offentlig opinion: For det første det individuelle, altså borgernes utforming av holdninger til aktuelle utfordringer i deres
omgivelser. Slik er det snakk om den offentlige opinionens personlige karakter. For det andre det kollektive, altså samordningen av individuelle holdninger til en kollektiv opinion på gruppenivå. Her er det snakk om at individets holdninger knyttes opp mot hverandre i ulike strukturer: ulike grupper dannes i holdningsfellesskap. Slik får den offentlige opinion en kollektiv karakter. For det tredje det politiske, altså kobling mellom den kollektive opinion og politiske avgjørelser truffet av offentlige myndigheter. Slik får prosessen en politisk karakter (Waldahl, 2007, s. 97-98).
En av de sentrale utfordringene når man ser på offentlig opinion, er spørsmålene som kan stilles om relasjonen mellom elementene. De er tross alt en helhet, som innebærer at offentlig opinion ikke er en enkel addering av individets holdninger, men et resultat av en samhandling mellom det personlige, det kollektive og det politiske. Slik er det også
vanskeligere å peke presist på de ulike prosessene som forekommer. Som Waldahl skriver:
«Samtidig som samfunnets kollektive opinion er bygd opp av borgernes individuelle holdninger (…) blir utforming av borgernes holdninger til innenfor den opinionen som til enhver tid omgir dem.» (2007, s. 103). Figur 2.4 illustrerer hvordan Waldahl ser for seg denne relasjonen mellom individets mikronivå og samfunnets makronivå:
Figur 2.4. Forholdet mellom individ og samfunn (Waldahl, 2007, s.104).
Figuren illustrerer hvordan forholdet mellom de tre elementene i en opinionsprosess er i et kontinuerlig, dynamisk samspill på ulike nivåer. Individene utvikler holdninger basert på kontakt med sine omgivelser, der personlig og mediert kommunikasjon er sentrale faktorer som spiller inn. Deretter samordnes det individuelle mot en kollektiv karakter, som gir et grunnlag for politiske prosesser, og igjen danner et utgangspunkt for individuelle holdninger.
Medienes rolle i denne prosessen anser Waldahl å være til å være spesielt viktig i de to vertikale retningene i Figur 2.4 (2007, s. 104-107).
En videre forståelse av opinionsprosessen og dets elementer, fremkommer om man systematiserer prosessen i en faseinndeling. Waldahl deler den i fire, og følgende er en forsøksvis oppsummering:
Introduksjonsfasen beskriver forløpet der borgere blir kjent med, og forholder seg til en situasjon, fenomen eller sak som vekker interesse. Hvilke situasjoner og vurderingen av dem er forskjellig fra folk til folk, gitt ulike mentale skjema; noen kan se problemer der andre
MAKRONIVÅMIKRONIVÅ
Politiske vedtak, nye tiltak
Respons fra myndighetene
Ulike former for aktiviteter fra organisasjoner, partier, grupper
Utkrystalliserin g av en opinion som deles av mange
Oppmerksomhet om et problem, en hendelse e.l.
Mediert
kommunikasjon Vurdering, etablering av holdninger
Uttrykte holdninger Utveksling av holdninger, diskusjoner
Personlig kommunikasjon
ikke ser noe som helst. I den første fasen begynner folk å gjøre seg opp en holdning, men også å kommunisere litt med andre i sine nære sosiale nettverk, om situasjonen og de meningene man selv har gjort seg opp. Først og fremst er det et kognitivt og sosialpsykologisk perspektiv på dette stadiet av prosessen (Waldahl, 2007, s. 109,115,130).
Etableringsfasen beskriver stadiet der oppmerksomhet om saken begynner å bli større, og stadig flere danner seg en holdning. Perspektivet flyttes fra det kognitive hos individet, og mot det sosiale som knytter det individuelle med det kollektive. Sentralt i denne fasen står mediert kommunikasjon, da dette kan spre kjennskap til spørsmål, informasjon og
synspunkter til en større mengde mennesker sammenlignet med personlig kommunikasjon.
Medieomtale er også på mange måter en annerkjennelse av saken; et bevis på at dette kan være viktig. I tillegg til mediene, er fasens sosiale dimensjon basert på at miljøer og grupper knytter seg til saken, det dannes gjerne et «lederskap» som driver den- og at den vekker allmenn interesse blant borgerne (Waldahl, 2007, s. 110,131,150).
Konsolideringsfasen beskriver stadiet der saken har blitt relevant for ‘folk flest’ og ulike grupper i samfunnet. Fasen innebærer at de individuelle holdningene i større grad blir vevd sammen med ulike sosiale strukturer. Dermed fremtrer det også en mer kollektiv opinion i offentligheten, som igjen innebærer at folk også må forholde seg til denne kollektive
opinionen som begynner å forme seg om en sak. Medienes fremstilling av saken er inkorporert i dette, i et samspill med sosiale nettverk. Sentralt i denne fasen er
opinionsklimaet; hvilket rom som finnes i saken til for eksempel avvikende holdninger til den kollektive opinion som utartes (Waldahl, 2007, s. 111,151,170).
Beslutningsfasen beskriver stadiet der den kollektive opinion løper ut mot det politiske systemet og beslutninger. Sentralt er samspillet mellom den kollektive opinionen og det politiske element. I denne fasen har mediene en sentral funksjon, både som talerøret for
‘folket’ og politikernes kanal for informasjon til befolkningen (Waldahl, 2007, s.
112,171,188).
Forståelsen av den offentlig opinion er svært sammensatt, og i teoretisk utvikling parallelt med samfunnet ellers. Oppsummeringen ovenfor gir likefullt et grunnlag for å kunne si noe om hvordan mediene virker inn i samfunnets bevissthet, og hvilke prosesser som gjør seg gjeldende. Som nevnt innledningsvis er mediene en sentral brikke i et demokrati, der offentlig opinion er å anse som et viktig bindeledd mellom befolkningen og myndighetene (Waldahl, 2007, s. 102-3).
2.1.5 Medienes rolle i holdninger og offentlig opinion
Teoriene om holdningsdannelse og offentlig opinion illustrerer gangen i hvordan individer gjør seg opp meninger om aktuelle saker, og hvordan disse utvikles mot det kollektive og politiske. Som kommunikasjonskanal, er medienes påvirkningsrolle tydelig skissert. De evner å løfte frem aktuelle saker på dagsorden, presenterer sakskompleksene og gir leseren rammer for å tolke innholdet og de relevante omgivelsene. Dermed kan de være en premissleverandør i individuell holdningsdannelse, til mottakeren direkte, men også det sosiale nettverket mottakeren interagerer med og de øvrige omgivelsene man befinner seg i. Oppsummert kan nyhetsmediene spille en sentral rolle i å danne virkelighetsbildet for en leser og et publikum, men også den videre utviklingen av disse virkelighetsbildene til samfunnsendringer.
Man forventer at medienes evne til å påvirke formingen av holdninger og offentlig opinion, er sterkere på områder der det ikke har dannet seg faste holdninger fra før -og motsatt. Medienes budskap om en ny sak eller et ukjent fenomen, for eksempel en pandemi, vil ha antatt større innvirkning på persepsjonen hos individet og utviklingen i en offentlig opinion, enn saker og fenomener som allerede er kjent (Waldahl, 2007, s. 218). Dette fordi mønstre for holdningsdannelse og opinionsutvikling allerede er kjent og har funnet sted, og slik er retningsbærende for ny individuell holdningsdannelse og gangen i den offentlige opinion. Det sentrale momentet er at medienes potensielle påvirkningseffekt i en sak, blir påvirket av sakens omstendigheter.
Nyhetsmedienes antatte påvirkning er også begrenset av andre faktorer som kan ha innflytelse i en kommunikasjonsprosess. Samtaler med sosial omgangskrets, interaksjon på sosiale medier og ikke-redaksjonelle informasjonskilder er alle eksempler på elementer som kan samvirke med nyhetsbudskap, både for å underbygge og motvirke budskapene. Om et publikum blir utsatt for et perspektiv via en sak fra mediene, men diskuterer dette med andre eller får andre perspektiver gjennom for eksempel sosiale medier, kan man forvente at perspektivet fra mediene blir forsterket eller mindre innflytelsesrikt for det endelige utkommet av en sak. Dette kan understrekes ved det faktum at det har vist seg vanskelig å trekke frem isolerte effekter av medienes opinionspåvirkende funksjon (Waldahl, 2008, s. 93).
2.2 Propaganda som kommunikasjonsform
2.2.1 Propaganda definert
Propaganda er et begrep preget av mange assosiasjoner og konnotasjoner, sterkt påvirket av historiske hendelser. Ordet stammer opprinnelig fra Sacra congregatio de propaganda fide, den katolske kirkens avdeling for misjon av 1622. Med historien har begrepet blitt knyttet til et spenn av hendelser og situasjoner, der andre verdenskrig og spesielt Tyskland forblir et fremtredende eksempel.
I faglitteraturen forstås propaganda i det minste som en form for påvirkning, der målet er at en mottaker endrer tanker eller atferd etter avsenderens ønske. Samtidig er det ingen definisjonsmessig konsensus rundt begrepet, der uenigheten kan oppsummeres i det Haavard Koppang kaller en bred versus smal definisjon. En bred definisjon kan åpne for at all
kommunikasjon med et motiv, blir propaganda. I motsatt tilfelle kan en smal definisjon sette for store avgrensninger (2009, s. 120). Enkelte definisjoner inkluderer for mange tilfeller til at begrepet blir presist, mens andre definisjoner ekskluderer tilfeller som åpenbart omfavnes av begrepets intensjon og innhold.
På bakgrunn av koblingen med andre verdenskrig kan det være interessant å først trekke frem Edgar H. Henderson definisjon fra starten av 40-tallet: «Propaganda is any anti- rational process consisting of pressure-techniques deliberately used to induce the propagandee to commit himself, before he can think the matter over freely, to such attitudes, opinions, or acts as the propagandist desires of him.» (1943, s. 83). Godt over 60 år og en
litteraturgjennomgang senere, definerer Koppang propaganda som «(…) organized mass communication, derived from a hidden agenda on mission to confirm belief and action by manipulating mechanisms–drawn from a hidden agenda on instrumentality–to circumvent reasoning and rational choice» (2009, s. 121).
Et annet eksempel fra nyere tid, er ført i pennen av Thomas Huckins. Etter en litteraturgjennomgang setter han sammen seks elementer han finner fremtredende hos ulike forfattere: «Propaganda is false or misleading information or ideas adressed to a mass audience by parties who thereby gain advantage. Propaganda is created and disseminated systematically and does not invite critical analysis or response» (2016, s. 126).
Et sentralt bidrag i både Huckins og Koppangs oppsummeringer av litteraturen, er Jowett og O´Donnells «Propaganda and Persuasion». De definerer propaganda som «(…) the deliberate, systemic attempt to shape perceptions, manipulate cognitions, and direct behavior
to achieve a response that furthers the desired intent of the propagandist.» (2019, s. 6).
Sammenligner man de fire nevnte definisjonene kommer det frem at mye av
meningsinnholdet er likt; det er snakk om en avsender som ønsker å påvirke en mottaker etter egen intensjon. Samtidig kan uenigheten om en bred og smal definisjon skimtes: for eksempel ser ikke Jowett og O’Donnell at propaganda må være falsk eller misledende, og ikke må være rettet mot et masse-publikum.
Den definisjonsmessige uenigheten er viktig, spesielt med bakgrunn i begrepets mange assosiasjoner. Uenigheten belyses på ulike måter i den videre oppgaven, men for det
teoretiske rammeverket legges Jowett og O’Donnells ‘bredere’ definisjon til grunn. Først og fremst fordi denne er mye brukt, dernest at forfatternes innføringsbok gir en svært grundig innføring i forståelsen og bruken av begrepet. Før det gis en videre innføring i definisjonens komponenter, forsøkes det på en meningsfull norsk oversettelse: «Propaganda er det bevisste, systematiske forsøket på å forme oppfatninger, manipulere kognisjon og påvirke oppførsel for å oppnå en respons som fremmer propagandistens ønskede intensjon.»
Med «deliberate» sikter forfatterne til at propaganda er planlagt; den er vel-
gjennomtenkt og intensjonell. Bruken av ordet «systemic» følger opp foregående, og viser til propaganda som presis, metodologisk og velorganisert (2019, s. 6). Med «attempt» menes forsøket på å lage en viss tilstand, i et visst publikum, etter et forhåndsbestemt mål (2019, s.
7). Denne tilstanden kan være både persepsjonell, kognitiv eller atferdsmessig, eventuelt alle tre:
Med «shaping perceptions» sikter forfatterne til påvirkning av individets persepsjon;
den psykologiske prosessen som forklarer hvordan individet oppfatter og tolker informasjon fra verden rundt seg, og seg selv (2019, s. 7). Hvert enkelt individ har en egen persepsjon, og kan i enkelhetens navn illustreres med et eksempel om et bilde av vindmøller på fjellet: der en person ser klimaløsninger, ser en annen ødeleggelser av natur. Med andre ord er persepsjonen forskjellig. «Manipulate cognition» innebærer manipulering, altså styring og kontroll, av kognisjon. Sistnevnte sikter til et mer overordnet nivå av individets mentale prosesser i tilegnelsen av kunnskap og forståelse (2019, s. 10). Dette inkluderer blant annet oppfatning, tenkning, bearbeidelse og reaksjon på informasjon fra sansene. Med andre ord innebærer manipulering av kognisjon en mer inngående påvirkning på individets helt grunnleggende mentale prosesser. «Direct behavior» sikter til å påvirke atferd; oppførsel og handlinger (2019, s. 11).
Jowett og O’Donnell vektlegger avslutningen i definisjonen som viktig for forståelsen av deres begrep: «achieve a response that furthers the desired intent of the propagandist». Den
som drar fordeler av mottakerens reaksjoner på propaganda, hvis den oppnår den ønskede respons, er propagandisten. Selv om et publikum helhjertet måtte være enig med budskapet, er det ikke nødvendigvis slik at publikum tjener på propagandaen (2019, s. 12).
2.2.2 Former for propaganda
Det er vanlig å dele inn propaganda i ulike former, som fremkaller kompleksiteten og bredden i begrepet og belyser den definisjonsmessige uenigheten.
En mye brukt klassifisering baserer seg på annerkjennelsen av kilder og pålitelighet av informasjon; det skilles mellom hvit, sort og grå propaganda. Hvit propaganda baserer seg på at kilden er korrekt identifisert, og at informasjonen som spres tenderer til å være presis (Jowett & O’Donnell, 2019, s. 17). I motsatt retning finner man sort propaganda, der kilden er skjult eller feilkreditert- og sprer løgner, fabrikasjoner eller bedrag (Jowett & O’Donnell, 2019, s. 18). Denne formen for propaganda omfatter gjerne desinformasjon (Jowett &
O’Donnell, 2019, s. 23). Et sted mellom det hvite og sorte finner man grå propaganda, der kilden delvis er korrekt identifisert og informasjonen er usikker (Jowett&O’Donnell 2019, s.
22).
Jowett og O’Donnell lister også opp «agitativ» og «integrativ» som to motstridende former (2019, s. 17). Førstnevnte sikter til ‘oppildning’ av publikum til å handle, slik man kan vurdere tidligere president Donald Trumps tale i forkant av stormingen av den amerikanske kongressen i 2021. Integrativ propaganda sikter til forsøk på å holde publikum passive og aksepterende, en form enkelte kan påstå at militærstyret i Myanmar frontet etter kuppet i 2021. En tredje form for propaganda som Jowett & O’Donnell trekker frem er
«subpropaganda», også kalt fasiliterende kommunikasjon: en form for «smøring» der kommunikasjon er designet for å fremme positive holdninger overfor en mulig propagandist (2019, s. 27).
Avhengig av det definisjonsmessige utgangspunktet en benytter seg av, utfordrer skillet mellom ulike former for propaganda et negativt premis for kommunikasjonsformen.
Propaganda er ikke nødvendigvis basert på løgn og skjulte identiteter, men kan være
kommunikasjon bygget på korrekt informasjon, samtidig som den er gjennomsiktig. Dette er kjernen i argumentasjon for propaganda som en legitim kommunikasjonsform. Som en av pionerne på fagfeltet, Edward S. Bernays, skriver: «I am aware that the word ‘propaganda’
carries to many minds an unpleasant connotation. Yet whether, in any instance, propaganda is
good or bad depends upon the merit of the cause urged, and the correctness of the information published.» (1928, s. 20).
Man kan for eksempel se for seg at noen bruker propaganda som
kommunikasjonsform for reduksjon av Co2-utslipp. Hvis avsenderen har gode intensjoner og snakker sant, kan man argumentere med at propaganda for en slik sak er uproblematisk. På samme måte kan man se for seg at propaganda for saker som mindre rusbruk, fred, eller bruk av refleks om høsten kan være riktig og bra. Utfordringen ligger i subjektiviteten i
vurderinger av intensjon og innhold. Det noen vil vurdere som bra og positivt, kan vurderes motsatt av andre. Det er for eksempel liten tvil om at propaganda for demokrati og NATO, trolig vil bedømmes svært ulikt av norske og kinesiske myndigheter. Ungarske myndigheter kan vurdere propaganda for homofiles rettigheter som svært problematisk- og personer som er uenige i at reduksjon av Co2 er viktig, kan på samme måte vurdere propaganda for en slik sak negativt.
Med utgangspunkt i ovennevnte kan man argumentere for at propaganda kan være både «godartet» og «ondartet», basert på subjektive vurderinger av intensjon og innhold:
Propaganda for opposisjonskandidater i russiske valg kan være godartet med vestlige demokratiske briller, mens det for russiske myndigheter vil være ondartet kommunikasjon.
For å likevel kunne svare ut om propaganda i tilfeller er positivt eller negativt, er man derfor nødt til å svare ut hvilke objektive kriterier som ligger til grunn i en sak. For eksempel kan man argumentere for at propaganda for utslippsreduksjon er godartet, om man på et objektivt grunnlag kan konstatere at utslippsreduksjon er nødvendig for at klodens økosystemer ikke skal kollapse og skape store utfordringer.
2.2.3 Informasjon, overtalelse og propaganda
Propaganda-begrepets komplekse art blir tydeligere og mer presist, om man trekker dets kontekstuelle grenser opp mot andre typer kommunikasjon. Jowett og O’Donnell gjør dette ved å sette propaganda i kontekst med informasjon og overtalelse («persuasion»).
Informasjon kan forklares som noe mennesker er på søken etter når man har et ønske om å forstå verden. Som begrep brukes informasjon om mange forskjellige situasjoner, men som kommunikasjonsform skal det forstås i en snevrere betydning. Formålet bak informativ kommunikasjon er å fremme en felles forståelse for avsenderen og mottakeren om data som er ansett å være presise, konsepter som er ansett å være udiskutable og ideer som er basert på fakta (2019, s. 29). Sentralt står poenget om at informasjon stort sett er ‘objektive’
opplysninger om ulike ting. Når en kommunikasjonsprosess bruker en slik type informasjon, for å utrette den hensikt å dele ideer, forklare eller instruere for å fremme en felles forståelse, er det dermed ansett som informativ kommunikasjon. Med dette impliseres det at informativ kommunikasjon generelt er karakterisert av en relativ spesiell og begrenset språkbruk;
informasjon tenkes å være ‘nøytralt’ og med lite rom for iblanding av andre elementer enn opplysninger. På samme måte vil også informativ kommunikasjon ansett som omstridt av enten avsender eller mottaker, også ha problemer med å karakteriseres som informasjon.
Overtalelse er gjerne forstått som «en kommunikativ prosess for å påvirke andre», der en part forsøker å overtale en part som blir overtalt. Samtidig betinger Jowett og O’Donnell at overtalelsen har en slags felles interesse for både avsenderen og mottakeren (2019, s. 31).
Poenget er at både avsenderen og mottakeren har ønsker eller behov som skal oppfylles, og at overtalelse i så måte beskriver kommunikasjon med et formål om å fremme en gjensidig oppfyllelse av behov. Et viktig premiss om overtalelse som kommunikasjonsform, er dessuten at mottakeren har en form for frihet i vurderingen av budskapene fra avsenderen. Med det menes at endringer i holdninger og handlinger er basert på en viss grad av frivillighet; det må være et frihetlig vurderingsrom for mottakeren av budskap til å vurdere budskapet. Det er i dette vurderingsrommet overtalelse så fungerer til å fremkalle en endring i holdninger eller atferd. Den etterspurte endringen er i så måte en spesifikk respons fra mottakerne, og
forfatterne peker på tre former denne responsen kan ta; respons-forming, respons-forsterkning og respons-endring (2019, s. 32).
Respons-forming er lignende læring; der avsenderen kan forstås som en lærer og mottakeren som en elev. Avsenderen forsøker å forme responsen til mottakeren, ved å lære bort hvordan hvilke holdninger man skal ha, og hvordan man skal oppføre seg. Slik får
mottakeren oppfylt et behov om hvordan man skal forholde seg til noe, og avsenderen oppfylt et behov om hvordan mottakeren forholder seg til dette.
Hvis et publikum allerede har holdninger til et objekt, kan en avsender ‘påminne’
mottakeren om disse holdningene, og stimulere dem til å bli enda sterkere. I så tilfelle er det snakk om respons-forsterkning; mottakeren får oppfylt et behov om å forholde seg til noe enda sterkere, og avsenderen får oppfylt et behov om styrken i mottakerens forhold.
Om en mottaker går fra en holdning til en annen, går fra en nøytral posisjon til en positiv eller negativ, endrer eller adopterer ny atferd, er det snakk om respons-endring. Denne formen for respons er den vanskeligste å oppnå, blant annet fordi folk ofte er motvillige til å endre seg. Poenget er likevel at avsenderen har et behov som også vil være i mottakerens interesse, men at denne typen respons til overtalelse er langt mer komplisert.
Propaganda kan benytte konsepter og teknikker fra både informasjon og overtalelse som kommunikasjonsformer, og plasserer seg på mange måter som en undergruppe av disse to. Skilnaden er formålet bak kommunikasjonen: Propaganda har den hensikt å fremme avsenderens mål, som ikke nødvendigvis er i mottakerens interesse (Jowett&O’Donnell, 2019, s. 30). Det innebærer at propaganda kan fremstå som informativ kommunikasjon i form av korte objektive opplysninger for å forklare og instruere - eller som overtalende
kommunikasjon i en forsøkt påvirkning i forming eller endring av en holdning. Propaganda strekker seg forbi disse to typene, ved at den har som formål å fremme avsenderens mål og interesser. Det er når avsenderen har et intendert mål med kommunikasjonen for å påvirke en mottaker, at kommunikasjonen kan vurderes å være propaganda – på tross av at mottakeren selv måtte føle seg opplyst eller at et behov er oppfylt (Jowett & O’Donnell, 2019, s. 45).
For å oppnå det intenderte målet om å påvirke tanker, holdninger og handlinger etter egen agenda, peker Jowett og O’Donnell på tre sentrale metoder en avsender kan benytte seg av: kontroll av informasjonsflyt, styring av offentlig opinion, samt manipulasjon av atferd og atferdsmønstre (2019, s. 42-44).
Med kontroll av informasjonsflyt menes ting som bevisst fremsettelse eller tilbakeholdelse av informasjon, lekking av informasjon på ‘beleilige’ tidspunkt,
oppkonstruering av informasjon og formidling av informasjon til selektive publikum. Fordi informasjon er basisen for å kunne forholde seg til omverden, er kontroll over
informasjonsflyt et viktig redskap for å kunne påvirke tilgangen til hva folk vet om annet enn det de selv kan sanse seg til.
Styring, ‘management’, av offentlig opinion er noe av det som oftest blir assosiert med propaganda, skriver forfatterne. I denne sammenheng viser de til offentlig opinion som et fenomen i skjæringspunktet mellom individ og samfunn; ulike former for dannelse og uttrykk av individuelle og kollektive holdninger til blant annet samfunnsaktuelle spørsmål,
institusjoner, systemer og ledere. En styring av den offentlige opinion innebærer en påvirkning av prosesser i disse dannelsene, uttrykkene og samspillene.
Manipulasjon av atferd og atferdsmønstre vurderes av forfatterne som et av de fremste målene for propaganda. Sentralt er det å forstå hva som menes med atferd; det kan være
«åpen» atferd hvor det siktes til handlinger som å kjøpe, stemme, velge, delta, donere eller
«slåss» for en sak. To andre atferdsformer forfatterne trekker inn er «attributiv» og «affektiv».
Førstnevnte sikter til konklusjoner om andres holdninger, basert på deres handlinger: for eksempel at folk liker VG fordi folk velger å lese avisen. Med affektiv siktes det til følelsesmessige reaksjoner, som at en nordmann kanskje vil føle stolthet når man ser det
Overtalelse
norske flagget, eller redsel når man ser flagget til IS. Atferdsmønstre, eller vaner, etableres når samme atferd gjentas over en lengre periode. Dette vurderes også som holdepunkt for atferd i lignende situasjoner: det krever mindre bevissthet å gjenta en atferd enn å utvikle en ny.
Forholdet Jowett og O’Donnell tegner opp mellom informasjon, overtalelse og propaganda er illustrert i figur 2.5:
Figur 2.5: Jowett&O’Donell formålsmodell av propaganda. Min oversettelse. (2019 s. 29)
Med bredere definisjoner, slik som Jowett og O’Donnells, kan det være særlig utfordrende å trekke presise grenser mellom når noe skal kategoriseres som propaganda fremfor overtalelse.
Disse gråsonene baserer seg særlig på når en mottaker kan sies å ha tilstrekkelig grad av frihet i en vurderingssituasjon, og når kommunikasjonen kan sies å være med det formål å fremme gjensidig oppfyllelse av behov -fremfor behovene til avsenderen. Spørsmålenes karakter berører for eksempel spørsmålet om annonser kan vurderes som propaganda, gitt at slik kommunikasjon åpenbart har et intendert mål fra en avsender.
R-f, R-fs, R-e Overtalelse
Informasjon D-F-I Informasjon
Kommunikasjon A til B om X
Propaganda K-S-M
Formål:
Fremme gjensidig oppfyllelse av behov for A og B
Formål:
Fremme målene til A, som ikke nødvendigvis er i interessene for B Formål:
Fremme felles forståelse for A og B
D – Dele ideer F – Forklare I – Instruere
K – Kontrollere informasjonsflyt S – Styre offentlig opinion M – Manipulere atferdsmønstre
R-f – Respons-forming R-fs – Respons-forsterkning R-e – Respons-endring
Utfordringen kan belyses av et tenkt eksempel med utgangspunkt i koronapandemien:
Helsemyndighetene gir først presise og udiskutable opplysninger om ulike aspekter ved viruset og omstendighetene for å fremme en felles forståelse om situasjonen, og
kommunikasjonen kan karakteriseres som informasjon. I den neste perioden får
kommunikasjonen en overtalende karakter, hvor myndighetene forteller om faren ved viruset og hvor viktig det er med inngripende tiltak i folks bevegelsesfrihet. Hvis publikum etter hvert slutter opp om myndighetenes argumenter kan man si at publikum ble overtalt. Selv om frihet vurderes som en grunnleggende rettighet, kan publikum finne argumentene gode, og vurderer resultatet som at også egne behov blir oppfylt.
Om situasjonen likevel er betinget av å ha funnet sted på et grunnlag som ikke er tilstrekkelig frivillig, som at publikum for eksempel ikke besitter nok informasjon til å kritisk vurdere myndighetenes situasjonsbeskrivelse og forslag til tiltak, kan man argumentere for at kommunikasjonen er propaganda. Dette er knyttet opp til det faktum at mennesker vurderer situasjoner ulikt; verdier, utdanning og erfaringer utgjør alle eksempler på redskaper individet besitter for å vurdere en situasjon kritisk, og dermed av mer eller mindre frihetlig grad enn andre. Om man er utdannet epidemiolog har man trolig bedre forutsetninger for å vurdere smitteverntiltak under et frihetlig spillerom, enn om man er utdannet servitør. Om
myndighetene argumenterer for en full nedstengning og isolasjon av alle innbyggere, kan epidemiologen sitte på kunnskap som gjør en kapabel til å veie opp argumentene under en viss grad av frihet. Servitøren kan i motsatt tilfelle mangle den relevante kunnskapen, som gjør at hun ufrivillig går med på argumentasjonen fra myndighetene. Når en situasjon skal vurderes å være betinget av frivillighet eller ikke, og i hvilken grad man kan laste avsenderen for mottakerens manglende evne til å vurdere kommunikasjonens budskap på et fritt grunnlag, kan være vanskelig å definere.
Om myndighetene forsøker å overtale publikum til å endre holdningene til statens rett for inngripende tiltak, men publikum avviser dette fordi behov for tiltak ikke vurderes som likeverdig, har overtalelsen mislyktes. Hvis det imidlertid er slik at myndighetene objektivt sett har rett med at inngripende tiltak er i publikums interesse, og fortsetter å kommunisere sitt budskap med det formål å overtale publikum, kan man argumentere for at myndighetene propaganderer for sin sak. Likevel, gitt det objektive faktum at tiltakene vil være i publikums interesse, kan man argumentere for at kommunikasjonen skal vurderes å være overtalelse - fordi formålet med kommunikasjonen er å fremme gjensidig oppfyllelse av behov. På samme måte kan man spørre seg om propaganda for kildesortering kan karakteriseres som
overtalelse, om faktum er at kildesortering er noe universelt bra.