Lysten til å skrive. Kierkegaards Forord (1844) i lys av Bourdieu

Lysten til å skrive

Kierkegaards Forord (1844) i lys av Bourdieu

Jonas Hansen Meyer

Masteroppgave i nordisk litteratur Institutt for lingvistiske og nordiske studier

UNIVERSITETET I OSLO

II

III

Lysten til å skrive

Kierkegaards Forord (1844) i lys av Bourdieu

Jonas Hansen Meyer

Masteroppgave i nordisk litteratur Institutt for lingvistiske og nordiske studier

UNIVERSITETET I OSLO

IV

© Jonas Hansen Meyer 2019

Lysten til å skrive – Kierkegaards Forord (1844) i lys av Bourdieu Jonas Hansen Meyer

http://www.duo.uio.no/

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

V

Sammendrag

I denne oppgaven undersøker jeg hvilken posisjon som kommer til uttrykk i Søren

Kierkegaards Forord (1844) knyttet til spørsmålet om litteraturens autonomi. Har litteraturen en verdi i seg selv, eller er den først og fremst verdifull dersom den oppfyller visse ytre krav?

I min lesning bruker jeg begrepsapparat og perspektiver fra sosiologen Pierre Bourdieu som påstår at et litterært felt består av to motstridende poler med hver sine ytterpunkter som aldri blir realisert i praksis. Forfattere som forsøker å appellere til markedet, står i kontrast til forfatterne som skriver for en snevrere krets, og endog kan anse markedets gunst som et tegn på at forfatteren har solgt seg ut på bekostning av den litterære kvaliteten. Kampen står mellom børs og katedral, mellom indre og ytre drivkrefter, mellom symbolsk og økonomisk kapital.

Posisjonen i Forord er preget av en tydelig avvisning av markedet og en

latterliggjøring av forfattere som skriver bøker først og fremst for å tjene penger. Denne posisjonen kan knyttes til Kierkegaards økonomiske bakgrunn som gjorde det mulig for ham å skrive og publisere uten tanke på inntekten fra bøkene. Det kommer allikevel frem en sterk bevissthet om leseren i boken. Forfatteren har et behov for både nærhet og distanse, et behov for å bli sett og for å skjule seg på samme tid. Jeg argumenterer for at det ambivalente forholdet til leseren uttrykker en angst for å bli lest.

Forord kan leses som et polemisk angrep på Johan Ludvig Heiberg og sistnevntes omtaler av Enten–Eller og Gjentagelsen. Det er godt dokumentert i Kierkegaardforskningen hvordan den danske dikteren aldri fikk den anerkjennelsen han ønsket seg fra den eldre og innflytelsesrike dikteren og kritikeren. For å si det med Bourdieu: Hvilken kapital skal en forfatter oppsøke dersom hverken den økonomiske eller den symbolske er tilgjengelig? I så måte kan kanskje Notabenes autonomietos i Forord representere noe bortenfor den

autonomien Bourdieu beskriver i sin analyse. Notabene plasserer bokens verdi blant annet i forfatterens arbeid med boken: Forord kan leses som en hyllest til lysten til å skrive. Dette står i kontrast til mer tradisjonelle tolkninger av Kierkegaards virke der den maieutiske og didaktiske dimensjonen er sterkere betont. Jeg leser Forord som en lyrisk forsnakkelse, der Kierkegaard gjennom Notabene, vektlegger sider ved sitt forfatterskap som ikke kommer til uttrykk med like stor tydelighet noe annet sted i Kierkegaards mangfoldige forfatterskap.

VI

Forord

Selv om et forord til en masteroppgave i stor grad er en formalitet, betyr ikke det at teksten ikke kan fortelle leseren noe. Og selv om et «takk» bare er noen bokstaver på et papir, betyr ikke det at ordene ikke er ektefølt. For hva er vel livet uten takknemlighet, og hvilken grå tilværelse lever vel det mennesket som ikke makter å uttrykke den? Det ville være som å våkne på nattbussen til København en tidlig morgen over Øresundbroen, og se vindmøllene spinne i morgengryet og ikke kjenne det indre bruset av lengsel og mulighet.

Først og fremst vil jeg rette en stor takk til min veileder Ståle Dingstad. Takk for din svært generøse bruk av tid, støttende oppfølging og interessante veiledningssamtaler. Takk til Joakim Garff ved Søren Kierkegaard forskningssenter for imøtekommenhet, tålmodige svar på spørsmål og ansporende boktips. Takk til Halvor Eifring og Mattias Solli for avgjørende kommentarer underveis. Takk til mine foreldre og min bestefar for moralsk støtte, nysgjerrige spørsmål fra tid til annen og hjelp til korrektur. Og til sist, takk til Majorstuen skole for tilrettelegging for å få levert og skrevet ferdig oppgaven.

Jeg visste relativt tidlig i masterstudiet at jeg vil skrive om Kierkegaards Forord, men å finne den rette innfallsvinkelen tok tid. Derfor har det vært en stor fordel at jeg har kunnet skrive denne oppgaven på deltid. Kierkegaardforskningen er et omfattende felt og det har vært et privilegium å langsomt sette meg inn i noen av dens mange irrganger.

Det føles tilfredsstillende og riktig at oppgaven nå endelig er ferdig og at jeg dermed kan markere avslutningen på et langt og givende studieløp ved Universitet i Oslo.

VII

Innholdsfortegnelse

1 Innledning ... 1

1.1 Introduksjon til boken ... 2

1.2 Forord i forskningen: Heiberg eller Hegel? ... 4

1.2.1 Kierkegaard og Bourdieu ... 6

1.3 Disposisjon ... 7

1.4 Noen merknader ... 8

1.4.1 Kierkegaard og Notabene ... 8

1.4.2 Ironi i Forord ... 9

2 Teori ... 11

2.1 Kritikk av Bourdieu og hvorfor jeg mener det er fruktbart å lese Kierkegaard med bourdieuske briller ... 13

3 Kierkegaard i det litterære feltet ... 17

3.1 Teolog, filosof eller dikter ... 17

3.2 Det litterære feltet i gullalderen ... 18

3.3 Det litterære feltet og maktfeltet i samfunnet ... 20

3.4 Heibergs dominerende posisjon i feltet ... 22

3.4.1 Heiberg og Kierkegaard ... 24

4 Forfatteren og markedet ... 28

4.1 To økonomiske logikker ... 28

4.1.1 Fremveksten av et nytt syn på litteraturen: Litteraturens egenverdi ... 28

4.1.2 Ironiske utspill til støtte for markedstenkning ... 31

4.1.3 Om bokens utseende ... 33

4.1.4 Fornuftsekteskap, penger og sex ... 34

4.1.5 Om bokens undertittel: Morskabslæsning for enkelte Stænder efter Tid og Leilighed. ... 36

4.1.6 “Morskabslæsning” som remarkering ... 38

4.1.7 Fornavnet: Nicolaus ... 39

4.1.8 Oppriktige utspill om markedet ... 40

4.2 En aktiv desinteresse ... 41

4.3 Økonomiske betingelser ... 43

4.3.1 Notabenes økonomiske situasjon ... 44

VIII

4.3.2 En sokratisk rikmannssønn ... 45

4.4 En kritikk av den sokratiske posisjonen ... 48

5 Forfatteren og leseren ... 51

5.1 Intimitet ... 51

5.1.1 Ironisk smisking med leseren ... 51

5.1.2 En inderlig nærhet til leseren ... 52

5.1.3 Leseren som enkeltmenneske ... 55

5.1.4 Heibergs «de Dannede» og Kierkegaards «hiin Enkelte» ... 56

5.2 Anmelderne og angsten for å bli lest ... 59

5.2.1 Notabene og motviljen mot kritikk ... 60

5.2.2 Kirkegaard og anmelderne ... 61

5.2.3 Nicolaus Notabene og angsten ... 64

5.2.4 Autonomi som beskyttelse ... 65

5.3 Ønsket om at leseren skal forstå ... 66

5.3.1 Forordet som skriftens “farsfunksjon” ... 66

5.3.2 Farsfunksjon i Kierkegaards skrift ... 68

5.4 Leserbevissthet: Et lettsindig tidsfordriv? ... 70

5.4.1 Å tenke på leseren mens man skriver ... 70

5.4.2 Å få oppmerksomhet ... 71

5.4.3 Hegel og det umulige forordet ... 72

5.4.4 Pseudonymitet som oppmerksomhetsskaper ... 75

6 Forfatteren og arbeidet med boken ... 77

6.1 Den religiøse dimensjonen ... 77

6.2 Den erotiske dimensjonen ... 79

6.2.1 Lysten til å skrive: En uforklarlig indre trang ... 80

6.2.2 Den syndige forelskelsen og moral i den danske gullalderen ... 82

6.2.3 Skriving som utroskap ... 85

6.3 Den heroiske dimensjonen ... 86

6.3.1 Kampen for å skrive ... 86

6.3.2 Kallet som skalkeskjul for lysten. ... 88

7 Avslutning ... 92

7.1 Distinksjonen ... 93

7.2 Hvor skal anerkjennelsen komme fra? ... 95

IX 7.3 Forord og det religiøse ... 98 Litteraturliste ... 100

1

1 Innledning

Og gid saa ingen Halvbefaren vil lægge dialektisk Haand paa dette Arbeide, men lade det staae som det nu staaer.

Søren Kierkegaard, ”En første og sidste Forklaring” i Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift (Kierkegaard, 2002, 753).

Forord - Morskabslæsning for enkelte Stænder efter Tid og Leilighed af Nicolaus Notabene (1844) kan leses som et spisset, polemisk innlegg mot kritikeren, dikteren og hegelianeren Johan Ludvig Heiberg. Et interessant biprodukt av dette «angrepet», er en rekke utsagn om hva det vil si å være forfatter og hva det vil si å gi ut en bok, utspill som til sammen forsvarer det man kan kalle litteraturens autonome status; litteraturens verdi er uavhengig av

litteraturens effekt på publikum eller mottagelse i markedet. Jeg vil i denne oppgaven se nærmere på disse poetologiske trekkene ved Forord og forsøke å plassere posisjonen som kommer til uttrykk i boken.

I min drøftelse vil jeg trekke veksel på sosiologen Pierre Bourdieus teorier om litterære felt slik de blant annet kommer til uttrykk i en rekke tekster samlet i The Field of Cultural Production (1993) samt i den mer omfattende The Rules of Art (1996). Bourdieus begrepsverktøy er godt egnet til å drøfte spenningsfeltet mellom en forfatters ytre og indre drivkrefter og hvordan disse blir kommunisert ved hjelp av ulike strategier i en forhandling om posisjoner. Når Notabene for eksempel kontrasterer en bok som er uvitende om den passer inn i verden og er «undselig og beskæmmet som en syndig Forelskelses tvetydige Vidne», med en bok som er «Frugten af et Fornuftgiftermaal mellem Forlægger og Publikum»

(Kierkegaard 1998b, 447), kan dette leses som en klar avvisning av markedet og publikum. I Bourdieus terminologi markerer dette en såkalt desinteresse og er et typisk trekk ved

forfattere som hevder litteraturens egenverdi. Disse forfatterne befinner seg nærmere det han kaller den autonome polen i det litterære feltet i motsetning til den heteronome polen

(Bourdieu, 1996, 141).

Krysningen av Bourdieus tanker med Kierkegaards tekstverden produserer noen problemer som kan gi en fruktbar diskusjon. I følge Bourdieu oppsøker forfatterne som trekkes mot autonomipolen, først og fremst anerkjennelse fra de andre aktørene i feltet som også har avvist markedet. Hvilken autonomi er det Kierkegaard vektlegger i Forord, når

2

Notabene tilsynelatende ikke bare avviser markedet, men også anerkjennelsen fra de andre aktørene? Og kan denne avvisningen forstås som en dyd eller nødvendighet?

1.1 Introduksjon til boken

Forord er på mange måter den underligste utgivelsen i Kierkegaards forfatterskap. Boken består av et forord, heretter omtalt som forordet, med en rammefortelling og forklaring av bokens særegne form basert på den pseudonyme forfatteren Nikolaus Notabenes

ekteskapelige situasjon. Deretter følger åtte forord – heretter omtalt som forord I, forord II, forord III, forord IV, forord V, forord VI, forord VII og forord VIII – til bøker som ikke finnes.

Forordene har «emancipered» seg fra sine bøker og står alene som selvstendige tekster. Til sist i boken står et kort «Efterskrift», heretter omtalt som Forord’s Efterskrift for ikke å bli sammenblandet med boken som til vanlig blir omtalt som Efterskriften¹. En svært viktig gjennomgangstone i Forord er allusjoner til Heibergs omtaler av Kierkegaards verker.

Heiberg gjorde kun to slike, omtalen av Enten-Eller (1843) i «Litterær Vintersæd» i nr 24 av tidsskriftet Intelligensblade (1843) og omtalen av Gjentagelsen (1843) som stod på trykk i årboken Urania (1844). En annen tekst av Heiberg som bør nevnes i denne sammenheng er

«Eftertale til ‘Urania’» (1844) som også ble publisert i Intelligensblade, og som ifølge Gads forlags kommentarbind til den autoritative utgaven av Søren Kierkegaards skrifter,

fremholdes som en mulig inspirasjonskilde for Forord (Kondrup 1998, 559).

Forordet gir en introduksjon til forfatteren Nikolaus Notabene og hans dilemma:

Notabene har kjent en sterk lyst til å drive med et litterært arbeide, men hans hustru nekter ham å skrive da hun mener det er den verste form for utroskap. De stridende parter inngår et kompromiss; Notabene lover å begrense seg til kun å skrive forord, noe hustruen godtar i god tro. Notabene bruker et opphold på landet til å sette seg ned salva concientia² (Kierkegaard, 1998b, 476) og skrive åtte forord til bøker som ikke eksisterer. På den måten har han, formelt sett, holdt løftet til hustruen og får samtidig tilfredsstilt sin sterke lyst til å skrive. Forordet inneholder også en lyrisk, opphøyd passasje om gleden ved å skrive forord, som Notabene mener er en helt egen form for skriving. I denne eksalterte passasjen kommer det frem interessante betraktninger om en forfatters arbeid med skrivingen og en forfatters forhold til

1 Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift til de philosophiske Smuler, Mimisk-pathetisk-dialektisk Sammenskrift, Existentielt Indlæg af Johannes Climacus

2 Med ren samvittighet

3 leseren. Disse betraktningene blir senere utdypet og noen ganger utfordret i enkelte av de åtte,

«emanciperede» forordene.

Forord er i Søren Kierkegaards pseudonyme forfatterskap den utgivelsen som har vært gjenstand for minst forskning og oppmerksomhet. I notene til Gyldendals samlede utgave av Kierkegaards verker blir Forord omtalt som et «lille problemløst con-amore arbeide» som formodes «at være opstået gennem længere tid som en slags hvileterapi ind imellem de vigtige arbejder» (Heiberg 1963, 282). Denne holdningen er symptomatisk for hvordan akademia har møtt verket. Da jeg har valgt å skrive min masteroppgave om denne boken, er det ikke fordi jeg mener den er undervurdert. Selv om den inneholder flere glitrende

betraktninger om litteraturverdenens koketteri og overfladiskhet, en underholdende rammefortelling, samt dypt alvorlige partier om en forfatters eksistensielle avklaringer og beveggrunner for å skrive, fremstår boken, satt opp imot Kierkegaards øvrige forfatterskap, nokså lett. En av grunnene til dette kan være bokens fragmentariske form. Forord består av en rekke ulike tekster – hvorav flere av dem opprinnelig stammet fra andre prosjekter – og som umiddelbart ikke har så mye til felles annet enn at de er påståtte forord til fiktive bøker. En annen grunn kan være, som Stewart påpeker, at Forord ikke tar for seg universelle filosofiske problemer, men at den først og fremst angriper Heibergs person og hans omtaler, i tillegg til flere indirekte referanser til det som i dag er nokså ukjente danske personligheter (Stewart 2003, 420). Man kunne vært fristet til å kalle boken for en ubetydelighet om man ikke hadde lest hva Notabene skriver i åpningen:

Det er en Erfaring, der ofte har bekræftet sig, at man ved en Ubetydelighed, en Smaating, en hensynsløs Yttring, et ubevogtet Udbrud, en tilfældig Mine, en uvilkaarlig Gestus har faaet Leilighed til at stjæle sig ind i et Menneske og opdage, hvad der havde unddraget sig den omhyggeligere Iagttagelse. For at imidlertid denne ubetydelige Bemærkning ikke skal vanarte og blive sig selv vigtig, forsager jeg øieblikkeligen at forfølge den videre, og haster mit Forehavende nærmere (Kierkegaard, 1998b, 467).

Ved hjelp av seks parallellismer uttrykker Notabene det han i neste setning kaller for en ubetydelig bemerkning.I dette ligger en ironisk kontrast mellom innholdet i setningen og den storslåtte formen som skjuler en bevissthet om setningens betydelighet. Jeg vil argumentere

4

for at Forord er en slik «Ubetydelighed» som gir leseren mulighet til «at stjæle sig ind» i aspekter ved Kierkegaards tenkning om det å være forfatter.

Svært mange av Kierkegaards bøker inneholder tanker om det å være en dikter og andre poetologiske refleksjoner. I den utgitte³ delen av Kierkegaards forfatterskap for øvrig er det særlig Afsluttende Uvidenskabelig Efterskrift af Johannes Climacus (1846) og Om min Forfatter-Virksomhed (1851) som utmerker seg med passasjer om det å skrive og utgi bøker.

Forfatterne, henholdsvis Johannes Climacus og Kierkegaard, undersøker blant annet perspektiver på forfatterens forhold til leseren, forfatterens forhold til sine egne

«meddelelser», samt litteraturens funksjon. Forord er interessant i så måte ettersom boken utkom allerede i 1844 mens Kierkegaard fortsatt var absorbert og iverksatt med sitt

pseudonyme forfatterskap. Her finnes intet tilbakeskuende og forklarende blikk som i Efterskriften eller et system- og enhetsskapende perspektiv som i Om min Forfatter-

Virksomhed. Således representerer Forord en annen inngang til Kierkegaards forfatterskap, og jeg vil argumentere for at Forord bidrar med perspektiver som er med på å slå sprekker i det Fenger kaller «de statsautoriserede fortolkninger af forfatterskabet» (Fenger 1976, 30–34).

1.2 Forord i forskningen: Heiberg eller Hegel?

I den andre engelske oversettelsen av Forord fra 1997 skriver oversetteren Todd W. Nichol i sin introduksjon at svært få forskere har brukt tid på verket. I en note skriver han: «Niels Thulstrup is among the comparatively few scholars who have given Prefaces much

attention.» (Nichol, 1997, xvi). I sin omtrent 340 sider lange avhandling Kierkegaards forhold til Hegel, vier Thulstrup kun et underkapittel på knapt fire sider til Forord (1967, 313-317).

Thulstrups bok er et argument for at Kierkegaards og Hegels tenkning stod i diametral motsetning til hverandre. Selv om Thulstrup i kapittelet om Forord viser hvordan Notabenes polemikk i Forord først og fremst er rettet mot de danske hegelianerne, særlig Heiberg og Martensen, skiller han allikevel ikke mellom hegelianerne og Hegel selv. Thulstrup hevder at Kierkegaard i Forord ikke, som han pleier, argumenterer psykologisk, filosofisk eller

teologisk mot Hegel og «hans begejstrede følgesvenner». I Forord bruker Kierkegaard et annet våpen: «han viste det komiske i deres ihærdige Systembyggeri (…)» (1967, 313).

Thulstrup oppsummerer kapitlet om Forord med et blikk fremover mot Efterskriften og skriver om Kierkegaards teologi og antropologi og «dens absolutte Uforenelighed med Hegel

3 Av tekster som ikke ble utgitt i Kierkegaards levetid og som inneholder sterke poetologiske trekk, bør her nevnes Skriftprøver, Bogen om Adler og Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed.

5 og hans Disciples Anskuelser.» (1967, 317). I Thulstrups fremstilling er de danske

hegelianerne først og fremst representanter for Hegel.

I en banebrytende Kierkegaard-studie fra 1976 nyanserer Henning Fenger dette synet og viser til hegelianske trekk i Kierkegaards verker (109–122). Også Jon Stewart angriper i sin avgjørende Kierkegaard’s Relations to Hegel Reconsidered (2003) tanken om

Kierkegaard som en anti-Hegel filosof. Stewart viser hvordan det som kan synes som utfall mot Hegel i Forord, nesten utelukkende er rettet mot Heiberg og til en viss grad hans

kumpaner, i første rekke Martensen, samt andre mindre kjente størrelser (Stewart 2003, 419–

447). Når Notabene enten alluderer eller direkte refererer til Hegel i Forord, er det ifølge Stewart, preget av enighet om forordets status (426) eller av respekt (439). Latterliggjøringen av Heiberg i Forord derimot er legio. Når Notabene bruker uttrykket «det Tiden fordrer» i forord I (Kierkegaard, 1998b, 477, 478) eller «at gribe Tiden» i forord III (485) er det en allusjon til Heibergs yndlingsuttrykk som han blant annet brukte i artikkelen «Om Philosophiens Betydning for den nuværende Tid» (1833). Heiberg mener de dannede må innrømme at «Religionen i vor Tid fordetmeste kun er de Udannedes Sag» (Heiberg 1861, 396) og at «I Philosophien erholde saaledes Kunst, Poesi og Religion deres

Rætferdiggjørelse» (408–409). Det er Philosophien som kan ordne samtidens «Chaos» (402) og «medrette fordrer altsaa Tidsalderen, at den skal uvikle sig av sit Svøb, for at blive den nøgne, den gennemsigtige Sandhed […]» (410). Uttrykket «det Tiden fordrer» markerer Heibergs forståelse av Hegels filosofi og hans ønske om å få det danske publikummets dannelse på høyde med de store byene i Europa.

Når Notabene omtaler «Systemet» i forordet, forord I, forord IV, forord VII, og forord VIII (f.eks Kierkegaard, 1998b, 470, 478, 487, 525) er dette ikke referanser til Hegel, men til Heiberg (Stewart, 2003, 429). Heiberg hadde i andre utgave av sitt tidsskrift Perseus. Journal for den speculative Idee lovet å fullføre sitt logiske system slik at han siden kunne tilby et estetisk system med det logiske systemet som grunnlag. Disse løftene ble aldri innfridd, noe Kierkegaard gjentatte ganger minnet sine lesere om, mer eller mindre diskré. I Forord skriver Notabene flere steder om det å gi løfter til publikum blant annet i en passasje i forord I (Kierkegaard 1998b, 478) som legger seg nært opp til Heibergs tekst i Perseus.

Stewart peker også på hvordan Forord’s oppbygning bestående av forord som ikke leder til noen bøker, i Kierkegaard-resepsjonen vanligvis har blitt lest som et opprør mot Hegels filosofi (Stewart, 2003, 424). Bokens særegne form kombinert med Kierkegaards ry som en forfatter som underminerer forfatterens autoritet i og med pseudonymiteten, har gjort

6

Forord til et fristende objekt for enkelte tenkere i den poststrukturalistiske tradisjonen. Det er symptomatisk i så måte at den første engelske oversettelsen av Forord fra 1989 utkom som en del av en serie bøker med tittelen Kierkegaard and postmodernism, Oversetteren skriver i sin introduksjon at boken er en satire over den Hegelianske trangen til en fullstendig systematisk filosofi og at Forord utfordrer konseptet om en boks totalitet (McDonald, 1989, 3–4). I den samme serien, i oversettelsen av Sylvia Agacinskis Aparté:conceptions et morts de Sören Kierkegaard, La philosophie en effet (1977) vier Agacinski hele 15 sider til Forord. Også hun leser boken som blant annet et oppgjør med Hegel: «The author, like the preface, refuses to efface himself before the book. Notabene, as if in order to taunt Hegel, seems wantonly to fall into chitchat, anecdote, and minutia.» (Agacinski, 1988, 232–233). Også hos andre tenkere har dette vært vanlig (f.eks Politis 1974, sitert i Pattison 2007 og Levvadot og Bois, 2017). En viktig årsak til en slik lesning er at boken alluderer til tenkere som internasjonalt er helt ukjente. Uten kjennskap til de lokale forholdene, overser man flere av referansene og plasserer Hegel som offer for satiren fremfor Heiberg.

I min oppgave tar jeg først og fremst utgangspunkt i at Heiberg er det viktigste målet for polemikken i Forord, i tråd med Fenger og Stewarts forståelse. Jeg vil allikevel også vie noe plass til hvordan Forord kan sies å kommentere Hegel.

1.2.1 Kierkegaard og Bourdieu

På samme måte som det relativt sett har blitt forsket lite på Forord, har det, så vidt jeg har kunnet oppdage, ikke blitt gjort akademiske undersøkelser av Kierkegaard fra et bourdieusk perspektiv⁴. Dette er etter min mening merkelig all den tid Kierkegaard utmerker seg som en paradigmatisk figur i den danske litteraturhistorien, slik Baudelaire og Flaubert er det i Bourdieus studier av det litterære feltet i Frankrike. I en Bourdieu-inspirert analyse av det svenske litterære feltet skriver David Gedin om Strindberg: «Som den førsta moderna svenska

4 Selv om det ikke har blitt gjort en bourdieusk feltanalyse med utgangspunkt i Kierkegaard, er det flere Kierkegaard-studier med litteratursosiologiske perspektiver. Noen eksempler er Kierkegaard-Myter og Kierkegaard-Kilder av Henning Fenger, H.C. Andersen og Søren Kierkegaard i dannelseskulturen av Søren Gorm Hansen, Kierkegaard og pengene av Frithiof Brandt og Else Søren Thorkelin. Joakim Garffs stort anlagte biografi SAK. Søren Aabye Kierkegaard har også, blant mye annet, sosiologiske perspektiver. I den store klassikeren innenfor dansk litteratursosiologi, Digteren og samfundet av Svend Møller Kristensen, spiller Kierkegaard dessverre en svært liten birolle.

7 författaren kommer han att förbli i det närmaste konsekvent kritisk mot den borgerliga

klassen, mot bokförlagen, tidningarne, de allmänt uppburna författarna, akademierna, teatrarna.» (1998, 41). Deler av beskrivelsen kunne passet på Kierkegaard som også var

«konsekvent kritisk» mot så mangt. I sin autonomistudie av Ibsen omtaler Kjetil Jakobsen den norske dikteren som en tidlig-avantgardist i likhet med Baudelaire og Flaubert (Jakobsen, 22).

Uten å kalle Kierkegaard en avantgardist, og selv om Kierkegaard ikke har en politisk brodd som sådan i sin diktning, er det neppe galt å antyde at Kierkegaard har visse tilsvarende trekk i sin avvisning av markedet, sin harselas med «de Dannede»⁵, og ikke minst i sin

kompromissløse konflikt med kirken senere i livet. Med fare for å høres ut som Notabene, som mener «at det vilde være til ubodelig Skade for Menneskeheden, om mine Skrifter ikke kom for Dagen» (Kierkegaard, 1998b, 471), har jeg ved å kombinere studiet av Forord med Bourdieus perspektiver, bidratt til å fylle to tomrom i Kierkegaard-forskningen.

1.3 Disposisjon

Innledningskapittelet gir leseren innsikt i den grunnleggende problemstillingen, gir en kort introduksjon til boken samt identifiserer Heiberg som det viktigste målet for polemikken i boken.

Det andre kapittelet redegjør for det teoretiske grunnlaget ved en kort gjennomgang av av Bourdieus teori om litterære felt og en presentasjon av noen grunnleggende begreper som blir nyttige for oppgaven. Det andre kapittelet diskutere også eventuelle begrensninger ved en bourdieusk analyse av Kierkegaards tekstverden.

I det tredje kapittelet ser jeg nærmere på det litterære feltet i København på 1840-tallet og forsøker å plassere Kierkegaard og Heiberg i forhold til hverandre.

I det fjerde kapittelet tar jeg for meg hvordan forfatterens forhold til markedet blir fremstilt i Forord. Jeg ser også i den forbindelse på hvordan Kierkegaards relativt autonome posisjon og uavhengighet til markedet var betinget av hans økonomiske situasjon.

I kapittel fem ser jeg nærmere på hva Forord sier om forfatterens forhold til leseren. I denne sammenheng sammenligner jeg Kierkegaard og Heibergs forhold til publikum. Jeg leser Notabenes ambivalente forhold til leseren som et uttrykk for en angst for å bli lest.

5 Heiberg skriver «de dannede» med liten «d» i «Efterskrift til ‘Urania’», Notabene skriver «de Dannede» med stor «D» i Forord. Jeg velger å hovedsakelig følge Notabene videre, selv der det er Heiberg som har

synsvinkelen.

8

I kapittel seks ser jeg nærmere på forfatterens forhold til arbeidet med boken og undersøker en religiøs, en erotisk og en heroisk dimensjon knyttet til dette. Jeg leser Forord som en «lyrisk forsnakkelse» muliggjort av forordssjangerens egenart som får frem sider ved Kierkegaards forfatterskap som ikke kommer like tydelig til uttrykk andre steder.

I siste kapittel vil jeg forsøke å oppsummere og samle trådene, samt vise hvordan Forord som en svært særegen utgivelse, bidrar til å markere Søren Kierkegaards distinksjon i det litterære feltet. Jeg diskuterer også hvordan Notabenes autonomiposisjon i Forord kan forståes i lys av Bourdieu med de styrkene og svakhetene dette medfører.

Jeg vil for øvrig bruke perspektiver fra Bourdieu gjennomgående i oppgaven og ikke bare i teorikapittelet. Likeledes kommer jeg også til å trekke inn perspektiver fra Kierkegaards øvrige verker når jeg mener det kan gjøre diskusjonen mer fruktbar.

1.4 Noen merknader

Jeg vil innledningsvis gjøre rede for noen merknader som blir nyttige i min lesning av Forord.

Dette dreier seg om Kierkegaards bruk av pseudonymer, samt Kierkegaards, men også Notabenes, bruk av ironi.

1.4.1 Kierkegaard og Notabene

Hvem er den egentlige forfatteren av Forord? Nicolaus Notabene eller Søren Kierkegaard?

Det er notorisk vanskelig å avgjøre i hvilken grad de pseudonyme forfatternes utsagn er representative for Kierkegaards posisjon. Som Fenger skriver: «Man skal være Kierkegaard- kirurg for at afgøre, hvor meget Kierkegaard der er i de forskellige pseudonymer – hvornår? – hvor længe?» (1976, 26). En vanlig forståelse av Kierkegaards pseudonyme forfatterskap, støttet av Kierkegaard selv, er at pseudonymene representerer forskjellige subjektive standpunkt. Kierkegaard omtaler pseudonymenes subjektivitet som «digterisk-virkelige Individualitet» i tillegget til Efterskriften (Kierkegaard 2002, 569), men man kan stille spørsmålstegn ved hvor helstøpte alle pseudonymene er– i hvilken grad de faktisk representerer selvstendige subjekter. Stewart inntar en slik posisjon i sin tidligere nevnte studie. Han fremfører flere argumenter for et mer nyansert syn på pseudonymene som legger mindre vekt på pseudonymenes ulike posisjoner (Stewart 2003, 40–42). Stewarts agenda er å beskrive Kierkegaards forhold til Hegel. I denne henseende finner han at pseudonymenes posisjon varierer i liten eller ingen grad. Den samme kritikken blir gjentatt fra de ulike

9 forfatternavnene og den samsvarer med den Kierkegaard fremfører i eget navn for eksempel i journalen. Dette argumentet er relevant for denne oppgaven ettersom kritikken av den danske hegelianismen er fremtredende i Forord og er på tilsvarende måte nokså konsekvent i

forfatterskapet. For det andre viser filologisk forskning at Kierkegaard ved flere anledninger bestemte seg for hvem som skulle være forfatter til et verk i siste liten. For eksempel planla Kierkegaard å gi ut Begrebet Angest under eget navn. Like før trykking satte han navnet Vigilius Haufniensis på det ferdige verket, men beholdt samtidig enkelte personlige detaljer i boken som kan føres tilbake til Kierkegaard. Et tredje argument er at flere av tekstene i Forord opprinnelig var hentet fra andre skrinlagte prosjekter. Det ble ikke gjort vesentlige endringer i tekstene etter at Notabene ble satt som forfatternavn. Forord VII var for eksempel opprinnelig ment for Begrebet Angest (Kondrup og Ravn 1998, 550). Kierkegaard byttet ut forordet da han mente det ville bli for polemisk. Det overflødige forordet ble brukt i Forord og fikk Notabene som forfatter uten betydelige endringer i teksten. Dette knytter

forfatternavnene Kierkegaard, Haufniensis og Notabene nært sammen.

Jeg tar i min oppgave utgangspunkt i Stewarts argumentasjon og leser Notabenes utsagn i stor grad som representative for den posisjonen og holdningen som Kierkegaard selv ønsket å formidle i det litterære feltet. Notabenes kritikk av Heiberg sammenfaller med Kierkegaards egen kritikk for eksempel fra journalen eller i andre verker. Allikevel vil jeg gjennomgående i oppgaven skille mellom Kierkegaard og Notabene da jeg leser sistnevnte som et verktøy for Kierkegaard for å formidle sin posisjon.

1.4.2 Ironi i Forord

På samme måte som pseudonymiteten kan skape vanskeligheter for en forsker, kan

Kierkegaards bruk av ironi gjøre det samme. Kierkegaard skrev sin magistergradsavhandling om ironi og bruker virkemidlet i utstrakt grad i sitt forfatterskap med ulike nyanser. Som Fenger skriver: «Det vrimler med eksempler allerede fra skoletiden, nogle vittigere enn andre.» (1976, 21). Fenger viser hvordan Kierkegaards samtidige syntes det var vanskelig å vite hvor de hadde ham (22). Hvordan skal det da gå en moderne leser?

Jeg vil argumentere for at det er mulig å avkode verdisynet som viser seg i Forord selv om ironien kommer til uttrykk på måter som iblant, som Stephen Crites i en artikkel påpeker, kan være inkonsistente (2006, 33–34). Den vekslende ironien er et av flere uttrykk for

hvordan Notabene ikke er en enhetlig størrelse som forfatter, og som kan ha sin årsak i at de ulike tekstene er hentet fra forskjellige prosjekter. Likeledes varierer Notabene mellom en

10

ironisk og en inderlig modus. Heldigvis er gjenstandene for Notabenes sympati og antipati relativt stabile i Forord uavhengig av om de er skrevet med et ironisk eller inderlig fortegn.

Med utgangspunkt i Crites, vil jeg dele ironien i Forord inn i to ulike typer: en intern ironi, der det kommer frem av konteksten at Notabene selv er ironisk, og en ekstern ironi, der Kierkegaard bruker Notabene til å stå for synspunkter som for leseren fremstår latterlige, men som Notabene selv kan stå inne for. Jeg er riktignok ikke helt enig i sorteringen til Crites som for eksempel mener at ironien i forord I, III og IV er intern og dermed intendert av Notabene (2006, 34). Etter min mening er ironien i forord I og III snarere en form for ekstern ironi, der Notabene selv står inne for sine påstander om publikum og glede over å selge mange bøker.

Kierkegaard derimot bruker Notabene ironisk for å harselere over disse holdningene. Selv om jeg ikke er enig med inndelingen til Crites, er distinksjonen han tilbyr god. Slik jeg leser det, er de fleste forordene, inkludert mesteparten av forordet, preget av en ekstern ironi, der Notabene på sett og vis utleveres til latter for leserne, bortsett fra enkelte partier i forordet, og hele forord II, IV og VII. Forøvrig er det særlig forord II og VII som inneholder de mest inderlige og alvorlige partiene i boken.

11

2 Teori

Bourdieus studier av hvordan det såkalte litterære feltet i Frankrike utviklet det han kaller en omvendt økonomi gjennom en løsrivning og selvstendighetsprosess fra maktfeltet i samfunnet i andre halvdel av 1800-tallet, produserer et nyttig analyseverktøy og et begrepsapparat. Selv om Danmark i første halvdel av 1800-tallet er et helt annet samfunn enn Frankrike noen tiår senere, mener jeg at begrepene og perspektivene Bourdieu lanserer, kan brukes for å gi en fruktbar diskusjon om tilsvarende dynamikker og bevegelser i andre land. Hensikten er ikke å forsøke å vise at Bourdieus begrepsapparat passer som hånd i hanske på Kierkegaards

Danmark, men mere å la Bourdieus perspektiver belyse funnene jeg gjør i Kierkegaards tekst.

Etter min mening gir Bourdieus perspektiver en mulighet til en fruktbar diskusjon av posisjonen Kierkegaard uttrykker med utgivelsen av Forord.

Et av Bourdieus mest grunnleggende begreper i denne sammenheng er det såkalte feltet. I et intervju med Loïc J. D. Wacquant publisert i 1989, definerer Bourdieu et felt som et nettverk av relasjoner mellom posisjoner som har tilgang til ulike former for makt eller

kapital. Sentralt i definisjonen står det relasjonelle: “To think in terms of field is to think relationally.” (Wacquant, 39). Det er først og fremst relasjonene mellom posisjonene som er avgjørende og hvordan disse virker på hverandre. På samme måte som samfunnet, ifølge Bourdieu, består av dominante og dominerte posisjoner, gjør et litterært felt det samme.

I sin beskrivelse av interaksjonene i det litterære feltet sammenligner Bourdieu dynamikken blant annet med en boksekamp (1996b, 126) eller bruker våpen som metafor (1993, 41). Dette er ikke uvanlige metaforer som for eksempel også Heiberg bruker i sin

«Eftertale til ‘Urania’» når han forsøker å forsvare seg mot kritikk: «Idet mindste vilde det isaafald være et frugtesløst Forsøg at prøve paa at slaae mig med mine egne Vaaben [...]»

(Heiberg 1844b, 229). Bourdieu tenker seg et litterært felt som en kamparena: «The literary or artistic field is a field of forces, but it is also a field of struggles tending to transform or

conserve this field of forces.» (1993, 30). Kampen i et litterært felt står mellom de dominante og de dominerte, de ortodokse og de heretiske (Wacquant, 1989, 42).

Ifølge Bourdieu styres det litterære feltet av to motstridende poler med ytterpunkter som aldri blir realisert i praksis (Bourdieu 1996, 141). Heteronomipolen representerer ytre suksess målt i boksalg, solgte billetter, men også priser og ærestildelinger. Autonomipolen representerer suksess først og fremst gjennom symbolsk kapital. Litteraturproduksjon i denne delen av feltet anerkjenner ingen ytre krav til litteraturen. Aktørene som nærmer seg denne

12

polen kjennetegnes ved sin desinteresse til markedet og vil ofte søke prestisje gjennom anerkjennelse fra de andre deltagerne i feltet som også søker seg mot autonomipolen. (1996, 142). Som Bourdieu noe vanskelig skriver, ønsker disse aktørene seg en anerkjennelse kun fra dem som ikke godtar noe annet kriterium for legitimitet enn anerkjennelse fra dem de

anerkjenner (1993, 38). Bourdieus blikk på det litterære feltet gjør dermed virksomheten til et slags spill der aktørene kjemper om ulike posisjoner.

I en slik dynamikk forutsettes det at det ligger noe i potten, at det er noe som kan vinnes og dermed også tapes, en form for profitt. I et litterært felt vil det finnes ulike gevinster deltagerne i feltet kan forsøke å tilegne seg som anerkjennelse, prestisje, litterære priser og lignende. Deltagerne i feltet har til felles en tro på at dette er verdifullt å kjempe om. Denne troen omtaler Bourdieu som illusio (Wacquant 1989, 42). I denne sammenheng aktiveres et annet av Bourdieus sentrale begreper: kapital. I Bourdieus mest kjente verk Distinksjonen står økonomisk og kulturell kapital som ulike markører i en inndeling av en befolknings bakgrunn (Bourdieu 1995, 35). Den kulturelle kapitalen er symbolske størrelser som utdannelsesnivå, kjennskap til ulike kulturuttrykk, sosial omgangskrets og lignende og står som et alternativ til den økonomiske kapitalen.

Bourdieu bruker begrepene litterære, kunstneriske og kulturelle felt om hverandre i flere av sine tekster. Noe av grunnen til dette kan være at de deler et sentralt kjennetegn. Den definerende, adskillende logikken til disse feltene, er den såkalte omvendte økonomien i og med avvisningen av materiell suksess som tegn på vellykkethet. Dette står i motsetning til for eksempel et forretningsfelt i det samme samfunnet (Wacquant, 39). En forfatter med appell i markedet kan bli anklaget for å «ha solgt seg ut» og ha inngått kompromisser som går utover den litterære kvaliteten, mens det å ikke selge kan være et tegn på «å være utvalgt».

Som tidligere nevnt, vil jeg i tillegg til denne korte innføringen, trekke frem aspekter ved Bourdieus tenkning underveis i oppgaven der jeg mener det er relevant.Et av målene med denne lesningen av Forord vil være å plassere posisjonen som kommer til uttrykk i teksten i spenningsfeltet mellom de to økonomiske logikkene. Denne posisjonen kommer til uttrykk både eksplisitt i teksten, men også gjennom andre signaler som valg av pseudonym,

undertittel, form, samt referanser, paratekstuelle forbindelser og plasseringen av boken i Kierkegaards forfatterskap for øvrig. Et interessant moment oppstår når Notabene ikke bare er desinteressert til markedet, men også tilsynelatende avviser anerkjennelsen fra den dannede klasse. Er denne avvisningen et eksempel på en forfatter som forsøker å bevise sin autentisitet eller kan dette forståes som en annen autonomi, noe bortenfor Bourdieus relasjoner i feltet?

13

2.1 Kritikk av Bourdieu og hvorfor jeg mener det er fruktbart å lese Kierkegaard med bourdieuske briller

Nicolaus Notabene skriver i forord VII: «Den, der altsaa skal være min Læser, han maa være enig med mig i, at selv om Videnskaben i vor Tid er færdig med Alt, saa har den dog

uheldigviis glemt Pointen i det Hele» (Kierkegaard, 1998b, 505). Notabenes kritikk er rettet mot de danske hegelianerne som mente de kunne vitenskapeliggjøre og beherske også den individuelle erfaringen. Kierkegaards pseudonyme forfatterskap kan blant annet leses som et argument for den individuelle, subjektive erfaringens verdi over systembygging og

objektifisering. En undersøkelse av posisjoner i det litterære feltet står i fare for å overse det Kierkegaard selv mente ikke bare var det vesentligste, men det vesentlige for både forfatteren og leseren, den indre subjektive erfaringen.

I sin avhandling om Ibsen og kampen for autonomi i Norge, omtaler Kjetil Jakopsen det han kaller Bourdieu-skolens lesninger: «På ett nivå vil Bourdieu-skolen være enig i at hvis noe er vakkert er det fordi man er blitt enig om at det er vakkert, for eksempel fordi at noen hadde makt til å bestemme det.» Om Bourdieu skriver han: «Den kunstsosiologiske

betraktningsmåten oppløser også forestillinga om at verket bærer i seg en transcendent sannhet som det er tolkingas oppgave å utlegge.» (2004, 57). Der er dette ytre blikket på litteraturen og kunsten som mange har kritisert Bourdieu for. For eksempel formulerer Lars Handesten en kritikk av Bourdieus analyser i en nylig utgitt litteratursosiologisk bok, der han kombinerer Bourdieus teorier med Bruno Latours aktørteori:

Over alt andet sætter Bourdieu kampen om magt, prestige og kapital samt forestillingen om at skabe sig et navn som dét, der generer energi og kraft i det litterære felt.

Litteraturen bliver til af negation og i opposition. Det er således temmelig simple aktion- reaktionsmønstre, Bourdieu tænker og arbejder med. Hermed forsvinner andre

incitamenter ud af Bourdieus synsvinkel, og de agerende personer synes snarere at være funktionærer styret af habitus og normer i en institution end mennesker med lyster og længsler, aversioner og præferencer (2018, 34).

Handesten nevner som et eksempel forfatteren Solvej Balle som i sin poetikk vektlegger eksistensielle og indre drivkrefter som nysgjerrighet, trang til innsikt og erkjennelse som

14

viktige for en forfatters beveggrunner til å skrive en bok. Handesten mener også at idealismen som litterære felt ofte er kjennetegnet av, er et argument for at Bourdieus forklaringer ikke lodder dypt nok (34). Interessant nok er det nettopp slike indre drivkrefter som Notabene vektlegger i deler av Forord, for eksempel i forord I når han ironisk setter ytre grunner til å skrive en bok, som det å tekkes publikum, opp mot ideen om «at Tankens Syslen under Arbeidet, at Hjertets Banken i Overveielsens Uro, at det indre Menneskes Rødmen og Blegnen i Anen og Omfavnen, i Søgen og Finden skulde være det Skjønneste»

(Kierkegaard 1998b, 477). Likeledes vektlegger Notabene indre drivkrefter når Notabene vektlegger den indre driften over den ytre i forord VII: «Er Driften derimod en indre

og indefter reflekteret, da skriver man en Bog, som Træet skyder sin Krone, er der Nogen, der glæder sig derved, saa meget desto bedre.» (Kierkegaard, 1998b, 501). En måte å bruke Bourdieu på kunne være å påstå at Notabenes appell til det indre arbeidet med boken, følgelig er en strategi fra Kierkegaards side, bevisst eller ubevisst, for å markere en differensiert posisjon i feltet. En slik lesning kan argumentere for at Notabenes anropelse av den indre driften, er en strategi for å skaffe seg anerkjennelse og legitimitet av de andre aktørene i feltet.

Dermed vil man kunne si, med Handesten, at forfatterens indre erfaring, opplevelsen, dens kvalia så å si, forsvinner.

I en drøftelse av kritikken hans teorier har blitt møtt med, tar Bourdieu opp tilsvarende spørsmål i forordet til The Rules of Art. Han viser til en utbredt holdning som ser litteraturen og kunsten som noe dypest sett uforklarlig og noe som dermed kun vil bli redusert dersom den blir utsatt for en sosiologisk undersøkelse. I den forbindelse stiller han en rekke retoriske spørsmål: “Does the claim for the autonomy of literature (…) imply that the reading of literary texts should be exclusively literary? Is it true that scientific analysis is doomed to destroy that which makes for the specificity of the literary work and of reading, beginning with aesthetic pleasure.” (1996, xiv) Bourdieu trekker frem Gadamer som i sin hermeneutikk tar utgangspunkt i kunstens uoversettelighet. Bourdieu er ikke ute etter å motsette seg denne tanken, for som han skriver, er det i det hele tatt noe å diskutere? Bourdieus poeng er å vise hvordan filosofer, kritikere og forfattere har gitt kunsten en vitenskapelig unntaksstatus: «And countless are those who forbid sociology any profaning contact with the work of art.» (xiv).

Det vitenskapelige blikket på kunsten og på kunstnytelsen oppleves som en trussel mot leserens frihet og singularitet (xv) og det Bourdieu andre steder kaller for den karismatiske ideologien (f.eks 1993, 34 og 1993, 76), synet på forfatteren og kunstneren som den første og eneste beveger, uten å ta hensyn til feltet som helhet og hvordan verket blir til gjennom

15 konflikter og forhandlinger. Bourdieu siterer Goethe: «Our opinion is that it well becomes man to assume that there is something unknowable, but that he does not have to set any limit to his inquiry.» (xv). Viser ikke Bourdieus påberopelse av Goethe her en åpning mot det mennesket ikke kan forstå, en åpning mot kunstens mulige transcendens? Slik jeg forstår Bourdieu, mener han at selv om litteraturen ikke utelukkende kan reduseres til vitenskapelige begreper eller gis en fullt ut dekkende forståelse ved kunnskap om verkets sosiale betingelser, betyr ikke det at det ikke er verdt å forske på det. Bourdieu hverken utelukker heller påstår en transcendent dimensjon ved litteraturen. Det er ikke det som er hans mål for forskningen.

Jeg er i utgangspunktet enig i at Bourdieus perspektiver kan føre til en form for

reduksjonisme og at dette er en potensiell svakhet ved en bourdieusk analyse. Samtidig er det mye å be om at ett perspektiv skal kunne fange opp alle aspekter ved en tekst. Jeg vil

argumentere for at den bourdieuske begrepsverktøyet løfter frem en rekke interessante sider ved et litterært verk, og at disse er særlig interessante i forbindelse med Forord. Etter min mening vil ikke de indre drivkreftene en forfatter måtte ha for å skrive, bli borte i det

øyeblikket man utsetter en forfatter for en bourdieusk feltanalyse. Det ville være å tilkjennegi den idealistiske siden av litteraturen lite verdi. Bourdieus perspektiv representerer en annen optikk enn den såkalte karismatiske lesningen og tydeliggjør andre aspekter ved skrivingen.

En stor fordel med Bourdieus verktøy er etter min mening hvordan de muliggjør en uhyre nyansert drøfting av Kierkegaards posisjon mellom heteronomi- og autonomipolen og hvordan hans forhold til de andre posisjonene i feltet, i denne sammenheng særlig Heiberg, kan ha påvirket denne. Notabenes autonomietos i Forord kan nærmest leses som en form for besvergelse og et forsvar mot turbulensen i et litterært felt, som for Kierkegaard ikke alltid var enkelt å være i, med anmeldere som misforstod og en overfladisk «Læseverden» som kun var opptatt av bokens rykte og folkesnakk. Slik jeg ser det, er troen på litteraturens egenverdi uavhengig av anerkjennelsen og markedet, helt avgjørende for Kierkegaards evne til å fastholde sin posisjon over lengre tid. Bourdieus analyseverktøy gjør det mulig å gi en nyansert fremstilling av denne overbevisningen, eller illusio, som Bourdieu kaller det.

Uttrykket illusio konnoterer at denne troen er en illusjon, noe som egentlig ikke eksisterer, og kan virke provoserende for de, inkludert undertegnede, som tror på en dypere virkelighet som litteraturen og kunsten kan peke på. Men Bourdieu påstår ikke direkte at denne illusio er en illusjon, begrepet viser bare til hvordan et felt deler ett sett med overbevisninger som er implisert i selve betingelsen for deltagelse i feltet.

16

Det er for øvrig interessant hvordan Kierkegaard selv har et svært våkent blikk for ulike forfatteres kokette spill for galleriet. I det som var ment som oppfølgeren til Forord, viser den pseudonyme forfatteren A.B.C.D.E.F. Godthaab en innsikt i to ulike økonomiske logikker som ligner på Bourdieus analyse: «Man antager jo, at et Skrifts Originalitet staaer i omvendt Forhold til Udbredelsens og Afsættelsens Hurtighed: hvilken Trøst for mig, som øieblikkeligt skal bruge Penge.» (Kierkegaard 1968, 321). Da Kierkegaard via Notabene skriver sin satire over en korrupt «Læseverden» i København, er det med et tilsvarende blikk for forholdet mellom forfatterne og markedet. Notabene opererer med flere motsetninger som Bourdieu kanskje ville kjent igjen som representanter for henholdsvis heteronomipolen og

autonomipolen i det litterære feltet: boken enten som et fornuftsekteskap eller en syndig forelskelse, driften som er «udefter» reflektert og driften som er «indefter» reflektert,

forfatteren som vil gjøre som publikum ønsker, og forfatteren som følger sin indre stemme.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at den samme forfatteren som ser det ytre «spillet» i det litterære feltet svært tydelig, samtidig er den som tar mest avstand fra de sosiale mekanismene og vektlegger det indre arbeidet med boken, slik jeg ser det, for å skape seg rom til å skrive.

Jeg tror derfor ikke at en feltanalyse av Kierkegaards Forord vil glemme «pointen i det hele»

så lenge analysen tar hensyn til at det kan finnes verdier bortenfor Bourdieus sosiale blikk.

Notabenes autonomihyllest i Forord ligger, slik jeg ser det, nært opp til selve kjernen i det man kan kalle Kierkegaards intellektuelle prosjekt

17

3 Kierkegaard i det litterære feltet

3.1 Teolog, filosof eller dikter

Selv om studien av det litterære feltet nok er Bourdieus mest kjente feltstudium, har

sosiologen skrevet og analysert en rekke ulike felt, blant annet felt for kunst, livsstil, skole, religion, juss, husbygging (Wacquant, 38), samt en omfattende analyse av det akademiske feltet. Det ville vært mulig å gjøre en analyse av Kierkegaard som deltager i det teologiske og det filosofiske feltet. Bourdieus enkle kriterium for å være deltager i et felt er hvorvidt man produserer effekter og virkninger i dette feltet (Wacquant, 36). Mye av den internasjonale forskningen på Kierkegaard i dag drøfter Kierkegaard ut fra filosofiske eller teologiske perspektiver. Søker man på Kierkegaard i det danske Gyldendals leksikon på nett står Kierkegaard oppført med tittelen filosof – ikke som teolog, forfatter eller dikter. (Den Store Danske, s.v. «Søren Kierkegaard», lest 1. april 2019). Ville det derfor vært bedre å studere Kierkegaards deltagelse i det filosofiske feltet? Man kunne naturligvis gjort en slik

undersøkelse, men etter min mening, og ikke bare fordi dette er en masteroppgave i nordisk litteratur, gir det allikevel mest mening å studere Kierkegaard som pseudonym forfatter av Forord anno 1844, som en aktør i det litterære feltet. La meg kort gi noen argumenter for hvorfor jeg mener dette:

Forord er en reaksjon på blant annet Heibergs omtale av Enten–Eller. Heibergs anmeldelse i artikkelen «Litterær Vintersæd» plasserer Enten–Eller i en klar skjønnlitterær sammenheng sammen med «Winthers Digtninger, Holsts Ude og Hjemme og Thieles Folkesagn.» (Heiberg 1843, 288). Forord II var opprinnelig ment som åpningen på en anmeldelse av noveller av Christian Winther, skrevet med Kierkegaards eget navn (Kondrup og Ravn, 1998, 545-546). I Forord blir teksten brukt som et angrep på «Læseverdenen», men også på Heiberg som kritiker. Det som skulle innlede en anmeldelse av en novellesamling brukes samtidig som en kommentar til Heibergs anmeldelse av Kierkegaards to bøker uten at teksten redigeres i noen særlig grad. Dermed sidestiller han på ett vis statusen til Winthers noveller og Enten–Eller og Gjentagelsen; det var ingen vesensforskjell i hvordan

Kierkegaards pseudonyme bøker og Winthers diktsamling burde bli møtt av en anmelder.

Selv om mye av stoffet i Forord er polemikk mot den danske hegelianske tradisjonen, og derfor også inngår i en filosofisk diskusjon, er allikevel metoden i boken først og fremst satirisk, et litterært virkemiddel i seg selv.

18

Kierkegaards litterære virksomhet produserte effekter i mange felt, men den

umiddelbare mottagelsen fikk Kierkegaard som dikter. Når Kierkegaard allikevel er vanskelig å plassere for litteraturvitenskapen, er dette ikke bare fordi Kierkegaard produserer og

produserte effekter i bemerkelsesverdig mange felt. Det kan også delvis ha å gjøre med hvordan det litterære feltet på slutten av gullalderen⁶ var strukturert.

3.2 Det litterære feltet i gullalderen

Dannelseskulturen i gullalderen blir av blant annet Søren Gorm Hansen beskrevet som en

«enhedskultur» og en «æstetisk-familial kultur» (Hansen 1976, 25). Selv om denne kulturen i stor grad forandrer seg på 1840-tallet i og med politiske endringer, kjennetegnes den

offentlige diskusjonen av en stor grad av overlapping mellom ulike disipliner som estetikk, filosofi og teologi. Fagområder som man i dag ville holdt klart adskilt, ble fremdeles på 1840- tallet i Danmark omtalt og behandlet side om side i både dagsaviser og allmenkulturelle tidsskrifter. De ulike disiplinene tilhørte på mange måter den samme sfæren. En tilsvarende gjennomtrengelighet mellom de kulturelle feltene eksisterte også i Norge, og blir blant annet påpekt av Edvard Beyer i et kapittel i Norsk litteraturkritikks historie. Diktning ble ofte kalt

«Skjønvidenskablighed», en dikter kunne bli kalt «Videnskabsmand», og Wergelands Mennesket ble i 1845 utgitt av Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab (Beyer 1990, 280).

Denne gjennomtrengeligheten mellom feltene viser seg blant annet ved at Heibergs omtale av Kierkegaards Gjentagelsen i sin årbok Urania – Aarbog for 1844. Selve årboken inneholder en kirkealmanakk, en oversikt over stjernenes bevegelser, en artikkel om det astronomiske år, etterfulgt av en artikkel om kirkeåret, begge artiklene preget av Heibergs forståelse av Hegels filosofi, før et lengre dikt av Christian Winther og en anonym novelle av Heibergs mor, Thomasine Gyllenborg, kjent som «Forfatteren av en hverdagshistorie».

Omtalen av Gjentagelsen dukker opp i artikkelen om det astronomiske år og er en del av en lengre avhandling om fenomenet gjentagelse i naturen med hovedsakelig filosofiske

betraktninger om aspekter ved Constantin Constantius gjentagelsesbegrep. Astronomi, teologi og litteratur hører naturlig sammen i Heibergs årbok.

Enda et eksempel på hvordan de ulike feltene overlappet i København på Kierkegaards tid, gis ved å se nærmere på en utgave av avisen Fædrelandet fra 1841, 9. januar. Avisen åpner med en «Summarisk Oversikt over Finantsregnskabet fra Aaret 1839», deretter noen

6 Med «gullalderen» mener jeg den allment aksepterte betegnelsen på perioden ca 1800-1850 i Danmark som utmerket seg med et særdeles rikt kultur og litteraturliv. Se for eksempel Den store danske s.v. «Guldalderen».

19 notiser, den senere kanoniserte novellen «Et Blad af min Levnetshistorie» av forfatteren Steen Steen Blicher, før program for teateret, dødsannonser og annet småstoff. Skjønnlitteratur hadde altså sin faste naturlige plass i dagsavisene, side om side sammen med finansregnskapet og notiser. Mer overraskende er det at utgaven dagen etter, 10. januar, i sin fulle helhet er viet til biskop Hans Lassen Martensens anmeldelse av J.L. Heibergs diktsamling Nye digte. Ikke noe annet stoff finnes i denne utgaven, ikke en gang en liten annonse. 11. januar fortsetter avisen anmeldelsen, men vier noe plass på det fjerde og siste arket til informasjon om

programmet på det kongelige teater, blant annet at Holbergkomedien Barselstuen, en komedie Notabene senere alluderer flittig til i Forord, skulle spilles denne kvelden, informasjon om noen aksjoner samt utlysninger av nye embeder. Neste utgave er tilsvarende viet anmeldelsen med noe plass til annonser til sist. (Fædrelandet, 9,10,11,12 februar). Som Morten Borup skriver i biografien om Heiberg: «(…) unægtelig et Vidnesbyrd om Aandslivets Betydning i Danmark paa den Tid.» (1949, 25). I selve anmeldelsen forbeholder Martensen seg retten til å skulle behandle diktene fra den filosofiske side. Samtidig inneholder anmeldelsen teologiske betraktninger blant annet om helvete. (Martensen 1841). Her dannes et interessant nettverk av posisjoner: Anmeldelsen er skrevet av en biskop, altså en representant for det geistlige og en person med både høy sosial og økonomisk status. Den litterære anmeldelsen fokuserer på filosofiske og teologiske trekk ved diktsamlingen og binder dermed sammen estetiske, religiøse og filosofiske problemstillinger. Dette gir forøvrig et inntrykk av hvem Kierkegaard omtaler når han låner Heibergs formulering «de Dannede» i Forord. Samtidig publiseres anmeldelsen i en avis som ble regnet som en liberal og opposisjonell avis som argumenterte for en fri forfatning (Den Store Danske, s.v. “Fædrelandet”, lest 11.10.2018.). Gjennom plasseringen av anmeldelsen i nettopp denne avisen, inneholder posisjonen også en viss form for opposisjon til det bestående. Anmeldelsen inntar dermed oppsiktsvekkende mange

posisjoner i det bredere kulturelle feltet.

Denne osmosen mellom fagfelt som i dag ville blitt holdt adskilt, viser seg også i Notabenes interessefelt som skribent. Enkelte spor i forordet kan tyde på at han er en slags prototypisk dansk hegelianer, men han inntar mange «hatter» i løpet av boken i de mange tilløpene som forordene representerer. Blant annet opptrer han som taleskriver om

måteholdssaken, filosofitidsskriftredaktør, litteraturkritiker, teologisk orientert, alvorlig og inderlig eksistensfilosof samt som en forfatter som først og fremst er interessert i å tjene penger på boken ved å gjøre boken vakker å se på.

20

Oppsummert ser vi at ikke bare hadde begrepet «det litterære» en videre betydning på 1840-tallet enn det man i dag vil mene med det samme uttrykket, men det litterære feltet i Danmark på 1840-tallet hadde sømløse overganger over i det religiøse og det filosofiske. Et skjønnlitterært «produkt» kunne med en stor grad av selvfølgelighet skape effekter også i det filosofiske og det religiøse feltet. Dette har sin begrunnelse i den romantiske og på mange måter også hegelianske forestillingen om at filosofi, religion og poesi er tre ulike veier inn til den samme virkelighet. I «Om Philosophiens Betydning for den nuværende Tid» [1835]

skriver for eksempel Heiberg om hvordan filosofien rager høyere enn poesien og religionen

«uagtet den, ligesom disse, har det Uendelige til sin Gjenstand (…)» (Heiberg 1861, 403).

Litteraturen ikke ble regnet som et fullt ut autonomt felt, da litteraturens instrumentelle verdi, blant annet dens moralske var av stor viktighet. Analysen av posisjonen som kommer til uttrykk i Forord vil dermed ikke utelukkende være relevant for det litterære feltet.

3.3 Det litterære feltet og maktfeltet i samfunnet

På samme måte som et litterært felt har dominante deltagere som forvalter mer av den symbolske makten i det litterære feltet, har samfunnet som helhet også dominerende grupper som forvalter økonomisk og politisk makt. Internt i samfunnets maktfelt er det kulturelle feltet i en dominert posisjon, ifølge Bourdieu (1993, 38). Når Bourdieu gjør sin analyse av Gustave Flaubert og 1850- og 60-årenes Frankrike, eksisterer det et markant skille mellom

massekulturen, det intellektuelle publikummets kultur og den borgerlige (bourgeouise) kulturen (f.eks Bourdieu 1993, 49). Det eksisterte lignende skiller i Danmark på 1840-tallet, men på ingen måte like tydelige. Det danske litterære feltet anno 1844 befinner seg i en tidligere fase i sin vei mot større grad av autonomi. Selv om 1840-tallet var en politisk brytningstid i Danmark var fortsatt det litterære feltet i stor grad innvevd i maktens felt. Et eksempel på dette er hvordan Kierkegaard når han i et skrinlagt notat vurderer å søke om statsstøtte i 1846 etter utgivelsen av Efterskriften, nevner som den første av fire «anbefalende Momenter» at: «1) min Stræben som Forfatter maa være i Overensstemmelse med Statens Interesser.» (Kierkegaard 2003, 10).

Kristensen knytter den rike blomstringen av dansk litteratur i begynnelsen av 1800- tallet til den sosiale bakgrunnen og det faktum at det fantes et nokså ensartet, fast og det han kaller et «unaturligt» estetisk interessert publikum. Kristensen forklarer dette med den politiske situasjonen:

21 Det var, som følge af den langvarige enevælde og Danmarks forsinkede industrielle udvikling, et akademisk, og enevældens undertrykkelse af den politiske interesse var på sin side skyld i den unaturlig store æstetiske optagethed og i litteraturens fritsvævende idealisme (Kristensen 1965, 63).

Et estetisk opptatt borgerskap kan peke på en politisk vanskelig situasjon. For eksempel skriver Knut Ove Eliassen om Frankrike på 1600-tallet: «Som i Tyskland hundre år senere så vender det politisk sett maktesløse borgerskapet seg mot estetikken for å gi form til sine erfaringer og sin identitet som klasse.» (1990, 21). Likeledes viser Bourdieu hvordan etterspillet av den forfeilede revolusjonen i Frankrike i 1848, førte til en skuffelse og

desillusjon som han mener henger nøye sammen med vektleggingen av litteraturens autonomi i Frankrike i andre halvdel av 1800-tallet. (1993, 59). Petra Söderlund drøfter en lignende tendens hos de svenske romantikerne i begynnelsen av 1800-tallet: «Däremot upplevde svenska författare stor politisk besvikelse vid förlusten av Finland til Ryssland 1809, något som skulle kunna ses som en anledning för dem att dra sig undan världens ansvar och främst ägna sig åt att skapa skönlitterära texter.» (Söderlund 1998, 30) I følge en slik

forklaringsmodell kan politisk maktesløshet få dikterne til å vende seg mot estetikken med en større grad av intensitet.

Det skjer store endringer i Danmark på 1840-tallet med fremveksten av en politisk offentlighet. Enhetskulturen er i ferd med å brytes opp. Hansen beskriver det slik: «Den litterære kultur, som havde eksisteret til ind i 1830’erne som en i det store og hele uanfægtet æstetisk-familial kultur, og som den eneste offentlige kultur, må fra 1840’erne se sin status revidert og reduceret af den voksende politiske offentlighed.” (1976, 25). Et interessant og påfallende trekk ved både Kierkegaards og Heibergs virksomhet er i hvor liten grad den er politisk. Det er som om de blir hengende igjen i det feltet som Heiberg var med å definere på 1820– og 30 tallet med sin opptatthet av filosofi, estetikk og religion. «Da man efter 1830 fik lov til at røre ved problemet regeringsændring, og den politiske presse tog fart, viste det sig, at så godt som alle digtere holdt fast ved det gamle styre.», skriver Kristensen og påpeker at flere av de mest fremtredende gullalderdikterne bevarte en politisk passivitet gjennom hele deres liv (1965, 212). Enhetskulturen i København, som tiden før 1840-årene var preget av, er dermed en svært viktig forutsetning for Kierkegaards forfatterskap og preger det litterære feltet langt inn i 40-årene.

22

3.4 Heibergs dominerende posisjon i feltet

Heiberg representerte i 1844 den mektigste posisjonen i det litterære feltet. Og slik man kan forvente ut fra en bourdieusk analyse, ble han angrepet fra flere hold. Både eldre aktører Heiberg hadde opponert mot i sin vei mot den dominante posisjonen, samt nye aktører som selv ønsket å skaffe seg posisjoner i feltet, forsøkte å rokke ved Heibergs autoritet. Heibergs innflytelsesrike tanker om estetikk og litteratur hadde lenget vært gjenstand for

motbevegelser. Flere tidsskrifter ble grunnlagt for å kjempe imot Heibergs ideer. Tidsskriftet Københavns-Posten ble stiftet av A.P. Liunge i 1827 og var i starten et estetisk nyhetsblad,

«der navnlig førte en skarp polemik mod Heiberg.» (Jørgensen 1961, 50). Prometheus (1832- 34) ble grunnlagt av Oehlenschläger som ville danne en motvekt mot den etter hvert så innflytelsesrike heibergske kritikken. Heiberg satte ikke Oelenschläger så høyt som dikteren selv nok skulle ønske, og Oelenschlägers posisjon stod dermed på spill. Dikteren opponerte mot Heibergs vektleggelse av form og fremhevet diktets «ånd» og følelse.

Heiberg var på 1840-tallet kommet i en forsvarsposisjon. Heiberg-motstanden hadde tilspisset seg, og Heiberg hadde fått den yngste forfattergenerasjonen imot seg, «ikke mindst P.L. Møller og M.A. Goldschmidt.» (DSL, 9). Førstnevnte var støttet av Georg Carstensen, grunnleggeren av Tivoli, og utgiveren av Figaro, og publiserte anonyme artikler i Figaro’s søndagsvedlegg Nye Intelligensblade, en tittel som legger seg nært opp til Heibergs egen Intelligensblade som han ga ut i 1842-44 (Borup 1949, 49). Møller var redaktør for

søndagssupplementet som startet «kampanjen» med en programerklæring. Hensikten var å

«[…] danne en Modvægt mod den Heibergske Intelligens […]» og «[…] deels naar Anledning gives, at sige Nei, hvor Heiberg sier Ja, deels at sige Ja, hvor han siger Nei, og bekæmpe ham med alle tilladelige Vaaben, for saaledes at fremme Sandhedens dialektiske Udvikling» (Møller 1842 sitert i Borup 1949, 49). Møller fulgte nøye med på Heibergs litteraturkritikk og tenkning i Intelligensblade samt det heftevise Maleriske Atlas. Møllers artikler harselerte med Heibergs hegelianisme på en måte som kunne ligne på det Kierkegaard senere gjør via Notabene i Forord. Møller parodierer blant annet Heiberg i en variant av Holbergkomedien Jakob Von Tyboe eller Den stortalede Soldat med tittelen Von Tyboe den yngre eller den stortalende Professor, en komedie også Notabene bruker i Forord, riktignok med et annet formål. De ukentlige og systematiske angrepene på Heiberg i Nye

Intelligensblade foregikk fra oppstarten i april 1842 til Figaro bla lagt ned på slutten av året:

«I sin korte Levetid naaede Bladet dog at faa sagt Heiberg mange Ondskabsfuldheder.»

23 (1949, 50). Møller startet opp et nytt kortlevd tidsskrift i 1843, Arena, hvor han fortsatte angrepene.

Da Heiberg skrev nedsettende om Corsaren – tidsskriftet som Kierkegaard senere havnet i en skjellsettende feide med – i et dikt i 1842, lagde redaktøren Goldschmidt en fiktiv dødsannonse for Heiberg. Annonsen hevdet at den «lunefulde vittige Digter» har avgått ved døden og at en annen, en pseudo-Heiberg hadde tatt hans sted og skrevet dikt i Heibergs navn.

(Borup 1949, 52). Ideen om en død Heiberg, ble tatt opp av dikteren Chr. K.F. Molbech som skrev parodien «J.L. Heiberg efter Døden, Apocalyptisk Komedie i fire Akter». Store danske leksikon skriver om Molbechs parodidikt at «Den lille satire er rettet mod Heibergs hele stilling som trykkende autoritet» (Den Store Danske, s.v. «C. Molbech», lest 1.mars 2019).

Årene 1844-1846 ga Heiberg ut årboken, Urania – som i første utgave inneholdt en kort omtale av Kierkegaards Gjentagelsen – med tekster om astronomi, men også

skjønnlitterære bidrag. Den tidligere nevnte P.L. Møller reagerte ved å gi ut årboken Gæa fra 1845-1847. Tittelen var en direkte motsats til Heibergs himmelgud Urania: «Gæa er den gammelgræske jordgudindes navn, og både ved titel og indhold er Gæa til de minste detaljer tænkt som et modstykke til Urania.» (DSL 1979, 10). Gæa inneholdt ingen polemikk, ikke engang anmeldelser, men ved selve utvalget ble det slått an en anti-heibergsk holdning, ifølge DSL. For eksempel inneholdt hver bok et bidrag av Oehlenschläger: «Teksterne udgør i sig selv et program. Hvert bind af Gæa indledes med et bidrag af den gamle, af Heiberg

detroniserede digterkonge Oehlenschläger, og de fleste bidragydere står uden for Heibergs kreds.» (10). For øvrig betyr dette på ingen måte at P.L. Møller var en av Kierkegaards allierte. Det var også i Gæa at Møller senere publiserte sin kjente artikkel der han kritiserte Kierkegaards pseudonyme forfatterskap.

Selv om Heibergs estetiske system og vektlegging av Hegel ble en dominerende kulturell kraft i København, kom det ikke av seg selv. Heiberg kjempet frem sine synspunkter gjennom flere år. For eksempel opprettet han tidsskriftet Perseus–Journal for den speculative Idee (1837-1838), som en konsekvens av at han ikke fikk trykket en hegeliansk anmeldelse uten kommentarer i Maanedsskrift for Litteratur (DSL 1979, 9). Det var nettopp i dette rendyrkede hegelianske tidsskriftet at Kierkegaard opprinnelig skulle trykke det som senere ble hans første trykte bok, kritikken av H.C. Andersen, og det var i dette tidsskriftet at Heibergs viktigste støttespiller på slutten av 30-tallet og utover på 40-tallet, Hans Lassen Martensen, trykket sin anmeldelse av Heibergs Nye Digte.

24

I denne undersøkelsen kommer det til syne et nokså intrikat nettverk av fiendskap og allianser, med Heiberg som sentralt omdreiningspunkt. Totalt sett gir inntrykket av et meget aktivt og dynamisk litterært miljø der kampene var mange og sterke. Striden står om hvem som skal inneha definisjonsmakten, retten til det Bourdieu kaller å konsekrere – å erklære noe hellig – i betydningen retten til avgjøre hvem som kan godtas som legitim aktør (Bourdieu 1993, 42). I det Kierkegaard gir ut Forord i 1844, er det å kritisere Heiberg ikke en rebelsk handling, men snarere på moten og noe flere av de yngre dikterne og aktørene gjorde, blant annet, kan man formode, for selv å skaffe seg en plass i hierarkiet.

3.4.1 Heiberg og Kierkegaard

Når Kierkegaard angriper Heiberg i Forord, er det altså blitt en trope i tiden. Kierkegaard skiller seg allikevel ut som Heiberg-kritiker. I motsetning til for eksempel Møller og den mye eldre Oehlenschläger, som begge ønsket å hevde helt andre dikteriske program, deler

Kierkegaard mange av Heibergs estetiske oppfattelser. Det er bred enighet om at Kierkegaard så opp til Heiberg som estetiker og ønsket å få anerkjennelse av den eldre kritikeren og dikteren. Da det tidligere nevnte parodidiktet «J.L. Heiberg efter Døden, Apocalyptisk Komedie i fire Akter» kom ut i 1842, forteller Garff at Kierkegaard privat i samtaler med Hans Brøchner var misfornøyd med at Heiberg ble gjort til gjenstand for spøkefull omtale.

Kierkegaard «udtalte seg med varme om Heibergs betydning som sin ‘Generations Læremester i Æsthetik’.» (Brøchner referert i Garff, 192). Kierkegaard hadde inngående kjennskap til Heibergs estetiske system. Pattison viser hvordan dette kommer til utrykk ikke bare i journalen, men også at Kierkegaards trykte tekster formidler dette litteratursynet (Pattison 2009, 77). Han gir en rekke eksempler blant annet fra H.C. Andersen anmeldelsen, magisteravhandlingen og Enten–Eller og oppsummerer: «[…] they do give a flavour of the extent and manner of his indebtedness to the senior critic.» (178).

Henning Fenger, i en kommentar til den tidligere nevnte Thulstrups avhandling, skriver at Thulstrup har rett i at Kierkegaard aldri var en ortodoks hegelianer, men at han overser at Kierkegaard var heibergianer. Dette kommer paradoksalt nok også til uttrykk, ifølge Fenger, i «den anti-heibergske pamflet Forord fra 1844» hvor han ikke klarer å skjule sitt hat- og kjærlighetsforhold til den heibergske sirkelen. Fenger mener at Kierkegaard «har været renlivet heibergianer, noget som til overflod bekræftes af et primært kildemateriale […]» (Fenger 1976, 111).