Noen begreper knyttet til husholdningenes inntekter

En personhusholdning kan ha inntekt fra flere kilder, utenom lønnsinntekt. Blandet inntekt er driftsresultatet fra næringsvirksomhet og som tilfaller husholdningssektoren. Den inkluderer avlønning for arbeid utført av eierne eller deres familie. Blandet inntekt inkluderer også en beregnet avkastning av boligkapitalen (ofte omtalt som driftsresultatet fra egen bolig).

Husholdningene kan ha formuesinntekter som består av renteinntekter på bankinnskudd, utbytte på aksjer, avkastning på forsikringskrav og leieinntekter fra landeiendom. Husholdningen kan også ha inntekter fra pensjoner og trygder.

Det er grunn til å merke seg at varige konsumgoder utenom bolig ifølge konvensjonene i nasjonalregnskapet regnes som konsumert i sin helhet det året de anskaffes. I tråd med dette inngår derfor ikke beregnet avkastning på varige konsumgoder utenom bolig som inntekt i nasjonalregnskapets inntektsregnskap. Husholdningene er derimot eiere av produksjonssektoren for boligtjenester, og mottar den beregnede avkastningen på boligkapitalen som en del av sin inntekt.

Tallene i dette kapittelet inneholder også inntektene og utgiftene til ideelle organisasjoner. Ideelle organisasjoner er enheter som tilbyr sine tjenester til husholdningene, og som hovedsakelig er engasjert i ikke-markedsrettet virksomhet. Deres hovedinntektskilder er overføringer fra offentlig forvaltning, medlemskontingenter og frivillige bidrag fra husholdninger og foretak.

Beregninger av disponibel realinntekt krever en omregning til faste priser, dvs. en må dividere den løpende inntekten med en prisindeks. Valget av prisindeks er ikke opplagt. Det vanlige er å deflatere husholdningenes inntekter med en felles prisindeks – enten konsumprisindeksen eller nasjonalregnskapets prisindeks for husholdningers og ideelle organisasjoners totale forbruk. I beregningene i kapittel 5.1 er den sistnevnte prisindeksen benyttet.

Det bør nevnes at enkelte inntektskomponenter som inntektsføres i nasjonalregnskapet, ikke utbetales til husholdningene det aktuelle året. Et eksempel på dette er avkastning på husholdningenes

forsikringskrav som føres som inntekt og deretter inngår i husholdningenes finansinvesteringer.

Husholdningenes forsikringskrav er i hovedsak verdien av beholdningene i livsforsikring og pensjonsfond.

Omvurdering av aktiva og lignende ikke realiserte aksjegevinster/tap, endringer i verdien av

boligkapitalen og lignende, inngår ikke i begrepet disponibel inntekt. Slike omvurderinger av aktiva vil påvirke forbruksmulighetene over tid, men hører begrepsmessig hjemme i et kapitalregnskap for husholdningene.

Indirekte målte bank- og finanstjenester defineres som tjenester produsert av finansielle foretak som de ikke tar betalt for ved hjelp av gebyrer, men gjennom rentemarginer. Med det menes at

finansinstitusjonene har lavere rente på innskudd/innlån enn på utlån. Siden det er knyttet administrasjon og ressursbruk til disse indirekte betalte bank- og finanstjenestene,

betraktes de som produksjon i finansinstitusjonene og kalles indirekte målte bank- og finanstjenester.

Husholdningenes del av rentemarginene defineres som en del av deres konsum. Tilsvarende beløp tillegges disponibel inntekt. Samme beløp blir konsumert av husholdningene slik at rentemarginene påvirker ikke husholdningenes sparing.

5.2

Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger

I forrige avsnitt ble husholdningenes samlede disponible realinntekt, hvor alle typer inntekter inngår (jf. boks 5.1), omtalt. I dette avsnittet er det utviklingen i reallønn etter skatt for ulike grupper som studeres. Utviklingen i reallønn etter skatt bestemmes av forløpene til lønn, skatt og prisstigning.

5.2.1 Reallønn etter skatt fra 2009 til 2011

Maksimal skatt på alminnelig inntekt har vært 28 prosent siden 1992. Maksimal marginalskatt på lønn i denne perioden er gjengitt i tabell 5.3. Inntektsgrenser mv. for inntektsårene fra 2006 til 2012 framgår i tabell 4.1 i vedlegg 4.

Tabell 19.3 Maksimal skatt på alminnelig inntekt og lønn. 1992-2012.

År Maksimal skatt på

alminnelig inntekt.

Prosent

Maksimal marginalskatt på lønnsinntekt. Prosent

1992 28 48,8

1993-1998 28 49,5

1999 28 49,3

2000-2004 28 55,3

2005 28 51,3

2006-2012 28 47,8

Kilde: Finansdepartementet.

I tabell 5.4 legger utvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for de viktigste forhandlingsområdene fra 2009 til 2011. Det er tatt utgangspunkt i gjennomsnittlig nivå og vekst i årslønn som vist i tabellene 1.1 og 1.2. Det er videre sett bort fra endringer i skattemessige fradrag den enkelte måtte ha hatt utover standardfradrag.

Tabell 5.4 viser at lønnstakere som har hatt en årslønn og en lønnsvekst som tilsvarer

gjennomsnittet for alle grupper, har fått en økning i reallønn etter skatt på 3 prosent fra 2010 til 2011. Dette er knapt 1,9 prosentpoeng høyere enn veksten i reallønn etter skatt fra 2009 til 2010.

Dette skyldes at lønnsveksten fra 2010 til 2011 var noe høyere og at prisveksten fra 2010 til 2011 klart lavere. Reallønnsveksten var om lag på gjennomsnittet i de fleste forhandlingsområdene.

Tabell 19.4 Gjennomsnittlig årslønn, lønnsvekst, og reallønnsvekst etter skatt for utvalgte forhandlingsområder. Lønnstakere i klasse 1 med gjennomsnittlig årslønn og med standardfradrag. Vekst i prosent

2010 2011

Industriarbeidere ¹ 378 600 3,6 1,1 4¼ 2,9

Industrifunksjonærer ² 580 000 4,3 1,6 4½ 3,0

Ansatte i Virke-bedrifter i

1 Gjelder for industriarbeidere i NHO-bedrifter med gjennomsnittlig avtalefestet normalarbeidstid, for dagarbeidere betyr dette 37,5 t/uke.

2 Industrifunksjonærer i NHO-bedrifter.

3 Tall for Virke-bedrifter i varehandel er for heltidsansatte.

4 Dekker noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring. Tall for heltidsansatte.

5 Inklusive skoleverket.

6 Gjennomsnittet gjelder alle grupper, også de som ikke inngår i tabellen.

7 Bonusutbetalinger trakk lønnsveksten opp i 2010 og 2011.

8 Årslønnsveksten for det statlige tariffområdet inkluderer ny arbeidstidsavtale for politi- og lensmannsetaten med et bidrag på 0,6 prosentpoeng og omlegging av beregningsmetode som anslås å ha bidratt med inntil 0,3 prosentpoeng.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Beregningsutvalget har også sett på kjøpekraftsutviklingen for ulike husholdningstyper. I tabell 5.5 har en beregnet utvikling i reallønn etter skatt for lønnstakere med en lønnsinntekt i 2010 på henholdsvis 300 000 kroner, 550 000 kroner og 750 000 kroner. Beregningene er utført for enslige lønnstakere hhv. uten barn og med ett barn, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar med to barn der begge ektefeller er sysselsatt.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 5.2. Utvalget har i beregningene i tabell 5.5 lagt til grunn en lønnsvekst på 3,7 prosent fra 2009 til 2010 og 4,3 prosent fra 2010 til 2011.

Tabell 5.5 illustrerer hvordan kjøpekraften for noen utvalgte husholdningstyper, med og uten barn, påvirkes av skatteendringene de to siste årene. Med de forutsetningene som er valgt, varierer økningen i reallønnen etter skatt fra 2010 til 2011 for de utvalgte husholdningstyper fra 2,5 prosent til 2,9 prosent. Veksten i reallønn etter skatt er gjennomgående minst for

husholdningstyper med barn. Det skyldes at barnetrygden ble videreført nominelt fra 2010 til 2011.

Boks 5.2 Beregninger av endringer i reallønn etter skatt