Å se det unike i små barns uttrykk, en etisk praksis?
Tromsø, 1. februar 2013
Nina Johannesen
Møter mellom små barns uttrykk, pedagogers
tenkning og Emmanuel Levinas sin filosofi
-et utgangpunkt for etiske praksiser med små barn?
”…the fear of being in a world without novel possibilities, without a future of hope, a world where everything is regulated in advance; to the
ancient fear before fate, be it that of universal mechanism, absurd fate, since what is going to
pass has already in a sense passed!”
(Levinas 1982).
Grunntanker i Emmanuel Levinas sin filosofi:
• Den andre er fullstendig adskilt og annerledes enn meg
• Et hvert møte er unikt
• Jeg kan aldri forstå eller gripe den andre
• Mening kan ikke skapes innenfra subjektet, men kan oppstå i møter med den andres annerledeshet
• Jeg er ikke et subjekt fordi jeg finnes, jeg blir
et subjekt fordi den andre (dere) finnes
Å se og å begrepsette-
å gjøre den andre til det samme som?
• Hva ser vi? Hva hører vi?
• Hvordan virker det vi vet på det vi ser og hører?
• Hvordan virker begrep på forståelsen vår?
• Kan språk marginalisere?
• Hvordan kan møter med noe ukjent fremme
kritiske og reflekterende praksiser?
En påstand:
Det vi ser er preget av det vi vet (kunnskapen) som igjen manifesterer seg i språket.
(Foucault) Vi er allikevel
avhengig av et språk (også ikke verbalt) for å møtes, men i det vi setter begrep på noen
forminsker vi det de er.
(Levinas)
Bilder
• Fra Nanjing
• Fra Betlehem
• Fra Oslo
• Fra Bodø
Å se det unike i barns uttrykk…
• I stedet for å fokusere på hva som er felles for alle mennesker, og konkludere med presise definisjoner av arten menneske, insisterer Levinas på enkeltmenneskets unike karakter.
• Det gir møtet tyngde og betydning. Ansvaret som oppstår i møtet er kort og godt et tilsvar på den appellen som det enkelte mennesket møter meg med.
• Slipp grepet! (ikke ansvaret!)
Små gutter og stort alvor
En dag jeg er i barnehagen legger jeg merke til to
gutter. De sitter oppe på en hylleseksjon som fungerer som et skille i rommet. Begge to har en alvorlig rynke i panna. De sitter og observerer de andre barna, og jeg hører dem kommentere det som skjer til hverandre verbalt med dype stemmer. Jeg hører ikke hva de sier.
Senere den dagen er jeg på vei ut. En av guttene er allerede ute. Han står stille med to spander i hver hånd. Det viser seg at han venter på gutten fra
tidligere. De forsvinner ut på lekeplassen med spadene.
Jeg legger merke til at rynkene i pannene vedvarer så lenge de er ute og holder på.
Det er tid for formiddagsmat i barnehagen.
Mari på ett år har fått i oppgave å dekke på bordet. Hun setter koppene forsiktig på hver plass. Førskolelæreren følger henne med blikket. Når Mari plasserer de rosa koppene, snur førskolelæreren seg mot meg og
kommenterer at nå vet hun kanskje hvem Mari setter spesielt pris på i barnegruppa...
Et lite apropos…
«the said» og «the saying»
• To sider av språket som er gjensidig avhengig av hverandre
• ‘The Said is the easiest to analyze because it comprises the themes, ideas or observations which we
intentionally communicate to one another through discourse. Saying is more elusive because its meaning is precisely what cannot be encapsulated in the Said.’
(Davies 1996:76).
• ‘It is also clear that being makes its apparition, shows itself, in the said.’ (Levinas 1981:43)
• The saying can be explained as a ‘Here I am’ or ‘as a simple hello’ (Levinas 1981:143).
En fortelling fra barnehagen:
Førskolelærerne jobbet med å utfordre seg selv og
hverandre til å lytte til de yngste barna og deres ulike og ofte kroppslige uttrykk. De ville undersøke om og hvordan de yngste barna fikk mulighet til medvirkning i
planleggingen og evalueringen av det pedagogiske arbeidet. I denne barnehagen ønsket de å jobbe med temaer som hadde utgangpunkt I barnas interesser.
Førskolelærerne forklarte sin rolle som at de skulle følge i barnas spor og samarbeide med barna om å utvikle
innholdet i den pedagogiske praksisen. De arrangerte møter med barna for å diskutere ulike temaer og ulike arbeidsmåter.
Et barnemøte:
Denne dagen hadde førskolelærene bestemt at de skulle
arrangere et barnemøte med bare de yngste barna. De ønsket å få vite noe om barnas meninger om temaet de jobbet med:
Butikk. De hadde vært i ulike butikker, handlet mat, pantet flasker osv. Underveis i prosessen hadde de tatt bilder. Disse bildene var til en hver tid tilgjengelige for barna slik at de kunne se på dem og diskutere dem. Disse bildene var også
utgangpunktet for diskusjoner i barnemøtene. I dette spesielle møtet vill førskolelærerne jobbe med å være ekstra
oppmerksomme på de de uttrykkene som ikke var verbale.
Barna satt i ring med en førskolelærer. Hun viste dem bilder og stilte spørsmål. Barna så på bildene, pekte og sa hverandres navn.
Å lese fortellingen med «the said»
• Førskolelærere snakket om å følge barnas spor ved å la barna utforske.
• De leter etter sporene som om de var der fra før.
• De var på jakt etter noe de kjente
• De lette etter handlinger eller uttrykk som kunne passe inn i deres antagelser om små barn, små barns interesser og små barns måter å uttrykke seg på.
• Møtet ble betraktet som en fiasko av førskolelæreren fordi barna ikke svarte på spørsmålene som ble stilt til dem og ikke ble værende i sirkelen.
• Siden barna ikke uttrykte seg verbalt mistet førskolelæreren grepet om møtet
• Hun opplevde at møtet var mislykket
En følelse av å mislykkes:
Senere den uka har jeg en samtale med førskolelærene.
Vi diskuterer barnas ulike uttrykk den dagen.
Førskolelæreren som ledet møte uttrykker at føler at
møtet var mislykket. Hun hadde et ønske om å utforkse ulike og andre uttrykk enn de verbale, men når barna trekker seg ut av sirkelen, opplever hun møtet som
mislykket. Denne opplevelsen ble så utgangpunkt for vår diskusjon videre. Vi forsøkte å finne alternative måter å tenke om det som var skjedd. Gjennombruddet kommer først når vi stiller spørsmålet: “Når var det møtet sluttet?”
En av førskolelærerne svarer: “Det ser ut som de gjør
sånn som vi snakker. En kommer med et innspill og andre følger opp. Og så kommer det et nytt innspill…”
• “Når var det møtet sluttet?”
• “Det ser ut som de gjør sånn som vi snakker.
En kommer med et innspill og andre følger
opp. Og så kommer det et nytt innspill…”
Å lese fortellingen med «the saying»:
• Barna uttrykker sine meninger ved å flytte seg bort fra den voksne, ved å nærme seg ting de synes er interessante, ved å samles om noe og ved å sette i gang og utforske ulike aktiviteter.
• Dermed inviterer og utfordrer barna førskolelærerne selv om dette ikke er en planlagt intensjon.
• Handlingene/ uttrykkene til barna tvinger førskolelærerne til å stille nye spørsmål.
• Møtene med uttrykkene fører til at de voksne åpner opp for nye muligheter.
• Førskolelærerne endrer sine forståelse av hva og hvordan et møte er eller kan være.
• De må se bortenfor forestillinger både om hva et møte kan være og hva et lite barn kan uttrykke.
• Dermed åpner uttrykkene opp for nye og uventede muligheter innenfor den pedagogiske tenkningen og praksisen.
Når vi ikke forsøker å gjøre barnas uttrykk til det
samme som noe vi
kjenner fra tidligere og ikke prøver å forstå, får kanskje barna og deres uttrykk en ny og annen posisjon…
