Uttalelse fra Faggruppe for genmodifiserte organismer i Vitenskapskomiteen for mattrygghet
09.11.07
Genmodifisert maislinje MON810
SAMMENDRAG
Vurderingen av den insektresistente maislinjen MON 810 er utført av Faggruppe for genmodifiserte organismer under Vitenskapskomiteen for mattrygghet. Vitenskapskomiteen for mattrygghet er blitt bedt av Direktoratet for naturforvalting om å foreta en vurdering av miljørisiko i forbindelse med nasjonal sluttbehandling av søknad om godkjenning av MON 810 for alle bruksområder.
Vurderingen av den genmodifiserte maisen er basert på dokumentasjon fra EUs tidligere Vitenskapskomité for planter (SCP 1998), og nyere dokumentasjon fra EFSA som er relatert til søknadene om godkjenning av maishybridene MON 863 x MON 810 og MON 88017 x MON 810 under forordning 1829/2003/EF (EFSA/GMO/DE/2004/03; EFSA/GMO/CZ/2006/33). Denne informasjonen er tilgjengelig på EFSAs nettside GMO EFSAnet. I tillegg er det også benyttet informasjon fra uavhengige vitenskapelige publikasjoner i vurderingen.
Miljørisikovurderingen av MON 810 er gjort overensstemmelse med kravene i genteknologiloven og forskrift om konsekvensutredning etter genteknologiloven, samt kravene i direktiv 90/220/EF med annekser. Retningslinjene i EUs nye utsettingsdirektiv 2001/18/EF (vedlegg 2, 3 og 3B), nedfelt i EFSAs retningslinjer for vurdering av genmodifiserte planter, er imidlertid også lagt til grunn for vurderingen (EFSA 2006). Miljørisikovurderingen av MON 810 er gjort i henhold til tiltenkt bruk (dyrking, fôr- og matvarer). Vurderingen omfatter transformasjonsprosess og vektorkonstruksjon, karakterisering og nedarving av genkonstruksjonen, agronomiske egenskaper, potensiale for ikke intenderte effekter på fitness, genoverføring, samspill med målorganismer og ikke-målorganismer, samt mulig samspill med abiotisk miljø.
Maislinjen MON 810 inneholder genet Cry1A(b) fra bakterien Bacillus thuringiensis ssp. kurstaki HD- 1. Genet koder for et δ-endotoksin som gir resistens mot enkelte skadeinsekter i ordenen Lepidoptera, nærmere bestemt maispyralide (Ostrinia nubilalis) og enkelte arter i slekten Sesamia.
VKM Report 2007: 56
MON 810 skal, ifølge søknad fra Monsanto, ikke inneholde andre transgener fra det opprinnelige genkonstruksjonet enn deler av 35S promoter, ZmHsp70 og 2.8 kb av 3’ enden av CryIA(b) genet, nok til å gi et funksjonelt genprodukt som gjør MON 810 motstansdyktig mot maispyralide og enkelte nattflyarter. Vi vurderer det som sannsynlig at funksjonelle, hele antibiotikaresistensgener ikke finnes i MON 810.
Med unntak for Bt-resistens, viser feltforsøk i Europa og USA ingen signifikante forskjeller mellom MON 810 og konvensjonelle linjer med hensyn på agronomiske karakterer. Det vurderes ikke å være økt risiko knyttet til spredning, etablering og invasjon av maislinjen i naturlige habitater, eller utvikling av ugraspopulasjoner i dyrkingsmiljø sammenlignet med konvensjonelle sorter.
Det er ingen stedegne eller introduserte viltvoksende arter i den europeiske flora som mais kan hybridisere med, og vertikal genoverføring vil være knyttet til krysspollinering med konvensjonelle og eventuelle økologiske sorter. I tillegg vil utilsiktet innblanding av genmodifisert materiale i såvare representere en mulig spredningsvei for transgener mellom ulike dyrkingssystemer
I Norge er det registrert enkeltfunn av målorganismen O. nubilalis, men arten er ikke rapportert som skadegjører. Det er ikke gjort observasjoner av Sesamia-arter i Norge. Det har ikke vært søknader om sertifisering av insekticider mot disse herbivorene.
Noen laboratoriestudier viser skadelige effekter av CRY1A(b)-toksinet fra MON 810 på ikke- målorganismer av artropoder som lever på eller i nærheten av maisplanter. Redusert størrelse av parasitoider og redusert antall av predatorer og parasitoider, som er vist i enkelte undersøkelser, synes å være relatert til lavere forekomst av, eller redusert vitalitet hos vertsinsektene. Det er fortsatt noe usikkerhet knyttet til effekter av inntak av pollen fra Bt-mais på enkelte ikke-målorganismer. Dette er imidlertid en risiko som bør avveies mot dokumenterte, negative effekter av sprøyting med andre syntetiske insekticider.
Utvikling av resistens mot Bt-toksinet kan utvikles raskere når toksinet er tilstede i planten gjennom hele vekstsesongen. Slik resistens vil også gi resistens for sprøyting med Bt-insekticider. I tillegg til målorganismene, kan også andre herbivorer utvikle resistens mot toksinet. I tilfelle med polyfage herbivorer kan dette også medføre resistensproblemer i andre kulturer der Bt-preparater brukes. For å motvirke resistensutvikling anbefales det å sette av refugearealer med konvensjonell mais i tilknytning til arealer med Bt-mais. Dette gjøres enten ved at 5 % av maisarealene består av usprøytete, ikke- transgene sorter, eller ved at konvensjonell mais, som behandles med ikke-Bt-insekticider, utgjør 20 % av dyrkingsarealene.
Basert på de oppgitte egenskaper til MON 810, vedlagt dokumentasjon, samt informasjon i åpen litteratur vurderes risiko for negative effekter på jordlevende organismer til å være minimal. Ved anbefalt dyrkingspraksis med vekstskifte vil potensielle effekter på jordlevende organismer og jordmiljø trolig være ubetydelige.
Konklusjon:
Det er kunnskapsmangler relatert til effekter av Bt-toksinet på ikke-målgrupper av terrestriske og akvatiske organismer. I norsk sammenheng, og sett i forhold til annen mais, finner likevel faggruppen at maislinjen MON 810 har en lav risiko for effekter på miljøet.
Nøkkelord: Genmodifisert mais, MON 810, insektresistens, Cry1 A(b), miljøeffekter
INNHOLDSFORTEGNELSE
SAMMENDRAG ... 1
BAKGRUNN ... 3
OPPDRAG FRA DIREKTORATET FOR NATURFORVALTING ... 4
MILJØRISIKOVURDERING ... 5
KONKLUSJON... 25
VURDERT AV (MEDLEMMER AV FAGGRUPPE GENMODIFISERTE ORGANISMER) ... 26
TAKK TIL ... 26
TILLEGGSINFORMASJON ... 27
REFERANSER ... 34
BAKGRUNN
Faggruppe for genmodifiserte organismer under Vitenskapskomiteen for mattrygghet er blitt bedt av Direktoratet for naturforvalting om å foreta en vurdering av miljørisiko i forbindelse med nasjonal sluttbehandling av søknad om godkjenning av insektresistent maislinje MON 810 for alle bruksområder.
MON 810 er godkjent som genmodifisert organisme i EU under direktiv 90/220/EF, med bruksområder dyrking, frøavl, import, videreforedling og fôr. Søknaden ble anbefalt og fremmet av franske myndigheter, og sendt på høring til EØS-landene i juni 1996, med frist på 60 dager for kommentarer og innspill. EUs tidligere Vitenskapskomité for planter (’Scientific Committee on Plants’) ga sin uttalelse til søknaden i februar 1998, og godkjenning for omsetning ble gitt 22. april 1998. Godkjenningen omfatter både den genmodifiserte maislinjen, og alle avledete sorter (innavla linjer, hybrider) produsert ved hjelp av konvensjonell foredlingsmetodikk.
Maislinjen er også godkjent under den forenklede prosedyren i Novel Foodsforordningen (EF) Nr.
258/97 til bruk som avledete næringsmidler og næringsmiddelingredienser. Den er videre notifisert som eksisterende produkt under forordning 1829/2003/EF, artikkel 8 og 20, med bruksområder prosesserte næringsmidler, tilsettingsstoffer til næringsmidler, fôrvarer (både i prosessert form og som levende organisme), samt tilsettingsstoffer til fôr.
Flere medlemsland har nedlagt nasjonale forbud mot utsetting av maislinjen MON 810 i henhold til Art. 23 i direktiv 2001/18/EF (sikkerhetsklausulen). I forbindelse med at Østerrike og Ungarn har påberopt seg sikkerhetsklausulen har EFSAs GMO-panel foretatt en ny vurdering av den aktuelle maislinjen (EFSA 2004a; 2005).
Godkjenningen av MON 810 gikk ut 18. april 2007, og Monsanto har levert søknad om fornyet godkjenning av maislinjen under forordning 1829/2003/EF
http://ec.europa.eu/food/dyna/gm_register/index_en.cfm). Søknaden omfatter bruksområdene dyrking,
mat, fôr, import og prosessering, og er nå under utsjekking av EFSA. Søknaden er ikke tilgjengelig på EFSAnet pr. 23. oktober 2007.
Til sammen 31 avledete sorter (hybrider/innavlede linjer) fra MON 810 er tatt opp på EUs felles sortsliste over landbruksplanter, samt de nasjonale sortslistene i Spania, Frankrike og Tyskland. I tillegg kommer 10 som bare er oppført på den nasjonale sortslisten i Spania.
I Norge ble MON 810 innmeldt som prosessert fôrvare under den nasjonale overgangsordningen for eksisterende GM-produkter 15. mars 2006 (jfr. fôrvareforskriftens § 7a), og er tillatt å omsette på det norske markedet. Notifiseringen gjelder fôrvarer både til landdyr og til oppdrettsfisk, men er foreløpig ikke offentliggjort av Mattilsynet.
Utenfor EU/EØS-området er maislinjen MON 810 godkjent for dyrking i USA, Canada, Uruguay, Argentina, Sør-Afrika, Filippinene og Japan (Agbios 2007). Totalt er maislinjen godkjent for import og ulik bruk, unntatt dyrking, i 13 land utenfor EU.
OPPDRAG FRA DIREKTORATET FOR NATURFORVALTING
Vitenskapskomiteen for mattrygghet ble i brev av 3. juli 2007 bedt av Direktoratet for naturforvalting om å foreta en utredning av miljørisiko ved en eventuell godkjenning av den genmodifiserte maislinjen MON 810 (C/F/95/12/02) til bruk som annen mais (alle bruksområder). Bakgrunnen for oppdraget er at Norge i forbindelse med implementering av EUs regelverk på genmodifisert mat og fôr, må ta endelig stilling til om søknaden skal innvilges også her i landet. Oppdraget omfatter forhold knyttet til miljørisiko som gjelder for alle land som omfattes av godkjenningen (EØS-området), og forhold knyttet til miljørisiko som vil være spesielt viktige i Norge.
I Norge ble søknaden vurdert av Nasjonalt folkehelseinstitutt i 1996 i forhold til risiko for allergi, effekter ved direkte håndtering, bruk som næringsmiddel og miljømessige forhold av helsemessig betydning. I januar 2007 leverte Faggruppe for genmodifiserte organismer under Vitenskapskomiteen for mattrygghet en vurdering av helseaspekter knyttet til bruk av maislinjen som næringsmiddel og fôrvare (VKM 2007).
Produktet som ønskes vurdert:
Genmodifisert maislinje MON 810 fra Monsanto Services International S.A/N.V.
Unik kode: MON-ØØ81Ø-6.
Notifikasjonsnummer i EU: C/F/95/12-02
Status i EU: Godkjent for markedsføring under direktivene 90/220/EF og 258/97/EF i 1998. Innmeldt som eksisterende produkt under forordning 1829/2003/EF (art. 8 og 20) i 2004.
MILJØRISIKOVURDERING
1. Innledning
Miljørisikovurderingen av den genmodifiserte maisen er i hovedsak basert på dokumentasjon fra EUs tidligere Vitenskapskomité for planter (SCP 1998), og nyere dokumentasjon fra EFSA som er relatert til søknadene om godkjenning av maishybridene MON 863 x MON 810 og MON 88017 x MON 810 under forordning 1829/2003/EF (EFSA/GMO/DE/2004/03; EFSA/GMO/CZ/2006/33). Denne informasjonen er tilgjengelig på EFSAs nettside GMO EFSAnet. I tillegg er det benyttet uavhengige vitenskapelige publikasjoner med referee i vurderingene. Rapporten ’Expected effects and side effects of approval for the use of maize MON 810 on target and non-target arthropods in and around maize fields in Norway’ fra Bioforsk Plantehelse (Meadow 2007) ligger til grunn for vurderingene av potensiale for samspill med målorganismer og ikke-målorganismer.
Vurderingen av MON 810 er gjort i henhold til tiltenkt bruk, og i overensstemmelse med kravene i genteknologiloven og forskrift om konsekvensutredning etter genteknologiloven, samt kravene i direktiv 90/220/EF med annekser. Retningslinjene i EUs nye utsettingsdirektiv 2001/18/EF (vedlegg 2, 3 og 3B), nedfelt i EFSAs retningslinjer for vurdering av genmodifiserte planter, er imidlertid også lagt til grunn for vurderingen (EFSA 2006).
1.1. Beskrivelse av egenskap(er) og virkningsmekanismer
Den genmodifiserte maislinjen MON 810 uttrykker insekttoleranse. Bakgrunnen for insekttoleransen er at planten uttrykker en variant av bakterieproteinet CRYIA(b), som uttrykkes av CryIA(b)- genet.
Dette er naturlige toksiner som gir planten toleranse mot larver i ordenen Lepidoptera, nærmere bestemt maispyralide (Ostrinia nubilalis) og arter i slekten Sesamia (nattflyfamilien). CryIA(b)- genet stammer fra jordbakterien Bacillus thuringiensis subsp. kurstaki.
2. Molekylær karakterisering
Her gjør vi rede for transformeringsteknikk, dvs. hvordan transgenene er overført til maislinja MON 810. Videre gis det en oversikt over hva søker hevder finns av transgener (også kaldt cisgener) i YieldGard, størrelsen på disse, flankesekvenser og kopitall med Southern dokumentasjon. Vi fant ikke tilstrekkelig dokumentasjon i opprinnelig søknad fra 1996, og har derfor også brukt oppdatert informasjon angående MON 810 fra ny hybridsøknad MON 88017x MON 810.
2.1. Transformasjonsprosess og vektorkonstruksjon
Genoverføringen til MON 810 ble utført ved partikkelakselerasjon. Søknaden inneholder ikke informasjon om hvilken type overføringsmaskin (”genkanon”) som er benyttet. En blanding av genkonstruksjonene PV-ZMBK07 og PV-ZMGT10 ble bundet til tungstein eller gullpartikler, vha calsiumklorid og spermidin. Disse partiklenes høye tetthet er nødvendig for å kunne oppnå fart og kraft nok, til at disse genkonstruksjonene skal kunne penetrere plantenes cellevegger slik at genkonstruksjonene kommer inn i cytoplasmaet og inkorporeres i cellekjernenes kromosom. En rupture disk (liten plastikkplate) av en viss tykkelse brukes for å oppnå et visst trykk/kraft, før partiklene med genene skytes for å oppnå optimal penetrering av plantecellene avhengig av art og vevstypens celleveggsresistens. Plastplaten dekket med partiklene skytes dermed mot et gitter, som lar
partiklene med genkonstruksjonene gå videre til plantecellene, som her var embryogene kallusceller.
For vellykket overføring av genene på konstruktene, må både de normalt sirkulære plasmidene lineariseres, dvs fysisk kuttes, og ett kromosom fysisk åpnes for å oppnå integrering og stabil nedarvbar overføring av transgener (nå etter hvert kaldt cisgener) til plantecellene. Det har vist seg ved grundige analyser at sirkulære plasmidkonstrukt både lineariseres spontant og ofte ved såkalt illegal rekombinasjon mellom svært korte, like sekvenser mellom de mange konstruktkopiene hver partikkel er dekket av. Det kalles illegal rekombinasjon, da normal rekombinasjon ved overkryssing i cellesyklusens meiose forutsetter lange kromosomsegment med like gensekvenser for å unngå utilsiktet ny geninformasjon med kromosommutasjoner som vil bli resultatet om disse rekombinasjonene ikke foregår mellom like kromosomdeler og de samme genene. 35S promoteren har vist å være spesielt potent mht denne type illegal rekombinasjon, og når mange konstrukter inneholder flere kopier av denne har dette ført til utilsiktet sammensetning av gener under genoverføring.
Partikkelakselerasjon er spesielt utsatt for denne typen mutasjoner. Det er også kjent at en som oftest får mange kopier av genkonstrukene satt sammen i samme locus ved denne type genoverføring som kan gi gensilencing og manglende proteinprodukt, til tross for at genene kan være til stedet i GMOen.
Vi kommer tilbake til denne diskusjonen under den molekylære beskrivelsen av MON 810. Som oftest forventes en rekke innsatte fragmenter av genkonstruksjonene i enhver GMO, og som oftest på flere plasser i genomet. På hver plass kan genfragmenter av ulik størrelse sitte sammen i tandem og i revers orientering, som gjør at Southern alene gir en ufullstendig karakterisering av en GMO både mht innsatte fragmenter og kopitall. Søker hevder at plasmidet PV-ZMGT10 ikke finns i MON 810 og at heller ingen fragmenter av plasmidet finns. Vi kan ikke se at dette er tilstrekkelig dokumentert. Det presenteres kun Southern blot, hvor genomisk DNA fra MON 810 er kuttet med restriksjonsenzymet EcoRI og plasmidfragmentet for CryIA(b) er på 3464 bp, men med NOS fragmentet etter restriksjonssetet på vektoren ville det vært på 5,21 kb. Når det genomiske DNAet er kuttet med EcoRI kan ikke Southern si noe om NOS finns inkorporert som klonet i konstruktet. Siden det er funnet hybridisering til et genomisk fragment på kun 5.5 Kb når genomisk MON 810 DNA er kuttet med restriksjonsenzymet NdeI, er det lite sannsynlig at hele genet ligger på dette genomiske fragmentet. Et enzym med sjeldnere kutting hadde gitt en bedre beskrivelse av MON 810. Videre er det ikke opplyst hvilken del av CryIAb genet som ikke er inkorporert på MON 810. Det er senere opplyst at innsatt CryIA(b)- gen er på 2,45 bp i hybridsøknaden MON88017xMON 810 (Hernández et al. 2003).
Plasmid PV-ZMGT10 genelementer og størrelser:
E35S 0,61 kb Blomkål mosaikk virus (CaMV) promoter (Odell et al. 1985) med dobbel enhancer (Kay et al. 1987* feil ref. i søknaden som
hevder den er publisert I 1985.
stating 1985).
ZmHsp70 0,80 kb Intron fra mais Hsp70 genet (heat-shock protein) er til stede for å øke transkripsjonen og dermed nivået av gentranskriptet
(Rochester et al. 1986).
CTP2 0,31 kb Cloroplast transit peptid gensekvens isolert fra A. thaliana
EPSPS (Klee & Rogers 1987), for å dirigere CP4 EPSPS proteinet til kloroplastene.
CP4 EPSPS 1,4 kb Gensekvens som gir Glyphosat toleranse fra A. thaliana sp.
stamme CP4 (Harrison et al. 1993) som kan brukes til seleksjon av transgene celler i kultur og senere til ugressbekjemping i
genmodifiserte vekster under dyrking.
CTP1 0,26 kb Cloroplast transit peptid gensekvens isolert fra det lille
subenhetgenet for ribulose-1, 5-bisphoshate carboxylase (SSU1A) fraA.thaliana (Timko et al. 1988), for å dirigere GOX til kloroplaster.
Gox 1,3 kb Gensekvensen koder for Glyfosat metaboliseringsenzymet Glyfosat oxidoreduktase (GOX), isolert fra Achromobacter sp.
(ny klassifisering til Ochrobacterium anthropi) stamme LBAA (Hallas et al. 1988; Barry et al. 1992; Barry et al. 1994).
NOS 3' 0,26 kb Et 3'-område til Nopalin syntetase genet som ikke blirtranslatert, men som terminerer transkript og som dirigerer polyadenylering
(Fraley et al. 1983).
lacZ 0,24 kb En del av E. coli lac1 genets kodende sekvens som inneholder
promoteren Plac og en delvis kodende sekvens for beta-D- galaktosidase eller LacZ gensekvens fra pUC119 (Yanisch-Perron et al. 1985).
ori-pUC 0,65 kb Replikasjonsorigo som dirigerer replikasjon av plasmidet i E.
coli (Vieira & Messing 1987).
nptII 0,79 kb Genet for enzymet neomycin fosfotransferase type II (Beck et al.
1982).
Oversikt over plasmidet PV-ZMBK07s genelementer og størrelser:
E35S 0,61 kb Blomkål mosaikk virus (CaMV) promoter (Odell et al. 1985)
med dobbel enhancer (Kay et al. 1987).
ZmHsp70 0,80 kb Intron fra mais Hsp70 genet (heat-shock protein) er til stede for å øke transkripsjonen og dermed nivået av gentranskriptet
(Rochester et al. 1986).
cryIA(b) 3,46 kb Genet som koder for CRY1Ab proteinet (Fischhoff et al. 1987).
NOS 3' 0,26 kb Et 3'-område til nopalin syntetase genet som ikke blir translatert, men som terminerer transkript og som dirigerer polyadenylering
(Fraley et al. 1983).
lacZ 0,24 kb En del av E. coli lac1 genets kodende sekvens som inneholder
promoteren Plac og en delvis kodende sekvens for β-D-galaktosidase eller LacZ gensekvens fra pUC119 (Yanisch-Perron et al. 1985).
ori-pUC 0,65 kb Replikasjonsorigo som dirigerer replikasjon av plasmidet i E.
coli (Vieira & Messing 1987).
nptII 0,79 kb Genet for enzymet neomycin fosfotransferase type II (Beck et al.
1982).
Beskrivelse av genene i plasmidet PV-ZMBK07:
E5S promoteren binder RNA polymerase og initierer transkripsjon, men uttrykkes ikke som RNA og heller ikke som protein.
ZmHsp70 genets intron er satt inn for å øke gentranskripsjonen av CryIA(b) genet. Intronet kommer fra mais og intron spleises ut av preRNAet og uttrykkes derfor ikke.
Deler av CryIA(b) genet er den eneste plasmidderiverte nukleotidesekvensen som kunne påvises i maisplanten. Den delen av genet som er satt inn koder for et insektaktivt Bacillus thuringiensis subsp.
kurstaki (B.t.k., som er en vanlig jordbakterie) protein. Det vanlige navnet på proteinet er CRYIA(b).
LacZ genets alfa område, koder for enzymet β-galaktosidase, som er et laktose-metaboliserende enzym fra E. coli. Enzymet katalyserer hydrolyse av laktose til sine enkelte monosakkarider. Det er ingen helsemessige betenkeligheter med dette enzymet da det er naturlig til stede i menneskers tarmbakterier.
ori-pUC området er replikasjonsgenet for pUC plasmidet, og dets funksjon er at plasmidet kan replikeres i E. coli. Replikasjon fra dette origo er begrenset til Enterobakterier og fungerer ikke i eukaryote celler.
nptII genet for enzymet neomycin fosfotransferase type II, som er i stand til å inaktivere kanamycin.
NptII-genet anvendes i forbindelse med utvelgelse av de bakterielle celler som har fått satt inn plasmidkonstruktene med de gener som er ønsket overført til planten, fordi disse cellene også er resistente mot kanamycin. Genet uttrykkes ikke i maisplanten MON 810. Plasmidkonstruktet er vist i fig. 1 i tilleggsinformasjon.
2.2. Karakterisering av geninnsettingen/ genkonstruksjonen i MON 810
Opprinnelig informasjon og beskrivelse av transgen innsatt i MON 810 (Fig. 1 tilleggsinformasjon) er korrigert i hybridsøknad MON 88017 x MON 810. Informasjon fra begge søknadene er inkludert i risikovurderingen, siden vi antar at fornyet informasjon er korrekt.
I følge ny beskrivelse av MON 810 insertet i hybridsøknaden, vil EcoRI restriksjonssetet, som kutter når en gjør Southern hybridisering for å påvise rekombinant DNA fragment i MON 810, ikke kutte på tidligere hevdet plasmidvektor DNA, men i plantens genomiske DNA. Dette er i overensstemmelse med at 3´ enden av CryIA(b) genet ikke finns i MON 810 (se hhv Fig. 3 umiddelbart under og vår fig.
2 og 1 i tilleggsinformasjon). DNA sekvensinformasjon er levert av Rigden et al. (2003) og flankesekvensinformasjon av Borovkov et al. (2001).
I Monsantos fornyede søknad for hybriden MON 88017xMON 810 opplyses det at MON 810 har reduserte genfragmenter for både 35S promoter og CryIA(b) fra plasmidet PV-ZMBK07, redegjort for i tabell 2 under:
2.3. Informasjon vedr. integrering i genomet og uttrykk av introduserte gener i MON810
Southern blot og PCR resultater brukes som dokumentasjon fra Monsanto for å beskrive innsatt genkonstruksjon i GM plantene. Denne dokumentasjon er fraværende med hensyn på opprinnelige gensekvenser på vektorer og kopiantall av insert.. Det hevdes at den genmodifiserte linja har en tilnærmetfullstendig kopi av det rekombinante cryIA(b) DNA-fragmentet i maisens genom, noe som i senere tilleggsinformasjon er endret til å være en redusert 35S promoter så vel som et redusert Cry1A(b) pga delesjon av 3´ enden av genet. Dette har Monsanto videre brukt som argument for at NOS 3´ ikke finnes i MON 810, som ikke kan bevises i opprinnelig søknad, men senere tilleggsinformasjon støtter denne påstanden (Scanlon & Jennings 2004). Transgenintegrering er generelt godt studert og karakterisert (Puchta 1999; Kohli et al. 1998), og viser at en gjerne har en totrinnsintegrering av transgen spesielt fra partikkelakselerert transformering. Denne totrinnsprosessen består i illegal rekombinasjon mellom korte like sekvensbiter mellom transgen plasmidmolekylenes sekvenser. Det er vist at det er spesielt stor rekombinasjon mellom 35S sekvensene. Dette kan ha ha skjedd i denne transformasjonen siden MON 810 er transformert med to ulike konstrukt, hvorav begge hadde 35S promotersekvenser og ZMGT10 sågar to 35S promotere som skulle styre to ulike gener.
Den første integreringen er av et mulig plasmidfragment som består av slike sammensatte plasmidvektorer med småfragmenter av plantekromosomalt DNA mellom dem. Det andre integreringstrinnet består av integrering av flere transgener i samme området med mulig påfølgende rekombinasjon mellom transgen og planteDNAet (Kohli et al. 1998; Register et al. 1994).
Sekvensering og BLAST til maisgenomsekvenser støtter antagelsen av at det har skjedd en rekombinasjon mellom transgen og flankesekvensene i MON 810, som kan forklare hvorfor mye av plasmidvektor DNAet er fjernet og en har fått satt sammen nye deler av maismorlinjas kromosomfragment etter genmodifiseringen av MON 810 (Hernández et al. 2003; Rudi et al. 2002).
Endelig beskrivelse av insatt cryIA(b) gen og dets størrelse er presentert av Hernández et al. 2003 (Vår Fig 3 og 4 i tilleggsinformasjon).
2.4. Southern hybridisering resultat for representative gener på konstruktene PV- ZMBK07 og PV-ZMGT10
Hybridisering med konstruktet PV-ZMBK07 på genomisk DNA kuttet med NdeI for å bestemme uspesifikt kopitall av genkonstruksjon inkorporert i MON 810 genomet.
Det finns ikke noe NdeI restriksjonssete i vektorene brukt ved transformering av MON 810, så kutting med dette enzymet vil kutte i genomisk DNA utenfor transgen integrering og således gi kopitall for integreringsseter i MON 810 med PV-ZMBK07 som probe. Dette forutsetter at Southern analysen utføres med tilstrekkelig genomisk DNA, en funksjonell probe, tilstrekkelig hybridiserings- og eksponeringtid til film, og presenteres med bilde med tydelig hybridiserende bånd uten høy bakgrunnsstøy. Fig. 2 under tilfredsstiller ikke disse kravene, så vi kan ikke bedømme kopitallet i MON 810 ut ifra dokumentasjonen i søknaden om godkjenning av MON 810 (Appendix I ”Molecular analyses of insect-protected maize line MON 810” Monsanto technical report MSL-14382) (Kania et al. 1995). Det er for mye bakgrunnsstøy til at en kan bedømme evt. hybridiserende bånd på Sothernblottet på Fig 2 under.
Søker hevder det er et uspesifikt bånd som hybridiserer på omtrent 21 kb, og et spesifikt på omtrent 5,5 kb. Den totale lengden på det klonede CryIA(b) med promoter og NOS terminator på konstruktet er 5203 bp kuttet med NotI. Når genomisk DNA er kuttet utenfor konstruktet, altså i opprinnelig genomsekvens, vil et fragment på kun 5.5kb inneholde et fragment av hele konstruktet som totalt er på 7794 bp. Ved hybridisering til hele konstruktet kan det være en helt annen del av konstruktet det er målt kopital av, enn CryIA(b) genet av interesse.
Southern blottet presentert i hybridsøknaden med MON 810 under er vedlagt da det er mye bedre og informativt, se Fig. 5:
Spesifikk hybridisering med CryIA(b) for deteksjon i MON 810
Genomisk DNA fra MON 810 og negativ kontroll MON818, ble kuttet med enzymene NcoI og EcoRI og hybridisert med en radioaktiv merket del av CryIA(b) (vår Fig. 6 i tilleggsinformasjon). På konstruktet PV-ZMBK07 tilsvarer dette fragmentet som inneholder CryIA(b) 3464 bp. I spor 1 på
gelen viser hybridisering til genet et fragment som er større enn det forventede båndet på 3,46 kb, og en rekke mindre bånd som hevdes å være resultat av uspesifikk hybridisering. Det positive båndets overraskende store størrelse, forklares med manglende blanding av konstruktet med genomisk DNA, noe som syntes kryptisk etter vårt skjønn. Den negative kontrollen i spor 2 viser ingen hybridisering, mens MON 810 viser ett hybridiserende bånd på 3,1 kb (oppgitt str. i opprinnelig søknad, senere redusert til 2.8 kb i hybridsøknader), som tilsier at CryIA(b) genet inkorporert er mindre enn konstruktets klonede versjon. Søker hevder dettte fragmentet er tilstrekkelig til å kode for et insektsbekjempende aktivt protein (Höfte et al. 1986), selv om et Southern hybridisert med hele genet ikke kan bekrefte hvilken del som er til stede i MON 810. Western ble utført for å avdekke det aktive proteinfragmentet og bekreftet tilstedeværelse av det forventede trypsinresistente core proteinet (ca 63 kD, vår Fig. 9 spor 10, tilleggsinformasjon).
CP4EPSPS
Begge plasmidene PV-ZMBK07 og PV-ZMGT10, og MON 810 DNA ble kuttet med restriksjonsenzymene NcoI og BamHI, for angivelig å frigjøre CP4EPSPS genet. Disse enzymenes sekvenser på plasmidkonstruktet kutter ut et fragment på 3089 bp, hvorav bare 1 336 bp utgjør genet med terminator. Kutting med NotI ville derimot ha frigjort hele genet og lite annet vektormateriale.
MON 810 gav ingen hybridisering til CP4EPSPS genet (vår Fig. 7 spor 2 tilleggsinformasjon), og ELISA bekreftet videre at det ikke kunne detekteres noe proteinprodukt for genet i MON 810, som videre ble bekreftet vha Western hybridisering. Det virker troverdig at CP4EPSPS genet ikke finnes i MON 810.
Gox
Begge plasmidene PV-ZMBK07 og PV-ZMGT10, og MON 810 DNA ble kuttet med restriksjonsenzymene NcoI og BamHI, for angivelig å frigjøre Gox genet. Disse enzymenes sekvenser på plasmidkonstruktet kutter ut et fragment på 3128 bp, hvorav bare 1 578 bp utgjør genet med terminator. Kutting med NcoI og EcoRI ville derimot ha frigjort genet, dog uten terminator med fullstendig EcoRI kutting, på 1302 bp. Southern hybridisering til MON 810 med Gox genet gav ikke hybridiserende signal (vår Fig 8 spor 4, tilleggsinformasjon), og ELISA bekreftet videre at det ikke kunne detekteres noe proteinprodukt for genet i MON 810, som videre ble bekreftet vha Western hybridisering (Sanders et al. 1995). Det virker troverdig at Gox genet ikke finnes i MON 810.
NptII
Enzymene NcoI og EcoRI ble brukt for å kutte ut NptII genet fra konstruktene PV-ZMBK07 og PV- ZMGT10, som genererer to fragmenter fo hvert konstrukt da det er et NcoI sete i NptII genet på begge konstruktene på hhv 2529 bp og 1801 bp for PV-ZMBK07, og 1550 og 3087 bp for PV-ZMGT10. Da restriksjonskutting med NcoI klipper opp genene betyr det at en får svakere hybridisering til fullengde probe på Southern hybridisering. Kutting med NotI hadde vært bedre og ville gitt sikrere resultat. Med hybridisering til NptII genprobe gav plasmidkonstruktene de forventede båndene på hhv 2,5 og 1,8, og 1,6 og 3,1 kb (vår Fig 6 tilleggsinformasjon). Samme Southern blot ble stripped for hybridiserende probe og rehybridisert med Hsp70 radioaktivt merket genfragment. Det ble ikke detektert hybridisering til disse NptII fragmentene i MON 810, som kan forklares med manglende integrert NptII gen fra transformeringen eller for svake signal til at de er detektert. Det er for øvrig dårlig kvalitet med hevdet uspesifikk binding og høy bakgrunn på vedlagt Southern film, så dette er for dårlig dokumentert til å vise manglende tilstedeværelse av genet i MON 810.
ZmHsp70
Da dette genet er klonet fra mais opprinnelig, må en først kartlegge hybridisering til endogent(e) gen, for deretter å lete etter evt. transgen integrert genkonstruksjon i gitt bakgrunn for MON 810 (vår Fig. 8
tilleggsinformasjon). Alle maislinjene testet har to endogene bånd når hybridisert med Hsp70, på 1,2 og 1,5 kb. Plasmidet PV-ZMBK07 har i tillegg ett hybridiserende fragment på 2,5 kb som stemmer med hva en forventer fra plasmidkartet når restriksjonskutta med NcoI og EcoRI, og PV-ZMGT10 to fragment på hhv 3,0 (3087 bp) og 2,0 (2030 bp) kb. MON 810 sporet på Southern gelen skal i følge søker inneholde et hybridiserende Hsp70 fragment på 8 kb, men da det er lite DNA på gelen er dette fragmentet svært svakt. Dette er ikke tilstrekkelig for å vise tilstedeværelse av denne delen av konstruktet, som ellers sannsynligvis er til stede for siden MON 810 har aktivt CRYIA(b) protein..
Hvis det finns et 8,0 kb fragment i MON 810, viser dette samtidig at genet CryIA(b) ikke har EcoRI setet på plass 5073, som støtter søkers tidligere dokumentasjon på manglende 3’ bit av Cry genet.
Videre støtter det også manglende NptII gen med funksjonelt NcoI sete på 6874 bp. Dette Southern bildet har en mye bedre kvalitet enn det som skulle vise manglende NptII i MON 810, selv om den lave konsentrasjonen av DNA i MON 810 gjør det vanskelig å dokumentere både fravær og innhold av genbiter fra genkonstruksjonene med denne Southern analysen (gelen).
2.5. Nedarving og stabilitet av genkonstruksjonen/innsatt DNA
Nedarving og stabilitet av den innsatte genkonstruksjonen er vist både via spaltingsdata og ved Southern analyse. Spaltingsdata fra 7 tilbakekryssinger av MON 810 til en av foreldrelinjene, og 6 tilbakekryssinger til en ubeslektet, innavlet linje er brukt til å evaluere genetisk stabilitet. Data som presenteres er i overensstemmelse med forventede spaltingstall. I følge søker viser også resultater fra Southern analyse at det innsatte transgenet er stabilt og sitter som i opprinnelig transformasjon på samme kromosom og i samme integreringssete i maisens genom.
2.6. Konklusjon
Uten oppklarende tilleggsinformasjon fra nyere søknader relatert til hybridene MON 863 x MON 810 og MON 88017 x MON 810 ville det ikke være mulig å verifisere påstandene om transgen integrering, kopitall av transgen og vurdere om innholdet av transgener i genkonstruksjonet er tilstrekkelig dokumentert. Likevel, med den tilgjengelige informasjonen som finnes i dag, er det sannsynlig at MON 810 inneholder en ufullstendig og aktiv kopi av CryIA(b)genet styrt av en forminsket 35S promoter med en ZmHsp70 intronsekvens imellom disse.
3. Maisdyrking i Norge
Norge er i utkanten av dyrkingsområdet for mais, og dyrkingsomfanget er svært begrenset. Tall fra 2006 viser at det ble dyrket 960 dekar sukkermais til konsum, og 3000-3500 daa med fôrmais (SSB 2007; Felleskjøpet). Det er ikke registrert produksjon av økologisk mais eller maisarealer under omlegging til økologisk drift (http://www.debio.no). Maisproduksjonen er hovedsakelig lokalisert til områdene rundt Oslofjorden og i Rogaland. Interessen for dyrking av mais til fôr har imidlertid vært økende de siste årene. Mais er en lite arbeidskrevende kultur, og nye og tidligere sorter, samt positive resultater av plastlegging etter såing, har gjort at flere dyrkere ønsker å supplere tradisjonelt grovfôr med surfôr av mais. Når vekstsesongen er lang nok gir mais store avlinger og et godt, smakelig og næringsrikt fôr som kan øke grovfôropptaket. Blir imidlertid vekstsesongen for kort, slik at kolbene ikke får tid til å utvikle seg, kan fôrenhetskonsentrasjonen bli svært lav (0,75 FEm/kg TS;
http://www.grovfôrnett.no).
I en undersøkelse av potensialet for og risiko for avlingssvikt ved dyrking av fôrmais i marginale områder, har Bakken et al. (2005) testet et utvalg tidlige sorter på ulike lokaliteter i Sør- og Midt- Norge. Konklusjonen på undersøkelsen er at med dagens sortsmateriale er fôrmaisproduksjon i
Trøndelag og Rogaland er et risikoforetak, også dersom en tar i bruk intensive dyrkingsmetoder. Ut fra resultatene i undersøkelsen vil ikke gode avlinger av tilstrekkelig kvalitet være års sikker selv i de beste jordbruksområdene langs Oslofjorden. Klimaendringer, som medfører lengre vekstsesong og høyere gjennomsnittstemperaturer, kan imidlertid utvide dyrkingsarealet for mais i Norge.
4. Agronomiske egenskaper, G x E- samspill
Søker opplyser at det er gjennomført feltforsøk med MON 810 og avkomstlinjer på 18 ulike forsøkssteder i Italia og Frankrike i 1994 og 1995, og over 60 steder i USA i perioden 1993-1995.
Data som presenteres fra disse forsøkene er i hovedsak relatert til sammenligninger av ernæringsmessige komponenter i blad, fôr og frø/korn, samt uttrykk av CRY1A(b)-protein. I tillegg opplyses det at det er foretatt registreringer av agronomiske karakterer som avling, spirehastighet, frøkvile, vegetativ vekst, reproduksjonsegenskaper, samt sjukdoms- og insektresistens for vurdering av agronomisk ekvivalens i noen av disse forsøkene.
I søknaden presenteres kun resultater fra spiretester (i form av gjennomsnitt og variasjonsområde) fra en vekstsesong (1994) og 5 lokaliteter i USA. Det ble ikke funnet signifikante forskjeller mellom MON 810 og kontrollinjer med hensyn på spireprosent eller frøkvile. Visuelle observasjoner av vegetativ vekst og utvikling i feltforsøk i årene 1993-1995 viser ingen forskjeller mellom den transgene linjen og kontrollplanter (umodifiserte foreldrelinjer og maislinjer med tilsvarende genetisk bakgrunn). Det er heller ikke påvist endringer i reproduksjonsegenskaper, eller avling, der kontrollinjen ble behandlet med kommersielle insekticider. I følge søknaden er det, med unntak av toleranse mot målorganismene, ikke funnet signifikante forskjeller mellom MON 810 og kontrollinjer med hensyn på sjukdoms- og insektsresistens. I forsøkene er følgende plantesjukdommer registrert:
Exserohium turcicum, Bipolaris maydis, Erwina stewartii, Ustilago maydis og Puccinia sorghi.
Forsøk fra 1993-1995 viser ingen genotype x miljø-samspill for de undersøkte karakterene.
Med unntak av resultatene fra spiretestene er det ikke presentert agronomiske data fra noen av feltforsøkene i søknaden. For enkelte av karakterene (agronomisk kvalitet, reproduksjons-egenskaper, sjukdoms- og insektsresistens) henvises det til en publikasjon av Croon et al. (1995). Denne artikkelen har imidlertid ikke vært tilgjengelig. I Monsantos søknader vedrørende maishybridene MON 863 x MON 810 og MON 88017 x MON 810 er det ikke presentert data over agronomisk ekvivalens for denne eventen. MON 810-søknaden inneholder ingen samlet oversikt over hvilke fenotypiske parametere som er registrert, eller forsøksdesign, antall forsøksteder og –år. Det er heller ikke beskrevet hva som er benyttet som kontrollmateriale i de aktuelle feltforsøkene. På bakgrunn av foreliggende dokumentasjon er det vanskelig å verifisere konklusjonene med hensyn på agronomisk ekvivalens som presenteres av søker.
Maislinjen har vært kommersielt dyrket i en rekke land siden 1996, og en kan derfor anta at eventuelle uventede pleiotropiske effekter, manifestert gjennom endringer i mottagelighet for sjukdommer og skadedyr, morfologiske og utviklingsmessige endringer eller gjennom endret respons på dyrkingsmessige regimer er blitt identifisert gjennom denne perioden. Ikke-intenderte endringer kan derimot først komme til syne ved spesifikke genotype x miljø-samspill.
5. Potensiale for ikke intenderte effekter på fitness relatert til genmodifiseringen
Mais er en ettårig kulturplante som har gjennomgått langvarig og systematisk foredling. Planten krever omfattende kultiveringstiltak, og er generelt ikke i stand til spredning og overlevelse utenfor dyrket mark. Frøene er ubeskyttet, sitter godt festet til kolben, omsluttet av modifiserte blad. Planten er uten evne til naturlig frøspredning, og eventuell frøspredning er derfor primært knyttet til høsting, transport og prosessering. Fôrmais, brukt som surfôr, dominerer maisdyrkingen i Norge og kolbene høstes før frømodning.
Maisfrø stiller store krav til spiretemperatur, har ingen frøkvile og frøplantene er svært sensitive for lave temperaturer. Under våre dyrkingsforhold er det derfor små muligheter for oppspiring og vekst av eventuelle spillfrø. I sørlige områder med milde vintre kan spillfrø overleve og spire påfølgende vekstsesong, men arten er ikke persistent og utvikler ikke ugraspopulasjoner (Hallauer 2000).
Enkeltplanter av mais finnes av og til forvillet på avfallsplasser, vegkanter og annen brakkmark, men arten etablerer ikke populasjoner utenfor dyrkingsområder (Lid & Lid 2005). Til tross for omfattende dyrking av mais over mange år i Europa, er det ikke påvist noen risiko knyttet til spredning, etablering og invasjon av naturlige habitater eller andre arealer utenfor jordbruksområder (Bodet et al. 1994). Det er ingen stedegne eller introduserte viltvoksende arter i den europeiske flora som mais kan hybridisere med (OECD 2003).
Med unntak av resistens mot enkelte arter i ordenen Lepidoptera, har ikke maislinjen MON 810 egenskaper som skiller den vesentlig fra konvensjonelle sorter med tilsvarende genetisk bakgrunn. I følge opplysninger fra søker er det er ikke påvist endringer i karakterer knyttet til reproduksjon, sjukdomsresistens, konkurranseevne eller toleranse for lave temperaturer i feltforsøk i USA og Europa, eller i kommersiell dyrking over en tiårsperiode. Dette er i liten grad dokumentert i søknaden.
Det er imidlertid ikke grunn til å anta at den introduserte egenskapen hos MON 810 og avkomstlinjer medfører endringer som kan resultere i økt risiko for utvikling av ugraspopulasjoner av mais i dyrkingsmiljø eller invasjon av naturlige habitater i forhold til konvensjonelle maissorter.
6. Potensiale for genoverføring
En forutsetning for genspredning er tilgjengelige veier for overføring av genetisk materiale, enten via horisontal genoverføring av DNA, eller vertikal genflyt i form av frøspredning og krysspollinering.
Eksponering av mikroorganismer for rekombinant-DNA skjer under nedbryting av plantemateriale på dyrket mark og/eller pollen i åkrer og omkringliggende arealer. Rekombinant DNA er også en komponent i en rekke mat- og fôrprodukter som er avledet av plantemateriale fra den transgene sorten.
Dette medfører at mikroorganismer i fordøyelseskanalen hos mennesker og dyr kan eksponeres for rekombinant DNA.
Siden mais ikke har viltvoksende populasjoner eller nærstående arter utenfor dyrking i Europa, vil vertikal genoverføring være knyttet til krysspollinering med konvensjonelle og eventuelle økologisk dyrkede sorter. I tillegg vil utilsiktet innblanding av genmodifisert materiale i såvare representere en mulig spredningsvei for transgener mellom ulike dyrkingssystemer. Risiko for pollenspredning fra spillplanter vil være helt marginal under norske dyrkingsbetingelser. Alle varieteter av mais som produseres i Europa er innbyrdes fertile.
6.1. Horisontal genoverføring
Data fra tilgjengelige eksperimentelle studier viser at genoverføring fra transgene planter til bakterier etter all sannsynlighet inntreffer svært sjelden under naturlige forhold, og at denne overføringen forutsetter sekvenshomologi mellom overført DNA og den eksponerte bakterien (rev. EFSA 2004b;
VKM 2005).
Transgenet innsatt i MON 810 har ingen genetisk informasjon som skulle tilsi at det kan ha horisontale genoverføringsevner. Ut fra dagens vitenskapelig innsikt mht genoverføring og flere års forskning for om mulig å framprovosere tilfeldig overføring av genetisk materiale fra planter til mikroorganismer, dyr eller mennesker gjennom inntak eller eksponering, er det ingenting som tyder på at transgenene i MON 810 skal kunne overføres til andre enn naturens kryssingspartnere dvs. annen dyrket mais i Europa. Det er f.eks gjort forsøk som ser på stabilitet og opptak av DNA fra tarmkanalen hvor mus er oralt tilført M13 DNA. Det tilførte DNAet var sporbart i avføring opp til syv timer etter fôring. Svært små mengder av DNA (<0.1 %) kunne også spores i blodbanene for en kort periode på maksimum 24 timer, mens M13 DNA ble funnet opptil 24 timer i lever og milt (Schubbert et al. 1994). Ved oralt inntak av genmodifisert soya er det vist at DNA er mer stabilt i tarmen hos personer med utlagt tarm sammenlignet med kontrollgruppen (Netherwood et al. 2004). I kontrollgruppen ble det ikke påvist GM DNA i feces.
Nielsen et al. (2000) og De Vries og Wackernagel (2002) har undersøkt persistens av DNA og opptak av GM DNA i jord. I disse laboratorieforsøkene ble det detektert svært små mengder DNA som var overført fra planter til bakterier. Forutsetningen for at dette kunne skje var sekvenshomologi mellom plantetransgenet og mottagerbakterien.
Med bakgrunn i opprinnelse og karakter/egenskaper av Cry1A(b)-genet og mangel på seleksjonspress i fordøyelseskanal og/eller miljøet, er sannsynligheten for at horisontal genoverføring vil gi selektive fordeler eller økt fitness på mikroorgansimer er svært liten. Det er derfor usannsynlig at gener fra MON 810 vil etableres i genomet til mikroorganismer i miljøet eller i fordøyelseskanalen hos mennesker eller dyr (Nielsen 2003). Ut fra tilgjengelig kunnskap er det ikke grunn til å forvente at det vil skje horisontal genoverføring av DNA-materiale fra MON 810 til bakterier i tarmflora eller i miljøet.
6.2. Vertikal genoverføring
Det finnes en omfattende litteratur på pollenmigrering og utkryssing i mais, både mellom konvensjonelle sorter, og mellom transgene og konvensjonelle sorter. Betydelige metodiske forskjeller mellom studiene og påvirkning av ulike miljøfaktorer gjør imidlertid sammenligning av forskningsresultater vanskelig. I tillegg til direkte målinger av pollenkonsentrasjon i ulike avstander fra pollenkilden, er det benyttet ulike kvalitative og kvantitative metoder til å estimere faktisk utkryssing (fenotypiske markører, proteinanalyse, molekylære markører, kvantitativ DNA-analyse) (Devos et al. 2005). På bakgrunn av empiriske data har det de seinere årene vært utviklet matematiske modeller for simulering av potensialet for utkryssing under ulike betingelser.
Omfanget av utkryssing mellom sorter vil avhenge av en rekke parametere som avstand, topografi og vegetasjon mellom donor- og mottakerpopulasjonene, i tillegg til relativ størrelse, utforming og orientering av dyrkingsfeltene. Størrelsen på henholdsvis donor- og mottakerfeltet vil ha betydning for mengde konkurrerende pollen og dermed faktisk utkryssing (Ingram 2000; Devos et al. 2005).
Tilsvarende vil en buffersone med samme landbruksvekst produsere konkurrerende pollen, i tillegg til å være en fysisk hindring for vindspredt pollen mellom feltene, og redusere innkryssingsrater effektivt.
Graden av utkryssing vil også avhenge av hvordan resipientfeltet er utformet. Forsøk har vist at avlange og grunne dyrkingsfelt gir betydelig høyere utkryssingsfrekvenser sammenlignet med smale og dype felt med samme areal.
Utkryssingsfrekvensene påvirkes også av pollenets vitalitet og levedyktighet, størrelsen på reproduksjonsapparatet (pollenproduksjon og utvikling av hunnblomst), synkronitet mellom pollendonor og pollenmottaker, samt klimatiske forhold som temperatur, vindstyrke, vindretning og nedbør, (Sanvido et al. 2007). I tillegg må en ta i betraktning tiltenkt bruksområde ved vurdering av graden av utkryssing. Når det gjelder fôrmais høstes normalt hele planten og vegetativt vev som ikke påvirkes av krysspollineringen, vil utgjøre en stor del av avlingen (avhengig av sort og modningsnivå).
Mais er primært en fremmedbefruktende art med vindspredning av pollenet, og under normale forhold er frekvensen av sjølpollinering under 5 prosent (Eastham og Sweet 2002). Pollenspredningen foregår normalt over 5-8 dager, med et variasjonsområde på 2-14 dager. Pollenets levedyktighet varierer imidlertid sterkt med miljøforholdene. Normalt er pollenet spiredyktig i om lag 24 timer, men ved lave temperaturer og høy relativ luftfuktighet er det registrert levedyktig pollen opp til 9 dager etter frigjøring (Emberlin et al. 1999). Under norske forhold kan en derfor forvente at maispollen gjennomsnittlig har lengre levetid enn det som ligger til grunn for de fleste studiene som er gjort av utkryssing i mais.
Som hos andre vindbestøvede arter vil pollenspredningen hos mais følge en leptokurtisk fordeling, der det aller meste av pollenet avsettes i relativ kort avstand fra pollenkilden. Det er registrert pollinering mellom maissorter opp til 800 meter, men pollenkornene hos mais er store og relativt tunge, og de fleste undersøkelser av spredningsmønsteret hos denne arten viser at det aller meste av pollenet (90-98
% )avsettes innen 10 til 30 m fra donorplantene (Halsey et al. 2005; Brookes et al. 2004). Devos et al.
(2005) har gjennomgått en rekke forsøksresultater fra ulike studier av genspredning i mais. I undersøkelsene er det benyttet ulik metodikk for å estimere faktisk utkryssing i felt. I tillegg er det inkludert to matematiske modeller som simulerer effekter av dyrkingsavstand på utkryssing (MAPOD, SCIMAC). Oversikten viser at ved isolasjonsavstander på 300 m lå utkryssingsfrekvensene mellom 0 og 0,5 %. Når avstanden mellom donor- og mottagerplanter var henholdsvis 200 og 100 meter var frekvensene henholdsvis 0,3 -1,2 %, og 0-1 %. Ved avstander under 50 meter ble det registrert utkryssingsfrekvenser mellom 0,26 og 1 %.
I en nylig publisert studie har Sanvido et al. (2007) vurdert en rekke undersøkelser av utkryssing i mais, og foreslått relevante kriterier for evaluering av slike studier med hensyn på definere vitenskapelig baserte isolasjonsavstander. Kriteriene for evaluering omfatter både biologiske og fysiske parametere, samt relevante dyrkingsbetingelser. Med utgangspunkt i EUs gjeldende terskelverdi for utilsiktet og teknisk uunngåelig innblanding på 0,9 % i mat og fôr, har gruppen foreslått isolasjonsavstander på 20 og 50 m for henholdsvis fôr- og sukkermais.
I utkast til norsk regelverk for sameksistens er det foreslått et krav om minimum 200 meter avstandsisolering mellom dyrkingsareal med henholdsvis transgen og konvensjonell/økologisk mais.
Faggruppe for genmodifiserte organismer har tidligere uttalt at foreslått dyrkingsavstand på 200 meter gir en tilstrekkelig sikkerhetsmargin, og anser at det er svært liten sannsynlighet for at den prosentvise innblandingen av transgener vil overstige 1 % med dette tiltaket (VKM 2006). Generelt anser faggruppen at det under slike forutsetninger er mer sannsynlig at den prosentvise innblandingen vil være under 0,3 % enn i intervallet 0,3 til 1,0 %. Det understrekes imidlertid at dette avhenger av forhold som dyrkingsfeltenes relative størrelse og utforming, samt eventuelle buffersoner.
Feltforsøk viser ingen indikasjoner på at karakterer knyttet til overlevelse, reproduksjon og spredning er endret hos MON 810 i forhold til ikke-transgene linjer, med unntak av ved tilstedeværelse av målorganismer. Pollenproduksjon og pollenets levedyktighet forventes ikke å påvirkes av genmodifikasjonen. Det er derfor ikke sannsynlig at utkryssingsfrekvensene til andre sorter vil være forskjellig fra konvensjonelle sorter.
Insektsresistens vil ikke representere noen selektiv fordel for spredning av mais i Europa. Overlevelse hos mais er hovedsaklig begrenset av manglende frøkvile, mottakelighet for soppsjukdommer og liten frosttoleranse. Som for konvensjonelle sorter er det ingenting som tilsier at eventuelle spillplanter vil overleve til neste vekstsesong eller etablere uønskede populasjoner.
7. Samspill mellom GMP og målorganismer
I Norge er det rapportert om 8 funn av europeisk maispyralide (Ostrina nubilatis). Alle påvisningene er gjort i fylkene Vestfold, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder (http://nhm.uio.no/norlep/). Det er ikke rapportert om funn av arter av familien nattfly (Sesamia ssp.) her i landet (http://nhm.uio.no/norlep/). Planteklinikken ved Bioforsk har verken mottatt eksemplarer av disse skadegjørerne eller prøver av plantemateriale med skader fra disse (H.M. Sing pers. komm.). Den eneste skadegjøreren som er rapportert på mais i Norge er bladlus. Undersøkelser har imidlertid vist at bladlus ikke påvirkes av CRY1A(b)-proteinet (Bourguet et al. 2002). Bt-mais som uttrykker CRY1A(b)-proteinet er også testet mot nattflyarten Agrostis ipsilon (stort jordfly) som målorganisme, med liten eller ingen effekt (Pilcher et al. 1997b). Stort jordfly opptrer av og til som skadedyr i rotvekster i Norge, og det er mulig at arten også kan gjøre skade i mais.
Resistensutvikling
Utvikling av resistens hos insekter overfor Bt-toksin er en viktig problemstilling, med både agronomiske og miljømessige implikasjoner. Konvensjonelle Bt-produkter, i form av insekticider som sprayes på plantene, har kort virketid (dager), og behandlingen vil ikke være effektiv overfor alle individene av målorganismene. Til tross for dette har noen arter utviklet resistens etter intensiv bruk av Bt-spray. Den første dokumentasjonen på resistens mot Bt som sprøytet insekticid ble gjort i populasjoner av kålmøll (Plutella xylostella) på Hawaii (Tabashnik et al. 1990). I følge OECDs nylig publiserte konsensusdokument vedrørende Bt-planter (OECD 2007) er det ikke påvist utvikling av resistens hos målorganismene O. nubilalis eller Sesamia nonagridoides i felt i Europa.
Laboratorieforsøk i USA har imidlertid påvist resistensutvikling hos O. nubilalis ved eksponering for Dipel®, et insekticid som inneholder B. thuringiensis subsp. kurstaki (Li et al. 2005). Når larver fra Dipel®-resistente populasjoner ble fôret med CRY1A(b)-proteiner, utviklet de også resistens mot dietten (Li et al. 2005).
Når det gjelder Bt-mais vil herbivorer innta toksinet hver gang de konsumerer plantevev, noe som åpenbart har implikasjoner med hensyn på resistensutvikling. Det har vært stor oppmerksomhet med hensyn på tiltak for å hindre rask utvikling av resistens. Vanlig praksis i dag er å sette av refugearealer med ikke-transgen mais i tilknytting til arealene med Bt-mais. Dette for å sørge for et habitat der herbivorene ikke eksponeres for toksinet, og kan utvikle populasjoner som ikke nedarver resistensgener. Det anbefales en strategi der 5 % av maisarealene består av usprøytet, ikke-transgen mais som enten plantes i nærheten av arealene med Bt-mais, eller inkorporeres i åkrer med transgen mais. Alternativt anbefales et dyrkingsregime der 80 % av arealene består av Bt-mais og resterende 20
% med refugearealer med konvensjonell mais som behandles med ikke-Bt-insekticider (Shelton et al.
2002). Metodene med dyrking av konvensjonell mais i tilgrensende refuger har vist seg å være mest effektiv til å motvirke resistensutvikling.
I tillegg til utvikling av resistens hos målorganismene, kan polyfage herbivorer utvikle resistens mot CRY1A(b). Dette vil igjen medføre at Bt-baserte plantevernmidler ikke kan nyttes i kontroll av disse herbivorene i andre kulturer.
8. Samspill mellom GMP og ikke-målorganismer
(effekter på predatorer og parasitoider på målorganismene, effekter på andre ikke- målorganismer)
Uttalelse fra søker mhp risiko i forhold til ikke-målorganismer:
Målorganismen for Bt-toksinet i MON 810 er planteskadegjøreren maispyralide (Ostrina nubilatis).
Krystallproteinene CRY1A(b) er spesifikk toksisk for larver i ordenen Lepidoptera, men er ifølge søker ikke toksisk for andre insektarter, verken direkte eller gjennom sekundær predasjon. Endotoksinet har vært brukt som pesticid i landbruket mot ulike Lepidoptera –arter i stor skala i mange EU-land i om lag 20 år (både i maiskulturer og i skogbruk). Resultater fra analyser av maiskorn og fôr viser at transgene og konvensjonelle planter under tilsvarende dyrkingsbetingelser er ekvivalente med hensyn på sammensetning. Det er ikke identifisert risiko for ikke-målorganismer av herbivorer, inkludert vertebrater som eksponeres for toksinet. CRY1A(b) proteinet, som uttrykkes i transgene planter, er identisk med proteinet i kommersielle, mikrobiologiske insekticider (som brukes trygt i skadedyrbekjempelse).
Artropoder på maisplanter
Det er gjennomført en rekke studier av effekter av Bt-mais på artropoder som ikke-målorganismer.
Flertallet av disse studiene støtter søkers vurderinger, mens enkelte laboratorieforsøk viser negative effekter på artropoder (Hilbeck og Schmidt 2006).
MacIntosh et al. (1990) undersøkte spesifisiteten til det aktuelle CRY-proteinet, og fant at bare et begrenset antall lepidoptera-larver ble påvirket. Disse studiene var basert på inntak av reine Bt- proteiner. Bourguet et al. (2002) studerte effekten av Bt-mais, inkludert MON 810, på forekomst av ikke-målinsekter i felt. I forsøkene med MON 810 ble effekter på bladlus og deres predatorer/parasitoider spesielt studert. Det ble ikke funnet signifikante forskjeller i forekomst av bladlus eller predatorer/parasitoider. I undersøkelsen ble predatorene Orius insidiosus, Syrphus corollae, Coccinella septempunctata, Chrysoperla carnea og trips, samt parasitoider av gruppen hymenopterans (snylteveps) registrert.
I et laboratorieforsøk med pollen fra Bt-mais som uttrykker CRY1A(b)-protein, ble det ikke påvist effekt på O. insidiosus, C. carnea eller Coleomegilla maculata (Pilcher et al. 1997a). Undersøkelsen ble etterfulgt av et feltforsøk over to år der predatorer av O.nubiliatis ble overvåket før, under og etter pollenspredning. Forfatterne av undersøkelsen konkluderte med at pollen fra planter av Bt-mais ikke påvirker bevegelsene til disse predatorene (Pilcher et al. 1997a).
En annen Orius-art, nebbtegen O. majusculus, ble undersøkt for potensielle effekter av Bt-mais i et laboratorieforsøk (Zwahlen et al. 2000). Predatoren ble fôret med trips (Anaphothrips obscurus) som hadde vært alt opp på henholdsvis Bt-mais og ikke-transgen mais. Selv om trips ikke er sensitiv for Bt- toksinet, ble det antatt at toksinet var tilstede i organismen når denne ble konsumert av nebbtegene.
Undersøkelsen viste ingen signifikante forskjeller i dødelighet eller utviklingstid for predator.
I et sveitsisk preferanseforsøk fra 2001 ble det benyttet alle tre larvestadier av C. carnea (gulløye) og to byttedyr, bladlusen Rhopalosiphum padi og sommerfuglen Spodoptera littoralis. I denne studien, der det også ble benyttet Bt-mais som uttrykte CRY1A(b) (ikke MON 810), ble det ikke påvist letale effekter på noen av byttedyrene. I preferansetestene foretrakk predator larver av S. littoralis som var fôret med ikke-transgen mais (Meier og Hillbeck 2001). Når det gjelder bladlus ble det ikke funnet noen preferanse avhengig av diett/fôrtype. I valget mellom S. littoralis og R. padi foretrakk C. carnea bladlus. Forfatterne antar at dette kan ha sammenheng med at bladlusene ikke inneholder Bt-toksin, siden toksinet ikke er tilstede i plantenes floem. Hvis dette er tilfelle, skulle ikke transgen mais med Bt-toksin påvirke C. carnea. Laboratoriestudier som viser at bladlus ikke tar opp Bt-toksin fra floemet ble publisert av Dutton et al. i 2002. Disse undersøkelsene viste også at når C. carnea ble fôret med S.
littoralis fra Bt-mais hadde de en økt dødelighet og forsinket utvikling. Dette vil imidlertid være av mindre betydning hvis resultatene fra laboratorieforsøkene der C. carnea ikke ser ut til å preferere S.
littoralis er representativt for forholdene i felt.
Tilsvarende studier er utført for å undersøke effekter av Ichneumonid parasitoiden Campoletis sonorensis, der verten O. nubilalis ble fôret med henholdsvis Bt-mais og ikke-transgen mais (Sanders et al. 2007). Resultatene fra denne undersøkelsen viser at hos parasitoider fra verter fôret med transgen mais, ble de voksne individene signifikant mindre. Størrelsen på imago var direkte relatert til størrelsen av verten på det tidspunkt eggleggingen skjer, og vertens videre vekstrate. Ved analyse av den nye generasjonen med voksne parasitoider ble det ikke påvist CRY1A(b)-protein. Dette indikerer at størrelsen på de voksne individene utelukkende var knyttet til verten, og ikke en direkte effekt av toksinet på parasitoiden. I undersøkelsen var det også inkludert en preferansetest der parasitoiden kunne velge verter fra henholdsvis Bt-mais og ikke-transgen mais. Ingen signifikante forskjeller ble funnet.
I en studie av Romeis et al. (2004) ble CRY1A(b)-toksinet gitt direkte til larver av C. carnea i konsentrasjoner på om lag 10.000 ganger mer enn normalt i lepidoptera larver som er fôret med Bt- mais. Det ble ikke påvist noen effekter av toksinet på gulløyene. Forfatterne relaterer tidligere påvisninger av negative effekter av insektresistent mais til forhold knyttet til selve byttedyret og ikke til Bt-toksinet.
I en feltstudie, der MON 810 ble sammenlignet med nær-isogene linjer av mais, fant Daly og Buntin (2005) en reduksjon av antall individer av Carpophilius spp. (sap beetles) og Euxesta stigmatis. Dette ble tilskrevet mindre skade på kolbene av målorganismen, ’corn earworm’ (Helicoverpa zea), siden skadede kolber er det som tiltrekker disse insektene til mais. Det ble også registrert en reduksjon i predatorer av Nabis ssp. Ifølge forfatterne bak undersøkelsen var imidlertid antallet individer for lavt til at det kan trekkes noen konklusjoner. Det er registrert 8 Nabies-arter av i Norge (Coulianos og Ossiannilsson 1976).
Sisterson og Tabashnik (2005) har modellert effekter på spesifikke parasitoider av målorganismen ved dyrking av store arealer med Bt-mais. Hypotesen var at en nesten utryddelse av vertsinsektet ville føre til lokal nær utslettelse av den spesialiserte parasitoiden. Undersøkelsen viste at uten vekstskifte eller refugearealer med konvensjonell mais økte tapet av parasitoider lokalt, relatert til mangel på vertsinsekter. Det er ikke sannsynlig at dyrkingsarealet av mais i Norge vil bli så stort at spesifikke parasitoider på O.nubiliatis vil utryddes lokalt. Det er også lite trolig at Bt-mais vil dyrkes uten arealer med ikke-transgene maislinjer i umiddelbar nærhet (som også er krav fra produsent) eller uten vekstskifte.
Artropoder i nærheten av maisplanter
I Spania, der Bt-mais har vært dyrket siden 1998, er det gjennomført en studie av forekomst av artropoder som lever som predatorer på henholdsvis Bt-mais og konvensjonell mais (de la Poza et al.
2005). Forsøket ble ikke utført på MON 810, men en annen Bt-mais med CRY1A(b). Predatorene ble overvåket visuelt på plantene eller i feller (pitfall traps). Det ble ikke funnet forskjeller i tetthet av Anthocoridae, Coccinellidae, Aranea eller Carabidae i Bt-mais sammenlignet med konvensjonell mais. Dette er taxa som er vanlig i dyrkingsfelt med mais i Norge.
Ludy og Lang (2006) har også studert effekt av Bt-mais som uttrykker CRYA(b)-protein (ikke MON 810) på edderkopper i et 3-årig forsøk i Tyskland. Det ble ikke funnet signifikante forskjeller i antall edderkopper i felt med Bt-mais eller tilhørende randsoner, sammenlignet med tilsvarende arealer med konvensjonelle sorter.
Den kanskje mest omfattende og detaljerte undersøkelsen av effekter av Bt-mais på ikke- målorganismer av artropoder er utført av Dively (2005). Studien gikk over en 3-års periode i Maryland i USA. Over 500.000 artropoder fra 13 ordener, 112 familier og 203 taksonomiske grupper ble registrert. Maislinjene inneholdt genene Cry1A(b) og Vip3A, og det er rimelig å anta at mulige negative effekter av CRY1A(b)–toksinet ville kommet fram i denne undersøkelsen. Effekter av Bt- mais ble sammenlignet med konvensjonelle maislinjer med og uten behandling med insekticider.
Artropodene ble registrert ved visuell inspeksjon og ulike feller (sticky traps, pitfall traps, emerge traps). Det ble også foretatt registrering i påfølgende vekstsesonger for å dokumentere eventuelle
’carry over effekter’. Alle familier av artropoder som en kan forvente opptrer i maisåkrer i Norge er representert i listen over herbivorer, saprofager, predatorer og parasitoider som er påvist i felt med isogene maislinjer. Det ble påvist signifikante forskjeller mellom henholdsvis insekticidbehandlete maisplanter og øvrige behandlinger (Bt-mais og ikke-transgen mais). Det konkluderes med at det ikke er signifikante forskjeller i biodiversitet og respons på samfunnsnivå forårsaket av Bt-mais.
Forskjellene i forekomst av enkelte arter mellom Bt-mais og kontrollfelt ble relatert til faktorer som mangel på byttedyr eller mangel på skadete planter. Resultatene av undersøkelsen er i overensstemmelse med konklusjonene fra de andre studiene som er omtalt tidligere.
I Tyskland har Gathmann et al. (2006) evaluert effekter av MON 810 på andre lepidoptera-larver i felt (ikke-målorganismer). Det ble etablert belter med ugrasplanter i plot med henholdsvis MON 810 og ikke-transgen mais, med og uten behandling med insekticider. Naturlig forekommende lepidoptera- larver på ugrasplantene ble registrert. De eneste artene som forekom i tilstrekkelig antall til å behandles statistisk var Plutella xylostella og Pieris rapae, arter som er knyttet til korsblomstfamilien (Brassicaceae). Begge disse artene ble funnet på kvitsennep (Sinapis alba). Det ble ikke detektert forskjeller mellom forsøksfelt med MON 810 og felt med ubehandlete, konvensjonelle planter.
Det tyske forsøket ble sannsynligvis initiert på bakgrunn av kontroversen etter Nature-artikkelen der effekter av pollen fra Bt-mais på larver av monarksommerfuglen (Danaus plexippus) ble rapportert (Losey et al. 1999). Laboratorieforsøket ble etterfulgt av en publikasjon som vurderte effekter av økologiske faktorer i felt og effekter av eksponering av naturlige mengder pollen fra Bt-mais på monarksommerfugl (Jesse og Obrycki 2000). Studien viser signifikant økt dødelighet for larver som ble fôret med vertsplanten rosesilkeurt (Asclepias syriaca) dekket med transgent maispollen, sammenlignet med planter med pollen fra konvensjonelle sorter. I en seinere publikasjon konkluderer imidlertid forfatterne med at pollen og pollenbærere fra MON 810 ikke har noen målbar effekt på egglegging eller overlevelse hos monarksommerfugl (Jesse og Obrycki 2003).
Undersøkelsene med monarksommerfugl er utført i USA. Lignende studier er seinere gjort ved europeiske laboratorier med sommerfuglarten svalestjert (Papilio machaon) og vertsplanten pastinakk
(Pastinaca sativa). Undersøkelsene viste at larver som ble eksponert for ulike tettheter av pollen fra Bt-mais (CRY1A(b)) hadde lavere vekt, lengre utviklingstid, dårligere overlevelse, og mindre vinger som voksen (Lang og Vojtech 2006). Disse resultatene ble mer uttalt ved høyere tetthet av pollen. I denne undersøkelsen ble Bt176 mais benyttet, og en antar at pollen fra MON 810 har betydelig lavere nivå av toksinet. Halvparten av de negative effektene av Bt-pollen i de første forsøkene var relatert til ensidig diett, noe som illustrerer viktigheten av utforming av forsøk og kontroller for å avdekke spesifikke effekter av for eksempel CRY1A(b) (Losey et al. 1999).
Honningbier (Apis melifera) er sannsynligvis det mest studerte ikke-målinsektet med hensyn på mulige virkninger av konvensjonelle pesticider. I nyere undersøkelser som er presentert i forbindelse med søknader om godkjenning av Bt-sorter er det ikke rapportert om negative effekter verken på larver eller voksne individer ved eksponering for Bt-toksin og toksinholdig pollen (inkludert CRY1A(b))(OECD 2007).
I en oversiktsartikkel av Malone og Pham-Delegue (2001) er resultater fra ulike undersøkelser av effekter av Bt-planter på honningbier og humler (Bombus ssp.) diskutert. Resultater så langt tyder på at direkte effekter av transgene planter på pollinerende insekter varierer sterkt avhengig av type transgen og den biologiske aktiviteten til proteinet som uttrykkes. Når det gjelder Bt-toksiner som er spesifikke for Lepidoptera-arter konkluderer forfatterne med at det er svært lite sannsynlig at disse vil påvirke bier og humler. Disse konklusjonene underbygges av seinere studier.
Ramriez-Romero et al. (2005) har testet virkningene av CRY1A(b)-protein og to ulike syntetiske insekticider på fôringsaktivitet og læringskapasitet hos honningbier. Det ble ikke påvist effekter av Bt- toksinet på dødelighet, næringsinntak og læreevne hos bier som ble fôret med Bt-toksin i sirup i konsentrasjoner som var høyere enn det som normalt uttrykkes i pollen fra MON 810.
Fôringsaktiviteten ble derimot redusert under og etter behandlingen. For gruppene som ble behandlet med insekticider ble det påvist effekter av behandlingen på alle undersøkte parametere. I en canadisk studie undersøkte Bailey et al. (2005) effekten av CRY1A(b)-toksin og ulike insekticider på honningbier både ved direkte kontakt og ved inntak. I denne undersøkelsen ble det ikke funnet effekter av Bt-toksinet på dødeligheten av biene.
Rødlistede arter
Norsk Rødliste (Kålås et al. 2006)omfatter 11 arter av Lepidoptera, som finnes i jordbrukslandskap og som påvirkes av kjemikalier i miljøet. Dette gjelder artene Epirrhoe pupillata, Digitivalva arnicella, Scythris disparella, Brachmia dimidiella, Zygaena osterodensis, Zygaena lonicerae, Eupoecilia sanguisorbana, Cochylis atricapitana, Endothenia oblongana, Eucosma scorzonerana og og Dichrorampha consortana. Ingen av disse artene lever på mais som larve. De fleste av artene er rødlistet på grunn av smalt vertspekter, samt at vertsplantenes habitater er redusert eller i ferd med å forsvinne.
Når det gjelder storskaladyrking av MON 810 i andre regioner i Europa kjenner faggruppen ikke til forsøk som har studert hvilken effekt dyrking av MON 810 kan ha på rødlistede Lepidoptera-arter.
Konklusjoner
Den eneste målorganismen for Bt-toksinet i MON 810 som er registrert i Norge er maispyralide Ostrinia nubilalis. O. nubilalis er imidlertid ikke rapportert som skadegjører i Norge, og det ingen godkjente insekticider til bruk mot denne skadegjøreren.
