Spørsmål:
«Mange barn opplever å bli flyttet fra biologiske foreldre i regi av barnevernet. Mange av disse opple-ver også en eller flere flyttinger fra ett fosterhjem til et annet. Det er strenge prosedyrer for beslutningen om omsorgsovertakelse, men ikke tilsvarende rutiner for flytting mellom fosterhjem.
Hvordan vurderer statsråden behovet for å se på retningslinjene for flytting mellom fosterhjem?»
BEGRUNNELSE:
Fosterhjemsforeningen forteller om mange hen-vendelser rundt et høyt antall tilfeller av hvor barn flyttes ut av et fosterhjem og over til et annet. Det er fortsatt stort behov for ytterligere kunnskap om virk-ningene av flytting fra biologiske foreldre, og hvilke konsekvenser slike erfaringer kan ha for barns utvik-ling. Det er også behov for mer forskning og kunn-skap om konsekvensene av flytting fra et fosterhjem til et annet.
For å gjennomføre omsorgsovertakelse fra biolo-giske foreldre kreves grundige vurderinger etterfulgt av vedtak i fylkesnemnd.
Svar:
Det er et problem at en del barn i fosterhjem må flytte utilsiktet en eller flere ganger. Dermed får ikke barnet en så stabil tilværelse som ønskelig. Dette er særlig bekymringsfullt fordi mangel på stabilitet og kontinuitet ofte er begrunnelsen for at barn må flytte fra sine opprinnelige omsorgspersoner. Ved nye flyt-tinger videreføres mangelen på stabilitet og kontinu-itet.
Årsakene til behovet for å flytte barn fra et foster-hjem kan uansett være svært varierende. En flytting kan skyldes endrede behov hos barnet eller endrede forhold i fosterhjemmet, herunder at fosterforeldrene av ulike grunner finner å måtte si opp foster-hjemsplasseringen. Årsaken kan i enkelte tilfeller også være ønske om å flytte barnet til et slektshjem eller ønske om å flytte barnet til søskens foster-hjem.
Vedtak om å flytte et barn fra et fosterhjem regu-leres av barnevernloven §§ 4-1 og 4-17. I tillegg er det gitt føringer i Retningslinjer for fosterhjem av 15.
juli 2004.
Det følger av barnevernloven § 4-1 at det ved an-vendelse av tiltak etter loven skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet.
Her-under at det skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Når barnevernet har overtatt omsorgen for et barn er det derfor en klar målsetting at omsorgssituasjonen skal være så stabil som mulig og at flytting i størst mulig grad skal unngås. Og ved enhver plassering av et barn skal barnevernet allerede fra begynnelsen av søke å finne et plasseringssted som tilgodeser barnets behov for stabilitet.
Barnevernloven § 4-17 begrenser barneverntje-nestens adgang til å flytte barnet etter at det er endelig plassert i fosterhjem eller institusjon etter vedtak om omsorgsovertakelse. Etter denne bestemmelsen kan barnet bare flyttes dersom endrede forhold gjør det nødvendig, eller dersom det må anses til beste for barnet. Det følger videre av loven at barneverntjenes-tens vedtak i en sak om flytting kan påklages til fyl-kesnemnda.
Etter min vurdering er ovennevnte lovbestem-melser som fastslår behovet for stabilitet for barnet og som regulerer selve flyttingen, tilfredsstillende.
Når det gjelder de nærmere føringene for barne-verntjenestens vedtak om å flytte barnet fra et foster-hjem følger det av departementets retningslinjer for fosterhjem blant annet følgende:
”Barneverntjenesten må foreta en totalvurdering av nødvendigheten og hva som er til barnets beste ut i fra barnets omsorgssituasjon i fosterhjemmet, barnets mulige fremtidige omsorgssituasjon samt de fordeler og ulemper en flytting vil medføre.
Vedtak om å flytte barnet kan påklages til fylkes-nemnda. Vedtak om flytting kan påklages av barnet selv dersom det er part i saken etter barnevernloven § 6-3. Flytting kan også påklages av barnets foreldre.”
På bakgrunn av de siste års utvikling og endrin-ger på fosterhjemsområdet er det allerede planlagt en revisjon av ovennevnte retningslinjer for fosterhjem.
Flytting av barn som er i fosterhjem vil også være et viktig punkt i denne revisjonen.
Departementet vil blant annet kunne gi en mer omfattende omtale av utfordringene knyttet til flyt-tinger enn de som følger av dagens retningslinjer.
Ett av de mest sentrale spørsmålene er likevel om
vi er gode nok på å forebygge og forhindre utilsiktede flyttinger. Jeg tror det fremover er viktig å øke merksomheten rundt hva som er en best mulig opp-følging av barnet og fosterhjemmet, og å sette inn til-tak for i størst mulig grad å forhindre utilsiktede flyt-tinger. En særlig viktig forutsetning for å unngå at et fosterhjem oppløses er at fosterforeldrene både før og under plasseringen får god informasjon, støtte og vei-ledning. En annen viktig forutsetning er at det gis til-strekkelig prioritet til å lytte til fosterforeldrenes er-faringer og anbefalinger knyttet til barnet. Den øre-merkede styrkingen av det kommunale barnevernet i 2011 vil bidra til at barneverntjenesten kan øke sin innsats på dette området.
Det er igangsatt viktig arbeid for å få økt fokus på og kunnskap om konsekvensene av utilsiktede flyt-tinger og hva som kan gjøres for å redusere dem. Det er blant annet viktig å høste erfaringer fra avsluttede fosterhjemsplasseringer. For å sikre at det innhentes informasjon etter avsluttede plasseringer, har Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) utarbeidet konkrete rutiner for møter med fosterforeldre og bar-nevernet. Informasjonen fra møtene skal brukes ak-tivt og systematisk i barnevernets arbeid med blant annet å unngå utilsiktede flyttinger og for å vurdere om fosterforeldrene er aktuelle for nye oppdrag.
I tillegg vil jeg nevne at Bufdir har igangsatt et treårig forskningsprogram på fosterhjemsfeltet med en budsjettramme på 11 millioner kroner. Program-met heter Fosterhjem for barns behov, og gjennomfø-res av NOVA, Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet og Fafo. Programmet inneholder ulike delprosjekter, blant annet Utilsiktede flyttinger. For-målet med dette delprosjektet er å utvikle en samlet definisjon av utilsiktet flytting, samt å kartlegge om-fang og mønstre og hva som kan gjøres for å redusere antallet flyttinger.
Jeg legger til grunn at styrkingen av det kommu-nale barnevernet, arbeidet med nye rutiner for møter med fosterforeldrene samt forskningsprosjektet om utilsiktede flyttinger, kan gi ny og viktig kunnskap som også kan inngå i de reviderte retningslinjene, eventuelt medføre behov for lovendringer.
SPØRSMÅL NR. 588
Innlevert 17. desember 2010 av stortingsrepresentant Elisabeth Aspaker Besvart 22. desember 2010 av kunnskapsminister Kristin Halvorsen
Spørsmål:
«Oslo Sanitetsforenings Utdanningssenter (OSU) tilbyr i dag tilpasset helsefagarbeiderutdan-ning for voksne. Samhandlingsreformen og flere el-dre vil øke behovet for slik arbeidskraft. OSU har med bakgrunn i dette utviklet en ny alternativ 2-årig utdanningsmodell som de har søkt Utdanningsdirek-toratet om å få prøve ut. Søknaden ble sendt 4. juni 2010 og OSU er avhengig av et snarlig positivt svar for å kunne redde skolen fra nedlegging.
Når kan OSU forvente svar på sin søknad, og vil statsråden bidra til et positivt svar?»
BEGRUNNELSE:
Oslo Sanitetsforenings Utdanningssenter ble i 1963 landets første hjelpepleierskole som utdannet voksne i korte tilpassede løp. Da utdanningen ble 3-årig ved innføringen av Reform 94, ble det samtidig opprettet et komprimert løp for voksne på to år. Søk-ningen fra voksne gikk noe ned den første tiden, men har senere tatt seg opp etter en tid, og ble en god løs-ning for voksne som ønsket en ny karriere etter å ha blitt arbeidsledig, omstilling, overtallighet osv.
Utdanningstilbudet på videregående skoles nivå er vanskelig tilgjengelig for voksne som ønsker å ut-danne seg til helsefagarbeider fordi unge dessuten har fortrinnsrett til utdanningen. Det er også en reali-tet at helsefagarbeiderutdanningen i videregående opplæring ikke tiltrekker seg nok søkere til å dekke et økende behov for helsefagarbeidere med flere eldre og syke.
For å bidra til å rekruttere flere helsefagarbeidere ønsker Oslo Sanitetsforenings utdanningssenter fort-satt å kunne tilby en alternativ utdanning for voksne som ønsket å ta slik utdanning.
Utdanningssenteret har derfor utviklet en ny al-ternativ 2-årig utdanningsmodell som de har søkt Ut-danningsdirektoratet om å få prøve ut. Søknaden ble sendt 4.juni 2010 og Utdanningssenteret trenger et snarlig positivt svar for å kunne redde skolen fra ned-legging.
Svar:
Utdanningsdirektoratet mottok 4. juni 2010 søk-nad fra Oslo Sanitetsforenings Utdanningssenter AS om å få gjennomføre et pilotprosjekt for å utdanne voksne helsefagarbeidere på to år.
Utdanningsdirektoratet sendte forvaltningsmel-ding til skolen datert 11.september 2010 hvor det ble opplyst om at søknadsfristen for denne type endrin-ger av privatskoledriften fra og med skoleåret 2011/
2012 var 1. april 2010. Skolen ble i samme brev in-formert om at Utdanningsdirektoratet likevel ville prøve å fatte et vedtak i saken før oppstart skoleåret 2011/2012. Utdanningsdirektoratet har opplyst at de tar sikte på å fatte vedtak i saken før 1. april 2011.
Kunnskapsdepartementet er klageinstans i slike saker og jeg kan derfor ikke gå inn å påvirke behand-lingen av denne saken i Utdanningsdirektoratet.
SPØRSMÅL NR. 589
Innlevert 17. desember 2010 av stortingsrepresentant Jørund Rytman Besvart 7. januar 2011 av utenriksminister Jonas Gahr Støre
Spørsmål:
«I hvilken grad ble israelske myndigheter varslet og orientert i forkant av offentliggjøringen av regje-ringens beslutning om å oppgradere palestinernes stedlige representasjon i Oslo til ambassade, og vil dette få den konsekvens at utenriksministeren nå er
positiv til at samme kan skje med Taiwans represen-tasjonskontor i Oslo?»
Svar:
La meg først få understreke at oppgraderingen av den palestinske representasjonen til Norge er en
an-erkjennelse av den innsatsen De palestinske selvsty-remyndigheter har lagt ned de siste årene. Verdens-banken erklærte i september 2010 at selvstyremyn-dighetene er rede til å ta statsbærende ansvar på et hvilket som helst tidspunkt. Denne erklæringen er et kraftfullt uttrykk for den positive utviklingen på pa-lestinske side de siste årene, og da mener jeg, i likhet med USA, Frankrike, Spania, Hellas og Portugal, at tiden er moden for å vise anerkjennelse for den inn-satsen selvstyremyndighetene har lagt ned.
Selve oppgraderingen innebærer at den palestin-ske representasjonen nå vil omtales som ”The Pales-tinian Mission to Norway” fremfor ”The PalesPales-tinian General Delegation to Norway” og at representasjo-nens leder har rang som ambassadør og omtales som
”Head of Mission” fremfor ”Head of General Dele-gation”. Men jeg vil understreke at siden det her ikke er snakk om en selvstendig palestinsk stat, vil den pa-lestinske representasjonens tilstedeværelse i Norge fortsatt reguleres av en vertslandsavtale.
De palestinske selvstyremyndigheter ble infor-mert om beslutningen den 9. november 2010. Den
palestinske regjeringen utstedte deretter umiddelbart en pressemelding den 10. november der det ble infor-mert om oppgraderingen. Representanter for øvrige relevante parter er blitt orientert i ettertid.
Ovenstående beslutning har ingen konsekvens for eller sammenheng med problemstillingen knyttet til Taiwan. Målet om en tostatsløsning og opprettel-sen av en palestinsk stat har historisk sett ligget til grunn for Norges Midtøsten-engasjement, og også vært både et israelsk og palestinsk mål for den poli-tiske prosessen. Med hensyn til hva som skal regnes som israelsk territorium, vises til Israels internasjo-nalt anerkjente grenser. Dette innbefatter det territo-rium som var under israelsk kontroll før 4. juni 1967, og følgelig ikke Golan-høyden, Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem.
Når det gjelder Kina, fører Norge en ett-Kina po-litikk. På dette grunnlag har Norge anerkjent Folke-republikken Kina, og anser ikke Taiwan som en egen stat. Som følge av dette har Norge ikke diplomatiske forbindelser med Taiwan.
SPØRSMÅL NR. 590
Innlevert 20. desember 2010 av stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad Besvart 7. januar 2011 av fungerende arbeidsminister Rigmor Aasrud
Spørsmål:
«Er det rom for skjønnsvurderinger ved utbeta-ling av dagpenger dersom arbeidssøkeren sender inn meldekort for sent, og for hvor langt tidsrom skal en ev. miste dagpenger i en slik situasjon?»
BEGRUNNELSE:
Undertegnede har fått henvendelse fra en person som har vært arbeidsledig en tid, men som har hatt en del vikariater slik at han i perioder har mottatt delvis dagpenger. Han har imidlertid vært tilmeldt som ar-beidssøker og sendt inn meldekort. I en periode med mye arbeid sendte han meldekortet inn for sent. Ved neste innsending (i en periode med få eller ingen vi-kariater) fikk han imidlertid nesten ingenting utbetalt i dagpenger fordi forrige meldekort var sendt inn noen dager for sent.
Svar:
Den som mottar dagpenger under arbeidsløshet, plikter å melde seg for Arbeids- og velferdsetaten
hver fjortende dag. Meldeplikten er hjemlet i folke-trygdloven § 4-8, og overholdes ved å sende utfylte meldekort eller e-melding over internett. På melde-kortet/meldingen skal det opplyses om eventuelt ar-beid siste fjorten dager (meldeperiode) eller andre forhold som har betydning for beregning av dagpen-gene. Det skal også opplyses om vedkommende fort-satt ønsker å stå registrert som arbeidssøker hos Ar-beids- og velferdsetaten. Den enkelte dagpengemot-taker skal melde seg på bestemte datoer, som er fast-satt av Arbeids- og velferdsetaten.
Som følge av det betydelige antallet stønadsmot-takere er det nødvendig å ha klare bestemmelser om meldetidspunkt. Etter folketrygdloven § 4-8 fjerde ledd fremgår det at dagpengene bortfaller når melde-plikten ikke overholdes. Det innebærer at utbetalin-gen for den aktuelle meldeperioden blir redusert til-svarende antall dager meldingen er forsinket. Mottas meldekortet for eksempel fem dager for sent, reduse-res utbetalingen med et beløp som tilsvarer dagpen-ger for disse fem dagene. Dersom det ikke mottas melding/meldekort for en meldeperiode, utbetales
ikke dagpenger for denne perioden. Dagpenger vil li-kevel utbetales for den påfølgende meldeperioden, dersom melding mottas for denne.
Beregning av dagpenger og eventuelle trekk som følge av at meldeplikten ikke overholdes, skjer mas-kinelt. Det er i datasystemene tatt en viss høyde for tid til postgang eller ”nedetid” på internett, dvs. for-hold som den enkelte dagpengemottaker ikke har innflytelse over. Av bestemmelsen i folketrygdloven
§ 4-8 fjerde ledd, fremgår det dessuten at dagpengene bare faller bort dersom dagpengemottakeren unnlater å overholde meldeplikten ”uten rimelig grunn”. Der-som en dagpengeutbetaling er redusert på bakgrunn av for sent mottatt melding, kan for eksempel uregel-messigheter i postgangen eller uregeluregel-messigheter på nettet gi grunnlag for å omgjøre beslutningen om re-duksjon. Dagpengene som da er holdt tilbake, vil i slike tilfeller bli etterbetalt.
SPØRSMÅL NR. 591
Innlevert 20. desember 2010 av stortingsrepresentant Laila Dåvøy Besvart 10. januar 2011 av forsvarsminister Grete Faremo
Spørsmål:
«Jeg viser til tidligere spørsmål om mobbing og trakassering i Forsvaret. Et av spørsmålene var å få tallene for 2009 og 2010 fra Forsvarets medarbeider-undersøkelser. Statsråden sier at det ikke foreligger tall for 2009 og 2010, da disse spørsmålene ikke inn-gikk i medarbeiderundersøkelsene lenger. Hun hen-viser til helse- og miljøundersøkelse for disse årene, men angir ikke resultatene.
Hvordan er tallene på mobbing og uønsket seksu-ell oppmerksomhet fra denne undersøkelsen for 2009 og 2010?»
BEGRUNNELSE:
I høst er jeg blitt kjent med flere episoder fra de siste årene der kvinner i Forsvaret er blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet/trakassering. Det kan være vanskelig for unge kvinner å melde fra fordi de da er redd for egen karriere, og mange føler seg
"frosset ut" i et mannsdominert miljø. Når de det gjel-der våger å melde fra, er det desto verre å ikke bli tatt på alvor. Den som trakasserer kvinnen, blir værende, får forfremmelse, og fortsetter sin trakassering. Hel-ler ikke i tilfelHel-ler der samme mann er meldt om fra flere hold, reageres det. For noen unge kvinner er det nettopp slike episoder som gjør at de ikke vil gå vide-re i Forsvavide-ret.
For øvrig finner jeg det svært overraskende at Forsvaret år for år har brukt forskjellige begreper og spørsmålsstillinger i sine medarbeiderundersøkelser, slik at det blir vanskelig å se utviklingen fra år til år.
Og for 2008 og 2009 legger man spørsmål om mobbing og uønsket seksuell oppmerksomhet inn under Forsvarets helse- og miljøundersøkelse. Da er
den ikke tilgjengelig lenger på samme måte som medarbeiderundersøkelsen, som lett kan finnes på nettet. Jeg ønsker likevel å vite tallene for 2009 og 2010, som forespurt, og antar at det ikke er noe i vei-en for å hvei-ente ut disse tallvei-ene fra dvei-en aktuelle under-søkelsen.
For øvrig antar jeg at forprosjektet statsråden vi-ser til, vil stille spørsmål også om det som har vært.
Å få oversikt og innsikt i dette, vil sannsynligvis være avgjørende for å endre en kultur som dessverre har vært ødeleggende for mange kvinner.
Jeg vil også vise til at jeg kjenner til at det er gitt flere sluttpakker enn det statsråden viser til i sitt tid-ligere svar. Jeg finner det merkelig at ikke statsråden er orientert om dette.
Svar:
Resultatene av spørsmål om mobbing og uønsket seksuell oppmerksomhet fra Forsvarets helse- og miljøundersøkelse i 2009 og 2010 er ikke ferdig ana-lysert. Departementet har, etter anmodning, fått over-sendt preliminære tall fra Forsvarets sanitet (FSAN), FSAN tar forbehold og kan ikke gå god for kvaliteten av tallmaterialet. Tallene må analyseres nærmere før endelige resultater eventuelt kan presenteres.
Ifølge Forsvaret viser foreløpige tall at av de i overkant 15 000 personer som fikk tilsendt helse- og miljøundersøkelsen i 2009 og 2010, svarte henholds-vis 5 471 og 6 588 på spørsmålet: "Blir noen mobbet eller trakassert på ditt arbeidssted?" Av disse svarte henholdsvis 1 967 og 1 965 bekreftende. Av de hen-holdsvis 5 402 og 6 524 som svarte på spørsmålet om de var utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet i 2009 og 2010, svarte henholdsvis 249 og 208
bekref-tende.
Som omtalt i brev til Stortingets president av 2.
november 2010, som svar på Dåvøys tidligere spørs-mål om samme sak, skal det gjennomføres et forpro-sjekt om mobbing og uønsket seksuell oppmerksom-het i Forsvaret. Det er nå inngått kontrakt mellom Forsvaret og SINTEF om forprosjektet, som skal fer-digstilles innen 18 måneder. Resultatene fra Forsva-rets helse- og miljøundersøkelse vil inngå i grunnla-get til forprosjektet. SINTEF vil vurdere de ulike hel-se-, miljø- og medarbeiderundersøkelsenes egnethet som datagrunnlag. Som følge av at Forsvaret har en-gasjert en ekstern aktør, har Forsvaret ikke prioritert å gjøre selvstendige analyser av tallmaterialet.
Alle typer mobbing og trakassering skal tas på al-vor i Forsvaret. Det skal reageres i forhold til ansatte som mobber eller trakasserer andre. I samsvar med arbeidsmiljøloven, plikter arbeidsgiver å sette i verk tiltak for å trygge et godt psykososialt arbeidsmiljø.
Ansatte i Forsvaret er i ferd med å gjennomføre
e-læ-ringsprogram om holdninger, etikk og ledelse, og dette programmet inneholder blant annet en modul om mobbing og uønsket seksuell oppmerksomhet.
Forsvarssjefen iverksatte i januar i 2008 et eget direk-tiv i Forsvaret for varsling av kritikkverdige forhold.
Forsvaret erkjenner imidlertid at det er behov for mer kunnskap om hva som kan gjøres for å motvirke mobbing, trakassering og uønsket seksuell oppmerk-somhet. Det nå igangsatte forprosjektet er et ledd i dette arbeidet. Prosjektet vil ventelig gi kunnskap om de forholdene som skaper grunnlag for mobbing og uønsket seksuell oppmerksomhet, slik at ytterligere tiltak kan iverksettes.
Med hensyn til sluttpakker, opplyser Forsvaret at for perioden 2008 til 2010 er avgang på redusert lønn den eneste form for sluttpakke som har vært benyttet.
Det er bekreftet fra Forsvaret at det i denne perioden er gitt slik sluttpakke til én kvinnelig offiser. Slutt-pakker kan kun innvilges av Forsvarsstaben.
SPØRSMÅL NR. 592
Innlevert 20. desember 2010 av stortingsrepresentant Laila Dåvøy
Besvart 23. desember 2010 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen
Spørsmål:
«Nok en gang får jeg inn flere henvendelser fra ME-pasienter som ikke blir trodd på at de er ME-sy-ke, og derfor ikke er i stand til å arbeide. Dette skjer til tross for at ME-spesialister har satt diagnosen.
Gjennom egen NAV-psykolog settes spesialisters di-agnose til side. I avslag om uførepensjon fra NAV, bemerkes ingenting om ME, det er som om man ikke har vurdert dette som en sykdom. Nok en gang vil jeg spørre helseministeren:
Vil hun og sosialministeren skrive et rundskriv el.l. til NAV om at ME er en alvorlig sykdom?»
BEGRUNNELSE:
Denne gangen gjelder det en kvinne i begynnel-sen av 30-årene. Hun fikk kyssesyken da hun var 15 år, og har blitt gradvis verre år for år. Diagnosen ME fikk hun fra lege i 2007, den er senere bekreftet av ME-spesialist i Bergen. Kvinnen har vært sykemeldt siden 2005, men klarte å komme gjennom et attfø-ringsopplegg (skole) i 2006. Hun er nå helt ute av stand til å ta seg arbeid pga sykdommen ME, hvilket
er bekreftet av leger. Til tross for dette blir hun vur-dert av en NAV-psykolog som avviser henne. Ver-ken legespesialister, hun selv, eller familien blir trodd på at ME er en alvorlig sykdom som kan kvali-fisere til uførepensjon.
Kvinnen hører til Helse Sør-Øst. Statsråden har i tidligere svar til meg henvist til det gode kompetan-semiljøet som nå er etablert ved Ullevål. Denne kvin-nen prøvde å komme til der, men fikk avslag, med be-grunnelse "du er ikke prioritert". Hun ble henvist til venteliste, etter 1 år purret hun, da de endelig ringte, var saken hennes om uførepensjon avslått. Hun had-de da i mellomtihad-den fått sin diagnose fra spesialist i Bergen, hvilket ikke hjalp.
Konklusjonen er at en syk ME-pasient ikke kan bli diagnostisert eller bli hjulpet hos det eneste kom-petansemiljøet på Østlandet, og får heller ikke hjelp til livsopphold fra NAV.
Jeg er også kjent med at kompetansenettverket ikke fungerer, bl.a. har de ikke hatt møter på over ett år.