Miljøhandlingsplan
for Miljøverndepartementet
2003–2006
Side
1 Forord av miljøvernmministeren
2 1. Gjennomføring av Regjeringens miljøvernpolitikk – prinsipper, arbeidsmåter og rollefordeling 4 2. Kunnskap, informasjon og rapportering
6 3. Miljøverndepartementets ansvar og virkemidler innenfor resultatområdene i miljøvernpolitikken
6 3.1 Bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold 11 3.2 Friluftsliv
13 3.3 Kulturminner og kulturmiljøer 16 3.4 Overgjødsling og oljeforurensning 18 3.5 Helse- og miljøfarlige kjemikalier 21 3.6 Avfall og gjenvinning
23 3.7 Klimaendringer, luftforurensninger og støy
28 3.8 Internasjonalt miljøvernsamarbeid og miljøvern i polarområdene
36 4. Satsinger som berører flere resultatområder
Foto: Svein Magne Fredriksen
Innhold
Innhold
Forord Innledning
Regjeringens miljøvernpolitikk bygger på at alle aktører i samfunnet har et selvstendig ansvar for å legge miljøhensyn til grunn for sin virksomhet. Behovet for økt sektoransvar i miljøvernpolitikken ble tatt opp allerede i 1980-årene og har siden vært en ledetråd i norsk miljøvernpolitikk. I Norge har vi kommet relativt langt i å bygge opp systemer for å integrere miljø- og sektorpolitikk, noe som blant annet ble påpekt i OECDs evaluering av norsk miljøvernpolitikk i 2001.
Sektorenes ansvar i miljøvernpolitikken kommer blant annet til uttrykk i departementenes miljøhandlingsplaner. Der skal sektorenes miljøutfordringer gjennomgås, det skal formuleres arbeidsmål med utgangspunkt i de nasjonale resultatmål for miljøvernpolitikken, og det skal angis hvordan departementene vil bruke sine virkemidler som bidrag i regjeringens felles miljøarbeid. I perioden 1998–2002 har alle departementer utarbeidet miljøhandlingsplaner for sine ansvarsområder.
Miljøverndepartementet er det siste i rekken av departementer som har utarbeidet miljøhandlingsplan.
Miljøverndepartementet skal
• være pådriver og samordner overfor andre departementer og sektorer,
• skaffe fram faglig beslutningsgrunnlag og overvåke utviklingen i miljøtilstanden
• forvalte egne virkemidler på de områder der vi har forvaltningsansvaret.
Prioriteringene i handlingsplanen er forankret i internasjonale avtaler og forpliktelser på miljøvernområdet, nylig framlagte stortingsmeldinger og andre vedtatte planer. På dette grunnlag vil Miljøverndepartementet i de kommende årene blant annet prioritere
– oppfølging av stortingsmeldingen om biologisk mangfold bl.a. med interdepartemental satsing på kartlegging og over- våking av biologisk mangfold
– gjennomføring av nasjonalparkplanen – gjennomføring av verneplan for barskog – iverksetting av EUs nye rammedirektiv for vann – sikring av villaksen
– utarbeiding av rovviltmelding og stortingsmelding om kulturminnepolitikken i løpet av 2003 – opprydding i havner og fjordområder som er forurenset av miljøgifter
– etablering av nasjonalt kvotesystem for klimagassutslipp fra 2005 – reduksjon av klimagassutslipp fra avfallsbehandling
– utarbeiding av forvaltningsplan for Barentshavet
Forord av miljøvernministeren
Børge Brende miljøvernminister
PREMISSER FOR UTARBEIDINGEN AV REGJERINGENS MILJØVERNPOLITIKK
St. meld. nr. 58 (1996–97) Miljøvernpolitikk for en bærekraf- tig utviklingog de to stortingsmeldingene om Regjering- ens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand (St. meld. nr. 8 (1999–2000) og St. meld. nr. 24 (2000–2001) er sentrale dokumenter i utformingen av miljøvernpolitikken.
For å kunne møte miljøutfordringene har Regjeringen fast- satt strategiske mål og nasjonale resultatmål innenfor åtte resultatområder. De strategiske målene angir de langsiktige målene for Regjeringens miljøvernpolitikk for hvert resultat- område. De nasjonale resultatmålene er en konkretisering av de strategiske målene. De nasjonale resultatmålene skal så langt mulig være tidsbestemte og etterprøvbare.
Regjeringen legger vekt på en kostnadseffektiv virkemid- delbruk i miljøvernpolitikken. Ved utformingen av virke- middelbruken legges det også vekt på at de miljøvern- politiske målene skal nås med en rimelig grad av sikkerhet.
Kildene til en miljøbelastning er ofte mange og ulike og knyttet til flere sektorer. Kostnadene ved å redusere miljø- belastningene kan variere mellom ulike kilder og sektorer.
Samtidig kan miljøproblemer av ulik karakter ha samme kilde, slik at virkemiddelbruken overfor lokale, regionale og globale miljøutfordringer må ses i sammenheng. Kildene til miljøproblemene må derfor vurderes samlet, slik at virke- middelbruken kan samordnes på tvers av sektorer og kilder.
Norge må i økende grad ta hensyn til det internasjonale samfunn som et grunnleggende premiss for fastsetting av mål og ambisjoner i miljøvernpolitikken. Mange miljøvern- politiske mål dannes gjennom internasjonalt samarbeid og i forberedelser til EØS- lovgivningen. De internasjonale avtalene og konvensjonene vi har tiltrådt forplikter oss, ikke minst oppfølging av EØS-avtalen med EU.
OM SEKTORANSVARET OG DE SEKTORVISE MILJØHANDLINGSPLANENE
Regjeringens miljøvernpolitikk bygger på at alle aktører i samfunnet har et selvstendig ansvar for å legge miljøhensyn til grunn for sin virksomhet og for å bidra til oppfølgingen av de nasjonale miljøvernpolitiske mål. Norges miljøvern- politikk bygger derfor i stor grad på prinsippet om at for- urenseren betaler. Dette gjelder private og offentlige aktører på ulike nivåer i alle samfunnssektorer. Både miljøvern- myndighetene og sektormyndighetene på sentralt hold, fylkeskommunale og kommunale myndigheter samt private aktører skal bidra i gjennomføringen av miljøvernpolitikken.
Regjeringen legger også stor vekt på lokal medvirkning i miljøvernarbeidet.
Sektormyndighetene skal gjennom overvåking og forskning holde oversikt over helse- og miljømessige effekter av aktivi- tetene i sektoren. Videre har sektormyndighetene ansvar for å gjennomføre de tiltak innenfor eget ansvarsområde som er nødvendige for at målene i miljøvernpolitikken kan nås.
Sektormyndighetene har også ansvar for rapportering om miljøutviklingen i sektoren, og effekter og kostnader av virkemiddelbruk og gjennomførte miljøtiltak.
De sektorvise miljøhandlingsplanene er et viktig verktøy i arbeidet for å utforme en helhetlig miljøvernpolitikk for å oppnå dette. Slike planer gjør det mulig å se sektorenes inn- sats på miljøvernområdet i en helhetlig sammenheng. Ideelt sett skal miljøhandlingsplaner for alle departementer til sammen gi et totalt bilde av hvordan innsatsen i miljøvern- arbeidet skal innrettes for å oppnå målene i miljøvernpolitik- ken, jf. boks 1.1 Resultatoppfølging av miljøvernpolitikken.
Miljøhandlingsplanene beskriver viktige utviklingstrekk i sektoren, sektorens miljøpåvirkning og drivkrefter bak denne, miljøutfordringer, målsettinger i miljøvernarbeidet og sektormyndighetenes virkemiddelbruk og tiltak for å nå målsettingene. Planen har til nå hatt er fireårsperspektiv og
Kapittel 1
1. Gjennomføring av Regjeringens miljøvernpolitikk – prinsipper, arbeidsmåter og rollefordeling
ANN ELIN BRATSET
skal kunne rulleres etter planperiodens utløp. Ansvaret for å utarbeide og å følge opp planen er lagt til det departement som har det forvaltningsmessige ansvaret for en sektor.
Departementet skal årlig rapportere om oppnådde resultater til miljøvernmyndighetene, både i forbindelse med arbeidet med statsbudsjettet og til resultatdokumentasjonssystemet.
En sentral oppgave i de sektorvise miljøhandlingsplanene har vært å fastsette sektorvise arbeidsmål. De sektorvise arbeidsmålene skal angi hvordan sektoren på en kostnads- effektiv, kreativ og kraftfull måte kan bidra til å oppfylle de nasjonale resultatmålene innenfor de miljøvernpolitiske resultatområdene. Arbeidsmålene bør derfor være utledet av de nasjonale resultatmålene. Arbeidsmålene skal bidra til å tydeliggjøre det politiske ansvaret, effektivisere virke- middelbruken og legge til rette for effektiv måloppnåelse og resultatoppfølging. Sektorvise arbeidsmål skal bidra til å klargjøre roller og ansvarsdeling i miljøvernpolitikken.
De arbeidsmål som presenteres i denne planen, utgjør de viktigste av Miljøverndepartementets arbeidsmål. For en fullstendig oversikt vises til St.prp.nr. 1 (2002–2003). Høsten 2002 vil alle departementer ha utarbeidet miljøhandlings- planer. Før arbeidet med å revidere de framlagte planene eventuelt settes i gang, vil det bli gjennomført en omfattende evaluering av systemet med sektorvise miljøhandlings- planer.
MILJØVERNDEPARTEMENTETS ROLLER I MILJØVERNPOLITIKKEN
Miljøverndepartementet har flere roller i miljøvernpolitik- ken. Miljøverndepartementet deltar i og øver innflytelse på internasjonalt miljøvernsamarbeid. Miljøverndepartementet har ansvaret for arbeidet med å følge opp Norges forplik- telser ifølge internasjonale miljøkonvensjoner og miljørele- vant EU/EØS-lovgivning. Miljøverndepartementet forvalter sektorovergripende virkemidler som Forurensingsloven, Naturvernloven og Plan- og bygningsloven, samtidig som departementet har ansvar for enkeltområder som blant annet forvaltning av vilt og ferskvannsfisk, avfall og gjen- vinning og kulturminner.
Miljøverndepartementet skal ha en pådriver- og sam- ordningsrolle overfor andre departementer og sektorer, skal skaffe fram faglig beslutningsgrunnlag i miljøvern- politikken, overvåke utviklingen i miljøtilstanden og for- valte egne virkemidler på de områder der vi har forvalt- ningsansvaret. Miljøverndepartementet er på denne måten både et sektordepartement og et sektorovergripende departement.
I arbeidet med den sektorovergripende miljøpolitikken er miljøvernmyndighetenes ansvar å samordne regjeringens arbeid med å fastsette de miljøvernpolitiske målene nasjo- nalt. Miljøvernmyndighetene har ansvar for å lede det tverrsektorielle analysearbeidet, blant annet for å framskaffe analyser av hvordan tiltak rettet mot sektorovergripende miljøproblemer kan gjennomføres på en kostnadseffektiv måte. Videre skal miljøvernmyndighetene sørge for at det etableres et system for innsamling, strukturering og for- midling av informasjon om utviklingen i miljøtilstanden,
faktorer som påvirker miljøtilstanden, virkemiddelbruk og gjennomførte miljøtiltak, inkludert effekter og kostnader knyttet til gjennomføring av tiltakene.
Et viktig siktemål ved utarbeidingen av planen har vært å komme fram til en best mulig definisjon av Miljøverndepar- tementets ansvar og oppgaver innenfor rammen av en mil- jøvernpolitikk som bygger på sektoransvaret og som der- for krever felles innsats for å gi ønskete resultater. Miljø- verndepartementets virkemidler har på denne bakgrunn ulik styrke og rekkevidde. Miljøhandlingsplanen skal vise hvordan Miljøverndepartementet vil innrette og prioritere bruken av virkemidlene i kommende fireårsperiode.
For en beskrivelse av Regjeringens samlede miljøvernpoli- tikk vises til stortingsmeldingen om Regjeringens miljø- vernpolitikk og rikets miljøtilstand.
Gjennomføring av regjeringens miljøvernpolitikk
Resultatoppfølging av miljøvernpolitikken
Når styringssystemet i miljøvernpolitikken er ferdig utviklet skal de sektorvise miljøhandlingsplanene, sam- men med resultatoppfølgingssystemet, utgjøre et inte- grert system av virkemidler, tiltak og overvåking/kon- troll som skal muliggjøre en effektiv og målrettet styring av miljøvernpolitikken.• Stortingsmeldingen Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstandrapporterer om utviklingen i miljøet og om Regjeringens miljøvernpolitikk på de åtte miljø- vernpolitiske resultatområdene.
• For hvert resultatområde trekkes det opp langsiktige, strategiske målfor miljøvernpolitikken. Disse målene blir konkretisert gjennom tidsbestemte og etterprøv- bare nasjonale resultatmål. Resultatmålene vil reflektere inngrep (utslipp, arealbruk mv.) som påvirker miljø- tilstanden, eller uttrykke en ønsket tilstand i miljøet.
Resultatmålene danner utgangspunkt for sektorvise arbeidsmål. Utviklingen i miljøtilstanden og forhold som påvirker miljøtilstanden skal følges ved hjelp av nasjonale nøkkeltall. Disse skal på en god måte vise status i forhold til de strategiske målene og de nasjonale resultatmålene i miljøvernpolitikken. De nasjonale nøkkeltallene ligger til grunn for faktapresentasjonene i denne meldingen, og vil også bli benyttet i internasjonal miljørapportering og i andre sammenhenger der informasjon om miljøtilstanden i Norge blir presentert.
Økt kunnskap om miljøstatus og miljøpåvirkninger vil kunne gi behov for videreutvikling av nøkkeltallene.
• Departementene har ansvar for å utarbeide sektorvise miljøhandlingsplaner. Planene vil omfatte de sam- funnssektorene som forvaltningsmessig knyttes til vedkommende departement. Miljøhandlingsplanen vil presentere sektorenes miljøutfordringer, sektorvise arbeidsmål og virkemidler og tiltak innenfor de miljø- vernpolitiske resultatområdene.
• Sektormyndighetene skal årlig rapportere om miljøut- viklingen i sin sektor til miljøvernmyndighetene, inkl.
bruken av virkemidler. Sektormyndighetenes miljø- rapportering vil være et viktig grunnlag for blant annet stortingsmeldingen Regjeringens miljøvernpoli- tikk og rikets miljøtilstand.
BOKS 1.1
INFORMASJONSFORMIDLING OG RAPPORTERING
Tilgang på miljøinformasjon er en forutsetning for enkelt- menneskers medvirkning i arbeidet for et bedre miljø, både gjennom egne valg og som deltakere i beslutnings- prosesser. Miljøvernmyndighetene tilbyr i dag lettfattelig informasjon om miljøtilstanden og utviklingen i de aktivite- ter som påvirker miljøet, blant annet gjennom internett- satsingen «Miljøstatus i Norge» og gjennom stortings- meldingene om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.Et system for resultatdokumentasjon – RDS – er nå under utvikling. RDS er et IT-basert rapporteringssystem som skal vise sammenhengen mellom miljøutviklingen, knyttet til vedtatte nasjonale miljømål med tilhørende nasjonale nøkkeltall og den miljøinnsatsen som gjøres i de ulike sektorene. RDS skal vise den virkemiddelbruken som er relevant både for måloppnåelsen og gjennomførte miljø- tiltak.
Rapportering i forbindelse med sektorvise miljøhandlings- planer og fra kommuner og fylkeskommuner står også sentralt i arbeidet med resultatoppfølging av miljøvern-
politikken. Rapporteringen fra kommuner og fylkeskom- muner skal normalt skje gjennom KOSTRA, som er et verktøy for samordnet rapportering mellom kommuner og stat.
KUNNSKAP SOM GRUNNLAG FOR MILJØVERNPOLITIKKEN
Miljøvernpolitikken må bygge på kunnskap om sammen- henger i naturen, kunnskap om samspillet mellom natur og kultur, kunnskap om hvordan aktiviteten i samfunns- sektorene påvirker miljøet og menneskers helse, og kunn- skap om utforming av virkemidler for blant annet å fore- bygge og motvirke miljøskader.
Myndighetene må kunne vurdere miljøtilstanden og alvoret i miljøutfordringene, se konsekvensene av dagens utvikling og den gjeldende politikken på ulike områder, og avgjøre hva som er de mest effektive virkemidlene for å integrere miljøhensyn på alle plan for å nå fastsatte mål. En løpende sammenstilling av opplysninger om utviklingen av miljøtilstanden og effektene av den samlede virkemiddel- bruken gjennom et sektorovergripende resultatoppfølgings- system vil være nødvendig for å sikre at det føres en effek-
2. Kunnskap, informasjon og rapportering
Kapittel 2
tiv og samordnet miljøvernpolitikk. Dekning av kunnskaps- behovene skal sees i sammenheng med og være en inte- grert del av Miljøverndepartementets overordnede strategi og virksomhet.
Miljøvernforvaltningen innhenter kunnskapen på ulike måter, i hovedsak gjennom miljøovervåking og kart- legging, utredninger, forskning, statistikk og ulike former for rapportering.
For både forskning og miljøovervåking er det forutsatt at sektormyndighetenes ansvar for å ta miljøhensyn også inkluderer forskning, kunnskapsutvikling og miljøover- våking. Miljøverndepartementet skal arbeide for at hvert departement følger opp sitt ansvar for finansiering av forskningen på og for sin sektor og for finansiering eller gjennomføring av overvåking der aktiviteter i sektoren bidrar til at det oppstår miljøproblemer.
Når det gjelder rapportering samarbeider Miljøvernde- partementet med Statistisk sentralbyrå, både av hensyn til datatilfanget og for kvalitetssikring av data som brukes.
Ikke minst vil statistikk og utslippsberegninger være viktige verktøy for oppfølging av miljøvernpolitikken på tvers av sektorene.
Kunnskap, informasjon og rapportering
Biologisk mangfold utgjør – sammen med tilgang på ren jord, rent vann og ren luft – grunnlaget for menneskets eksistens. I tillegg er biologisk mangfold avgjørende for samfunnets verdiskaping og menneskenes livskvalitet og velferd. Med biologisk mangfold menes mangfoldet av liv, dvs. planter, dyr og mikroorganismer, deres arvestoff og de samfunn de danner i samspill med hverandre og det ikke levende miljøet (vann, luft, jord og stein). Forskning viser at vi i dag står overfor et omfattende og irreversibelt tap av biologisk mangfold.
Resultatområdet omfatter bevaring av biologisk mangfold gjennom bærekraftig bruk, vern og restaurering. Hoved- årsakene til tap av biologisk mangfold er knyttet til areal- bruk (fysiske inngrep og arealbruksendringer), forurens- ning, høsting og spredning av fremmede organismer.
Resultatområdet omfatter derfor også arbeidet med å motvirke negative miljøeffekter på det biologiske mang- foldet av disse påvirkningene, med unntak av forurensning
som dekkes av resultatområdene 4–8. Bevaring av verdi- fulle geologiske forekomster og ulike landskapskvaliteter inngår også i resultatområdet. I tillegg dekker resultat- området internasjonalt arbeid, blant annet oppfølging av konvensjoner og andre internasjonale prosesser og avtaler for å sikre bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold.
3.1.1 MILJØVERNDEPARTEMENTETS ANSVAR OG VIRKEMIDLER FOR Å NÅ DE NASJONALE MÅLENE
Miljøverndepartementet har ansvar for å samordne arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet i Norge. Forvalt- ningen av det biologiske mangfold angår imidlertid en rekke sektorer. Sektorenes ansvar for å integrere hensynet til biologisk mangfold i sin forvaltning er sist nedfelt i St.meld. nr. 42 (2000–2001) Biologisk mangfold – sektor- ansvar og samordning. Det legges stor vekt på å etablere gode forvaltningssystemer som kostnadseffektivt sikrer tiltak i de enkelte sektorer.3. Miljøverndepartementets ansvar og virkemidler innenfor resultatområdene i miljøvernpolitikken
Kapittel 3
3.1 Bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold
Miljøvernforvaltningen har et eget sektoransvar gjennom blant annet Naturvernloven, Viltloven og Lakse- og inn- landsfiskeloven. Miljøvernforvaltningen har også et særlig ansvarfor kunnskapsoppbygging om biologisk mangfold.
Miljøverndepartementet har videre ansvar for å koordinere utviklingen av et faglig grunnlag for sektorforvaltningen.
Eksempler på slike faglige virkemidler er den nasjonale lista over truede og hensynskrevende arter (rødlista) og håndbøker for kartlegging av ulike naturtyper. Likeledes har Miljøverndepartementet en rolle i å bistå sektorene i deres arbeid med å ta hensyn til det biologiske mangfoldet.
St. meld. nr. 42 (2000–2001) gir en nærmere avgrensning av sektorenes ansvar og Miljøverndepartementets eget ansvar for arbeidet med biologisk mangfold.
Miljøverndepartementet har et hovedansvar for å sikre at Norge følger opp sine nasjonale forpliktelser under Kon- vensjonen om biologisk mangfold, Landskapskonvensjonen under Europarådet og andre relevante avtaler.
Miljøverndepartementet er tillagt gjennomføringsansvaret for vern av norsk natur etter Naturvernloven.
Miljøverndepartementet har ansvar for det faglige grunnlag for karakterisering av viktige områder for biologisk mang- fold. Det pågår kommunal kartlegging av biologisk mang- fold i et flertall av landets kommuner. Miljøverndeparte- mentet følger opp arbeidet gjennom økonomiske virke- midler og støttefunksjoner i form av håndbøker og bistand fra Fylkesmannen. Kommunene har gjennom Plan- og bygningsloven et viktig ansvar for bevaring av viktige naturtyper. Vannforvaltningen i Norge er basert på en ansvarsdeling mellom flere departementer og direktorater.
Miljøverndepartementet har hovedansvaret for den vann- kvaliteten som omfattes av Forurensningsloven og for biologisk mangfold knyttet til ferskvann. Olje- og energi- departementet har ansvar for Vassdragsloven og Vass- dragsreguleringsloven, som blant annet regulerer fysiske inngrep i vassdrag, herunder uttak og overføring av vann.
Kulturlandskap som omfattes av vernevedtak etter Natur- vernloven er i utgangspunktet Miljøverndepartementets ansvar, men her er det en «gråsone» i forhold til land- brukseiendommer i drift i landskapsvernområder. Land- bruket har et sektoransvar for landbrukets kulturlandskap, og har utviklet tilskuddsordninger som skal sikre eller ivareta kulturlandskaps-verdier, herunder biologisk mangfold.
Kommunene er nå det viktigste forvaltningsorganet for de
høstbare viltartene. Miljøvernforvaltningens rolle framover vil være å sikre hensiktsmessig regelverk for forvaltningen av de høstbare bestandene, samt å bidra med forvaltnings- verktøy. Høsting av vilt, laksefisk og innlandsfisk reguleres gjennom Viltloven og Laks- og innlandsfiskeloven, som Miljøverndepartementet har hovedansvar for.
Høsting av marine ressurser og havbruksnæringens regu- lering, er i all hovedsak Fiskeridepartementes ansvar.
Miljøtilpasninger på disse områdene er nærmere omtalt i St.meld. nr 12 (2001–2002) Rent og rikt hav. I skogen og i jordbrukets kulturlandskap ligger ansvaret for bærekraftig høsting og forvaltning til Landbruksdepartementet. Miljø- verndepartementet bidrar gjennom dialog og samhandling.
Nasjonalt er det mange lover og forskrifter under flere sek- torer som regulerer introduksjoner og innførsel av planter, dyr og mikroorganismer til Norge. Miljøverndepartementet har en rolle i å samordne og fremme samarbeid samt å legge internasjonale retningslinjene for introduksjon av fremmede arter til grunn for nasjonal politikk og lovgivning.
Miljøverndepartementet planlegger å delegere tilsyns- ansvar etter genteknologiloven til Statens næringsmiddel- tilsyn, Statens landbrukstilsyn og Fiskeridirektoratet.
Miljøverndepartementet utformer rovviltpolitikken. Direk- toratet for naturforvaltning står for den utøvende for- valtningen sammen med fylkesmannen i berørte fylker.
For øvrig er ansvaret for ulike deler av rovviltforvaltningen, som for eksempel fordeling av midler til forebyggende til- tak, fastsetting av kvote for jakt på jerv og gaupe og iverk- setting av betingede skadefellingstillatelser under utprøving med ulike regionale og lokale modeller. Statens naturopp- syn har ansvaret for å dokumentere rovviltskader.
Ansvar og virkemidler innenfor resultatområdene i miljøvernpolitikken
Naturen skal for valtes slik at arter som finnes naturlig, sikres i levedyktige bestander, og slik at variasjonen av naturtyper og landskap opprett- holdes og gjør det mulig å sikre det biologiske mangfoldets fortsatte utviklingsmuligheter.
1. Et representativt utvalg av norsk natur skal vernes for kommende generasjoner.
2. I truede naturtyper skal inngrep unngås, og i hensynskrevende naturtyper skal viktige øko- logiske funksjoner opprettholdes.
3. Kulturlandskapet skal for valtes slik at kultur- historiske og estetiske verdier, biologisk mangfold og tilgjengelighet opprettholdes.
4. Høsting og annen bruk av levende ressurser skal ikke føre til at arter eller bestander utr yddes eller trues.
5. Menneskeskapt spredning av organismer som ikke hører naturlig hjemme i økosystemene, skal ikke skade eller begrense økosystemenes funksjon.
6. Truede arter skal opprettholdes på eller gjen- oppbygges til livskraftige nivåer.
7. De jordressurser som har potensiale for mat- produksjon, skal disponeres slik at en tar hensyn til framtidige generasjoners behov.
STRATEGISK MÅL
NASJONALE MÅL
3.1 Bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold
Det overordnede ansvaret for villaksforvaltningen er lagt til Miljøverndepartementet. De viktigste virkemidler er for- ankret i laks- og innlandsfiskeloven. Foruten Miljøvernde- partementet har Fiskeridepartementet, Landbruksdeparte- mentet og Olje- og energidepartementet ansvar for forvalt- ningsområder av stor betydning for villaksen. De viktigste sektorlovene er fiskeoppdrettsloven, fiskesykdomsloven, vannressursloven og vassdragsreguleringsloven. Plan- og bygningsloven og forurensingsloven er også viktige.
Miljøverndepartementet har ansvar for de viktigste nasjo- nale interessene når det gjelder artsforvaltning gjennom vern av områder etter Naturvernloven, og gjennom fred- ningsprinsippet i Viltloven og Lakse- og innlandsfiskeloven.
Miljøverndepartementet har dessuten ansvaret for å fram- skaffe forvaltningsverktøy (f. eks. lister over truete og sår- bare arter og håndbøker for kartlegging). Kommunene har et ansvar gjennom forvalter av arealene (Plan- og bygnings- loven) og forvaltningen av sektorlover som jord- og skog- brukslovene. Utdannings- og forskningsdepartementer har hovedansvaret for etablering av en artsdatabank, som vil bli et viktig verktøy for forvaltning og forskning.
Miljøverndepartementet har også ansvaret for enkelte truete arter som krever særskilt oppmerksomhet, for eksempel fjellreven. Her settes det i verk tiltak som tar sikte på å styrke bestanden for å sikre levedyktighet.
Motorisert ferdsel i utmark og vassdrag reguleres av motorferdselloven og nasjonal forskrift for bruk av motorkjøretøyer som forvaltes av Miljøverndepartementet.
Forvaltningen av motorferdsel i utmark utredes nå gjennom et forsøksprosjekt i åtte utvalgte kommuner.
Det skal blant annet utprøves om formålet med motor- ferdselloven kan oppfylles bedre ved å kople praktiseringen av loven nærmere til lokale planvedtak og planprosesser etter plan- og bygningsloven.
Det er et mål å fremme en by – og tettstedsutvikling som kan redusere presset på jordressursene og det biologiske mangfoldet. Miljøverndepartementet har som overordnet myndighet etter plan- og bygningsloven ansvar for planlov- givningen og for å fastsette nasjonale mål og prinsipper for miljøvennlig by – og tettstedsutvikling, blant annet gjennom stortingsmeldinger og rikspolitiske retningslinjer. Dette skjer i samråd med andre departementer. Landbruksdeparte- mentet deltar i arbeidet med å utvikle indikatorer og rap- porteringssystemer.
3.1.2 PRIORITERTE VIRKEMIDLER OG TILTAK
Miljøverndepartementets arbeidsmål for bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold:Bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold
• Etablere et nytt forvaltningssystem for biologisk mang- fold i samarbeid med sektorene innen 2005, jf. St.meld.
nr 42 (2000–2001) Biologisk mangfold. Sektoransvar og samordning
Vern av et representativt utvalg av norsk natur
• Gjennomføre fylkesvise verneplaner i løpet av 2005
• Gjennomføre nasjonalparkplanen gjennom å opprette 36 nye og utvide 14 eksisterende verneområder innen 2010.
• Gjennomføre vern av marine områder av nasjonal verdi i alle de naturgeografiske regionene langs kysten.
For valtning av kulturlandskap
• I samarbeid med involverte parter legge til rette for utvikling av formålstjenlige forvaltningsmåter og virke- middel for verdifulle kulturlandskap, og legge til rette for at alle sektorer tar hensyn til kulturlandskapet gjennom sin virksomhet.
Høsting og annen bruk av levende ressurser
• Sikre at forvaltningen av utnyttbare vilt- og
ferskvannsfiskressurser innen 2006 som hovedregel blir basert på driftsplaner utarbeidet i samarbeid mellom ret- tighetshavere, kommuner og brukere.
Introduserte arter og GMO
• Forebygge introduksjoner av miljøskadelige organismer og forebygge negative effekter av tilsiktede og utilsikte- de introduksjoner.
• Håndtere reguleringen av utsetting, herunder omsetning av genmodifiserte organismer slik at det ikke oppstår skade på helse og miljø.
Truede og sårbare arter
• Sikre levedyktige bestander i Norge av de store rovdyrene
• Sikre de ville laksebestandene
• Bidra til å redusere presset på truede og sårbare arter gjennom samarbeid med andre involverte parter.
En viktig oppgave for miljøforvaltningen i de neste fire årene blir å følge opp St.meld. nr. 42 (2000–2001) Biologisk mangfold. Sektoransvar og samordning,blant annet etable- ring av et nytt forvaltningssystem for biologisk mangfold basert på samarbeid med alle departementer. Informasjon om områder med stor verdi for biologisk mangfold skal legges inn i databaser og være allment tilgjengelig slik at alle sektorer og forvaltningsmyndigheter kan bruke dette i planleggings- og beslutningsprosesser.
Det er nødvendig med en mer helhetlig forvaltning av vannressursene. Arbeidet med å implementere EUs vann- direktiv for vassdrag, kystvann og grunnvann, supplering av verneplan for vassdrag og omlegging av Samlet Plan for vassdrag blir viktig i kommende fire år.
Det er viktig å følge opp verneplanarbeidet. Det arbeides med å realisere en første nasjonal marin verneplan. Arbeidet med planen er basert på St. meld. nr. 43 (1998–99) Vern og bruk i kystsona, og er nærmere gjennomgått i St. meld. nr.
12 (2001–2002) Rent og rikt hav. Verneplanen skal inklu- dere et representativt utvalg av marine naturtyper, samt et utvalg av kulturminner, jf. omtale i nevnte meldinger. I til- legg til Naturvernloven skal bruk av øvrig relevant lov- verk, herunder aktuelt sektorlovverk, vurderes. Miljøvern- departementet har hovedansvar for verneplanen, men øvrige berørte departementer vil selv ha ansvaret for eventuell beskyttelse av områder i verneplanen etter sitt lovverk.
Kapittel 3
Hovedfokus i den første marine verneplanen er på kyst- sonen. I en andre fase (om lag 2004–2010) skal det foretas en vurdering av totalt vernebehov i indre farvann, sjø- territorium og økonomisk sone med sikte på supplering av planen, jf. St. meld. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav. Når det gjelder målet om å ivareta truete og hensynskrevende naturtyper vil kartlegging og verdiklassifisering av det biologiske mangfoldet i kommunene være en viktig opp- gave jf. nytt forvaltningssystem for biologisk mangfold.
Kunnskapen om omfang og konsekvenser av menneske- skapt spredning av miljøfremmede organismer er fortsatt utilstrekkelig. Erfaringer viser samtidig at effektene kan være svært dramatiske og føre-var-prinsippet er derfor svært viktig på dette området. Flere lover og forskrifter under ulike sektorer regulerer introduksjoner og innførsel av planter, dyr og mikroorganismer i Norge. Biomangfold- lovutvalget har blant annet som mandat å gjennomgå og foreslå en samordning av regelverk på området. Under Konvensjonen om biologisk mangfold ble det i april 2002 vedtatt et sett med retningslinjer om introduksjon av fremmede arter. Det norske regelverket må også utvikles for å ivareta våre forpliktelser i tråd med Cartagenaproto- kollen om handel med og bruk av levende genmodifiserte organismer. Miljøverndepartementet har en viktig rolle framover i å samordne og fremme samarbeid og å legge retningslinjer for nasjonal politikk og lovgivning.
Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å godkjenne de genmodifiserte produktene som godkjennes i EU, men vi kan på visse vilkår nekte innførsel av slike produkter.
Gjennom Genteknologiloven og EØS-avtalen er det opp- rettet et system for konsekvensutredninger og godkjenning ved utsetting og omsetting av genmodifiserte organismer.
Stadig flere typer genmodifiserte organismer på det inter- nasjonale marked er ikke godkjent for omsetning i Norge, og dette medfører store utfordringer for miljøvernforvalt- ningen og for kontroll- og tilsynsapparatet.
Å sikre levedyktige bestander i Norge av de store rovdyrene og å sikre de ville laksebestandene, samt tiltak for å redde fjellreven er viktige innsatsområder knyttet til truede og sårbare arter. Det vises ellers til etablering av et nytt for- valtningssystem for biologisk mangfold.
Viktige tiltak:
Nytt for valtningssystem for biologisk mangfold
• Et samordnet opplegg for kartlegging og overvåking er under utarbeidelse med sikte på igangsetting i 2003, jf.
Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold i St. meld. nr. 42 (200–2001). Innen 2005 skal det nasjonale programmet være startet opp på alle områder.
• Bidra til at alle kommuner er i gang med kartlegging og verdiklassifisering av det biologiske mangfoldet i løpet av 2004 og sikre at resultatene er tilgjengelige i operative GIS-systemer.
• Bidra til at det etableres en artsdatabank i 2003 i sam- arbeid med berørte departementer.
• Bidra til å gjennomgå juridiske og økonomiske virke-
midler knyttet til biologisk mangfold. Arbeidet med juri- diske virkemidler skjer i det regjeringsoppnevnte Bio- mangfoldlovutvalget som skal levere sin innstilling innen 1. april 2004. Gjennomgangen av økonomiske virke- midler skjer i regi av Finansdepartementet i samarbeid med Miljøverndepartementet og andre berørte departe- menter. Tilskuddsordninger som kan ha negativ effekt på biologisk mangfold skal identifiseres.
• Bidra til utvikling av en interdepartemental informa- sjonsstrategi for biologisk mangfold.
• Bidra til å etablere et åpent forskningsforum for biolo- gisk mangfold.
Vannressursfor valtning
• Sette i verk EUs nye rammedirektiv for vassdrag, kyst- vann og grunnvann.
• Bistå Olje- og energidepartementet i arbeidet med å supplere Verneplan for vassdrag
• Legge om Samlet plan for vassdrag til et mer fleksibelt styringsverktøy og en mer hensiktsmessig ressursoversikt.
Vern av et representativt utvalg av norsk natur
• Det skal gjennomføres en evaluering av vernet av ulike naturtyper i Norge slik at man har grunnlag for å vurdere status i forhold til resultatmålet.
• Det vil bli utarbeidet en strategi for økt vern av barskog.
Det vedtatte skogvernet skal sluttføres høsten 2002.
Norge vil da ha vernet 1% av produktivt skogareal.
• Gjennomføre vern av 30 av de foreslåtte verneområdene i Nasjonalparkplanen i perioden 2003–2007
• Følge opp strategiplanen for etablering av nasjonalpar- kinformasjonssentra.
• Utarbeide en nasjonal marin verneplan.
For valtning av kulturlandskap
• Den nasjonale registreringen av verdifulle kulturland- skap skal følges opp.
• Gjennom dialog med Landbruksdepartementet arbeide for å komme fram til tilfredstillende ansvarsdeling og virke- midler for ivaretakelse av de viktigste kulturlandska- pene.
Høsting og annen bruk av levende ressurser
• Bidra til å få etablert en forvaltning som er basert på driftsplaner utarbeidet av rettighetshaverne i samarbeid med lokale myndigheter og interesser.
Introduserte arter og genmodifiserte organismer (GMO)
• Gjennomgang og samordning av regelverk på feltet.
Utvikle dekkende lovverk for introduksjoner Lovutvalget for biologisk mangfold og bevisstgjøre sektorene mht eksisterende regelverk.
• Bedre kontrollsiden av både tilsiktede og ikke-tilsiktede introduksjoner
• Bedre beredskapstiltakene i forhold til fjerning av skade- lige introduksjoner
• Tiltak for bedret kunnskap, deling av kunnskap og sam- arbeid i ulike sektorer
• Søke å påvirke utviklingen av GMO-regelverket i EU slik
Ansvar og virkemidler innenfor resultatområdene i miljøvernpolitikken
3.1 Bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold
at det endelig utfallet blir mest mulig i samsvar med norsk politikk på området.
• Delegere tilsynsansvar etter Genteknologiloven til Statens næringsmiddeltilsyn, Statens landbrukstilsyn og Fiskeridirektoratet.
Truete og sårbare arter
• Legge fram en melding om bevaring av rovdyr i norsk natur innen utgangen av 2003.
• Bidra til bedre miljøtilpasning av oppdrettsnæringen, jf.
St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav. Fiskeride- partementet har hovedansvaret for dette arbeidet.
• Bekjempe lakseparasitten Gyrodactylus salaris i infiserte vassdrag i samarbeid med veterinærmyndighetene, samt iverksette tiltak for å redusere risikoen for smitte i Norge og på tvers av landegrensene.
• Bidra til bevaring av villaksen gjennom å sikre gode for- hold for laksen i elver, fjorder og i havet, herunder eta- blere nasjonale laksefjorder og laksevassdrag, jf.
St.prp.nr. 79 (2001–2002) Om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder.
• Iverksette tiltak, blant annet gjennomføre avlsprosjekt med tanke på utsetting, for å hindre at fjellreven for- svinner fra norsk fauna.
Internasjonalt arbeid
• Bidra til at konvensjonen om biologisk mangfold får en ledende rolle i forhold til vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold i det planlagte samarbeidet mellom konvensjonen om biologisk mangfold, klimakonven- sjonen og ørkenkonvensjonen. Trondheimskonferansene er et viktig bidrag til utviklingen av Konvensjonen om biologisk mangfold.
• I samarbeid med andre departementer bidra til å videre- utvikle forholdet mellom konvensjonene om biologisk mangfold og handelsregelverket slik at de gjensidig støtter hverandre.
Kapittel 3
Friluftsliv for alle er et viktig grunnlag for god livskvalitet, blant annet i form av bedre helse og økt trivsel. Nyere forskning viser at naturen er en viktig faktor i folks egen vurdering av god helse. Friluftsliv og fysisk aktivitet kan også bidra til å motvirke helseplager og fysiske plager i befolkningen som følge av en mer stillesittende tilværelse.
Grøntstruktur i byer og tettsteder og de omkringliggende bymarkene er viktige nøkkelområder for å motvirke denne tendensen.
Resultatområdet omfatter ivaretakelse av befolkningens muligheter for friluftsliv gjennom sikring av arealer og rettig- heter til ferdsel og opphold i utmark og i grønne områder i byer og tettsteder, samt tilrettelegging for og stimulering til bruk av disse arealene. Areal for friluftsliv og grunnlaget for høstingsaktiviteter som bærplukking, jakt, fiske o. l. ivare- tas også gjennom arbeidet på resultatområde Biologisk mangfold. Andre miljøkvaliteter av betydning for friluftsliv ivaretas gjennom resultatområdene som omhandler biolo- gisk mangfold, kulturminner, forurensning av havet, avfall (forsøpling), klimaendringer, luftforurensninger og støy.
3.2.1 MILJØVERNDEPARTEMENTETS ANSVAR OG VIRKEMIDLER FOR Å NÅ DE NASJONALE MÅLENE
Oppgavedelingen på området er grundig vurdert i St.meld. nr. 39 (2000–2001) Om friluftsliv, som Stortinget behandlet våren 2002. Det er bred tilslutning i Stortinget til hovedlinjene i norsk friluftslivspolitikk.
De statlige oppgavene på friluftslivsområdet blir i det alt vesentlige utført av Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning og Fylkesmannen, mens fylkeskom- munen og kommunene utfører arbeidet regionalt og lokalt.
En er kommet svært langt i retning av en effektiv og god rolle- og oppgavefordeling mellom stat, fylkeskommune og kommune i det offentlige friluftslivsarbeidet.
Friluftslivspolitikken innebærer også en arbeidsdeling og strategisk samarbeid med sektorene skole/utdanning, barn/ungdom/familie, kultur/idrett, landbruk, reiseliv og forsvar. Relasjonene er toveis i den forstand at innsats på disse områdene kan bidra til måloppnåelse for friluftslivet samtidig som en offensiv friluftslivspolitikk også kan gi gevinster på flere av disse områdene.
Ved siden av den offentlige innsatsen kan friluftslivet mønstre et mangfold av foreninger, råd og lag med bred kompetanse og store frivillige ressurser. Disse er i hoved-
sak organisert under «paraplyene» Friluftslivets Fellesor- ganisasjon (FRIFO) og Friluftsrådenes Landsforbund (FL).
Gjennom sin organisering på nasjonalt, regionalt og kom- munalt nivå medvirker de ved å være diskusjonspart, pådriver og korrektiv til den offentlige innsatsen på om- rådet. Organisasjonene satser for tiden særlig på å utvikle fylkesnivået gjennom etablering av «Forum for natur og fri- luftsliv» som først og fremst skal samordne organisasjo- nenes medvirkning i arealplanlegging i fylker og kommuner.
3.2.2 PRIORITERTE VIRKEMIDLER OG TILTAK
Viktige hovedprioriteringer for friluftslivspolitikken er• å stimulere til økt friluftsliv
• å sørge for at det både er et sterkt nok juridisk grunnlag for friluftslivets mange aktivitetsformer (allemannsrett og annet rettsgrunnlag for tilgang til ressursene) og at det er et tilstrekkelig areal- og ressursgrunnlag for disse aktivitetene.
Den første dimensjonen kommer til uttrykk i de to første nasjonale resultatmålene; den andre dimensjonen er utdy- pet i de to siste nasjonale resultatmålene.
Miljøverndepartementets arbeidsmål for friluftsliv:
• Stimulere til utøvelse av miljøvennlig friluftsliv i samarbeid med relevante parter, blant andre frivillige organisasjoner.
• Barn og unge skal mestre trygg og miljøvennlig ferdsel i utmark.
• Viktige områder for friluftsliv skal være sikret for for- målet ved kjøp, båndlegging og avtalt flerbruk av natur- områder .
• Alle viktige friluftslivsområder, (dvs. skjærgårdsparker og tilsvarende og viktige (by)marker), skal innen år 2005 inngå i opplegg som gir tilfredsstillende tilretteleggings- og skjøtselsnivå.
• Det rettslige grunnlaget (friluftsloven og annet relevant lovverk) skal endres for å bedre mulighetene for friluftsliv.
• Vilt og fiskeressurser i ferskvann som kan utnyttes skal være tilgjengelige for allmennheten.
Ansvar og virkemidler innenfor resultatområdene i miljøvernpolitikken
Alle skal ha mulighet til å drive friluftsliv som helsefremmende, trivselsskapende og miljøvenn- lig aktivitet i nærmiljøet og i naturen for øvrig.
1. Friluftsliv basert på allemannsretten skal hol- des i hevd i alle lag av befolkningen.
2. Barn og unge skal gis mulighet til å utvikle ferdigheter i friluftsliv.
3. Områder av verdi for friluftslivet skal sikres slik at miljøvennlig ferdsel, opphold og høs- ting fremmes og naturgrunnlaget bevares.
4. Ved boliger, skoler og barnehager skal det være god adgang til tr ygg ferdsel, lek og annen aktivitet i en variert og sammenheng- ende grønnstruktur med gode forbindelser til omkringliggende naturområder.
STRATEGISK MÅL
NASJONALE MÅL
3.2 Friluftsliv
3.2 Friluftsliv
• I samarbeid med aktuelle parter legge til rette en areal- planlegging slik at minst 30 % av boliger, skoler og barne- hager i et utvalg byer og tettsteder har trygt og tilgjenge- lig rekreasjonsareal innen 500 meters avstand og i til- knytning til en sammenhengende grøntstruktur.
Viktige tiltak:
• Forbedre funksjonshemmedes tilgang til friluftsliv gjennom å opprette en arbeidsgruppe med representa- sjon fra funksjonshemmedes organisasjoner for å utvikle retningslinjer for tilrettelegging for aktivitet i natur.
• Bidra i Helsedepartementets arbeid med stortingsmel- ding om folkehelse. Vektlegge friluftsliv som bidragsyter til en bedre folkehelse.
• Delta i en nasjonal, samordnet fellessatsing på økt fysisk aktivitet i befolkningen, spesielt blant barn og unge.
• Delta i en nasjonal, samordnet og effektivisert forskning og overvåkning av aktivitetsutviklingen innenfor idrett, friluftsliv og fysisk aktivitet.
• Starte arbeidet med Friluftslivets år 2005 ved å invitere FRIFO til å ta prosjektansvaret.
• Følge opp stortingsvedtak om ny fordelingsnøkkel for spillemidlene med sikte på økt tildeling til friluftsformål.
• Etablere «Forum for friluftsliv i skolen» i tråd med Stor- tingets behandling av Friluftslivsmeldingen.
• Bidra til at viktige områder/eiendommer for friluftslivet som Forsvaret og Kystverket skal avhende kan overdras til kommuner eller miljøvernforvaltningen.
• Utarbeide en veileder om planlegging forvaltning av bymarker som grunnlag for kommunenes innsats i bymarkene.
• Sørge for at det utarbeides forvaltningsplaner for alle skjærgårdsparkene
• Fremme forslag om styrking av Friluftsloven i tråd med friluftslivsmeldingen. Også annet lovverk som regulerer friluftslivets rammevilkår skal foreslås endret i tråd med Friluftslivsmeldingen (bestemmelser om bålbrenning, ferdsel i plantefelt, plukking av bær m.v.)
• Kartlegge utviklingen og sikre allemannsretten og all- mennhetens adgang til naturområder og strandsonen, jf oversendelsesforslag fra Stortinget.
• Sluttføre strandsoneprosjektet med vekt på å skape et høyere bevissthetsnivå hos eiere, allmennhet og kommu- ner om fri ferdsel, ferdselshindringer m.v.
• Videreutvikle strategier for rekruttering til jakt og fiske i samarbeid med brukernes og rettighetshavernes organi- sasjoner.
• Følge med på prisnivået for jakt og fiske, jf. Stortingets behandling av Friluftslivsmeldingen
• Følge opp driftsplanprosjektet med sikte å gi reell forbe- dret tilgang til jakt og fiske for befolkningen
• Utarbeide en veileder for ivaretakelse av grøntstruktur i planlegging og utbygging.
• Kompetansenettverk for grøntstruktur skal utvikles innenfor rammen av en samordnet kompetanse for miljø- vennlig byutvikling
• Bidra til å følge opp arbeidet med tilrettelegging for økt bruk av sykkel i byer og tettsteder, inkludert trafikk- sikkerhet og etablering av sykkelveier, i tråd med Stortingets behandling av Friluftslivsmeldingen.
Kapittel 3
Vern og forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer handler om å ta vare på kulturarven. Kulturarven er en viktig kunnskaps- og bruksressurs, og et viktig grunnlag for menneskets livskvalitet. Stabilitet og historisk sammen- heng i de fysiske omgivelsene bidrar til trygghet og identi- tetsfølelse, samtidig som kulturarven representerer store opplevelsesverdier og estetiske verdier.
Den stående bygningsmassen med tilhørende infrastruktur representerer store samfunnsmessige verdier. Det ligger store utfordringer i å finne flere bruksmuligheter for eksi- sterende bygningsmasse for blant annet å redusere total avfallsmengde og energibruk, samt utvikle metoder for vedlikehold, rehabilitering og gjenvinning. Via kulturmin- nene kan vi sikre og få tilbake kunnskap, og på den måten bidra til å finne svar på nye problemstillinger og utfordringer i arbeidet med å utvikle et bærekraftig samfunn.
Resultatområdet omfatter forvaltning av kulturminner, kulturmiljøer og landskapets kulturhistoriske innhold gjennom vern, bærekraftig bruk og vedlikehold. Arbeidet dekker kulturminner og kulturmiljøer som fredes etter kulturminneloven og bruk og ivaretakelse av kultur- historiske verdier og kvaliteter i våre fysiske omgivelser, blant annet i forbindelse med arbeidet med by- og tettsteds- utvikling. Resultatområdet inkluderer også fartøyvern. I tillegg dekker resultatområdet internasjonalt arbeid, blant annet oppfølging av konvensjoner og andre internasjonale prosesser og avtaler for å sikre kulturminner og kultur- miljøer. Virkninger av luftforurensning på kulturminner dekkes av resultatområde 7.
Den største trusselen mot kulturminner, kulturmiljøer og landskapet er ukontrollerte arealinngrep og mangelfull kunnskap.
Norge har i 2001 som første land ratifisert Den europeiske landskapskonvensjonen under Europarådet og har fått en sentral rolle i det videre arbeidet med denne.
Norge har ratifisert Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, noe som blant annet innebærer forpliktelser i forhold til å bevare de nasjonale minoritetenes kulturarv.
Strategisk mål og nasjonale resultatmål kan bli videre- utviklet i forbindelse med arbeidet med ny stortings- melding om kulturminner og kulturmiljøer.
3.3.1 MILJØVERNDEPARTEMENTETS ANSVAR OG VIRKEMIDLER FOR Å NÅ DE NASJONALE MÅLENE
Kulturminneutvalget la rett før jul 2001 fram NOU 2002:1 Fortid former framtid – utfordringer i en ny kulturminnepoli- tikk. På grunnlag av denne utredningen vil Miljøverndepar- tementet legge fram en stortingsmelding i 2003. Den nye politikken skal sikre en god forvaltning av områder av nasjo- nal verdi og øke kunnskapen og verdiskaping i lokalsamfun- nene. Sentrale tema som blir tatt opp i meldingen er bl.a.:• Aktiv bruk og ivaretakelse av mangfoldet i kulturarven
• Eieres og brukeres rolle og situasjon
• Partnerskap, samarbeid og verdiskaping
• Kompetanseoppbygging, utdanning og forskning
• Organisatorisk plassering av kulturminneforvaltningen på fylkesnivå
• Ansvar og oppgaver på kommunalt nivå
• Tydeliggjøring av sektoransvaret for kulturminner og kulturmiljøer
• Økonomiske virkemidler
Meldingen vil bli utarbeidet i samarbeid med berørte departementer for å avklare felles satsingsområder.
Sektorsamarbeidet vil få en sentral plass i en ny politikk for kulturminneområdet.
Det er flere årsaker til at samarbeidet mellom sektorene må utvikles:
• Flere av sektorene forvalter store kulturminneverdier i form av verdifulle eiendommer (særlig Forsvarsdeparte- mentet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet).
• Det er knyttet store utfordringer til bruk og vern innen-
Ansvar og virkemidler innenfor resultatområdene i miljøvernpolitikken
Mangfoldet av kulturminner og kulturmiljø skal for valtes og ivaretas som bruksressurser og som grunnlag for opplevelse og videreutvikling av fysiske omgivelser. Kulturminner av nasjonal verdi skal bevares som kunnskapskilder og som grunnlag for opplevelser for dagens og framtidens mennesker.
1. Det årlige tapet av kulturminner og kultur- miljøer som følge av fjerning, ødeleggelse eller forfall skal minimeres, og skal innen år 2008 ikke overstige 0,5% årlig.
2. Det representative utvalget av kulturminner og kulturmiljøer skal bevares i en tilstand som tilsvarer 1998-nivået, og fredete bygning- er og anlegg skal ha ordinært vedlikeholdsni- vå innen år 2010.
3. Den geografiske, sosiale, etniske og tidsmessige bredden i varig vernede kulturminner og kulturmiljøer skal bedres, slik at svakt representerte og manglende hovedgrupper er representert med flere objekter innen år 2004 (i forhold til 1998-nivået).
STRATEGISK MÅL
NASJONALE MÅL
3.3 Kulturminner og kulturmiljøer
3.3 Kulturminner og kulturmiljøer
for flere av sektorenes arbeidsområder, blant annet ansvarsområdene til Fiskeridepartementet og Land- bruksdepartementet. Regionale og lokale forvaltnings- myndigheter har ansvaret for ivaretakelsen av store deler av vår kulturarv gjennom plan- og bygningsloven.
• At sektorene legger vekt på kulturminner og kulturmiljø- er gjennom bruk av egen lovgivning og andre virkemid- ler er avgjørende for ivaretakelse av kulturminnene. Så langt er det bare Landbruksdepartementet som har utviklet støtteordninger med formål å ta vare på kultur- miljøet og kulturlandskapet (STILK-midlene).
• Flere av sektorene har sentrale oppgaver når det gjelder kunnskapsutvikling, kunnskapsspredning og forskning knyttet til kulturminner og kulturmiljøer.
Generelt har sektorene i dag ansvar for
• å bidra til at nasjonale mål og strategier utarbeides og å følge opp og rapportere i forhold til nasjonale mål
• egne kulturminner og kulturmiljøer, herunder oversikt over egne eiendommer og utarbeiding av verneplaner etc.
• integrering av hensynet til kulturminner og kulturmiljø- er i sektorlovgivningen og planlegging av egen virksom- het og i internasjonalt samarbeid på deres område
• å få frem virkemidler, herunder økonomiske, som kan sikre ivaretakelse og bruk av verdiene
• oppfølging av internasjonale avtale på deres områder
• oppfølging av kravene i kulturminneloven og Plan- og bygningsloven
• veiledning ang. kulturminner og kulturmiljøer på sine områder
• registre og miljøovervåking på sine områder.
Miljøvernfor valtningen har også et ansvar for
• å fastsette og revidere nasjonale mål og strategier i sam- arbeid med alle berørte sektorer på sentralt nivå
• å sikre forståelse av problemstillinger, nasjonale mål og
vurdering av måloppnåelse, herunder avklare satsings- områder og sektorer som er sentrale for måloppnåelse
• utvikling og oppfølging av internasjonale forpliktelser og avtaler på området
• Kulturminneloven; lovutvikling og generell veiledning
• Plan- og bygningsloven; lovutvikling, generell veiledning, innsigelse og konsekvensutredninger
• å tilrettelegge for og følge opp samarbeidsfora på depar- tements- og direktoratsnivå.
Miljøvernforvaltningen har også et hovedansvar for regis- tre og miljøovervåking på kulturminneområdet.
3.3.2 PRIORITERTE VIRKEMIDLER OG TILTAK
Miljøverndepartementets arbeidsmål for kultur- minner og kulturmiljøer:• Styrke omfanget og tilgjengeligheten av forvaltningsret- tet kunnskap om kulturminnene.
• I samarbeid med aktuelle parter skal stedenes egenart og deres kulturhistoriske innhold tas vare på, og estetis- ke kvaliteter i stedsforming innen kommunal planleg- ging og byutviklingspolitikk skal vektlegges.
• Styrke kommunesektoren som forvaltningsnivå innen kulturminneområdet.
• I samarbeid med aktuelle parter legge til rette for økt bevissthet i kommunene om verdien av og mulighetene for videre bruk og gjenbruk
• I samarbeid med andre sektorer utvikle virkemidler (eksis- terende og nye) for vern av kulturminner og kulturmiljøer.
• Forebygge og redusere inngrep i fredete kulturminner og kulturmiljøer.
• I samarbeid med blant andre lokale myndigheter og eiere legge til rette for å bedre tilstanden for verneverdi- ge kulturminner og kulturmiljøer.
• Følge opp Norges plikter i forhold til UNESCOs ver- densarvkonvensjon gjennom forvaltning av de norske
Kapittel 3
verdensarvområdene og ved å medvirke til bedre repre- sentativitet av områdene på verdensarvlista.
• I samarbeid med aktuelle parter arbeide for at andre sektorer tar større ansvar for kulturminner i forbindelse med egen virksomhet.
• Gjennomføre fredninger i samsvar med sektorvise verneplaner.
Viktige tiltak:
Stortingsmeldingen vil bli utarbeidet i nært samarbeid med berørte departementer. Det vil bli lagt spesiell vekt på følgende samarbeidsrelasjoner:
• Miljøverndepartementet vil videreføre og styrke sam- arbeidet med Kommunal- og regionaldepartementet og Kommunenes Sentralforbund om oppgavefordelingen og kommunenes satsing på kulturminnevern.
• Miljøverndepartementet vil styrke samarbeidet med Kultur- og kirkedepartementet og Utdannings- og forsk- ningsdepartementet om forvaltningen av kulturminnene og kunnskapsoppbygging.
• Miljøverndepartementet vil styrke samarbeidet med Landbruksdepartementet om vektlegging av kultur- minner og kulturmiljø og kulturlandskap i landbrukssek- toren gjennom oppfølging av Landskapskonvensjonen under Europarådet
• Miljøverndepartementet vil etablere et samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet, Landbruksdeparte- mentet, Fiskeridepartementet og Kultur- og kirkedeparte- mentet for å vurdere hvordan bruk og vern av kultur- minner kan bidra til verdiskaping.
• Miljøverndepartementet skal i samarbeid med øvrige berørte departementer delta i Arbeids- og administra- sjonsdepartementets prosjekt om kulturhistoriske eien- dommer, bygg og anlegg i statlig eie.
• Miljøverndepartementet vil videreføre samarbeidet med Fiskeridepartementet om økt satsing på kystkulturen.
Øvrige prioriteringer internasjonalt:
• Miljøverndepartementet vil gjennomgå de internasjonale forpliktelsene på området med sikte på å avklare eventu- ell mangelfull norsk oppfølging.
• Miljøverndepartementet vil videreføre Norges lederrolle i oppfølgingen av landskapskonvensjonen under Europa- rådet.
• Miljøverndepartementet vil styrke Nordisk samarbeid om kystkultur, landskapskonvensjonen og samarbeidet med EU.
• Miljøverndepartementet vil styrke samarbeidet med EU både for å sikre at kulturminneverdiene blir ivaretatt i regelverksutviklingen og for å øke muligheten for nor- ske forskningsmiljøers innpass i EUs forsknings- og utviklingsprogrammer (blant annet EUs kulturprogram 2000 og EUs 6. rammeprogram for forskning).
• Samarbeidet innenfor UNESCO og utviklingssamarbeidet under NORAD styrkes.
Øvrige prioriteringer nasjonalt:
• Det er opprettet et kulturminnefond med en kapital på 200 mill. kroner fra 1. juli 2002. Avkastningen av fondet skal sammen med midler fra private benyttes til å styrke vedlikeholdet av kulturminnene. Administrasjonen av fondet vil bli lagt til Røros.
• Pågående revisjon av Plan- og bygningsloven skal vurdere hvordan kulturminne- og landskapshensyn kan ivaretas i saksbehandlingen.
• Miljøverndepartementet/Riksantikvaren vil iverksette pilot- og forsøkprosjekter med hensyn til regionale eller interkommunale kunnskapsnettverk som bidrar til at kommunene kan ta et større ansvar for kulturminnene.
• Miljøverndepartementet/Riksantikvaren vil sammen med sektorene gi forvaltningen og Norges innbyggere tilgjengelige registre over kulturminner og kulturmiljøer.
• Miljøverndepartementet/Riksantikvaren skal gi politiske og administrative nøkkelpersoner i kommunene tilbud om kurs/opplæring innenfor kulturminneforvaltningen, bl.a. gjennom etterutdanningstilbud ved universiteter og høgskoler
• Miljøverndepartementet/Riksantikvaren vil gi barn og unge større tilgang til opplevelse og kunnskap om kul- turminner, i samarbeid med bl.a. Nettverk for miljølære, kulturskolene, Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Norsk kulturarv. Samarbeid med Norsk Museumsutvikling om den kulturelle skolesekken og Utdannings- og forskningsdepartementet om forankring i læreplanene.
• Miljøverndepartementet vil prioritere forskning og forsk- ningsformidling på kulturminneområdet. Norges forsk- ningsråd har nedsatt en strategikomité som skal utrede forskningsbehovet og gi innspill til arbeidet med stor- tingsmeldingen.
• Miljøverndepartementets samarbeid med Sametinget om overføring av myndighet og ivaretakelse av samiske kul- turminner og kulturmiljøer videreføres.
• Miljøverndepartementet vil videreføre og styrke samar- beidet med frivillige organisasjoner.
Ansvar og virkemidler innenfor resultatområdene i miljøvernpolitikken
3.3 Kulturminner og kulturmiljøer
Utslipp av næringssalter og olje kan føre til skader på økosystemet, f.eks. oppblomstring av giftige alger, fiske- død og redusert biologisk mangfold. For store utslipp av næringssalter gir dårlig vannkvalitet (eutrofiering eller overgjødsling) både i ferskvann og saltvann. Dette med- fører redusert rekreasjonsverdi for mennesker, bl.a. knyttet til bading og annet friluftsliv, og at vannet blir mindre egnet for bruk til drikkevann, fiskeoppdrett, vanning av jord- bruksarealer mm. Utslipp av olje kan føre til omfattende skader på miljøet, som tap av sjøfugl og andre dyr og til- grising av verdifull kystnatur.
Resultatområdet omfatter arbeidet for å forebygge og redu- sere utslippene av næringssalter (nitrogen og fosfor), olje og partikler til vannforekomstene. Restaureringstiltak i vannforekomstene, samt beredskap mot utslipp av olje og kjemikalier, dekkes også av dette resultatområdet. Utslip- pene av næringssalter kommer i hovedsak fra kommunale avløp, landbruk, fiskeoppdrett og industri. Utslippene av olje kommer i hovedsak fra petroleumsvirksomhet, skips- fart og landbasert virksomhet. Resultatområdet omfatter internasjonalt havforurensningsarbeid, slik som oppføl- gingen av Nordsjødeklarasjonene, Oslo- og Pariskonvensjo- nene (OSPAR), EU-direktiver, Londonkonvensjonen og IMO-konvensjoner (FNs skipsfartsorganisasjon).
3.4.1 OVERGJØDSLING
Overgjødsling i ferskvann forekommer i størst grad nær befolkningskonsentrasjoner og landbruksintensive områ- der på Østlandet, på Jæren og i Trøndelag. Havbruksnæ- ringen utgjør et begrenset problem i dag, men som følge av veksten i næringen antas det at utslippene vil øke.
Norge har oppfylt Nordsjølandenes reduksjonsmål på 50 % for fosfor (57 % reduksjon), mens målet for nitrogen ennå ikke er nådd (32 % reduksjon).
EUs rammedirektiv for vann krever at alle vannforekom- ster innen 2015 skal ha god vannkvalitet.
3.4.1.1 Miljøverndepartementets ansvar og virke- midler for å nå de nasjonale målene
Rammedirektivet for vann krever at hvert land inndeler sine vannforekomster i distrikter som ivaretar hele nedbør- felt med tilhørende kystsone, såkalte nedbørfeltdistrikter.
En slik forvaltning innebærer at alt vann innen et nedbør- felt og alle aktiviteter som kan påvirke den kvalitative eller kvantitative tilstanden i vannet, skal sees under ett – uav- hengig av kommunale, fylkes- eller landegrenser. En kon- sekvens av dette er at vi i Norge må etablere nye adminis- trative grenser for vannforvaltningen innen et nedbørfelt- distrikt. Det skal fastsettes konkrete miljømål for vannfore- komster, og innen 2009 skal det for hvert nedbørfeltdis- trikt utarbeides en forvaltningsplan med et handlingspro- gram for de tiltak som må gjennomføres for å nå målene om god vanntilstand. Direktivet forutsetter at planer og programmer utformes gjennom en bred prosess med berørte myndigheter og interesseorganisasjoner. Sektor- myndighetene vil ta del i avklaringen av hvilke tiltak som skal gjennomføres i sektoren, og vil ha vanlig sektoransvar for gjennomføringen av de fastsatte tiltak.
Miljøverndepartementet har det overordnede ansvaret for miljøproblemer forårsaket av avløpsvann, og forvalter vir- kemidlene overfor slike utslipp. Utslipp av avløpsvann reguleres ved bruk av utslippstillatelser med hjemmel i for- urensningsloven. For avløpsanlegg over
1 000 personenheter (PE) er Fylkesmannen konsesjons- myndighet. For anlegg under 1 000 PE er kommunen dele- gert myndighet til å gi utslippstillatelser. Lov om kommu- nale vass- og kloakkavgifter med tilhørende forskrift gir kommunen hjemmel til å kreve inn vann- og
avløpsgebyrer for å dekke sine kostnader i avløpssektoren.
Helsemyndighetene er tillagt myndighet til å stille krav til avløpsvannet når det gjelder forurensning av drikkevann.
Når det gjelder utslipp fra industri av næringssalter og organisk materiale som kan medføre nedslamming og overgjødsling, reguleres disse ved konsesjoner etter for- urensningsloven. Myndigheten til å gi utslippstillatelser er delegert til Statens forurensningstilsyn og Fylkesmannen.
Utslipp av næringssalter fra oppdrettsvirksomhet har gene- relt sett ikke hatt vesentlige miljøeffekter de siste årene, men mulig vekst i havbruksnæringen de nærmeste årene kan imidlertid bidra til å endre dette.
Tillatelser til utslipp fra fiskeoppdrett gis av fylkesmannen.
3.4.1.2 Prioriterte virkemidler og tiltak
Miljøverndepartementets arbeidsmål for overgjøds- ling:
• Utslipp fra kommunal avløpssektor skal være i samsvar med kravene i EUs avløpsdirektiv.
Rammedirektivet for vann vil være sentralt for norsk poli-
Kapittel 3
Det skal sikres en vannkvalitet i ferskvannsfore- komster og i marine områder som bidrar til opp- rettholdelse av arter og økosystemer og som iva- retar hensynet til menneskers helse og trivsel.
Utslippene av næringssaltene fosfor og nitrogen til eutrofipåvirkede deler av Nordsjøen skal være redusert med om lag 50 % innen 2005 regnet fra 1985.
STRATEGISK MÅL
NASJONALT MÅL
3.4 Overgjødsling og oljeforurensning
tikk på eutrofiområdet i årene framover. EUs avløps- og nitratdirektiv skal oppfylles. Statens forurensningstilsyn utarbeider nå forslag til ny forskrift om utslipp av avløps- vann som skal synliggjøre kravene i avløpsdirektivet. Dette vil medføre at enkelte kommunale avløpsanlegg må opp- graderes. Eventuelt ytterligere krav til nitrogenfjerning vil bli vurdert på bakgrunn av nye resipientundersøkelser som skal være ferdig i 2003–2004.
Avrenning fra landbruket er en vesentlig bidragsyter til utslipp av næringssalter, særlig til Nordsjøområdet. Miljø- verndepartementet har en viktig pådriverrolle i arbeidet med å redusere disse utslippene, blant annet gjennom deltakelse i jordbruksforhandlingene, den løpende dia- logen med Landbruksdepartementet og konkret gjennom arbeidet med oppfølgingen av Nordsjødeklarasjonen og overvåking av tilførsel av næringssalter. EUs ramme- direktiv for vann vil stå sentralt fremover også i arbeidet med avrenning av næringssalter fra landbruket.
Det forventes en vekst i havbruksnæringen i årene som kom- mer, med økende utslipp av organisk materiale og nærings- salter langs kysten. I samarbeid med Fiskeridepartementet vil det i løpet av 2003 bli etablert et nytt produksjonsregule- ringssystem for oppdrett som også vil gi langt bedre kontroll med utslippstillatelser etter forurensningsloven. Det vil i tillegg bli lagt økende vekt på overvåking av vannkvaliteten langs kysten for å unngå regionale overgjødslingseffekter.
3.4.2 OLJEFORURENSNING
Det er beregnet at petroleumsvirksomheten bare bidrar med noen få prosent av de totale tilførslene av olje fra alle land til Nordsjøen, mens den største kilden er utslipp via de store, europeiske elvene og landavrenning. En viktig kilde til utslipp av olje fra sjøbasert aktivitet i norske hav- områder er petroleumsvirksomheten, der de operasjonelle utslippene av produsert vann er den viktigste årsak til olje- og kjemikalieforurensing.
Operatørselskapene gjennomfører tiltak for å oppnå målet om nullutslipp av olje og miljøfarlige stoffer til sjø innen 2005. Foreløpig måloppnåelse skal rapporteres våren 2003.
Forutsatt at nullutslippsmålet gjennomføres, vil dette sikre at Norge oppfyller OSPARs mål om reduksjon i oljeutslipp.
Den norske beredskapen mot akutt forurensning består av statlig, kommunal og privat beredskap. Risikoen for akutt oljeforurensning antas å øke framover, særlig som følge av økt transport av olje i nordområdene (fra Russland).
3.4.2.1 Miljøverndepartementets ansvar og virkemidler for å nå de nasjonale målene
Utslipp til sjø og beredskapskrav reguleres gjennom for- urensningsloven. Statens forurensningstilsyn gir utslipps- tillatelser og godkjenner oljeselskapenes beredskaps- planer. Regelverket for helse, miljø og sikkerhet (HMS) for offshorevirksomhet er fra 1. januar 2002 samlet i et felles HMS-regelverk med koordinert saksbehandling og sam- tidige vedtak fra Statens forurensningstilsyn og Olje- direktoratet. Miljøverndepartementet regulerer også utslipp av olje fra landbaserte kilder gjennom forskrifter i medhold av forurensningsloven og utslippstillatelser.Miljøverndepartementet deltar i samarbeid mellom nord- sjølandene om kontroll, overvåking og straffeforfølging av ulovlige utslipp fra skip. Miljøverndepartementet arbeider videre internasjonalt gjennom IMO og MARPOL for å redusere utslipp fra skip.
Regjeringen går inn for å overføre ansvaret for statlig bered- skap mot akutt forurensning fra Miljøverndepartementet/- Statens forurensningstilsyn til Fiskeridepartementet/Kyst- verket, for å samle ansvaret for forebyggende arbeid, aksjoner og opprydding etter forurensningsulykker. Miljø- verndepartementet vil fortsatt ha ansvaret for å stille krav om beredskapsplaner til virksomhet som kan medføre akutt forurensning. Miljøverndepartementet vil derfor fortsatt ha en rolle som pådriver for å sikre beskyttelse av sårbare naturressurser- og verdier. Olje- og energidepartementet har ansvar for lov og forskrift om petroleumsvirksomhet.
Før utbygging av et funn kan starte krever petroleumsloven at operatørene legger fram en plan for utbygging og drift.
Som en del av planen utarbeider selskapene en utredning av miljø- og samfunnsmessige konsekvenser. Miljøvernmyndig- hetene gir høringsuttalelse til konsekvensutredningen.
3.4.2.2 Prioriterte virkemidler og tiltak
Miljøverndepartementets arbeidsmål for oljefor- urensninger:
• Operasjonelle utslipp av olje og miljøfarlige stoffer til sjø fra petroleumsvirksomheten skal stanses innen 2005 (null-utslipp).
• I samarbeid med berørte sektormyndigheter skal det etableres ordninger som sikrer overholdelse av utslipps- krav til skipsfarten innen 2006.
• Virksomhet som kan medføre akutt forurensning skal til enhver tid ha et akseptabelt beredskapsnivå sett i for- hold til risikoen for akutt forurensning.
Nullutslippsarbeidet vil bli fulgt opp videre i årene fram- over. Det viktigste tiltaket vil være å utvikle og innføre teknologi for å fjerne eller redusere utslippene av produ- sert vann fra petroleumsindustrien. Ved nye utbygginger i spesielt sårbare områder bør det ikke tillates å slippe ut produsert vann.
Miljøverndepartementet vil medvirke til at forskningspro- grammet om langtidseffekter av petroleumsvirksomhetens utslipp til sjø blir gjennomført. Programmet foregår i regi av Norges forskningsråd i samarbeid med industrien.
Ansvar og virkemidler innenfor resultatområdene i miljøvernpolitikken
3.4 Overgjødsling og oljeforurensning
1. Operasjonelle utslipp av olje skal ikke med- føre uakseptabel helse- eller miljøskade.
2. Risikoen for miljøskade og andre ulemper som følge av akutt forurensning, skal ligge på et akseptabelt nivå.