Hva påvirker barn og unges sexting-atferd?
En utforsking av prediksjoner og foreldres utøvelse av digital oppdragelse
Anni Jonesdatter Voll
Innlevert som masteroppgave ved Psykologisk Institutt
UNIVERSITETET I OSLO
Høst 2020
Forord
Å arbeide med denne oppgaven har vært en utrolig lærerik og utfordrende prosess. Jeg vil benytte anledningen til å rette en stor takk til mine veiledere Tine Jensen og Thomas Schubert. Dere har vært av stor støtte og hjelp under hele prosessen og inspirert meg til å bevilge mye tid og krefter til oppgaven. Jeg vil også takke EU Kids Online for et fint samarbeid og bruk av datamateriale, samt Kjartan Òlafsson for hans støttende rolle i starten av prosjektet. En stor takk rettes videre til min samboer for all støtte samt til mamma og pappa som har lest korrektur. Til slutt ønsker jeg å takke alle gode venner og
familiemedlemmer for deres støtte gjennom den siste tiden min som student.
Oslo, oktober 2020 Anni Jonesdatter Voll
Sammendrag Forfatter: Anni Jonesdatter Voll
Tittel: Hva påvirker barn og unges sexting-atferd? En utforsking av prediksjoner og foreldres digitale oppdragelse.
Veiledere: Tine Jensen og Thomas Schubert
De siste årene har en sett en økning i at barn og unge deler seksuelt innhold av seg selv og andre på internett. Til tross for at sexting på mange måter anses som en naturlig del av barn og unges seksuelle utvikling, kan den seksualiserte atferden likevel føre med seg store konsekvenser. Dagens forskning preges av inkonsekvente eller selvmotsigende funn, og få studier har undersøkt foreldres rolle i barn og unges sexting-atferd. Formålet med denne tverrsnittstudien var derfor å undersøke hvor mange barn og unge som sexter, hva som
potensielt predikerer barn og unges sexting, samt om foreldres utøvelse av digital oppdragelse har noen innvirkning på barns sexting-atferd. Studien brukte kvantitativ data på barn og unge i aldersspennet 11-17 år (N = 704). En av barnets forelder deltok også i undersøkelsen. Dataen er blitt stilt til rådighet av EU Kids Online, og datainnsamlingen foregikk i tidsrommet 7. juni til 11. oktober 2018, ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitet i Oslo. Multippel logistisk regresjonsanalyse ble brukt for å undersøke hva som potensielt predikerer barn og unges sexting-atferd. Det ble også undersøkt prevalens, samt om foreldres utøvelse av digital oppdragelse hadde noen innvirkning på barns sexting-atferd. Resultatene viste at omlag 9%
av barn og unge sexter, samt at barns alder, barns digitale ferdigheter, foreldres sharenting og hvorvidt barn lytter til sine foreldres råd og regler på nett signifikant predikerte sexting.
Herunder ble det vist at eldre barn og barn av foreldre som sharenter innehar høyere odds for å sexte, mens barn med høye digitale ferdigheter og barn som lytter til sine foreldres regler om bruk av internett innehar lavere odds for å sexte. Det ble ikke vist at noen av de ulike formene for digital oppdragelse reduserte barns delaktighet i sexting. Det ble derimot vist at barn som opplever høy grad av teknologisk digital oppdragelse (f.eks bruken av
foreldrekontroll og tekniske sperrer) innehar høyere odds for å sexte. Studien er et bidrag til økt kunnskap over hva foreldre kan gjøre for å beskytte sine barn mot sexting-relaterte risikoer.
Innholdsfortegnelse
Innledning ... 1
Målet til denne studien ... 2
Sexting: en definisjon ... 2
Juridiske forhold ved sexting... 3
Hva predikerer sexting blant barn og unge?... 4
Perspektiver på sexting ... 5
Normalitetsperspektivet ... 5
Seksuell utvikling ... 5
Potensielle positive sider ved sexting ... 6
Risikoperspektivet ... 7
Sexting og sosialt press ... 7
Ufrivillig og intim bildedeling ... 8
Psykisk helse og sexting ... 9
Psykisk helse og bilde-baserte seksuelle overgrep ... 10
Sexting, straffeforfølgning og psykisk helse ... 12
Foreldres rolle i barn og unges sexting-atferd ... 13
Forskningsspørsmål og hypoteser ... 16
Metode ... 18
Utvalg ... 18
Prosedyre ... 18
Variabler og målemetoder ... 19
Oppfattet digital oppdragelse ... 19
Digitale ferdigheter ... 19
Barns sexting-atferd ... 20
Alder og kjønn ... 20
Sosioøkonomisk status ... 20
Foreldres sharenting ... 20
Foreldres holdning til bruk av digitale medier ... 20
Hvorvidt barn lytter til sine foreldre ... 21
Personvern og etiske betraktninger ... 21
Dataanalyser ... 21
Eksplorerende faktoranalyser ... 21
Multipple logistiske regresjonsanalyser ... 23
Resultater ... 24
Eksplorerende faktoranalyser ... 24
Barns oppfattelse av aktiv digital oppdragelse ... 24
Barns oppfattelse av restriktiv digital oppdragelse ... 24
Barns oppfattelse av overvåkende digital oppdragelse ... 25
Barns oppfattelse av teknologisk digital oppdragelse ... 25
Barns digitale ferdigheter ... 25
Foreldres digitale ferdigheter ... 26
Hva er forekomsten av sexting blant barn og unge? ... 26
Hva predikerer sexting bland blant barn og unge? ... 27
Multippel logistisk regresjonsanalyse, barn ... 28
Multippel logistisk regresjonsanalyse, foreldre ... 29
Hvilken sammenheng er det mellom digital oppdragelse og barns sexting
atferd?... 30
Medieringsanalyser... 30
Alder som prediktor ... 31
Digitale ferdigheter som prediktor ... 32
Avdekke uteliggere og eventuelle endringer i funn ... 34
Multippel logistisk regresjonsanalyse, barn ... 35
Multippel logistisk regresjonsanalyse, foreldre ... 35
Medieringsanalyse med alder som prediktor ... 35
Medieringsanalyse med digitale ferdigheter som prediktor ... 35
Diskusjon ... 36
Hva er prevalensen av sexting blant barn og unge i Norge? ... 37
Hva predikerer barn og unges sexting-atferd?... 37
Hvilken sammenheng er det mellom foreldres digitale oppdragelse og barn og unges sexting-atferd? ... 40
Styrker og begrensninger ... 44
Generaliserbarhet ... 44
Reliabilitet ... 44
Validitet ... 45
Uteliggere ... 45
Implikasjoner ... 45
Konklusjon ... 46
Litteraturliste ... 48
Vedlegg ... 62
Vedlegg 1. Utdrag fra barns intervhuguide... 62
Vedlegg 2. Utdrag fra foreldres intervjuguide... 67
Vedlegg 3. Informert samtykke ... 70
Vedlegg 4. Oversikt over digital oppdragelsesskala før og etter faktoranalyse... 72
Vedlegg 5. Oversikt over Internet Skill Scale før og etter faktoranalyse ... 74
Barn og unges rolle i den digitale verden har endret seg de siste årene (Davidson &
Homb, 2017). Fra å være tilskuere til å bli aktive deltagere, har bruken av digital teknologi i økende grad blitt en naturlig del av barn og unges oppvekst (Cooper et al., 2016). Dagens barn og unge omtales ofte som «digitalt innfødte» (Staksrud & Òlafsson, 2018), og forskning viser at denne generasjonen tilbringer en betydelig del av livet sitt i den digitale verden (Vanwesenbeeck, Ponnet, Walrave, & Ouytsel, 2018). Plattformer som gir brukerne en unik måte å kommunisere på via tekstmeldinger, bilder og videoer, har også gitt mennesket en ny arena for seksuell interaksjon (Silva, Teixeira, Vasconcelos-Raposo, & Bessa, 2016). Seksuell utforskning på nett er ikke et nytt fenomen, men utvikling i teknologi har ført til nye måter å
utforske dette på (Van Ouytsel, Walrave, & Ponnet, 2018). Parallelt med fremveksten av brukervennlige bildedelingstjenester slik som Snapchat, har en dermed sett en økning i at mindreårig barn og ungdom deler seksuelt utfordrende bilder av seg selv på internett (Skavlan & Viste, 2018).
«Sexting» er et relativt nytt nettfenomen som vanligvis referer til «å sende eller motta meldinger, bilder eller videoer med seksuelt ladet eller eksplisitt innhold» (Staksrud &
Òlafsson, 2018). Generelt sett anses den seksualiserte atferden som akseptabel blant voksne (Klettke, Day, Hallford, & Mellor, 2014). Derimot har barn og unges sexting fått en enorm medieoppmerksomhet og vært gjenstand for allmenn bekymring (Anastassiou, 2017; Van Ouytsel, Ponnet, Walrave, & D’Haenens, 2017). Bekymringen er i all hovedsak knyttet til intim og ufrivillig bildedeling på nett (Patchin & Hinduja, 2020), samt det faktum at sexting kan medføre psykologiske- (hovedsakelig for jenter) (Chalfen, 2009) og juridiske
konsekvenser (hovedsakelig for gutter) (Lunceford, 2011). På en og samme tid fremhever forskere at sexting kan ha sine positive sider (Van Ouytsel et al., 2018), samt at seksuell utforsking blant barn og unge kan forstås som en naturlig del av menneskets seksuelle utvikling (Ybarra & Mitchell, 2005).
Enkelte forskere ser likevel et økende behov for å styrke barn og unges posisjon i møte med sexting-relaterte risikoer (Vanwesenbeeck et al., 2018). Herunder har det blitt foreslått at foreldre kan ha en sentral og viktig rolle når det gjelder å utdanne sine barn om risikoene og konsekvensene ved sexting. Tilsvarende hevder Redd Barna at foreldre er viktige aktører når det kommer til å lære dagens barn og unge å ta i bruk en hensynsfull og positiv
bildedelingskultur (Berggrav, 2018).
Til tross for at stadig flere studier undersøker sexting, preges forskningen av
inkonsekvente eller selvmotsigende funn (Temple & Lu, 2018). Sprikende forskningsfunn kan
komme av mangelen på en entydig, validert og universal definisjon av sexting i dagens forskningslitteratur (Klettke et al., 2014). I tillegg blir empirisk kunnskap om barn og unges sexting etterspurt i økende grad – både i Norge (Strømshoved & Svelstad, 2020) og i andre land (Van Ouytsel et al., 2017).
Målet til denne studien
Med utgangspunkt i tidligere forskning er målet til denne studien tredelt. Ettersom en fortsatt har lite kunnskap om omfanget av barn og unges sexting i Norge og hva som
kjennetegner de som sexter, retter de to første målene seg mot å få et innblikk i forekomsten av sexting blant norske barn, samt å få mer kunnskap om hva som predikerer sexting blant barn i Norge. Et tredje mål er å undersøke hvorvidt det er noen sammenheng mellom digital oppdragelse i hjemmet og barns påfølgende sexting-atferd.
Sexting: En definisjon
Sexting er et relativt nytt begrep som stammer fra ordene «sex» og «teksting»
(Barrense-Dias, Berchtold, Surís, & Akre, 2017), og med det blotte øyet kan sexting virke som en simpel atferd - å sende seksuelt eksplisitte meldinger (Barrense-Dias et al., 2017).
Forskning som har undersøkt fenomenet har imidlertid operert med mange ulike og brede definisjoner av den seksualiserte atferden (Barrense-Dias et al., 2017; Lounsbury, Mitchell, Finkelhor, et al., 2011; Martinez-Prather & Vandiver, 2014).
Herunder avgrenser noen definisjoner sexting til å kun forekomme via mobiltelefoner, mens andre har inkludert flere enheter, som for eksempel datamaskiner (Lounsbury, Mitchell,
& Finkelhor, 2011). I noen definisjoner innebærer sexting kun tekstmeldinger (West et al., 2014) eller eksplisitte bilder (Ricketts, Maloney, Marcum, & Higgins, 2015), mens andre inkluderer videoer (Lippman & Campbell, 2014), eller en kombinasjon av alle tre
(Baumgartner, Sumter, Peter, Valkenburg, & Livingstone, 2014). Noen forskere har i tillegg laget distinksjoner mellom aktiv sexting (skape, poste, sende eller videresende seksuelt innhold) og passiv sexting (motta, spørre, eller å bli spurt om seksuelt innhold) (Temple &
Choi, 2014), mens andre forskere har kombinert disse i et generelt begrep (West et al., 2014).
Flere studier har også undersøkt én type handling – enten å motta (Livingstone & Görzig, 2014) eller å sende seksualisert innhold (Ricketts et al., 2015).
Dette mangfoldet av definisjoner på sexting gjør det utfordrende å sammenligne resultater på tvers av studier, og dermed konkludere med samvariasjoner og effekter omkring sexting. Forskning viser eksempelvis at prevalensen av sexting varierer alt fra 9% til 60%
avhengig av hvilken studie en tar utgangspunkt i (Barrense-Dias et al., 2017). I henhold til forskere kommer disse variasjonene i stor grad av ulikheter i hvordan sexting defineres og
måles i dagens forskningslitteratur (Agustina & Gómez-Durán, 2012; Barrense-Dias et al., 2017). I Norge er det blitt estimert at omlag 12% av dagens barn og unge har sendt et nakenbilde av seg selv til noen andre i løpet av det siste året (hvorav 13% av disse har fått betalt for det) (Medietilsynet, 2020), mens 40% har mottatt et nakenbilde fra andre
(Strømshoved & Svelstad, 2020).
I denne oppgaven defineres sexting som «å sende meldinger, bilder, eller videoer med seksuelt ladet eller eksplisitt innhold» (Mikolajczyk, Mcalaney, Carlos, Balogun, & Olatunde, 2017; Staksrud & Òlafsson, 2018). På denne måten fanger definisjonen kun opp andelen som selv produserer seksuelt ladet eller eksplisitt innhold (en form for aktiv sexting), og ikke den andelen som ufrivillig mottar seksuelle meldinger fra andre (en form for passiv sexting).
Videre vil både tekstmeldinger, bilder og videoer av seksuell karakter anses som sexting. I tillegg avgrenser ikke definisjonen sexting til å kun forekomme via visse enheter (f.eks telefon), da en eksempelvis enkelt kan bruke Snapchat fra en datamaskin. Videre blir ikke sexting begrenset til innhold som viser total nakenhet, men inkluderer også innhold som viser seksualiserte/lettkledde kropper. Således gjenspeiler definisjonen barn og unges bruk av begrepet «nudes», som på sin side benyttes av unge for å beskrive bilder der en er «lettkledd»
eller bilder der en viser «alt» (Berggrav, 2018 s.15).
Juridiske forhold ved sexting
Hvordan barn og unges sexting skal håndteres har vært et kontroversielt spørsmål, og noe som har vært gjenstand for mye debatt innen juridiske-, politiske- og sosiale diskurser (Lee, Crofts, Mcgovern, & Milivojevic, 2015; Lievens, 2014). Debatten strekker seg fra holdningen om at sexting blant mindreårige anses som barnepornografi og at atferden skal straffes deretter, til tanken om at barn er sårbare og trenger beskyttelse fra slike juridiske konsekvenser (Beyens & Lievens, 2016). Dette har blant annet ført til at den juridiske håndteringen av barns sexting er ulik på tvers av landegrenser (Crofts & Lievens, 2018).
I Norge tilsier Straffeloven at det kan være straffbart å sende seksualiserte bilder og videoer til barn under 18 år (Straffeloven, § 311). Herunder er det straffbart å sende
seksualisert innhold til personer som er over 16 år og som ikke har gitt sitt samtykke til å motta seksualisert innhold. Det å besitte, lage eller dele seksualiserte bilder, videoer og meldinger av barn er også en straffbar handling i Norge. Straffen kan imidlertid bortfalle dersom personen som er avbildet synes det er greit at vedkommende har bildet/videoen (f.eks.
kjæreste), gitt at de involverte er omtrent lik i alder og utvikling, samt at den avbildede er mellom 16 og 18 år. Det er imidlertid fortsatt straffbart å videreformidle innholdet uten samtykke.
I henhold til Straffeloven § 311 «Fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn», er strafferammen for denne type lovbrudd inntil 3 års fengsel. Med «fremstilling av seksuelle overgrep mot barn» henvises det til beskrivelser eller fremstillinger av overgrep mot barn under 18 år, og «fremstilling som seksualiserer barn»
refererer eksempelvis til bilder eller videoer som viser nakne barn, barn som poserer seksuelt og tekst som seksualiserer barn (Politiet, 2019). Til sammenligning er strafferammen for samme type lovbrudd inntil seks år i både Sverige og Danmark (Politiet, 2019; Straffeloven, § 235). Det har derfor blitt stilt spørsmål ved om den norske strafferammen er for lav til å gjenspeile alvorligheten i denne type lovbrudd (Politiet, 2019).
Til tross for at straffelovens hensikt er å beskytte barn mot seksuelle krenkelser, fører også lovverket til at barn over den kriminelle lavalder (15 år) kan bli straffeforfulgt og dømt for sexforbrytelser dersom de produserer, besitter eller videreformidler seksualisert innhold uten samtykke (Smuk, 2017; Straffeloven, § 310-311). Selv om barn gjerne idømmes mildere straffer enn voksne sexforbrytere, kan dette være problematisk ettersom undersøkelser utført av Redd Barna viser at barn i Norge mangler forståelsen for at informert samtykke er en essensiell del av sexting (Berggrav, 2018). Denne manglende forståelsen blant unge gjenspeiles også i Norges rettssaler – antall barn og unge som anmeldes og dømmes for seksuallovbrudd over internett har doblet seg på kort tid (Aasheim et al., 2017). Barn under den kriminelle lavalder (15 år) ansees imidlertid ikke som strafferettslig tilregnelige i Norge (Politiet, 2019).
Hva predikerer sexting blant barn og unge?
Med overstående tematikk tatt i betraktning, er det stadig flere forskere som undersøker hvilke faktorer som bidrar til å fremme barn og unges deltakelse i sexting (Baumgartner et al., 2014). Studier viser eksempelvis at alder har en betydning for unges involvering i sexting, hvorav eldre barn sexter mer enn yngre barn (Barrense-Dias et al., 2017; K. Cooper et al., 2016a; Klettke et al., 2014). Utover dette vet forskningsfeltet imidlertid relativt lite om hva som faktisk predikerer barn og unges involvering i sexting (Casas, Ojeda, Elipe, & Del Rey, 2019). Studier som eksempelvis har undersøkt betydningen av sosioøkonomisk status for barns involvering i sexting har vist inkonsekvente og
motstridende funn (Burén & Lunde, 2018; Yépez-Tito, Ferragut, & Blanca, 2018). Det samme gjelder for studier som har undersøkt betydningen av kjønn for unges utøvelse av sexting. Herunder viser noen studier at jenter har sterkere tendens til å distribuere seksualisert innhold sammenlignet med gutter (Klettke et al., 2014) og at dette kommer av at jenter blir presset til å sexte (Henderson & Morgan, 2011). Andre funn viser imidlertid at gutter sender
flere seksuelle meldinger enn jenter (Baumgartner, Valkenburg, & Peter, 2010), mens atter andre studier ikke har funnet noen entydig forskjell over hvilket kjønn som distribuerer mest seksuelt innhold (Dir, Coskunpinar, Steiner, & Cyders, 2013).
Enkelte studier viser at faktorer som popularitet (Casas et al., 2019) og sosialt press (for jenter) (Cooper, Quayle, Jonsson, & Svedin, 2016c), et ønske om å sexte (for gutter), samt økt sensasjonssøking og internettbruk predikerer barn og unges sexting. Likevel tydeliggjør de inkonsekvente resultatene nevnt ovenfor behovet for å undersøke hva som predikerer barn og unges sexting ytterligere.
Perspektiver på sexting
Barn og unges seksualitet har lenge vært av interesse innen samfunnsvitenskapelig forskning (Fortenberry & Best, 2013). I den akademiske forskningslitteraturen eksisterer det to dominante syn på barn og unges sexting (Kosenko, Luurs, & Binder, 2017).
Normalitetsperspektivet, et domene som stadig får mer oppslutning (Cooper, Quayle, Jonsson,
& Svedin, 2016), anser barns samtykkende sexting som en naturlig del av barn og unges seksuelle utvikling (Barry, 2010; Döring, 2014). Herunder hevder enkelte forskere at sexting kan ha sine positive sider (Van Ouytsel et al., 2018), samt at den offentlige alarmen som har vært knyttet til barn og unges sexting kan anses som en form for «moralsk panikk»
(McGovern & Lee, 2018).
Det konkurrerende perspektivet, risikoperspektivet, ser imidlertid på barns sexting som en avvikende (Döring, 2014; Kosenko et al., 2017) og risikofylt seksuell atferd som behøver å interveneres og forebygges (Fortenberry & Best, 2013; Kosenko et al., 2017).
Risikoperspektivet har utviklet seg til å bli det mest undersøkte sextingaspektet blant forskere (Walrave, Van Ouytsel, Ponnet, & Temple, 2018a). Herunder har blant annet sexting som følge av press bekymret forskere (Berggrav, 2018; Walrave, Heirman, & Hallam, 2014), samt det faktum at over halvparten av dagens barn og unge har opplevd ufrivillig og intim
bildedeling på nett (Finsrud, 2020).
Normalitetsperspektivet
Seksuell utvikling. Seksuell modning og seksuell interesse oppstår for fullt i
overgangsfasen mellom barn og ungdom (NHI, 2018). Puberteten inntreffer i aldersspennet 10-18 år. Essensielle utviklingsområder i puberteten innebærer økt autonomi fra foreldre som følgelig tilrettelegger for at en voksen identitet kan vokse frem i samspillet med jevnaldrende.
I tillegg skal seksuelle og romantiske forhold etableres (Tuval-Mashiach, Walsh, Harel, &
Shulman, 2008). Empiriske studier viser at også barn ned i 10 års alder har erfaring med onani, samt at mange opplever sin første seksuelle tiltrekning i denne alderen (Bancroft,
Herbenick, & Reynolds, 2003; Rosario et al., 1996). Til tross for disse funnene, tenderer likevel voksne å uttrykke et sterkt ubehag når det kommer til å erkjenne barn og unges seksuelle behov (Sullivan, 2014).
At barn og unge er seksuelt nysgjerrige, eksempelvis på hvordan sex fungerer eller hvordan det oppleves å være seksuelt opphisset, kan forstås som en helt naturlig del av menneskets seksuelle utvikling (Ybarra & Mitchell, 2005). Seksuell utforsking i ungdomsårene er videre essensielt for utviklingen av ens seksuelle identitet (Siegler,
Eisenberg, DeLoache, & Saffran, 2014) – seksuell utforsking blant unge har med andre ord alltid eksistert (f.eks. pornoblader) (DeLamater & Friedrich, 2002). Forskjellen fra tidligere generasjoner ligger i hyppig teknologisk utvikling og anvendelsen av denne (Silva et al., 2016). Sexting er en ny arena for seksuell utforskning blant unge - en atferd, som ifølge forskere, er helt normal (Walrave, Van Ouytsel, Ponnet, & Temple, 2018). Menneskets seksuelle utvikling og påfølgende seksuelle behov og nysgjerrighet kan videre bidra til å forklare hvorfor barn og unge sexter. Forskning viser nemlig at dagens unge, i stor grad, sexter for å finne en potensiell romantisk partner (Strohmaier, Murphy, & Dematteo, 2014), glede sin nåværende partner (Van Ouytsel et al., 2018), opprettholde et forholds seksuelle intimitet (Lippman & Campbell, 2014), eller for å initiere til seksuell interaksjon i
virkeligheten (Drouin, Vogel, Surbey, & Stills, 2013). Herunder viser forskning at sexting blant annet oppstår blant partnere som ellers styres av religiøse regler og praksiser som forbyr faktisk seksuell interaksjon (Lippman & Campbell, 2014).
Potensielle positive sider ved sexting. Studier med voksne (> 18) viser at sexting kan bidra til økt tilfredshet i parforhold (Drouin, Coupe, & Temple, 2017), styrke romantiske relasjoner (Parker, Blackburn, Perry, & Hawks, 2013; Stasko & Geller, 2014), samt bidra til økt seksuell tilfredshet i et kjærlighetsforhold (Stasko & Geller, 2014). Forskning viser videre at sexting kan bidra til å opprettholde intimitet i romantiske forhold – atferden fungerer som en kommunikasjonskanal som tilrettelegger for seksuelle behov og lyster (McDaniel &
Drouin, 2015; Walker, Sanci, & Temple-Smith, 2013).
Norske barn og unge hevder, i likhet med den overstående forskningen, at sexting kan ha sine positive sider (Berggrav, 2018). I kvalitative intervjuer utført av Redd Barna beskriver barn følgende «Man er stolt over kroppen sin og har lyst til å vise seg frem. Man kan få bedre selvtillit, positive kommentarer på hvordan man ser ut» (Berggrav, 2018 s. 16). En ung jente forteller om sin opplevelse av sexting «(...) Komplimentene strømmet på, jeg følte meg fin, jeg følte meg verdsatt, jeg følte at jeg var bra nok! Det var ekstremt godt for en usikker fjorten år gammel jente, som hele livet har fått hørt hun var for tjukk av familien sin» (Berggrav,
2018 s. 16). Disse utsagnene kan videre bidra til en økt forståelse for hvorfor dagens barn og unge sexter – atferdens positive tilbakemeldinger kan øke unges selvtillit og følelsen av å bli sett.
Risikoperspektivet
Sexting og sosialt press. Tall fra både Kripos og Medietilsynet viser at stadig flere barn og unge i Norge føler seg presset til å produsere og dele bilder eller videoer av seg selv på internett (Medietilsynet, 2016; Politiet, 2019). Mellom 2016 og 2018 økte det rapporterte presset blant unge med henholdsvis 11% og 12% for gutter og jenter (Medietilsynet, 2016, 2018). Sexting blant unge kan med andre ord stamme fra et sosialt press - enten fra venner, kjærester eller seksuelle partnere (Van Ouytsel et al., 2018).
Sosiale normer blant jevnaldrende er av vesentlig betydning i ungdomsårene (Rice et al., 2012; Siegler et al., 2014), og dermed har forskere spekulert i om unges sexting i bunn og grunn stammer fra en antagelse om at sexting er normen blant jevnaldrende (Rice et al., 2012;
Walrave et al., 2015). Studier viser at barn og unge som har relasjoner til andre jevnaldrende som sexter, innehar større sannsynlighet for å selv bedrive sexting (Rice et al., 2012).
Det har videre blitt funnet at individer som opplever et høyt gruppepress om å sexte innehar større sannsynlighet for å produsere og distribuere selvlagd seksuelt innhold av seg selv og av andre (Walrave et al., 2014). Et paradoks litteraturen belyser er hvordan jenter på en og samme tid blir presset til å bedrive sexting, samtidig som de blir sterkt kritisert for å ta del i den seksualiserte atferden i utgangspunktet (Lippman & Campbell, 2014; Ringrose, Harvey, Gill, & Livingstone, 2013; Walker et al., 2013).
En rapport fra Redd Barna belyser ytterligere hva slags type press dagens barn og unge opplever i forhold til sexting (Berggrav, 2018). De intervjuede barna i aldersspennet 14-19 år forteller om hvordan gutter som besitter nakenbilder av jenter oppnår høy status fordi det gir uttrykk for at en er godt likt blant jentene. Videre fremkommer det at gutter ofte bruker begrepet «verdi» for å beskrive nakenbildene – således opererer bildene som en slags sosial kapital eller valuta. Bilder av «populære» jenter innehar nemlig høyere verdi enn bilder av
«upopulære» jenter. Jo flere bilder en gutt har, jo høyere verdi har bildene, og desto høyere klatrer han på den sosiale rangstigen.
Et av utsagende til de intervjuede barna lyder som følger: «Sender du et nakenbilde, viser du at du er morsom, kul. Du gir av deg selv. Du er en glad type, en man vil omgås med.
Du blir mer populær blant gutta» (Berggrav, 2018 s. 20). Særlig unge jenter opplever et press om å sende nakenbilder, eksempelvis for å få være med å «rulle» sammen med eldre og populære russegutter «Det handler om status. Gjør du det, så kommer du høyere opp, du får
være med de kule» (Berggrav, 2018 s. 20). Det er likevel ikke slik at alle som sender nakenbilde får være med å «rulle», det er guttene som bestemmer hvilke jenter som er
«innenfor» og hvilke som er «utenfor». På denne måten oppnår guttene en form for makt hvor de kan presse jentene for bilder, dersom jentene deler nakenbilder vil de sannsynligvis få status som populær og «innenfor» blant guttene, og dermed få tilgang til goder som «rulling»
eller fest. De yngste aldersgruppene opplever i tillegg at det å like noen brukes som
pressmiddel for å motta bilder «Hvis du liker meg, må du sende et bilde» sier guttene ifølge jentene (Berggrav, 2018 s. 17). Jentene oppgir at de føler seg presset til å sende bilder ettersom de tror at gutten de liker mister interessen dersom han ikke mottar lettkledde bilder (Berggrav, 2018).
Til tross for at mye av fokuset har vært rettet mot press blant jenter (Ringrose, Gill, Livingstone, & Harvey, 2012), opplever imidlertid også gutter press når det kommer til sexting. Gutter opplever, i likhet med jenter, press fra jevnaldrende gutter (Walker et al., 2013). Her er imidlertid presset sentrert rundt videresending av seksualiserte bilder de har mottatt fra jenter. Enkelte gutter opplever i tillegg kritikk dersom de ikke videresender seksualisert innhold til andre gutter. For eksempel blir enkelte kalt for «homofil» hvis de nekter å lagre eller se på jenters lettkledde bilder (Walker et al., 2013).
Intim og ufrivillig bildedeling. Intim og ufrivillig bildedeling er en sekundær form for sexting (Rey et al., 2019). Atferden innebærer typisk at seksualisert innhold blir laget og opprettet i en samtykkende kontekst, men at innholdet senere blir misbrukt og ufrivillig spredt på internett. Det kan imidlertid også forekomme at barn avbildes uten å være klar over det (Berggrav, 2018). Fenomenet er et økende problem blant unge, og Kripos omtaler fenomenet som et samfunnsproblem (Telia, 2019). En av tre ungdommer oppgir at de er redde for å oppleve ufrivillig bildedeling på nett (Carlsen et al., 2016), og en undersøkelse utført av Norstat i 2020 viser at over halvparten av dagens unge har vært offer for ufrivillig bildedeling på nett (Finsrud, 2020). Tall fra barn-og-medieundersøkelsen 2018 viser at 1 av 3 unge har delt bilder av andre uten samtykke, samt at like mange barn angrer på bildedelingen i ettertid (Medietilsynet, 2018).
Ikke-samtykkende pornografi, hevnporno og Sextortion er ulike former for intim og ufrivillig bildedeling (Overgrep.no, 2017; Patchin & Hinduja, 2020; Ruvalcaba & Eaton, 2019). Ikke-samtykkende pornografi kan forstås som alle former for intim og ufrivillig bildedeling som ikke motiveres av hevn eller utpressing (Franks, 2016). Dermed kan en stor andel av den intime og ufrivillige bildedelingen som rammer barn i dag stamme fra en ukultur blant barn og unge imellom, der intime bilder og videoer av jevnaldrende venner og bekjente
lastes opp på ulike grupper på sosiale medier for å mobbe, tulle eller gjøre narr av de(n) avbildede (Berggrav, 2018). Jevnaldrende tar også seksualiserte bilder/videoer av hverandre i skjul. I kvalitative intervjuer forteller en ung jente «Folk på skolen min har laget en hooke- side. De legger ut bilder fra fest av folk som hooker (kliner). Ingen spør før de tar bildene»
(Berggrav, 2018 s. 25). Siden har flere tusenvis av følgere, hvem som helst kan sende inn bilder, og de(n) avbildede blir som regel tagget. En annen ung person fortsetter «Når man tenker på det, er det egentlig helt sykt. Når alle skoler i Oslo har det, blir det normalisert»
(Berggrav, 2018 s. 25).
Når det gjelder hevnporno, har personer som utøver denne type atferd et klart formål om å skade og ydmyke offeret, i tillegg til at hevn opererer som motivet bak den ufrivillige bilde- og video- delingen (Citron & Franks, 2014). Typisk er det hevngjerrige ekskjærester som søker hevn etter avvisning eller utroskap (Powell, Henry, & Flynn, 2018). En ung gutt forteller følgende i kvalitative intervjuer «Hvis hun slår opp, og man er sur og skjønner ingenting – da kan det være at man sender bilder videre» (Berggrav, 2018 s. 25).
Sextortion innebærer som regel utpressing, hvor utpresser truer med å dele skadelig informasjon mot at offeret oppfyller en gitt betingelse (Lindgrent, 1993; Shavell, 1993).
Eksempelvis kan en fremmed eller en «ny online venn» kreve store summer penger (Hagen &
Thonhaugen, 2016), eller utførelsen av seksuelle handlinger (Chalfen, 2009) mot at intime bilder ikke spres på nett.
De overnevnte formene for intim og ufrivillig bildedeling, anses ifølge forskning, som ulike former for bildebaserte-seksuelle overgrep (eng: «image-based sexual abuse») (Patchin
& Hinduja, 2020; Powell et al., 2018; Ruvalcaba & Eaton, 2019). I følge definisjonen, vil personer som primært deler innhold videre (f.eks. bitre eks-kjærester), samt personer som sekundært deler innhold videre, anses som seksuelle overgripere (Mcglynn & Rackley, 2017).
Videre hevder enkelte forskere at bildebaserte-seksuelle overgrep er et bedre begrep å benytte for å beskrive ufrivillig og intim bildedeling, sammenlignet med ikke-samtykkende
pornografi og hevnporno (Powell et al., 2018). Dette forklares av at bruken av «pornografi» i de to sistnevnte begrepene fjerner oppmerksomheten vekk fra den mishandlende atferden som står bak den ufrivillige delingen, og heller retter et lys mot selve innholdet som deles (Patchin
& Hinduja, 2020).
Psykisk helse og sexting
Studier som har sett på sammenhengen mellom samtykkende sexting og mental helse har vist sprikende resultater (Klettke et al., 2019). Flere studier har for eksempel funnet en sammenheng mellom depresjon og sexting (Dake, Price, Maziarz, & Mph, 2012; Ouytsel,
Gool, Ponnet, & Walrave, 2014), mens andre studier ikke har funnet denne sammenhengen (Gordon-Messer et al., 2012; Temple et al., 2014). Studier har videre undersøkt assosiasjonen mellom angst og sexting, der enkelte kjenner på engstelse ved mottakelsen av seksualisert innhold. Engstelsen stammer fra et opplevd press om å returnere et lignende innhold eller bekymringer omkring de negative konsekvenser en slik gjengivelse kan få (f.eks. ufrivillig bildedeling). Noen studier viser at dette forholdet er signifikant (Drouin, Ross, & Tobin, 2015; Englander, 2012; Weisskirch & Delevi, 2011), andre ikke (Gordon-Messer et al., 2012;
Temple et al., 2014).
Nyere forskning viser derimot at negative helseeffekter ikke er knyttet til sexting generelt sett, verken til mottakelsen eller sendingen av seksualisert innhold (Klettke et al., 2019). Imidlertid har det å motta uønsket seksualisert innhold samt det å føle seg presset til å sexte blitt assosiert med høyere nivåer av depresjon, angst, stress-symptomer og lavere selvtillit (Klettke et al., 2019).
Psykisk helse og bilde-baserte seksuelle overgrep. De psykiske-, sosiale- og helsemessige konsekvensene av intim og ufrivillig bildedeling er for mange utsatte alvorlige (Berggrav, 2018). Som regel er det personen som er avbildet som får tildelt skyld fra
omverden, ikke personen som ulovlig har delt det seksualiserte innholdet videre. Når et seksuelt materiale først er spredt er det krevende å få materialet slettet i ettertid – dette kan i seg selv medføre langvarige og alvorlige psykiske følger (Smuk, 2017). En stor krenkelse oppstår også når det seksuelle innholdet er spredt og kan ses av et ubegrenset publikum (Hasinoff & Shepherd, 2014). Barn og unge kan for eksempel gå i en konstant frykt for at familie, venner, og potensielle arbeidsgivere skal se det seksualiserte innholdet (Berggrav, 2018). Det blir en offentlig ydmykelse som innvandrer den utsattes privatliv og det kan bli en voldsom påkjenning som følger personen i mange år.
Det at seksualiserte bilder og videoer deles uten samtykke kan videre gi opphav til at rykter sprer seg, at det seksualiserte innholdet deles i pornografiske nettforum, samt at barn og unge blir sårbare for seksuell trakassering, seksualiserte henvendelser og nettmobbing
(Chalfen, 2009; Langset, 2014; Lied, 2016). Forskning viser også at selv den mildeste formen for seksuell trakassering over internett kan gi opphav til angst, depresjon, lav selvrespekt og negativt selvbilde (Bendixen, Daveronis, & Ottesen Kennair, 2018).
Seksuelle krenkelser av barn og unge kan gi omfattende skadevirkninger som gir seg til uttrykk både fysisk og psykisk (Perren, Dooley, Shaw, & Cross, 2010). Seksuelle overgrep er blant annet assosiert med lavere skoleprestasjoner, traumerelatert skyld- og skam, angst, depresjon, samt PTSD-symptomer (Myhre, Thoresen, & Hjemdal, 2015; Perren et al., 2010).
PTSD-symptomer kan videre gi økt sårbarhet og bidra til risikoatferd som igjen kan øke sannsynligheten for å bli utsatt for nye overgrep senere i livet (såkalt «reviktimisering») (Myhre et al., 2015). Sett i sammenheng med bildebaserte seksuelle overgrep, kan
reviktimisering forstås som frykten for at overgrepsbilder- og videoer fortsetter å bli delt og eksistere på internett (Cooper, 2012). Denne frykten kan igjen føre til vedvarende
stressreaksjoner og engstelse i lang tid etter overgrepet.
Til tross for at majoriteten av forskningen som har blitt gjort på seksuelle overgrep retter seg mot overgrep utført ansikt-til-ansikt, er det grunn til å tro at seksuelle overgrep over internett involverer de samme skadevirkningene, og om ikke, større skadevirkninger enn fysiske seksuelle overgrep (Mcglynn & Rackley, 2017; Price & Dalgleish, 2010).
Forskning viser nemlig at når intime bilder/videoer distribueres online (enten via sosiale medier eller via pornografiske forum/nettsteder), blir ofte personvernsinformasjon til den som er avbildet vedlagt det seksualiserte innholdet (Mcglynn & Rackley, 2017).
Potensielt kan informasjonen om den avbildede dermed være evigvarende og lett tilgjengelig på internett – nye nettsamfunn kan få tak i informasjonen og distribuere det videre og således begå en ny bølge med seksuell trakassering og seksuelle overgrep. Fenomenet er kjent som
«doxxing», og konsekvensene for den utsatte kan være fatale (Mcglynn & Rackley, 2017).
Offeret går som regel i en konstant frykt for å bli utsatt for fysiske seksuelle overgrep, samtidig som personen allerede lider av seksuelle overgrep over internett som tilsynelatende aldri tar slutt. Den utsatte sliter typisk med å bearbeide det som har skjedd, samt legge overgrepet bak seg på grunn av den konstante påminnelseseffekten internett han ha. Denne tilværelsen kan resultere i negative psykiske helseeffekter som panikkanfall og selvmord (Mcglynn & Rackley, 2017). Forskning viser i tillegg at barn og unge som utsettes for nettrelaterte krenkelser innehar større risiko for å overveie selvskading og selvmord sammenlignet med de som opplever mer «tradisjonelle» former for mobbing (Price &
Dalgleish, 2010).
Forskning viser at intim og ufrivillig bildedeling kan ha ulik psykisk belastning avhengig av hvilket kjønn en har. Når jenter sexter blir de ofte stigmatisert og får tildelt merkelappen «hore», mens gutter i langt større grad blir belønnet, beundret og oppnår
popularitet for å være seksuelt aktive over internett (Lippman & Campbell, 2014; Ricciardelli
& Adorjan, 2019; Ringrose et al., 2013). Til tross for at det eksisterer en form for seksuell dobbeltstandard, hvor jenter i langt større grad enn gutter for eksempel opplever trakassering, hets og ryktespredning etter at intime bilder har kommet på avveie (Berggrav, 2018; Lippman
& Campbell, 2014), er det samtidig viktig å belyse Redd Barnas bekymring rettet mot gutters
posisjon i det hele (Berggrav, 2018). For gutter er det ofte vanskelig å oppsøke hjelp og snakke om det som det vondt, samtidig som undersøkelser viser at gutter oftere dømmes av retten sammenlignet med jenter. Det er derfor sannsynlig at det eksisterer mørketall i forhold til gutters negative opplevelser knyttet til intim og ufrivillig bildedeling, og at det derfor er viktig å ikke overse gutters sårbarhet og risiko for skade til fordel for jentene.
Sexting, straffeforfølgning og psykisk helse. Det å bli dømt for å dele, besitte, eller produsere seksualisert innhold av barn kan få fatale konsekvenser for den domfelte (Aasheim et al., 2017). Med et kriminelt rulleblad er det mange dører som lukkes, spesielt når det gjelder sexforbrytelser mot barn (Strohmaier et al., 2014). Barn og unge som dermed dømmes av retten kan få hele livet sitt snudd på hodet – det å for eksempel bli politi, arbeide med barn og ungdom, være politisk aktiv eller oppholde seg i USA er nå problematisk (Levenson &
Cotter, 2005; Levenson & Hern, 2007; Tewksbury, 2012).
Til tross for at dagens forskning tilsynelatende ikke har undersøkt de psykiske følgene av at barn dømmes for sexforbrytelser, viser forskning fra USA at seksualforbrytere generelt sett opplever mye stigmatisering fra samfunnet (Tewksbury, 2012). Seksualforbrytere blir ofte tildelt en merkelapp fra samfunnet som avvikende, og som personer som bør unngås,
overvåkes og sterkt kontrolleres. Det sies at stigma oppstår når det er et avvik mellom
hvordan et individ ser seg selv (en persons faktiske sosiale identitet) og hvordan et individ blir oppfattet og respondert på fra andre (en persons virtuelle sosiale identitet) (Goffman, 2009).
Denne mangelen på korrespondanse mellom hvordan en blir sett på av andre, og hvordan en opplever seg selv, kan ifølge forskning føre til internalisert skam, hjelpeløshet og depresjon hos den utsatte (Tewksbury, 2012). Ettersom barn som blir dømt av retten, som tidligere nevnt kan oppleve karrieremessige begrensninger, er det grunn til å tro at norske barn som dømmes for sexforbrytelser også kjenner på stigmatisering fra samfunnet og påfølgende psykiske vansker.
Som litteraturgjennomgangen viser stammer store deler av risikoen ved at barn og unge sexter (f.eks utsettelsen for press eller ufrivillig bildedeling på nett) fra barn og unge selv. Dagens barn og unge har en hensynsløs bildekultur (Andreassen, Klausen, & Eriksen, 2018). De tar og deler seksualiserte bilder av hverandre i smug og presser hverandre for seksualisert innhold (Berggrav, 2018). Således påfører de hverandre psykiske (Price &
Dalgleish, 2010) og juridiske konsekvenser (Crofts & Lievens, 2018) som kan være fatale.
Politiet snakker om en såkalt grenseoverskridende seksuell atferd, en ungdomskultur som har vokst frem på flere skoler i Norge (Aasheim et al., 2017; Aasheim, Skogstrøm, & Nordli,
2016). På en og samme tid er det også en reel risiko for at barn og unges intime innhold ender opp hos voksne overgripere (Chalfen, 2009).
Foreldres rolle i barn og unges sexting-atferd
De siste årene har stadig flere forskere, lærere og fagfolk sett behovet for at foreldre, i langt større grad enn tidligere, digitalt oppdrar sine barn (Livingstone et al., 2017;
Vanwesenbeeck et al., 2018). Foreløpig er det derimot relativt få studier som har undersøkt sammenhenger mellom digital oppdragelse i hjemmet og barnets påfølgende sexting-atferd (Houck et al., 2014; Loos, Haddon, & Mante-Meijer, 2012). Dette er overraskende, da det gjerne er foreldre som oppfattes som en de fremste aktørene for å utdanne sine barn om risikoene og konsekvensene ved sexting (Vanwesenbeeck et al., 2018). Hvorfor dette
forholdet ikke har blitt adressert i stor grad tidligere, kan stamme fra argumenter om at unge stadig blir mindre påvirket av sine foreldre i ungdomstiden, blant annet fordi dette er en tid hvor sosiale relasjoner utenfor familieforholdet stadig blir viktigere (Campbell & Park, 2014;
Valkenburg, Piotrowski, Hermanns, & de Leeuw, 2013). Forskning viser derimot at den primære sosialiseringsagenten gjennom ungdomstiden likevel er foreldre (Otten, Engels, Van De Ven, & Bricker, 2007).
Diana Baumrind står bak en av de mest innflytelsesrike modellene om hvordan ulike oppdragelsesstrategier (utøvd av nærmeste omsorgsgiver) påvirker barns utvikling av atferd og holdninger (Baumrind, 1991 referert til i Siegler et al., 2014). Ifølge modellen bruker foreldre fire ulike foreldrestiler (autoriativ, autoritær, underdaning og uinvolvert) som på sin side varierer langs to dimensjoner; varme (omsorgsgivers støtte og involvering) og kontroll (omsorgsgivers regler og kontroll).
Dette rammeverket har i senere tid blitt videreutviklet flere ganger. Valkenburg et al (1999) lanserte foreldremedierings-modellen, som i all hovedsak ble utviklet for at foreldre skulle kunne regulere barns eksponering for voldelig- og seksuelt TV- innhold (Valkenburg, Krcmar, Peeters, & Marseille, 1999). Selvbestemmelsesteorien har her stått sentral (Soenens, Vansteenkiste, & Niemiec, 2009). Ifølge denne teorien tilegner og aksepterer barn regler og verdier gjennom sosial påvirkning. Ettersom familien anses som et barns primære
sosialiseringsagent (Grusec & Hastings, 2014), er familiens påvirkning sentral i denne sammenheng (Guay, Ratelle, & Chanal, 2008). For eksempel vil internalisering av verdier i større grad inntreffe når barn og unge innretter seg etter foreldrenes ønsker (Soenens et al., 2009).
I 2010 utvidet og tilpasset Valcke, Bonte, De Wever, & Rots, (2010) rammeverket atter en gang – men denne gangen til barns bruk av internett. Denne videreutviklingen av
modeller kombinert med forskning utført av EU Kids Online (Livingstone, Mascheroni, Dreier, Chaudron, & Lagae, 2015), viser at foreldre i Europa bruker fire digitale
oppdragelsesstiler for å regulere barns atferd og holdninger på nett: aktiv- , restriktiv- , teknologisk- og overvåkende- digital oppdragelse (Helsper, Kalmus, Hasebrink, Sagvari, &
De Haan, 2013; Livingstone et al., 2017). Selv om tidligere forskning viser at majoriteten av foreldre i Norge benytter aktiv digital oppdragelse, kan foreldre implementere en eller flere stiler av gangen (Staksrud & Òlafsson, 2018).
Aktiv digital oppdragelse består av tre underordnede aspekt; aktiv digital oppdragelse av internettbruk, aktiv digital oppdragelse av internettsikkerhet, og barnets eget initiativ til aktiv digital oppdragelse (f.eks. å spørre om hjelp til en situasjon på nett). Overordnet forsøker omsorgsgiver aktivt å snakke og således veilede barnet til å handle riktig hvis ubehageligheter på nett skulle oppstå (Helsper et al., 2013; Staksrud & Òlafsson, 2018).
Restriktiv digital oppdragelse baseres derimot i langt større grad på regler og restriksjoner over hva barnet kan- og ikke kan gjøre på nett (f.eks. dele bilder eller bruke sosiale medier) (Staksrud & Òlafsson, 2018). Overvåkende digital oppdragelse innebærer derimot å sjekke hva barnet har gjort på nett og hvem de har snakket med gjennom å sjekke barnets enheter og profiler på sosiale medier etter bruk, mens teknologisk digital oppdragelse innebærer bruken av tekniske sperrer som blokkerer noe type innhold eller bruk. I kjølevannet av dette har forskere i senere tid sett at de fire digitale oppdragelsesstilene kan deles inn to overordnede kategorier: muliggjørende digital oppdragelse (aktiv digital oppdragelse av internettbruk, aktiv digital oppdragelse av internettsikkerhet, barnets initiativ til aktiv digital oppdragelse) og restriktiv digital oppdragelse (teknologisk-, restriktiv- og overvåkende digital
oppdragelse). Muliggjørende digital oppdragelse tilrettelegger for en positiv bruk av mobil og internett, mens restriktiv digital oppdragelse omhandler regler om aktiviteter og tidsbruk, samt bruken av tekniske løsninger som filtre, foreldrekontroll og programvare (Staksrud &
Òlafsson, 2018).
Forskning som har undersøkt effekten av de overnevnte digitale oppdragelsesstilene har vist sprikende resultater. Noe forskning viser at både restriktiv- og overvåkende- digital oppdragelse reduserer online risiko (slik som mobbing over nett) (Khurana, Bleakley, Jordan,
& Romer, 2015). Andre funn viser derimot at det kun er restriktiv digital oppdragelse som reduserer online risiko (Livingstone & Helsper, 2008) samt sannsynligheten for å bli utsatt for nettmobbing (Chang et al., 2015). Dette forklares av at restriktiv digital oppdragelse anses som mest effektiv i å redusere barn og unges sannsynlighet for å bli eksponert for uønsket medieinnhold på nett (Livingstone & Helsper, 2008). Nyere forskning demonstrerer imidlertid
at for mye restriksjoner kan få motsatt effekt, spesielt blant ungdom (Cantor, Wilson, &
Wilson, 2015). Herunder har forskere spekulert i om foreldres bruk av regler og restriksjoner (restriktiv digital oppdragelse) kan, i motsetning til hva som er hensikten, gjøre at barn får en forsterket interesse for innholdet eller atferden som forbys (Giles, 2002).
Annen forskning henviser imidlertid til aktiv digital oppdragelse som idealet (Helsper et al., 2013) og omtaler strategien som mer effektiv i å redusere uønskede medieeffekter sammenlignet med restriktiv digital oppdragelse (Vanwesenbeeck et al., 2018). En studie fant eksempelvis at barn av foreldre som praktiserer aktiv digital oppdragelse har mindre
sannsynlighet for å oppgi sensitive personvernsopplysninger online (Lwin, Stanaland, &
Miyazaki, 2008). Forskning har også vist at ungdom er mer mottakelige for aktiv digital oppdragelse sammenlignet med restriktiv digital oppdragelse (Shin & Ismail, 2014). Dette begrunnes av at gjensidige diskusjoner og samtaler mellom forelder og barn gjør ungdom mer mottakelige for foreldres tilbakemeldinger (Lwin et al., 2008).
Det er viktig å påpeke at digital oppdragelse ikke er en enveisprosess –
karakteristikkene til de involverte familiemedlemmene vil spille inn på dette samspillet (Helsper et al., 2013; Livingstone & Helsper, 2008). Det er for eksempel ikke gitt at barn lytter til foreldres råd og regler om hvordan internett skal brukes, og etterhvert som barn blir eldre vil deres bruk av medier bli gjenstand for forhandlinger i større grad (Staksrud &
Òlafsson, 2018; Valkenburg et al., 2013). Videre tenderer foreldre å praktisere ulike
oppdragelsesstiler basert på kjennetegn ved barnet. Foreldre tenderer eksempelvis å gi flere restriksjoner og regler til yngre barn sammenlignet med eldre barn (Livingstone & Helsper, 2008), samt at jenter i større grad enn gutter opplever restriktiv- og overvåkende digital oppdragelse (Kirwill, 2009). Muliggjørende digital oppdragelse (alle former for aktiv digital oppdragelse) blir også i større grad praktisert blant barn med gode digitale ferdigheter, mens restriktiv digital oppdragelse (teknologisk-, restriktiv- og overvåkende digital oppdragelse) på sin side hovedsakelig benyttes blant barn med lavere digitale ferdighetsnivåer (Livingstone et al., 2017).
Videre ser det ut til at trekk ved foreldre også spiller inn på den digitale oppdragelsen i husholdningen. Forskning viser eksempelvis at foreldres holdninger mot barns bruk av medier har betydning for hvilke(n) strategier som praktiseres i hjemmet (Nikken & Schols, 2015).
Herunder tenderer foreldre som har en negativ holdning til barns bruk av medier å iverksette flere regler og restriksjoner (Shin & Huh, 2011). Hvilket kjønn omsorgsgiver har kan også ha en betydning - forskning viser at mødre tenderer å ha en mer støttende foreldrerolle
sammenlignet med fedre (Eastin, Greenberg, & Hofschire, 2006; Kirwill, 2009). Det har også
blitt vist at høyt utdannede og/eller digitalt kompetente foreldre i større grad iverksetter digitale oppdragelsesstrategier i hjemmet. (Kirwill, 2009; Nikken & Schols, 2015). Foreldre med lav utdannelse og lave nivåer av digitale ferdigheter tenderer videre å praktisere mer restriktiv digital oppdragelse og mindre aktiv digital oppdragelse (Livingstone, Mascheroni, Dreier, Chaudron, & Lagae, 2015; Livingstone et al., 2017). I tillegg tenderer denne gruppen av foreldre å iverksette inkonsistente regler og foretrekke bruken av tekniske sperrer (Nikken
& Schols, 2015).
Sharenting, en voksende praksis blant mange foreldre (Brosch, 2016), innebærer at foreldre utveksler og deler bilder, anekdoter og videoer av egne barn på internett (Maraşli, Er, Yılmaztürk, & Cok, 2016; Staksrud & Òlafsson, 2018). I følge Albert Banduras sosiale læringsteori, lærer mennesket sin sosiale atferd ved å observere og imitere andres handlinger (Bandura, 1977). Dette tatt i betraktning, samt det faktum at barn lærer å tilegne seg verdier, normer og handlingsmønstre av sine foreldre (Sander, 2020), er det derfor sannsynlig at barn påvirkes av foreldres atferd og holdninger knyttet til bildedeling på nett. Med andre ord;
dersom barn vokser opp med foreldre som har en liberal tilnærming til bildedeling (f.eks.
hyppig bildedeling og/eller bildedeling uten barns samtykke), er det derfor tenkelig at barn vil overføre disse holdningene og atferdsmønstrene til egen bildedeling på nett. Forskere har eksempelvis spekulert i om andres selvpresentasjoner på sosiale nettverkstjenester (f.eks.
influensere som poster seksuelt eksplisitte bilder på sosiale medier), kan påvirke unges sextingatferd (van Oosten & Vandenbosch, 2017). Tilsynelatende har imidlertid ikke sammenhengen mellom foreldres- og barns bildedelingsatferd blitt undersøkt.
Forskningsspørsmål og hypoteser
Med utgangspunkt i overstående tematikk har jeg tre overordnede forskningsspørsmål.
Det første forskningsspørsmålet er knyttet til hvor mange barn og unge som sexter i Norge.
Det andre er knyttet til hva som predikerer sexting blant barn og unge. Mer spesifikt undersøkes det om faktorer ved barnet og/eller ved barnets foreldre henger sammen med barns sexting. Det siste forskningsspørsmålet er knyttet til om det er en sammenheng mellom foreldres digitale oppdragelse og barns sexting. Studiens forskningsspørsmål og hypoteser lyder som følger;
1) Hva er prevalensen av sexting blant barn og unge i Norge?
2) Hva predikerer barn og unges sextingatferd?
Prediktorene som undersøkes er;
Barn: kjønn, alder, digitale ferdigheter og hvorvidt barn lytter til foreldres råd og regler på nett
Foreldre: digitale ferdigheter, sosioøkonomisk status, holdninger og sharenting
Basert på forskningslitteraturen er mine hypoteser følgende;
H1: Gutter sexter mer enn jenter.
H2: Forekomsten av sexting blant barn og unge øker med alder.
H3: Barn med høye nivåer av digitale ferdigheter sexter mindre enn barn med lavere nivåer av digitale ferdigheter.
H4: Barn som lytter til sine foreldres regler om når og hvordan internett kan brukes, sexter mindre enn barn som ikke lytter til sine foreldres regler om bruk av internett.
H5: Barn av foreldre med høy sosioøkonomisk status sexter mindre enn barn av foreldre med lav sosioøkonomisk status.
H6: Barn av foreldre med høye nivåer av digitale ferdigheter sexter mindre enn barn av foreldre med lave nivåer av digitale ferdigheter.
H7: Barn av foreldre som har en negativ holdning til barns bruk av digitale medier, sexter mindre enn barn av foreldre som har en positiv holdning til barns bruk av digitale medier.
H8: Barn av foreldre som ikke utøver sharenting, sexter mindre enn barn av foreldre som utøver sharenting.
3) Hvilken sammenheng er det mellom foreldres digitale oppdragelse og barn og unges sexting-atferd?
H9: Barn med høye digitale ferdighetsnivåer vil i større grad oppleve
muliggjørende digital oppdragelse (alle former for aktiv digital oppdragelse), noe som følgelig reduserer barns forekomst av sexting.
H10: Barn med lave digitale ferdighetsnivåer vil i større grad oppleve restriktiv digital oppdragelse (restriktiv- , teknologisk- og overvåkende digital
oppdragelse), noe som følgelig reduserer barns forekomst av sexting.
H11: Eldre barn vil i større grad oppleve muliggjørende digital oppdragelse (alle
former for aktiv digital oppdragelse), noe som følgelig reduserer barnets forekomst av sexting.
H12: Yngre barn vil i større grad oppleve restriktiv digital oppdragelse (restriktiv- , teknologisk- og overvåkende digital oppdragelse), noe som følgelig
reduserer barnets forekomst av sexting.
Metode
Denne studien bygger på data hentet fra EU Kids Online (Staksrud, 2018) - en
tversnittstudie med korrelasjonelt design (EU Kids Online, 2018). Studien ble gjennomført av Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo (i et nært samarbeid med Ipsos), med hensikten om å styrke barn og unges digitale rettigheter.
Utvalg
Gjennom en stratifisert utvalgsmetode ble 77 224 hushold rekruttert via data-assistert telefonintervju (Computer Assisted Telephone Interviewing) (EU Kids Online, 2018).
Deltagerne ble tilbudt et universalgavekort på 200kr/400kr for deltagelsen (beløpet økte grunnet tidspress). Totalt ga 3667 av disse sitt informerte samtykke. De resterende kontaktede ble ekskludert blant annet fordi husholdningen ikke hadde et barn i det aktuelle aldersspennet (n = 3511), at løfte om deltagelse ble brutt (n = 4385), fordi respondenten ikke kunne stille opp (n = 1043) eller fordi barnet ikke hadde brukt internett de siste tre månedene (n =47) (for full oversikt over eksklusjonskriterier se EU Kids Online, 2018). Dette resulterte opprinnelig i et utvalg på 1001 barn i aldersgruppen 9-17 år, hvor en av deres forelder deltok i
undersøkelsen i tillegg til barnet. Av forskningsetiske hensyn ble imidlertid ikke spørsmålene av seksuell art stilt til 9- og 10-åringene (Staksrud & Òlafsson, 2019). Det endelige utvalget bestod dermed av 702 barn, 369 gutter og 333 jenter, i aldersspennet 11-17 år (M = 15.83, SD
= 2.07). En av barnets omsorgsgiver deltok også i undersøkelsen. Deltagerne var bosatt rundt omkring i hele Norge. Barn benyttes for å benevne utvalget i denne studien selvom
Prosedyre
Datainnsamling foregikk i tidsrommet 7. juni til 11. oktober 2018. Undersøkelsen ble implementert via Computer Assisted Self Interviewing (CASI), og deltakelsen foregikk hjemme hos respondentene (EU Kids Online, 2018). Barn og foreldre gjennomførte to ulike spørreskjemaer, men en gruppe med spørsmål var likt for begge parter. Intervjuere fra Ipsos besøkte de rekrutterte barna og foreldrene, og la til rette for at barn og foreldre besvarte hvert sitt spørreskjema på hver sine nettbrett som hadde dataprogrammet Ipsos IField installert.
Intervjuerne skulle være i det samme rommet som barnet da barnet fullførte undersøkelsen
(for å kunne besvare spørsmål), men sørget samtidig for at foreldre ikke var i samme rom som barnet da barnet fullførte undersøkelsen. Verken intervjuere eller foreldre fikk se svarene som barna oppga i undersøkelsen.
Variabler og målemetoder
Oppfattet digital oppdragelse. Grad av digital oppdragelse (oppfattet av barn, utført av foreldre) måles gjennom å bruke en digital oppdragelsesskala (DOS) utviklet av EU Kids Online (Global Kids Online, 2016). Skalaen består av fire overordnede strategier: Aktiv digital oppdragelse, restriktiv digital oppdragelse (f.eks. «Når får du lov av din
forelder/foresatt til å dele bilder, videoer eller musikk på nettet med andre?»), teknologisk digital oppdragelse (f.eks. “Bruker din forelder/foresatt foreldrekontroll eller andre midler for å blokkere eller filtrere enkelte typer innhold?») og overvåkende digital oppdragelse (F.eks.
«Etter du bruker internett, hvor ofte sjekker din forelder/foresatt hvilke venner eller kontakter du har lagt til på din sosiale nettverksprofil?»). Aktiv digital oppdragelse består herunder av tre ulike aspekt; aktiv digital oppdragelse av internettbruk (f.eks. “Når du bruker internett, hvor ofte gjør dine foreldre felles aktiviteter sammen med deg på internett?”) aktiv digital oppdragelse av internettsikkerhet (f.eks. “Når du bruker internett, hvor ofte snakker dine foreldre med deg om hva du skal gjøre hvis noe på internett plager deg eller gjør deg opprørt?”), og barnets eget initiativ til å snakke om vanskelige situasjoner på nett (barnets eget initiativ til aktiv digital oppdragelse) (f.eks. “Har du noen gang fortalt din forelder om noe som plager deg eller gjør deg opprørt på internett?”). For full oversikt over alle
spørsmålene i DOS se vedlegg 1. Innen hver digital oppdragelsstrategi (aktiv-, restriktiv-, teknologisk- og overvåkende- digital oppdragelse) ble det kalkulert en samlet skåre for barnets oppfattelse av digital oppdragelse, med utgangspunkt i de gjeldende variablenes z- skårer og gjennomsnitt. Standardiseringen tok utgangspunkt i variansen til hele utvalget og ble utført før 9- og 10-åringene ble ekskludert fra studien.
Digitale ferdigheter. Barn og foreldres digitale ferdighetsnivå måles gjennom å bruke en digital ferdighetsskala utviklet av Van Deursen, Helsper, & Eynon (2016) ved Oxford Internet Institute – Internet Skill Scale (ISS). ISS består av fem ulike subskalaer som til sammen utgjør en persons generelle digitale ferdigheter: 1) tekniske ferdigheter (f.eks. «Jeg vet hvordan jeg lagrer et bilde som jeg finner på nettet»), 2) informasjons- og
navigasjonsferdigheter (f.eks. «Jeg synes det er enkelt å sjekke om informasjonen jeg finner på nettet er sann»),3) sosial kompetanse (f.eks. «Jeg vet hvilken informasjon jeg bør og ikke bør dele på nettet»), 4) kreativ kompetanse (f.eks. «Jeg vet hvordan jeg lager og legger ut video eller musikk») og 5) mobilferdigheter (f.eks. «Jeg vet hvordan jeg installerer apper på
en mobil enhet – f.eks. telefon, nettbrett»). For full oversikt over alle spørsmålene i ISS se henholdsvis vedlegg 1 og 2 for barn og foreldre. Det ble kalkulert en samlet digital
ferdighetsskåre for henholdsvis barn og foreldre, basert på z-skårene og gjennomsnittet til de aktuelle variablene. Standardiseringen av variablene innen ISS for barn og foreldre tok
utgangspunkt i variansen til hele utvalget og ble utført før 9- og 10-åringene ble ekskludert fra studien.
Barns sexting-atferd. Barns sexting-atferd måles gjennom følgende spørsmål: “I løpet av det siste året, hvor ofte, om noen gang, har du sendt eller lagt ut seksuelle meldinger på internett? Det kan være ord, bilder eller videoer om deg eller noen andre”.
Svaralternativene var «Nei», «ja», «vet ikke» og «vil ikke svare». «Vet ikke» ble i dette tilfellet rekodet til «nei», mens «vil ikke svare» ble behandlet som manglende data. Dermed ble barns sexting kartlagt gjennom svaralternativene «Nei» eller «Ja».
Alder og kjønn. Barn og foreldres alder (henholdsvis «Hvilket år ble du født?» & Hva er din alder?) og kjønn (henholdsvis «Hvilket kjønn vil du si at du har?» & «Er du mann eller kvinne?») måles i starten av undersøkelsen. Barnas alder ble målt i måneder og varierte fra 11 til 17 år, og foreldrenes alder varierte mellom 30-59 år. Det var 15 respondenter som ikke ønsket å besvare spørsmålet om kjønn.
Sosioøkonomisk status. Inntekt og utdanningsnivå ble målt for begge foreldre.
Inntektsnivået (før skatt og fradrag) varierte fra 100.000 (1) til mer enn 2 millioner (10), og utdanningsnivået varierte fra «ingen fullført utdanning» (1) til «doktorgrad» (14). Det ble kalkulert en samlet skåre over sosioøkonomisk status, basert på variablenes z-skårer og gjennomsnitt. Standardiseringen tok utgangspunkt i variansen til hele utvalget og ble utført før 9- og 10-åringene ble ekskludert fra studien.
Foreldres sharenting. Foreldres egen atferd på internett ble målt gjennom å se på foreldres utøvelse av sharenting (Hvor ofte deler, legger ut eller blogger du bilder/videoer av barnet ditt på internett? og Den siste måneden, hvor mange bilder eller videoer har du delt av barnet ditt på nett?). Det ble kalkulert en samlet skåre over foreldres sharenting med
utgangspunkt i variablenes z-skårer og gjennomsnitt. Standardiseringen tok utgangspunkt i variansen til hele utvalget og ble utført før 9- og 10-åringene ble ekskludert fra studien.
Foreldres holdning til barns bruk av digitale medier. Foreldres holdninger til barns bruk av digitale medier ble målt gjennom spørsmålet «Ved hvilken alder tror du barnet ditt vil bli eller var gammel nok til å bestemme selv om nettsteder, sosiale medier, apper eller spill de bruker?». Dersom foreldrene ikke anser barnet som gammelt nok til å oppnå til digital
selvbestemmelse - tolkes dette som at foreldrene har en negativ holdning til at barnet selv skal
bestemme over nettsteder, sosiale medier (herunder Snapchat), apper eller spill. Det ble kalkulert en variabel som subtraherte barnets faktiske alder fra alderen som foreldrene oppga på dette spørsmålet.
Hvorvidt barn lytter til sine foreldre. Hvorvidt barn lytter til sine foreldres råd og regler om bruk av internett måles på følgende måte «Hender det at du ikke bryr seg om det din forelder/foresatt forteller deg om hvordan og når du kan bruke internett?». Variabelen ble siden rekodet til svaralternativene ja eller nei.
Personvern og etiske betraktninger
Den nåværende studien søker blant annet informasjon og svar fra mindreårige om deres erfaringer omkring sexting. Den sensitive tematikken og den unge målgruppen
forsterker dermed viktigheten av en forsvarlig, konfidensiell og etisk håndtering av prosjektet.
For det første har prosjektet av forskningsetiske hensyn ikke stilt spørsmål av seksuell art til den yngste aldersgruppen; 9-11 åringer. Dette ble ansett som uetisk til tross for at
respondenten har muligheten til å velge alternativene «vil ikke svare» eller «vet ikke».
For det andre har Ipsos fulgt alle etablerte standarder for personvern og etikk i vitenskapelige prosjekter – slik som den nye personvernsreguleringen (General Data Protection Regulation:
GDPR) (EU Kids Online, 2018). Det har også blitt innvilget en databehandleravtale mellom Ipsos og Universitetet for å sikre en forsvarlig og korrekt håndtering av personopplysninger.
For det tredje har Ipsos overholdt retningslinjene fra Den nasjonale forskningsetiske komitè for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH), hvor prinsippene om konfidensiell behandling og informert samtykke står sentralt (Staksrud & Òlafsson, 2018). Samtykke var frivillig, uttrykkelig (deltakeren måtte gjøre noe aktivt for å avgi sitt samtykke – enten
gjennom signering på papir eller ved å trykke på en tast) og informert (deltakeren måtte forstå hensikten med undersøkelsen, samt hvilke konsekvenser deltakelsen kunne ha) (se vedlegg 3).
Det var også nødvendig å samle inn samtykke fra foreldre på barnas vegne ettersom prosjektet samlet inn data fra mindreårige. I tillegg ble alle barn og foreldre som deltok i undersøkelsen informert om at undersøkelsesresultatene ble avidentifisert og behandlet konfidensielt. For å sikre at barnas svar ble behandlet konfidensielt kunne verken foreldre eller intervjuere se svarene som barna oppga, og foreldrene fikk ikke mulighet til å være i samme rom som barnet da barnet fullførte undersøkelsen.
Dataanalyser
Eksplorerende faktoranalyser. Med hensikt om å avdekke intern konsistens samt undersøke underliggende faktorstrukturer, ble det utført eksplorerende faktoranalyser (EFA) av subskalaene i DOS (digital oppdragelsesskala) og i ISS (Internet Skills Scale = digitale
ferdigheter). Nærmere bestemt ble det utført prinsipial komponentanalyse (eng. principal components analysis) med oblim rotasjon ved hjelp av IBM SPSS versjon 26.0. Det ble tatt utgangspunkt i skårene til både barn og foreldre, hvor det ble utført separate faktoranalyser for henholdsvis foreldre og barn. Det ble totalt sett utført seks separate EFA – fem knyttet til barns skårer, og én som belyser foreldres skårer.
Fordi variablene innen de ulike subskalaene av DOS innehar ulike (verdier/
egenskaper) var det ikke fordelaktig å inkludere alle subskalaene i samme EFA. Nærmere bestemt, er de fire ulike subskalaene av DOS målt på ulike likerte skalaer. I tillegg består subskalaen «teknologisk digital oppdragelse» av dikotome variabler mens de resterende subskalaene består av kontinuerlige variabler. Ettersom kontinuerlige variabler er en forutsetning for faktoranalyse, ble den teknologiske subskalaen utsatt for en heuristisk prosedyre (Field, 2018). Dette er en akseptabel prosedyre som evaluerer dimensjonen og strukturen til ett sett med dikotome variabler ved å lage en tetrakorisk korrelasjonsmatrise (eng. tetrachoric correlation matrix) som siden kan benyttes som utgangspunkt for videre faktoranalyse (Lorenzo-Seva & Ferrando, 2012). Med dette som utgangspunkt ble det derfor valgt å utføre fire separate faktoranalyser for å belyse faktorstrukturen i DOS – fire analyser for barnets oppfattelse av digital oppdragelse. Vedlegg 4 viser en total oversikt over DOS før og etter faktoranalyse.
Subskalaene av ISS er alle målt på en 5punkts likert skala, og kan således inkluderes i den samme analysen. Dette står videre i tråd med skala-utviklernes tidligere analyser, og oppfyller samtidig kravene om utvalgsstørrelse i faktoranalyse (5 til 10 ganger så mange respondenter som variabler) (Eikemo & Clausen, 2012; Ulleberg & Nordvik, 2001; Van Deursen et al., 2016). Det er samtidig viktig å nevne at ikke alle spørsmålene/variablene innen de ulike subskalaene av ISS ble inkludert i den gjeldende studien. Dette var for å sikre at ikke spørreskjemaet ble for langt, og på denne måten bevare oppmerksomheten til respondentene (Staksrud & Òlafsson, 2018). Med utgangspunkt i subskalaenes oppbygning og det faktum at utvalgsstørrelsen er tilstrekkelig, ble det besluttet å utføre to analyser for å avklare
faktorstrukturen i ISS – en sammenfattet analyse for barns digitale ferdigheter, og en
sammensatt analyse for foreldres digitale ferdigheter. Vedlegg 5 viser en oversikt over ISS før og etter faktoranalyse, samt hvilke variabler som ble ekskludert fra den gjeldende studien.
Før utførelsen av de ulike faktoranalysene ble det kalkulert bivariate korrelasjonsmatriser for variablene i hver subskala. Dette ble gjort for å undersøke
multikollinearitet, dvs. om variabler korrelerer for høyt og dermed måler det samme (også kjent som singularitet) (Field, 2018; Pallant, 2016; Ulleberg & Nordvik, 2001). Det var ingen
inter-item korrelasjoner som var for høye (r > .90), men variabelen «Noen ganger havner jeg på nettsider uten å vite hvordan jeg kom meg dit» (som kun ble stilt til foreldre) i ISS var negativ korrelert med de gjenværende variablene i informasjons- og navigasjons-subskalaen.
Denne variabelen er imidlertid ladet annerledes enn de gjenværende variablene i ISS (se Appendix x) og ble derfor reversert rekodet før trinnene for videre faktoranalyse ble utført.
De ulike korrelasjonsmatrisene ble videre gransket for hvorvidt korrelasjonene mellom variablene i hver subskala var store nok til å utføre EFA (dvs. flere korrelasjoner > .30). Det ble i tillegg utført Bartlett´s test for Sphericity innen de ulike faktoranalysene. Resultatene viste at Bartlett´s test var signifikant forskjellig fra null innen hver analyse (p < .001).
For å undersøke hvor godt egnet dataen var for videre faktoranalyse, ble Kaiser- Meyer-Olkin test for utvalgstilstrekkelighet (KMO) gjennomført. KMO verdiene for aktiv-, restriktiv-, teknologisk-, og overvåkende- digital oppdragelse var på henholdsvis .92, .85, .18, og .86. KMO verdiene for barn- og foreldres- digitale ferdigheter var på henholdsvis .91 og .93. KMO verdiene innen hver faktoranalyse indikerte med andre ord at utførelsen av videre faktoranalyse var hensiktsmessig, men med ett unntak. KMO-verdien til subskalaen teknologisk digital oppdragelse i DOS var ikke tilstrekkelig (henholdsvis KMO = .18). Dette kommer sannsynligvis av at subskalaen utelukkende består av dikotome variabler, og at subskalaen ble utsattfor en heuristisk prosedyre. Til tross for at det ikke er optimalt med dikotome variabler i faktoranalyse, anses likevel den tetrakoriske korrelasjonen som den beste løsningen for å avdekke faktorstrukturen til ett sett med dikotome variabler (Lorenzo-Seva &
Ferrando, 2012).
Multipple logistiske regresjonsanalyser. Med hensikt om å undersøke hvilke variabler som predikerer sexting, ble det utført to separate logistiske multiple
regresjonsanalyser for henholdsvis barn og foreldre ved hjelp av IBM SPSS versjon 26.0. Det ble utført to ulike analyser fordi antall prediktorer kan påvirke forklaringsgraden til modellen samt estimeringen av regresjonskoeffisientene til prediktorene (Field, 2018). Det ble derfor ansett som nyttig å utføre to ulike analyser, der foreldres digitale ferdigheter skiller analysene fra hverandre. Det er viktig å nevne at variabelen “hvorvidt barn lytter til sine foreldres regler om bruk av internett” bestod av 129 manglende data (missing data), noe som medfører at det totale utvalget i de to regresjonsanalysene er betydelig lavere sammenlignet med det
opprinnelige utvalget (n = 573). Likeledes opplyses det om at prediktorenes oddsrate og standardiserte B-verdier uttrykkes henholdsvis Exp(B) og B. Ettersom både prediktorene og utfallsvariabelen er standardiserte, samt det faktum at prediktorene er kontinuerlige eller dikotome variabler, opplyses det også om at B i dette tilfellet tilsvarer β.
