kurshefte i forvaltningsrett

(1)

m o r t e n k j e l l a n d ( r e d . )

ku r s h e f t e i f o rva l t n i n g s r e t t

– e t t e m at i s e r t u t va lg av s e n t r a l e r e t t s k i l d e r

(2)

215

«Huttiheita» (Rt. 1961 side 1049)

Dom Kommentarer

Domskallenavnet følger ikke den vanligste «for- men», men er vel innarbeidet og fanger inn en viktig side av saksforholdet.

En drosjeeier – eller nå hans enke – hadde krav på erstatning av staten fordi han av samferdsels- nemnda og departementet ble pålagt å kjøre fra en holdeplass i kjøreområdet som ikke ga mulig- het for å leve av drosjekjøringen som hovedyrke.

Pålegget ble gitt i en løpende bevillingsperiode og gjentatt da bevillingen ble fornyet etter den første periodens utløp. Det ble funnet ugyldig og enken tilkjent 20 000 kroner i erstatning.

Domssammendraget

Parter: Staten ved Samferdselsdepartementet (regjerings- advokat Henning Bødtker ved høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen) mot Gudrun Simensen (høyesteretts- advokat Henrik Eriksen).

Partene i saken

Betegnelsen «høyesterettsadvokat» brukes normalt ikke i dag, og er avløst av uttrykket «med møterett for Høyeste- rett». Se Pasientjournal-utlevering (Rt. 2011 side 1433) med randbemerkninger foran på s. 63

Dommer Helgesen: I sak mellom drosjeeier Einar Simensen og Staten ved Samferdselsdepartementet avsa Sarpsborg byrett dom 14. oktober 1958 med denne domsslutning:

«1. Samferdselsdepartementets vedtak om at Einar Simensen fra 15. januar 1952 tilpliktes å utøve drosjebevilling med fast bopel på Toft eberg oppheves.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale Einar Simensen en erstatning på kr. 15 000 for det tap han er påført ved at Samferdselsdepartementet har pålagt ham å utøve drosjebevilling med fast holdeplass på Toft eberg i Borge.

3. Staten v/Samferdselsdepartementet friﬁ nnes for øvrig for Einar Simensens krav.

4. Sakens omkostninger oppheves.»

Staten påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett og Einar Simensen motanket.

Førstvoterende dommer Otto Helgesen

Innledende «domshistorikk», som ledd i skis seringen av sakens bakgrunn "

Sarpsborg byrett (1958)

0300 Del3.indd 215

0300 Del3.indd 215 19.07.12 13.0119.07.12 13.01

(3)

1 .

Lagmannsretten avsa dom 30. desember 1959 med føl- gende domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes, dog slik at det erstat- ningsbeløp Staten v/Samferdselsdepartementet tilpliktes å betale Einar Simensen fastsettes til kr.

20 000 og at oppfyllelsesfristen settes til 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Staten har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt påstand om friﬁ nnelse.

Eidsivating lagmannsrett (1959)

Einar Simensen døde 8. mars 1960, og hans enke Gudrun Simensen har trådt inn som part i saken. Hun har motanket for så vidt angår lagmannsrettens fastsettelse av erstatningens størrelse. For Høyesterett påstår hun lagmannsrettens dom stadfestet, dog slik at erstatningen begrenses oppad til kr. 45 000.

Drosjesjåføren (Simensen) døde før saken ble behandlet av Høyesterett. Enken trådte inn som part i saken.

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til fremstillingen i byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

For byretten og lagmannsretten gjaldt saken – foruten krav på erstatning for pålegget til Simensen om å kjøre med sin drosje fra bopel på Toft eberg i Nordre Borge – erstatning i anledning av at han ikke ﬁ kk lastebilbevilling. For det erstatningskrav som var begrunnet med samferdselsmyndighetenes nektelse av å gi Simensen lastebilbevilling, ble staten frifunnet i byretten jfr. dennes domsslutning pkt. 3, og lagmannsretten stadfestet denne

Nærmere om saksforholdet fremgår av underinstansdommene. Disse – eller deler av disse – er tilgjengelige for eksempel på Rettsdata og Lovdata.

[Side 1050]

avgjørelse. Over lagmannsrettens dom er det for så vidt ikke anket, slik at saken for Høyesterett utelukkende gjelder drosje bevillingssaken.

Den drosjebevilling eller rettere de bevillinger saken gjelder er gitt etter reglene i samferdselsloven av 1947 og ble første gang utferdiget den 21. desember 1948. Den gjaldt til 1. januar 1954. Bevillingen ble etter utløpet av gyldighets tiden forlenget til 1. januar 1959, og derpå av hensyn til den pågående rettssak mellom Simensen og staten forlenget for 6 måneder om gangen. Bevillingen er ikke utøvet etterat Simensen i 1957 solgte bilen og opphørte med å drive drosjevirksomhet. Som nevnt døde Simensen 8. mars 1960.

Til bruk for bevisførselen i Høyesterett er det holdt bevis opptak ved Sarpsborg byrett 1. og 2. februar 1961.

Under bevisopptaket er avhørt 14 vitner. Det er fremlagt en del nye dokumenter, som det ikke er grunn til å spesiﬁ sere.

For Høyesterett var tvisten avgrenset til selve drosje- bevillingssaken.

(4)

217

« h u t t i h e i ta » ( r t. 1 9 6 1 s i d e 1 0 4 9 )

For Høyesterett gjør staten blant annet gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Samferdsels- departementets pålegg til Simensen om ﬂ ytning fra holdeplass i Østre Fredrikstad til Toft eberg var vilkårlig og ulovlig. Det anføres at forutsetningen for at det skal fore- ligge vilkårlighet må være, enten at Simensen har vært ut- satt for diskriminerende behandling, eller at avgjørelsen må betegnes som så «urimelig og så stridende mot alminnelig samfunnsoppfatning at den er rettsstridig», jfr. Høyeste- retts dom i Rt. 1951 side 19 ﬂ g. Det fremheves i denne forbindelse at skal de administrative avgjørelser saken gjelder kjennes ugyldige må det konstateres at vedtakene ikke er bygget på et virkelig skjønn. Staten hevder at ingen av de situasjoner som her er nevnt foreligger.

Samferdselsmyndighetenes avgjørelser i drosjebevillings- saken inneholder ingen vilkårlighet eller urimelighet, men er resultatet av et forsvarlig skjønn som er bygget på det materiale som forelå for nemnda og departementet. Det kle- ber etter statens mening ingen feil ved samferdselsmyndighetenes behandling av saken. Det bestrides at samferdselsnemnda og departementet hadde plikt til å foreta nærmere undersøkelser av traﬁ kkgrunnlaget i Nordre Borge før de forskjellige vedtak ble truﬀ et.

Statens anførsler og påstand "

(Mortvedt-dommen)

For øvrig gjør begge parter i alt vesentlig gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter. Således hevder staten at ankemotparten iallfall ikke har noe erstatningskrav utover den første bevillingsperiode. Etter dette tids- punkt måtte myndighetene stå fritt når det gjaldt å fastsette de nærmere vilkår for den nye bevilling. Jeg nevner videre at staten for Høyesterett på samme måte som tidligere har påberopt seg den passivitet som Simensen angivelig viste overfor de første vedtakene i forbindelse med den såkalte organisasjonsplan for drosjekjøringen i Fredrikstad distrikt.

Subsidiært har staten anket over lagmannsrettens fastsettelse av erstatningsbeløpet.

Simensens (nå enkens) anførsler og påstand blir implisitt angitt her, og fremgår ved å sammenholde høyesterettsdommen med underinstansdommene.

De benyttes da som en kilde til informasjon.

Når det gjelder ansvarsspørsmålet i den form det nå foreligger

[Side 1051]

for Høyesterett, er jeg kommet til samme resultat som de tidligere retter og kan på vesentlige punkter tiltre deres begrunnelse.

I noe eldre dommer er det ikke alltid like enkelt å identiﬁ sere hvor førstvoterende begynner sin retts- lige argumentasjon. I likhet med i nyere avgjørelser, er uttrykk som «jeg er kommet til» en markør som signaliserer startpunktet for domsgrunnene.

I anledning av prosedyren for Høyesterett ﬁ nner jeg grunn til å presisere nærmere det syn på ansvars- spørsmålet som for meg har vært avgjørende.

Utsagnet viser at domspremissenes utforming kan være «farget» av partenes prosedyrer for Høyesterett.

Se også poengteringen foran i del II punkt 2.

0000 102423 GRMAT Kurshefte i forvaltningsrett 120101.indb 217

0000 102423 GRMAT Kurshefte i forvaltningsrett 120101.indb 217 18.07.12 09.3418.07.12 09.34

(5)

Som det fremgår av byrettens dom hadde Simensen kjørt drosjebil siden 1934. Fra 1937 drev han drosjenæringen på grunnlag av politibevil- ling jfr. de den gang gjeldende bestemmelser i § 21 i motor vognloven om bevillingstvang blant annet for drosje kjøring. Simensen drev opprinnelig kjøringen fra sin bopel på Toft eberg i Borge herred. Samtidig drev han lastebilkjøring. I 1943 ﬁ kk han pålegg av myndig hetene om å kjøre drosje fra bilholdeplassen i Østre Fredrikstad, og han fortsatte med det inntil 15. januar 1952 med en mindre avbrytelse i 1944 på grunn av manglende gummi.

Etter frigjøringen – nærmere bestemt 12. februar 1946– søkte Simensen om drosjebevilling i området Fredrikstad-Borge og ﬁ kk søknaden innvilget. Som tidligere nevnt ble den første formelle bevilling gitt 21. desember 1948 med utløpstid 1. januar 1954. Jeg understreker at Simensen sto sterkt blant søkerne.

Av dem som ble innstillet ble han ved den endelige behandling av personvalget plasert på listen som nr. 3.

Nærmere om faktum (et stykke nedover) "

Etter de retningslinjer som gjaldt da Simensen søkte om bevilling, skulle kjørebevilling som regel fortrinnsvis gis til person som aktet å drive næringen som eneste yrke. Jeg legger til grunn at dette var årsa- ken til at Simensen ikke søkte om lastebilbevilling, og at det var hans hensikt å drive drosjekjøringen som hovedyrke med stasjon i Ø. Fredrikstad, eller fra en annen holdeplass i distriktet hvor det var grunnlag for å drive drosjenæringen som en levevei. Jeg må gå ut fra at samferdselsmyndighetene også var klar over dette, og at Simensen for så vidt ikke skulle stå i noen annen stilling enn de 4 andre som samtidig ﬁ kk bevilling.

Spørsmålet om hvilke faste holdeplasser bevillings- innehaverne skulle kunne bruke er ikke berørt i søk- nadsskjemaet, og jeg må gå ut fra at det heller ikke var angitt i den første bevilling. Disse spørsmål ble åpen- bart holdt åpne og ble først avgjort i forbindelse med behandlingen av den før omtalte organisasjonsplan for Fredrikstad distrikt. I mellomtiden kjørte Simensen – som før – fra holdeplassen i Ø. Fredrikstad.

I august 1950 kom så det første vedtak om bestemte holdeplasser.

En viktig faktum-bit Mer faktum […]

(6)

219

« h u t t i h e i ta » ( r t. 1 9 6 1 s i d e 1 0 4 9 )

For Simensens vedkommende heter det i sam- ferdselskonsulentens innstilling, som ble vedtatt av samferdselsnemnda i møte 30. august 1950: «Einar Simensen kjører fra bopel i Toft eberg i Borge.» I brev av 7. april 1951 til samferdselskonsulenten sluttet departementet seg til vedtaket av 30. august 1950.

Departementet foretok senere en del endringer i den tidligere vedtatte kjøreordning for drosjene, jfr.

departementets brev av 10. desember 1951. Endring- ene berørte imidlertid ikke den vedtatte ordning for Simensen. Etterat behandlingen av organisasjons- planen var

[Side 1052]

avsluttet, skrev samferdselskonsulenten den 11. januar 1952 følgende brev til Simensen: «God- kjenning av drosjesentralen i Fredrikstad. – En viser til oversendt avskrift av brev av 7. april 1951 fra Sam- ferdselsdepartementet til samferdselskonsulenten i Østfold. Det vedtak som nemnda fattet 30. august 1950 i sak 75/1950–7 for Deres vedkommende er på ny stadfestet av departementet. Det går ut på at De kjører fra bopel i Toft eberg, Borge, og at De sam- arbeider med sentralen og/eller nærmeste holdeplass. Ordningen tar til 15. ds. og De må følge de ved- tatte bestemmelser. Gjenpart av dette skriv er sendt drosjesentralen i Fredrikstad.»

Om den videre utvikling av saken viser jeg til fremstillingen i byrettens dom. Som det vil sees av denne klaget advokat Eriksen på vegne av Simensen til samferdselsnemnda over pålegget av 11. januar 1952. Nemnda fastholdt imidlertid sitt vedtak i møte 19. august 1954. Dette vedtak ble påklaget til departementet, som 13. desember 1954 forkastet klagen.

Hovedspørsmålet i saken er om samferdselsnemndas og departementets pålegg til Simensen om «å kjøre fra bopel i Toft eberg, Borge, er ugyldig, og om staten i tilfelle har erstatningsansvar overfor Simensen eller nå hans enke.

(Først) her formuleres sakens hovedspørsmål.

(7)

Selv om bevillingssaken og de forskjellige vedtak som ble truﬀ et av samferdselsmyndighetene bør sees og vurderes under ett når man skal ta stilling til erstatningskravet, ﬁ nner jeg likevel grunn til å behandle gyldighetsspørsmålet i relasjon til de to bevillingsperioder: den første som utløp 31. desember 1953 og den annen fra 1. januar 1954 til 31. desember 1958.

Førstvoterende går systematisk frem, og skiller mellom de to bevillingsperiodene.

Som nevnt tidligere ﬁ kk Simensen sin første formelle bevilling etter frigjøringen i desember 1948.

Det første påbud om kjøring fra Toft eberg ble truﬀ et av nemnda i 1950, stadfestet av departementet i 1951 og satt i verk fra 15. januar 1952. Pålegget ble med andre ord gitt og satt i verk i en løpende bevillingsperiode. I likhet med byretten må jeg etter det som er opplyst – selve bevillingen har ikke kunnet doku- menteres – gå ut fra at nemnda ved utstedelsen av drosjebevillingen i desember 1948 tok forbehold om å kunne pålegge de vilkår som måtte ansees ønske- lige eller nødvendige i bevillingsperioden, og at for- beholdet ble tatt med hjemmel i samferdselslovens

§ 8. Spørsmålet blir da om et slikt forbehold kunne gi samferdselsmyndighetene hjemmel til midt i bevillings perioden å gjøre et så vesentlig inngrep i en bevillingshavers rett som det her er tale om. På samme måte som byretten og lagmannsretten byg- ger jeg nemlig på at Simensens inntektsmuligheter i vesentlig grad ble forringet ved ﬂ ytningen av holdeplassen i Toft eberg. Jeg er enig med lagmannsretten i at ﬂ ytningen nærmest var ensbetydende med å frata ham hans mange årige levevei. Som jeg har sagt tidligere måtte eller burde også samferdselsmyndighetene være klar over at Simensen etter frigjøringen hadde valgt drosjekjøringen som sitt hovedyrke, og at han for så vidt sto i klasse med de andre bevillingshavere i området.

Ad bevillingsperiode 1:

Den skarpstilte/presiserte problemstillingen

En sentral faktum-bit, se også side 218 foran.

Herfra og nedover formulerer førstvoterende hovedpoenget i dommen: Forvaltningen kan ha en skjønnsfrihet, men denne må utøves innenfor ram- mer. Som én – av ﬂ ere – skjønnsutøvelsesskranker må ikke selve vedtaksutfallet være sterkt urimelig for den det gjelder (her drosjesjåfør Simensen).

(8)

221

« h u t t i h e i ta » ( r t. 1 9 6 1 s i d e 1 0 4 9 )

Jeg kan etter dette ikke ﬁ nne det tvilsomt at det forbehold som var tatt i bevillingen ikke kunne hjemle et så vesentlig inngrep i

[Side 1053]

Simensens rett i den løpende bevillingsperiode. Jeg er enig med byretten når den uttaler: «Det er derfor en helt annen art bevilling saksøkeren har fått ved pålegget om ﬂ ytning – et pålegg som må antas å gå utenom rammen av det forbehold som ble tatt ved bevillingsutstedelsen i 1948.»

Regelen om sterkt urimelige vedtak skal verne bor- gerne ved eventuelle overgrep fra forvaltningen (rettssikkerhetsgaranti). Dommen viser at det må foretas en konkret vurdering av kvaliﬁ kasjonskriteriet

«sterkt urimelig», og at terskelen for å underkjenne vedtak med en slik begrunnelse ligger relativt høyt.

Jeg kommer så til spørsmålet om hvordan saken i relasjon til nemndas vedtak av 19. august 1954 og departementets avgjørelse av 13. desember 1954 skal vurderes etterat kjørebevillingen var blitt fornyet for en ny periode fra 1. januar 1954 til 31. desember 1958. Denne fornyelse skjedde – etter hva der er opplyst – rent automatisk. I den nye bevilling som er datert 17. desember 1953/12. mars 1954 er det sagt at bevillingen skal utøves fra bevillingshaverens bopel.

Det vil i dette tilfelle si at Simensen fortsatt ble pålagt å kjøre fra Toft eberg i Nordre Borge. Det er videre tatt et generelt forbehold om å pålegge bevillingshaveren – Simensen – å kjøre fra en bestemt holdeplass. Også andre forbehold er tatt, således det samme forbehold om endringer i bevillingsperioden som var tatt i den første bevilling.

Det må være klart at samferdselsmyndighetene når nye bevillinger skal utstedes eller fornyes i og for seg må ha adgang til av saklige grunner – således av traﬁ kkmessige hensyn – å sette ønskelige eller nød- vendige vilkår for bruk av bevillingen. Men jeg kan ikke ﬁ nne at myndighetene i dette tilfelle hadde retts- lig adgang til å opprettholde pålegget om kjøring fra Toft eberg, et pålegg som i sine praktiske virkninger gjorde hans bevilling verdiløs. Som jeg allerede har nevnt skjedde fornyelsen automatisk, og det kan ikke sees at der var skjedd noen endringer i den faktiske situasjon som kunne berettige til fortsatt å gjøre en så sterk begrensning i Simensens rett som det her er tale om.

Ad bevillingsperiode 2:

Her formulerer førstvoterende den samme skjønns- utøvelsesskranken, men nå i forhold til vedtaket om fornyet bevilling.

(9)

Simensen hadde i henhold til off entlig bevilling drevet drosjenæringen i mange år, etter krigen i alt vesentlig som sitt hovedyrke. Da bevilling på ny ble gitt etter krigen hadde han – som tidligere påpekt – en meget god ansiennitet. Han ble gitt bevilling i 1948 under den etter min mening klare forutsetning at han skulle ha dette erverv som sin hovedinntekts- kilde på samme måte som de andre der samtidig fi kk sin bevilling, og som senere har fått sine bevillinger fornyet. På bakgrunn av disse forhold må jeg anta at samferdselsmyndighetene i 1953/54 ikke uten saklige grunner kunne ha nektet å gi Simensen bevilling til drosjebilkjøring. Men da kan de etter min mening heller ikke treff e vedtak som gjør den bevilling de gir ham praktisk talt verdiløs. At Simensen fra 15. januar 1952 og bevillingsperioden ut loyalt hadde bøyet seg for det opprinnelige pålegg og drevet fra Toft eberg, kan i denne forbindelse åpenbart ikke påberopes av samferdselsmyndighetene.

Også her blir det gjort en konkret og individuell vurdering, som kan støttes på delvurderingen foran (om bevillingsperiode 1).

Etter dette kommer jeg til det resultat at også vedtakene av 19. august og 13. desember 1954 er ugyldige.

Mot bakgrunn av det forannevnte blir begge vedtakene ansett som ugyldige.

Når det gjelder spørsmålet om de ugyldige vedtak medfører erstatningsplikt for staten overfor Simen- sen eller nå hans enke, bemerker jeg:

[Side 1054]

I det foreliggende tilfelle går jeg ut fra at pålegget til Simensen om å kjøre fra Toft eberg skyldes, at samferdsels myndighetene ikke foretok de nødven- dige undersøkelser med hensyn til de muligheter som bød seg for lønnsom kjøring fra Toft eberg. Dette ble – etter det jeg kan se – overhodet ikke gjort selv etterat Simensen så tidlig som i januar/februar 1952 hadde gjort anskrik. I sin søknad av 11. februar 1952 om lastebilbevilling anfører han således til spørsmål 13: «Jeg drev en ganske betydelig transportforretning i det oppgitte tidsrom. Men da Samferdselsloven blev til virkelighet, var det alminnelig oppfatning at man ikke skulle ha mere enn et yrke og en bil. Jeg var loyal overfor transportmyndighetene og valgte Drosje som yrke. Imidlertid har nu samferdselsmyndighetene plasert min drosje på et øde og forlatt sted,

Deretter knytter førstvoterende noen bemerkninger til følgene av ugyldighet – her relatert til erstatnings- spørsmålet.

(10)

223

« h u t t i h e i ta » ( r t. 1 9 6 1 s i d e 1 0 4 9 )

hvor jeg ingen som helst sjanse har til å kunne ernære mig. Jeg søker derfor om bevilling på lastevogn, slik at jeg igjen kan begynne min tidligere i mange år drevne transportforretning.»

Samferdselsmyndighetenes vedtak er – som påpekt av lagmannsretten – truﬀ et i forbindelse med en kjøreplan for de daværende yrkesutøvere, der det gjaldt å foreta en nyplasering av drosjene etterat disse i ﬂ ere år hadde kjørt fra spesielle holdeplasser. Det dreiet seg her om en ordning som i høy grad berørte samtlige bevillingsinnehavere, som alle hadde drosje- kjøring som sin vesentlige levevei, og som måtte ha en berettiget forventning om å bli behandlet så likt som mulig. Jeg mener at samferdselsmyndighetene i et slikt tilfelle ikke bare hadde oppfordring til, men plikt til nærmere å undersøke hvorvidt – som lagmannsretten uttrykker det – «den nye plasering av drosjene gjorde det økonomisk mulig for drosjeeierne å livnære seg på stedet». I denne forbindelse burde også Simensens uttalelse på forhånd ha vært innhentet.

Førstvoterende delkonkluderer med at det (også) foreligger en saksbehandlingsfeil, […]

Den saksbehandlingsfeil som her foreligger må etter min mening føre til erstatningsansvar for staten.

I et brev av 20. mai 1954 fra samferdselskonsulenten i Østfold til advokat Eriksen heter det bl. a.:

«Einar Simensen oppgir selv i sin søknad av 12. februar 1946 om drosjebevilling at hans kjøring skal drives fra Borge kommune. Såvel nemnda som Borge kommune hevder at det i nordre Borge må være stasjonert 1 drosje. Om det er levelige vilkår å kjøre der har man ingen bestemt formening om her, da det ikke gis statis- tiske og/eller regnskapsmessige oppgaver hertil.

Det er forøvrig heller ikke gitt pålegg om dette for innehavere av drosjebevilling.»

Dette kan tyde på at samferdselsmyndighetene ville ha truﬀ et vedtak om å plasere Simensen på Toft e- berg uansett om dette for Simensens vedkommende i virke ligheten ville vært ensbetydende med at han – i motsetning til de andre bevillingshavere – ble fratatt sin levevei som drosjeeier. Jeg antar at også et slikt vedtak under de foreliggende omstendigheter ville ha vært rettsstridig og erstatningsbetingende.

[…] som i dette tilfellet etablerer erstatningsansvar for staten. Begrunnelsen gis i fortsettelsen: "

(11)

Når det gjelder den av staten påberopte passivitet fra Simensens side er jeg enig med lagmannsretten.

Jeg ﬁ nner det klart at [Side 1055]

Simensen ikke har forspilt sitt erstatningskrav ved passivitet, og tiltrer for så vidt lagmannsrettens begrunnelse.

(Erstatningskravet var ikke tapt ved passivitet.)

Med hensyn til erstatningens størrelse er jeg også enig med lagmannsretten. Under henvisning til de momenter som er anført av lagmannsretten ﬁ nner jeg at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å forhøye erstatningsbeløpet på grunn av den tid som er gått etter avsigelsen av lagmannsrettens dom. Jeg ﬁ nner med andre ord at den samlede erstatning for det tap som må antas å være lidt ikke kan settes høyere enn til kr. 20 000. Ankemotparten har hatt fri sakførsel for Høyesterett.

Utmålingen blir viet beskjeden plass, idet Høyeste- rett er enig med lagmannsretten.

20 000 kroner i 1961 svarer til litt over 220 000 i 2012-kroner (beregnet ut fra konsumprisindeksen).

Ingen av partene har påstått saksomkostninger, og jeg stemmer etter dette for denne

dom:

1. Østfold samferdselsnemnds og Samferdselsdeparte- mentets vedtak om at Einar Simensen tilpliktes å utøve drosjebevilling med fast bopel på Toft eberg i Borge kjennes ugyldige.

2. Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom å betale Gudrun Simensen 20 000 – tjue tusen – kroner.

Konklusjon formet av førstvoterende

De øvrige dommernes voteringer Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resulta-

tet enig med førstvoterende.

Andrevoterende

Dommerne Roll Matthiesen, Heiberg og Bahr: Likeså. Tredjevoterende, fj erdevoterende og femtevoterende Dommen er med andre ord enstemmig.

For en nærmere omtale av «Huttiheita» (Rt. 1961 side 1049), se blant annet Eckhoﬀ /Smith: Forvaltningsrett, 9. utg. (2009) s. 420–421 og 436, samt Boe: Innføring i juss, bind 2, Tano (1993) s. 714 (der betegnet som «Huttaheiti»-dommen).