Jobbet på Edda og bodde på Kielland. Gikk over gangbroen. Jobbet med å bygge Edda ferdig, den var ny.
Hva skjedde ulykkesdagen?
Satt midt i den største kinosalen når det kom to kraftige rist – ikke noe smell som i en eksplosjon, men en mekanisk lyd av noe som brekker. Bølgene slo opp i riggen.
Det var ikke så lenge etter at filmen hadde begynt Riggen tippet og alt kom rennende mot oss.
Det var tynne vegger som knuste og ting kom farende mot oss. Det kom et bordtennisbord
Jeg glei ut av slippende, var barbeint i bukse og t-shirt. Vi var sjanseløse. Fikk tunnelsyn. Min eneste tanke var å overleve.
Jeg visste om en snarvei ut av kinosalen. Det var en luke som jeg måtte hoppe opp til den. Fikk tak med fingrene og fikk heist meg opp og ut. Man får uante krefter i en sik situasjon. Ingen andre gikk ut samme vei.
Så en som hoppet svalestup, og kom seg opp i basket. Det er en nordlending som bor på Nordheim.
JEG FIKK DEN SISTE REDNINGSVESTEN I KASSEN.
Fant en redningsvest, stod og tenkte. Det var mange ble knust av lause ting. Han som sprang ved siden av meg fikk trucken i seg, derfor kom ikke han i land.
På dekk ble livbåten knust. Jeg så at folk hoppet i sjøen, og men tenkte at det ikke var så jævla smart. Gikk ned skaftet. Det kom mange folk etter meg. Kom meg opp på kula. Klatret oppover mens jeg holdt meg i wiren. Den lå over pongtongen og ble smalere og smalere. De bak meg fikk wiren over seg da den røk– ca 10-20 personer. Plattformen tippet rundt, og jeg for på sjøen. Livet kom gjennom hodet i løpet av på 20 sekund.
Jeg var langt under. Min eneste tane var å holde på redningsvesten. Du får et tunnelsyn.
Tomme oljefat og annet vrakgods kom fykende opp under meg. Jeg ble slått inn i rørene og var blå fra livet og ned etterpå.
Kom opp på overflaten Jeg hadde ikke lenger følelse i beina. Det kom en båt(en slags robåt) seilende forbi som var fylt opp med vann. Jeg kravlet meg opp i den. Det satt en på noen paller.
En engelskmann klarte å snu en flåte som var kastet ut fra Eddaplattformen. Jeg klarte å ta meg over til denne.
Vi var ca 10 personer i flåten. Vi satt til livet i vann. Alt redningsutstyr var vekke. Her var vi i 3 timer. Noen var såret. Folk spydde. Vi auste vann med skorne og hold presseningen fast med hendene. Så kom det et engelsk helikopter.
Vi ble tatt opp med sele, en etter en. Redningsmann som kom ned, svømte i vannet bort til flåten, og tok oss opp. Redningsmannen het Mike Yarwood.
Følte meg redda når jeg kom meg opp på flåten, men kulden kunne tatt oss. Eg hadde 35 grader i kroppstemp. Alle som kom opp på flåten klarte seg.
Vi ble tatt til Ekofisk hotellet. Vi fikk klær, og ble massert.
Jeg hadde en bror på samme feltet. De fikk beskjed ganske fort om hvem som var reddet.
Var på Rogaland sykehus, en dag og så var det him. Gikk først og handlet nye klær med kjeledresser. Folk i byen visste hva vi var ute på. Det var en representant fra HMV som ga oss anledning til å kjøpe klær. Vi fikk klærne.
Tok westamaran him. Hadde følge med Otto Grinde, Andreassen (død). Jeg var nok en av de første som reiste him.
OPPFØLGING
HMV var en slett bedrift å jobbe for. Fikk ingen oppfølging etterpå fra arbeidsgiver. Gikk hime uten sykemelding, uten jobb og uten lønn, veldig dårlig. Fikk erstatning på 25 000,-
Hadde vært ute i 2 år. Ble ikke ble tatt kontaktet. Ble glemt. Måtte finne ny jobb. Har arbeidet i industrien hele tiden.
ÅRSAK TIL ULYKKEN
Feil i konstruksjonen, sprekker, utmattelse, så strammet de kjettingene altfor mye, når de forhalte plattformen.
Ingenting var snøsikret på Kielland, gassflasker og boreutstyr kom fykende gjennom veggene.
TREFFENE
Har ikke vært på treffene fro overlevende. Fikk en forespørsel en gang. Har ikke hatt behov.
Ikke noe jeg tenker på. Var heller ikke i begravelsene.
KONSEKVENSER ETTERPÅ
Jeg har blitt mer observant, sjekker ting som er nytt, stoler ikke på folk, mer skeptisk, liker å vite hvor rømningsveiene er på nye steder.
Det er pengene som rår. Kielland hadde ikke særlig betydning. Det ble kanskje noe mer sikkerhetskurs og livbåtvelter etterpå, men alt sånt blir fort glemt.
Svein Inge Jensen i HMV var der sammen med meg. Har kontakt med han, men vi snakker aldri om det som hendte.
Jeg har klart å legge dette bak meg. En jeg kjenner har ikke jobbet siden. Han sliter.
(Nåværende kone sier han hadde mareritt fra tid til annen 9 år etter hendelsen.
BBC
Var med i TV-programmet ”This is your Life” (BBC) om redningsmannen Mike Yarwood.
Det var også en reportasje i Hjemmet.
Engelsmennene de hadde mer fokus på sikkerhet.
L
EIFJ
ØRGENM
YKLAND,
MALER, M
ARITIMS
ERVICE, O
IS
Av Marie Smith-Solbakken 9. November 2015, Voreland PERSONALIA
1948
Leifmykland@gmail.com
GJENNOMFØRING OG BRUK
Samtale gjennomført på Voreland hjemme hos Mykland. Foto gjennomført av Tord F Paulsen.
Det ble ført notat fra samtalen. Notat lest opp på telefon 9. Juli 2016. Det ble gjort noen korreksjoner og noen tilføyelser. Det er samtykket i at notatet kan brukes som et grunnlagsdokument i fremstilling av Alexander L Kiellandulykken herunder fotofortelling, essays og polyfoni som er en sammenstilling av ulike utsagn fra ulike personer. Notat oversendt til Mykland på mail 9. Juli 2016. Samtykke gitt 9. juli 2016.
Samtykket i at notat fra samtalen offentliggjøres og inngår i minnesamling om Alexander L.
Kielland-ulykken som overleveres Norsk oljemuseum, Statsarkivet i Stavanger, Nasjonalbiblioteket og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek for at ettertiden får del i dette.
(Telefon 23.01.2019).
BAKGRUNN
Ansatt i Maritim service i OiS 1977: maler på Frigg
1978: Malerformann på Ekofiskfeltet
BODDE PÅ DEKK
Bodde ganske mye på Kielland. Bodde i tredje etasje i tomannslugarer. En som arbeidet på natt og en som arbeidet på dag.
SISTE TUR PÅ KIELLAND
Husker ikke hvor langt ute i perioden jeg var. Jeg arbeidet på Albuskjell Foxtrot. Siste dagen var det så mye tåke at jeg kom meg ikke på jobb. Det var siste overnatting på Kielland. Vi hadde pakket sammen sakene våre, fordi vi skulle flytte over på en annen rigg. Kielland skulle inn til Stavanger klassing. Den lå på dispensasjon der ute.
Kom ikke på jobb om morgen. Det var på grunn av tåke, så blåste opp til uvær utover dagen.
Det ble middag i halvsekstia. Hadde valget etterpå å gå på lugaren eller kino. Jeg gikk på lugaren. Så det skjedde før sju.
KIELLAND KRENGER OG VELTER
Rist og smell og riggen krenga over. Hoppet ut av køya og seilte mot døra. Meg og stolen gikk rett i døra, der kantret skapene.
Gikk ruta ut til livbåt. Livbåt 4 hadde de begynt å låre den ned. Den ble knust til pinneved. Den hang i den ene kroken, og hang og slang mot leggen helt nede på pongtongen, mot Edda. De hadde bare klart å løste ut den ene kroken.
Gikk på utsiden av veggen på boligkvarteret, kom opp på det høyeste punktet. Fant en livvest.
Det var ganske mange som stod der og ventet. Det var ingen som regnet med at den ville tippe rundt. Regnet med at vi ville kunne bli reddet av et helikopter.
Når jeg gikk langs veggen, kunne jeg se at det var folk inne i de vinduene som ikke kom seg ut av lugarene fordi døra var sperret. Hadde jeg hatt noe å slå med kunne jeg gjort det. En som jeg jobbet med ”arendalsvensken”. Jeg tror jeg så han gjennom vinduet. Han ble aldri funnet.
Han var svensk og bodde i Arendal.
Fortøyningswiren stod som en felestreng, den røyk, den kom som ei kula, traff mange, slo i hjel mange folk. Jeg vurderte det slik at nå hopper vi heller i havet. Prøvde å gå på leggen et stykke, krøyp på utsiden av leggen, prøvde å beregne bølgene, hoppet ned i en bølgedal og det tok uendelig lang tid å komme opp. Var ikke så mye å gjøre og se. Når jeg kom opp så jeg Edda plattformen. Det kom ei gummiflåte flytende opp ned. Vi var to eller tre mann som fikk fatt i tauene, og fikk snudd den.
Dette hadde vi trent på. Vi visst hvordan vi kunne snu ei flåte i vann. Hang i tauet. Fikk den mot vinden, og to mann gikk under, så klarte vi å snu den, allerede da jeg dro meg inn i flåten var jeg nummen i beina. Først var vi tre mann, så kom de flytende og svømmende den ene etter den andre, og vi dro de inn de vi kunne. Tilslutt var vi ti mann i flåten. Vi dreiv fort vekk og ble alene i bølgene, det var ikke mer å se eller redde.
FLÅTEN
Aldri hørt så mye banning. Til å begynne med satt vi bare der. Satt der i fire timer. Vi håpet at noen så oss, vi så supplybåter, men de så ikke oss. Det var begrenset hvor mye vi ville åpne flåten. Så fort vi kikket ut ble det iskaldt. Vi satt til livet i vann og var klissvåte. Det ble det stille etter hvert. Det ble mørkt og noen begynte å duppe og sovne. Det hadde vi også lært at vi ikke skulle sovne. Så vi vekket hverandre. Noen ble sjøsyke og bare satt og spydde. Jeg holdt
Vi hadde omsorg for hverandre da vi redde oss. Han litt eldre skøyet vi med, så han ikke sovnet.
Akkurat det samme når vi skulle opp av flåten, det var ingen som trengte seg frem. Det var stille og rolig.
En som ikke hadde livvest, han hadde ikke vest når Kielland kantret. Han spurte hva skal jeg gjøre da ? Du får bare hoppe, svarte jeg, så får vi se om vi finner deg. Han kom med i flåten.
Det var en litt eldre haugesunder. Det var ikke mange nok vester til alle. Følte litt mer trygghet med vest.
IKKE REDD DA
Jeg var ikke redd, på slutten begynte jeg mer å tenke. Det begynte å se mer og mer håpløst ut, og jeg tenkte på følgende. Vi var våte og kalde. Det var så hektisk at vi hadde ikke tid til å bli redd. Tenker på det etterpå, så skulle vi blitt livredde. Vi satt fire timer og ventet før vi ble funnet.
Når vi da så den lyskasteren som kom, var det godt. Vi skjønte at den hadde observert oss.
Alle i flåten vår overlevde. Det var et engelsk RAF helikopter som fant oss. De strevde med å komme ned, for hver gang han landet kom han flere meter forbi. Så begynte han å heise opp en og en av oss i selen.
Vi ble fløyet inn til Ekofisk Hotel. Der hadde de beredskap, og alt som kunne krype og gå av førstehjelp stod der og ventet på oss. De målte temperatur, la oss i badekar og noen fikk kakao.
Jeg ble lagt i badekar. Var ikke så veldig nedkjølt. Det var behagelig.
TV PROGRAM I NEWCASTLE
Hadde fin kontakt etterpå vi som hadde vært ombord i flåten. Vi ble invitert til Newcastle
”Dette er ditt liv”. Vi var samlet. Redningsmannen, den britiske, var lurt inn til et intervju på direkten. Han hadde reddet mange, fiskere og flere andre. Fra Kielland var det mest haugesundere videre to sørlendinger og to engelske han hadde reddet.
Det kjentes bra å treffe alle sammen. Det kan ha vært om lag et år etter ulykken.
ETTERVIRKNINGER
Jeg har vært på noen båter, og vært Nordsjøen etterpå. Er det dårlig vær og ristelyder da er jeg litt urolig. Hørte banking i dekk, da spratt jeg ut av køyen. Det var nok av jobber- det var
nok av folk som vil ha fri. Avløste folk i jul og nyttår, da var det garantert dårlig vær. Da likte jeg meg ikke mye.
Har ikke hatt noen ettervirkninger. Jeg jobbet frem til jeg ble pensjonist, 65 år.
En enken etter en jeg jobbet med, hun ringte meg natt og dag, og spurte hva som skjedde med mannen hennes. Jeg er ganske sikker på at han gikk ned i den livbåt (4) som ble knust. Kunne ikke si noe. Visste ikke noe sikkert.
Jeg blir fortere irritert sa hun jeg var gift med. Jeg har tatt sikkerhet mer alvorlig. Når jeg treffer ungdom som blåser i nesen av all sikkerhet, og spøker med det og ikke tar seriøst, da sier jeg i fra. Jeg liker ikke den holdningen.
KONSEKVENSER
Sikkerhetstiltak ble skjerpet opp og det kom noen nye regler. Overleveringsdrakt var låst ned i et lukket rom under dekk da Kielland kantret. Dette var noe som ble endret etter Kielland.
Firmaet gjorde det de kunne, vi var to av syv som klarte oss. De gjorde det de kunne.
SENERE JOBBER
Jobbet i Korea, Japan og Kina med på skipsbygging. Var inspektør på maling. Men jeg krabba ikke rundt på bambuspinner, jeg forlangte skikkelig stillas.
KONE OG MOR UVITENDE OM HENDELSEN
Vi hadde akkurat bygd hus. Hun hadde gått tidlig i seng. Han som brøytet om morgenen sa til henne ”Det var godt det gikk godt med Leif.” Hun visste ikke noe. Ble skilt etter noen år.
Mor fikk beskjed om morgenen at jeg var velberget i land. De hadde ikke fått installert telefon, og hadde heller ikke sett TV.
NÅ
Godt å prate om det. Bare godt å repetere det. Jeg har mange ganger gått gjennom hele hendelsen, stille og rolig. I ettertid har jeg tenkt på det som skjedde. Det var så hektisk, og det er godt å vite hva som faktisk skjedde.
ÅRSAKEN
Har tenkt på det. Det var så mange spekulasjoner den gang. Det ble forsket så mye på det. Det var så mange teorier. Jeg regner jeg med fagfolk har funnet ut av grunnen. De kom til en konklusjon og de fjernet alle bevis.
Det var vel ikke for ingenting at de senket den på så dypt vann som de kunne. Man har jo lov å tenke sitt om det. Det var mystisk.
Vi snakket ikke om det. Jeg var glad til at jeg berget livet. Vi var tause om det.
ERSTATNING
Ikke mange dager etter at jeg hadde kommet hjem ble jeg innkalt til advokat i Arendal, som var engasjert av Phillips, som ville gi meg erstatning. Jeg fikk tilbud om 25 000, men måtte fraskrive meg at jeg ikke skulle komme med noen fremtidige krav. 25 000 var mye den gang for en som hadde bygd hus. Jeg tok imot det.
O
DDBJØRNL
ERBREKK,
HELIKOPTERVAKT, S
TAVANGERD
RILLINGBle hentet opp i livbåt 5. Sterkeste ettervirkning: vannskrekk og flyskrekk. Ble paralysert av tsunamien. Oddbjørn kom først til Ekofisk - så til Tor-plattformen. Redningshelikopter inn til Sola. Der var det registrering og videre til sykehuset. Jeg forstod ikke hvorfor jeg skulle legges inn. Så jeg skrev meg selv ut - på egen risiko, og tok drosje hjem. Etter noen dager begynte armen å bli blå og gul. Han hadde dratt av noen muskelfester og fått indre blødninger sa legen.
Sykmelding var det ikke snakk om. Arbeidsplassen var jo borte. Jeg fikk tre måneders lønn.
Men jeg hadde to andre jobber også: jeg hadde gården og jeg var sveiser. Så jeg gikk rett i jobb. Det er ingen vits i å gå hjemme å sture. Jeg snakka med kompisene og festet med kompisene. Drakk litt øl. Det var nok de som gjemte seg vekk. De angret nok på det seinere.
SIKKERHETEN
Kiellandulykken fikk meg til å miste trua på at menneskene kan herske over teknologien.
Menneskene vet nesten ikke hva de driver med. Bygger plattformen og lager tjukke brukermanualer. Der står det også krav om at plattformen skal inn til verft på sjekk jevnlig.
Det ble ikke gjort på AL. Det er det samme som å ikke sende bilen på service. Riggeiger fikk dispensasjon etter dispensasjon. Til slutt hadde den fått tre dispensasjoner. Fordi det kostet penger. Henrik Ibsen skulle overta etter AL men var forsinket.
Vi tenkte ikke på dispensasjonene den gangen. Jeg følte meg alltid trygg på Kielland. Vi var vant til at det gynget. Men etter ulykka kom mistilliten til det mennesker lager. Jeg er blitt mildere, men er fortsatt kritisk. Spesielt er Oddbjørn skeptisk til flyselskaper. Særlig utenlandske. Jeg meldte meg også ut av statskirka etter ulykken.
Egentlig er det horribelt hva vi tillater på veiene. Det er blitt bedre etter EU-kontrollene. Men jeg skulle gjerne sett strengere krav til lys, dekk og bremser.
ERSTATNING
Noen måneder etter ulykken: Forsikringsselskapet Gard ga tilbud til alle overlevende om 25.000 kroner i erstatning. Jeg sa nei. Jeg hadde begynt å bli bitter på Phillips. Jeg fikk litt plager, mest psykisk og bitterheten vokste. Jeg var kun i kontakt med dem via advokat.
Birger Mork i Sjømannsforbundet ville ha erstatningssak 1,5 år etter ulykken. Vi fikk et tilbud om 100-150.000 kroner. Advokaten ville at vi skulle kreve mer. Til slutt fikk vi 425.000 kroner fra Gard. Det var høsten 1981.
Det var mye penger den gangen. Det var mange årslønner. De fleste tok til takke med 25.000 kroner. Oddbjørn kjøpte traktor i Danmark for pengene. Han hadde kjøpt ut søsknene og ville satse på gården på Varhaug. I dag er Oddbjørn ansatt ved Bryne vgs., TIP, avdeling for Åna kretsfengsel. De er ti lærere, allmennfag, TIP og musikk for å gi de innsatte studiekompetanse.
Dit dro han i sin gamle tysk Hanomay R12 totakter diesel. Far Ole kjøpte den da han kom hjem fra Sachsenhausen. Det ble en del av undervisningen til de innsatte å sette i stand den gamle traktoren.
Kona Bente hadde ennå ikke møtt Oddbjørn da AL-ulykken skjedde. Oddbjørn var 25 år da ulykken skjedde. Han hadde vært offshore i tre år. Da datteren Solfrid skulle reise offshore, tretti år seinere, kjente han det ikke. Det hadde ikke vært ei lignende ulykke på 30 år.
Oddbjørn var til stede på minnemarkeringen i Atlantic Hall i 1986 sammen med kronprinsparet. AL-ulykken.
REDNINGEN
Jeg klatret ned B-leggen da plattformen plutselig krenget. Jeg ble tatt av ei bølge og dratt under vann og visste ikke opp eller ned. Jeg mistet bevisstheten. Da jeg våknet lå jeg flytende i vannet alene. Jeg så ingenting. Det var ingen plattform. Ingen folk. Bare sjø. Helt alene.
Vi trodde jo aldri at plattformen skulle kunne velte. Det kunne jo ikke skje. De tjue som kom bak han ned leideren i B-leggen kom ikke ned. Wiren knakk og feide vekk de andre som hang der. De falt i vannet.
En knust båt kom drivende. Om bord satt en mann i bare truse; Oscar Olsen fra Åkra. Jeg veltet meg om bord. Vi fant noen bossekker som vi kledde på oss i for å holde vinden ute. Blåfargen som var på innsiden av sekkene ble sittende fast på huden min i mange uker etterpå. Ei flåte fra Edda kom flytende og kolliderte med oss. Der var det tre personer om bord. Dermed var vi fem. Nå var det blitt mørkt. En lyskaster fra supplybåten Safe Truck fanget oss og reddet oss.
En av de fem fra livbåten ble borte i bølgene under redningen. Selv klarte han ikke å klatre.
Ble nesten kvalt av leideren som tvinnet seg rundt halsen. Jeg besvimte på dekk og våknet i dusjen. Da jeg våknet der, skjønte jeg at jeg var reddet.
Ombord i livbåten var stemningen absurd. De fem som hadde kommet seg om bord hadde
Ombord i livbåten var stemningen absurd. De fem som hadde kommet seg om bord hadde