Opplysningsplikten til barneverntjenesten følger av helsepersonelloven § 33. Av første ledd fremgår at den som yter helsehjelp skal være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten.
Opplysningsplikten følger av andre ledd. Helsepersonell skal etter denne bestemmelsen
«uten hinder av taushetsplikt etter § 21 melde fra til barneverntjenesten uten ugrunnet opphold
a) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt,
b) når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring,
c) når et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt
kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd, d) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel.»
Etter tredje ledd plikter helsepersonell også å gi opplysninger etter pålegg fra
barneverntjenesten, jf. bvl. § 6-4 annet ledd. Denne plikten analyseres ikke nærmere her, da det er barneverntjenesten som vurderer om vilkårene for pålegg er oppfylt.272 Dermed har
271 Avsnitt 17.
272 Prop. 169 L (2016-2017) Endringer i barnevernloven mv. (bedre rettssikkerhet for barn og foreldre) s. 149.
dette en noe annen karakter enn opplysningsplikten for øvrig, og volder ikke de samme tolkningsproblemer i forholdet til avvergingsplikten.
Av fjerde ledd fremgår at det i helseinstitusjoner skal utpekes en person som har ansvaret for videreformidling av opplysninger etter andre og tredje ledd. Vedkommende skal gi melder tilbakemelding på om melding etter andre ledd er videreformidlet, og dersom det ikke er det, skal dette begrunnes. Dersom melder fortsatt mener at vilkårene er oppfylt, har vedkommende likevel et ansvar for selv å varsle. Det er med andre ord et personlig ansvar for helsepersonell å varsle barneverntjenesten dersom den som er satt til å videreformidle opplysningene ikke gjør dette.
I forarbeidene vises det til at samtykke normalt bør forsøkes innhentet før opplysninger videreformidles, dersom dette ikke kommer i strid med formålet om å avhjelpe en situasjon som kan medføre skade på barnet, jf. også bvl. § 6-4 femte ledd. 273
Av hpl. § 33 første ledd følger som nevnt at helsepersonell skal være «oppmerksom» på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten. Dette må innebære at de har en viss plikt til å få klarhet i barns situasjon dersom de har holdepunkter som tilsier at det kan være behov for tiltak fra barneverntjenesten. Det kan imidlertid ikke følge av første ledd at helsepersonell har noen plikt til å innhente opplysninger ut over det som naturlig følger av deres stilling, for eksempel fra andre tjenester. Dette vil være i strid med taushetsplikten, og det er barneverntjenesten som har hjemmel til innhenting av opplysninger uten samtykke etter bvl. § 6-4 andre ledd, jf. fvl. § 17.
Opplysningsplikten i hpl. § 33 andre ledd innebærer at helsepersonell uten ugrunnet opphold skal melde fra til barneverntjenesten når vilkårene er oppfylt. Dermed er det etter denne ordlyden ikke åpnet for alternative handlinger, plikten kan kun oppfylles ved melding til den kommunale barneverntjenesten. Dette fremgår også av forarbeidene til den tilsvarende bestemmelsen i bvl. § 6-4, hvor det uttales at opplysningsplikten ikke faller bort ved at vedkommende selv forsøker å avhjelpe situasjonen.274
Ordlyden «uten ugrunnet opphold» tilsier at barneverntjenesten skal varsles så snart det er praktisk mulig etter opplysningsplikten har inntrådt. I forarbeidene uttales at dette innebærer at det ikke skal foretas ytterligere undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte bekymringen når
273 Ot.prp. nr. 13 (1998-1999) s. 233.
274 Prop. 169 L (2016-2017) s. 146.
først opplysningsplikten foreligger, da det er barneverntjenesten som har ansvaret for å gjennomføre de undersøkelser som er nødvendige for å avklare barnets omsorgssituasjon og behov for barneverntiltak.275
Dersom dette ses i sammenheng med den plikten som følger av første ledd til å være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak, kan det trekkes en grense for hvor langt helsepersonell kan gå i å selv undersøke saken. Dersom de ikke har nok informasjon om barnets situasjon til at opplysningsplikten er inntrådt, kan de gjennom det som følger av egne arbeidsoppgaver innhente informasjon, men straks vilkårene for opplysningsplikt er oppfylt, skal det meldes til barneverntjenesten uten ytterligere undersøkelser.
Det presiseres i forarbeidene at det kan tenkes tilfeller der det er forsvarlig å ikke varsle straks bekymringen oppstår, særlig der det av hensyn til barnet er behov for å planlegge
meldingstidspunktet. Men det understrekes så i det følgende at «uten ugrunnet opphold» er ment å tolkes strengt, og at den praktiske hovedregelen er at meldingen skal sendes
umiddelbart.276
Plikten inntrer når det er «grunn til å tro» at alternativene i bokstavene a, b og d foreligger.
For bokstav c inntrer opplysningsplikten når et barn «viser alvorlige atferdsvansker» ved alvorlig kriminalitet, rusbruk og lignende normløs atferd. Altså må det foreligge sikker
kunnskap om denne atferden for at plikten skal inntre etter dette alternativet. Ordlyden «grunn til å tro» må etter en språklig forståelse innebære at det ikke er nødvendig med hverken sikker kunnskap eller sannsynlighetsovervekt. Samtidig må det foreligge noen konkrete
holdepunkter som gir «grunn» til å mistenke at barnet er utsatt for de beskrevne forhold. Av forarbeidene til bvl. § 6-4 fremgår at det må foreligge mer enn en vag og udefinerbar
mistanke, og at kravet er oppfylt dersom bekymringen er begrunnet i konkrete forhold knyttet til det enkelte barnets situasjon.277
Bokstav a
Opplysningsplikt etter bokstav a foreligger når det er «grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig
omsorgssvikt». Ordlyden «mishandlet» tilsier at det er tale om vold eller andre alvorlige
275 Op.cit.
276 Op.cit.
277 Prop. 169 L (2016-2017) s. 147.
krenkelser. «Alvorlige mangler» ved omsorgen og «alvorlig omsorgssvikt» indikerer at ikke enhver mangel ved omsorgen utløser opplysningsplikt. Det må være de mer kvalifiserte avvik som omfattes av dette vilkåret. Det er likevel vanskelig ut fra ordlyden å trekke opp en
nærmere grense.
Departementet uttaler at det ikke er mulig å fullt ut definere hva som kan utgjøre «annen alvorlig omsorgssvikt», men legger til grunn at begrepet blant annet omfatter seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og menneskehandel.278 Videre fremgår det at alvorlig omsorgssvikt innebærer en «betydelig sviktende ivaretakelse av barnets
grunnleggende behov for stimulering, oppfølging og beskyttelse».279 Med dette siste siktes det sannsynligvis til «alvorlige mangler ved den daglige omsorgen», ettersom dette alternativet ikke er nærmere kommentert i forarbeidene. Hva gjelder begrepet mishandling fremgår det at det dreier seg om «alvorlig fysisk eller psykisk krenkelse som kan ha vart over tid».280
Videre følger det av ordlyden at opplysningsplikten gjelder der barn «blir eller vil bli» utsatt for mishandling eller alvorlig omsorgssvikt. Dette tydeliggjør at plikten omfatter tilfeller der det er grunn til å tro at barnet kan havne i en slik situasjon i fremtiden. Det uttales i
forarbeidene at presiseringen primært er ment å omfatte nær fremtid, og nevner som eksempler mistanke om kjønnslemlestelse eller tvangsgifte.281 Disse uttalelsene tyder på at det ved en fremtidsvurdering må foreligge holdepunkter som tilsier at det er en nærliggende og konkret risiko for at barnet vil bli utsatt for mishandling eller omsorgssvikt.
Bokstav b
Etter alternativet i hpl. § 33 andre ledd bokstav b, foreligger opplysningsplikt dersom det er
«grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller
opplæring». I forarbeidene presiseres at dette også vil omfattes av «alvorlig omsorgssvikt» i bokstav a, men at alternativet er tatt med av opplysningshensyn.282 Videre fremgår at
alternativet omfatter barn med psykiske vansker, og at bestemmelsen utelukkende er ment for tilfeller der det er omsorgspersonene som ikke sørger for å følge opp helsehjelpen, da det i
278 Prop. 169 L (2016-2017) s. 147.
279 Op.cit.
280 Op.cit.
281 Op.cit.
282 Op.cit.
utgangspunktet er det offentlige som har ansvaret for at barn med særlige behov får dekket disse.283
Bokstav c
Bokstav c knytter seg til de tilfeller der det er barnets egen atferd som utløser bekymringen.
Bestemmelsen har dermed ikke direkte overlappende anvendelsesområde med strl. § 196, med mindre barnets kriminalitet er av en slik karakter at den kan omfattes av
avvergingsplikten for å beskytte andre enn barnet selv. En nærmere analyse av hva som ligger i «alvorlige atferdsvansker» foretas derfor ikke her. Det kan selvsagt være slik at barnets atferdsvansker knytter seg til egen omsorgssituasjon på en slik måte at også avvergingsplikten i strl. § 196 er inntrådt. Da vil det imidlertid være opplysninger om omsorgssituasjonen som gjør at et av de andre alternativene i hpl. § 33 foreligger, og opplysningsplikt til barneverntjenesten foreligger da også på dette grunnlaget.
Bokstav d
Av bokstav d fremgår at opplysningsplikten til barneverntjenesten også gjelder dersom det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel. Det forutsettes i
forarbeidene at også dette alternativet i utgangspunktet omfattes av bokstav a, men at menneskehandel har enkelte særtrekk som gir grunn til å nevne det eksplisitt.284