Kollektiv og individuell variasjon i bergensdialekten
«... varierende som talen er endog hos den enkel- te person...»
(Amund B. Larsen og Gerhard Stoltz: Bergens bymål, 1911-12, s. 20.)
TALEMÅL I BERGEN
Agnete Nesse
Kollektiv og
individuell variasjon i bergensdialekten
Målføresamlinga
NORDISK INSTITUTT
UNIVERSITETET I BERGEN
Dette er i det store og hele den samme hovedoppgaven som ble levert inn i april 1993. Kua noen få endringer er gjort, først og fremst for å lette lesingen av tabellene.
En undersøkelse som denne kan ikke bli til uten velvillig medvirkning fra de «byens baren» som blir spurt om å være informanter. Jeg har vært heldig med utvalget, mye takket være positiv innsats fra kontaktpersonene: Øyvind Johnsen som var leder for bydelshuset på Nordnes i 1991, og Martin J.
Rasmussen som var formann i Birkebeinergatens borettslag på samme tid.
De to får ha takk på vegne av naboer og bekjente.
Jeg har også vært heldig med veileder, Helge Sandøy skal ha stor takk for grundig og inspirerende hjelp. Dessuten vil jeg takke Gunnstein Akselberg for moralsk støtte, og for verdifull kritikk på nettverkskapitlet
Til slutt vil jeg takke Knut Erik Buanes for de fine diagrammene han har laget for meg. Det er nyttig med en «data-freak» i huset.
Bodø, august 1993.
Agnete Nesse TALEMÅL I BERGEN
Redaktør: Helge Sandøy
© Målføresamlinga, Nordisk institutt Adresse: Sydnesplassen 9
N-5007 Bergen Norge
ISBN 82-90500-15-7
Omslag: Jan Kåre Wilhelmsen, Hustrykkeriet, Universitetet i Bergen Trykk: Bergen Print Service A/S, Bergen
Det må ikkje kopierast frå denne boka i strid med lov om opphavsrett til åndsverk, lov om rett til fotografi eller i strid med avtalar om kopiering med KOPINOR, interesseorganisasjonen for dei som har retten til åndsverk.
INNHOLD
1 INNLEDNING 1.1 Introduksjon 1.2 Bergensdialekten 1.3 Problemstilling 1.4 Kort om undersøkelsen
2 OVERSIKT OVER TIDLIGERE FORSKNING OM BERGENSDIALEKTEN
2.1 Amund B. Larsen og Gerhard Stolz: Bergens Bymål 2.2 Mikkjel Sørlie
2.3 Talemålsundersøkelsen i Bergen
3 TEORI 22 3.1 Innledning 22 3.2 Dialekt: Standard 22 3.3 Det vanskelige prestisjebegrepet 23 3.4 Dialektforskningen som en del av kvinneforskningen 24 3.5 Hyperkorrekthet 26 3.6 Variasjon 27 3.7 Innovasjon 30 3.8 Te orier om nettverk 31 3.9 Presentasjon av de hypotesene som analysene i kap. 5-9 er
foretatt utfra 32
4 METODE
4.1 De språklige variablene 4.2 De ikke-språklige variablene
4.2.1 Alder 4.2.2 Kjønn 4.2.3 Bydel
Innledning Hypotese
Et inndelingsdilemma Analyser
Konklusjon 4.2.4 Skriftspråk
4.2.5 Nettverks- og holdningsskåren
4.3 Holdningsundersøkelsen: En måte å etablere aksen høystatus/lavstatus på
4.4 Aksen moderne/gammeldags 4.5 Innsamling av materialet 4.6 Bearbeidelse av materialet
5 HVORDAN ALDER SPILLER INN PÅ SPRÅKBRUK 5.1 Innledning
5.2 Hypoteser 5.3 Analyser 5.4 Konklusjon
10 ENKELTE IDIOLEKTER 10.1 Innledning
10.2 En konsekvent mann 10.3 De «kjønne» ungdommene 10.4 Høy statusvariantene 10.5 Studenten
10.6 Kan rettskrivningsreformer påvirke hvilke varianter som har høy eller lav status i en dialekt?
10.7 Oppsummering
11. AVSLUTNING OG OPPSUMMERING 11.1 Dialekt: Standard
11.2 Innovasjon
11.3 Konformitet eller individualisme?
11.4 Representativitet
11.5 En svunnen språksituasj on?
11.6 Oppsummering 6 SPRÅK: KJØNN
6,5
Innledning To akser Hypoteser Analyser Konklusjon
7 NÆRMILJØ OG SPRÅKNORMERING
7.5
Innledning
Nettverks- og holdningsskaren Hypotese
Analyser Konklusjon
8 BYDELSSPRÅK Innledning Hypoteser Analyser Konklusjon
VEDLEGG
1 Brev til beboerne i Birkebeinergaten Borettslag 2 Skjemaet «Nærkontakt»
3 Oversikt over absolutte belegg og frekvens for samtlige informanter på samtlige språklige variabler 4 Spørreskjema for holdningsundersøkelsen
LITTERATURLISTE
1 INNLEDNING
1.1 Introduksjon
Denne hovedoppgaven er en synkron analyse av bergensdialekten. Objektet er talt bergensk i dag, og jeg har undersøkt språket til 30 forskjellige infor- manter. Det er en sosiolingvistisk analyse, ettersom ikke bare informantenes språk har vært gjenstand for gransking, men deres sosiale tilhørighet til sam- funnet også er en del av analysen.
Noe av det som kjennetegner sosiolingvistikken i forhold til den tradisjo- nelle lingvistikken, er at en ikke bare må bruke en ren lingvistisk tilnær- mingsmåte til stoffet, en må også gjøre mye bruk av hjelpedisipliner som sosiologi, statistikk og - i mitt tilfelle - sosialantropologi. Det er talemålet, ikke skriftspråket, som er sosiolingvistikkens objekt. Variasjon settes i fo- kus, og en prøver å finne regler for språklig variasjon i andre faktorer enn språket selv.
Det er alltid problematisk å tolke adferd, så også språklig adferd. Et men- neskes adferd bestemmes av så uendelig mange faktorer at det er umulig å dra frem hver enkelt faktor for hver enkelt informant. Svært mange faktorer er også ubevisste. Men som språkbrukere bruker vi språket som markører, for å vise omverdenen hvordan vi definerer oss selv. Hvilke barrierer det er viktig å markere seg innenfor eller utenfor, er avhengig av typen samfunn vi lever i. Et eksempel: I et samfunn der generasjonskløften er større enn kløften mellom kjønnene, er det trolig at det også er større forskjell mellom språket til de eldre og de yngre enn på språket til kvinner og menn. Hvis eldre mennesker blir betraktet som en belastning for samfunnet, vil det være viktigere for de unge å fremheve unge trekk i talen sin enn å markere kjønn.
Det gjør de for å vise at de er unge og altså ikke en belastning, men en res- surs for samfunnet. Språklig adferd ses altså som et symptom på forholdet mellom menneskene i et samfunn.
1 Innledning
Språket blir betraktet som symptom, det vi gjør er å lese noe ut av språklig adferd, som vi igjen kan føre tilbake som økt kunnskap om språket selv.
Det er også interessant å finne ut om bergensk i dette følger andre store/middelsstore byer i den vestlige del av verden. Undersøkelser, både i Norge og i andre land, viser at det tradisjonelt har vært et tildels skarpt skille mellom høystatussosiolekt og lavstatussosiolekt i de fleste byer. I boken Mål og miljø summerer Kjell Venås opp undersøkelsene som er foretatt i de fire største norske byene. I Oslo, Stavanger og Trondheim har undersøkelsene vært entydige: Det er store forskjeller mellom sosiolektene til de ulike sosi-
ale klassene. Om Bergen skriver Venaas:
«Også i Bergen er det store skilnader mellom sosiolektane i høge og lægre klasser.
Skilnader i sentrale ord har em t. d. i motsetnader som nakke : naget (nyare: noe), møkke : meget (nyare: mye), eg (og meg og deg og dokkaf) : / * , (osv.). Men i nokre viktige formgrupper er det samsvar i alle samfunnsklasser i Bergen: Alle seier solen og alle seier kastæt. Ikkje minst må det vera desse merkeformene Lar- sen og Stoltz byggjer på når dei seier at språkskilnadene ikkje er så store i Ber- gensmålet.» (Venås 1984: 29-30)
Talemålsundersøkelsen i Bergen gir derimot Larsen og Stoltz rett. Tenår- ingsspråket som undersøkelsen bygger på er forbausende homogent. Det er godt mulig at bergensdialekten er annerledes enn dialektene i de tre andre norske byene som er nevnt, i det at skillelinjene mellom høystarusspråk og lavstatusspråk ikke er like tydelige her. Det er dermed ikke sagt at ber- genserne ikke markerer hvem de er og hvem de identifiserer seg med ved hjelp av språket. Det er kanskje bare det at vi gjør det på en litt annen måte her enn andre steder. Virkemidlene - forskjellene i folks språk - kan være små, men trenger ikke være ubetydelige for det.
Disse virkemidene kan dessuten endre seg over tid. Hvorfor det skjer, vil være like vanskelig å forstå som det er vanskelig å forstå det meste i den menneskelige psyke. Hvorfor fikk bergensk skarre-r? En forklarer det ved at en talefeil ved det franske hoff fikk prestisje og bredde seg nordover. Tale- feilen kom til de viktigste norske handelsbyene, fordi der fantes den nød- vendige kontakten som er en forutsetning for spredning. Dessuten var en annen betingelse til stede: De som allerede hadde denne talefeilen, var ønskete identifiseringsobjekter for de som ennå ikke hadde den. På samme måte kan vi i dag spørre: I hele det mangfold av lyder i østnorsk, hvorfor er det akkurat den palatoalveolare J-lyden unge bergensere velger å ta opp i sin Å svare helt utfyllende på det spørsmålet ligger muligens utenfor 1.2 Bergensdialekten
Bergensdialekten er en dialekt i utvikling. Vi er heldige som har analyser av denne dialekten i tidligere stadier, både Amund B. Larsens bok fra begyn- nelsen av dette århundret, og Talemålsundersøkelsen i Bergen som ble fore- tatt av Nordisk institutt, Universitetet i Bergen på slutten av 1970-tallet. Jeg håper at denne oppgaven kan være en videreføring av deler av de tidligere arbeidene, og at jeg i tillegg kan sette nye sider ved dialekten og dialektbruk i søkelyset.
Jeg er selv bergenser, noe som innebærer både fordeler og ulemper i for- hold til dette arbeidet. Den åpenbart største ulempen er faren for ikke å se skogen for bare trær, evt. ikke se bjelken i sitt eget øye. Det kan være at trekk som burde bli gjenstand for gransking, ikke blir det, fordi en bruker disse trekkene selv, og ser dem som en selvfølge. Men en del av skoleringen innenfor dialektfaget er en bevisstgjøring av egen språkbruk, noe som er nødvendig for at en skal kunne gå utenom en slik felle. Særlig i tilfeller som mitt der en selv intervjuer alle informantene og transkriberer alt materialet, blir en i løpet av arbeidet forferdelig bevisst også på sin egen språkbruk - på godt og ondt.
Den åpenbare fordelen ved å forske i sin egen dialekt, ligger i det som på engelsk heter native competence, altså den innfødtes kjennskap til egen kultur, også til språkkulturen. Ikke minst innenfor intervjusituasjonen er denne kjennskapen viktig, det letter arbeidet for både intervjuer og informant når de opererer innenfor samme kulturelle kode. Dessuten vil den innfødtes kjennskap til språkkulturen lette tolkningsarbeidet, som er essensen i en sosiolingvistisk undersøkelse.
1.3 Problemstilling
«Bergensdialekten» kommer i denne oppgaven til å være et rammebegrep.
Hver av de 13 språklige variablene som er blitt undersøkt har to eller flere varianter. I alt er det 33 varianter, som «bergensdialekten» i dette arbeidet blir redusert til. Som utgangspunkt har jeg altså ikke operert med to fasttøm- rete sosiolekter, jeg har derimot sett det som en oppgave, ved hjelp av for- skjellige analyser, å prøve å finne ut om det finnes to adskilte sosiolekter innenfor denne rammen. Hovedspørsmålet blir: Hvem velger hvilke vari- anter? Er det slik at mennesker med samme sosiale kjennetegn velger seg de samme språklige variantene? I så fall kan vi si noe om hva de ulike vari- antene betyr, det vil si hvilke grupper de tjener som identitetsmarkører for.
1 Innledning
språkvitenskapens kompetanseområde. Vi kan likevel svare et stykke på vei.
Vi kan kartlegge hvem i en befolkning som bruker et bestemt språkdrag, og så, utfra andre ting vi vet om denne gruppen, gjette på hvilke kvaliteter som forbindes med det aktuelle språkdraget.
Teorien står i alle fall fast: Målet er tilnærming til en gruppe mennesker på bekostning av en annen, middelet er bruk av en språkvariant på bekost- ning av en annen.
2 OVERSIKT OVER
TIDLIGERE FORSKNING OM BERGENSDIALEKTEN
1.4. Kort om undersøkelsen
Jeg har intervjuet 30 informanter i 30-45 minutter hver, dette er materialet alle analysene bygger på. I tillegg til båndopptakene, har jeg for hver infor- mant fylt ut et skjema med opplysninger om ikke-språklige forhold, som alder, kjønn, yrke osv. (Se vedlegg 2.) I alt omfatter undersøkelsen 18 vari- abler, 13 språklige eller avhengige, og 6 ikke-språklige eller uavhengige.
Jeg har valgt å bruke to forskjellige analysemåter for å komme frem til noen regler for variasjon i språkbruk. Størstedelen, de 5 første analyse- kapitlene, er utarbeidet etter en forholdsvis tradisjonell, sosiolingvistisk lest.
Informantene er delt inn i grupper etter de sosiale kjennetegnene alder, kjønn, nettverksskåre, bydel og skriftspråkstilknyttet yrke. Avhengige og uavhengige variabler blir altså målt mot hverandre. Jeg har brukt statistikk- programmet NSDstat (versjon 92.03), utarbeidet av Norsk Samfunnsviten- skapelig Datatjeneste, i dette analysearbeidet. Signifikanstesten som brukes er en T-test, som gir positivt resultat ved 0.05.
I det sjette og siste analysekapitlet har jeg valgt å trekke frem enkelte idiolekter, for å vise ulike måter å kombinere variantene på innenfor ram- men. I dette kapitlet settes også søkelyset på noen av mindretallsvariantene, i det jeg prøver å finne ut om de som bruker disse variantene, har noe mer enn det språklige felles. Det har også vært et poeng for meg å finne ut hvor homogen den enkeltes idiolekt er innad, dvs. om forholdet mellom høy- og lavstatus-varianter er noenlunde jevnt.
2.1 Amund B. Larsen og Gerhard Stolz: Bergens Bymål (1912)
Amund B. Larsen (1849 - 1928) er blitt stående som den som satte i gang undersøkelsen av bydialektene i Norge. Våre tre største byer fikk sine di- alekter grundig beskrevet av Larsen tidlig i dette århundret, et arbeid han gjorde for Bymålslaget, som han var mangeårig medlem av. (Seip 1929: 5)
Bergens Bymål, som han skrev sammen med bergenseren Gerhard Stolz, kom ut i 1912, og selv om deler av boken er blitt kritisert, kanskje først og fremst av Mikjel Sørlie (se 2.2), regnes verket fremdeles som en svært viktig kilde til kjennskap om bergensdialekten.
Lydlære, formlære, ordforråd og syntaks opptar de første 237 sidene av boken. Språkprøvene, som er delt i «Vulgærsprog» og «Dagligtale» opptar 8 sider, og det historiske: «Et kronologisk tilbakeblikk over Bergens bymåls historie» har fått tildelt 27 sider. Tre av språkprøvene er nedtegnet etter muntlige forelegg, de tre andre etter skriftlige.
En direkte sosiolingvistisk fremstilling er dette på ingen måte, men en lang rekke kommentarer og forklaringer som kommer innimellom det pri- mære stoffet, gir oss mange verdifulle opplysninger om hvordan forfatterne så på forholdet mellom språk og sosiale forhold som kjønn, alder og sosio- økonomisk status. Allerede i 1929 trekker Seip frem denne siden ved Larsens arbeid:
«Nettop ved behandlingen av bymålene gjaldt det mer enn annensteds å ta hensyn til sosiale faktorer og til påvirkning fra ulike dialekter, en påvirkning som igjen hviler på forskjellige historiske og økonomiske forutsetninger «. (Seip 1929: 5) I begynnelsen av boken defineres «Vulgærsproget» ved at det vises til
16 D 2 Oversikt over tidligere forskning om bergensdialekten språkbrukerens utdannelse:
«Hos os og dermed i BBm. spiller især bøkenes danske sprogform en overmåde betydningsfuld rolle, om vi end, som flere gange uttalt, finder at man tilegner den for meget, når man er tilbøielig til at se danskhet i alt som ikke strider mot dansk.»
(Larsen 1911-1912:263)
I dag, når det er blitt mer vanlig å ha en synkron vinkling på språket, blir det litt underlig å skulle ta stilling til Larsens forsvarsverk. Der han skriver at det som er ekte bergensk er det gamle, vil vi si at det er ekte bergensk slik ekte bergensere snakker - et kriterium som forøvrig kan være mindre entydig og enkelt å ha med å gjøre enn Larsens alderskriterium. At forholdet vårt til dansk er mer avslappet i dag, følger av sakens natur; tiden gjør sitt, og det norske bokmålet (og de norske bydialektene) er i dag så selvstendige i for- hold til dansk, at ingen trenger å forsvare det så innbitt som det kanskje føltes nødvendig tidlig i dette århundret. (Sml den stadige bruken av «hos os» i Bergens Bymål, sansynligvis i motsetning til «i Danmark»). En skal ikke se bort fra at Amund B. Larsen har gjort sitt til for å fremme en be- visstgjøring om norske bydialekter og norsk skriftspråk, både ved sine bøker og artikler, og ved sitt virke i forbindelse med rettskrivningsendringen av
«For at gi en omtrentlig forestilling om hvor vi setter vulgærsprogets øvre grense for Bergen - den blir naturligvis i detaljen yderst unøiagtig, varierende som talen er endog hos den enkelte person efter stemningen og omstendigheteme, og går snart litt over snart litt under delelinjen efter befolkningens kår - skal vi uttale, at vul- gærsproget i almindellighet og i sine hovedtræk er at fmde hos dem som hverken selv har hat anden boklig almendannelse end folkeskolens eller har tænkt på at skaffe sine børn nogen anden,» (Larsen 1911-1912: 20)
Larsen skriver senere, i 1917, en artikkel viet noe han kaller naboopposisjon (Larsen 1917: 34-36), men også i Bergens Bymål er han innom dette temaet når han skriver:
«Lang æ er ikke meget alm. i BBm., en rimeligvis tilstræbt forskjellighet fra NhdLs mål; svarende til oldn. æ f.eks. i blæse, grcete...» (Larsen 1911-1912: 59) Denne typen naboopposisjon definerer han i 1917 slik:
«....idet han (den talende) kasserer noget som er historisk riktig i hans sprog, i den tanke at det er laan fra en fremmet sprogform.» (Larsen 1917: 35)
Under behandlingen av konsonantene dukker det videre opp en betraktning som viser Larsens evne til å se språket som prestisje- og identifikasjons- markør, selv om han bruker helt andre begreper:
«Man må nemlig forutsætte, at der i enhver by findes både bestræbelser for at være fin, fordi man vil være bymand, og - hos andre karakterer og i andre livsforhold, men såvel hos byens indfødte som hos indflyttere - bestræbelser for at protestere mot alt det polerte væsen i byen.» (Larsen 1911-1912: 80)
I forbindelse med det historiske overblikket over bergensdialekten kommer det tydelig frem at for Larsen er det som er ekte bergensk, det som er eldst.
Forholdet mellom høystatus- og lavstatusvarianten av bergensdialekten be- handler han på samme måte som forholdet mellom dansk og norske by- dialekter generelt:
«Særlig for BBm.s vedkommende har man i visse lilfælde den vanskelighet at BDgl. og BVlg. ikke stemmer overens. Hvor så er tilfældet har man jo en tilbøie- lighet (man kan næsten kalde det en vane) til at regne Vlg.s form for den ældre og egtere; men det er slet ikke i alle tilfælde sikkert at den er først inført på stedet»
(Larsen 1911-1912: 249),
2.2 Mikkjel Sørlie
Fremstillingen av det Sørlie har skrevet om bergensdialekten, bygger jeg på to kilder: artikkelen «Om opphavet til bergens bymål», som stod i tidsskriftet Maal og Minne i 1938, s. 125-136, og på boken Bergens eldste bymål og andre studier, Oslo 1969. Jeg vil legge størst vekt på de stedene hvor han er uenig med A.B. Larsen, og på de stedene han skriver noe om sosiale for- skjeller innad i bergensdialekten.
I artikkelen fra 1938 er målet 3 prøve å bevise at bergensk har vært et eget språk helt fra tidlig høymiddelalder. Han viser først til Hægstads skrifter om gammelnorske dialekter, og skriver at der Hægstad i datidens norske kansellispråk ser en blanding av trøndske og nordvestlandske dialekter, kan det like godt være det bergenske talemålet som stikker frem.
«Jeg tror det nå er mulig å peke på visse særmerker i vestnorsk (bergensk) skrift som tyder på at karakteristiske drag i Bergens bymål har vært i utvikling alt i 12.
og 13. hundreåret.» (Sørlie 1938; 126)
2 Oversikt over tidligere forskning om bergensdialekten • 19 nete ideologien (norsk eller utenlandsk utvikling). Om u-omlyd heter det:
«Utjamningen av yngre u-omlyd er trolig et av de eldste trekk i bergensmålet som har skilt det ut fra dialektene omkring» (Sørlie 1969: 21)
Ikke i-omlydte former blir forklart som resultat av det
«bergensk(e) språkmiljø, der tilflytting og folkeblanding tidlig skapte vilkår for språklige nylagninger og blandingsformer,» (Sørlie 1969: 22)
Vokalreduksjonen er det fenomenet som vies størst oppmerksomhet. Her trekkes mange kulturelle forhold inn:
«Bergensk vokalreduksjon viser seg sannsynligvis også i en del norske ordformer som fins gjengitt i engelske tollregnskaper fra førstningen av 14.hå Formene er opptegnet etter norske skippere som seilte på engelske havnebyer, de fleste kom fra Bergen.» (Sørlie 1969: 28)
Under «diftongforenkling» kommer Sørlie igjen inn på at en ikke skal tolke for mye ut av skriftlige kilder (men det er det eneste vi har ):
«I somme av de nevnte tilfelle må vi regne med feilskrift, men eksemplene er så mange, og ofte er det de samme formene som går igjen, så vi tør slutte at ten- densen til diftong-forenkling i bergensmålet har virket sterkt alt i norrøn tid og skapt skilnad mellom bymålet og dialektene omkring.» (Sørlie 1969: 36)
«Endringer i konsonantismen» omhandler først og fremst assimilasjon av Id > II og nd > nn. Under «Sammenfall av hunkjønns- og hankjønns-artik- kelen» går han mot Larsens forklaring på hvordan bergensk har fatt felles- kjønn. Larsen forklarer dette ved å vise til aksentforhold, (s. 52) og Sørlie ved å vise til sammenfall av den feminine og den maskuine artikkel (s. 39).
Larsen er stort sett forsiktig med å anføre språkfenomen som lån fra dansk, men når det gjelder pret. og perf. part. (sv. verb) på -et har han gjort det, og blir imøtegått av Sørlie:
«At bymålet skulle ha lånt end. -et i pret. og pret. pts. av a-vexber, men ha fulgt en heimlig utvikling når det gjelder nøytrum av sterke partisipper, er i seg selv urime- lig, og språkhJstorisk lar det seg ikke bevise.» (Sørlie 1969: 41)
Det siste særbergenske fenomenet Sørlie omtaler, er kvantitetsforholdene.
Her går han mot Larsens teori om at utviklingen i Bergen, der de gamle, 18 • 2 Oversikt over tidligere forskning om bergensdialekten
Ut fra hypotesen at det er bergensdialekt å finne i det som ble skrevet på Holmen frem til 1300, tar han for seg ulike trekk som han mener må ha vært typiske for bergensdialekten allerede på Håkon 3. og 4.s tid. Han nevner utjevning av yngre u-omlyd (blandingen av omlydte og ikke omlydte former som en rinner hos flere av skriverne kan være et tegn på et overgangsmål, som bergensk etter all sannsynlighet har vært på 1200-tallet), manglende omlyd i sterkt presens (haldr, takr), monoftongering, reduksjon av vokal i trykksvak stilling og kvantitetsforhold. Hele tiden bygges det altså på skrift, og når det gjelder kvantitetsforholdene, legger han til - nærmest som en unnskyldning:
«Ellers må vi legge til at dobbeltskriving av konsonant er et overlag usikkert merke på lydlengde; dobbeltskrivingen skjer ofte på slump og kan være av rent grafisk art.» (Sørlie 1938; 133)
Sørlie avviser blankt Larsens forslag om at befolkningen og derved dia- lekten) i Bergen skulle ha østnorsk (dvs. trøndsk/nordnorsk) opprinnelse.
Han viser til borgerboken 1550-1751 som kan fortelle at:
«Av norske innflyttere i dette tidsrom er hovedstrømmen kommet fra Norvest- landet - det er bortimot dobbelt så mange innflyttere herfra som fra Sørvestlandet»
(Sørlie 1938: 134)
Nå bruker Sørlie denne kilden på en litt lettvint måte. Borgerboken er ikke en oversikt over innflyttere til Bergen, den er en oversikt over navn og føde- by til dem som tok borgerskap i byen, (Fossen 1979a: 44) noe ikke hvem som helst kunne gjøre. (Fossen 1979b: 56) Borgerboken kan altså fortelle oss at blant de norske innflytterne, var det de fra Nordvestlandet som hadde høyest status, men derfor kan det, teoretisk sett, godt ha vært stor inn- vandring også fra andre deler av landet. Likevel kan dialekten fra Nordvest- landet godt ha satt sitt preg på bydialekten, i og med at språket til de med høy status i samfunnet også ofte i seg selv får høy status. Men med det so- siolingvistikken har lært oss om «covert prestige» (Sandøy 1985: 151), vet vi at også dette blir en for enkel forklaring.
Mye av det samme stoffet fra artikkelen i 1938 går igjen også i den lille boken fra 1969. Det er tydeligvis viktig for Sørlie å vise at bergensk er et vestlandsk målføre, og at språkutviklingen som har foregått i byen, har vært norsk, ikke dansk eller tysk. (Sørlie 1969: 10-11) Han tar for seg åtte språk- lige fenomen, som han behandler forholdsvis grundig innenfor den overord-
Arbeidet ble påbegynt bare åtte år etter at Sørlie gav ut sin bok Bergens eldste bymål og andre studier. I løpet av denne perioden er det skjedd et paradigmeskrfte innenfor norsk dialektforskning. Interessefeltet har forflyttet seg, objektet er et annet, og metodene er andre. Likevel er det samme dia- lekten, og jeg mener at de forsjellige tilnærmingsmåtene utfyller hverandre.
Nå er det ikke lenger en språkhistorisk innfallsvinkel som er den primære, det er ikke lenger det viktigste å bruke gamle, skriftlige kilder for å vise at slik var dialekten før, og derfor er den slik den er i dag. Sørlie skrev nok fremdeles i legitimitetstradisjonen, den tradisjonen der det viktigste ved forskningen på bydialektene var å vise at de i bunn og grunn var norske, og ikke «dårlig dansk». De gamle håndskriftene ble selvfølgelige og viktige kilder i derte arbeidet. I den grad Talemålsundersøkelsen i Bergen (TUB) er språkhistorisk, er det innenfor rammen av en menneskealder. Dette er et re- sultat av at dialektforskningen har fatt lydbåndopptak av så naturlig tale som mulig som hovedobjekt, og det beste en da kan gjøre innen språkhistorie, er å intervjue gamle og unge og undersøke forskjellen i språket. Da må en ta med den feilmarginen det er at folk endrer talemåtene sine gjennom livet;
dette er vel likevel en mindre feilmargin enn en forskers synsing og erindring sammen med skriftlige kilder.
TUB er utført i en sosiolingvistisk tradisjon etter Labov, som har gjort sine viktigste undersøkelser i store, amerikanske byer. Ideen bak under- søkelsene bygger på at alle mennesker kan plasseres i en av fire sosioøko- nomiske klasser, og at dette, sammen med kjønn og hvor i byen en bor, kan gi forklaringen på hvorfor folk snakker forskjellig innen en og samme dia- lekt. Det oppsiktsvekkende i TUB var at det var så liten forskjell på språket til informantene. Der var forskjell fra de eldre til de yngre, men svært liten blant de unge. Den kjønnsforskjellen som eksisterte blant de eldre, var også mye mindre blant de unge. De unges språk var svært homogent. Disse resul- tatene kan fortelle oss mye både om virkningene av norsk språkpolitikk i etterkrigstiden og om det norske samfunnet der likhetstanken har vært sen- tral (Gullestad 1985: 18).
20 Q 2 Oversikt over tidligere forskning om bergensdialekten , korte stavelser har fatt kort vokal og lang konsonant, skyldes påvirkning fra Østlandet eller Trøndelag. Grunnen er at utviklingen har gått lenger i Bergen, (f.eks. vikke, <uke>) og dette skulle motbevise påvirkningsfor- holdet. Nå er det teoretisk sett ikke noe i veien for at en tendens kan komme fra et sted til et nytt, for så på det nye stedet å finne fotfeste og fortsette ut- viklingen på egenhånd, gjerne lenger enn denne utviklingen noensinne har gått på «moderstedet».
Fremstillingen avsluttes av et kapittel som heter «Bysamfunnet og språk- utviklingen». Der konkluderer han med at nordvestlandsk danner det vikt- igste grunnlaget for Bergens bymål, men at språkutviklingen har gått så mye raskere der enn i bygdene omkring på grunn av språkbrytingen som igjen kan forklares ut fra internasjonaliteten, politisk aktivitet, tettboddhet og
«bevegelse» (s. 48). Dette er adjektiver som har mye felles med de Egil Pettersen tyve år senere bruker i sin populærvitenskapelige fremstilling av bergensdialekten i praktverket Den store dialektboka. Der heter det:
«Det rikt pulserende livet, den travle utadvendte virksomheten, den daglige forbin- delsen med utlendinger gav byen en egen livsstil, en egen rytme, og den var nok med på å gi talen et hastigere tempo, en livligere rytme.» (Pettersen 1990: 199).
Som avslutning minner Sørlie oss om at bergensdialekten ikke bare har mottatt impulser fra andre steder, i aller høyeste grad har språkutvikling også utgått herfra:
«Bergen var den største havnebyen t leia, og impulser og novasjoner gikk herfra både nordetter og søretter langs kysten.» (Sørlie 1969: 53)
2.3 Talemålsundersøkelsen i Bergen
Dette var et prosjekt som ble kalt «Talemål hos ungdom i Bergen», der målet var «å undersøke utviklinga i bergensmålet og variasjonen i talemålet hos ungdommen,» (TUB 1988/1: 1). Utviklingen i dialekten ble undersøkt ved å bruke pensjonister og ungdomsskoleelever som informanter, og så sammenligne språket til de to gruppene med hverandre. Variasjonene i språket til ungdommene ble undersøkt ved å dele ungdommene opp i grup- per etter kjønn, bydel og sosioøkonomisk klasse. I tillegg ble det undersøkt hvorvidt mønsteret for variasjon hadde endret seg, dvs. om kjønns- eller klasseforskjellene gav samme utslag i språket blant ungdommen som blant pensjonistene.
«morsmål») blir mindre vanlig, og at gatespråket utvider sitt domene (Sandøy 1989: 73). Konsekvensen av en utvikling der dialekten nærmet seg standardspråket, ville vært at den unge delen av befolkningen snakket mer standardaktig enn de eldre. Lesley Milroy (Milroy 1987: 15) påstår at «this assumption has not in general been borne out by empirical observation.»
Hun refererer samme sted en undersøkelse utført i London, som gav motsatte resultater: «....that Cockney features are advancing among the youngest speakers at the expence of RP features.»
I Norge er det også lavstatusspråket som er ekspansivt blant ungdommene i de store byene. Helge Sandøy knytter denne utviklingen til etterkrigstidens politikk, som har ført til at de sosiale ulikhetene er blitt mindre:
«Og med den utviklinga vi har hatt i etterkrigstida med sosial utjamning og fram- vekst av ein ungdomskultur, styrer denne (identtfiserings)funksjonen språkutvik- linga klårt i ei lei: todelinga i eit gatespråk og eit høgare talemål forsvinn til fordel for ein meir felles dialekt, og denne nye fellesdialekten er i hovudsak basert på det gamle bymålet, eller gatespråket. Det er altså ISgstatusspråket som er på offen- siven, og det med stor styrke.» (Sandøy 1989: 73)
3 TEORI
3.1. Innledning
I dette kapitlet vil jeg drøfte samlet teorier om det som er kjernen i denne oppgaven: Dialektbruk. Mens dialektologien tradisjonelt har forsket i dia- lektinnhold, er det dialektbruk som er sosiolingvistikken objekt.
Dialektbruk innebærer i de aller fleste tilfeller variasjon, derfor vil jeg legge vekt på teorier om hvorfor folk varierer språkbruken sin, og hvorfor der er variasjon mellom språkbruken til språkbrukere innenfor samme dialektom- Forholdet dialekt/standardspråk er viktig, hvilket av de to som står sterk- est, kan si oss noe om hvilke krefter som dominerer samfunnet vårt. Et annet viktig stikkord er prestisje, et begrep det viser seg å være svært vanskelig å definere. Sosiolingvistikken har også vært knyttet til kvinneforskning, forskningsresultater som viser forskjell i kvinners og menns språkbruk har vært tolket på ulike måter, og skapt debatt.
I tillegg til alt dette er innovasjon et viktig tema innenfor sosiolingvis- tikken. For at en dialekt skal endre seg på sikt, må noen sette i gang pro- sessen, og det blir interessant å finne ut hvem det er, og hvordan endringen går for seg.
3.3. Det vanskelige prestisjebegrepet
Når lavstatusspråket er på offensiven, må det vel bety at det ikke har så lav status likevel? Her er vi fremme ved noe av kjernen i sosiolingvistisk teori:
Det som er språksamfunnets offisielle prestisjenorm, er ikke nødvendigvis det språket alle medlemmene i språksamfunnet ønsker å bruke. Det var Labov som først satte navn på dette fenomenet (i følge Rekdal 1979: 201), og skapte begrepsparet overt prestige/covert prestige. En grei definisjon av begrepsparet finner vi i Hudsons Sociolmguistics (Hudson 1980: 201):
«Overt prestige: the prestige of the high-status group representing, symbolically, the whole community. Covert prestige: the prestige of the local, non-prestige group.»
Rekdal oversetter begrepsparet til norsk, og snakker om åpen og skjult pre- stisje. Dette er et lettfattelig begrep, det fokuserer på at enten du tilnærmer deg den overordnete, la oss kalle den den fellesnorske prestisjen, eller du tilnærmer deg en lokal prestisjenorm som i forhold til den fellesnorske pre- stisjen er en lavstatusnorm, så er det de samme kreftene som drar: Et ønske om å identifisere seg med en bestemt norm, evt. de menneskene som mål- bærer denne normen. Problemet med begrepet oppstar hvis en undersøker 3.2. Dialekt: Standardspråk
En bekymring som har ført til mye verdifullt innsamlingsarbeid, er at dia- lektbruk er et utdøende fenomen, og at utviklingen sakte, men sikkert går mot bruk av et standardtalemål. For hundre år siden førte bekymringen til en begynnelse på det store kartleggingsarbeidet det har vært å beskrive særlig fonologi og leksikon i ulike norske bygdedialekter. I de siste tiårene er det bydialektene som har vært i sentrum, og i forbindelse med det har det vært reist spørsmål om «gatespråket» i byene er et utdøende fenomen. Svaret har oftest vært nei, det viser seg at utviklingen i byene like ofte går i motsatt retning, nemlig at bruken av et standardtalemål som normaltalemål (eg. som
gang av pensumlister i litteratur på de forskjellig språkfagene ved vårt fa- kultet ville nok vise at i svært mange tilfeller blir litteratur av menn om menns opplevelsesverden og problemer forelest over som allmennmenneske- lige problemstillinger, mens tilsvarende litteratur av kvinner om kvinners opplevelsesverden og problemer blir stemplet som «kvinnelitteratur», og dermed som noe ikke allmennmenneskelig. Jeg sier ikke at fokuseringen på
«kvinnelitteratur» er uheldig. Jeg tror det har vært nødvendig i det bevisst- hetsarbeidet som har pågått nå i flere tiår, og som kanskje en gang i frem- tiden vil føre frem til likestilling mellom kjønnene.
Målet for vitenskapen mener jeg må være å komme forbi det stadiet der kvinneforskningen er en liten (eller stor) utvekst på den maskulint betingete hovedforskningen. Utviklingen bør gå mot en inkluderende forskning der det feminine ikke blir sjaltet ut som spesialfelt, men som noe allmennmenneske- lig som på samme måte som det mannlige, gjennomsyrer all forskning.
Nettopp Rekdals påpeking av at kvinners prestisje er den åpne prestisjen, den som storsamfunnet kjenner til og vedkjenner seg, og at menns prestisje er skjult, er relevant for sosiolingvistiske analyser også i dag. Særlig når en skal forstå skillet mellom unge og eldre kvinner. De underliggende kreftene kan vi da forstå slik at normen som har styrt menns språkbruk, etterhvert også brer seg til kvinnene. Hvordan vi skal tolke denne overgangen, er ikke fullt så enkelt. En måte er å se det som direkte påvirkning. Rekdal nevner (s.
203) «Det faderlige råd til kvinner om å snakke som menn». Dette rådet er nok blitt gitt ut fra tankegangen:
«Menn og kvinner snakker ikke likt. Menn er frie, kvinner er ufrie. Hvis kvinner begynner å snakke som menn, blir de også frie».
Teorien er at hvis en gruppe i samfunnet er diskriminert fordi den ikke er lik en annen gruppe, så skal diskrimineringen opphøre hvis den diskriminerte gruppen blir mer lik den gruppen som diskriminerer. Dette kan slå ut på de underligste måter: En lærerinne har (i muntlig samtale) fortalt meg at hun ikke bare endret sin egen dialektbruk (preget av høystatusformer) til fordel for et mer lavstatuspreget språk (i klasserommet - dette for å være et godt forbilde for elevene -) hun oppfordret også jentene i klassen til å snakke mer sånn som guttene, alt selvfølgelig i beste mening, og trolig ut fra tanke- gangen over.
Jeg tror det er mye i Sandøys analyse (ovenfor) som sier at guttenes språk, lavstatusspråket er ekspansivt på grunn av likhets- og solidaritets- hva som er bak identifiseringsønsket, bak «kreftene». Er det, når alt kommer
til alt de samme kreftene som drar? Eller er det ulike krefter som arbeider på m i r o - og på makroplan? Er det forskjell på å rette seg etter en nær eller
en fjern norm? . „ , . ,c ,
Helge Sandøy nevner at språket har en idenufisenngsfunksjon (Sandøy 1985- 150) Dette er den nære normen alle retter seg etter. At noens nære norm er sammenfallende med hele språksamfunnets fjerne norm, er, syn- kront sett, tilfeldig. Et slikt synspunkt betinger en ting: Nemlig at de mel- lommenneskelige strukturene er identiske i alle lag av samfunnet. Skal denne språkets identifiseringsfunksjon være lik i alle samfunnslag, må nettverkene være like også, ellers kan de ikke tillegges like stor vekt. Nå hevder James Milroy (forelesning, UiB, 8/9/92) at det ikke er slik, nettverkene er ikke like i alle samfunnslag. Derimot mener han at arbeiderklassen er karakterisert ved sterke bånd (min oversettelse av «strong ties»), og at middelklassen er karakterisert ved svake bånd (min oversettelse av «weak ties»). I så fall kan en jo hevde at språkets identifiseringsfunksjon er typisk for de som er med i et nettverk preget av sterke bånd, og at språket som prestisjemarkør er typisk for de som er med i et nettverk preget av svake bånd. Har en bare svake bånd til sin egen gruppe, trenger det ikke bety så mye hvordan normen til denne gruppen er. Da er det likevel lett for at en retter seg mot den normen som er overnasjonal. Har en sterk tilknytning til sin egen gruppe, vil jeg tro at det å følge gruppens norm blir noe langt viktigere.
3 4 Dialektforskingen som en del av kvinneforskningen
Olaug Rekdal knytter begrepsparet åpen/skjult prestisje til forskjellen mel- lom kvinners og menns språkbruk, og går til angrep på Else Ryens påstand om at det er på grunn av vår utrygge sosiale posisjon vi kvinner bruker flere prestisjeformer enn mennene. Rekdal mener dette er en skeiv fremstilling av saken fordi den betrakter den ene gruppens adferd som nøytral, og den andre gruppens adferd som markert. Heller burde en studere begge gruppers motiver for handling, og normene som styrer disse forskjellige handlingene, på lik fot. En slik skeivhet har oppstått fordi forskningen er patriarkalsk. Jeg tror en kan bygge videre på det, og si at paradigmet som forskningen skjer innenfor, er patriarkalsk. At svært mange oppfatter det slik, har resultert i at en har opprettet et eget «senter for kvinneforskning» ved universitetet, og at en har begreper som kvinnelitteratur osv. De som driver med
«kvinneforskning» arbeider vel også innenfor det paradigmet der menns
hundre senere. I artikkelen «Naboopposition - Knot» i Maal og Minne 1917, tar han for seg hvordan ønsket om ikke å identifisere seg med en viss gruppe fører til overdrivelse av et dialekttrekk som en regner for sitt eget.
Larsen viser hvordan dette igjen kan føre til det vi i dag kaller hyperkorrekte former. En av informantene i materialet som ligger til grunn for denne opp- gaven, illustrerer dette ved sin (i forhold til det tradisjonelle bergensk han gjeme vil snakke (min tolkning + hans utsagn)) overdrevne bruk av lang æ.
tenkningen i det sosialdemokratiske samfunnet. Men jeg kan også se en annen årsaksfaktor, som kan virke sammen med denne: Nemlig den vekt det i ungdomskulturen legges på å ha det gøy. En av popheltene da jeg var barn, Rod Stewart, sang: «Blondes have more fun», og jeg tror jentene har funnet ut at «Rampegutter have more fun». Jeg tror ikke at jentene har tatt over eller blitt like ivrige til å drive hærverk som rampeguttene, men det grunn- leggende hos rampeguttene har de skjønt: Det kan være minst Uke gøy å bryte regler som å følge dem. Å bryte språkregler er da, relativt sett, en uskyldig sak, en mindre farlig måte å «tøffe seg» på enn å bryte regler med materiell skade som følge. Før jeg avslutter refleksjonene over språk og kjønn for denne gang (se kap. 6 for dette materialets (manglende) kjønnsfor- skjeller), vil jeg gi Rekdal siste ordet, der hun trekker frem hva frigjøring egentlig dreier seg om:
«At kvinner legger av det «korrekte» språket og snakker mer dialekt, mener jeg er et ledd i opprøret mot den gamle kvinnerollen. Men hvis vi ikke har et videre sikte, er jeg redd at det bare blir et opprør på mannssamfunnets premisser. Vi må passe oss for å falle i samme normtvang under nye herrer. Lyd- og formvalg burde ikke være det viktigste ved språket. Det viktigste er å forholde seg til sin virkelighet og sitt språk som subjekt: Finne de begrepene som er gyldige for oss, gi dem navn, selv bestemme de normene som skal gjelde for oss.» (Rekdal 1979: 203)
3.6 Variasjon
Alle disse motivene folk har for å snakke forskjellig fra hverandre, er psyko- logisk betinget. Men innenfor den moderne sosiolingvistikken har det, som navnet sier, vært lagt mest vekt på sosiale, og mest sosioøkonomiske for- skjeller blant folk, og hvordan dette slår ut i språkforskjeller. Informantene er blitt delt inn i forskjellige grupper, oftest tre eller fire, kriteriene for inn- deling har blant annet vært inntekt og boligstandard (Venås 1984:22 og 112). Sosial klasse har så vært sett i forhold til andre sosiale variabler, som kjønn og alder, men ofte slik at sosial klasse er den overordnete sosiale vari- abelen, som de andre blir sett i forhold til. Dette blir kritisert av Lesley Milroy (Forelesning, UiB, 8/9/92). Hun viser til at det f.eks. i Labovs mate- riale finnes eksempler på at klasseforskjellene settes som overordnet selv der kjønnsforskjellene er det eneste reelle, slik at en far en skeiv fremstilling.
En annen ting som er interessant, er forholdet mellom sosiale og språk- lige forskjeller innenfor samme språksamfunn. Som nevnt ovenfor, mener Sandøy at utjevningen av sosiale ulikheter i Norge kan være en grunn til at flere undersøkelser viser et forholdsvis homogent ungdomsspråk. Hudson viser til at om det finnes mye variasjon eller ikke innenfor et språksamfunn, kan være betinget av styrkeforholdet mellom kreftene han kaller
«individualism» og «conformity»:
«The amount of variation actually found within any given community will depend on the relative strengths of these two forces, so that conformity will predominate in some communities and induvidualism in others.» (Hudson 1980; 14-15)
Det er klart at disse to teoriene kan ses samlet, en kan bruke Hudsons teori til å forklare Sandøys: I et samfunn som det norske, der likeverd har vært knyttet nært opp til konkret likhet (Gullestad 1985: 18), er det ingenting i veien for at konformitet er en sterkere kraft enn individualisme.
3.5 Hyperkorrekthet
Det er ikke bare med hensyn til språkforskjeller mellom kjønnene det kan være nyttig å bruke begrepsparet åpen/skjult prestisje. Allerede i 1913 var Amund B. Larsen inne på en av mekanismene som gjør at vi ønsker å snak- ke forskjellig, selv om han brukte andre ord på det. Han bruker ordparet bestrebelse/protest, som egentlig er like godt som det vi har oversatt fra engelsk (åpen/skjult prestisje):
«Man må nemlig forutsette, at der i enhver by findes både bestræbelser for at være fin, fordi man vil være bymand, og - hos andre karakterer og i andre livsforhold, men såvel hos byens indfødte som hos indflyttere - bestræbelser for at protestere mot alt det polerte væsen i byen.» (Larsen og Stoltz 1911-1912: 80)
Variasjon, det at vi snakker forskjellig fra hverandre og ofte fra oss selv, er en handling med flere forskjellige bevissthetsgrader. Som det foregangsmen- nesket Amund B. Larsen var, trakk han frem flere forskjellige motiver. Dette er motiver som så er blitt «gjenoppdaget» under andre navn et halvt år-
variablene har ulik bruksverdi. Noen språkdrag er sterkt stigmatiserte, slik at vi kan regne med at i hvert fall en stor del av språkbrukerne er seg bevisste om de bruker dem eller lar det være. Det er på slike variabler det har vært lettest å finne mønstre som samsvarer med de sosiale variablene. Andre språkdrag er mindre markerte. Selv om det fins to eller flere varianter også av disse variablene, slik at muligheten for å la variantene ha ulike sosiale signal innebygd i seg, kan denne muligheten være uutnyttet. At slike ord/uttalemåter ikke fungerer på samme måte som identifikasjonsmarkør, ser vi ved at bruken ikke danner noe mønster i forhold til de sosiale variablene.
Ifølge Helge Sandøy (forelesning, april 1990) kan mangel på slik samvaria- sjon være et statistisk bilde på at et språkdrag har stor bruksverdi i alle so- siale lag. De med mindre akseptabilitet viser altså samvariasjon. Et eksem- pel på et språkdrag med stor bruksverdi i bergensdialekten, er det anaforiske pronomenet han brukt om inanimate. Både Ulland 1983: 16 og min egen undersøkelse (se analysekapitlene under) viser at han er godt brukende blant bergenserne, uansett om de ellers velger seg fortrinnsvis høy- eller lav- statusvarianter av dialekten. Bruken av han er altså ikke (evt. svært svakt) sosialt markert, til tross for at formen er svært avstikkende fra bokmåls- formen den. Dette viser at det er helt tilfeldig hvilke språkdrag som blir stigmatiserte og hvilke som ikke blir det.
Variasjon mellom språkbrukere er en ting, variasjonen innad i hver enkelt språkbrukers språk er noe annet, og et spørsmål som fanger begge typene av variasjon er: Hvorfor varierer vi på forskjellige måter? For å svare på et slikt spørsmål må en ta stilling til hva variasjon er. Og hva det er i det aktuelle språksamfunnet en arbeider med, da også det å variere talen sin, akkurat som det å bruke den ene eller den andre varianten konsekvent, kan bety for- skjellige ting i forskjellige samfunn.1 Paul Kerswill har laget et oppsett der variasjon i en persons tale kan være tre ting (Kerswill 1985: 2):
1) Variasjonen kan være arvelig i systemet, som en del av systemet.
2) Variasjon kan være bevisst veksling mellom to adskilte system.
3) Variasjon kan være et delsystem mellom to adskilte system.
Nå er Kerswills utgangspunkt variasjon i innflytteres språk, ikke variasjon innad i en bydialekt. Jeg tror likevel de tre punktene er interessante i forhold til sosiolektisk variasjon. Hvis vi tar det siste punktet først, at variasjon er et delsystem mellom to adskilte systemer, så mener jeg dette punktet beskriver det en har funnet i svært mange sosiolingvistiske undersøkelser i store byer:
De to adskilte systemene, sosiolektene, er språkene til underklassen og overklassen; variasjonen finner en først og fremst i middelklassen. En ser for seg et språklig kontinuum, der ytterendene representeres av over- og under- klassen. Middelklassen utgjør midtsjiktet også språklig, deler av den nær- mest overklassen, og deler av den nærmest underklassen.
Punkt 2), at variasjon er bevisst veksling mellom to adskilte system, tolker jeg som situasjonsbetinget variasjon, altså at språkbrukeren behersker begge de sosiolektene som danner ytterendene i kontinuumet, og veksler mellom dem ettersom situasjonen krever det.
Hvorvidt det er fakultativ eller komplementær variasjon Kerswill mener, er det litt vanskelig å se, men jeg kan ikke se at det skulle være noe i veien for at variasjonen ofte kan være begge deler i et samfunn: Variasjonen kan være fakultativ på språksamfunnets nivå, men komplementær på individnivå.
Måten individet varierer språkbruken sin på, kan være hennes eller hans måte å identifisere sin plass i språksamfunnet, og derved i det sosiale uni- vers, på.
Det er selvfølgelig også mulig at variasjonen på samfunnsnivå er kom- plementær, og at denne variasjonen kan gå i arv, sml. punkt 1), som sier at variasjonen kan være en nedarvet del av systemet. Et eksempel på dette kan være at flere generasjoner etter hverandre holder på at en sier /dø:/ om men- nesker som er døde, men /døu/ evt. /dæ*/ om dyr som er døde.
Punkt 1) er også interessant i forhold til bergensdialekten, særlig i forhold til pidginteoriene som brukes for å forklare hvorfor denne dialekten er blitt slik den er blitt.2 Da kan en tenke seg at variasjonen er oppstått ved språk- blanding, og at i stedet for at neste generasjon har fått et homogent system, så er noe av språkblandingen blitt stående som variasjon i dialekten. Dette kan tale mot at det finnes to adskilte sosiolekter i bergensk, selv om det teo- retisk ikke er noe problem å etablere to sosiolekter i dialektinventaret. Dette kan gjøres ut fra forholdet til skriftspråket, ut fra folks holdninger og ut fra tradisjon. Spørsmålet er om kartet, den teoretiske etableringen av to adskilte sosiolekter, stemmer med terrenget, slik folk virkelig snakker.
1 Hvordan den samme språklige varianten kan ha ulik verdi i ulike språksamfunn er godt eksemplifisert i Norge ved varianten _/e (1. pers.) I Stavanger er dette høy- statusvarianten, lavstatusvarianten er eg. Mange steder på østlandet Nje lavstatus-
varianten, høystatusvarianten erjei. 2 Se f.eks. Kerswill 1990.
much less risky.» (s. 368) 3.7 Innovasjon .
Et siste punkt vil jeg ta med innenfor generell, sosiolingvistisk teon, og det er teorien om innovasjon. Hvem innfører nye språkdrag i en dialekt, hvorfor sprer noen nye språkdrag seg på bekostning av andre, og hvordan. Hudson nevner to teorier (Hudson 1980:41-43 og 169-171) om hvordan spredningen foregår med utgangspunkt i at innovasjonen både kan ha oppstått som en indre språklig utvikling eller som et trekk brakt inn i dialekten utenfra.
Innovasjonen kan selvfølgelig la være å bre seg. Om det blir spredning eller ikke er avhengig av statusen til den gruppen som står for innovasjonen. Blir det spredning, kan det beskrives som en bølge, dvs. at språkdraget sprer seg gjennom befolkningen som ringer i vannet når en har kastet en stem nedi.
Denne bølgeteorien har vært anerkjent i hundre år, Hudson kritiserer den på ett punkt, nemlig at den ikke sier noe om grunnen for at en spredning stop-
« the influence of an item stops when individuals choose for some reason not to identify themselves with the group which uses it. This means that the location of an isogloss may be the same one year as it was a century before - unhke the waves in a pool - since the strength of influence of the group with which it is associated may still not be strong enough to make it move any further.» (s. 42)
Senere forbinder han denne bølgeteorien med «the theory of lexical diffu- sion» som går ut på at en lydendring sprer seg gjennom ordforrådet ord for ord Satt sammen med bølgeteorien, vil det si at det er de samme ordene som først får lydendringen hos alle de språkbrukerne som tar opp endringen i språket sitt. I bergensk ser vi at verbet være er blant de siste som tar opp i seg overgangen fra lang e til lang æ. (se kap 5 under).
Hudson nevner (se sitatet) identifikasjon med gruppen som bruker språk- draget som et viktig motiv for å selv ta det i bruk. Lesley Milroy går ned på et enda finere nivå, til det sosiale nettverket, og sier hvem innenfor et nett- verk som begynner med noe nytt. (Milroy 1985:368) Også innenfor den gruppen som man gjerne vil identifisere seg med, begynner ikke alle å snak- ke på en ny måte samtidig. Milroy mener det ikke er kjeraepersonene i nett- verket som begynner med noe nytt, de holder tvert imot normen ved like, slik at for at det nye skal kunne seire innenfor gruppen, må kjernen ta det opp. Men først etter en stund:
« persons central to the network would find direct innovation a risky business, but adopting an innovation which is already widespread on the edge of the group is
I praktisk analysearbeid skulle dette bety at når innovasjonen er helt ny (1.
stadium), er det de med lav nettverksskåre som skårer høyt på forekomster av det nye. Når også de med høy nettverksskåre skårer høyt, er utviklingen gått et skritt lenger (2. stadium), og de siste til å ta opp «det nye», som innen den tid (3. og siste stadium) ikke er så nytt lenger, er de med middels nett- verksskåre. Dette er ikke helt sammenfallende med analysene i dette ar- beidet. Se 11.2.
3.8. Teorier om nettverk
Bruken av sosiale nettverk er en hjelpedisiplin innenfor sosiolingvistikken.
Modellene er lånt fra samfunnsfagene, der bruken av slike modeller er et mål i seg selv når forskerne skal finne ut noe om samfunnet. For oss er situa- sjonen en annen: Først skal vi lære noe om språket via bruken av nettverks- modellene, deretter skal vi lære noe om samfunnet via språket. Sett i et slikt perspektiv, er det ikke så rart at det er vanskelig å få fatt på teoriene om nettverksmodellene innenfor vårt fag. Mitt inntrykk er at i den grad en innen- for språkvitenskapen har lånt inn slike hjelpedisipliner, så stoler en på at de som har det som primærdisiplin, står for den teoretiske bakgrunnen, og at det ikke er vår sak.
Hos Lesley Milroy, som vel er den som er mest kjent for å ha brukt nett- verksmodellene i språkundersøkelser, kunne en vente å finne utredninger om teorien bak modellene. Men verken i Language and Social Networks fra 1980 eller i Observing & Analysing Natural Language fra 1987, er det mye å finne om teori, det meste dreier seg om metode og praktisk bruk av model- lene. Et utsagn i innledningen til Observing & Analysing Natural Language vitner om at Lesley Milroy ser teori og metode som en integrert helhet, og dette er trolig grunnen til at teori ikke er sj altet ut som eget tema:
«An account of method divorced from theory is not considered to be helpful, desi- rable, or even possible.» (Milroy 1987: xi)
Språkvitenskapens forhold til nettverksmodellene er muligens først og fremst verktøypreget: En slår fast at det er et nyttig og godt verktøy, og kon- sentrerer seg om å lære hvordan det skal brukes.
Men det at disse modellene kan tjene språkvitenskapen, må jo ha et teo-
forholdene som nettverksmodellene kan kartlegge, har betydning for nett- verksmedlemmenes språklige adferd.
En regner med at innenfor et nettverk prøver medlemmene å snakke så likt hverandre som mulig, for å vise solidaritet med hverandre, og for å bli likt av hverandre. Dette blir beskrevet nøye i Giles og Smiths artikkel
«Accomodation theory: Optimal Levels of Convergence». Her blir samtale- partneres tilpasning til hverandre sett ut fra forskjellige motiver, blant annet at vi tilpasser oss i den grad vi har nytte av det:
«Thus, if we have the choice of doing (or saying) A or B, we tend to choose the alternative which maximizes the chances of a positive outcome, and minimizes the chance of an unpleasant one.» (Giles og Smith 1979: 48)
3.9.2 Kjønn
Den heftigste kvinnekampen pågikk på 1970-tallet, og da hadde størstedelen av informantene i denne undersøkelsen sannsynligvis et innarbeidet språk, som ikke lot seg påvirke av gode råd om å snakke slik eller slik til fordel for likestillingen. (Se 3.4). Jeg tror at de yngste informantene, som er født på 1960-tallet, er blitt påvirket av de nye idealene. Jeg tror likevel at vi også i dag markerer kjønn ved hjelp av språkbruken, derfor viser hypotesene at jeg forventer en konservativ byspråksituasjon:
a) Kvinnene vil ha høyere frekvens på høystatusvariantene enn mennene.
b) Mennene vil ha høyere frekvens på de gammeldagse variantene enn kvin-
3.9.3 Nettverksskåre og Holdningsskåre
Ut fra teoriene i 3.8 vil jeg gå ut fra at de som skårer høyt på disse skårene, i høyere grad bruker et språk som er likt normen i det nettverket de befinner seg i, enn de som skårer lavt. Problemet er selvfølgelig at jeg ikke har noen oversikt over språknormen i alle de nettverkene som de forskjellige infor- mantene er medlemmer i. Men i følge teoriene om sterke og svake bånd i 3.3, kan en finne grunn for å tro at det er mer sannsynlig å finne utpreget dialektbruk hos dem med høy nettverksskåre (og holdningsskåre) enn hos dem med lav nettverksskåre (og holdningsskåre). «Utpreget dialektbruk»
definerer jeg som gammeldagse varianter på de variablene der hovedmot- setningen er moderne/gammeldags, og som lavstatusvarianter der hovedmot- setningen er høystatus/lavstatus.
a) De som både har høy nettverksskåre og høy holdningsskåre har høyest frekvens av både lavstatusvarianter og gammeldagse varianter.
3.9 Presentasjon av de hypotesene som analysene i kap. 5-9 er foretatt
3.9.1 Alder
I 3.2 ble det vist at teorien om at et standardspråk vil overta for dialektene, ikke er blitt bekreftet ved empiriske undersøkelser. Tvert imot ser det ut til at det, i hvert fall i byene, er «gatespråket» som er på fremmarsj blant de unge. Jeg ser ingen grunn til å tro at forholdene er annerledes i Bergen.
Likevel tror jeg ikke at unge bergensere konsekvent bruker mer lavstatus- former enn eldre bergensere. Dialekten har fått nye både høy- og lav- statusvarianter siden de eldste informantene vokste opp, og denne situa- sjonen mener jeg det er viktig å la hypotesene gjenspeile:
a) På variablene «formelt subjekt, presenteringskonstruksjon» og «lang e/æ foran r» ventes det at de eldste informantene skal ha høyest frekvens av de konservative variantene der og e.
b)På variablene «sj-lyd» og «kj-lyd» ventes det at de yngste informantene skal ha høyest frekvens av det såkalte ombyttingsfenomenet, dvs. en om- bytting av uttalen av de to lydene.
c)På variablene «1. pers. av de pers. pron.» og «nektelsesadverb» ventes det at de eldste informantene skal ha høyest frekvens av høystatusvari- antene jei og ikke.
d) På variablene «noe» og «mye» ventes det at de yngste informantene skal skåre høyest på de moderne høystatusvariantene noe og mye.
3.9.4 Bydel
Bydelene Sandviken og Nordnes blir beskrevet nøye i neste kapittel, i 4.2.3.
Hypotesen har sitt grunnlag i kjennskap til sosiale og demografiske forhold i de to bydelene, både i et historisk perspektiv og i forhold til utviklingen i a) De fra Nordnes har høyere frekvens av både lavstatusvarianter og gam- meldagse varianter enn de fra Sandviken.
3.9.5. Skriftspråk
Det å måle hvorvidt folk blir påvirket av stadig bruk av skriftspråket, har, såvidt jeg vet, ikke vært vanlig i sosiolingvistiske undersøkelser i Norge. Det har muligens vært betraktet som en selvfølge at de som tilhører de høyere sosiale klasser, har arbeid der bruk av skriftspråket er en viktig del av hver- dagen, og at dette er mindre vanlig i de lavere sosiale klasser, slik at pro- blemstillingen automatisk blir en del av en klasseanalyse. Selvfølgelig er det mye sant i dette, men det finnes unntak, som vi skal se i kap. 9. Hypotesen gjenspeiler en tro på at skriftspråket (i Bergen: bokmål) har påvirkningskraft:
a) De som bruker skriftspråket mye i sitt daglige arbeid, har høyest frekvens av skriftspråksvariantene.
4 METODE
4.1 De språklige variablene
Jeg vil her vise hva Bergens Bymål kan opplyse om de språklige variablene jeg har valgt å analysere. Jeg vil også ta med hva som er skrevet om disse variablene ut fra Talemålsundersøkelsen i Bergen (TUB) 1977-84, i tillegg til endel andre, spredte kilder.
4.1.1 De fonologiske variablene Variabel 4, j/-lyd og variabel 5, kj- lyd Variantene av disse to variablene er:
Variabel 4: sj-fyd:
a) To adskilte lyder: sj. Dette er den opprinnelige uttalen av lyden i dia- b) Palatoalveolar frikativ, J.
c) En mellomartikulasjon mellom a) og b): Jj. Begynnelseslyden er som b), men e n / er også tydelig hørbar.
d) Palatal frikativ, c.
Variabel 5: A/-lyd;
a) Palatal frikativ, c. Dette er den opprinnelige uttalen av lyden i dialekten.
b) Palatoalveolar frikativ, j .
En regner med at en forutsetning for sammenfall mellom disse to variablene er en overgang fra variabel 4's variant a) sj til variant b) J.
Det er ikke det minste uventet at Larsen ikke nevner sammenfall/ nøytrali- sering av kj- og sj- lydene i bergensk: dette fenomenet eksisterte ikke på hans tid. Han nevner at * - lyden ikke (lenger?) er enerådende i bergensk («/
4 Metode
andre, i tillegg til at det opptrer overgangsartikulasjoner.» (Haslev 1981: 209) dag er er der indtrådt nogen assimilasjon» Larsen 1911-1912: 40) og, kan-
skje mer interessant, at det ved siden av g også - om enn sjelden - hørtes c.
« men vi har også truffet enkelte som uttaler en palatal lukkelyd foran spi- ranten, altså tj ,...»(Larsen 191M912: 39)
Nå nevnes det også i artiklene fra TUB at den ustemte, palatale klusilen c høres i Bergen, men dette materialet inneholder en del stoff som ikke kan regnes som bergensdialekt i snever forstand, dvs. språket i deler av Arna og Ytre Fana. Derfor kuttes av og til disse informantene ut under analysear- beidet, se Johannessen 1984: 16.
Stig Helge Johannessen har skrevet om disse variablene, og konklusjonen hans er at jenter har høyere frekvens på j-uttale av ft/-lyd enn gutter, og at gutter har høyere frekvens på f-uttale av j>Iyd enn jenter, (Johannessen 1983:20). -
Sjlkj - variablene er spesielle i den henseende at en uttale som /Ji:nu/
<kino> eller /corts/ <shorts> like opp til for 15-20 år siden ble betraktet som talefeil. Barn med denne uttalen kunne risikere å bli sendt til logoped hvis de ikke behersket en «korrekt» fordeling av de to lydene. I dag er dette sjeld- nere (om noen foreldre fremdeles sender sine håpefulle til logoped av denne grunn, vet jeg ærlig talt ikke), men en ser til stadighet i avisenes leserbrev- og innringerspalter at særlig eldre mennesker ergrer seg over ombyttings- fenomcnet.
Blant vanlige folk synes det å være en brei oppfatning av at uttalemåter som /Ji:nu/ og /corts/ er et fenomen som hører de nye bydelene til, spesielt Fyllingsdalen. I Johannessen (1983: 23) viser Tabell 9 at Fyllingsdalen har mer ombyttinger totalt sett enn de andre bydelene, når typene «sjendis» og
«kjipsreiar» ses under ett. Det er spesielt uttalen /ci:p/, /corts/ <skip>,
<shorts> som særmerker Fyllingsdølene, så her følges lekfolks oppfatning av TUB - resultatene, eller kanskje heller omvendt.
I Maal og Minne var det på begynnelsen av 1980-tallet en rekke artikler som omhandlet spørsmålet om sammenfall av palatoalveolar og palatal fri- kativ i bergensdialekten. Trolig var det Talemålsundersøkelsen som gav grunnlaget for interessen, og mange interessante teorier kom opp. Jeg vil her bare gjengi noe fra en artikkel, av Marianne Haslev, om hvordan utviklingen trolig går for seg:
«På basis av det vi nå vet om lydendringer, er det ingen grunn til å anta at et sam- menfall mellom i\l og /?/ vil skje pa junggrammatisk vb ved at de umerkelig og re- gelmessig blir fonetisk likere. Tvert imot er det mer grunn til å vente at de lenge blir uttalt forskjellig i noen tilfelle, begge som [J] i andre, begge som [c] i enda
Variabel 6: Syllabisering + vokal forlengelse Variantene av denne variabelen er:
a) Syllabisering av n og / + vokalforiengelse. Dvs. at et ord som <hunden>
uttales /h«:n/. Ord der vokalforiengelse ikke er aktuelt, som feks. /di handle/ <de handlende> regnes ikke med, selv om det er et eksempel på syllabisering.
b) Verken vokalforiengelse eller syllabisering. Dvs. at et ord som <hunden>
uttales /hanen/.
Ved syllabisering blir n og f stavelsesbærende, og som en følge av dette blir vokalen umiddelbart foran forlenget. Vokalen holder likevel på den kvaliteten den hadde som kort, slik at en ikke far sammenfall i uttale mellom ord som <vinden> og <vinen>, men at de uttales respektivt [vi:n] og [vim].
Larsen ikke bare beskriver dette fenomenet, han gir også en forklaring på hvorfor det er blitt sånn:
«Når -en således skulde komme til efter nn eller 111 stammen, er der i BBm. like- som i mange bygdemål i øst og vest, et eiendommelig kvantitetsbytte forbundet med denne nye stavelse: for at undgå gjentagelse av de samme tungebevægelser ved de hinandcn nærstående konsonanter 1 og n, for, altså, at slippe forbindelser som hunn'n, kvell'n - som er den omhyggelige tales former - lar man vokalen forlanges, det nn som har hørt ordstammen til, falder enten helt bort (især vulgært) i hu:'n eller uttales bare som kort n (hu:n'n); ved 11 brukes i Vlg. og utvungen Dgl.
bare den sidste slags uttale (kvæ:ln).» (Larsen 1911-1912: 42)
I dag er denne utviklingen trolig gått lenger, dvs. at to uttalemåter har po- larisert seg, slik at en bergenser i dag vil si enten /kvæ:l/ eller (sjelden) /kvelen/.
I artikkelen om bergensmålets fleksjonsmorfologi kommer Jon Erik Hagen inn på syllabisering under 2.1 «Generelle sandhiregler» (Hagen 1988:
54-57). Han bygger sin fremstilling på tidligere fremstillinger av Arne Vanvik, Egil Pettersen og Svein Lie. Om en uttale som /kvæ:l/ registrerer Vanvik et generasjonsskifte mellom informanter født etter 1927 og de som er født rundt århundreskiftet - dvs. de som noenlunde representerer den dialekten Stolz og Larsen skrev om;
4 Metode 4 Metode
«Kombinasjonen stavelsesdannende 1+n f » i ett og samme ord synes ikke å fore- komme i en viss form for bergensk. Hvor f.eks. østnorsk har 'In i ett og samme ord, uttaler visse bergensere bare stavelsesdannende 1 eller undertiden to slike, 11.
Men Tn uttales når to konsonanter tilhører hvert sitt ord, f eks ta bilen nå: ta bi:'l no.» (Vanvik 1957: 79-80)
Pettersen tar opp utviklingstrinnene til ordet <mannen> (se også Hagens de- rivasjonssti, s. 55) for å trekke sammenligninger med andre dialekter. Han setter også opp en oversikt over i hvilke grammatiske kategorier en finner
«forlengingen» - dvs. han regner syllabilisering av / og n sammen med vo- kalforlengelse. De fem kategoriene han setter opp er:
1) avledninger
2) bestemt form sg. utrum
3) bestemt form pl. av alle substantiver 4) presens partisipp
5) preteritum partisipp av sterke verb
Svein Lie angriper saken fra en litt annen side, idet han går «bak» syllabi- seringen og knytter prosessen til schwabortfall:
« bortfallet av endingsvokalen a (schwa) i ord som maten, slik at siste konso- nant blir stavingsbærende: /ma:tn/ dette schwabortfallet gir igjen støtet til nye forandringer i mange ord, bla. forlenging av rotvokalen i ord som mannen og kvelden i mange dialekter.» (Lie 1984b: 120)
Han tolker videre forlengelsen av vokalen som et resultat av en forskyvning av stavelsesgrensen:
«Det som så skjer, er at stavingsgrensa blir flytta framover i ordet til foran konso- nanten. Vi far da åpen staving, og dermed automatisk lang vokal. Grense- forskyvinga og forlenginga må skje mellom Ana.n/ og /ma:.n/.» (s. 130 )
moderne bergensk har det. I en del ord er overgangen til æ fullført hos de aller fleste språkbrukerne, slik at det er vanskelig å være sikker på å få med alle ordene som strengt tatt hører med her. Blant de mest frekvente ordene som utgjør materialet for variabelen er <være> (v), <vær> (s), <klær> (s),
<gjerde> (s), <svær> (a) og <militæret> (s).
På samme måte som adskilt eller sammenblandet sj/kj lyd kan være et tegn på moderne/gammeldags språkbruk, kan også æ/e i ord som <klær>,
<være>, <vær>, gi oss noe innenfor denne dimensjonen i språket (se under, 4.4). Ut fra en slik tankegang ville en kunne vente at kun e var brukbart på Larsens tid, og hvis der var sosiale forskjeller, så (som i dag - se holdnings- undersøkelsen, 4.3) at æ ble regnet som finere enn e. Men slik var det ikke:
«Den mere polerte tale har ikke nogen virkelig æ - om end hver enkelt av dem som pleier føre sådant sprog, av og til slipper sig løs og bruker æ likesåvel som andre Vi har dog hørt sådant som lær n.,vcer n. (om end sjelden), og, vistnok oftere, æ av opr.jæ, s o m l a r c. (også jjør),J}ære c. Jæren n. Videre hær og dær.
Men noget finere er e i alle disse. (Larsen 1911-1912: 59-60)
At formene med æ eksisterte den gang, får en ikke forundres over, men at e ble regnet som finere er interessant. I lys av det må en begynne å spørre seg hvorfor æ står så sterkt i dag (22% av samlete belegg i dette materialet). En forklaring med at bokmål har æ og nynorsk e i mange av disse ordene, og at bergenserne identifiserer seg med bokmål, er i denne sammenhengen for dårlig; det samme forholdet gjelder jo dessuten f eks. for /jei/: /e:g/ og /ike/
: /i$e/. Her tror jeg heller det er et spørsmål om bevisste/ubevisste variabler (evt. mer eller mindre stigmatiserte), og da blir en sammenligning mellom læi : Id og /ike/: /ige/ dårlig. Nektelsesadverbet står sammen med 1, per- son av de personlige pronomen som den aller sterkeste språkmarkøren i ber- gensdialekten, som i svært mange dialekter både i norsk og i andre språk, mens forholdet mellom e og æ trolig er lite påaktet blant språkbrukere flest.
Det er ikke gitt ut artikler om variabelen e/æ etter TUB-prosj ektet, men Egil Pettersen har skrevet om fenomenet i sin artikkel fra 1965 (se ovf.), og i
1965 er æ i mange ord blitt «finere» enn e - under østnorsk påvirkning:
« - som kjent er den vanlige bergenske uttale framfor [r] ellers [e:] : [le*:rej [be*:re] [se':rli] [kje':re]. Den motsetning mellom [e:] og [æ:] som opptrer i øst- norsk talemål bla. innenfor henholdsvis morfologisk og radikal /r/ [be:r] : [bæ:r], [le:r] : [læ:r], [se:r] : [sæ:r] forekommer ikke i vanlig bergensmål. Men i «dannet»
bergensk, som til en viss grad har tatt opp dette uttaleprinsippet fra østnorsk riksnorm, kan slike minimale par oppstå.» (Pettersen 1965: 72.)
Variabel 13: Lang æ/e foran r Variantene av denne variabelen er:
a) e, dvs. at <klær> uttales /kle:r/
b) æ, dvs. at <klær> uttales /klæ:r/
Grunnlaget for denne variabelen er at gammelt bergensk ikke hadde lang æ, (unntatt i substantivet <ræv> og i pronomenene <der> og <her>) og at
