• No results found

Ulike forståelser av medvirkning, med fokus rettet mot en

2 Perspektiver på medvirkning

2.2 Ulike forståelser av medvirkning, med fokus rettet mot en

Medvirkningsbegrepet er tvetydig, noe som kan bidra til at det får ulik forståelse og betydning i ulike kontekster (Gustavsson, 2004; Penn, 2009). Blant annet diskuteres det om selve ordet medvirkning, eller deltakelse (engelsk participation), skaper forvirring omkring hva det

faktisk skal bety i praksis (Johannesen & Sandvik, 2008). Medvirkning beskrives også som involvering (involvement) (Correia et al., 2019).

Studier med en slik definisjon har ofte fokus på medvirkning i sammenheng med velferd (well-being) og tilhørighet (belonging) (ibid.).

Bae (2006, s. 8) beskriver medvirkningsbegrepet ut fra ordets to stavelser; med og virkning, der forstavelsen med leder oppmerksomheten mot at en er sammen med andre, altså at en er i et fellesskap. Denne avhandlingen favner både med- og virkning-aspektet i medvirkningsbegrepet, ettersom fokuset er på at man er sammen i handling og kommunikasjon, og der man gjør noe (tar initiativer) som fører til noe (respons og videreføring av andres initiativ). Dette noe vil i denne avhandlingen da være vilkår som virker inn på barnas muligheter til å ta initiativ og være engasjert i delte handlinger og aktiviteter.

Det er mye som tyder på at det individuelle rettighetsperspektivet står sterkt i norske (Grindheim, 2014) og i nordiske barnehager (Johansson, Röthle, Puroila, Brostrøm & Einarsdottir, 2016), samtidig som man kan se tendenser mot en økende oppmerksomhet på fellesskapet (Emilson &

Johansson, 2017). Internasjonalt ser man også liknende tendenser, der Percy-Smith og Thomas (2010) trekker frem fellesskapsorienteringen som en komplementerende tilnærming når det gjelder operasjonaliseringen av barns medvirkning.

In order to achieve embedded participation, both individual and collective approaches are needed. Ideas of agency and social participation within communities are important in reorienting children’s participation, beyond exercising a right to have a say to a wider concept of active citizenship (Percy-Smith & Thomas, 2010, s.

359).

Sitatet ovenfor handler ikke om å prioritere enten det enkelte barnet eller fellesskapet for ivaretakelse av en demokratisk medvirkende praksis, men at begge perspektivene trengs. Samtidig poengteres det at en kollektiv forståelse av medvirkning er helt nødvendig for å oppdage og realisere full menneskelighet (humanity) i fellesskap med andre (Lyons

& Mayall, 2003). Dette er fordi fellesskapet bidrar til menneskelig interaksjon der det skapes et gjensidig forhold mellom det å erkjenne ansvar og respekt for ivaretakelse av andres rettigheter (ibid.). Bae (2009a) er inne på noe av det samme når hun hevder at en individualistisk forståelse av medvirkning underminerer barns rett til å handle og til å uttrykke seg i fellesskap i barnehagen. Østrem (2012, s.106) legger til at økt individualisme ikke bare setter fellesskapet og de gode relasjonene til side, hun hevder også at det er vel så alvorlig at det vises lite oppmerksomhet til mangfold, interessekonflikter og disharmoni, altså premissene for et demokratisk fellesskap. En forståelse som problematiseres i denne avhandlingen gjennom Biestas (2007) fremskriving av subjektiveringsdimensjonen, der barns frihet til å handle og være på ulike måter er en nødvendighet for en medvirkende demokratisk praksis. Ut fra en slik forståelse vil barns rett til medvirkning bare gi mening innenfor et fellesskap, der man sammen ivaretar hverandres rettigheter og ansvar (Ife, 2009). Denne forståelsen kan kobles til et demokratisk perspektiv på medvirkning (Correia, Camilo, Aguiar & Amaro, 2019), der demokrati fremstilles som gjensidige prosesser. I denne avhandlingen innebærer dette intersubjektive situasjoner der personalet og barna er i kommunikasjon med to eller flere barn, der barna på ulike måter har muligheter for å ta initiativ, og der initiativet følges opp og responderes på av andre.

Samtidig må man også slippe den andre til ved å lytte, vente og skape rom for ivaretakelsen av andres initiativer (Biesta, 2007).

Ettersom barnehagen består av grupper med barn, er det ikke tilstrekkelig at personalet har en individorientert pedagogikk (Bøe, Hognestad, Steinnes, Fimreite & Moser, 2019), der for eksempel enkeltbarns rett til å velge og bli lyttet til er i fokus. Ifølge rammeplanens føringer må det også være en orientering mot fellesskapet for ivaretakelse av en demokratisk medvirkende praksis (Kunnskapsdepartementet, 2017).

Dette gir et inntrykk av at det politisk er en økende bevissthet om betydningen av å ha kunnskaper om hvordan medvirkning også må ses

og implementeres fra et fellesskapsperspektiv, ettersom barnehagen er en arena hvor barn er sammen med andre barn og voksne i grupper og i fellesskap. Samtidig kan vi lese i rammeplanen (Kunnskapsdepartementet, 2017) at medvirkning også kobles til en individorientering, der medvirkning for eksempel beskrives som enkeltbarns muligheter til å uttrykke sitt syn på barnehagens daglige virksomhet, samt at medvirkning skal tilpasses barnets alder, modenhet, erfaringer, individuelle forutsetninger og behov (ibid., s. 27). Slik kan en si at rammeplanen ivaretar barns individuelle behov for medvirkning, samtidig som den anerkjenner verdien av barns deltakelse i fellesskap som vilkår for å medvirke. Jeg tenker at Løvlies (2004) beskrivelse av at individualitet er demokratiets livsnerve, og at fellesskapet er dets vekstbetingelser, passer inn i måten forholdet mellom individualitet og fellesskap forstås på i denne avhandlingen. Løvlie (2004, s. 313) mener at man i dagens mangfoldige samfunn krever en annen tilnærming til individualitet og fellesskap enn det vi har hatt tidligere, noe som ofte omtales som nyindividualisme. Denne problematikken belyses i denne avhandlingen gjennom at jeg retter fokus på medvirkning i fellesskap ut fra en forståelse av at demokrati handler om likhet og rettferdighet, men at det også handler om hvordan man møter andres forskjellighet.

I den korte gjennomgangen ovenfor har jeg problematisert ulike forståelser og perspektiver på medvirkning. Jeg har trukket frem gruppe- versus individ-perspektivet, der orienteringen mot økt fokus på kollektive prosesser fremheves som en sentral del i problematiseringen av medvirkningsbegrepet.

Denne avhandlingens perspektiv på medvirkning i fellesskap tar utgangspunkt i intersubjektive situasjoner der to eller flere barn har muligheter for å delta, bli inkludert, akseptert og engasjert i fellesskap med andre. Det er også sentralt at barna på ulike måter skal ha muligheter til å ta initiativ, og at initiativene følges opp og responderes på av andre.

Neste kapittel inneholder en gjennomgang av forskning som har ulike innfallsvinkler og perspektiver på medvirkning.