offensiv i sin egen politikk istedenfor bare å kritisere an-dres.
Jeg vil gjerne understreke at det han snakker om når det gjelder Fremskrittspartiet, ikke er vårt primære bud-sjett. Vårt primære budsjett blir dessverre nedstemt, men da stemmer vi som regel for det nest beste istedenfor å melde oss ut, slik som Jens Stoltenberg gjør.
I Dagsavisen for i dag står det: «Slik skal Jens gjenrei-se Ap.» Det er fire punkter som nevnes. Punkt 1: «Ap må være i første rekke i kampen mot den økende arbeidsle-digheten.» Hvorfor går da Arbeiderpartiet inn for å for-verre delingsmodellen for små og mellomstore bedrifter?
Er Jens Stoltenberg også klar over at han var imot inn-tektspolitisk samarbeid i vinter, som ville kunne ha hind-ret det kostbare lønnsoppgjøhind-ret som medførte at bedrif-tene fikk dårligere konkurranseevne, og at man kunne ha
sikret alle samme levestandard gjennom å tilby skattelet-telser i stedet for høye bruttolønnsøkninger? Det ville vært en bedre politikk. Det sa Jens Stoltenberg nei til. Er han villig til å innrømme at Fremskrittspartiet dog her har fått gjennomført betydelige forbedringer? Vi har når det gjelder fagbevegelsen, tatt den på alvor og fått hin-dret forverringen i permitteringsordningen. Vi har også hørt på bedriftene, og vi har fått økt avskrivningssatsene for maskiner – de to viktigste tingene. Der var vi bedre enn Arbeiderpartiet, som ikke fikk til noen ting.
Så er det punkt 2. Arbeiderpartiet skal «sikre at pen-sjonene øker i takt med lønnsutviklingen». Det har Ar-beiderpartiet ikke bidratt til. De har stemt for en generell regel, men under trygdeoppgjøret fremmet Fremskritts-partiet forslag om å gjøre akkurat det Jens Stoltenberg sier han skal gjenreise Arbeiderpartiet med. Da stemte Arbeiderpartiet imot. De er ikke til å stole på når det gjel-der pensjonister, og har aldri vært interessert i å øke pen-sjonene for folk flest og minstepensjonister; jeg kan nev-ne f.eks. vår kamp, som nå er kronev-net med en viss seier, for å stoppe noe av tyveriet fra gifte pensjonister.
Så velferd: Stoltenberg skal satse på tunge velferds-oppgaver som skole og eldreomsorg. Hvorfor vil ikke da Arbeiderpartiet være med på å si at staten må ha et fi-nansieringsansvar for skole og eldreomsorg, i stedet for bare å gi kommunene noe mer penger så de kan bygge flere rådhus og flere kulturhus? Han skryter nå av at han øker kommunebudsjettene med én stakkars prosent. Er det forskjellen mellom elendighet i hele eldreomsorgen i Norge og at det ikke er problemer i det hele tatt? Er Jens Stoltenberg enig i at 1 pst. forskjell ikke er forskjellen på himmel og helvete?
Presidenten: Presidenten har tidligere gitt uttrykk for at å karakterisere gjennomføringen av Stortingets vedtak som tyveri, ikke er parlamentarisk, men det ser ikke ut til at det hjelper.
Jens Stoltenberg (A): Det jeg gjorde i mitt innlegg, var å peke på forskjellene mellom den politikken som Arbeiderpartiet står for, og den som Fremskrittspartiet nå faktisk stemmer for sammen med regjeringspartiene.
Jeg hører at Fremskrittspartiet sier at de stemte for det nest beste. Nå hadde ikke jeg forventet at Fremskrittspar-tiet skulle stemme for vårt budsjett, men det er likevel slik at hvis de hadde stemt for vårt budsjett, hadde alle uføretrygdede og alle alderspensjonister blitt fritatt for egenandeler på blå resept. Hadde de stemt for vårt bud-sjett, hadde det fortsatt vært tilskudd til skolefritidsord-ningen. Og hadde de stemt for vårt budsjett, hadde ikke de arbeidsledige blitt fratatt betydelige midler i dagpen-ger, og vi hadde beholdt f.eks. ordningen med småbarns-tillegg i barnetrygden. Det er derfor ikke slik at det er nest best i den betydning at man ved å stemme for forli-ket vil få mindre sosiale kutt enn man hadde fått med Ar-beiderpartiets opplegg. Der er disse usosiale kuttene fjer-net. Men Fremskrittspartiet velger likevel å gå i forlik med regjeringspartiene, for der får de noe de ikke ville fått med Arbeiderpartiets opplegg, nemlig lavere skatt til
dem som har mest fra før. Det er det som er den store for-skjellen. Hadde man stemt for Arbeiderpartiets opplegg, hadde man fått et vesentlig mer sosialt opplegg, mer til eldreomsorg og fjerning av de usosiale kuttene, men man hadde ikke fått lavere skatt til dem som har mest fra før.
Da velger Fremskrittspartiet lavere skatt til dem som har mest fra før, framfor å rette opp usosiale kutt som man kunne fått til gjennom det som ligger i Arbeiderpartiets opplegg.
Når det gjelder grunnbeløpet, fikk vi til en avtale med pensjonistorganisasjonene hvert år da vi satt i regjerings-posisjon på 1990-tallet. Vi mener at det som skjedde i vår, er veldig alvorlig, og at Regjeringen ikke gjorde job-ben sin. Derfor vil vi foreslå at retningslinjene strammes inn slik at vi ikke får en underregulering av grunnbeløpet i fortsettelsen. Det som er alvorlig, er at Fremskrittspar-tiet ikke benyttet anledningen til å rette opp dette da vi behandlet revidert nasjonalbudsjett i vår, men også da stemte for budsjettet uten ekstra penger i grunnbeløpet.
Kristin Halvorsen (SV): Jens Stoltenberg og jeg var for noen dager siden på landsmøtet i EL & IT. Som kjent driver vi nå med tillitskapende arbeid, og det betyr selv-følgelig at SVs leder lytter nøye når Jens Stoltenberg ta-ler. I den sammenheng gikk det opp for meg, at denne mannen ikke bare er for norsk EU-medlemskap, han els-ker EU, for det er ikke en hvilken som helst glød han legger for dagen når EU-debatten kommer opp. Og det er heller ikke til å stikke under stol at dette er et av de van-skelige politikkområdene dersom en skal klare å få til et sentrum-venstre-samarbeid, som kan hindre nettopp et slikt prosjekt og en slik visjon. Derfor vil jeg gjerne spør-re Jens Stoltenberg: Er det ingenting ved EU som Jens Stoltenberg misliker? For eksempel er det jo slik at gans-ke mange innbyggere i EU-land misligans-ker EU intenst, og at ganske mange av de nåværende EU-landene kanskje ville hatt problemer med sin egen befolkning hvis de la ut spørsmålet om EU-medlemskap til folkeavstemning.
Og det neste spørsmålet er: Hvor vesentlig vil et norsk EU-medlemskap være i forhold til det som er et fornuftig prosjekt for å styre Norge? For hvis dette virkelig er en sak som fremkaller enorm hjertebank hos Jens Stolten-berg, er det jo Høyre og kanskje til dels Fremskrittspar-tiet som vil være ArbeiderparFremskrittspar-tiets nærmeste allierte.
Jens Stoltenberg (A): Det er riktig som representan-ten Halvorsen sier, at vi nå reiser rundt og driver tillitska-pende arbeid. I min ungdom kalte jeg det noe helt annet.
Men hvis det er slik at man kan ha et kjærlighetsfor-hold til en institusjon, har jeg vel det i forkjærlighetsfor-hold til EU, i den forstand at jeg mener at EU er veldig viktig for fred, for utvikling og for mange andre viktige verdier som jeg slåss for i mitt politiske arbeid – EU er avgjørende for det i forhold til Europa.
Samtidig ser jeg at det er trekk og egenskaper ved EU som jeg ikke setter pris på, og som jeg mener er negative.
Men det paradoksale er jo at de aller fleste negative side-ne ved EU-samarbeidet er vi allerede en del av, for det er de tingene som er knyttet til de kommersielle sidene, de
rent økonomiske sidene av EU-samarbeidet. Der ser jeg også negative sider. Det er Norge en del av gjennom EØS-avtalen, mens de delene av EU-samarbeidet jeg me-ner er de mest positive, det politiske samarbeidet, arbei-det for fred, for sikkerhet, for utvidelse østover, deltar vi ikke fullt ut i, eller er faktisk stengt ute fra.
Hvis man først skal ha et forhold til noen, har jo de fleste både gode og dårlige sider, og da er det rart at man bare har et forhold til de dårlige sidene og ikke til de gode sidene. Jeg vil gjerne ha fast følge, et forhold fullt og helt og på den måten bidra til at vi får deltatt i EU-samarbeidet, både i forhold til det som er bra, og det som er mer problematisk, som vi også i stor grad allerede del-tar i gjennom EØS-samarbeidet.
Jeg mener at EU-saken er så viktig at Arbeiderpartiet ikke kan fraskrive seg muligheten for å ta opp igjen det spørsmålet. Vi har vedtatt at vi skal ha handlefrihet i den-ne perioden, og jeg regden-ner med at vi også kommer til å vedta at vi skal ha handlefrihet i neste periode. Det er en handlefrihet Arbeiderpartiet mener det er riktig at vi har, og det vil også kunne få konsekvenser for hva slags type samarbeid vi kan ha med andre partier. Men det proble-met får vi ta når det eventuelt kommer.
Jon Lilletun (KrF): Eg kan forstå at representanten Halvorsen var uroleg over Stoltenbergs forhold til EU.
Eg må innrømme at eg vart meir uroleg då han begynte å snakke om Saudi-Arabia, for då høyrdest det ein augne-blink ut som han var i ferd med å ønskje seg tilbake til dei gode, gamle dagar då demokratiet kunne utøvast på gamaldags arbeidarpartimaner. Men det er jo heldigvis ei stund sidan.
Eg vil likevel starte med litt ros til representanten Stoltenberg. Dei var villige til å forhandle om eit bud-sjett, sjølv om dei ikkje strekte seg så veldig langt. Og det andre er at dei framleis står på prinsippet om stramme rammer – at dei faktisk er ansvarlege. Det synest eg det er grunn til å rose det største opposisjonspartiet for.
Men når representanten Stoltenberg snakkar om næ-ringslivet, har han gløymt kva dei sa tidlegare om utbyt-teskatten – at det var eit problem i forhold til norsk eigar-skap. Dei har òg gløymt kva dei sa i veljargarantien med omsyn til toppskatten. Det har dei gått vekk frå, og det synest eg burde vere eit problem for representanten Stoltenberg i forhold til norsk eigarskap.
Så til fordeling, som representanten Stoltenberg be-kymrar seg for, og det skal han gjere. Når det gjeld kon-tantstøtta, har alle utgreiingar vist at det er god forde-lingspolitikk. Det synest representanten Stoltenberg er for galt. Difor må kontantstøtta halverast – 18 000 kr i tap for småbarnsforeldre i året etter representanten Stoltenberg si meining.
Og som om ikkje det var nok, går dei også laus på det som Regjeringa gjer for frivillige organisasjonar. 6 000 i skattefrådrag – ein seier faktisk at det vil vere alvorleg for skatteinntektene om ein byrjar å la private trekkje av det som går til frivillige organisasjonar. Kva slags tillit er det til frivillige organisasjonar? Eg synest det er sterkt beklageleg at representanten Stoltenberg går for det.
Og så gløymde eg at når det gjeld barnehagar, er ein villig til å gje inntil – ifølgje Dagens Næringsliv – 38 000 kr i skattelette til dei som tener over 800 000 kr.
No reknar ikkje alltid Dagens Næringsliv rett, så det kan vere ein feil der. Men eg synest ikkje omfordelingspro-sjektet til representanten Stoltenberg heng i hop.
Jens Stoltenberg (A): Først vil jeg gjerne rose repre-sentanten Lilletun for en veldig ryddig og ordentlig opp-førsel gjennom hele budsjettprosessen, og fordi han leg-ger vekt på at vi får et ansvarlig budsjett. Jeg er også helt sikker på at Lilletun hele tiden har vært opptatt av at vi skal ha et budsjett med en god sosial profil og satsing på kommunene. Jeg mener at man hadde oppnådd mer i den retningen dersom man hadde strukket seg lenger i retning av Arbeiderpartiet og fått til et forlik med Arbeiderpartiet, men man valgte altså å strekke seg langt i retning av skrittspartiet, og man fikk da et budsjettforlik med Frem-skrittspartiet der det ikke ble satset nok på kommuner, og dermed på eldreomsorg og skole, og der det heller ikke ble gjort nok for å fjerne usosiale kutt i budsjettet.
Det er riktig at vi sammen med Kristelig Folkeparti i fjor gikk inn for å gjeninnføre utbytteskatten, fordi Skat-tereformen 1992, og spesielt den såkalte delingsmodel-len, var så uthulet at svært mange som skulle ha en høye-re skatteprosent enn 28, ghøye-reide å omgå det, bl.a. gjennom å benytte seg av det skattefrie utbyttet og alle hullene i delingsmodellen og skattesystemet. Derfor ønsket vi sammen med Kristelig Folkeparti å ha en midlertidig ut-bytteskatt til vi fikk et nytt og bedre skattesystem av be-drifter og kapital. Vi står faktisk ved det forliket, men jeg skjønner at Kristelig Folkeparti har forandret mening og nå er motstander av den midlertidige utbytteskatten de var tilhengere av for kort tid siden.
Når det gjelder toppskatt, har vi gjennomført en øk-ning der fra 2001 til 2002 – fra noe over 280 000, der toppskatten startet før, til 320 000 kr, og Arbeiderpartiet foreslår å øke den ytterligere til 325 000 kr. Vi tok altså først initiativ til en ganske kraftig økning fra 280 000 til 320 000 kr, og deretter en ytterligere økning. Men det er riktig at vi ikke følger regjeringspartiene helt opp til tre hundre og noen og førti tusen, simpelthen fordi vi mener at det er andre ting som er viktigere. Vi foreslår større skattelettelser for de lavere inntektene enn regjeringspar-tiene, og vi har mer til uføre- og alderspensjonister. Og det mener vi er viktigere.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Arbeidarpartiet og Senterpartiet står i dette budsjettet saman på viktige om-råde. Vi er begge for ein meir offensiv distriktspolitikk, inkludert tiltak til konkurranseutsett næringsliv. Vi er for ei meir rettferdig fordeling, noko som inneber å lyfta nedanfrå, som inneber å slå tilbake Regjeringa sine uso-siale kutt, og som inneber at vi gir støtte til Regjeringa si fattigdomspakke. Men vi godtek ikkje at det er svake grupper som skal betala denne pakka. Vi er òg begge for ein styrkt kommuneøkonomi, noko som no er høgst nød-vendig for å sikra ei meir verdig omsorg og ein god sku-le.
Senterpartiet føreslo i fjor ein opptrappingsplan for ein betre kommuneøkonomi – ein plan som skal gå over fleire år – og vi er svært glade for at både Arbeidarpartiet og SV har slutta seg til han. Men så er det slik at KS har påvist at det er behov for 5,5 milliardar kr til kommunane neste år. Dersom dei ikkje får det, vil det bli kutt både i skule og omsorg. Då undrar det oss at Arbeidarpartiet ik-kje kan tøya seg lenger når det gjeld kommuneøkono-mien. Ein viktig bit av dei 5,5 milliardane kr er 2,1 milliardar til å dekkja inn auka pensjonsutgifter. Det er etter vårt syn ei overføring frå fond til fond som ikkje vil skapa press i økonomien.
Så har kommunane fått eit nytt problem. Det har kome brev frå finansministeren om at det er ein mindre skattevekst på 1 milliard kr i år i forhold til det som er budsjettert. Vil Arbeidarpartiet engasjera seg for å dekkja inn den milliarden? Det ville kjennast svært trygt dersom Jens Stoltenberg kunne gi positiv støtte til det.
Jens Stoltenberg (A): Arbeiderpartiet er veldig opp-tatt av å styrke kommunenes evne til å levere gode vel-ferdstjenester til innbyggerne her i landet, det være seg eldreomsorg, skole eller andre viktige velferdstjenester som kommunene leverer. Da mener vi at det i hvert fall er to ting vi må gjøre. Det ene er at vi må organisere kommunene bedre, det er en hva jeg vil kalle systemkrise i Kommune-Norge, og vi må gjennomgå måten vi orga-niserer og finansierer kommunene på. Vi har også i vårt vedtak på landsmøtet gått inn for at man lokalt enten ser på mulighetene for et tettere samarbeid mellom kommu-ner eller foretar utredninger og vurderinger av gevinster ved kommunesammenslåinger. Vi mener at en bedre bruk av pengene i kommunene er viktig. Fornyelse av of-fentlig sektor gjelder også Kommune-Norge. Uten det vil det være umulig i lengden å sørge for at vi har et godt og velfungerende velferdssamfunn her i landet.
Ja til fornyelse, og ja til en bedre organisering av kommunal sektor er en viktig del av Arbeiderpartiets budskap. Men den andre delen av Arbeiderpartiets bud-skap er at nettopp fordi vi sier ja til å bruke pengene bed-re, så mener vi også at det er nødvendig å bruke mer penger. Der skiller vi oss fra Høyre, som åpenbart mener at den beste måten å få til fornyelse på, er å nærmest stru-pe kommunene og så gjennom drastiske nedskjæringer få fram en fornyelse. Vi tror ikke på det. Vi tror det er nød-vendig å bruke mer penger. Der er det en grunnleggende og viktig forskjell. Vi mener at det er galt, slik Regjerin-gen nå legger opp til, at man i løpet av neste år skal gi nesten 12 milliarder kr i lavere skatt, mens det altså blir 2–3 milliarder kr ekstra til eldreomsorg og skole i kom-munene. Det er å velge privat forbruk framfor fellesgo-der, og det er i strid med det Arbeiderpartiet står for.
Jeg merker meg bare at Senterpartiet har mer penger i opposisjon enn de hadde i posisjon, og det er greit å vite.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
Per Erik Monsen (FrP): Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett lagt opp til langt høyere skatte- og
avgiftslettelser og betydelig større kutt i offentlige utgif-ter enn det Regjeringen har foreslått, fordi høye avgifutgif-ter og den høye og progressive beskatningen av arbeidsinn-tekter har nøyaktig samme uheldige samfunnsøkonomis-ke virkning. Avgiftene gjør varer og tjenester dyrere enn nødvendig, og økt innsats av arbeid eller kapital gir ikke uttelling i form av tilsvarende økt kjøpekraft for den en-kelte. Fremskrittspartiet vil derfor gå inn for avgiftsre-duksjoner på varer og tjenester som i dag ilegges høye særavgifter utover vanlig merverdiavgift.
Det er viktig å skille mellom skatte- og avgiftssatser og skatte- og avgiftsinntekter, for selv om en reduksjon i skatte- og avgiftssatsene på kort sikt fører til reduserte inntekter, er den langsiktige effekten på økonomien mot-satt. Det skyldes at lavere skatter og avgifter har en dyna-misk virkning på økonomien, slik at avgiftsgrunnlaget utvides. Dette vil på sikt gi staten økte inntekter selv med lavere avgiftssatser. Det er altså flere gode grunner til å redusere avgiftssatsene, ikke minst det faktum at mange avgifter har en uheldig sosial profil fordi de rammer alle like hardt, helt uavhengig av betalingsevne. Elavgiften er et typisk eksempel på det. Den rammer pensjonistene som sliter med å holde varmen i gamle trekkfulle hus, like hardt som de som har store luksusboliger med opp-varmede svømmebasseng. Også barnefamiliene med stort forbruk av varmt vann og mye tøyvask rammes hardt av denne avgiften. Særlig alvorlig er dette naturlig-vis akkurat nå, hvor vi beveger oss mot et historisk høyt prisnivå. At staten da skal ha økte avgiftsinntekter mens mange eldre ikke har råd til å holde en rimelig innetem-peratur i hjemmene sine, er urimelig. Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett foreslått en reduksjon i elav-giften på 55 pst., noe som ville hjulpet mange gjennom de kaldeste månedene denne vinteren.
De mange og høye avgiftene på bil og bilbruk gir også urimelige utslag. Bilen er ikke lenger en luksus forbeholdt dem med god råd, men en nødvendighet for de aller fleste av oss, rett og slett fordi samfunnet har endret seg slik at den mobiliteten bilen gir, er helt nødvendig både i arbeid og fritid. Derfor blir det galt når den norske engangsav-giften ikke bare er blant de høyeste i verden, men også har en progresjon som gjør at svært mange i dette landet ikke har råd til å kjøpe den bilen de egentlig har bruk for.
Ofte blir den for liten, eller for gammel og utrygg, eller begge deler. Den norske bilparken er blant den eldste i Europa, med en gjennomsnittsalder på over 10 år. Og når vi vet at nyere biler er vesentlig mer trafikksikre og i til-legg forurenser betydelig mindre enn gamle, er det vans-kelig å forstå at det er umulig å få flertall for tiltak for å fornye den norske bilparken. Det burde ikke være slik at norske bilister på grunn av skyhøye avgifter må kjøre mer trafikkfarlige biler enn bilister i andre land. Til tross for at vi i Norge har noen av de eldste og dårligste bilene i Europa, bruker den norske gjennomsnittsfamilien mer enn 60 000 kr i året på bil, mesteparten i form av avgift til staten. Det blir hevdet at bilavgiftene ved siden av å være rent fiskale avgifter, også skal bidra til å redusere de samfunnsmessige kostnadene ved veitrafikken, og at disse kostnadene skal bæres av brukerne. Dette er etter