Nærmere om bestemmelsens innhold

lovgivningen som gjelder for andre forvaltningsorganer, som i likningsloven og forskrift til utlendingsloven.

Selv om det foreligger en opplysningsplikt, er det kommunen i NAV som avgjør om de innehar opplysninger som omfattes av plikten, samt omfanget av opplysningene som

eventuelt skal gis. De taushetsbelagte opplysningene som gis skal være begrenset til det som omfattes av opplysningsplikten. Det er for eksempel ikke anledning til å gi

forvaltningsorganet som pålegger avgivelse av opplysninger tilgang til en tjenestemottakers saksdokumenter slik at organet selv kan finne frem til opplysningene de trenger.

Se også

§ 41 anvendelse av forvaltningsloven ‘særlig om samtykke’

§ 45 opplysningsplikt til barnevernstjenesten Forvaltningsloven:

§ 13 taushetsplikt

§ 13a begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelse

§ 13b begrensninger av taushetsplikten ut fra private eller offentlige interesser

§ 13c informasjon om taushetsplikt, oppbevaring av opplysninger undergitt taushetsplikt

§ 13d opplysninger til bruk for forsking og

§ 13e forskeres taushetsplikt,

NAV-loven § 7 taushetsplikt, § 8 gjensidig bistand mellom Arbeids- og velferdsetaten og sosialtjenesten, § 16 behandling av personopplysninger ved det felles lokale kontoret

§ 45. Opplysningsplikt til barnevernstjenesten

Personell som arbeider innenfor rammen av denne loven skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenestens side.

Uten hinder av taushetsplikt skal personellet av eget tiltak gi opplysninger til

barnevernstjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barnevernstjenester §§ 10 til 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige adferdsvansker, jf. samme lov § 4-24.

Organene som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, kan også pålegge personellet å gi slike opplysninger.

5.45.2.1 Oppmerksomhetsplikten

NAV-kontoret møter mange tjenestemottakere som er foreldre, og forvalter tjenester som er av vesentlig betydning for barnefamilier. Kontoret har derfor kunnskap om hvilke forhold utsatte barn og unge lever under.

Loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Barn og unge er spesielt sårbare i vanskelige situasjoner og det er viktig at deres særskilte behov blir ivaretatt i familiens møte med NAV-kontoret. Kontoret skal ta hensyn til barn og unges velferd og behov i utforming av tjenestene, og skal bidra til at foreldre får mulighet til å ivareta sitt foreldreansvar. Samarbeid med andre instanser kan være nødvendig.

Hvis det er grunn til bekymring for barnets eller den unges livssituasjon, skal dette undersøkes nærmere gjennom samtale med foreldrene. Forhold som gir grunn til bekymring kan være at foreldrene har gjentatte økonomiske disponeringsproblemer, en ustabil livs- eller bosituasjon, store helseplager, rusproblemer eller selv gir uttrykk for bekymring for barnet. NAV-kontoret skal bidra til å finne løsninger sammen med foreldrene. Dette kan være i form av tjenester etter loven eller gjennom samarbeid med andre instanser, som barneverntjenesten,

pedagogisk-psykologisk tjeneste og helsestasjonstjenesten.

For å kunne ivareta oppmerksomhetsplikten, må NAV-kontoret kjenne til barneverntjenestens generelle hjelpetiltak, som støttekontakt, besøkshjem, avlastningstiltak i hjemmet, opphold i sentre for foreldre og barn, eller andre foreldrestøttende tiltak.

Oppmerksomhetsplikten gir i seg selv verken rett eller plikt til å gi opplysninger til

barneverntjenesten. Ved å oppfylle sin oppmerksomhetsplikt kan NAV-kontoret imidlertid bli kjent med forhold som gjør at kontoret må vurdere om det har plikt til melde fra til

barneverntjenesten.

5.45.2.2 Opplysningsplikt av eget tiltak

NAV-kontoret har i visse tilfeller opplysningsplikt til barneverntjenesten. Opplysningsplikten gjelder overfor barn og unge.

Plikten til å melde fra til barneverntjenesten gjelder tilfeller og situasjoner omtalt i barnevernloven §§ 4-10 til 4-12 og § 4-24:

 dersom det er grunn til å tro at et barn lider av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og dersom foreldrene ikke sørger for at barnet kommet til undersøkelse og behandling

 dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket særlige behov for behandling eller opplæring

 dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling

 dersom det er mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet

 dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet

 dersom et barn har vist alvorlige atferdsvansker ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet, ved vedvarende misbruk av rusmidler eller på annen måte

Plikten til å melde fra til barneverntjenesten omfatter tilfeller der det er grunn til å tro at det foreligger alvorlig omsorgssvikt. Det er den enkelte ansatte som har meldeplikt, og dette er et selvstendig og personlig ansvar. Hvordan vedkommende har fått opplysningene er uten betydning. Det mest nærliggende er gjennom å oppfylle oppmerksomhetsplikten i kontakten med foreldrene. Det må vurderes konkret om opplysningene gir grunn til bekymring for om barnet befinner seg i en situasjon som utløser plikt til å melde fra. Det kreves ikke at den ansatte er sikker på at barnets situasjon er alvorlig, men det må foreligge mer enn en vag mistanke om at dette er tilfelle.

Når opplysningsplikten foreligger, skal den ansatte umiddelbart melde fra til

barneverntjenesten. Det skal ikke foretas ytterligere undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte bekymringen. Opplysningsplikten faller ikke bort selv om vedkommende selv forsøker å avhjelpe situasjonen. Skulle situasjonen vise seg å være mindre alvorlig enn antatt, har den som ga opplysningene til barnevernet likevel ikke brutt taushetsplikten.

Meldingen til barneverntjenesten skal være fra navngitt ansatt, eller vedkommendes leder, slik at barneverntjenesten på best mulig måte kan vurdere innholdet i meldingen og behovet for å innhente ytterligere opplysninger. NAV-kontoret bør utarbeide rutiner for hvordan

opplysningsplikten skal ivaretas.

5.45.2.3 Opplysningsplikt etter pålegg

Alle organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernloven, som

barneverntjenesten, fylkesnemnda og fylkesmannen, kan pålegge NAV-kontoret å gi

opplysninger uavhengig av taushetsplikten. Pålegget må til en viss grad konkretisere hva slags opplysninger som skal gis. Både den som blir pålagt å gi opplysninger og den som gir

pålegget, har et ansvar for å unngå at taushetsbelagt informasjon videreformidles i et større omfang enn nødvendig.

5.45.2.4 Anonyme drøftinger

Den enkelte ansatte ved NAV-kontoret kan kontakte barneverntjenesten for anonyme drøftinger hvis vedkommende trenger råd om hvordan det er best å ta opp barn eller unges situasjon med foreldrene, trenger informasjon om hva barneverntjenesten kan bidra med eller ønsker å diskutere aktuelle problemstillinger.

Det kan også være nyttig å diskutere med fagpersoner hvorvidt en bekymring for et barn er så alvorlig at det foreligger opplysningsplikt til barneverntjenesten, eller om foreldrene bør eller ikke bør informeres om en melding.

Drøftingene skal være anonyme. Dette innebærer at det ikke skal brukes navn, adresser eller andre opplysninger som kan avsløre barnet eller foreldrene identitet.

Se også

Barneverntjenesteloven:

§ 4-10 vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling

§ 4-11 vedtak om behandling av barn som har særlige behandlings- og opplæringsbehov

§ 4-12 vedtak om å overta omsorgen for et barn

§ 4-24 plassering og tilbakehold i institusjon uten eget samtykke

§ 6-4 innhenting av opplysninger

§ 46. Folkevalgt organs sammensetning i enkeltsaker

Dersom et folkevalgt organ etter kommunestyrets beslutning skal behandle saker vedrørende enkeltpersoner etter denne loven, skal organet ha tre til fem medlemmer.