I dagens byutvikling er målet å skape kompakte byer for en bærekraftig utvikling. Det innebærer at byene må fortettes innenfor den eksisterende byggesonen med en effektiv areal- og infrastrukturutnyttelse og god funksjonsblanding (Børrud, 2018). Både i forskning og media diskuteres den kompakte byens påvirkning på bokvalitetene og hvordan man skal sikre et minimum av kvaliteter i nye boliger. Før var staten og Husbanken premissgivere for bokvalitet, men i dag er de fleste statlige normene avviklet og ansvaret er gitt til kommunene.
Kommunen har derfor ansvaret for å balansere hensynet til økt arealutnyttelse mot hensynet til sol, støy, overvannshåndtering, uteareal og andre bokvaliteter som påvirkes av fortettingen.
I dag er det i praksis eiendomsutviklere som utarbeider planer og realiserer byggeprosjektene, noe som fører til at kommunens muligheter til å styre boligutviklingen er begrenset. Fordi eiendomsutviklerne drives av å oppnå høyest mulig avkastning på sine prosjekter (Hanssen et al., 2015, s. 260), har hensynet til høy arealutnyttelse gått på bekostning av bokvalitetene og spesielt utearealkvalitetene (se blant annet Guttu et al., 2008; Schmidt, 2007; Schmidt, 2014;
Thorén et al., 2000).
Behovet for uteareal i nærheten av boligen har aldri vært større enn under koronapandemien, der alle er tvunget til å holde seg i nærområdet og reise minst mulig. I byene er derfor parker og gater fulle av folk som tar seg en luftetur, trener, leker og møter venner med god avstand.
Uterommene i byen har dermed fått større verdi, og spesielt de i tilknytningen til boligen.
Pandemien har satt i gang flere debatter i fagmiljøet og i media om arkitektur og bokvalitet (se for eksempel Hagalisletto, 2021; Lundegaard, 2021; Riekeles, 2021). Flere argumenterer for at dagens boligutvikling har dårlige bokvaliteter, at byen forsømmes med dårlig arkitektur, og at bebyggelsen er tett og med for lite grønne kvaliteter. Samtidig pekes utbyggeren
ut som «den store stygge ulven». Det som har fått mindre fokus i debatten er derimot de reguleringene og normene som skal sikre slike kvaliteter. Det er behov for større fokus på de juridiske føringene og hvordan man kan sikre kvaliteter i planprosessen.
Det er utført noen få studier i en norsk kontekst som omhandler fortetting og bokvalitet
(kapittel 3). I flere av disse studiene har man konkludert med at bokvalitetene er for dårlige og at fortettingen går på bekostning av de tradisjonelle bokvalitetene og den sosiale bærekraften.
Det kan tyde på at de normene som skal sikre dette ikke har vært gode nok. I tidligere studier er det også stilt spørsmål til om de normene vi har i dag er forenelig med den kompakte byen, da flere av normene har eksistert siden etterkrigstiden. Den tidligere forskningen som er brukt
i oppgaven er fra 1990 til starten på 2000-tallet. Siden da har boligmarkedet endret seg og det har blitt større press på arealene i byene. Derfor er det behov for ny forskning tilpasset dagens kontekst.
Med bakgrunn i det overnevnte er masteroppgaven et bidrag til debatten om fortetting versus bokvalitet. Oppgaven skal også utforske hvordan man gjennom planlegging kan sikre gode bokvaliteter når det overordnede målet er å fortette. Bokvalitet består av kvaliteter ved boligen og utearealet, hvor masteroppgaven i hovedsak fokuserer på utearealet og dets bidrag til bokvalitet. Det er mangel på kunnskap om hvordan normer til uteareal påvirker bokvalitetene, derfor ser oppgaven på normenes påvirkning på kvalitet.
Oppgavens avgrensning
For å avgrense oppgaven til en konkret problemstilling, tar oppgaven utgangspunkt i én kommune. Oslo kommune er valgt ut ifra forutsetningene om at det må være en by med en kompakt byutviklingsstrategi, som har høyt byggepress og som har normer til uteareal. Oslo kommune er ekstra interessant fordi de har utarbeidet et eget normdokument for uteareal (Normer for felles leke- og uteoppholdsareal for boligbygging i Oslo) som ble utarbeidet i 2012 og revidert i 2018. Formålet til utearealnormen er å sikre gode uteoppholdsarealer for nye boligprosjekt i Oslo (Oslo kommune, 2018b). Kommunen har derfor bygd seg opp erfaringer med å stille normer til uteareal og på grunn av at den har eksistert lenge så er det mulig å undersøke ferdigbygde boligprosjekt som har brukt normen. Utearealnormen har ikke blitt evaluert eller vurdert av eksterne, derfor er det interessant å undersøke hvordan utearealnormen har blitt fulgt opp og implementert i planer og hva det fysiske resultatet av normene er. Gjennom samtale med Oslo kommune har de utrykt et ønske om at noen ser nærmere på utearealnormen og vurderer om den oppfyller hensikten sin og om den skaper gode bokvaliteter. Derfor er masteroppgaven en evaluering av utearealnormen til Oslo kommune.
Problemstillingen i denne masteroppgaven er:
I hvilken grad brukes utearealnormen og oppnår den formålet om å sikre gode uteoppholdsarealer i nye boligprosjekt?
Problemstillingen er todelt og utforskes først gjennom en overordnet kartlegging for å se i hvilken grad utearealnormen brukes og deretter gjennom en evaluering av utearealene til utvalgte boligprosjekt for å se i hvilken grad utearealnormen har sikret utearealkvaliteter.
Oppgavens struktur
Figur 1.1 illustrerer masteroppgavens struktur, hvor del 1 gir en innledende introduksjon til tema, problemstilling og bakgrunn med teori, tidligere forskning og overordnede føringer.
Del 1 avsluttes med metodekapittelet som beskriver de metodiske vurderingene i oppgaven. I del 2 presenteres kartleggingen av bestemmelser til uteareal og intervjuet med saksbehandler i Oslo kommune. I del 3 presenteres evalueringen av utearealene og utearealnormen. Til slutt diskuteres problemstillingen og oppgavens funn sett opp imot tidligere forskning og teori.
Del 2
Kapittel 4: Nasjonale føringer og Oslo kommunes normer til uteareal