Fra selviskhet til selvoppofrelse
En studie av religiøsitet og modernitet i Tito Collianders roman Korståget ut fra Mikhail
Bakhtins romanteori
Simen Syvertsen
Masteroppgave ved institutt for lingvistiske og nordiske studier
NOR4090
UNIVERSITETET I OSLO
Vår 2017
2
© Simen Syvertsen 2017
Fra selviskhet til selv-tømming: En studie av religiøsitet og modernitet i Tito Collianders roman Korståget ut fra Mikhail Bakhtins romanteori
Simen Syvertsen http://www.duo.uio.no/
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
3
Forord
I arbeidet med denne oppgaven har jeg vært så heldig å få dykke inn i to tanketradisjoner som jeg både kjenner til og på sett og vis er en del av: den moderne med dens ulike forgreninger og variasjoner, og den religiøse, som i denne oppgaven er representert ved ortodoks
kristendom. Jeg er blitt fylt av beundring og ærefrykt for de ulike tenkere og ideologer hvis tanker og verker jeg har fått stifte bekjentskap med, og som jeg etter beste evne har forsøkt å forstå og å yte rettferdighet. Når jeg nå ved reisens slutt skriver forordet, føler jeg likevel at jeg akkurat har begynt vandringen, og at det fremdeles er mye uutforsket territorium.
Et at hovedmålene med denne oppgaven er å løfte Tito Collianders forfatterskap frem i lyset for et norsk publikum. Forfatterskapet rommer langt flere trekk og dybder enn jeg har kunnet ta for meg her, men kanskje har jeg åpnet en port som andre kan gå gjennom. Et annet mål har vært å bidra til større forståelse for og kjennskap til ortodoks kristendom, gjennom detaljert analyse av et verk der ortodoks-kristen diskurs trenger gjennom og tidvis dominerer.
Et håp er at oppgaven kan bidra til dialog mellom tilhengere av ulike religiøse og moderne livssyn. Forhåpentlig kan oppgaven hjelpe eventuelle lesere med å få klarhet over sin egen bakgrunn og den åndstradisjon man selv tilhører, samtidig som den kan bidra til forståelse for tankeretninger og livssyn som man ikke kjenner så mye til. To nøkkelord går altså igjen i mine målsetninger for oppgaven: forståelse og dialog.
I utforskningen av ulike former for religiøsitet og modernitet som er indirekte eller direkte uttrykt i Collanders roman Korståget, har jeg benyttet meg av en rekke kilder. Lik de fleste oversettelser og utgivelser fra det ortodokse forlag Hl. Trifon Skita har jeg foretrukket å bruke 1930-oversettelsen av Bibelen som utgangspunkt for sitater og henvisninger. Denne oversettelsen er også den som lå nærmest mitt studieobjekt i tid, og som ligger språklig nærmest den bibelutgave Colliander selv henviste til i sine verker. Jeg har også fulgt utgivelsene fra Hl. Trifon Skita i stavemåten av sentrale ord i ortodoks-kristen terminologi.
En del av kildene er oversatte verker av russiske tenkere. I hovedteksten har jeg fulgt norske retningslinjer for gjengivelse av russiske navn, mens jeg i kildehenvisningene har fulgt stavemåten av navnet på utgivelsens språk. Derfor varierer stavemåten av navn som Bakhtin, Dostojevskij med flere i referansene ut fra om verkene deres er oversatt til norsk, dansk eller engelsk.
I den ortodokse litteraturen og forskningen er det vanlig å bruke stor forbokstav i alle ord som henviser til Treenigheten og Guds Moder Maria, uavhengig av ordklasse. I tillegg benevner man helgener med betegnelsen «hellig», forkortet «hl.» (tilsvarende «Sankt» og
4
«Sankta» eller «St.» hos katolikkene og engelsk «saint» eller «St.»). For eksempel omtales apostelen Paulus som hellige/ hl. Paulus osv.
Denne oppgaven er blitt skrevet med betraktelig støtte og hjelp fra en rekke personer, som jeg alle er meget takknemlig til. Først gjelder dette min kone Susanne, som hele veien har kommet med verdifulle innspill og har måttet lytte til mine tanker og refleksjoner omkring oppgaven, samt alskens detaljer i utformingen av den. Mange takk for din tålmodighet, støtte og kjærlighet, som holder meg oppe, styrker og inspirerer meg. Denne oppgavens beste trekk har du utvilsomt mye av æren for, enten spesifikt gjennom konkrete råd eller generelt
gjennom den positive utvikling du hele tiden preger meg med. I tillegg går en stor takk til vår datter Esther, som har båret over med en tidvis travel far, og som har fylt hverdagen med glede og lykke.
En stor takk går også til mine foreldre, min søster og mine besteforeldre, alltid interesserte støttespillere som har engasjert seg og gitt meg verdifull oppmuntring. Min veileder Thorstein Norheim har vært en fremragende hjelper gjennom hele arbeidsprosessen.
Mange takk for at du har gitt meg stor frihet til å utvikle oppgaven etter mine preferanser, samtidig som du har bidratt med råd på både detalj- og overordnet nivå. Jeg er meget takknemlig til Jon Wetlesen og fader Johannes Johansen, som leste gjennom deler av oppgaven og kom med en rekke gode råd og oppmuntring i skrivningens siste faste. Ellers ønsker jeg å takke øvrig familie, venner, bekjente og andre som har vist interesse for og spurt meg om oppgaven; dere har alle vært med på å forme den.
Simen Syvertsen, Røyken, 8. mai 2017.
5
Innholdsfortegnelse
I Innledning: Tito Collianders forfatterskap og Mikhail Bakhtins romanteori... 7
Tito Colliander – kunstner først, kristen så? ... 8
Resymé av Korståget ... 10
Tidligere forskning ... 10
Mikhail Mikhailovitsj Bakhtin - teori ... 13
Oppgavens videre oppbygning ... 18
II Religiøsitet og modernitet ... 19
Religiøsitet – ortodoks kristendom ... 19
Ortodoks religiøsitet ... 21
Religiøsitetens røster ... 25
Modernitet – rasjonalisering og normoppløsning ... 29
Modernitetens røster ... 32
Oppsummering ... 36
III Boris: analyse ... 37
Resymé ... 37
Dusia og Tomas – tradisjonalisme og fast modernitet ... 38
Nastia – den synodale religiøsitet ... 43
Boris og Dusia – sobornost’ og den evangeliske religiøsitet ... 46
Tomas og Boris – det guddommelige, det djevelske, det menneskelige ... 52
Oppsummering: enhetsspråk og forskjelligspråklighet i «BORIS» ... 55
IV Nea: analyse ... 58
Resymé ... 58
Småbysamfunnet og Tomas’ mor... 59
Nea og Tomas – lidenskap og romantikk ... 62
Ansiktets epifani ... 65
Tomas ... 74
Oppsummering: enhetsspråk og forskjelligspråklighet i «NEA» ... 80
V Korstoget og den guddommelige liturgi: analyse ... 82
Resymé ... 82
Nea – veiene skilles ... 83
Korstoget ... 84
Ivan Vasiljevitsj ... 94
6
Jesus ... 97
Den guddommelige liturgi ... 100
Oppsummering: enhetsspråk og forskjelligspråkliget i «KORSTOGET» og «DEN GUDOMLIGA LITURGIN» ... 101
VI Konklusjon ... 103
Ideologier i Korståget ... 103
Enhetsspråk og forskjelligspråklighet i romanen ... 108
Tendens og forskjelligspråklighet ... 109
Forholdet mellom religiøsitet og modernitet i Korståget ... 111
Litteraturliste ... 112
7
I – Innledning: Tito Collianders forfatterskap og Mikhail Bakhtins romanteori
Jag dricker brännvinet i små, små klunkar, och jag skålar för den helige Treenigheten i mitt hjärta. 1
Da Tito Colliander (1904–1989) utgav sitt siste verk i 1981, kunne han se tilbake på et
rikholdig og variert forfatterskap. I 1930 debuterte han med En vandrare. Samme tiår fikk han Litteratursällskapets pris for romanene Taina (1935) og Korståget (1937).2 Men om sistnevnte verk ble ferdigskrevet idet han selv fant veien til den ortodoks-katolske kirke,3 var ikke
Collianders vandring over, hverken som kristent menneske eller forfatter. Og hans forståelse for livets mørke sider blir ikke overskygget av kristentroen; tvert imot virker det som det nettopp er dette livs lidelse, mørke og forgjengelighet som begrunner troen.
Således er Colliander på flere områder også en modernitetens røst; han skildrer
avsondrede individer, mennesker som opplever eksistensen som uten mål og mening, personer som overfor dette livs uutholdelige væren ikke kan gjøre annet enn å dykke ned i beger etter beger med øl… Likevel er ikke livet ikke kun skyggesiden, og denne skyggeside utelukker heller ikke en ufattelig kjærlighetsfull guddoms eksistens. Det er heller i skjæringspunktet mellom mørke og lys, mellom lidelse og lykke, at Colliander skriver – og at mennesket selv møter det guddommelige.
I denne masteroppgaven ønsker jeg å undersøke forholdet mellom religiøsitet og modernitet i Collianders mest kjente roman, Korståget, med vekt på hvordan ulike aspekter ved modernitet og religiøsitet belyses og preger verket. I drøftelsen anvender jeg tankegods fra ulike teoretikere innenfor sentralt moderne og religiøst åndsliv på 1900-tallet, i stor grad samtidige med Colliander selv. Min overordnede problemstilling er: Hvordan fremstår forholdet mellom religiøsitet og modernitet i Tito Collianders roman Korståget?
Collianders forfatterskap er av mange sammenlignet med Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskijs verker.4 En av dem som har preget Dostojevskij-forskningen mest, er russeren Mikhail Mikhajlovitsj Bakhtin (1895–1975). Han ser Dostojevskijs forfatterskap som det foreløbige høydepunkt i romangenrens utvikling, som strekker seg like fra antikken og frem
1 Tito Colliander, Vi som är kvar (Stockholm: Tammerfors Handelstryckeri, 1959), 224.
2 Astrid Andersson Wretmark, Tito Colliander och den ryska heligheten (Skelleftea: Artos & Norma, 2008), 48, 77.
3 Ibid., 75.
4 Se for eksempel Bente Kidde, «TITO COLLIANDER: Ovissheten och okunskapen är vårt livs kännemärke»
(Københavns universitet: speciale, 1986), 30–32.
8
til Bakhtins samtid.5 Genremessig er Dostojevskijs romaner preget av en såkalt
«karnevalistisk» tendens, hvor virkeligheten fremstilles med vrangen ut.6 Bakhtin hevder at romankarakterer som representerer ulike etiske, religiøse og samfunnsmessige posisjoner, møtes og forstår hverandre i Dostojevskijs verker – til tider er disse ulike posisjonene endog representert i en og samme person.7
Ifølge Bakhtin innebærer dette at Dostojevskijs romaner er polyfone, hvilket vil si at ulike «stemmer» kommer til uttrykk i verket, og at romanens karakterer får virke som selvstendige personer med en egen «diskurs», ikke som «et talerør for forfatterens stemme».8 Dette henger nært sammen med dialogisitet, at personene i beretningen inngår i en helhet «av flere bevisstheter i samspill, og der ikke en eneste av dem fullt ut blir et objekt for en av de andre» eller forfatteren.9
Bakhtins teori om dialogisitet er utgangspunktet for analysen. Hovedvekten ligger på å knytte diskursen i Korståget opp mot religiøse og moderne holdninger til livet, og belyse hvordan de legges frem og står i forhold til hverandre. Med utgangspunkt i Bakhtins teori slik den kommer frem i hans verk Ordet i romanen (1934), undersøker jeg hvilke ideologier de ulike personene i Korståget representerer, i hvilken grad romanen er preget av ulike stemmer, og hvordan fortellerstemmen preger tendensen i verket.
I dette kapitlet gir jeg først en kort biografisk skisse av Collianders liv og virke, etterfulgt av et resymé av Korståget og redegjørelse for tidligere forskning. Deretter gjennomgår jeg Bakhtins teori og metode, som danner basisen for konkretiseringen av
hovedproblemstillingen i underproblemstillinger. Underproblemstillingene og en skisse av det videre innholdet i oppgaven avslutter kapitlet.
Tito Colliander – kunstner først, kristen så?
Den 10. februar 1904 kom Sigfrid og Dagmar Ilmatar Constance Collianders femte og siste barn til verden, ett av tre som vokste opp. Som sønn av foreldre som begge hadde
aristokratiske aner – faren i Finland, moren i Skottland – og slektninger i flere land i Europa og Norden, var Tito Collianders oppvekst fylt av møter med flere kulturer og nasjonaliteter.10 Han ble født i St. Petersburg, men levde det aller meste av sin barndom i Finland, inntil
5 Mikhail Bakhtin, Problems of Dostoevsky’s Poetics, redigert og oversatt av Caryl Emerson (Minneapolis:
University of Minnesota Press, 7. oppl. 1997 [1. oppl. 1984, orig. 1963]), 178.
6 Bakhin, Problems of Dostoevsky’s Poetics, overs. Emerson, 122.
7 Ibid., 176.
8 Mikhail Bakhtin, Latter og dialog: Utvalgte skrifter, oversatt av Audun Johannes Mørch (Oslo: Cappelen, 2003), 151.
9 Ibid., 168.
10 Wretmark, Tito Colliander, 11–12.
9
utbruddet av første verdenskrig, da familien med unntak av den eldste sønnen Rurik flyttet tilbake til St. Petersburg.11 Tito Collianders morsmål var svensk, men foreldrene anvendte også fransk og russisk i hjemmet, i tillegg snakket øvrig familie norsk, tysk og russisk som morsmål. Finsk var derimot lite kjent og brukt av familien.12
Colliander-familien flyktet fra den russiske revolusjon og bosatte seg siden i Finland igjen, i henholdsvis Helsingfors og Borgå.13 Tito Colliander studerte til å bli kunstner og arbeidet som tegnelærer ved Borgå pikeskole i perioden 1924–1928.14 Etter foreldrenes død reiste han til Marseille, siden til Algerie og til Paris, og omsider tilbake igjen til Borgå. I 1930 giftet han seg med kunstnerinnen Ina Behrsen, og de fikk barna Maria, Kati og Sergius.
I 1930 utgav Tito Colliander sin første roman, En vandrare, og det følgende tiår var han høyst produktiv, med en utgivelse hvert år unntagen i 1938. Det er først og fremst som romanforfatter Colliander utmerket seg i begynnelsen av forfatterskapet, men han gav også ut novelle- og diktsamlinger, samt skuespillet Vart tog det lilla livet vägen (1945). Med
biografien om Ilja Repin fra 1942 ble et nytt spor innledet i forfatterskapet: I løpet av førtitallet skrev han flere historiske verker og en biografi om den ekspresjonistiske maleren Sallinen.
I 1937 ble både han og hustruen tatt imot i den ortodokse kirke mot slutten av et flerårig opphold i Petjory i Estland.15 Hans religiøse sakprosaproduksjon tok til med Grekisk- ortodox tro och livssyn (1951), fulgt av Asketernas väg (1952) og videre utgivelser om ortodoks kristendom. Det som gjerne regnes som Tito Collianders viktigste bidrag til litteraturen, et memoarverk bestående av syv bind, ble utgitt i perioden 1964–1973. I disse gjennomgår han hele sitt liv inntil nåværende stadium og deler betraktninger om eksistensielle spørsmål.
Forholdet mellom tro og forfatterskap var derimot noe mindre harmonisk enn den ovenstående oversikt kan tyde på. De rent religiøse verkene fra ‘50-tallet og utover var et uttrykk for at Colliander ønsket å bli prest og dermed vie seg helt og holdent til det religiøse.
Teologisk embedseksamen tok han i 1953. En gammel kneskade forhindret ham derimot i å
11 Tito Colliander, Gripen (Helsingfors: Schildts, 1965 [dette opplag 1978]), 206.
12 Colliander, Bevarat (Helsingfors: Schildts, 1964 [dette opplag 1978]), 69.
13 Wretmark, Tito Colliander, 29–30.
14 Ibid., 33–36.
15 Ibid., 74–75.
10
forrette gudstjenestene, og dermed var prestegjerningen utelukket.16 Det viste seg at det heller var sønnen Sergius’ kall å bli prest, til farens store glede.17
Da memoarsamlingen var fullendt, utgav Colliander Motiv (1977) med betraktninger over livet, døden og troen, og siden et frittstående memoarverk kalt Början (1979).
Forfatterskapet ble avsluttet med en samling artikler og foredrag om religion og verket Sju sagor i 1981. Han fulgte hustruen Ina til graven i 1985 og døde selv 21. mai 1989.18 I sin levetid var han en anerkjent forfatter, og særlig memoarsamlingen er blitt viet oppmerksomhet siden hans død. I 2004 utgav Stockholms universitet et festskrift til markeringen av
hundreårsjubileet for hans fødselsdag, og 1. november samme år ble det holdt en markering ved Helsingfors universitet.
Resymé av Korståget
Korståget foregår over et tidsrom på ti til femten år og er delt i fire deler: «Boris», «Nea»,
«Korståget» og «Den gudomliga liturgin». Verket begynner i revolusjonstidens nødsår, rundt 1925. Den omhandler den russiske Tomas som finner ut at hans familie er flyktet til Finland.
Selv blir han værende og opplever sulten og nøden i St. Petersburg. Hans møte med den helgenaktige Boris og synet av at denne blir slått ihjel, gjør varige inntrykk og gjentas som et sentralt motiv videre i boken. Han etablerer et seksuelt forhold til kvinnen Dusia, men deres forhold er turbulent og avbrytes når Tomas flykter fra St. Petersburg.
Videre reiser Tomas til Finland. Han gifter seg og får en datter, men slår seg ikke til ro. Selv om han møter en rekke ulike former for modernitet, gir de ham ikke svar på hans eksistensielle spørsmål. Han finner trøst og spenning i sitt forhold til den frilynte Nea og i alkoholen. En tiltagende mistrivsel med livet fører til at han en dag reiser til Estland. Der møter han en landsbys korstogsprosesjon under en storstilt religiøs feiring, hvilket leder ham til en religiøsitet som gir livet ny retning.
Tidligere forskning
Forskningen på Tito Collianders forfatterskap er i det store og hele gjort ved Helsingfors universitet.19 Maija-Liisa Raimovaara skrev «Studier över Tito Collianders noveller» i 1967,20
16 Ibid., 102–104.
17 Barbara Lybeck, «Det enda säkra är det osäkra: främlingskapet och utformandet av identiteten i Tito Collianders självbiografi» (Helsingsfors universität: avhandling pro gradu, 2007), 62.
18 Wretmark, Tito Colliander, 177.
19 Det er gjort ni studier på finsk, de øvrige er skrevet på svensk. Siden jeg ikke behersker finsk språk, er det dessverre ikke mulig for meg å anvende denne forskningen i min studie.
20 Maija-Liisa Raimovaara, «Studier över Tito Collianders noveller» (Helsingsfors universität: avhandling pro gradu, 1967).
11
og to år senere fulgte Sinikka Silonummis pro gradu-avhandling «Studier över religiösa drag i Tito Collianders skrifter».21 Begge ser Collianders forfatterskap i sammenheng med russiske forfattere og ortodoks kristendom. Silonummis inngående behandling av Collianders religiøse diskurs ble videreført av Pirjoliisa Söderman i hennes studie «Den religiösa och kyrkliga terminologin hos Tito Colliander».22 Söderman tar utgangspunkt i memoarsamlingen og beriker dermed inntrykket fra de to tidligere studiene.
Mens Silonummi legger stor vekt på de intertekstuelle forbindelsene mellom Korståget og ortodoks kristendom, gir Leena-Maija Åberg i sin studie «Något om berättartekniken i Tito Collianders roman Korståget» (1983) også en utførlig analyse av miljøbeskrivelsene, særlig i romanens tredje del.23 Både Raimovaara og Åberg anvender narratologiske analyseredskaper, mens Silonummi og Söderman i større grad undersøker selve språkbruken i Collianders verker. Bente Kiddes oppgave fra Københavns universitet i 1986,
«TITO COLLIANDER: Ovissheten och okunskapen är vårt livs kännemärke», viderefører vekten på forholdet mellom forfatterskapet og religiøsiteten med den eneste undersøkelse av romanen Förbarma dig (1939).24
Alle de nevnte studiene unntagen Södermans fokuserer på de tradisjonelle romanene i forfatterskapet, med hovedvekt på Korståget. Religiøsitetens rolle er sterkt fremhevet av alle forfatterne. Selv om hun skriver om memoarsamlingen, er Södermans karakteristikk av den religiøse språkbruken representativ for oppfatningen i alle studiene: Den ortodokse
kristendom er forbundet med et fellesskap («gemenskap») som først og fremst kommer til uttrykk i bønnen og den ortodokse liturgi.25
I forskningen fra og med ‘90-tallet ble det lagt større vekt på memoarsamlingen enn tidligere, og studiene har hovedsakelig konsentrert seg om de senere deler av Collianders forfatterskap. Gunnar Lundsten bruker memoarene i sin studie for å vurdere narratologiens gyldighet som metode, og skiller seg dermed ut ved ikke å skrive eksplisitt om de temaer som tas opp i Collianders verker.26
21 Sinikka Silonummi, «Studier över religiösa drag i Tito Collianders skrifter» (Helsingsfors universität:
avhandling pro gradu, 1969).
22 Pirjoliisa Söderman, «Den religiösa och kyrkliga terminologin hos Tito Colliander» (Helsingfors universität:
avhandling pro gradu, 1976).
23 Leena-Maija Åberg, «Något om berättartekniken i Tito Collianders roman Korståget» (Helsingfors universität:
avhandling pro gradu, 1983).
24 Kidde, «TITO COLLIANDER». Kiddes studie er den eneste som er gjort på dansk.
25 Söderman, «Den religiösa och kyrkliga terminologin», 112.
26 Gunnar Lundsten, «Vem är Tito och vad gör han?: litterär kommunikation i ljuset av filosofisk handlingsteori och Tito Collianders memoarer» (Helsingfors universität: avhandling pro gradu, 1993).
12
Merete Mazzarella viet et kapittel til Collianders memoarsamling i sitt verk Att skriva sin värld: den finlandssvenska memoartraditionen.27 I tråd med den tidligere forskningen leser også Mazzarella Collianders verk i sammenheng med kjærlighetsaspektet i ortodoks kristendom. Som en rød tråd i memoarene understreker hun særlig denne kjærlighets konkrete utslag i identifiseringen med samfunnets utstøtte.28 En litt annen konklusjon trekker Barbara Lybeck i sin studie «Det enda säkra är det osäkra». Lybeck hevder at Collianders streben etter sammenheng og mening i livet gjennom den ortodokse kristendom er fåfengt, og at han i memoarene gir uttrykk for en «postmoderna» holdning til livet, samtidig som dette på sett og vis lar seg forene med ortodoksien.29
Den eneste fullstendige biografi over Collianders liv og virke er skrevet av teologen Astrid Andersson Wretmark (2008). Gjennom nøye lesning av memoarene og med stadige henvisninger til de tradisjonelt skjønnlitterære verkene gir hun et oversiktlig og nyansert bilde av Collianders forhold til det hun i tittelen kaller «den ryska heligheten». I likhet med de fleste studiene vektlegger hun altså det religiøse aspektet ved Collianders forfatterskap, samtidig som hun får tydelig frem at dette ikke var ensartet eller uproblematisk.
Tidligere Colliander-forskning har således omhandlet både religiøse og moderne aspekter ved forfatterskapet. Til tider ses disse i sammenheng til en viss grad, men som regel holdes de adskilt. De fleste anser Collianders religiøsitet som det dominerende, mens Lybeck med sitt bidrag skiller seg ut ved å hevde at den ortodokse tro hos Colliander ikke klarer å gi tilværelsen den enhet han søker. Samtidig går det frem av ovenstående oversikt at det
moderne drag i romanene er lite belyst.
Mitt bidrag til forskningen er dermed at Korståget analyseres med utgangspunkt i Bakhtins romanteori fra Ordet i romanen. Denne teorien skiller seg fra den narratologiske metode og strukturalistiske teori, som i all hovedsak har vært utgangspunktet for de tidligere studiene av romanen. Strukturalismen har tradisjonelt lagt hovedvekten på strukturen og dermed formen i litterære verker, mens Bakhtin i sin teori ser form og innhold som
sammenvevede komponenter. De er hver sin søyle i verkets helhet; tas en av dem vekk, faller verket sammen.30
Mitt bidrag er å trekke frem de moderne og religiøse diskurser som aktualiseres i Korståget. Gjennom å undersøke hvilke diskurser som blir tatt i bruk, og spenningen mellom
27 Merete Mazzarella, Att skriva sin värld: den finlandssvenska memoartraditionen (Söderström, 1993).
28 Ibid., 213, 224–226.
29 Lybeck, Det enda säkra är det osäkra, 76–77.
30 Mikhail Bakhtin, «Discourse in the Novel» i The Dialogic Imagination: Four Essays, redigert av Michael Holquist, oversatt av Caryl Emerson og Michael Holquist (Texas: University of Texas Press, 1981), 259, 266.
13
dem, bygger jeg videre på og utfyller Silonummis og Åbergs analyser av samme verk og Lybecks studie av det moderne i forfatterskapet. Gjennom et bredt teoretisk utvalg som grunnlag for analysen vil jeg peke på særtrekk ved ulike typer religiøsitet og modernitet som kommer til uttrykk i romanen. I tillegg vil studien bidra til å klarlegge hvilken form for religiøsitet eller modernitet som dominerer verkets diskurs, og hvordan denne står i forhold til de andre ideologiene som er representert.
Mikhail Mikhajlovitsj Bakhtin – teori og metode
Enhetsspråk og forskjelligspråklighet
«Form og innhold danner en enhed i ordet forstået som et fænomen, der er socialt på alle livets niveauer og i alle dets momenter – lige fra lydbilledet til de mest abstrakte
meningssfærer», skriver Bakhtin på første side av Ordet i romanen.31 For Bakhtin er ordet i romanen ikke ett ord, men mange røster, ikke kun én forfatters budskap, men en
representasjon av ulike menneskers opplevelser og livssyn. Som medlemmer av ulike grupper i samfunnet er de ulike personene som fremstilles i romanen, representanter for ulike
diskurser som markerer deres sosiale tilhørighet. I Bakhtins verk Problemer i Dostojevskijs poetikk (1963, opprinnelig 1929) blir diskurs definert som «language as a concrete integral phenomenon», altså den samfunnsmessige sammenheng som språket brukes i, slik det alltid er sammenvevet eller integrert i enhver sosial sfære.32
Ifølge Bakhtin er enhver språklig ytring en kamp mellom språkets sentripetale og sentrifugale krefter. Disse kreftene anses som historiske prosesser som enten fører til ensretting eller mangfold, det Bakhtin kaller enhetsspråk og forskjelligspråklighet.
Enhetsspråket «bevirker en forening og centralisering av den verbal-ideologiske verden», eksempelvis at en sak betraktes fra ett synspunkt, blir vurdert av én person eller én
yrkesgruppe, at målet med en sak ikke kun er enighet, men enstemmighet.33 Det manifesteres tydeligst i «det korrekte språk», den dialektvariant som regnes som riktig og som er rådende i litteraturen og blant eliten. Samtidig er enhetsspråket alltid et prosjekt, for det lar seg aldri realisere fullt ut.
Det er her romanen som genre utmerker seg, i motsetning til mange andre genre i historien og Bakhtins samtid: «Romanen er kunstnerisk organiseret i social
31 Michail Michailovitj Bachtin, Ordet i romanen, oversatt av Nina Møller Andersen og Alex Fryszman (København: Gyldendal, 2003 [orig. 1934–1935]), 41.
32 Bakhtin, Problems of Dostoevsky’s Poetics, overs. Emerson, 183.
33 Bachtin, Ordet i romanen, overs. Andersen og Fryszman, 57.
14
forskelligsprogethed, af og til sprogmangfoldighed, med forskellige, individuelle stemmer.»34 Som det går frem av det ovenstående, er «sprog/ språk» et begrep for hvert enkeltmenneskes plass i samfunnet, som medlem av en klasse, en yrkesstand, en religiøs gruppe med mere:
Vi opfatter ikke sproget som et system af abstrakte grammatiske kategorier, men som et ideologisk mættet sprog, sprog som verdensanskuelse og endog som konkret
mening, der garanterer et maksimum af gensidig forståelse inden for alle sfærer av det ideologiske liv.35
Autor og ulike former for forskjelligspråklighet i romanen
I romanen blir ulike «språk» satt sammen og representert av ulike personer og gjennom fortellerstemmens ordbruk. Selve romanens form og genretrekk medvirker at ulike diskurser aktualiseres og kommer til orde. Fortellerstemmen, det Bakthin kaller «autor», har ikke «sit eget sprog», men kan organisere og sette sammen de ulike diskursene i verket.36 Likevel er det nettopp autor som står for det enhetlige ved romanen: den kunstneriske orkestreringen og ordningen av fortellingen og diskursene slik at verket faktisk får en «fælles dybereliggende intentionalitet» og ideologisk «meningsfylde».37
Autor-begrepet betegner fortelleren som avgrenset fra forfatteren, men autor er ikke historisk og kontekstuelt løsrevet fra forfatteren. Bakhtin ser altså romanens «språk» som forankret i en bestemt periode, i en bestemt tid, samtidig som autor orkestrerer romanens forskjellige stemmer og aktører og gir romanen tendens.38 De fem enhetene som romanen består av, er:
1) Autors litterær-kunstneriske narrativisme – den del av verket der autor gjengir handling, beskrivelser osv.
2) Dagligdags muntlig narrativisme (skas) – gjengivelse av fiktiv fortellers beretning på dennes dialekt/ sosiolekt osv.
34 Ibid., 46. I sin redegjørelse for Bakhtins teori opererer Audun Johannes Mørch med begrepet «flerspråklighet»
for det som her kalles «forskjelligspråklighet». Se Audun Johannes Mørch, «M.M. Bakhtin» i Bakhtin, Latter og dialog, overs. Mørch, 19. Selv om de nok i stor grad kan brukes synonymt, skiller Bakhtin selv mellom de to begrepene i dette sitatet, og jeg har derfor valgt å videreføre skillet mellom «forskelligsprogethed»
(forskjelligspråklighet, engelsk heteroglossia) og «sprogmangfoldighed» (flerspråklighet, engelsk polyglossia) fra den danske oversettelse av Ordet i romanen. Jostein Børtnes skiller også mellom flerspråklighet og
forskjelligspråklighet i sin artikkel om Bakhtin i Store norske leksikon, se Jostein Børtnes, «Mikhail Mikhajlovitsj Bakhtin», i Store norske leksikon, sist endret 14. februar 2009. Hentet 6. mai 2017 fra https://snl.no/Mikhail_Mikhajlovitsj_Bakhtin.
35 Bachtin, Ordet i romanen, overs. Andersen og Fryszman, 58.
36 Ibid., 119.
37 Ibid.
38 Jørgen Bruhn og Jan Lundquist, «Introduktion» i Bachtin, Ordet i romanen, overs. Andersen og Fryszman, 32.
15
3) Dagligdags skriftlig narrativisme – gjengivelse av romanpersonenes brever, dagbøker osv.
4) Autors ikke-kunstneriske tale – autors egne meninger og direkte uttrykte refleksjoner med mere.
5) Heltenes individualiserte tale – gjengivelse av dialoger, monologer, tanker osv.39 Forskjelligspråkligheten synliggjør seg i at ulike diskurser og «språk» blir anvendt i de ulike enhetene i romanen. Dette er helt åpenbart når det innsettes en fiktiv forteller i romanen, eller når dialog mellom personer gjengis. Samtidig kommer forskjelligspråkligheten til uttrykk også i autors litterær-kunstneriske narrativisme, gjennom at ord og uttrykk er hentet fra det Bakhtin kaller «den skjulte fremmed tale».40 Bakhtin definerer forskjelligspråklighet nettopp som «fremmed tale på et fremmed sprog, der tjener til at bryde autorintentionernes udtryk».41 Autor kan markere ironisk distanse til eller uttrykke sympati med den fremmede tale, men diskursen er likevel preget av fremmede ord og «språk». Bakhtin kaller dette fenomenet psevdo-objektiv motivering, som innebærer at det formelt sett er autor som gir uttrykk for holdningen som formidles, men at holdningen i realiteten tilhører en annen, enten en form for offentlighet eller en av romanpersonene. Psevdo-objektiv motivering er en underkategori av det som kalles hybride konstruksjoner. En hybrid konstruksjon er ifølge alle formelle
markeringer en ytring gitt av en bestemt aktør i romanen eller av autor innenfor én syntaktisk helhet, men inneholder likevel en blanding av «to ytringer, to talemanerer, to stile, to «sprog», to meningsmæssige og værdimæssige horisonter».42
Personene er helt avgjørende i Bakhtins romanteori: Det som skaper romangenrens
«stilstiske egenart, er det talende menneske og hans ord».43 Det er tre faktorer som er særlig relevante i forbindelse med personene og deres tale i romanen:
1) Det talende menneske i romanen er kunstnerisk og verbalt representert, altså preget av autors fremstilling.
2) Det talende menneske er først og fremst «et socialt menneske», ikke å oppfatte som individ, men som deltager i en sosial sammenheng.
39 Bachtin, Ordet i romanen¸ overs. Andersen og Fryszman, 45.
40 Ibid., 109.
41 Ibid., 139.
42 Ibid., 109.
43 Ibid., 151.
16
3) Det talende menneske er alltid en ideolog, og ordene hans/ hennes bærer alltid med seg ideologisk innhold.44
Jeg forstår her ordet «ideologi» i vid betydning, ikke som uttrykk for en politisk holdning eller ulike perspektiver på makt, men som fellesbetegnelse for ulike religioner eller livssyn.
Nærmere bestemt uttrykker ideologi slik jeg forstår Bakhtins bruk av ordet, tilhørighet til en bestemt form for religiøsitet eller modernitet innenfor en religion eller et livssyn, eventuelt tilslutning til en bestemt filosofisk livsanskuelse.
Med bakgrunn i at Bakhtins teorier utviklet seg mye gjennom hans akademiske karriere, og at samme begrep ofte kan ha ulike betydninger i ulike verker, har jeg her valgt å ta utgangspunkt i hans romanteori slik den fremstår i Ordet i romanen. I tråd med
hovedvekten i dette verket fokuserer jeg først og fremst på forskjelligspråklighet i min analyse, mens Bakhtins videreutviklede forståelse av dette som polyfoni og dialogisitet ikke er brukt i analysen. Dette har jeg gjort for å kunne konsentrere analysen rundt ett begrep, og dermed tydeligere kunne diskutere hvorvidt fenomenet forskjelligspråklighet preger romanen eller ikke. Det jeg har hentet fra Bakhtins senere teori, er den ovennevnte definisjon av
«diskurs» fra hans verk Problemer i Dostojevskijs poetikk, samt begrepet karnivalisme.
Karnevalisme er en nyttig konkretisering av en av forskjelligspråklighetens ytringsformer. Det innebærer at trekk ved samfunnet som ellers er avkuttet fra alt annet, bringes sammen til en enhet, en felles-folkelig smeltedigel, hvor alt er lov og intet er hellig.45 Et grunnpremiss for karnevalet er således at det er universelt og tilhører hele folket. Sentrale motiver er ilden og latteren, som begge er ambivalente representasjoner av forandringen som fenomen: forholdet mellom ødeleggelse og fornyelse. Generelt preges karnevalet av
dualistiske motiver og tematiseringer, der fødsel og død, ungdom og alderdom, dårskap og visdom osv. sammenstilles. Et velkjent karnevalistisk fenomen er parodien, som ofte får litterært uttrykk i dobbeltgjengeren.46
Metodiske implikasjoner
Bakhtin kommenterer kort hva en metodisk anvendelse av hans teori innebærer:
[D]en virkelige opgave for en stilistisk analyse består i at afdække alle de
orkestrerende sprog, som er nærværende i romanstrukturen, i at forstå de forskellige distancer mellem ethvert sprog og værkets sidste meningsmæssige instans og
44 Ibid., 151–152.
45 Bakhtin, Problems of Dostoevsky’s Poetics, overs. Emerson, 123.
46 Ibid., 126–128.
17
forskellige brydningsvinkler, hvormed disse intentioner brydes i de orkestrerende sprog. Opgaven er at forstå deres gensidige dialogiske relationer, og endelig, hvis der findes et direkte autorord, at bestemme dets dialogiserende og forskelligsprogede resonansbund uden for værket [...].47
En analyse med utgangspunkt i Bakhtins teori blir dermed det som senere er blitt kalt
diskursanalyse. I diskursanalysen undersøkes trekk ved språkbruken i et gitt verk for å belyse ulike holdninger til tilværelsen som ligger latent i den.48 En diskursanalyse i tråd med
Bakhtins metodiske anføringer innebærer en grundig analyse av selve romanen for å avdekke forskjelligspråkligheten, samt en nøye utforskning av hvilke av samtidens ideologier som blir representert i verket.
Anvendt på romanen Korståget blir dermed følgende trekk avgjørende for analysen:
Korståget omhandler en periode mellom ca. 1925 og 1935, og handlingen foregår i Sovjetunionen (delen «BORIS»), Finland (delen «NEA») og Estlands landsbygd (delen
«KORSTÅGET»). Avgrenset til historiske epoker befant Sovjetunionen og Finland seg på ulikt vis i moderne samfunn, mens Estlands landsbygd i langt større grad var før-moderne. I tillegg inneholder romanen en egen del, «DEN GUDOMLIGA LITURGIN», som er en redegjørelse for den ortodoks-kristne gudstjeneste.
Ut fra Bakhtins romanteori fremstår følgende underproblemstillinger som relevante konkretiseringer av hovedproblemstillingen:
1) Hvilke ideologier er de ulike personene i romanen representanter for, og hvordan fremstilles forholdet mellom disse?
2) Hvordan kommer enhetsspråket og/ eller forskjelligspråkligheten til uttrykk i Korståget?
3) Er autor åpenbart sympatiserende med en bestemt av de representerte ideologier, og kommer denne holdningen i så fall til uttrykk gjennom en enhetsspråklig eller forskjelligspråklig tendens?
Studiens vektlegging av forholdet mellom religiøsitet og modernitet innebærer ikke at de to termene anses som dikotomier. Heller ikke opererer jeg ut fra en hypotese om at religiøsitet og modernitet i alt vesentlig er forenlige. Jeg forventer å finne forskjellige former for
religiøsitet og modernitet uttrykt i romanen, og at disse forholder seg til hverandre på en rekke ulike måter. Jeg ønsker i så stor grad som mulig å la romanens egen diskurs prege svaret på
47 Bachtin, Ordet i romanen, overs. Andersen og Fryszman, 277–278.
48 Se Jan Grue, «Diskursanalyse», i Store norske leksikon, sist endret 17. juni 2015. Hentet 6. mai 2017 fra https://snl.no/diskursanalyse.
18
problemstillingen. En nærmere konkretisering og redegjørelse for ulike perspektiver på religiøsitet og modernitet gjør jeg i studiens kapittel om religiøsitet og modernitet.
Oppgavens videre oppbygning
I annet kapittel av oppgaven undersøker jeg de ideologier som kan forventes å bli aktualisert i romanen Korståget. Jeg kommer her til å fokusere på de ulike ideologier som kommer
eksplisitt eller implisitt frem i romanens diskurs, fremfor å foreta en generell innføring uten forankring i romanen. Her redegjør jeg for modernitet og religiøsitet, og avklarer hvilke teoretikere som blir brukt som representanter for de ulike ideologiene i den senere analysen.
Kapitlet utgjør således et historisk og ideologisk bakgrunnskapittel.
I de tre neste kapitlene gjennomføres selve analysen av Korståget. I analysen vies ett kapittel til delen «BORIS» (tredje kapittel) og ett kapittel til delen «NEA». «DEN
GUDOMLIGA LITURGIN» er nært knyttet til fortellingens avslutning i delen
«KORSTÅGET», og disse to delene blir derfor analysert i samme kapittel. Hvert av kapitlene innledes med en kort forklaring av hva som kjennetegner de ulike delene, samt et resymé av de viktigste trekk ved handlingen. Analysen er videre strukturert ut fra de tre
underproblemstillingene, hvor jeg undersøker episoder der ulike religiøse og moderne diskurser aktualiseres og representeres.
I konklusjonen svarer jeg på min hovedproblemstilling og oppsummerer funnene fra analysen gjennom underproblemstillingene. Her kommenterer jeg eksplisitt hvordan forholdet mellom religiøsitet og modernitet fremstår i romanen, og peker på forskjeller og likheter mellom forskjellige religiøse og moderne ideologier, samt hvordan de relaterer til hverandre.
Avslutningsvis trekker jeg frem de viktigste funn fra analysen, og peker på hva jeg mener er romanens budskap.
19
II – Religiøsitet og modernitet
I dette bakgrunnskapitlet konkretiserer jeg hva som menes med de to overordnede termene religiøsitet og modernitet, og spesifiserer hvilke filosofiske, teologiske og ideologiske
konsepter og begreper som senere brukes som referanseramme i utforskningen av diskursene i Korståget. Både religiøsiteten og moderniteten er representert ved teoretikere som levde i Collianders samtid. Avslutningsvis skisserer jeg hvordan diskursene fra de to åndshistoriske tradisjonene blir brukt innenfor rammen av Bakhtins teori.
Gjennomgangen av teoretikerne er basert på en forutgående lesning av Korståget og yter på ingen måte noen av tenkerne rettferdighet. Hensikten med dette kapitlet er å vise bakgrunnen for noen av diskursene som fremtrer i romanen, ikke å gi noen fyldig beskrivelse av de ulike tenkernes teologiske, filosofiske og øvrige ideologiske systemer, men å vise til visse trekk ved deres tenkning som blir relevante i lesningen av verket.
Religiøsitet – ortodoks kristendom
Religiøsitet innebærer ifølge Harvey Whitehouse en blanding av to modaliteter. Den ene er imagistisk, «the tendency […] for revelations to be transmitted through sporadic collective action», altså den delen av religiøsiteten som har med det rituelle å gjøre.49 Den annen modalitet er doktrinær, «the tendency […] for revelations to be codified as a body of doctrines».50 Den imagistiske og doktrinære modalitet av religiøsitet forbindes henholdsvis med lokale og regionale/ globale sosiale grupper. I denne oppgaven bruker jeg disse to karakteristikkene under samlebetegnelsen religiøsitet. Hovedvekten i gjennomgangen og analysen ligger på den doktrinære modaliteten, men som vi skal se, kan den ikke skilles ad fra den imagistiske hvis man skal ta på alvor den form for religiøsitet som er mest representert i Korståget.
Som det gikk frem av den tidligere forskningen, er det hovedsakelig den ortodoks- kristne religiøsitet som omhandles og fremtrer i Tito Collianders forfatterskap. Den generelle oversikt over ortodoks kristendom er basert på teologen metropolitt Kallistos (Timothy) Wares klassiske innføringsbøker i ortodoks kristendom og trosliv, The Orthodox Church og The Orthodox Way. Kallistos Ware er den mest kjente talsmann for ortodoks kristendom i Vesten i dag. I den generelle introduksjonen er hans verker supplert med Tito Collianders
49 Harvey Whitehouse, Arguments and Icons: Divergent Modes of Religiosity (Oxford: Oxford University Press, 2000), 1.
50 Ibid.
20
Grekisk-ortodox tro och livssyn og Asketernas väg, som er de mest utbredte innføringsbøker om ortodoks kristendom i Norden.
Den ortodoks-katolske kirke i historien
Den hellige, ortodokse, katolske og apostoliske kirke regner seg selv for å være Kirken som ble grunnlagt på pinsedag for snart to tusen år siden.51 Kirken anser seg som den eneste bevarer av ortho doxia: rett tro og rett tilbedelse.52 De mest troverdige anslag på antallet ortodokse kristne i verden er rundt 200 millioner, men det finnes også forslag på opp mot 300 millioner.53 På engelsk går kirkesamfunnet under navnet «the Eastern Orthodox Church» og er både historisk og teologisk adskilt fra de orientalske kirker og den romersk-katolske kirke.54
Det har vært et ortodoks-kristent nærvær i Midtøsten siden Jesu tid. Samtidig har kirken historisk sterk tilknytning til Hellas og gresk kultur, og fra rundt 1000-tallet spredte den seg særlig til Øst-Europa, hvor majoriteten av verdens ortodokse kristne lever i dag. Flere steder i Vesten er det de siste hundre årene skjedd en betydelig ortodoks-kristen
oppblomstring i land som ikke har noen historisk forbindelse med ortodoksien. Her utmerker særlig Frankrike og De forente stater seg ut med sine ortodokse utdannelsesinstitusjoner.55
Den ortodokse kirke er ikke nasjonal. Ifølge kirkens forordninger (kanoner) skal den heller ikke være etnisk dominert. Å skille mellom for eksempel gresk- og russisk-ortodoks har ikke stort mere for seg enn å skille mellom ugandisk- og kinesisk-ortodoks. Selv om
ortodoksien viser stor aktelse for kulturell identitet og ofte har latt nasjonal kultur prege visse skikker og uttrykk, er ortodoksien nettopp katolsk i ordets opprinnelige betydning: allmenn, universell.56 Kirken med stor K er den samme uansett hvor den befinner seg i verden, og den betegnes mest nøyaktig ortodoks-katolsk.
Innen ortodoksien kjenner man ingen middelalder, heller ikke noen renessanse, reformasjon eller mot-reformasjon. Den intellektuelle og teologiske utvikling i Vesten står den ortodokse kirke i stor grad fremmed for.57 Følgelig har den ortodokse kirke i liten grad
51 Timothy Ware (Bishop Kallistos of Diokleia), The Orthodox Church 3. utg. (London: Penguin Books, 2015 [1.
utg. 1963]), 8.
52 Tito Colliander, Grekisk-ortodox tro och livssyn (Stockholm: Albert Bonniers förlag, 1951), 16.
53 John Meyendorff, «Eastern Orthodoxy» i Encyclopedia Britannica, sist endret 1. september 2016. Hentet 18.09.2016 fra https://global.britannica.com/topic/Eastern-Orthodoxy. Hentet 18.09.2016.
54 Ware, The Orthodox Church, 4.
55 Ibid., 178, 181.
56 Ibid., 7–8.
57Ibid., 1.
21
tilpasset seg moderne verdier. I flere ortodokse land kan man nok heller snakke om en bysantinisme som strekker seg tilbake til antikkens øst-romerske rike.58
Ortodoks religiøsitet
Den hellige tradisjon
Sentralt i ortodoks religiøsitet står forestillingen om og opplevelsen av hellig tradisjon. Ware beskriver denne som «living continuity with ancient times», «the fundamental Christian message» og «a personal encounter with Christ in the Holy Spirit». Hellig tradisjon er først og fremst karakterisert av «the life of the Holy Spirit in the Church».59 Ortodoks religiøsitet baserer seg med dette på samhørighet med Kirkens lære og liv til alle tider. Samtidig er ikke den hellige tradisjon statisk, men dynamisk – nettopp «liv, icke lära», som Tito Colliander formulerer det.60
Den hellige tradisjons fremste kjennemerke er Bibelen, som Ware kaller «the supreme expression of God’s revelation to the human race».61 Bibelen gjennomsyrer hele Kirkens liv.
De daglige morgen- og aftengudstjenestene inneholder lesninger fra psalmene og Det nye testamente, og i liturgien er det lesninger fra epistlene/ brevene og evangeliene hver dag. Den guddommelige liturgi, som feires hver dag i klostrene, inneholder 98 sitater fra Det gamle og 114 sitater fra Det nye testamente. Selve liturgien er også en vesentlig del av den hellige tradisjon, og inneholder i ord og handling den ortodokse kirkes tro på og forståelse av mysteriene (sakramentene), livet etter døden, Guds Moder (Gudfødersken) Maria, de hellige og holdningen til de døde.
En annen viktig del av den hellige tradisjon er de syv økumeniske kirkemøter eller konsiler, som ble avholdt mellom 325 og 787 e.Kr. I dem gjorde biskoper fra hele den kristne verden bestemmelser angående Kirkens lære. Den ortodokse kirke legger stor vekt på å følge kirkemøtenes beslutninger, og de er blitt godkjent og implementert av hele Kirken, geistlige som legfolk. Senere kirkemøter har ikke samme grad av autoritet, hovedsakelig fordi de har hatt nasjonal eller regional, men ikke internasjonal karakter, og fordi de til tider har fattet beslutninger som ikke samsvarer med andre bestemmelser eller viktige deler av ortodokst trosliv.
58 Egil A. Wyller, Lyset fra Bysants: Den kristnede greske tanke (Oslo: Spartacus og Andresen & Butenschøn, 1996), 11.
59 Ware, The Orthodox Church, 190–192.
60 Colliander, Grekisk-ortodox tro och livssyn, 3.
61 Ware, The Orthodox Church, 193. Se side 193–201 for den følgende gjennomgangen.
22
Kirkefedrene (og -mødrene) spiller en rolle som tilsvarer den de mindre kirkemøtene har. Deres skrifter anses i varierende grad som del av den hellige tradisjon. Særlig er «de tre store» teologer fra 300-tallet viktige: Basileios den store, Gregor teologen og Johannes Krysostomos. Kirkefedrenes og -mødrenes æra er dog ikke omme. En ortodoks kristen i moderne tid kan også anses som kirkemoder eller -fader, for også i dag kan et menneske bidra til klargjøring og aktualisering av Kirkens tro gjennom liv og lære.
Den nikenske trosbekjennelse fra 325 e.Kr. inntar en særegen plass blant kirkemøtenes beslutninger. Den ble litt utvidet av det annet økumeniske kirkemøte i Konstantinopel (år 381), men er siden blitt bevart uforandret. De økumeniske kirkemøtene nedtegnet også kanoniske lover som regulerer Kirkens organisasjon, men ikke har samme uforanderlige karakter som kirkemøtenes dogmatiske bestemmelser. Det syvende økumeniske konsil (år 787) fastslo ikonenes sentrale rolle i ortodoks religiøsitet, og de anses som en del av Guds åpenbaring på linje med Bibelen.
Den treenige Gud
Trosbekjennelsen fra Konstantinopel i 381 slår klart fast den ortodokse kirkes forståelse av Treenigheten: Én Gud i tre understående (hypostatiske) personer, Faderen, Sønnen og Helligånden. Jesus Kristus (Sønnen) ble inkarnert «for oss mennesker og for vår frelses skyld», og har med dette forenet den guddommelige og den menneskelige natur.62 I Johannes’
evangelium beskrives Guds plan for menneskenes frelse: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3: 16).
I ortodoks teologi trekkes det et skille mellom Guds vesen og Guds uskapte energier.
Guds vesen er hinsides alt som kan avgrenses språklig, og kan kun omtales gjennom såkalt negativ (apofatisk) teologi ved å si hva Han ikke er. Guds energier faller inn under såkalt positiv (katafatisk) teologi, der Han tilskrives en rekke positive egenskaper, for eksempel at Han er lys (1 Joh 1: 5) og kjærlighet (1 Joh 4: 8, 16).63
Siden Gud er lys og kjærlighet, og Gud er uskapt, må dette guddommelige lys og denne guddommelige kjærlighet også være uskapte. Dette overføres til de andre positive guddommelige egenskaper som er åpenbart om Ham, slik at Gud også kan beskrives som sannhet, godhet, skjønnhet, barmhjertighet, tilgivelse, rettferdighet, fred osv.Den ortodokse
62 Johannes R. Johansen, red., Ortodoks bønnebok (Oslo: Solum, 2002), 10.
63 Bishop Kallistos Ware, The Orthodox Way 2. utg. (New York: St Vladimir’s Seminary Press, 1995 [1. utg.
1979]), 21–23.
23
kirke lærer at Guds energier inneholder Guds fylde, og at de ikke er adskilte fra Gud eller en form for formidlende instans mellom Gud og mennesker.64
Derfor er Guds nærvær alltid nært i bokstavelig forstand. Den ortodokse kirke hevder således ikke panteisme, som ville innebåret at det skapte har del i Guds essens og innerste vesen, men panenteisme, nemlig Guds tilstedeværelse i det skapte gjennom Hans energier (liv, kraft, handlinger): «Every visible or invisible creature is a theophany or appearance of God.» 65
Gud er fullstendig transcendent i sitt apofatiske vesen, men gjør seg tilgjengelig for menneskene gjennom sine katafatiske energier, som summerer opp Hans positive egenskaper.
Gud er «kjærlighet» (1 Joh 4: 8b) – en personlig Gud, en Gud som kommer mennesket i møte.66 Møtet med Gud fører til at mennesket ser seg selv fra et nytt perspektiv, som den hl.
Johannes av Kronstadt (1829–1908) sier: «In the Holy Scriptures we see God face to face, and ourselves as we are.»67
Mennesket er i henhold til 1 Mos 1: 26 er skapt i Guds bilde og likhet. Gjennom syndefallet ble menneskets likhet med Gud tilslørt og redusert, mens Guds bilde i mennesket ble bevart intakt.68 Jesus Kristus, en av personene i Treenigheten, tok på seg menneskelig natur, for at menneskets likhet med Gud kunne gjenopprettes. Mennesket har dermed et
«guddommelig» potensial, og dets kall er å virkeliggjøre dette potensialet. Dette er det som i ortodoks teologi kalles guddommeliggjørelse (theosis), som er den frelsesforståelse den ortodokse kirke legger hovedvekten på. Gjennom å få del i guddommelig natur (2 Pet 1: 4), som igjen ble tilgjengelig gjennom Jesu Kristi inkarnasjon, korsfestelse, oppstandelse og himmelfart, kan mennesket begynne vandringen for å oppnå Guds likhet.69
I guddommeliggjørelsens prosess får den ortodokse kristne først og fremst Jesu Kristi Blod og Legeme i nattverden til hjelp, men også de andre hellige mysteriene (sakramentene).
I mysteriene tar den ortodokse kristne personlig del i Kristi frelsesverk, som en både åndelig
64 Dette er en meget viktig forskjell fra romersk-katolsk teologi, som opererer med ulike termer for overnaturlig
«skapt» nåde (hvilket er grunnlaget for den romersk-katolske kirkes lære om fortjeneste («merit») og avlat, som den ortodokse kirke er fremmed for). Se Vladimir Lossky, The Mystical Theology of the Eastern Church 3.
oppl., oversatt av the Fellowship of St. Alban and St. Sergius (Cambridge og London: James Clarke & Co. Ltd, 1973 [1. oppl. 1957, orig. 1944]), 88, 131, 197–198.
65 Ware, The Orthodox Way, 23, se også 118.
66 Ware, The Orthodox Church, 203–204.
67 Saint John of Kronstadt, My Life in Christ or Moments of Spiritual Serenity and Contemplation, of Reverent Feeling, of Earnest Self-Amendment, and of Peace in God: Extracts from the Diary of St. John of Kronstadt (Archpriest John Iliytch Sergieff) 4. oppl., oversatt av E. E. Goulaeff (New York: Holy Trinity Monastery, 2000 [1. oppl. 1897]), 2.
68 Ware, The Orthodox Way, 51–52.
69 Biskop Kallistos Ware, Hvordan blir vi frelst? Forståelsen av frelse i den ortodokse tradisjon, oversatt av Jon Wetlesen (Hurdal: Hl. Trifon Skita, 2014 [orig. 1996]), 31.
24
og fysisk realitet. Inngangsporten til deltagelsen i Kirkens liv er å bli døpt for å bli del av Kirken (Gal 3: 28) og salvet for å få Den Hellige Ånd (Apg 8: 18, Hebr 6: 2). I tillegg er Bibelen, ikonene, vokslys, røkelse, sang med mere med på å styrke den troende i vandringen mot guddommeliggjørelsen.70 Theosis er en vekst i godhet mot andre og uløselig knyttet til kjærligheten: «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, han blir i Gud, og Gud blir i ham» (1 Joh 4: 16b).
Askesen
Bønn og faste er bærebjelkene i den enkeltes personlige trosliv (jevnfør Matt 17: 21). Dette er noe alle ortodokse kristne er kallet til å ta del i, ikke kun en åndelig elite: «du diskar och sköter barn, du går på ditt arbete, lyftar lön och betalar skatt», skriver Colliander om den som vandrer asketenes vei.71
Askese er ikke en fornektelse av kroppen som negativ, men en kamp mot menneskets tilbøyelighet til synd. Mennesket er en enhet av ånd, sjel og kropp. Det er i menneskets åndelige aspekt at det er åpent for det guddommelige nærvær. Gjennom bønnen og fasten underordner sjelen og kroppen seg det åndelige.72 Derfor må kroppen trenes gjennom faste likesom sjelen gjennom bønnen.73 Askese er en således en kamp for kroppen, ikke mot den, for askesens mål er nettopp å frigjøre mennesket fra å være bundet av sjelelige og kroppslige begjær: «Asceticism is not self-enslavement but the way to freedom.»74
Fasten er altså uløselig forbundet med bønnen.75 Den er helt avgjørende del av det ortodokse trosliv: «Kyrkan genompyrs av bön, bönen är dess blod.»76 De daglige bønnene bes fra en manual som i stor grad er lik for hele den ortodokse kristenhet, med bønner fra
bysantinsk tid, kirkefedrene og Bibelen, da særlig psalmene.77 Mange av bønnene er identiske med liturgiens tekster, slik at hver enkelt troende ber sammen med Kirken.78 Målet er å være i en tilstand av kontinuerlig bønn (jevnfør 1 Thess 5:17), ofte kalt «hjertets bønn», der bønnen og samværet med Gud er en integrert del av menneskets liv til enhver tid.
70 Tito Colliander, Asketernas väg 3. oppl. (Artos, 2008 [1. oppl. 1952]), 47.
71 Ibid., 55.
72 Ware, The Orthodox Way, 116.
73 Ware, The Orthodox Church, 293.
74 Ware, The Orthodox Way, 61.
75 Colliander, Asketernas väg, 44–45.
76 Colliander, Grekisk-ortodox tro och livssyn, 30.
77 Ibid., 31.
78 Ware, The Orthodox Church, 296.
25
Religiøsitetens røster
Som representanter for ortodoks religiøsitet er det to teologer som har utmerket seg som særlig relevante: fader Sergij Nikolajevitsj Bulgakov og hl. Maria Skobtsova. Begge levde i Collianders samtid og utgav de verkene som skal omtales her, like før eller samtidig som Colliander utgav Korståget. Begge var russere og hadde en periode vært tilknyttet marxistiske miljøer før de vendte seg til den ortodokse tro. De flyktet fra hjemlandet på grunn av
revolusjonens forfølgelse av kristne og utestengelse av intellektuelle som opponerte mot det kommunistiske regimet. Flukten ledet dem til Paris, hvor de tok aktivt del i etableringen av et ortodokst nærvær i Vest-Europa og aktualiseringen av ortodoks kristendom i den moderne verden.
Sergij Nikolajevitsj Bulgakov (1871–1944) vendte tilbake til den ortodokse tro på begynnelsen av 1900-tallet etter perioder med tilslutning til marxismen og ny-kantianismen. I 1918 ble han ordinert til prest. Hans hovedverk er en trilogi med tittelen Om det Gud-
menneskelige, som kom i tre separate utgivelser fra 1933–1945. I sin tid var han en av de mest sentrale nytenkere i ortodokst kirkeliv, og gjennom rollen som professor og dekan ved St.
Sergius-instituttet i Paris preget han flere generasjoner med teologer og andre sentrale personer innen ortodokst kirkeliv på 1900-tallet.79
Bulgakov var veileder for hl. Maria Skobtsova, også kjent som moder Maria av Paris (1891–1945). Hun hadde to skilsmisser bak seg da hun ble nonne i 1932. Hun drev et
omfattende hjelpearbeid sentralt i Paris, hvor hun tok imot alle som kom, uavhengig av klasse, religion, rase, politisk orientering osv. I tillegg skrev hun teologiske artikler og deltok aktivt i debatter om en rekke emner. Under annen verdenskrig fortsatte hun hjelpearbeidet og gjorde heller ikke da forskjell på folk, hvilket resulterte i at hun ble sendt i konsentrasjonsleir av nazistene. Der ble hun sendt til gasskamrene våren 1945, muligens fordi hun tok en annens plass. I 2004 ble hun anerkjent som helgen.80
Både Bulgakovs og Skobtsovas teologi kretser omkring samme tematikk som den Colliander tar opp i sitt forfatterskap: den enkeltes forhold til Gud og andre mennesker,
79 Min beskrivelse av Bulgakovs liv er her hentet fra Andrew Louth, Modern Orthodox Thinkers: From the Philokalia to the present (London: Society for Promoting Christian Knowledge, 2015), 42–45. Bulgakovs sofiologi (lære om Sofia/ Visdommen) er høyst omstridt og har fått en i all hovedsak negativ mottagelse i den ortodokse kirke. Sofiologien er for omfattende til å benyttes i denne oppgaven, i tillegg til å være for
kontroversiell til å kunne regnes som offisiell ortodoks teologi. For en grundig gjennomgang av kontroversen omkring sofiologien og nøye redegjørelse for den, se Sergii Bulgakov, Towards a Russian Political Theology, redigert og med introduksjoner av Rowan Williams (Edinburgh: T&T Clark, 2001), 113–131, 163–181.
80 Beskrivelsen av Skobtsovas liv bygger på Louth, Modern Orthodox Thinkers, 111–116 og Jim Forest,
«Introduction» i Mother Maria Skobtsova, Essential Writings, oversatt av Richard Pevear og Larissa Volokhonsky (New York: Orbis Books, 2003), 13–43.
26
friheten og kreativiteten. Bulgakovs verker er dogmatisk teologi som forklarer ortodoks tro og livssyn. Han begrunner den ortodokse tro ut fra den hellige tradisjon og religiøs filosofi, med særlig vekt på Bibelen, de økumeniske kirkemøtene og kirkefedrenes skrifter.
Bulgakovs redegjørelser og diskusjoner vurderer ulike måter mennesket kan forholde seg til Gud på, og vil derfor være nyttig som bakgrunn for å vurdere ulike former for
religiøsitet og modernitet i Korståget i den senere analysen. Skobtsova er mere praktisk orientert, og skiller mellom ulike typer religiøsitet som var aktuelle i hennes og dermed også Collianders samtid. Disse ulike typene religiøsitet anvendes i romananalysen i de
etterfølgende kapitlene for å klassifisere ulike former for religiøsitet.
Sergij Nikolajevitsj Bulgakov – kenosis og sobornost’
Bulgakovs teologi om kenosis bygger på hans eksegese av Fil 2: 6–8 og tar utgangspunkt i at Jesus Kristus, «the Creator, the Word, by whom all things were made […], Himself became a creature.»81 Kenosis betyr bokstavelig selv-tømming («self-emptying») og innebærer at Jesus Kristus tømte seg fra det opphøyede og transcendente i sin guddommelige natur ved å bli menneske. Denne selv-tømmingen gjelder også alt Jesus Kristus gjorde i sin jordiske kropp:
The entire earthly life of Christ, of the only one without sin in this world poisoned by sin, is truly a sacrificial suffering. It is a sacrificial suffering from the very beginning, the winter grotto with the humble crèche, to the very end, the crucifixion on
Golgotha.82
Et helt avgjørende ledd i Jesu Kristi kenosis er at han tok på seg alle menneskers synder:
He […] inwardly assimilates these sins by a «compassionate love» […] and by making them His own, as it were, He identifies His sinless human essence with the sinful essence of the old Adam. He, the Light of the World, submerges Himself in the darkness of sin, in the Gethsemane night of sorrow for sin.
This identification is a voluntary act of the God-Man [Jesus], by virtue of which He becomes the Lamb of God who takes upon Himself the sin of the world.
[…]83
Ved i sin selv-tømming å ta på seg menneskenes synder, åpner Jesus Kristus veien opp for menneskets samvær med Gud: Syndefallets svekkelse av menneskets forhold til Gud blir gjort opp for. Kristus gjenreiser menneskeheten og gir den mulighet til å bli Gud lik (theosis),
81 Sergius Bulgakov, The Lamb of God, oversatt av Boris Jakim (Michigan og Cambridge: Eerdmans, 2008 [orig.
1933]), 214.
82 Ibid., 336.
83 Ibid., 354.
27
gjennom en utviklingsprosess basert på menneskets frihet: «[R]edemption is given for all, but the acceptance of freedom is left to human freedom and volition.»84
Denne utviklingen realiseres i Kirkens fellesskap, som på russisk kalles sobornost’ (fra russisk sobirat’, «å samle» og sobor, «råd»).85 Bulgakov utviklet sin egen tenkning omkring sobornost’ basert på personalismen, som strekker seg langt tilbake i kristen teologi, men første gang ble tydelig formulert av Aleksej Khomjakov (1804–1860). Basert på
treenighetslæren fremholdt Khomjakov at sannheten ikke er tilgjengelig for et isolert,
rasjonelt tenkende individ, men kun kan oppdages og bevares innenfor et fellesskap. Det er et slikt fellesskap, som er bygget på og holdes oppe av Guds kjærlighet, han mente at den ortodokse kirke har bevart, i motsetning til vestlige kirkesamfunn.86
Ifølge Bulgakov innebærer sobornost’ synergi/ samarbeid mellom Treenigheten og Kirkens medlemmer. Kirken er «Kristi legeme», og den er fylt av Helligånden. Hvert enkelt medlem har sin plass i helheten, og konstituerer selv enheten:
The paradox of the body and the members [12 Kor 12: 27] consists in the fact that each member of the body is thereby the body, belonging to the whole; and in this sense each person is this whole. But at the same time each member is also different from the whole [1 Kor 12: 12].87
Hvert medlem av Kirken har fått personlig del i at Kristus har tatt hans/ hennes synder på seg, og er dermed blitt del av Kirkens enhet, Kristi legeme. Samtidig får hvert enkelt medlem en egen oppgave og utrustning i Kirken, av Helligånden, og hver enkelt er kallet til å bli likere og likere Gud. Denne utviklingen gjør man derimot ikke i egen kraft, men i Kirkens sobornost’, som forvalter de hellige mysteriene (sakramentene). Bulgakov understreker at Kirken som én kropp, som sobornost’, innebærer «that all abide in the union of love […], as the principle of gathering (Russ. sobiranie) and gatheredness (Russ. sobrannost’) in love».88
Hvert enkelt av Kirkens medlemmer skal tjene hverandre i kjærlighet gjennom å forvalte sitt ansvar i Den.89 Dermed skal Kirken tjene alle mennesker, for egentlig har ikke Kirken noen grense: «All human beings belong to Christ’s humanity. And if this human condition is the Church as the body of Christ, then, in this sense, all humanity belongs to the Church.»90 En
84 Ibid., 362.
85 Boris Jakim, «Translator’s Introduction», i Sergius Bulgakov, The Bride of the Lamb, oversatt av Boris Jakim (Edinburgh: Eerdmans, 2002 [orig. 1945]), xi. Se også Louth, Modern Orthodox Thinkers, 7–8.
86 Andres E. Buss, The Russian-Orthodox Mind and Modernity, volume C, Numen Book Series: Studies in the History of Religions (Leiden: 2003), 122.
87 Bulgakov, The Bride of the Lamb, overs. Jakim, 259.
88 Ibid., 262.
89 Ibid., 280.
90 Ibid., 266.
