Gjennom utviklingen av den nye læreplanen i kroppsøving ser man at prestasjonsfokuset i faget er tonet ned. Fokuset er heller på øving og deltakelse i bevegelsesaktiviteter, både alene og i samspill med andre. Utforsking og refleksjon går igjen i mange kompetansemål, og opplæringen skal tilpasses elevenes forutsetninger samtidig som faget også skal skape en forståelse for at elever har ulike forutsetninger og muligheter. Man skal anerkjenne
forskjellighet gjennom å inkludere alle (Utdanningsdirektoratet, 2020). Vi ser med det at ikke-lineær pedagogikk kan benyttes som tilnærming for å oppnå mye av det som står i den nye læreplanen. Et av prinsippene som Chow (2013) trekker frem ved ikke-lineær pedagogikk handler om utforskende læring og variasjon, der variasjon i undervisningen kan bidra til å forsterke den utforskende aktiviteten. Chow (2013) snakker om det han kaller affordances, som handler om muligheter for bevegelse. Ved å skape en arena for ulike muligheter til bevegelse kan elevene selv utforske deres individuelle løsninger på en oppgave. Fokuset i undervisning basert på en ikke-lineær pedagogikk er nettopp på at elever skal utforske og finne ut av ting selv, uten spesifikke instruksjoner utenfra som forteller hvordan og hva man skal gjøre til enhver tid (Sigmundsson & Haga, 2004). En lærer kan effektivt veilede elever til å utforske nye bevegelser ved å endre ulike constraints, som for eksempel banestørrelse, mål, utstyr og antall spillere. Det ”tvinger” eleven til å tenke og handle på nye måter og søke nye bevegelsesløsninger og oppgaveløsninger (Chow, et.al, 2016). Davids m.fl. (2018) sier også at målet med å benytte en ikke-lineær pedagogikk er at elevene skal utforske ulike og
individuelle bevegelsesløsninger for å nå målet med oppgaven. Læringsprosessen vil alltid være individuell, fordi alle elever er forskjellige og lærer på ulike måter. Derfor er det viktig at de selv får mulighet til å utforske og finne sine egne løsninger på bevegelser og oppgaver (Chow, et.al, 2011). Det står også i den nye læreplanen at kroppsøvingsfaget skal stimulere til eksperimentering og kreativ utfoldelse i alternative bevegelsesformer (Utdanningsdirektoratet, 2020, s. 2), og ved å benytte prinsipper fra ikke-lineær pedagogikk gir man elevene mulighet til det. Ved å benytte seg av prinsippet om representative læringsdesign vil læring kunne skje i kontekster som ligner på det vanlige spillet, men som likevel er alternative og skiller seg litt fra det vanlige ved at ulike rammefaktorer er endret (Chow, 2013). Dette er prinsipper fra ikke-lineær pedagogikk som kan være gode argumenter for hvorfor lærere bør benytte seg av denne type pedagogikk i sin undervisningspraksis i kroppsøving.
Et av kompetansemålene sier som nevnt at elevene etter vg3 skal kunne ”øve på og utvikle kunnskapar og ferdigheiter i ulike bevegelsesaktivitetar ut fra eigne føresetnader”
(Utdanningsdirektoratet, 2020, s. 8). Dette er noe som også undervisning med utgangspunkt i ikke-lineær pedagogikk vil ta hensyn til. Et annet kompetansemål sier blant annet at elevene etter vg1 skal skape nye varianter av bevegelsesaktivitet sammen med andre, mens et tredje kompetansemål fra vg1 sier at elevene skal samarbeide og gjøre hverandre gode i samspill (Utdanningsdirektoratet, 2020, s. 7). Ved å benytte seg av ikke-lineær pedagogikk med modifiserte varianter av ulike ballspill, der elevene for eksempel spiller med få spillere på hvert lag, vil man få mulighet til å nå disse kompetansemålene. På denne måten skapes nye varianter av de vanlige spillene, som elevene kan utforske sammen med andre. Man kan selvsagt også nå flere av disse målene ved å benytte en mer tradisjonell tilnærming. Elever kan øve på og utvikle ferdigheter og kunnskaper ut fra egne forutsetninger også ved en tilnærming der læreren i større grad benytter seg av instruksjon. Selv om en lærer viser hvordan en bevegelse eller oppgave skal løses, er det ikke nødvendigvis slik at eleven ”må”
gjøre det på akkurat samme måte. Eleven kan likevel finne sin løsning på oppgaven selv om han eller hun har sett hvordan læreren gjør det. Elevene kan også øve på samspill og
samarbeid med å spille det vanlige spillet. Likevel vil småspill som er mer vanlig i en ikke-lineær tilnærming i større grad kunne være egnet til dette enn store lag på en stor bane. Med en mer tradisjonell tilnærming vil det kunne være noe vanskeligere å skape nye varianter av bevegelsesaktiviteter, siden en slik tilnærming ofte ender med at man spiller spillet i sin helhet (Hopper, et.al, 2009). Ett poeng kan være at man benytter både induktive
(ikke-lineære) og deduktive (tradisjonelle) metoder om hverandre, men at man for eksempel kan betrakte direkte instruksjon som en endring i constraints sett i lys av ikke-lineær pedagogikk.
Ballspill kan dermed brukes til å operasjonalisere mye av det som står i den nye læreplanen, og da kan ikke-lineær pedagogikk være en arbeidsmåte for å ta tak i noe av det. Selv om idrettsbegrepet så å si er borte fra den nye læreplanen, betyr ikke det at lærere ikke kan benytte ulike idretter i kroppsøvingsundervisningen. Det handler om hvilken didaktisk tilnærming man benytter seg av, for eksempel ikke-lineære undervisningsopplegg og en induktiv undervisningsmetode. Ved å gjennomføre ikke-lineære undervisningsopplegg kan man fortsatt innom ulike idretter, men man benytter seg i mye mindre grad av instruksjon fra lærer og har mindre fokus på teknikker i ulike idretter. Fokuset i en ikke-lineær pedagogikk er på den enkelte elev, og hvordan læring oppstår som følge av et samspill mellom eleven og det læringsmiljøet han eller hun befinner seg i. Læringen må skje i virkelighetsnære situasjoner, så det å spille ballspill som ligner på det virkelige spillet der ulike constraints er endret, vil kunne bidra til læring av både taktiske og tekniske ferdigheter hos elevene (Chow, 2013).
Som vi har sett tidligere er også samarbeid, samspill og å gjøre andre gode ord som går igjen i den nye læreplanen. En slik ikke-lineær tilnærming kan skape situasjoner hvor det kreves samarbeid og inkludering av alle, noe som også er en del av fagets formål
(Utdanningsdirektoratet, 2020). Ballspill som bevegelsesaktivitet gir gode muligheter til å la elevene lære å samhandle og skape samspill med andre elever. Ved å benytte småspill på mindre baner med færre medspillere, som er vanlig i ikke-lineær pedagogikk, vil man også i større grad kunne øve på å inkludere alle uavhengig av deres forutsetninger.
Det vektlegges også i den nye læreplanen at faget skal fremme samarbeid og samhandling, forståelse og respekt for hverandre, samt bidra til kroppslig læring gjennom for eksempel idrettsaktiviteter og andre bevegelsesaktiviteter (Utdanningsdirektoratet, 2020, s. 2). Alle de kompetansemålene for vg1, vg2 og vg3 som er plukket ut i teoridelen av oppgaven, er mål der læreren kan velge å benytte seg av ballspill for å nå disse i kroppsøvingsundervisningen.
Ballspill gir både muligheter for læring sammen med andre. Det gir også muligheter til å praktisere regler for å delta sammen med andre og fokus på å gjøre andre gode gjennom ballspill. Elevene kan spille ballspill som er lagt opp på en måte som gjør at alle kan delta uavhengig av deres tidligere erfaring og forutsetninger. Ballspill kan også benyttes til å øve på
samhandling, samt at det kan være en aktivitet som bidrar til kroppslig læring i og gjennom bevegelse.