Kommunal satsing på nye former for utmarksbasert næringsutvikling

(1)

ØF-notat nr. 07/2002

Kommunal satsing på nye former for

utmarksbasert næringsutvikling

av

Marit Vorkinn

(2)

ØF-notat nr. 07/2002

Kommunal satsing på nye former for

utmarksbasert næringsutvikling

av

Marit Vorkinn

(3)

Tittel: Kommunal satsing på nye former for utmarksbasert næringsutvikling

Forfattere: Marit Vorkinn

ØF-notat nr.: 07/2002

ISSN nr.: 0809-1617

Prosjektnummer: K015

Prosjektnavn: Utmarksbasert næringsutvikling Oppdragsgiver: Norges Forskningsråd

Prosjektleder: Marit Vorkinn

Referat Notatet presenterer resultatene fra en undersøkelse blant ansatte i landbrukssektoren i landets kommuner. Formålet med undersøkelsen har vært å belyse den kommunale satsingen på nye former for utmarksbasert næringsutvikling, samt å foreta en grov kartlegging av omfanget av denne typen virksomhet i de ulike kommunene.

Sammendrag: Nei

Emneord: Utmarksbasert næringsutvikling, kommune

Dato: Oktober 2002

Antall sider: 29

Pris: Kr 150

Utgiver: Østlandsforskning

Serviceboks 2626 Lillehammer Telefon 61 26 57 00 Telefax 61 25 41 65 e-mail: [email protected] http://www.ostforsk.no

©Dette eksemplar er fremstilt etter KOPINOR, Stenergate 1 0050 Oslo 1. Ytterligere eksemplarfremstilling uten avtale og strid med åndsverkloven er straffbart og kan medføre erstatningsansvar.

(4)

Forord

Dette notatet er en del av et større forskningsprosjekt om “Utmarksbasert næringsutvikling, organisatoriske, forvaltningsmessige og kulturelle utfordringer”. Notatet er utarbeidet som en del av delprosjektet om forvaltningsmessige utfordringer. Prosjektet er finansiert av Norges

Forskningsråd, over de strategiske instituttprogrammene.

Lillehammer oktober 2002

Marit Vorkinn Prosjektleder

(5)

Innhold

1 Innledning . . . 1

1.1 Avgrensing av begrepet utmarkbasert næringsutvikling . . . 3

2 Undersøkelse til kommunal landbruksetat: Gjennomføring, utvalg, representativitet 4 3 Kommunal satsing på nye former for utmarksbasert næringsutvikling . . . 7

3.1 Organisering og tiltak i kommuneadministrasjonen . . . 8

3.1.1 Ansvarlig sektor . . . 8

3.1.2 Plandokumenter . . . 9

3.1.3 Konkrete tiltak . . . 11

3.2 Utfordringer for satsing på nye former for utmarksbasert næringsutvikling . . . 12

3.2.1 Kompetanse i det kommunale veiledningsapparatet . . . 12

3.2.2 Faktorer som hindrer utvikling av nye former for utmarksbasert næring i kommunen . . . 14

4 Anslag for omfanget av nyere former for utmarksbasert næringsutvikling . . . 17

4.1 Utnyttelse av jakt- og fritidsfiske (i innlandsvassdrag og anadrome vassdrag) som næring . . . 17

4.1.1 Fritidsfiske (innlandsvassdrag og anadrome vassdrag) . . . 18

4.1.2 Jakt . . . 19

4.1.3 Driftsplanlegging - fisk og vilt . . . 21

4.2 Aktivitetsturisme . . . 23

4.3 Involvering i hyttebygging blant grunneiere . . . 24

5 Oppsummering og diskusjon . . . 26

6 Referanser . . . 28

(6)

1 Innledning

Interessen for nye former for utmarksbasert næringsutvikling er stor. Dette har sin bakgrunn både i omlegginger i landbrukspolitikken (Landbruksdepartementet 1992-93), og i

markedsmessige forhold, som økende etterspørsel i ferie- og fritidsmarkedet og synkende lønnsomhet i tradisjonelle landbruksnæringer som skogbruket.

Satsing på nye former for utmarksbasert næringsutvikling skjer både innenfor reiselivsnæringen og landbruksnæringen. Innen reiselivsnæringen har en hatt en utvikling med destinasjoner basert på alpinanlegg og høystandard fritidshus som det ene ytterpunktet, og mindre firma, gjerne enmannsbedrifter, basert på guida naturopplevelser som det andre ytterpunktet. Innen landbrukssektoren har utviklingen i betydelig grad vært drevet av landbruksorganisasjonene, med fokus på næringsmessig utnytting av jakt og fiske. Dette har gått parallellt med en

omfattende omlegging av den offentlige vilt- og fiskeforvaltningen. Det lokale nivået, representert ved rettighetshavere og kommunen, har fått et større forvaltningsansvar, og

landbruksorganisasjonene har engasjert seg sterkt i arbeidet med å utvikle lokale driftsplaner for fisk og vilt, der næringsaspektet etter hvert har blitt tillagt større vekt (Direktoratet for

naturforvaltning 2002, Norges Bondelag 2002, Norges Skogeierforbund 2002).

Landbruksorganisasjonene har og har hatt en betydelig aktivitet også i forhold til bygdeturisme, deriblant utleie av hytter (se f.eks. Solberg 1995).

Koblingen mellom reiselivsnæringen og landbruksnæringen synes imidlertid å være begrenset, selv om det tilsynelatende foreligger mange fellesinteresser både i form av produkt- og destinasjonsutvikling, markedsføring og salg. Én aktør som legger rammebetingelser for begge næringer og som også har et ansvar for næringsutvikling, er kommuneorganisasjonen (forvaltning og politikere). Kommuneorganisasjonen kan sies å ha tre hovedansvarsfelt: Forvaltning

(fordeling, regulering og kontroll), vare- og tjenesteproduksjon og utvikling av “det gode liv” i kommunen (Amdam & Veggeland 1998, Amdam 1999). Amdam (1999) hevder imidlertid at

“det meste av politisk og administrativ merksemd er retta inn mot planlegging av og

“akuttløysing” i produksjon av tenester spesielt innan undervisning, helsestell og aldersomsorg.

Tid og ressursar til å drøfte og utvikle “det gode liv” - korleis det eigentlig er i samfunnet vårt og korleis det bør utviklast - er det ikkje tid til og heller ikkje ressursar til å gjere nok med i

konkurransen med det pålagde og regelstyrte”. Når det gjelder utviklingen av “det gode liv” kan utmarksbasert næringsutvikling ses på som et middel for verdiskaping i kommunen. De nevnte hovedansvarsfelt vil kunne influere kommunorganisasjonens håndtering av næringsutvikling i utmark på flere måter. Et hovedspørsmål er om kommuneorganisasjonen har en aktiv politikk

(7)

og praksis for utmarksbasert næringsutvikling (både i plansammenheng og/eller gjennom tilrettelegging, deltakelse og som bidragsyter i utviklingsprosjektene) eller om slike saker behandles mer ad hoc, når aktuelle saker, f.eks. utbyggingssaker, dukker opp.

Det har vært begrenset fokus på kommuneorganisasjonen i forbindelse med utvikling av utmarksbasert næringsutvikling, og hvilke muligheter og/eller begrensinger

kommuneorganisasjonen representerer i denne sammenheng. I en evaluering av prosjektet

“Lokal forvaltning av de utnyttbare vilt- og fiskeressursene 1996-1999" kom det fram at det i fylkesmennsembetene og lokale lag og foreninger var en del misnøye med det arbeidet som kommuneadministrasjonen utførte i forbindelse med lokal vilt- og fiskeforvaltning. Det ble hevdet at innsatsen mellom kommunene er sterkt varierende og personavhengig, og at

kommuene i for liten grad er opptatt av næringsaspektet (Dervo 2002). I forbindelse med lokal forvaltning av vilt- og fiskeressursene, har det vært etterlyst faglige medspillere i offentlige og halvoffentlige etater på landbrukssiden (Aas & Andersen 2001), men fokus har først og fremst vært på landbruksetaten på nasjonalt og regionalt nivå, ikke det kommunale. I den strategiske planen for næringsutvikling i utmark som ble utarbeidet for jordbruksavtalepartene i mars 2002 (Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond 2002) understrekes imidlertid behovet for en

“koordinert og prioritert innsats fra myndigheter og næringsorganisasjoner” for å realisere potensialet innen utmarksnæringene.

Formålet med undersøkelsen har derfor vært å kartlegge den kommunale satsingen på nye former for utmarksbasert næringsutvikling. For å få en detaljert oversikt over omfanget av utmarksbasert næringsutvikling og den kommunale innsatsen for å utvikle denne

næringsvirksomheten burde både rettighetshavere, næringsorganisasjoner og en rekke kommunale etater vært kontaktet. Dette har ikke vært mulig innenfor de ressursrammer prosjektet har hatt til rådighet. Vi valgte derfor å konsentrere undersøkelsen til den kommunale landbruksetaten. Den kommunale landbruksetaten ble valgt fordi den næringsmessige

utnyttingen av utmarka i betydelig grad har vært knyttet til landbrukssektoren, og at det derfor sannsynligvis er denne enkeltsektoren som har best oversikt over situasjonen for den

utmarksbaserte næringsutviklingen i kommunen.

Et tilleggsformål har vært å skaffe fram en grov oversikt over omfanget av utmarksbasert næringsutvikling. En slik oversikt mangler i dag, og den kunnskap som finnes er spredt. “Noen god og fyllestgjørende næringsstatistikk foreligger derfor ikke. Elementer vil finnes både i vilt- og fiskestatistikk, i landbruks- og reiselivsstatistikk” (Statens Nærings- og

Distriktsutviklingsfond 2002). Den manglende oversikten skyldes sannsynligvis flere årsaker;

både at næringen hittil har hatt et forholdsvis begrenset omfang og at det er vanskelig å gi

(8)

utmarksbasert næringsutvikling en operasjonell definisjon, siden den overlapper mot andre næringsformer som reiseliv.

1.1 Avgrensing av begrepet utmarkbasert næringsutvikling

I samsvar med prosjektet for øvrig er utmarksbasert næringsutvikling definert som produkter utviklet for fritidsmarkedet. I følgebrevet til undersøkelsen ble begrepet gitt følgende definisjon og presisering:

Med nye former for utmarksbasert næringsutvikling mener vi her næringsvirksomhet med utgangspunkt i jakt, innlandsfiske, ulike former for aktivitetsturisme, hyttebygging o.l. Dvs.

næringsvirksomhet basert på fritidsbruk av utmark. Tradisjonell næringvirksomhet som skogbruk og beite er ikke inkludert i begrepet. Unntatt er også næringsvirksomhet basert på fritidsfiske i sjøen.

(9)

1Kommunenøkkelen er en årlig registerpublikasjon med faktaopplysninger om kommuner og fylkeksommuner, utgitt av Kommuneforlaget (http://elanor.kommuneforlaget.no).

2 Undersøkelse til kommunal landbruksetat: Gjennomføring, utvalg, representativitet

Vi ønsket i utgangspunktet å inkludere alle landets kommuner i undersøkelsen. Hvor viktig utmarksbasert næringsutvikling er, vil variere fra kommune til kommune, men vi fant det viktig å kartlegge nettopp denne variasjonen. Den eneste kommunen som ikke var inkludert i

undersøkelsen var Kristiansund, som pga. av kombinasjonen av størrelse (22 km²) og type (bykommune) ble utelatt fra undersøkelsen. Å lage ett felles skjema for alle landets kommuner fører til en standardisering som gjør at en mister noe av variasjonen mellom kommunene, og at skjemaet ikke er tilpasset alle kommuner like godt. I denne undersøkelsen gjelder dette særlig for Finnmark fylke, der Statskog er enerådende grunneier i utmark.

Undersøkelsen ble gjennomført som en postal intervjuundersøkelse til kommunal landbruksetat, eller den i kommunene som har et landbruksfaglig ansvar. Det er imidlertid ikke alle kommuner som har landbruksfaglig ansatte. Noen kommuner har gått sammen om et felles

landbrukskontor, mens andre kommuner ut fra naturressurs-forholdene ikke har slik kompetanse. Adressat for spørreskjemaet ble fastlagt på grunnlag av en gjennomgang av

“Kommunenøkkelen”¹, og supplert med søk på kommunenes web-sider der opplysningene var mangelfulle. I kommuner som hadde landbruksfaglig ansatte, ble skjemaet adressert til

“Landbrukskontoret i xx kommune”. I de kommuner som hadde felles landbrukskontor, ble skjemaet sendt til dette felles kontoret (30 skjema). I følgebrevet ba vi om at det ble svart for alle kommunene under ett, dvs. at kommunene ble sett som ett fellesområde. Ved

resultatutkjøringen er disse skjemaene behandlet som én kommune. Dette vil kunne medføre små skjevheter i materialet. Alternativet ville vært og vektet de innkomne svar i forhold til antall kommuner besvarelsen gjelder for. I og med at landbrukskontorene ble bedt om å vurdere kommunene under ett, ville imidlertid også dette kunne medført skjevheter, dersom kommunene som hører til det felles landbrukskontoret er ulike. Det første alternativet ble derfor valgt. I tillegg ble det sendt ut skjema til 19 kommuner (hvorav 17 i Nord-Norge) hvor adressaten i hovedsak var næringsetaten eller rådmannskontoret.

I alt ble det sendt ut 384 skjema. 303 skjema ble returnert, dvs. en svarprosent på 79%. De innkomne svar representerer 344 av landets 434 kommuner, dvs. 79% av landets kommuner.

(10)

De innkomne skjemaene, med unntak av skjemaene fra felles landbrukskontorer, er koblet mot opplysninger fra SSBs standard for kommuneklassifisering (Statistisk sentralbyrå 1994). I forhold til SSBs hovedklassifisering av kommuner (basert på næringsstruktur og sentralitet) er svarandelen blant primærnæringskommunene noe lavere enn kommuner med annen

næringsklassifisering. Forskjellen er imidlertid ikke statistisk signifikant. Det er heller ingen statistisk signifikante forskjeller i forhold til landsdel eller by-/land-kommuner.

Representativiteten i forhold til kommunetype ser derfor ut til å være god.

Selv om skjemaet i hovedsak ble sendt til landbrukskontorene, ba vi i følgebrevet for undersøkelsen om at den i kommunene som hadde hovedansvaret/best oversikt over

utmarksbasert næringsutvikling svarte på skjemaet. Det varierte derfor noe hvem som svarte fra kommune til kommune. Det går fram av skjemaene at i noen kommuner har utfyllingen skjedd i fellesskap mellom flere ansatte, mens i andre kommuner har den som har besvart skjemaet hovedansvar for flere saksområder. Hovedansvarsområdet til den/de som har besvart skjemaet er vist i tabell 1.

Tabell 1 Hovedansvarsområdet til den som besvarte spørreskjemaet (N=299)

Hovedansvarsområde Andel

Landbruk totalt 87%

(-Jordbruk 23%)

(-Skogbruk 36%)

(-Landbruk generelt 40%)

Næringsutvikling generelt 23%

Vilt 7%

Miljø/natur-/utmarksforvaltning 11%

Plan/teknisk 8%

Fisk 3%

Rådmann 0,3%

Fordi en del av de som svarte har flere ansvarsområder eller fordi skjemaet er fylt ut i fellesskap av flere, overstiger summen 100%

De som svarte hadde arbeidet i gjennomsnitt mellom 11 og 12 år i kommunen. 21% hadde arbeidet mellom 1-3 år i kommunen, 37% hadde arbeidet i kommunen mellom 4 og 10 år, mens så mange som 42% hadde arbeidet lengre enn 10 år i kommunen. En betydelig andel av de som

(11)

svarte på undersøkelsen har med andre ord lang erfaring fra kommunen, og en ville dermed forvente at de også hadde god oversikt over det som skjer i kommunen.

Det må likevel understrekes at resultatene fra undersøkelsen gjenspeiler kunnskap og holdninger hos enkeltaktører i kommuneadministrasjonen. Svarene må forventes å være beheftet med en del feil pga. manglende kunnskap/oversikt hos respondentene. Dette må det tas hensyn til ved bruk og tolking av svarene.

(12)

3 Kommunal satsing på nye former for utmarksbasert næringsutvikling

Hele tre fjerdedeler av de spurte mener at nye former for utmarksbasert næringsutvikling allerede er av en viss betydning for landbruket i sin kommune. Denne betydningen forventes å øke i årene framover (jfr. figur 1). Over en fjerdedel av de spurte mener at nye former for utmarksbasert næringsutvikling i framtida vil bli like viktig som tradisjonell landbruksdrift for landbruket i kommunen.

Figur 1 Hvor viktig mener du at nye former for utmarksbasert næringsutvikling er for landbruket i kommunen i dag, og hvor viktig mener du det vil bli i årene framover? - Synspunkter blant ansatte i kommunen med ansvar for utmarksbasert næringsutvikling

23

63 13

1

6

66 25

3

0 20 40 60 80

Betydning for landbruket i dag Betydning for landbruket framover Minimal betydning

En viss betydning som tilleggsnæring Like viktig som jordbruket/

skogbruket i kommunen Viktigste del av

landbruksdrifta

Betydningen av nye former for utmarksbasert næringsutvikling anses for å være klart størst i blant “primærnæringskommuner- jordbruk” og “blandede landbruks-/industrikommuner”. En fjerdedel av disse kommunene (N=57) oppgir at denne typen næringsvirksomhet er like viktig som jordbruket/skogbruket i kommunen eller den viktigste del av landbruksdrifta, sammenlignet med bare 11% blant kommuner med en annen næringsstruktur (X²=7.38, df=1, p<0.05). I forhold til betydningen for landbruket framover, er tilsvarende andeler for

primærnæringskommunene 44% og for øvrige kommuner 26% (X²=6.40, df=1, p<0.05).

(13)

2 Størrelsen henger sterkt sammen med kommunetypen. Nesten tre fjerdedeler av

primærnæringskommuner- jordbruk” og “blandede landbruks-/industrikommuner” har 3.000 eller færre innbyggere, mens bare om lag en fjerdedel av de øvrige kommunene har så få innbyggere.

Betydningen av nye former for utmarksbasert næringsutvikling vurderes å være størst i små kommuner² I kommuner med opptil 3.000 innbyggere (N=104), mener 23% av de spurte at nye former for utmarksbasert næringsutvikling er like viktig som tradisjonell landbruksdrift, sammenlignet med bare 6% i kommuner med over 5.000 innbyggere (N=113). Det er også i de minste kommunene at det er størst framtidige forhåpninger til denne typen virksomhet.

Det er ingen signifikante forskjeller i forhold til landsdel når det gjelder dagens betydning av nyere former for utmarksbasert næringsutvikling, men optimismen i forhold til framtidig betydning, synes å være noe større i Trøndelag enn i øvrige landsdeler.

Oppmerksomheten overfor nye former for utmarksbasert næringsutvikling i den andre delen av kommuneorganisasjonen; den politiske siden, oppfattes imidlertid som begrenset blant de ansatte i administrasjonen. Nesten 60% av de spurte mener at kommune-politikerne generelt har et svakt eller svært svakt engasjement i forhold til denne typen næringsutvikling. 35%

beskriver politikernes engasjement som gjennomsnittlig, mens bare 6% mener engasjementet er stort. Det er her ingen signifikante forskjeller mellom landsdelene eller i forhold til kommunetype.

Det er en tendens til at engasjementet øker med avtagende kommunestørrelse, men engasjementet er svakt.

Engasjementet blant politikerne varierer som forventet med hvilken betydning utmarksbasert næringsutvikling har/forventes å få i årene framover. Men selv i de kommuner der den utmarksbaserte næringsutviklingen forventes å bli av like viktig eller viktigere enn den tradisjonelle landbruksdrifta framover, er det bare 12% av kommuneadministrasjonen som mener at kommunepolitikerne har et stort engasjement for denne typen næringsutvikling.

3.1 Organisering og tiltak i kommuneadministrasjonen

3.1.1 Ansvarlig sektor

I de fleste kommuner (72%) er hovedansvaret for nye former for utmarksbasert næringsutvikling lagt til landbrukssektoren, eller den etat landbruket er underlagt (tabell 2). I vel 40% av landets kommuner er den utmarksbaserte næringsutviklingen knyttet til næringssektoren. I en del

(14)

kommuner er den utmarksbaserte næringsutviklingen knyttet til fellesetater der teknisk, plan og miljø inngår. Det er få kommuner (8%) hvor det ikke er noen sektor som ikke har noe spesielt ansvar for den utmarksbaserte næringsutviklingen.

Tabell 2 Hvilken sektor i kommuneforvaltningen har hovedansvaret for nye former for utmarksbasert næringsutvikling i kommunen (N=301)

Sektor med hovedansvar Andel

Landbruk 72%

Næring 42%

Plan/teknisk 19%

Miljø 5%

Rådmann 0.3%

Ingen 8%

Fordi en del kommuner har fellesetater for flere sektorer, overstiger summen 100%

3.1.2 Plandokumenter

87% av kommunene har en godkjent arealdel av kommuneplanen som dekker

utmarksområdene i kommunen. 12% har arealdel som er eldre enn 10 år. Tar en med de 13%

som ikke har noen slik plan, vil det si at en fjerdedel av kommunene mangler eller har et gammelt overordna plangrunnlag for utmarksområdene i kommunen. 25% av kommunene har en plan som er mellom 5 og 10 år gammel, mens 50% har arealplan for utmarksområdene som er fra 1998 eller er nyere. I de kommuner hvor betydningen av utmarksbasert

næringsutvikling antas å være størst (like viktig som tradisjonell landbruksdrift), er imidlertid andelen som mangler eller har gammel plan, om lag en tredjedel.

Blant mindre kommuner er det flere med gammel plan enn større kommuner. I kommuner med 5.00 eller færre innbyggere er det 30% av kommunene som enten mangler eller har en plan som er eldre enn 10 år. Tilsvarende andel for større kommuner er 19%. Vestlandet og Nord-Norge er de landsdeler som peker seg ut i negativ retning, med om lag en tredjedel av kommunene uten plan/med gammel plan.

(15)

I halvparten av kommunene finnes det nedfelt politiske målsettinger for nye former for

utmarksbasert næringsutvikling i ulike plandokumenter. De politiske målsettingene fordeler seg på en rekke ulike plandokumenter (tabell 3).

Tabell 3 I hvilke plandokumenter finnes det nedfelt politiske målsettinger/retningslinjer for nye former for utmarksbasert næringsutvikling, og hvilken type er dette?

Sektor med hovedansvar Andel av

kommunene Tekstdelen til kommuneplanen

- generell omtale - utpekt satsingsområde

22%

(16%) ( 6%) Kommuneplanens arealdel

- Planbestemmelser for arealbruk (juridisk bindende) - Retningslinjer for arealbruk (ikke juridisk bindende)

19%

(12%) ( 8%) Næringsplan

24%

(14%) (10%) Landbruksplan

24%

(13%) (11%) Økonomiplan

5%

( 2%) ( 3%) Andre kommunale plandokumenter (bebyggelses- og

reguleringsplaner unntatt)

5%

Mange av målsettingene er imidlertid av generell karakter. Ser en de ulike plandokumentene samlet, er det knapt en fjerdedel av kommunene (24%) som har utpekt nye former for utmarksbasert næringsutvikling som satsingsområde i ett eller flere plandokumenter.

Som en ser av figur 2 er det stor forskjell mellom landsdelene. Kommunene i Trøndelag er de som i størst grad har utpekt utmarksbasert næringsutvikling som satsingsområde, mens Vestlandskommunene og kommunene i Nord-Norge i langt mindre grad har gjort dette.

(16)

Figur 2 Andel av kommuner som har utpekt nye former for utmarksbasert

næringsutvikling som satsingsområde i ett eller flere plandokumenter - fordelt på landsdel

0 5 10 15 20 25 30 35 40 45

Østlandet Agder- Rogaland

Vestlandet Trøndelag Nord-Norge

%

Flere (38%) av de minste kommunene (1-3000 innbyggere ) har utpekt utmarksbasert

næringsutvikling som satsingsområde enn i store kommuner (18% av kommunene med >10.000 innbyggere) . Med den nevnte sammenheng mellom kommunetype og kommunestørrelse, er det da ikke uventet at det blant “primærnæringskommuner- jordbruk” og “blandede landbruks- /industrikommuner” er hele 43% som har utpekt utmarksbasert næringsutvikling som satsingsområde i ett eller flere plandokumenter, sammenlignet med bare 21% i andre kommunetyper.

3.1.3 Konkrete tiltak

40% av kommunene arbeider med eller planlegger i nær framtid konkrete tiltak i kommunal regi for å fremme nye former for utmarksbasert næringsutvikling, og om lag halvparten har i løpet av de siste tre årene gitt økonomisk støtte (f.eks. gjennom næringsfondet) til utmarksbasert

næringsutvikling. Det er små forskjeller mellom kommunene i forhold til andelen som arbeider med tiltak, men forskjellen er ikke statistisk signifikant. Når det gjelder økonomisk støtte, ser en imidlertid samme mønster som for de politiske målsettingene. Blant primærnæringskommuner, jordbruk og blandede landbruks-/industrikommuner har 71% av kommunene gitt økonomisk støtte, sammenlignet med 44% i de øvrige kommunene (X²=12.43, df=1, p<0.05). Tilsvarende er det flest små kommuner som har gitt økonomisk støtte til slik næringsutvikling, henholdsvis 61% av kommuner med opptil 3.000 innbyggere og 33% av kommunene med over 10.000 innbyggere. I forhold til landsdel, er det flest kommuner i Trøndelag som har gitt økonomisk støtte (63% mot 48% av de landets øvrige kommuner).

(17)

Når det gjelder konkrete tiltak er det stor spredning i type av tiltak. Respondentene ble bedt om å oppgi type av tiltak gjennom et åpent spørsmål. Pga. ulikheter i svargivning har det ikke vært helt enkelt å kategorisere de ulike tiltakene i ettertid. Grovt sett ser det imidlertid ut til at 15% av kommunene arbeider med ulike former for planer (landbruksplan, næringsplan, kommuneplan, reguleringsplan el.l.). Mellom 5 og 10% nevner ulike former for konkrete prosjekter-/tiltak kommunen er involvert i, f.eks. bygging av utmarkssenter og igangsetting av laksebørs. En like stor andel av kommunene oppgir at de arbeider med grunneierorganisering. Ellers er det om lag 5 % av kommunene som arbeider med utvikling av henholdsvis aktivitetsturisme, tilrettelegging for friluftslivaktiviteter, kompetansehevende tiltak (kurs og seminarer for rettighetshavere og andre interessenter).

3.2 Utfordringer for satsing på nye former for utmarksbasert næringsutvikling

Om lag 90% av de som har ansvar for den utmarksbaserte næringsutviklingen rundt om i kommunene mener at de naturgitte forholdene i kommunen er av en slik karakter at økt satsing på nye former for utmarksbasert næringsutvikling er relevant. Det er en rekke utfordringer knyttet til en slik satsing (se f.eks. Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond. 2002 for en gjennomgang). Vi har i denne undersøkelsen kartlagt hvordan den kommunale

administrasjonen vurderer ulike utfordringer.

3.2.1 Kompetanse i det kommunale veiledningsapparatet

I vel 40% av kommunene hadde ansatte i landbruksetaten (evt. andre i det kommunale forvaltningsapparatet med ansvar for utmarksbasert næringsutvikling) deltatt på

etterutdanningskurs el.l. for å øke kompetansen mht. nye former for utmarksbasert

næringsutvikling de siste fem årene. I de øvrige kommunene hadde om lag halvparten hatt tilbud om kurs, men valgt å ikke prioritere dette, mens den andre halvparten ikke hadde hatt noe slikt tilbud. Det var her ingen signifikante forskjeller i forhold til kommunetype, landsdel eller

kommunestørrelse.

Respondentene ble også bedt om å vurdere hvor god kompetanse de mente at landbruksetaten (evt. andre i det kommunale forvaltningsapparatet med ansvar for utmarksbasert

næringsutvikling) og fylkesmannens landbruksavdeling i eget fylke har i forhold til ulike aspekter ved nye former for utmarksbasert næringsutvikling. Som det framgår av figur 3, er

(18)

kompetansenivået i det kommunale forvaltningsapparatet i forhold til lover og forskrifter for arealforvaltning i utmark, offentlige støtteordninger og grunneierorganisering i liten grad vurdert som et problem. Kompetansen i forhold til produktutvikling og distribusjon vurderes imidlertid som langt dårligere. Både når det gjelder produktutvikling, markedskunnskap (etterspørsel, konkurranseforhold), markedsføring og salg og steds-/destinasjonsutvikling, er det mellom 50 og 60% av de spurte som mener kompetansen er mangelfull blant de som har ansvar for den utmarksbaserte næringsutviklingen i kommuneadministrasjonen. Få karakteriserer den kommunale kompetansen som bra på dette feltet.

I de kommuner der ansatte har deltatt på etterutdanningskurs de siste fem årene, vurderes kompetansen på kommunenivå for øvrig som jevnt over høyere enn i kommuner der ansatte ikke har deltatt på slike kurs.

Figur 3 Hvor god kompetanse mener du landbruksetaten (evt. andre i det kommunale forvaltningsapparatet med ansvar for utmarksbasert næringsutvikling) har i forhold til nye former for utmarksbasert næringsutvikling? - Synspunkter blant ansatte i kommunen med ansvar for utmarksbasert næringsutvikling (N=300-303)

0 % 20 % 40 % 60 % 80 % 100 % Mangelfull Akseptabel Bra

Steds-/destinasjonsutvikling Markedsføring/salg Markedskunnskap Produktutvikling Grunneierorganisering Offentlige støtteordninger Lover/forskrifter -arealforv. i utmark

En finner de samme hovedtrekkene når det gjelder kompetanse i fylkesmannens

landbruksavdeling som kompetanse i egen kommune (figur 4). Når det gjelder tradisjonelle kompetanseområder for offentlige landbruksetater som lover og forskrifter, offentlige

støtteordninger og grunneierorganisering, anses kompetansen for å være akseptabel/bra. Når

(19)

det derimot gjelder produktutvikling, markedskunnskap (etterspørsel, konkurranseforhold), markedsføring og salg og steds-/destinasjonsutvikling, er det mellom 35 og 50% av de spurte som mener kompetansen er mangelfull også i landbruksavdelingen på fylkesmannsnivå. Enkelte nevner at de benytter SNDs distriktskontorer i fylkene når det gjelder denne typen kompetanse.

Figur 4 Hvor god kompetanse mener du fylkesmannens landbruksavdeling i ditt fylke har i forhold til nye former for utmarksbasert næringsutvikling? - Synspunkter blant ansatte i kommunen med ansvar for utmarksbasert næringsutvikling (N=287-294)

0 % 20 % 40 % 60 % 80 % 100 % Mangelfull Akseptabel Bra

Steds-/destinasjonsutvikling Markedsføring/salg Markedskunnskap Produktutvikling Grunneierorganisering Offentlige støtteordninger Lover/forskrifter -arelforv. i utmark

3.2.2 Faktorer som hindrer utvikling av nye former for utmarksbasert næring i kommunen

De som mente at de naturgitte forholdene i kommunen er slik at økt satsing på nye former for utmarksbasert næringsutvikling er relevant (ca. 90% av de spurte), ble også spurt om hvor stort et hinder de mente ulike faktorer er for utvikling av nye former for utmarksbasert næring i sin kommune. I alt ble det spurt om 24 ulike faktorer (figur 5), som hver skulle rangeres på en fem- delt skala fra “Ikke noe hinder” til 5 “Et svært stort hinder”. Hver faktor kunne ha vært

undersøkt mer i detalj. For å holde omfanget av spørreskjemaet på et rimelig nivå, hadde vi imidlertid valget mellom å sammenligne betydningen av mange ulike faktorer opp mot hverandre og å undersøke et færre antall faktorer i detalj. Vi valgte da det første.

(20)

Av de 24 faktorene som det ble spurt om er det forhold knyttet til grunneierne og lokalsamfunnet som oppleves som det største hinderet for utvikling av nye former for

utmarksbasert næringsutvikling i kommunen. Mangel på samarbeid mellom grunneierne, mangel på kompetanse hos grunneierne og mangel på interesse hos grunneierne vurderes som et stort/svært stort hinder av henholdsvis 61, 51 og 40%. Tilsvarende ser 48% manglende gründermentalitet lokalt som et stort/svært stort hinder.

Saksbehandlingen hos Fylkesmannens miljøvernavdeling, som ofte nevnes i offentlige debatter som en bremsekloss for utmarksbasert næringsutvikling, oppleves derimot som et stort/svært stort hinder av “bare” 30%. Motsetninger mellom interessegrupper i lokalsamfunnet og manglende oppslutning om nye initiativ oppleves som like store hindre som fylkesmannens miljøvernavdeling. For øvrig vurderes manglende samarbeid mellom grunneiere og tradisjonell reiselivsnæring som et stort hinder av forholdsvis mange (33%).

Det er ikke utenkelig at andre aktører, f.eks. grunneiersida, ville ha vurdert de ulike hindrene annerledes. Det må derfor understrekes at synspunktene kun gjelder for én aktørgruppe. I evalueringen av prosjektet “Lokal forvaltning og driftsplanlegging av vilt og fiskressursene 1997- 2000" i regi av Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund (Aas & Andersen 2001) pekes det på manglende kompetanse i grunneierorganisasjonene, svak motivasjon, svak rollebevissthet og feil/mangelfullt samarbeid fram som flaskehalser i forhold til framgang på

næringsutviklingssiden for vilt- og fiskeressursene.

Manglende ressurser i kommunal landbruks-/næringsetat oppleves som et stort/svært stort hinder blant 35% av de spurte, men dette bør vurderes i lys av at respondentene her uttaler seg om egen arbeidssituasjon, og at denne faktoren derfor kan oppleves som et større hinder for denne gruppen enn for andre aktører. Tilsvarende mener 70% at manglende kompetanse i kommunal landbruks-/næringssektor er et lite/ikke noe hinder, til tross for at en stor andel mener at den kommunale kompetansen på viktige områder som produktutvikling,

markedskunnskap, markedsføring og salg og steds-/destinasjonsutvikling er mangelfull (jf.

avsnitt 3.2.1).

Offentlige tilskuddsordninger synes i begrenset grad å være opplevd som et hinder, men det er her signifikante forskjeller i forhold til landsdel. Generelt oppleves tilskudds-ordningen som et mindre hinder på Østlandet og i Agder-Rogaland enn i resten av landet. På Vestlandet og i Nord-Norge er det f.eks. om lag en fjerdedel som uttrykker at “for begrensede

tilskuddsordninger” er et stort/svært stort hinder, sammenlignet med 5-10% på Østlandet og i Agder-/Rogaland.

(21)

(22)

0 % 20 % 40 % 60 % 80 % 100 % Ikke noe/et lite hinder Middels stort hinder (Svært)stort hinder

Offentlige tilskudds-ordninger:

For begrensede tilskuddsordninger Mangel på samordning av tilskuddsordninger

For få målretta tilskuddsordninger Skogbrukslova

Naturvernlova Plan- og bygningslova

Saksbehandling etter de ovennevnte lover hos:

Fylkesmannens landbruksavdeling Fylkesmannens miljøvernavdeling

Fylkeskommunenes planavdeling Manglende samordning av regionale myndigheter

Mangel på interesse hos grunneierne Mangel på kompetanse hos grunneierne Mangel på samarbeid mellom grunneiere Mangel på samarbeid mellom lokale grunneierorganisasjoner og kommunal forvaltning

Mangel på interesse fra eksterne investorer Manglende engasjement blant kommunepolitikerne

Manglende kompetanse i kommunal landbruks- /næringssektor Manglende ressurser i kommunal landbruks-/næringsetat

Mangel på interesse fra tradisjonell reiselivsnæring Mangel på samarbeid mellom grunneiere og tradisjonell

reiselivsnæring Motsetninger mellom interessegrupper i lokalsamfunnet

Manglende gründermentalitet lokalt Manglende lokal oppslutning om nye initiativ Andre negative kulturelle forhold i lokalsamfunnet

Figur 5 I hvilken grad mener du at følgende faktorer er til hinder for utvikling av nye former for utmarksbasert næring i kommunen? - Synspunkter blant ansatte i kommunen med ansvar for utmarksbasert næringsutvikling, og som mener at de naturgitte

forholdene i kommunen ligger til rette for en økt satsing (N=242-261). Pga. avrunding kan den horisontale summen overstige 100.

(23)

4 Anslag for omfanget av nyere former for utmarksbasert næringsutvikling

Det er viktig å understreke at anslagene for omfang av nyere former for utmarksbasert næringsutvikling er nettopp anslag. En eller to personer i en kommune kan ikke forventes å ha oversikt over alle former for slik virksomhet, selv om mye av virksomheten er tilknyttet landbruksnæringen, og mange av de spurte har arbeidet i kommunene i flere år (jfr. kap. 2).

Svarene må derfor ses som grove anslag, og tolkes med forsiktighet. Av den grunn har vi også begrenset oss til forholdsvis enkle dataanalyser.

Den måleenhet som er brukt i de fleste tabellene er “Andel av kommuner med ulike former for næringsvirksomhet/tilbydere/ e.l.”. Dvs. at resultatene i hovedsak sier noe om hvor mange kommuner i landet som har ulike former for næringsvirksomhet og tilbydere. Det må

understrekes at dette ikke er det samme som totalvolumet av antall tilbud eller tilbydere. Å kartlegge dette med tilfredsstillende nøyaktighet ville ha krevd en ressursinnsats som ligger utenfor dette prosjektets rammer.

Ved en glipp ble det brukt begrepet fiske-/jaktkort i disse spørsmålene, mens det korrekte for jakt ville ha vært jaktkort/-utleie og tilsvarende for fiske. Det ser imidlertid ut til at mange av respondentene har tolket spørsmålene som kort-/utleie, fordi de har ført på dette på skjemaet, eller oppgitt det i rubrikken “annet”. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at det kan ligge en feilkilde i dataene her.

4.1 Utnyttelse av jakt- og fritidsfiske (i innlandsvassdrag og anadrome vassdrag) som næring

Når det gjaldt spørsmålene om næringsmessig utnyttelse av jakt og fiske, ønsket vi svar på både hva slags former for næringsutnytting som finnes i kommunene, og hvem som står bak

virksomheten. I spørreskjemaet ble det brukt følgende innledning til disse spørsmålene:

(24)

Utnyttelse av jakt- og fritidsfiske (i innlandsvassdrag og anadrome vassdrag) som næring

Jakt og fritidsfiske kan utnyttes i næringssammenheng på flere måter. I denne undersøkelsen har vi valgt å dele den næringsmessige utnyttingen inn i følgende kategorier:

Tilbud fra rettighetshavere:

1. Ordinært salg av jakt- og fiskekort.

2. Tilleggstjenester til jakt- og fiskekort (overnatting, bespisning, guide o.l.) som tilbys de som kjøper kort, men som er et frivillig tilbud for de som kjøper kort.

3. “Pakker” av fiske-/jaktkort og tilleggstjenester (overnatting, bespisning, guide), dvs. at tilleggstjenestene må kjøpes sammen med jakt-/fiskekortet.

Tilbud fra andre:

4. Bedrifter som ikke selv har rettigheter til jakt eller fiske, men som baserer sin virksomhet i hovedsak på tilreisende jegere/fiskere, f.eks. campingplasser ved attraktive fiskeelver.

4.1.1 Fritidsfiske (innlandsvassdrag og anadrome vassdrag)

I de aller fleste kommuner her i landet er det salg av fiskekort i innlandsvassdrag eller anadrome vassdrag. Kun 2% av de spurte (N=294) oppgir at det i praksis er fritt fiske i hele kommunen eller at det pr. i dag ikke er salg av fiskekort i kommunen. I en tredjedel av kommunene er det startet opp virksomhet der det enten selges frivillige tilleggstjenester i regi av kortselger, eller det selges “pakker” bestående av kort og tilleggstjenester.

Tabell 4 Hva slags former for næringsmessig utnytting finnes for salg av fiskekort i kommunen? (N=294)

Andel av kommuner med ulike former for næringsvirksomhet

Ordinært salg av fiskekort 97%

Salg av frivillige tilleggstjenester, i regi av

kortselger 26%

}

^33%

Salg av “pakker” av kort og tilleggstjenester, i regi av kortselger

18%

Bedrifter som selv ikke har fiskeretter, men som i

hovedsak baserer seg på tilreisende fiskere 12%

Ikke salg av kort/fritt fiske 2%

Flere svaralternativer var mulig, slik at summen av svarene overstiger 100%

(25)

De fleste former for “foredling” av fiskeproduktet gjennom salg av frivillige tilleggstjenester eller

“pakker” bestående av kort og tilleggstjenester, skjer i regi av bosatte innenfor lokalsamfunnet. I under 5% av kommunene totalt ble det oppgitt at grunneiere bosatt utenfor kommunen eller bedrifter med administrasjon utenfor kommunen sto bak slik virksomhet. (Statskogs virksomhet kommer i tillegg).

Tabell 5 Dersom det selges frivillige tilleggstjenester sammen med fiskekort eller

“pakker” bestående av fiskekort og tilleggstjenester, hvem står bak dette? (N=96)

Andel av kommuner med

denne typen tilbydere

Del av gardsdrift 23%

Fjellstyre, bygdeallmenning, Statskog 12%

Registrert bedrift, grunneiere bosatt i kommunen involvert 15%

Registrert bedrift, grunneiere bosatt utenfor kommunen involvert 2%

Registrert bedrift, grunneiere ikke involvert, bedriftens administrasjon

ligger i kommunen 6%

ligger utenfor kommunen 1%

4.1.2 Jakt

Også i de fleste kommuner er det salg av jaktkort/utleie av jaktterreng (tabell 6). I 40% av kommunene er det startet opp virksomhet der det enten selges frivillige tilleggstjenester i regi av kortselger, eller det selges “pakker” bestående av kort og tilleggstjenester.

(26)

Tabell 6 Hva slags former for næringsmessig utnytting finnes for salg av jaktkort i kommunen? (N=286)

Andel av kommuner med ulike former for næringsvirksomhet

Ordinært salg av jaktkort/utleie 95%

Salg av frivillige tilleggstjenester, i regi av

kortselger 33%

}

^41%

Salg av “pakker” av kort og tilleggstjenester, i regi av kortselger

24%

Bedrifter som selv ikke har fiskeretter, men som i

hovedsak baserer seg på tilreisende jegere 6%

Ikke salg av kort 2%

Også for jakt skjer de fleste former for “foredling” av fiskeproduktet gjennom salg av frivillige tilleggstjenester eller “pakker” bestående av kort og tilleggstjenester, i regi av bosatte innenfor lokalsamfunnet. I under 5% av kommunene ble det oppgitt at grunneiere bosatt utenfor kommunen eller bedrifter med administrasjon utenfor kommunen sto bak slik virksomhet (Statskogs virksomhet kommer i tillegg).

Tabell 7 Dersom det selges frivillige tilleggstjenester sammen med jaktkort eller

“pakker” bestående av jaktkort og tilleggstjenester, hvem står bak dette? (N=111)

Registrert bedrift, grunneiere ikke involvert, bedriftens administrasjon ligger i kommunen

5%

Registrert bedrift, grunneiere ikke involvert, bedriftens administrasjon ligger utenfor kommunen

1%

(27)

4.1.3 Driftsplanlegging - fisk og vilt

Som nevnt har omleggingen av den offentlige vilt- og fiskeforvaltningen ført til en satsing på utvikling av lokale driftsplaner for fisk og vilt, som basis for lokal forvaltning. For å tilrettelegge for at den praktiske forvaltningen av vilt- og fiskeressursene skulle kunne forvaltes lokalt, opprettet Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet på midten av 1990-tallet prosjektet “Lokal forvaltning av de utnyttbare vilt- og fiskeressursene”, som hadde en prosjektperiode fra 1996-1999. Norges Bondelag og Norges skogeierforbund opprettet parallelt et prosjekt for å styrke grunneierorganisasjonenes arbeid med lokal forvaltning, “Lokal forvaltning og driftsplanlegging av vilt- og fiskeressursene 1998-2000". Dette er nå fulgt opp av et nytt prosjekt i regi av Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund; “Næringsutvikling og driftsplanlegging i utmark” (2001-2003), der selve tittelen signaliserer en sterkere vektlegging på næringsutvikling. Prosjektet representerer den største utmarkssatsingen

grunneierorganisasjonene noen gang har gjennomført på utmarkssektoren (Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund 2002).

Driftsplanarbeidet er evaluert i to nylig utkomne rapporter (Aas & Andersen 2001, Dervo 2002), som gir en detaljert oversikt over arbeidet. For å få et sammenlignbart grunnlag med de øvrige opplysninger som er samlet inn, dvs. slik at en får data på kommunenivå, ble det også i vår undersøkelse samlet inn noe data om driftsplanlegging for fisk og vilt.

I de fleste (92%) kommuner anses det som relevant å utarbeide driftsplaner for fisk/vilt. Hvilke tema det anses som relevant å utarbeide planer for, vil naturlig nok variere med

ressursgrunnnlaget. Men ser en bort fra dette, ser en likevel at det er stor forskjell på hvilke tema som er prioritert i driftsplanarbeidet. I samsvar med antall innrapporterte ferdigstilte driftsplaner 1997-2000 (Aas & Andersen 2001) og en kommuneundersøkelse gjennomført i 1998 (Dervo 2002), er driftsplaner for hjortevilt høyest prioritert, og driftsplaner for småvilt lavest prioritert.

Tabell 8 Dersom det er relevant å utarbeide driftsplan for ulike tema i din kommune, er det utarbeidet slike driftsplaner for ett eller flere områder?

For alle aktuelle områder

For noen områder

For ett område

Mangler

helt I alt¹ N=

Anadrome vassdrag 14% 24% 21% 42% 101% 179

Innlandsvassdrag 5% 34% 11% 50% 100% 228

Småvilt 3% 17% 2% 78% 100% 214

Hjortevilt 30% 39% 8% 24% 101% 254

(28)

¹Pga. avrunding kan summen avvike fra 100%

I evalueringen av prosjektet “Lokal forvaltning og driftsplanlegging av vilt og fiskeressursene 1997-2000" (Aas & Andersen 2001) ble det også foretatt en begrenset gjennomgang av innholdet i planene, spesielt om planene inneholdt en næringsdel. Konklusjonen er at de fleste planene “preges av mangel på, ellers vagt utviklede næringsdelplaner”, men at fiskeplanene i størst grad har tatt med næring/økonomi i planene. En gjennomgang av 64 viltplaner og 74 fiskeplaner viste at “Andelen av driftsplanene som har avskytingsplan, næringsplan og økonomisk delplan er henholdsvis 86, 14 og 19 prosent” (Dervo 2002). Resultatene fra vår undersøkelse understreker disse funnene. Næringsutvikling rapporteres i begrenset grad å være integrert i de planene som

er utarbeidet (tabell 9), og i minst grad for driftsplaner for hjorte- eller småvilt.

Tabell 9 Er næringsutvikling integrert i de planene som er utarbeidet?

Driftsplaner for: I liten grad Delvis

I stor grad

I alt¹ N=

Anadrome vassdrag 44% 42% 13% 99% 104

Innlandsvassdrag 54% 39% 7% 100% 114

Småvilt 71% 27% 2% 100% 48

Hjortevilt 71% 25% 5% 101% 194

Ett av formålene med offentlige myndigheters satsing på lokalt driftsplanarbeid har vært at rettighetshaverne skal være sentrale i rådgivende samarbeidsorganer, lokalt og regionalt, sammen med offentlig forvaltning og brukere (Aas & Andersen 2001). I undersøkelsen ble det derfor kartlagt om det var utviklet samarbeidsorganer mellom grunneiersida og kommunal forvaltning i forhold til forvaltning av vilt og innlandsfisk. Ser en bort fra de som svarer at dette ikke er aktuelt for ulike tema, ser en at det også er på hjorteviltsida at arbeidet har kommet lengst (tabell 10). I de kommuner hvor samarbeidsorganer anses som relevant, er det opprettet samarbeidsorganer mellom grunneiersida og kommunal forvaltning i 60% av kommunene.

(29)

Tabell 10 Er det utviklet samarbeidsorganer mellom grunneiersida og kommunal forvaltning når det gjelder forvaltning av vilt og innlandsfisk? (de kommuner der det vurderes som aktuelt med slike samarbeidsorganer)

Samarbeidsorganer for: Nei Ja I alt¹ N=

Anadrome vassdrag 59% 41% 100% 199

Innlandsvassdrag 64% 36% 100% 249

Småvilt 74% 26% 100% 240

Hjortevilt 40% 60% 100% 280

4.2 Aktivitetsturisme

Aktivitetsturisme ble i spørreskjemaet definert som følger:

Med aktivitetsturisme mener vi ulike former for guida turer og organiserte turopplegg utenom jakt og fiske. Eksempler på slike former for turisme er organiserte

dyresafarier, rafting, “pakker” for sykkelturister o.l.

Vel halvparten av de spurte (56%, N=301) oppgir at det finnes slike former for aktivitetsturisme i kommunen. Østlandet skiller seg klart ut fra de andre landsdelene, ved at slik aktivitetsturisme ifølge respondentene finnes i 70% av kommunene, sammenlignet med ca. 50% i landet for øvrig (X²=7.91, df=1, p<0.05, N=269).

(30)

Tabell 11 Hvem står bak tilbudene om aktivitetsturisme i kommunen? (N=164)

Tilbud gjennom ordinære reiselivsbedrifter 20%

ligger i kommunen 15%

ligger utenfor kommunen 3%

4.3 Involvering i hyttebygging blant grunneiere

Når det gjelder hyttebygging, har vi i denne undersøkelsen nøyd oss med å kartlegge noe nærmere hvordan grunneiersida i kommunen har involvert seg i hyttebygging. Slik involvering kan skje på en rekke ulike måter, fra salg/bortfeste av tomter til bygging av fritidshus for utleieformål. I undersøkelsen spurte vi derfor om ulike former for involvering blant grunneierne i siste 10-års-periode. Dette er en forholdsvis lang periode. De som har arbeidet i kommunene i så lang tid vil kunne ha problemer med å huske for en så lang periode, mens de som har arbeidet kortere tid i kommunen neppe har full oversikt over hele perioden. Anslagene må derfor betraktes som svært grove.

I de fleste kommunene som besvarte spørsmålet, har innenbygds grunneiere engasjert seg i hyttebygging. I 81% av kommunene har grunneiere vært engasjert i tomtesalg, og i 65% i kommunene i bortfeste av tomter. Selv om måleenheten er andelen av kommuner hvor

grunneiere har involvert seg i ulike former for hyttebygging, og ikke hvor mange grunneiere som har involvert seg på denne måten, ser det ut som utleievirksomhet er mer vanlig blant særlig innenbygds grunneiere enn entreprenørvirsomhet i form av bygging og salg av fritidshus.

(31)

Tabell 12 Hvordan har grunneierne i kommunen involvert seg i hyttebygging i siste 10- års-periode?(N=263)

Andel av kommuner hvor grunneiere har involvert seg i hyttebygging Innenbygds

grunneiere

Utenbygd s grunneiere

Tomtesalg 81% 50%

Bortfeste av tomter 65% 30%

Bygging av fritidshus for salg i egen regi

35% 10%

Bygging av fritidshus i regi av utbyggingsselskap hvor grunneier er involvert

22% 8%

Bygging av fritidshus for utleie

60%

}

^72% ^15%

}

^20%

Istandsetting av seterhus el.l. for utleie 46% 10%

Andre måter 8% 2%

Andel totalt blant de som svarte på

spørsmålet 97% 60%

(32)

5 Oppsummering og diskusjon

Selv om det som nevnt er en rekke usikkerhetskilder knyttet til undersøkelsen, og det er brukt indirekte måleenheter for å måle omfanget (andel av kommuner med et bestemt tilbud/en bestemt tilbyder), så viser undersøkelsen at det er en omfattende satsing på ulike former for utmarksbasert næringsutvikling her i landet. Undersøkelsen viser også at en betydelig del av denne satsingen skjer i regi av grunneiere/rettighetshavere og i tilknytning til eksisterende gardsdrift.

Undersøkelsen viser også at det innen kommuneorganisasjonen, her representert ved ansatte i kommunal landbrukssektor, er forventninger om at nyere former for utmarksbasert

næringsutvikling i framtida skal bli enda viktigere. Som nevnt er det over en fjerdedel som mener at nye former for utmarksbasert næringsutvikling i framtida vil bli like viktig som tradisjonell landbruksdrift for landbruket i kommunen. I primærnæringskommunene er andelen hele 44%.

I kommuneorganisasjonen blir nyere former for utmarksbasert næringsutvikling gitt betydelig oppmerksomhet. Bare 8% av de spurte i kommunene oppgir at det ikke er noen sektor i kommunen som ikke har et hovedansvar for denne typen næringsutvikling. Undersøkelsen viser også at om lag en fjerdedel av kommunene har utpekt nye former for utmarksbasert

næringsutvikling som satsingsområde i ett eller flere plandokumenter (kommuneplan,

næringsplan, landbruksplan, økonomiplan o.l.), og om lag halvparten av kommunene har i løpet av de siste tre årene gitt økonomisk støtte til utmarksbasert næringsutvikling. Både ut fra satsingsområder i plandokumenter og økonomisk støtte, synes satsingen å være størst i primærnæringskommuner -jordbruk og blandede landbruks- og industrikommuner, små kommuner (under 3.000 innbyggere) og i Trøndelagsfylkene. Det kan imidlertid stilles spørsmålstegn ved om det første og fremst er kommuneadministrasjonen som har vært pådriver for disse kommunale tiltakene, siden nesten 60% av de spurte mener at

kommunepolitikerne generelt har et svakt eller svært svakt engasjement i forhold til denne typen næringsutvikling.

Sammenlignet med landbruksundersøkelsen i 2001 (SSB 2002), kan det stilles spørsmålstegn ved om forventningene til nye former for utmarksbasert næringsutvikling er overdrevet. Disse årlige tellingene i regi av SSB registrerer ikke alle former for tilleggsnæringer innen jordbruket, men flere av de som her er registrert. I 2000/2001 var antall driftsenheter i landbruket 65.200, hvorav 26.800 driftsenheter var enheter med tilleggsnæringer (tilleggsnæring i henhold til SSBs statistikk) 4.800 driftsenheter, dvs. at 7.4 % av alle driftsenheter hadde utleie av jakt- og

(33)

fiskerett som tilleggsnæring. Tilsvarende tall for “camping, hytteutleie og gardsturisme” var 3.400 driftsenheter (5.2 % av alle driftsenheter). Til sammenligning var “leiekjøring” tilleggsnæring på på 11.700 driftsenheter, dvs. på flere driftsenheter enn de to øvrige tilleggsnæringene til sammen. Antall driftsenheter som har utleie av jakt- og fiskeretter som tilleggsnæring har forøvrig gått ned med 18% fra 1998/1999 til 2000/2001. Dette er en mer enn dobbelt så stor nedgang som nedgangen i antall driftsenheter, som er redusert med 8% i samme periode.

Derimot har antall driftsenheter som har “camping, hytteutleie og gardsturisme” som tilleggsnæring økt fra 1998/1999 til 2000/2001 med nesten 10%.

Tallene viser imidlertid at nye former for utmarksbasert næringsutvikling har betydning som tilleggsnæringer innen landbruket. Det synes imidlertid å være flere hindre for at potensialet i denne næringen kan bli utnyttet fullt ut. Blant de som har hovedansvaret for slik

næringsvirksomhet i kommunene, og som dermed har god kjennskap til næringen på

produksjonsnivået, er faktorer i tilknytning til grunneierne og lokalsamfunnet de faktorene som flest opplever som et stort hinder, blant de 24 faktorene vi spurte om. Dette gjelder både mangel på samarbeid mellom grunneierne, mangel på kompetanse og interesse hos grunneierne, i tillegg til manglende gründermentalitet lokalt. Både stimuleringstiltak og kompetansehevende tiltak synes derfor å være aktuelt for å fremme utmarksbasert næringsutvikling.

Når det gjelder kompetanse innen viktige sider av utmarksbasert næringsvirksomhet som produktutvikling, markedskunnskap, markedsføring og salg, synes kompetansen også å være mangelfull innen det offentlige veiledningsapparatet for landbrukssektoren, slik at

kompetansehevende tiltak kan være påkrevd også overfor denne målgruppen. Dette forsterkes av at denne typen kompetanse også vurderes som mangelfull innenfor grunneierorganisasjonene (Aas & Andersen 2001), i forhold til å utnytte potensialet i tilknytning til næringsutvikling basert på vilt- og innlandsfiskeressursene.

På kommunenivå synes oppdatering av kommuneplanens arealdel å være et aktuelt tiltak i flere kommuner. En fjerdedel av kommunene mangler en slik plan, eller har en arealplan som er eldre enn 10 år.

(34)

6 Referanser

Aas, Ø. & Andersen, O. 2001. Evaluering av prosjektet “Lokal forvaltning og driftsplanlegging av vilt og fiskeressursene 1997-2000" i regi av Norges Bondelag og Norges skogeierforbund.

NINA Oppdragsmelding 708.

Amdam, J. & Veggeland, N. (1998). Teorier for samfunnsplanlegging. Universitetsforlaget, Oslo.

Amdam , J. (1999). Områderetta politikk. Utfordringar for regionalpolitikken ved århundreskiftet. Plan 1-2/99, s. 4-13.

Dervo, B.K. 2002. Ny forvaltningsmodell for vilt og fisk. Evaluering av prosjektet “Lokal forvaltning av de utnyttbare vilt- og fiskeressursene 1996-1999". NINA Oppdragsmedling 712.

Direktoratet for naturforvaltning. 2002. "Driftsplanprosjektet" - lokal forvaltning av fiskeressursene. [Web Page].URL http://www.naturforvaltning.no/wbch3.exe?d=2330.

[2002, Juli 9].

Landbruksdepartementet (1992-93): Landbruk i utvikling. St.prp. nr. 8 1992-93.

Norges Bondelag. 2002. Næringsutvikling og driftsplanlegging i utmark. [Web Page].URL http://www.bondelaget.no/tema/dbafile19030.html?1=2&print=true. [2002, Juli 9].

Norges Bondelag & Norges Skogeierforbund. 2002. Prosjekt “Næringsutvikling og driftsplanlegging i utmark” 2001-2003. Årsmelding 2001.

Norges Skogeierforbund. 2002. Prosjekt “Næringsutvikling og driftsplanlegging i utmark”

2001-2003. [Web Page].URL http://www.skog.no/utmark/sider/Prosjekt.pdf [2002, Juli 9].

Solberg, I. 1995. Sluttrapport. Prosjekt Norsk Opplevelsesferie 1992-1995. Norges

Bondelag, Norges Skogeierforbund, Den norske Hytteformidling A.S., Landbrukssamvirkets felleskontor.

Statistisk Sentralbyrå. 1994. Standard for kommuneklassifisering 1994. Norges offisielle statistikk. C 192.

(35)

Statistisk Sentralbyrå. 2002. Landbruksundersøkinga 2001, førebelse tal. [Web Page].URL http://www.ssb.no/lu2001/ [2002, Juli 12].

Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond. 2002. Strategisk Plan. Næringsutvikling i utmark”.

Utarbeidet for jordbruksavtalepartene av en arbeidsgruppe oppnevnt av Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond.

(36)

Kommunal satsing på nye former for utmarksbasert næringsutvikling

Notatet presenterer resultatene fra en undersøkelse blant ansatte i landbrukssektoren i landets kommuner. Formålet

med undersøkelsen har vært å belyse den kommunale satsingen på nye former for utmarksbasert næringsutvikling,

samt å foreta en grov kartlegging av omfanget av denne typen virksomhet i de ulike kommunene.

ØF-Notat nr. /2002 ISBN nr. 82-7356-500-9

ISSN nr. 0809-1617