Den flerdimensjonale kroppen
En kvalitativ studie av flerkulturelle jenters kroppslige og kjønnede erfaringer i ungdomstiden
Monika Marie Bergflødt
Masteroppgave ved avdeling for tverrfaglig helsevitenskap, Institutt for helse og samfunn
UNIVERSITETET I OSLO
Oktober, 2021
Monika Marie Bergflødt
Den flerdimensjonale kroppen
En kvalitativ studie av flerkulturelle jenters kroppslige og kjønnede erfaringer i ungdomstiden
Masteroppgave ved avdeling for tverrfaglig helsevitenskap Oslo, 2021
Veileder: Hilde Bondevik
Biveileder: Ingunn Marie Eriksen
UiO
Universitetet i Oslo
Institutt for helse og samfunn
«Intet fellesskap definerer seg noen gang som Den ene uten umiddelbart å sette opp Den andre overfor seg. Det er nok med tre reisende som tilfeldigvis sitter i samme kupé for at alle de andre reisende blir litt fiendtlige til ‘andre’»
Simone de Beauvoir (2000, s. 37)
Sammendrag
Bakgrunn: Kunnskapen om flerkulturelle jenters helse er mangelfull. Forskningslitteraturen trekker frem kulturelle spenninger, kjønnede normer, negativt kroppsbilde og ulike former for diskriminering og rasisme som mulige ‘problemområder’, men få studier synes å ta for seg de ulike dimensjonene ved den subjektive og helhetlige kroppen som disse jentene erfarer sine verdener med. Hensikten med studien er å løfte frem og utforske hvordan flerkulturelle jenter erfarer seg selv og sine kropper ulikt i ulike situasjoner, for på denne måten å kunne åpne opp for nye forståelser av forholdet mellom deres levde erfaringer og helse. Problemstilling:
Hvordan erfarer flerkulturelle jenter i Norge seg selv og sine kropper ulikt i ulike situasjoner?
På hvilken måte kan disse erfaringene bidra til å belyse deres helse?
Teoretisk forankring: Studien er forankret i en fenomenologisk vitenskapsteoretisk tradisjon, og drar veksler på fenomenologiske tenkere som Drew Leder, Simone de Beauvoir, Franz Fanon og Sara Ahmed.
Metode: Studien har et kvalitativt forskningsdesign, og baserer seg på ni individuelle intervjuer av flerkulturelle jenter på videregående skoler i Norge. Samtlige deltagere hadde enten innvandret til Norge i ung alder, eller var selv født og oppvokst i Norge med minst én innvandrerforelder. Intervjuene ble fortolket og analysert ved hjelp av tematisk analyse.
Funn: Studien belyser ulike former for kroppslig erfaring gjennom tre temaer: kroppen som inngang, kroppen som hinder og kroppen som bro. På et vis berører de ulike temaene forskjellige dimensjoner ved jentenes kroppslige væren i verden; det handler om eksplisitte og implisitte dimensjoner ved kroppslighet, synlige så vel som skjulte. Med den flerdimensjonale kroppen som felleskroppslig utgangspunkt og overordnet analytisk begrep, synliggjør diskusjonen et viktig forhold mellom flerkulturelle jenters helse og deres ulike måter å være i verden på – som både konkrete og erfarende kropper – samt hvordan dette forholdet videre er innvevd i større sosiale og kulturelle kontekster.
Abstract
Background: Knowledge regarding multicultural girls and their health is deficient. With research literature highlighting cultural tensions, gendered norms, negative body image and various forms of discrimination and racism as possible ‘problem areas’, there seems to be little room for studies addressing the various dimensions of the subjective and overall complex body these girls experience their worlds with. The aim of this study is to make explicit and explore how multicultural girls experience themselves and their bodies differently in different situations, in order to further develop new understandings about the relationship between their lived experiences and their health as such. Research question: How do multicultural girls in Norway experience themselves and their bodies differently in different situations? In what ways can these experiences illuminate their health?
Theoretical framework: The study is grounded in a phenomenological theoretical tradition, drawing on phenomenological thinkers such as Drew Leder, Simone de Beauvoir, Franz Fanon and Sara Ahmed.
Method: The study has a qualitative research design and is based on nine individual interviews conducted with multicultural girls in upper secondary schools in Norway. Participants had either immigrated to Norway at a young age or were born and raised in Norway with at least one immigrant parent. The interviews were interpreted and analyzed using thematic analysis.
Findings: The study sheds light on various forms of bodily experience through three themes:
the body as an obstacle, the body as an entrance and the body as a bridge. In a way, the different themes touch on different dimensions of bodily being in the world; they deal with explicit and implicit dimensions of embodiment, visible as well as hidden. With the multidimensional body used as an overall analytical concept, the discussion highlights an important relationship between multicultural girls’ health and their different ways of being in the world – as both concrete and lived bodies – as well as how this relationship is woven into larger social and cultural contexts.
Forord
Etter seks fantastiske, krevende, lærerike – og til tider endeløse – år som student er jeg omsider kommet ved veis ende. Men, som jeg liker å si: en veis ende er en annen veis begynnelse! Å levere fra meg et arbeid som har opptatt så mye av min tid og oppmerksomhet det siste året føles både stort, meningsfylt og sårbart; ord strekker ikke til. Før jeg kan ta neste steg videre på ferden, er det likevel en hel del mennesker jeg må få lov til å takke.
Først og fremst ønsker jeg å rette en stor takk til alle ni deltagere som har delt av sine erfaringer med meg. Tusen takk for deres tid, villighet og gripende fortellinger. Uten dere hadde denne oppgaven aldri blitt til.
Til mine dyktige veiledere, Hilde og Ingunn. Tusen takk for uvurderlige faglige innspill, konstruktive tilbakemeldinger og oppløftende ord. Å ha dere begge med på laget har gjort godt, både intellektuelt og personlig!
Til alle nære og kjære som har hatt troen på meg hele veien, tusen takk!
Takk for all tålmodighet, omsorg og ubetinget støtte i det som har vært en lang og tidkrevende prosess – preget av både oppturer og nedturer, latter og gråt. Uten en så flott heiagjeng bak meg hadde ikke dette arbeidet vært mulig.
Sist, men ikke minst, takk til deg som leser dette. Jeg håper denne masteroppgaven vekker interesse.
Oslo, oktober 2021 Monika Marie Bergflødt
Innhold
1 INNLEDNING ... 1
1.1. Bakgrunn ... 2
1.1.1. Flerkulturelle jenter – kropper som befinner seg i ulike spenn? ... 4
1.1.2. Aktualitet og helsefaglig relevans ... 5
1.1.3. Tema og problemstilling ... 7
1.2. Forskning innen feltet ... 7
1.2.1. Kulturelle spenninger, autonomi og selvbestemmelse... 8
1.2.2. Kryssende identiteter – flerkulturelle «kameleoner» ... 10
1.2.3. Diskriminering, rasisme og flerkulturelle fellesskap ... 11
1.2.4. Kropp, selvbilde og spiseforstyrrelser ... 12
1.2.5. Et kunnskapshull ... 13
2 TEORETISK RAMMEVERK ... 15
2.1. Fenomenologien som inngang til det kroppslige ... 15
2.2. Begrepsavklaringer ... 17
2.2.1. Den kjønnede kroppen ... 17
2.2.2. Den rasialiserte kroppen ... 22
2.2.3. Den frie kroppen som helsegrunnlag ... 24
2.3. Oppsummering ... 25
3 METODE OG ANALYSESTRATEGI ... 27
3.1. Forskningsdesign... 27
3.1.1. Semistrukturerte dybdeintervjuer ... 27
3.1.2. Utvalg... 28
3.1.3. Rekruttering... 29
3.1.4. Intervjuene i praksis ... 30
3.2. Litteratursøk ... 32
3.3. Forskningsrefleksivitet ... 32
3.4. Etiske betraktninger... 34
3.5. Tematisk analyse... 36
3.5.1. Transkribering og gjennomlesning ... 36
3.5.2. Koding ... 37
3.5.3. Systematisering av koder ... 38
3.5.4. Gjennomgang av preliminære temaer ... 38
3.5.5. Definering og videreutvikling av temaer ... 39
3.5.6. Refleksiv skriving ... 39
4 ANALYSE OG FUNN ... 41
4.1. Kroppen som hinder ... 41
4.1.1. Hinder for sosiale rom ... 41
4.1.2. Hinder for seg selv ... 49
4.2. Kroppen som inngang ... 54
4.2.1. Inngang til sosiale rom ... 54
4.2.2. Inngang til seg selv ... 59
4.3. Kroppen som bro ... 63
4.3.1. Dynamisk identitetsarbeid ... 64
4.3.2. Bro mellom sosiale rom ... 67
5 DISKUSJON ... 71
5.1. Én kropp – ulike dimensjoner ... 71
5.1.1. Den flerdimensjonale kroppen som jentenes tvetydige situasjon ... 71
5.2. Den flerdimensjonale kroppen og helse ... 72
5.2.1. Helse som frihet – strevet etter å bli godtatt som den man er ... 73
5.2.2. Helse som fellesskap – strevet etter å oppleve tilhørighet og mening... 75
5.2.3. Nye forståelser av frihet og fellesskap ... 77
6 AVSLUTNING ... 79
Litteraturliste ... 80
Vedlegg 1 ... 85
Vedlegg 2 ... 88
Vedlegg 3 ... 92
1
1 INNLEDNING
Opplevelsen av tilhørighet og aksept er viktig for alle mennesker. Vi er sosiale vesener, og det ligger i vår menneskelige natur å søke sammen med andre vi kan identifisere oss med – det være i vennegjengen, blant kollegaer på jobb eller i det øvrige samfunnet generelt. Å føle på utenforskap er imidlertid noe vi alle kan oppleve fra tid til annen, noen oftere og i større grad enn andre. Dette utenforskapet kan kjennes både slitsomt, vondt og ensomt – ja, kanskje til og med utrygt. Det kan være tøft å føle at man ikke ‘passer inn’, spesielt om man befinner seg i en sårbar livsfase preget av store omveltninger. Årene i overgangen fra barndom til ungt voksenliv kan sies å være en slik fase, der eksistensielle spørsmål omkring identitet og tilhørighet gradvis begynner å presse på. For barn og unge som vokser opp med flere kulturer kan slike spørsmål bli ekstra vanskelige i møte med forutinntatte ideer om hvem man er og hvor man hører til.
Diskriminerende hendelser, fordommer og bemerkninger om ens utseende, etnisitet eller kultur kan være med på å forsterke følelser av ensomhet og annerledeshet, og flere strever kanskje ekstra med opplevelsen av tilhørighet og aksept i denne perioden av livet.
Er det noe det siste året har vist oss, så er det at vi fremdeles har en lang vei å gå når det kommer til samtaler om marginaliserte gruppers erfaringer med forskjellsbehandling. I media benyttes ofte negativ omtale og retorikk om de med flerkulturell bakgrunn, gjerne i sammenheng med kulturelle praksiser som «utfordrer» det norske demokratiets likestillingsidealer. Spesielt synes muslimske jenter å få gjennomgå når de gang på gang portretteres som undertrykte objekter som må «reddes» – det til tross for at deres individuelle stemmer og personlige fortellinger ofte drukner i et hav av politiske krangler. Hvordan er det egentlig å leve som en flerkulturell jente i Norge? Hva er disse jentene selv opptatt av, og hvordan forstår de sin egen situasjon? Hvor langt stikker gammelt tankegods, og hva kan erfaringer med å bli objektivisert eller stigmatisert gjøre med menneskers selvforståelse, identitet og fortrolighet med seg selv?
Dette er komplekse og sammensatte spørsmål som sammen inviterer til å undersøke slike temaer fra et førstepersonsperspektiv – fra de som har kjent erfaringene «på kroppen». I denne masteroppgaven utgjør derfor flerkulturelle jenters personlige fortellinger et relevant og nødvendig perspektiv, som forsøkes undersøkes på en vitenskapelig måte ved hjelp av en fenomenologisk tilnærming til feltet.
2
1.1. Bakgrunn
I likhet med andre europeiske land har Norge hatt en betydelig vekst i innvandring de siste tiårene, noe som har bidratt til en mer mangfoldig barne- og ungdomsbefolkning på mange ulike plan (Bakken & Hyggen, 2018, s. 15). I offentlige diskurser omtales dette mangfoldet gjerne som «språklig», «kulturelt» eller «etnisk», hvorimot kropp og farge vies liten oppmerksomhet på papiret. Slike språklige markører for annethet kan imidlertid sies å være problematiske da de ofte kamuflerer snevre og tatt-for-gitte ideer om hva det vil si å være norsk. Her beror hvem som får innpass i et vi til dels på hvordan en nasjons kultur blir definert (Eide, 2018, s. 9). Et raskt søk i norske oppslagsverk kan fortelle at kultur er tett forbundet med etnisitet, som kommer til uttrykk gjennom språk, dialekt, særegne kulturtradisjoner og skikker eller bestemte levemåter (Sommerfelt & Schackt, 2020). Kultur kan forstås i vid og snever forstand: «I vid forstand snakker man gjerne om ‘norsk kultur’, som en samlebetegnelse på visse fellestrekk nordmenn deler. I snever forstand snakker man gjerne om ‘kultursektoren’, som blant annet inkluderer kunst, musikk og litteratur» (Schackt, 2019). I dagens Norge så vel som andre skandinaviske land har altså ideen om at mennesker lar seg inndele i ulike biologiske raser langt på vei blitt erstattet av etniske og mer kultur-orienterte inndelinger. Dette rasemessige tomrommet i moderne skandinavisk ordforråd viser til «rase» som et utdatert begrep, der rasialisering av mennesker ser ut til å høre fortiden til. Men er det så enkelt?
Rasialisering, også forstått som strukturell diskriminering, skiller seg fra tidligere former for rasisme ved at den ikke synliggjøres gjennom en eksplisitt ideologi, men er gjerne mer ubevisst, uuttalt og uttrykkes på samfunnsnivå gjennom kategorier som «oss» og «de andre» (Rogstad & Midtbøen, 2009, s. 3). Et slikt perspektiv forstyrrer skillelinjen mellom rasisme som ideologi og diskriminering som handling, og viser til rase som forankret i grunnleggende virkelighetsoppfatninger der mennesker plasseres i kategorier som bærer i seg forestillinger og bestemte assosiasjoner til annerledeshet (Rogstad & Midtbøen, 2009, s. 9).
Denne annerledesheten knyttes gjerne til avstamning og etnisk kultur kontra bosted og statsborgerskap, men har langt på vei blitt en kodet måte å snakke om kropp og farge på (Gullestad, 2002, s. 156). I dette ligger det at hvithet på mange måter har blitt en underforstått dimensjon ved det å være norsk. Slik sosialantropologen Marianne Gullestad tidligere har påpekt, betyr ikke dette at nordmenn flest er rasister; det dreier seg om at vi alle mer eller mindre ureflektert lever i en rasialiserende kultur der begrunnelsene for diskriminering stadig endrer seg (Gullestad, 2002, s. 156).
3
I artikkelen «I can never be normal: A conversation about race, daily life practices, food and power» (2014) diskuterer forfatterne Rikke Andreassen og Uzma Ahmed-Andresen hvordan kroppslige forskjeller som hudfarge fremdeles påvirker menneskers liv, og representerer historiske privilegier og en maktkamp som bør navngis. Ahmed-Andresen, som selv definerer seg som en farget dansk kvinne med pakistansk opprinnelse, trekker frem sine to døtre som et eksempel. Den ene datteren er mørk som henne selv, mens den andre er lys som sin far – og som et resultat behandles de svært forskjellig. Den lyse datteren antas å være etnisk dansk og inkluderes fullt ut, mens den mørkere datteren blir omtalt som «innvandrerbarn» og ekskluderes verbalt fra det danske «vi» (Andreassen & Ahmed-Andresen, 2014, s. 27). Ahmed- Andresen har ikke et språk for å ta tak i denne forskjellsbehandlingen. Det eneste hun kan snakke om er etnisitet, hvilket ikke gir mening når hennes døtre har samme etnisitet. Når begreper som «rase» bortfaller fra samfunnets bevissthet, synes ofte de som snakker om dem å skape dem. Samtidig opplever mange etterkommere av innvandrere at de faller mellom kategoriene «rase» og «etnisitet» når de ekskluderes, ikke på grunn av etniske forskjeller, men på grunn av deres rasialiserte kropper. I slike situasjoner forbindes hvithet med den normative kroppen, mens kropper som ikke er hvite ekskluderes fra det normative og kategoriseres ut fra foreldrene eller besteforeldrenes opprinnelsesland (Andreassen & Ahmed-Andresen, 2014, s.
28-29).
Med nye begreper og uttrykksformer gjenoppstår makt på nye måter, og ofte i mer usynlige former (Engebretsen & Heggen, 2012). Definisjoner av sosiale grupper som noe annet enn majoriteten er et eksempel på dette, og innebærer en makt som samtidig skaper et «vi» som ofte tas for gitt – og dermed usynliggjøres (Rogstad & Midtbøen, 2009, s. 9). I boken Color that Matters (2019) tilbyr Tony Sandset en ny lesning av begreper som rase og etnisitet, og tar leseren med på en reise som åpner opp og pakker ut disse begrepene som del av et kontinuum.
For selv i en tid som hevder å være «post-rasial» eller såkalt fargeblind, ser kropp og farge fremdeles ut til å ha betydning. Kropper kan ikke fjernes: «Biological thinking never left the room. It was just grafted onto the very term, ethnicity, that was thought to bring an end to the term race and subsequently racism» (Sandset, 2019, s. 176). Sandset viser til hvordan kropp og farge ofte underkommuniseres i en nordisk setting, til tross for at det opereres med et etnisk paradigme som i stor grad setter kroppen og dens utseende i fokus. Følgelig stiller han seg kritisk til forskning som kun fokuserer på religion, kultur og verdier som markører for annethet, da det ikke tas høyde for hvordan det er å leve i en ikke-hvit kropp innenfor en nasjonal fortelling som ofte implisitt eller eksplisitt fremstilles som «hvitt rom» (Sandset, 2019, s. 27).
Et sentralt poeng hos Sandset er at begrepene rase og etnisitet ikke kan sees på som to separate
4
enheter, men snarere hybrider av en felles epistemologi ment for å artikulere forskjeller og likhet: «They both form communities yet also drive wedges between groups» (Sandset, 2019, s. 27). I lys av dette understreker han viktigheten av studier som utfordrer og dekonstruerer tydelige forestillinger om rase og etnisitet, og bringer kroppens betydning tilbake i identitetsarbeid. Denne oppgaven er et forsøk på dette.
1.1.1. Flerkulturelle jenter – kropper som befinner seg i ulike spenn?
Mange jenter i Norge vokser i dag opp med identiteter som krysser ulike etnisiteter, og med en fot innenfor mer enn én kultur. Det ligger en stor utfordring i å finne en terminologi som yter denne svært sammensatte og lite homogene gruppen rettferdighet, men jeg har i denne oppgaven valgt å forholde meg til termen «flerkulturell» – også forstått som krysskulturell. I dette ligger det at barn og unge som er eksponert for ulike kulturer i oppveksten kan utvikle flere identiteter som eksisterer samtidig, og videre etablere én flerkulturell eller kryssende identitet (Salole, 2018, s. 46). Sammenlignet med andre termer som ofte benyttes om denne gruppen, slik som «etniske minoriteter» eller «andregenerasjonsinnvandrere», synes dette å være et langt mer dynamisk og mindre stigmatiserende begrep. Jeg kommer imidlertid ikke utenom begrepets tilslørende potensiale som en kodet måte å snakke om kropp og farge på.
Kultur må her forstås som nært beslektet med ulike forståelser av rase og etnisitet, og brukes ofte altfor lettvint som forklaring i studier av «de andre» (Aarset, Lidén, & Seland, 2008, s. 22).
Ettersom et flertall av deltagerne selv omtaler seg som flerkulturelle, ansees likevel termen å være den mest passende da den også fanger opp variasjon og endringspotensial.
Flerkulturelle jenter må i likhet med alle andre jenter først og fremst forstås som ungdom i en sårbar livsfase, der det å skulle finne ut av hvem man er og hva man står for kan oppleves som vanskelig i en tid preget av store kroppslige omveltninger – både fysisk og mentalt (Bakken, 2019, s. 80). Pubertet, hormonelle forandringer og en kropp som stadig endrer utseende er noe alle gjennomgår i overgangen fra barndom til ungt voksenliv, og for noen kan dette by på sosiale utfordringer i tillegg til identitetsproblematikk (Rødland, 2018, s. 38). Tatt i betraktning et digitalt mediesamfunn som i dag bombarderer barn og unge med presentasjoner av vellykkede livsstiler og urealistiske idealer for kropp og utseende, kan det konstateres at mye er med på å gjøre ungdomsårene til en komplisert og krevende tid (Rødland, 2018, s. 37).
Å være flerkulturell kan i seg selv by på utfordringer så vel som å gi tilgang på ressurser.
På den ene siden kan det å balansere mellom motsetningsfulle idealer, verdier og livssyn oppleves som svært krevende, men på den annen side kan det også åpne opp for følelser av
5
stolthet, unike erfaringer og en rik opplevelse av fellesskap og historie (Benet‐Martínez &
Haritatos, 2005, s. 1017). Å bli kalt «utlending» eller «innvandrer» til tross for at man kanskje selv identifiserer seg som norsk kan imidlertid forsterke følelser av annerledeshet, og en del flerkulturelle barn og unge opplever ulike former for rasisme og diskriminering (Salole, 2017, s. 12). For mange er ungdomstiden en periode der de i stor grad blir konfrontert med egen annerledeshet, og slike erfaringer kan derfor ha store innvirkninger på deres selvforståelse, tilhørighet og identitetsdannelse (Aarset et al., 2008, s. 74). Kjønn trekkes også hyppig frem som et sentralt smertepunkt i mange flerkulturelle jenters liv, der temaer som seksualitet og kvinners atferd ofte er kjernekonflikter i innvandrerfamilier nærmest uansett kulturell eller religiøs bakgrunn (Aarset et al., 2008, s. 23). Slike konflikter sees gjerne i sammenheng med at jenter underlegges andre kjønnede krav enn gutter når det gjelder seksualitet og oppførsel, og er derfor mer utsatt for å oppleve spenninger mellom grunnleggende verdier knyttet til kjønnsroller og autonomi (Aarset et al., 2008, s. 23). Disse spenningene kan forsterkes ytterligere av at flerkulturelle jenter ofte tildeles rollen som kulturelle markører mellom «oss»
og «de andre», der mange opplever å bli dratt mellom ulike forventninger pålagt dem av de forskjellige kulturene de tilhører (Mørck, 1998).
1.1.2. Aktualitet og helsefaglig relevans
Å sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder, er FNs tredje bærekraftsmål (Korsvik & Rustad, 2018, s. 14). I dette ligger et fokus på helse som mer enn bare fravær av sykdom, men ingen klar definisjon på hva helse er. Helse som fenomen kan sies å romme mange aspekter, der ulike fagtradisjoner gjerne definerer begrepet ulikt og ut ifra sitt ståsted (Øverby, Torstveit & Høigaard, 2011, s. 12-13). Som et resultat finnes det i dag en rekke ulike definisjoner og forståelser av helse, og hva som regnes som god helse synes å henge sammen med livsoppfatninger og verdier, i tillegg til kulturelle og sosiale forhold (Mæland, 2010, s. 26).
En klassisk definisjon av helse er den Verdens helseorganisasjon (WHO) kom med i 1948, der helse ble definert som en tilstand av «fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller lidelser» (Øverby et al., 2011, s. 12). Med sin definisjon innledet WHO et paradigmeskifte der helsens subjektive dimensjon kom i fokus, men i senere tid har denne definisjonen også blitt sterkt kritisert for å fremstille en utopisk forståelse av helse som noe «fullstendig». Den norske legen og professoren Peter Hjort har slått fast at helse ikke bare må forstås som fravær av problemer, men også at man mestrer dem: «helse må defineres som et overskudd i forhold til hverdagens krav» (Hjort, 1993, s. 38).
6
Blant de mange som har tatt for seg jakten på et folkelig helsebegrep finner vi også Per Fugelli og Benedicte Ingstad, som i sin søken etter meningsbærende elementer understreker viktigheten av å tilrettelegge for bedre innsikt i helse slik folk ser det: «teoretikerne legger mye flid i å formulere universelle helsedefinisjoner. Et interessant spørsmål er om disse fagstyrte definisjonene også favner folks meninger og forestillinger om helse» (Fugelli & Ingstad, 2001, s. 3600). Fugelli viser til helsens mysterium, og ser helse som ideen om det gode liv. Et liv som ikke kan defineres, for det er opp til hver enkelt å leve sitt liv med undring (Fugelli, 2003). I Fugelli kan man også kjenne igjen noen av de grunnleggende ideene til filosofen Hans-Georg Gadamer og hans forståelse av helsens situasjon som uforklarlig og full av skjult mening.
Gadamer bemerker seg at helse forblir noe skjult for oss fordi, når den er i god orden, tenker vi ikke noe særlig over den. Først under forstyrrelser reflekterer vi over helse, og kanskje derfor identifiseres helse som en tilstand av velvære (Gadamer, 1996, s. 112-113). Både Gadamer og Fugelli ser helse som en betingelse for å være i verden og med andre mennesker. For å skape helse trengs rettferdighet og utviklingsrom for den enkelte, og helse må derfor forstås som trivsel på egne vilkår: «gitt sine gener, evner, lyster, laster og livssituasjon må mennesket få frihet til å skape seg selv på sin måte» (Fugelli, 2006). Fugelli trekker frem frihet som den kanskje viktigste kilden til god helse, etterfulgt av fellesskap som helsekilde nummer to: «frihet er den mentale vitamin som styrker byggingen av ekte identitet [...] du må være trygg på din egenart og bli godtatt som den du er, ikke den andre vil du skal være» (Fugelli, 2006). I dette legger han også opp til frihet som det sosiale vitamin. Gjennom frihet skapes fellesskap, og mennesker trenger fellesskap for å oppleve tilhørighet og mening.
Helse må også forstås som et kunnskapsområde der kjønn framtrer som særlig relevant (Korsvik & Rustad, 2018, s. 14). Strukturelle, sosiale og kulturelle forhold legger opp til forskjellige livsvilkår blant gutter og jenter, der ulik sosialisering synes å være av betydning for hva som påvirker helsen (Korsvik & Rustad, 2018, s. 19). Det er derfor nødvendig med studier som ivaretar kritiske og kjønnsbevisste holdninger til helse og helseutfordringer, nettopp fordi dette er et område der gutter og jenter rammes ganske ulikt. Kjønnsforskjellene rundt negative følelser og psykiske plager som angst og depresjon har for eksempel vist seg å være systematisk i kvinners disfavør, til tross for at raten for selvmord er 2-3 ganger høyere hos menn enn hos kvinner (Reneflot et al., 2018). Dette peker mot visse kjønnsforskjeller knyttet til ens sjanser for god helse og et godt liv, som også må forstås som en funksjon av den spesielle kulturelle konteksten kvinner og menn lever i (Torgersen, 2005, s. 41). Kjønn er også kultur.
7
1.1.3. Tema og problemstilling
Med en sensitivitet rettet mot helse som frihet og helse som fellesskap, ønsker jeg i denne oppgaven å nærme meg kroppens betydning i flerkulturelle jenters identitetsarbeid ved å undersøke hvordan et utvalg jenter erfarer seg selv og sine kropper ulikt i ulike situasjoner – i det som kan forstås som en utfordrende fase av livet: ungdomstiden. Målet med masteroppgaven er å sette slike studier i nærmere dialog med fenomenologiske forståelsesrammer, og samtidig bidra med nye måter å tenke på forholdet mellom rase, etnisitet, kjønn og kultur.
Oppgaven skrives i samarbeid med den kvalitative longitudinelle undersøkelsen
«Ungdom i endring» ved velferdsforskningsinstituttet NOVA. Dette er en pågående datainnsamling som følger ungdom i ulike oppvekstmiljøer gjennom den kritiske overgangen fra barndom til ungt voksenliv, med det formål om å bygge opp et rikt arkiv for å forstå mer om hvordan det er å være ung i dag. «Ungdom i endring» bygger på og er et supplement til den kunnskapen som genereres kvantitativt gjennom Ungdata-undersøkelsene, og gir følgelig innsikt i pågående trender som ikke nødvendigvis fanges opp gjennom spørreskjema- undersøkelser (OsloMet, 2021). Som del av dette prosjektet håper jeg på å kunne bidra med dybdeforståelse til funn som er gjort i større undersøkelser, der kroppslige og kjønnede erfaringer synes å være en relevant, men relativt uutforsket vei inn til å åpne opp og belyse flerkulturelle jenters helse.
Problemstilling: Hvordan erfarer flerkulturelle jenter i Norge seg selv og sine kropper ulikt i ulike situasjoner? På hvilken måte kan disse erfaringene bidra til å belyse deres helse?
1.2. Forskning innen feltet
Norge kan beskrives som et land der barn og unges helse og livskvalitet står høyt på den politiske agendaen, med en stadig økende interesse for å måle og overvåke slike dimensjoner ved unges liv (Evensen & Løvgren, 2018, s. 9). Nasjonale resultater fra lokale ungdomsundersøkelser er i dag med på å tegne bildet av en veltilpasset og hjemmekjær ungdomsgenerasjon, der de aller fleste er tilfreds med livet, har en god fysisk og psykisk helse, lever sunne og aktive liv, og er optimistiske med tanke på egen framtid (Bakken, 2020, s. 2-3).
Til tross for dette har Folkehelseinstituttet vist til en bekymringsfull økning i omfanget av selvrapporterte psykiske helseplager blant barn og unge de siste årene, spesielt blant unge jenter (Reneflot et al., 2018, s. 7). Undersøkelser har vist at forekomsten av emosjonelle plager øker
8
blant jenter i løpet av ungdomsårene, og er særlig høy blant jenter med flerkulturell bakgrunn (Reneflot et al., 2018, s. 72). Kunnskapen om helse i denne gruppen er imidlertid mangelfull, og tallene for befolkningen som helhet skjuler store forskjeller mellom grupper med ulik bakgrunn (Reneflot et al., 2018, s. 73). Tidligere studier har for eksempel funnet store variasjoner når det kommer til tilhørighet, kjønn og ulike målinger av psykiske helseplager, samtidig som det ser ut til at de som oftest kommer dårlig ut er barn og unge som selv har innvandret til Norge eller barn og unge med én norsk og én utenlandsk forelder (Torgersen, 2005, s. 69; Aarset et al., 2008, s. 20).
Betydningen av det å være flerkulturell har også endret seg vesentlig de siste tiårene, og mens det i 1996 var betydelige forskjeller i nivået på̊ depressive symptomer mellom unge med og uten innvandrerforeldre, hadde dette så og si helt mistet sin betydning i 2015 (Sletten &
Bakken, 2016, s. 102). Der det å ha norske foreldre tidligere «beskyttet» mot depressive symptomer, ser vi dag konturer av et skifte i hvilke typer barn og unge som er risikoutsatt. Mye tyder på at økningen i psykiske helseplager blant jenter langt på vei kan knyttes til at det er middelklassejentene med norske foreldre som har blitt mer plaget, mens nivået blant flerkulturelle jenter har vært ganske stabilt og høyt hele veien (Sletten & Bakken, 2016, s. 109).
Over tid har det blitt enda tettere koplinger mellom opplevelser av å trives på skolen og depressive symptomer, særlig blant jenter (Sletten & Bakken, 2016, s. 102). Dette kan indikere at økningen i psykiske helseplager handler om noe annet eller noe mer enn det som treffer jentene med flerkulturell bakgrunn, som hele tiden har hatt et høyt nivå av psykiske helseplager – selv før skolestresset begynte å dra seg til. Det er med andre ord uvisst om hvorvidt det å være flerkulturell i seg selv har betydning for jenters helse.
1.2.1. Kulturelle spenninger, autonomi og selvbestemmelse
Forskning har vist at barn og unge med flerkulturell bakgrunn ofte snakker om sin doble kulturarv på kompliserte måter – i både positive og negative termer (Benet-Martínez &
Haritatos, 2005, s. 1016-1017). Ettersom ungdomstiden for mange innebærer at kunnskap og bevissthet om egen bakgrunn blir mer relevant, kan opplevelsen av tilhørighet bli særlig viktig for de som befinner seg i og mellom ulike kulturer (Straiton, Aambø & Johansen, 2019). Det å ha en fot innenfor forskjellige kulturer kan her oppleves utfordrende, og det kan medføre spenninger innad i en familie dersom foreldres ønsker om å opprettholde kulturelle tradisjoner kommer i konflikt med barnets ønske om å tilegne seg norske verdier og norsk kultur (Bergnehr, 2018, s. 1). I en studie som intervjuet ungdom med muslimsk bakgrunn på fosterhjem i Norge,
9
fant forfatterne at det viktigste for ungdommene syntes å være å ha en ungdomstid karakterisert av autonomifremmende sosialisering (Hansen & Flaskerud, 2020, s. 53). Her har en rekke nordiske studier funnet kulturrelaterte generasjonskonflikter som en viktig risikofaktor for depressive plager blant flerkulturelle barn og unge, der jenter i større grad enn gutter har opplevd å bli kontrollert og begrenset av sine foreldre (Torgersen, 2005, s. 77; Dalgard &
Thapa, 2007; Smette, Hyggen & Bredal, 2021). Slike restriksjoner sees gjerne i sammenheng med maskuline og feminine æreskoder, som skiller seg sterkt fra hverandre når det kommer til gutter og jenters autonomi og selvbestemmelsesrett, gjerne ved at de er fordelaktige for gutter og hemmende for jenter (Christianson, Teiler, & Eriksson, 2020). Til tross for at seksuell avholdenhet er et ideal for både gutter og jenter innenfor visse kulturer, er det særlig jenters seksuelle ærbarhet som vektlegges (Smette et al., 2021, s. 10). Slike feminine æreskoder kan slå negativt ut når de kolliderer med en autonom væremåte, og flere jenter opplever at de må tilpasse seg etter familiens verdier for å unngå konflikter samtidig som andre gjør opprør i skjul for ikke å bringe skam over familien (Christianson et al., 2020, s. 12).
Her må det likevel tas med i betraktning studier som undersøker ulike former for foreldrerestriksjoner og sosial kontroll, ettersom grenseoppgangen mellom legitim beskyttelse og illegitim kontroll noen ganger kan være vanskelig å trekke (Smette et al., 2021, s. 5). I norsk offentlighet har foreldrerestriksjoner i flerkulturelle familier gjerne blitt fremstilt som illegitime begrensninger av barn og unges autonomi og selvbestemmelse, samtidig som et beskyttelsesperspektiv langt på vei har vært fraværende (Smette et al., 2021, s. 21). Gjennom ensidige fremstillinger av flerkulturelle familier som «autoritære» og «ulikestilte»
sammenlignet med norske familier som «demokratiske» og «likestilte», konstrueres noen befolkningsgrupper som utenfor det nasjonale fellesskapet (Smette et al., 2021, s. 22). Jenter som befinner seg i kulturelle spenninger opplever og reagerer på komplekse og flytende måter, og sosial kontroll må her forstås som et bredt og dynamisk fenomen som også kan ha positive dimensjoner – for eksempel ved at flerkulturelle jenter ofte forhandler om normer i samspill med sine foreldre, jevnaldrende og andre mennesker i deres sosiale omgivelser (Honkatukia &
Keskinen, 2018, s. 144). Når det gjelder tro og utviklingen av religiøs identitet, har forskning vist at dette ikke er en enveisprosess hvor det utelukkende er foreldre som former barnas identitet. Dette er en mangesidig prosess der også barn og unge selv kan ta en aktiv rolle (Hemming & Madge, 2012, s. 48).
10
1.2.2. Kryssende identiteter – flerkulturelle «kameleoner»
Flerkulturelle barn og unge som føler seg akseptert i de ulike miljøene de vokser opp i, utvikler ofte en stolthet over sin flerkulturelle bakgrunn – samtidig som de også uttrykker frustrasjon over de barrierene som eksisterer mellom ulike kulturer (Hesse-Biber, Livingstone, Ramirez, Barko, & Johnson, 2010). Med en positiv holdning til mangfold opplever flere at de kan nå ut til forskjellige etniske eller rasemessige grupper, og på denne måten også krysse grenser mellom ulike sosiale identiteter (Hesse-Biber et al., 2010). Young (2009) har i sin studie undersøkt slike kryssende grenser med utgangspunkt i hvordan koreansk-amerikanske mødre og deres døtre konstruerer, utfører og forhandler om ulike identiteter i en dynamisk og relasjonell prosess. Ved å plassere hennes egne levde erfaringer i dialog med morens, illustrerer hun de nyanserte måtene de kontinuerlig konstruerer og vedtar sine identiteter på (Young, 2009, s. 159). Med en forståelse av hybriditet som et slags «tredje rom» der flerkulturelle individer lever «hverken her eller der», viser hun til identitet som en relasjonell subjektivitet og en kommunikativ prosess som stadig dukker opp innen spesielle og skiftende sosiale sammenhenger (Young, 2009, s.
160).
Flere studier har tatt for seg hvordan flerkulturelle barn og unge gjennom oppveksten preges av slike skiftende sosiale sammenhenger, og på denne måten også gjør seg opp egne personlige meninger og tolkninger de ønsker å følge (Aarset et al., 2008, s. 31; Andersson, 2000; Miville, Constantine, Baysden & So-Lloyd, 2005). Et eksempel på dette er unge muslimer som vokser opp i Norge. Studier har funnet at dette er en generasjon barn og unge som aktivt utforsker og skaper nye former for tilhørighet på tvers av etablerte kategorier som
«det norske» versus «det utenlandske», og det «tradisjonelle» versus «det moderne» (Aarset et al., 2008, s. 64; Miville et al. 2005). Miville et al. (2005) har undersøkt en slik refleksiv praksis, og viser til hvordan flerkulturelle individer oppfatter seg selv som «kameleoner» i den forstand at de er fleksible og åpne i sine holdninger til forskjeller. Med sine unike evner til å tilpasse seg ulike kulturelle normer i ulike situasjoner, utvikler de en slags økt kognitiv fleksibilitet og åpenhet. For noen bygger slike erfaringer på opplevelsen av å føle at man passer inn i flere miljøer, samtidig som man ikke føler seg som en fullstendig del av noen av dem (Miville et al., 2005, s. 512). Det å være «kameleon» sees her i sammenheng med de styrkene og fordelene som forbindes med det å ha en flerkulturell bakgrunn, der mange opplever å være i stand til å krysse stive sosiale grenser nettopp fordi de er bevisste på viktigheten av å gjøre dette (Miville et al., 2005, s. 512).
11
1.2.3. Diskriminering, rasisme og flerkulturelle fellesskap
Resultater fra en større befolkningsundersøkelse i Norge har vist at muslimfiendtlighet og negative holdninger til muslimer er utbredt i det norske samfunnet, hvorav fremmedfrykt, innvandrerskepsis og holdninger knyttet til Midtøsten-konflikten trekkes frem som viktige forklaringsvariabler (Hoffmann & Moe, 2017, s. 8). Et økende antall studier viser til opplevd diskriminering som tett forbundet med rasistiske erfaringer, der kulturell, etnisk eller rasemessig diskriminering synes å være en fremvoksende risikofaktor for psykiske helseplager (Espinosa, 2020; Williams, Lawrence, Davis & Vu, 2019; Benner et al., 2018). Å oppleve flere former for diskriminering samtidig i skjæringspunktet mellom ulike marginaliserte identiteter har i flere studier blitt assosiert med svekket selvbilde og psykiske helseplager. Slike former for diskriminering har blant annet vært relatert til symptomer på angst, depresjon og ulike atferdsproblemer blant flerkulturelle barn og unge (Williams et al., 2019, s. 1385; Benner et al., 2018, s. 855).
En fenomenologisk tilnærming til erfaringer med diskriminering og rasisme kan her gjøre stilltiende kunnskap om etnisk eller rasemessig kroppslighet mer eksplisitt. Alcoff (1999, s. 25) viser til hvordan rasemessig selvbevissthet skapes som et individuelt svar på rasisme, og kan gjennomsyre menneskers væren i verden, deres måte å være med andre på, og deres bevissthet om seg selv som kropper for andre. En nyere studie som har undersøkt reproduksjonen av kategoriene «utlending» og «norsk» i skolen belyser også dette. Mathisen (2020) illustrerer i sin studie hvordan flerkulturelle ungdommer måler seg mot en normativ
«norskhet», og internaliserer subjektposisjonen «utlending» som et svar på hverdagslige møter der deres selvbilde ikke bekreftes. Andre studier har også belyst hvordan slike møter bidrar til kontinuerlige revurderinger av ens identitet, der flerkulturelle ungdommer utvikler en slags følelse av hvem de er i sammenheng med erfaringer med diskriminering og rasisme (Beharry
& Crozier, 2008). Slike erfaringer får også betydning for de fellesskapene ungdommene tar del i når flytende utvekslinger mellom ulike kulturer åpner for flerkulturelle miljøer som forsterker flere identiteter. Chinga-Ramirez (2017) har i sin observasjonsstudie av elever i minoritetsklasser på norske skoler funnet at barn og unge med flerkulturell bakgrunn samler seg i miljøer på tvers av nasjonaliteter, kulturer og religioner. Dette sees i sammenheng med følelser av å være del av et større fellesskap, der elevene skifter fra å identifisere seg ut fra foreldrenes opprinnelsesland og begynner å identifisere seg som «utlendinger» (Chinga- Ramirez, 2017, s. 156). En slik felles identifisering sentrerer seg gjerne rundt opplevelsen av å bli sett på som annerledes, der det å være del av fellesskap som anerkjenner ens flerkulturelle bakgrunn fungerer som et slags beskyttende sosialt skjold mot en ubehagelig ytre virkelighet
12
(Chinga-Ramirez, 2017, s. 163). Andre studier har funnet at mangelen på slike sosiale nettverk er blant de største utfordringene flerkulturelle barn og unge står overfor i sine forhandlinger om en positiv flerkulturell identitet, gjerne som følge av et strev etter å «passe inn» (Miville et al., 2005, s. 514).
1.2.4. Kropp, selvbilde og spiseforstyrrelser
Sammenhengen mellom en persons kropp og hvordan andre reagerer på eller forholder seg til ens kropp er også viktig for hvordan man opplever seg selv. Her opplever jenter generelt sett å få flere kommentarer om hvordan de ser ut enn gutter. Slike kommentarer kan være både negative og positive, men er som oftest rettet mot kroppens utseende – ikke dens funksjon (Frisén & Holmqvist, 2010, s. 206). Utseenderelaterte kommentarer har i flere studier blitt assosiert med et negativt kroppsbilde og en større risiko for utvikling av spiseforstyrrelser blant unge jenter, gjerne som følge av et økt press om å opprettholde en positiv kroppsoppmerksomhet (Herbozo, Stevens, Moldovan, & Morrell, 2017). I kombinasjon med medieeksponering via magasiner, internett og sosiale medier, har slike former for utseenderelaterte kommentarer vist seg å være negativt forbundet med selvobjektivisering og hyppig kroppsovervåking blant unge jenter i tenårene (Slater & Tiggemann, 2014, s. 384).
Statistisk sett er det en klar sammenheng mellom de som opplever psykiske helseplager og de som er misfornøyde med eget utseende. Denne sammenhengen er spesielt sterk blant jenter. Forskning har vist at jenter som oftest har et mer problematisk forhold til kropp enn gutter, at disse kjønnsforskjellene øker utover ungdomstiden, og at de er tettere koblet til selvbilde (Bakken, Sletten & Eriksen, 2018, s. 53). For flerkulturelle jenter kan slike plager forsterkes ytterligere av deres doble ‘minoritetsstatus’ sammenlignet med gutter (Kwan, Gordon & Minnich, 2018, s. 29). Studier har blant annet funnet at flerkulturelle jenter oftere lider under stille ekskludering fra majoriteten, og er mer utsatt for å bli sett på som annerledes (Aarset et al., 2008, s. 64; Andersson, 2000). Der ønsket om å endre på kroppen for å passe inn en dominerende kultur kan fungere som en mulig kopling mellom akkulturativt stress og spiseforstyrrelser, kan også overspising fungere som en mulig mestringsrespons på ulike former for opplevd diskriminering blant flerkulturelle jenter (Kwan et al., 2018, s. 29).
Klinisk observasjon har vist at pasienter med spiseforstyrrelser holder fast i en aktiv bevissthet om kroppen, og lever sine kropper ut fra en slags objektposisjon som bryter med en
‘hvilende’ normaltilstand (Gaete & Fuchs, 2016, s. 35). I et forsøk på å forstå de underliggende faktorene bak fremveksten av symptomer på spiseforstyrrelser blant jenter, har Gaete & Fuchs
13
(2016) undersøkt den emosjonelle kroppslige opplevelsen av spiseforstyrrelser. Forfatterne ser slike erfaringer i sammenheng med følelser av ikke å være ‘hjemme’ i egen kropp, som også kan endre ens følelser av å høre til i verden ved at omgivelsene rundt blir uklare – og en avstand mellom selvet og verden etableres. Hos pasienter med spiseforstyrrelser kan slike erfaringer bidra til et kroppsforhold som undertrykker emosjonell kroppslig resonans når følelser som skam og skyldfølelse blir forsøkt kontrollert gjennom en behandling av kroppen som objekt.
Pasientenes størrelse, vekt og form blir dermed de viktigste aspektene ved deres kroppslige erfaring (Gaete & Fuchs, 2016, s. 30-31). Ved å lykkes med å kontrollere, overvåke og modellere sine kropper, forsøker pasienter med spiseforstyrrelser ofte å kompensere for følelser av manglende selvtillit, autonomi og identitet (Fuchs, 2020). Skårderud (2007) har undersøkt den subjektive forståelsen av skamopplevelser blant pasienter med spiseforstyrrelser, og har funnet at en tilstand av selvbevissthet og kroppslig forlegenhet fremkalles når individer ser kroppsformen eller utseendet sitt som avvikende fra samfunnets representasjon av ideelle kropper. Slike opplevelser med skam kan forstås som en risikofaktor så vel som en konsekvens av spiseforstyrrelser (Skårderud, 2007, s. 95).
1.2.5. Et kunnskapshull
Forskningslitteraturen trekker frem kulturelle spenninger, kjønnede normer, negativt kroppsbilde og ulike former for diskriminering og rasisme som mulige problemområder for flerkulturelle jenter. Samtidig viser en rekke studier at slike erfaringer er mer komplekse enn som så, og det vies stadig mer oppmerksomhet til det kompliserte og sammensatte individet (Aarset et al., 2008, s. 74). Mye tyder på at flerkulturelle jenter forhandler om sine identiteter i dynamiske og relasjonelle prosesser, der også anerkjennelse og mangel på anerkjennelse synes å være fundamentale aspekter ved deres identitetsarbeid. Forskningen på feltet bærer likevel preg av et stort kunnskapshull når det kommer til denne gruppens kroppslige og kjønnede erfaringer, og er så og si ikke-eksisterende i en norsk sammenheng. Det forskes mye på innvandrerbefolkningen generelt, men få studier tar for seg de ulike dimensjonene ved den subjektive og helhetlige kroppen som flerkulturelle jenter erfarer sine verdener med. Forholdet mellom subjektivitet, kropp og sosiale prosesser med å bli synes å forbli fraværende.
I forlengelsen av vanemessige språklige fremstillinger som kropp og sjel, psykisk og fysisk, risikerer vi å overse den enheten kroppen utgjør (Thoresen, Rugseth & Bondevik, 2020, s. 16). For å yte god helsehjelp til alle deler av befolkningen trengs kunnskap som gir innsikt i det særegne, subjektive, komplekse og kontekstuelle. Bak en rekke tall og statistikk skjuler det
14
seg også fortellinger: fortellinger som kan hjelpe oss med å forstå noe om de fortolkningene som oppstår mellom det kroppslige og det sosiale. Vi trenger mer kunnskap om samspillet mellom rådende normer i samfunnet, hvordan kropper behandles på grunnlag av disse normene, og hvordan dette videre får betydning for flerkulturelle jenters erfaringer av seg selv. Ved hjelp av feministisk teori og kroppsfenomenologiske perspektiver ønsker jeg i denne oppgaven derfor å tillegge flerkulturelle jenters subjektive erfaringer betydning og relevans, for på denne måten å kunne belyse deres helse på nye måter.
15
2 TEORETISK RAMMEVERK
Det er umulig å behandle noe menneskelig problem uten å ta stilling. Ethvert perspektiv som anlegges forutsetter grader av interesse, og enhver egenskap omfatter bestemte verdier (Beauvoir, 2000, s. 47). Ettersom all kunnskap springer ut fra vår livsverden, vil vi alle produsere kunnskap fra et bestemt ståsted, som videre påvirker hva slags kunnskap som blir produsert (Wifstad, 2018, s. 182). Målet med dette kapittelet er å redegjøre for mitt vitenskapsteoretiske utgangspunkt, der kroppsfenomenologiske perspektiver utgjør studiens teoretiske rammeverk. Ved å trekke veksler på fenomenologiske tenkere som Drew Leder, Simone de Beauvoir, Sara Ahmed og Franz Fanon, presenteres begreper jeg senere vil forankre egne forståelser og analyser i.
2.1. Fenomenologien som inngang til det kroppslige
Fenomenologien kan på mange måter sies å være et kritisk perspektiv i møte med en streng naturvitenskapelig tenkning, som vektlegger og ivaretar det førstepersonsperspektivet en del andre vitenskapelige tradisjoner gjerne har tillagt liten betydning (Thoresen et al., 2020, s. 27).
Ved å presentere detaljerte redegjørelser av menneskets eksistens som kroppsliggjorte, sosiale og kulturelt situerte vesener i verden, har fenomenologien opp gjennom årene bidratt med viktige innspill til empiriske disipliner som blant annet psykiatri, sosiologi, psykologi og andre medisin- og helsefag (Zahavi, 2019, s. 1). Målet med en fenomenologisk undersøkelse er ikke å finne frem til endelige svar eller endelig kunnskap, men å åpne opp nye rom og utvikle gode, nyanserte beskrivelser av levde erfaringer. Ettersom vår kunnskap om verden – inkludert vår vitenskapelige kunnskap – alltid springer ut fra et kroppslig forankret førstepersonsperspektiv, kan vitenskap tenkes å være meningsløs uten denne erfaringsmessige dimensjonen (Zahavi, 2019, s. 66).
Det er som sansende og følende kropper at vi er i verden. Vi både har en kropp, og er våre kropper. Dette innebærer at den levde kroppen må forstås som tvetydig i sin natur.
Fenomenologien tilbyr her en inngang til det kroppslige som bryter ned dualismens forståelse av kropp og sinn som eksisterende i to ulike sfærer. Ideen er ikke at vi har to forskjellige kropper, men snarere at vi kan erfare og forstå den samme kroppen på forskjellige måter (Zahavi, 2019, s. 83). Den amerikanske legen og professoren Drew Leder bygger videre på disse ideene når han sin bok, The absent body (1990), tar utgangspunkt i kroppen som forutsetning for all menneskelig erfaring. Det er gjennom kroppen vi kan se, høre, berøre og komme i kontakt med verden og menneskene rundt oss, og våre handlinger – som motiveres av
16
følelser, behov og ønsker – stammer alle fra et kroppslig selv (Leder, 1990, s. 1). Leder er imidlertid opptatt av at vår væren i verden avhenger av kroppens selvutviskende transitivitet, der våre sanser åpner for en verden samtidig som de også avslører hva som er Annet (Leder, 1990, s. 15). På bakgrunn av dette utforsker han den fenomenologiske kraften som ligger i forstyrrede kroppslige erfaringer der kroppen fremstår som fremmed. Med en forståelse av kroppen som både bakgrunn og forgrunn i våre liv, viser han til det primære ved kroppslig eksistens som fraværet av eksplisitt oppmerksomhet rettet mot den. Kroppens vanemessige væremåte som bakgrunn i våre liv kan imidlertid forstyrres, for eksempel når noe kjennes ubehagelig eller smertefullt (Leder, 1990, s. 86). I slike tilfeller vil kroppslig bevissthet forhøyes, og kroppen tre frem som forgrunn. Leder vektlegger intersubjektivitetens betydning for slike erfaringer, og er opptatt av hvordan menneskers opplevelse av og oppmerksomhet rundt den egne kroppen er et grunnleggende sosialt fenomen. Et sentralt poeng hos Leder er at vår selvforståelse både formes og forandres gjennom andres forståelse av oss, da det er gjennom andres tilstedeværelse og blikk at vi trer frem og blir synlige for oss selv (Thoresen et al., 2020, s. 120). Et møte med den andres blikk trenger imidlertid ikke å undergrave kroppens selvutviskende transitivitet, noe Leder eksemplifiserer veldig godt:
I am walking in the forest with a friend. As we stroll, we point out various things to one another:
the color of the leaves, a passing bird, the changing of the seasons. I adjust to my friend’s pace and she to mine. I find myself enjoying things more and in a different way than when I had come alone […] We transcend together to a common world, sharing the forest in which we walk (Leder, 1990, s. 94).
Leder viser til en slags delt subjektivitet – en intersubjektivitet – der to venner supplerer hverandres blikk snarere enn å redusere det. Skogen sees ikke lenger kun gjennom egne øyne, men også gjennom den andres. Via gester og beskrivelser åpnes det opp for en utvidelse av eget perspektiv, noe Leder omtaler som kommunikativ sosialitet: en kroppsliggjort prosess der to levde kropper danner en gjensidig innlemmelse (Leder, 1990, s. 94). Gjennom naturlig empati er følelser i stand til å sirkulere gjennom kropper, for eksempel ved at man føler seg trist i møte med andres tårer eller blir smittet av en annens latter. En slik intersubjektivitet innebærer likevel alltid et dis-forhold ved at de levde kroppene aldri vil kunne smelte sammen til én. Nettopp fordi vi er forskjellige og har ulike perspektiver er gjensidig innlemmelse mulig, eller sagt annerledes: «mutuality is impossible in the absence of distance» (Leder, 1990, s. 95). Men hva skjer når den andres blikk skifter fra anerkjennende til objektiverende, fra supplerende til reduserende?
17 While walking with my friend in the forest I notice her surreptitiously sneaking glances at me.
I become aware that she thinks that something is wrong with me […] As I point out something in the forest, she seems struck by the outlandishness of my gestures, not by what I am gesturing toward […] We no longer transcend together to a common landscape or allow our moods and thoughts to mingle (Leder, 1990, s. 95).
Forstyrrelser i kommunikasjon og et objektiverende blikk gir opphav til det Leder omtaler som et brudd i kroppens vanemessige væremåte (Leder, 1990, s. 96). Plutselig er alle problematiske aspekter ved egen kropp i fokus, og kroppen erfares som fremmed og adskilt fra seg selv.
Kroppen trer på denne måten frem i forgrunn som følge av den andres blikk, og idet vi erfarer og overtar – eller vender slike objektiverende blikk mot oss selv – oppstår det ifølge Leder en splittelse mellom vår levde kropp og objektkroppen (Leder, 1990, s. 96). Leder er på denne måten opptatt av kroppens sårbarhet, ikke bare for biologiske, men også sosiopolitiske og kulturelle krefter, og med sine eksempler retter han oppmerksomheten mot kroppens kompleksitet. Kroppen er en biologisk organisme så vel som grunnlag for personlig identitet, i tillegg til en sosial konstruksjon – og like fullt kan forstyrrelser finne sted på alle disse nivåene (Leder, 1990, s. 99).
2.2. Begrepsavklaringer
2.2.1. Den kjønnede kroppen
For å spesifisere Leder, og for å forstå hvordan det å være jente inngår som en viktig kroppslig og sosial erfaring, finner jeg ingen bedre å støtte meg på enn den franske filosofen og forfatteren Simone de Beauvoir. Mest kjent for sin eksistensialistiske filosofi og for sitt kvinnepolitiske og feministiske engasjement, er hennes filosofiske orientering like fullt knyttet til den fenomenologiske bevegelsen. Jeg velger å sitere kjønnsforskeren Toril Moi: «Ingen feminist har skapt en bedre teori om det kroppsliggjorte, seksuelt differensierte mennesket enn Simone de Beauvoir i Det annet kjønn» (Moi, 1998, s. 23). Det annet kjønn (2000) gir filosofisk dybde til kvinners dagligdagse erfaringer, og ble til som et resultat av at Beauvoir ønsket å skrive en selvbiografi – men måtte underveis i prosessen spørre seg om det faktum at hun var kvinne hadde formet hennes erfaringer på spesielt vis (Beauvoir, 2000, s. 13). I kraft av dette ble et av hennes hovedanliggender i Det annet kjønn å ta et oppgjør med kulturelle myter om kvinnelighet, med utgangspunkt i konkrete erfaringer av det å være kvinne. Over 70 år senere, i et av verdens mest likestilte samfunn, leser jeg Beauvoir og undrer meg – noe foruroligende – over hennes slående relevans også den dag i dag.
18
I likhet med Leder forstår Beauvoir kroppen som grunnlag for all levd erfaring. Hennes analyse av kvinnens væren i verden er en kroppsbasert, åpen og historisk prosess, der begreper som kropp og subjektivitet er fundamentale (Beauvoir, 2000, s. 27). Å være en kvinne er å ha blitt en kvinne, ifølge Beauvoir. Kvinnen er ingen stivnet virkelighet, men en tilblivelse.
Kroppen er ikke en ting, men noe vi er – og noe vi erfarer og forstår oss selv og verden via (Beauvoir, 2000, s. 77-78). I dette ligger en fenomenologisk forståelse av kroppen som situasjon, der Beauvoir samtidig overkommer det begrensende skillet mellom det subjektive og det objektive, det sosiale og det biologiske. Hun anerkjenner biologiske faktorer som fremtredende i kvinnens historie, men avviser samtidig den biologiske determinismen om at slike faktorer skal utgjøre en urokkelig skjebne for kvinner. For som hun skriver: «de forklarer ikke hvorfor kvinnen er Den andre, de dømmer henne ikke til å forbli i sin underordnede rolle for alltid» (Beauvoir, 2000, s. 76). Kvinnekroppen eksisterer, men den må forstås som kvinnens situasjon – ikke hennes skjebne. Dette leder meg videre til et av Beauvoirs mest kjente sitater;
Man fødes ikke som kvinne, man blir det. Ingen biologisk, psykisk eller økonomisk skjebne definerer den skikkelsen menneskehunnen antar i samfunnet; det er sivilisasjonen i sin helhet som former dette produktet som ligger mellom mannen og kastraten og som kalles kvinnelig.
Bare en annens formidling kan danne et individ som en Annen (Beauvoir, 2000, s. 329).
For Beauvoir er mennesket som vesen ikke noe gitt, og hun opererer med begrepene transcendens og immanens for å forklare dette. Der transcendens kan forstås som å overskride grenser og bevege seg utover, viser immanens til å bli værende i seg selv eller det som allerede er. I dette ligger en forståelse av at et samfunn ikke er en art, men at ved å transcendere seg selv mot verden og fremtiden virkeliggjøres arten som eksistens; subjektet blir seg selv bevisst, ikke bare som kropp, men som en kropp underlagt tabuer og lover – og ut fra visse verdier får det sin verdi (Beauvoir, 2000, s. 79). Beauvoir knytter som følger menneskelig frihet til transcendens, og legger til grunn at kvinner og menn har samme iboende behov for å overskride det gitte. I Det annet kjønn kobler hun imidlertid transcendens til mannen, som tradisjonelt har overskredet grenser, og immanens til kvinnen, som gjennom historien har blitt hengende fast i sin biologiske kropp og morskapet (Beauvoir, 2000). Begrepene transcendens og immanens kan her sees i lys av Sara Ahmeds orienteringsbegrep:
We are ‘in line’ when we face the direction that is already faced by others; which makes us feel at ease and at home. Being ‘in line’ allows bodies to extend into space that, as it were, have already taken shape (Ahmed, 2006, s. 15).
19
Ved å tenke på kropper og rom som orienterte, kompliserer Ahmed forholdet mellom de linjene som både skaper og deler visse sosiale rom. Kjønn kan på denne måten fungere som en sosial og kroppslig orienteringsenhet som orienterer kropper i bestemte retninger, og påvirker hvordan de tar opp rom som allerede har tatt form (Ahmed, 2006). Slike rom tillater visse kropper å slippe til og bevege seg fritt, mens andre kropper får redusert bevegelsesfrihet når de ikke kan oppta like stor plass. Transcendens og immanens kan her forstås som å bevege seg utover romlige linjer eller å bli værende i det som allerede er. Å bli født i en jentekropp, slik jeg leser Beauvoir i lys av Ahmed, er ganske visst å bli kastet inn i en skjebnesvanger situasjon som orienterer kroppen i en bestemt retning: «hennes kall blir bydende innblåst i henne allerede fra hennes første leveår» (Beauvoir, 2000, s. 330). Beauvoir viser til hvordan barnets kropp først og fremst utstråler en subjektivitet, der verden til å begynne med bare er til stede for den nyfødte i form av immanente sansninger. Så, litt etter litt, lærer barnet å oppfatte gjenstander som forskjellige fra seg selv, og på denne måten adskiller det seg fra dem. Etter hvert, når barnet stivnes gjennom en annens blikk, fremstår det for seg selv som et vesen (Beauvoir, 2000, s.
329-330).
Beauvoir er opptatt av hvordan samfunnet lærer jenter å være passive og objekt-aktige.
For den unge jenta er hennes barndom preget av transcendens i nåtiden, mens en fremtidig immanens er noe hun bare har drømt om. Hun vet hvilke kvinnelige dyder som venter henne;
hele hennes barndom med bøker, fortellinger, leker og spill bekrefter og innprenter dette kvinnelige kallet – og orienterer hennes kropp i denne retningen – men enn så lenge er hun et fritt individ. Jo mer den unge jenta modnes, jo mer utvider hennes verden seg, og samtidig som hun får innsikt i hvordan verden er, begynner hun å oppfatte sin situasjon som kvinne (Beauvoir, 2000, s. 366). Slik Beauvoir påpeker, er det «en underlig erfaring for den som oppfatter seg selv som Den ene å oppdage at hun er annethet» (Beauvoir, 2000, s. 359). Denne underlige erfaringen med annethet forsterkes ytterligere for den unge jenta når hennes kropp, som hun frem til dette øyeblikk har forvekslet med seg selv, kommer til syne for henne og unnslipper henne:
Da jeg var tretten år, gikk jeg rundt med bare ben og kort kjole […] En mann kom med en spydig bemerkning om de tykke leggene mine. Neste dag fikk mamma meg til å ta på meg strømper, og la ned skjørtet mitt, men jeg kommer aldri til å glemme det sjokket jeg fikk da jeg så meg sett (Beauvoir, 2000, s. 369).
Beauvoir beskriver det smertefulle øyeblikket der en ung jente, bare tretten år gammel, for første gang opplever å se seg sett. Hennes kropp, som til nå har vært hemmelig og usynlig for
20
andre, kommer til syne og er plutselig et objekt andre kan betrakte. Å komme til syne, slik jeg forstår Beauvoir, viser til en tvetydig forståelse av kroppen som situasjon, der den unge jenta representerer en slags passasje mellom transcendens og immanens, selv og annet. Kroppen er hennes grep om verden og grunnlaget for hennes muligheter, men samtidig blir hun også bedømt, respektert eller ønsket i forhold til hvordan hun ser ut. Hun er både et subjekt som betrakter verden, samtidig som hun blir betraktet som et objekt i den – ergo er hennes kropp grunnleggende tvetydig. Erfaringen med å bli sett og oppfattet av andre som en ting kan sette i gang en frykt hos den unge jenta, der det som en gang var det klare uttrykk for hennes individualitet brått erfares som noe fremmed. Å dekke skammen over kroppen kan være hennes eneste svar: «på gaten følger de henne med øynene, de kommenterer kroppsbygningen hennes;
hun vil helst gjøre seg usynlig, hun er redd for å bli kropp og redd for å vise kroppen sin»
(Beauvoir, 2000, s. 369). Beauvoir beskriver videre hvordan denne frykten og skamfullheten over kroppen kan komme til uttrykk hos mange unge jenter med viljen til å bli tynnere, ikke ville spise lenger og en endeløs overvåkning av vekten (Beauvoir, 2000, s. 369). Med sine eksempler viser Beauvoir hvordan kvinnens kropp betyr noe. Det er hennes situasjon som hun ikke kan unnslippe; hun er et fritt individ samtidig som hun befinner seg under begrensende vilkår.
Gapet mellom den unge jentas rent menneskelige tilstand og hennes kall som kvinne kan gjøre ungdomsårene til en vanskelig og avgjørende tid (Beauvoir, 2000, s. 397). Det å bli kvinne må forstås som en tvetydig prosess der kulturelle krefter legger opp til kvinnens situasjon som Annen. Beauvoirs forståelse av den situerte kroppen er viktig her: «Kvinnen blir hverken bestemt av sine hormoner eller av mystiske instinkter, men av den måten hun oppfatter sin kropp og sitt forhold til verden på, via fremmede bevisstheter […] kvinnen blir det hun er gjort til» (Beauvoir, 2000, s. 826). For Beauvoir definerer ikke kvinnen seg selv gjennom sin kropp, men gjennom hennes måte å leve sin kroppsliggjorte situasjon i verden på. Ettersom kroppserfaringer er situert i sosiale, historiske og kulturelle kontekster, er sosiale verdier og normer med på å forme tolkninger av kropper – samtidig som kroppene også former hvordan normer blir forstått. Det er dette som kjennetegner det tvetydige ved menneskets eksistens; å være kropp innebærer at vi både føler og blir følt, vi berører og blir berørt, og hos begge kjønn utspilles det samme dramaet mellom kropp og sinn, endelighet og transcendens (Beauvoir, 2000, s. 829).
Ethvert individ som er opptatt av å rettferdiggjøre sin eksistens, opplever den som et udefinert behov for å transcendere seg selv. Men det som på en spesiell måte definerer kvinnens situasjon, er at hun, samtidig som hun er en selvstendig frihet, lik ethvert menneske, oppdager seg selv og
21 velger seg selv i en verden der mennene pålegger henne å oppfatte seg selv som Den andre (Beauvoir, 2000, s. 48).
Ifølge Beauvoir er kategorien Den andre like opprinnelig som selve bevisstheten, nettopp fordi mennesket oppfatter verden i dualismens tegn og tenker seg selv ved å plassere Den andre overfor seg: «Det er nok med tre reisende som tilfeldigvis sitter i samme kupé for at alle de andre reisende skal bli litt fiendtlige til ‘andre’» (Beauvoir, 2000, s. 37). Det som imidlertid er spesielt med kvinnens situasjon er at hennes kjønn danner den bakgrunnen som enhver annen påstand trer fram fra, i motsetning til mannen som aldri har trengt å fremstille seg selv som et individ av et bestemt kjønn (Beauvoir, 2000, s. 35). I dette ligger en negativ betraktning av kvinnen slik hun fremstår for mannen, ikke slik hun er for seg selv. Hun forstås som objekt og Annen innenfor en helhet der de to termene er gjensidig nødvendige (Beauvoir, 2000, s. 201).
Beauvoir viser til hvordan kvinnen opp gjennom historien utelukkende har blitt definert gjennom sitt forhold til mannen, der tradisjonelle kjønnsroller har gitt mannen stor konkret frihet – samtidig som de har gjort kvinnen til den ufrie andre. Et eksempel på dette er det tradisjonelle ekteskapet, som tidligere var det eneste som tillot kvinnen å nå fullstendig sosial verdighet og seksuell frihet (Beauvoir, 2000, s. 192).
Tatt i betraktning at Beauvoir skildret samfunnet for over 70 år siden, kan det i dag argumenteres for at hennes analyser omkring ekteskapet ikke lenger er like relevante. Samtidig er det foreldre i tradisjonelle familiestrukturer som fremdeles oppdrar sine døtre med henblikk på ekteskapet, der seksuell debut utenfor ekteskapet innebærer sosial degradering (Beauvoir, 2000, s. 442). Slike myter om jomfruelighet og frihet gjennom ekteskap tjener til å objektivisere kvinnen, og reduserer henne samtidig til en kropp som kan tas eller gis. Under slike strukturer oppfattes ikke kvinnens kropp som utstrålingen av en subjektivitet, men som en ting innbakt i sin immanens: «den må ikke henvise til resten av verden, den må ikke være løfte om noe annet enn seg selv: den må fange begjæret» (Beauvoir, 2000, s. 217). I de tilfeller der kvinnens verdi bestemmes i forhold til mannen, opprettholdes samtidig forestillingen om kvinnen som det annet kjønn. Å frigjøre kvinnen, ifølge Beauvoir, «er å nekte å stenge henne inne i det forholdet hun har til mannen, ikke å fornekte dette forholdet» (Beauvoir, 2000, s. 832).
Når Beauvoir bruker ordene «kvinne» eller «kvinnelig» refererer hun ikke til noen uforanderlig essens, men understreker at man etter de fleste av hennes påstander må underforstå
«gitt dagens utdannelse og skikker» (Beauvoir, 2000, s. 325). Beauvoir er på denne måten svært oppmerksom på det tidsbestemte i hennes egne analyser, og argumenterer for at et historisk faktum kun gir uttrykk for en situasjon som viser seg som historisk nettopp fordi den er i ferd med å forandres. Jeg beveger meg tilbake til Ahmeds orienteringsbegrep og hennes idé om de
