at jeg på vegne av det norske folk fortsatt er skuffet over at de øvrige partier prioriterer å øke oljefondet med 162 milliarder kr fremfor alt annet, og at når de først sier det, må det gå ut over en del sosiale ytelser.
Vi mener fortsatt at de som lever i dag, og de som har problemer i dag, burde nyte godt av dette enorme over-skuddet på vårt statsbudsjett. Når alle andre land sliter med underskudd på statsbudsjettet, strammer man altså til i Norge, også i en tid da det faktisk er tegn som tyder på en dramatisk vekst i arbeidsledigheten, og det sann-synligvis er et dumt tidspunkt å stramme til, fordi det be-tyr at man sender mange folk ut i arbeidsledighet før man begynner å snakke om å gjøre noe med det. Og det gjør flertallet med vitende og vilje fordi man holder på hand-lingsregelen, fordi man skal ha den og den stramheten.
Og så sier Odd Roger Enoksen at vi bare har fått flyt-tet på 4,4 milliarder kr. Det er altså 6,3 milliarder kr i årsvirkning. Jeg skulle gjerne se om Odd Roger Enoksen eller noen annen kan vise til en tidligere budsjettbehand-ling hvor det reelt sett har vært økte utgifter og reduserte inntekter av et slikt omfang. Min første budsjettavtale,
hvor jeg også måtte redde regjeringen, var høsten 1985.
Da ble Jan P. Syse og jeg enige om et forlik under salde-ringen opp mot jul, skrevet på en serviett. Rammen var 201 mill. kr. Det har i hvert fall blitt langt mer kostbart for dem som nå vil forhandle med Fremskrittspartiet, enn det var i det aller første forliket. Det er ingen andre som har oppnådd så store reelle endringer som det vi har fått til denne gang. Jeg utfordrer dem som måtte mene noe annet. Jeg snakker ikke om å erstatte én avgiftsøkning med en annen avgiftsøkning med 7 milliarder i proveny.
Det er ikke flytting av penger – det er noe annet. Vi har fått til en reell flytting av 6,3 milliarder kr, og det er det ingen som har gjort tidligere.
Og når det gjelder om vi skal være så lydige overfor Regjeringen i fremtiden, må jeg bare si til Odd Roger Enoksen og alle andre: Det vil fremtiden vise.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Presidenten vil henstille til deltakerne i debatten å hol-de seg til hol-den fastsatte taletid. Det blir sent nok likevel.
Kristin Halvorsen (SV): Jeg synes nesten represen-tanten Hagen begynner å kle rollen med å forklare hvor-for det ikke er mulig å flytte på all verdens milliarder, men at en kan nøye seg med noen små millioner her og der. Det er jo ikke til å komme unna at dette er et promil-leforlik uansett, og at det er milevis mellom de milliarde-ne Carl I. Hagen strør rundt seg med på TV-skjermen, og det han faktisk klarer å oppnå her i Stortinget. Og det er jo ikke slik at dette er ting det var flertall for på forhånd.
Økte egenandeler for pensjonister og uføre som ikke er minstepensjonister, er det Fremskrittspartiet som har skaffet flertall for. Der er det et annet mulig flertall, Ar-beiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet, hvis de hadde gått den veien. Det samme gjelder i forhold til arbeids-løse. Det gjelder gravferdshjelpen, det gjelder småbarns-tillegget, og det gjelder SFO. Dette er nedskjæringer som Fremskrittspartiet har sikret flertall for. Det klarer de sik-kert å forsvare på rimelig vis. Men det er et helt annet fremskrittsparti enn det mange velgere tror de stemmer på.
SV står fast på at det mest oppsiktsvekkende ved dette budsjettforliket ikke er det antall kroner som er flyttet på.
Det er ikke mulig å si at det er en klar høyreprofil på de kronene som er flyttet på. Der er det mer snakk om å sky-te med små hagl fra langt hold – litt her og litt der. Men det som ligger her av føringer for framtiden, for neste halvår og ut denne stortingsperioden, er for det første at det beslaglegger ganske mye penger, og for det andre at det er en klar høyrepolitikk. Det er et prosjekt for privati-sering i meget stor grad som understøtter et hardere, kal-dere, mer materialistisk konkurransesamfunn – det mot-satte av det som var overskriften for Verdikommisjonen da den ble nedsatt i sin tid.
Det som er tilfellet etter SVs mening, er at denne re-gjeringens prosjekt er blitt et klarere Høyre-prosjekt enn det var i fjor på samme tid. Nå har jo også Fremskritts-partiet kommet dit at de har gitt opp noensinne å komme i regjering, altså virkelig inn på taburetten med Kjell
Magne Bondeviks hjelp, og har innsett at hvis de skal klare å få til det, er det Høyre og Fremskrittspartiet alene som må danne regjering. Og Shippingklubben er jo ikke noen liten ramme rundt en slik erklæring.
I SV ser vi meget klart at vi har et ansvar for et alter-nativ til denne politikken og denne alliansen, og jeg vil gjerne bruke resten av tiden min til å presentere og snak-ke om hva vi selv har på hjertet.
I SV vet vi at vi kan gjøre gode valg, men vi kommer neppe over 50 pst. alene. Det betyr altså at vi må være villige til å samarbeide og til å forhandle med andre par-tier hvis vi skal få gjennom noe av vår egen politikk. Og det er vi beredt til. Det er en svær jobb vi står overfor, for det er mange velgere som skal mobiliseres hvis vi skal klare å få til et flertall som setter høyrepolitikken på side-linjen.
SV ser ikke for seg at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV kommer med noe felles program før stortingsval-get i 2005. Tvert imot, i SV ser vi for oss at her er det om å gjøre at tre selvstendige partier med hver sin selvsten-dige politikk mobiliserer velgere på eget politisk grunn-lag, samtidig som vi er meget klare på at vi ønsker å sam-arbeide med andre partier for å få gjennom mest mulig av den politikken. SVs velgere har krav på resultater for den stemmen de gir, og de har krav på romslige og pragma-tiske tillitsvalgte for å gjennomføre dette.
Jeg tror heller ikke noe på at det går an å mobilisere velgere på stolleken. Det kan nok hende at en og annen velger en gang iblant kan komme på at det kunne vært moro å se SV i regjering, men at det virkelig skulle få velgerne opp i håndstående og få hjertebanken til å strømme rundt i landet, det tror jeg ikke noe på. Jeg tror faktisk at velgerne gjerne vil ha politikere og et politisk parti som først og fremst slåss for det de ønsker å få gjen-nomført, og ikke for stolleken.
La meg ta noen overskrifter: Det som står i klarest kontrast til det regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har blitt enige om, må være den enorme utfordringen vi har til å lage et arbeidsliv der det er plass til hele mennes-ker som ikke yter 110, 120, 130 eller 140 pst. hver eneste dag, men der det også er plass til dem som ikke kan yte 100 pst., et arbeidsliv der man skjønner at hvis dette lan-det skal komme seg framover, er lan-det noen her i verden som må få noen barn, og mens de har småbarn, må de ha litt fri. Den type arbeidsliv må vi ha! Vi må også ha et ar-beidsliv som er slik at man forstår at hvis man virkelig skal ha et inkluderende arbeidsliv, betyr det at det også skal være plass til dem som har en del sykefravær. Det henger ofte sammen med f.eks. en funksjonshemming.
Det vi altså trenger, er et romslig arbeidsliv som gir plass for det gode liv, og som gjør at folk ikke tryner før de er 50. Vi vil gjerne vare til vi er både 67 og 70 år, og da blir jo utfordringen kanskje motsatt av det den var tidligere.
For hva er det som skjer hvis en 30-åring møter veggen etter å ha deltatt i arbeidslivet i kanskje bare fem, seks, sju eller åtte år? Det er jo bl.a. fordi de jobber for mye overtid. De har ikke vett til å gå hjem. De har ikke vett til å ha et liv utenom jobben sin. Det er ingen som sier til dem: Nå er det nok, slukk lyset og kom deg ut! Ring moren
din og finn på noe festlig! – Hvis man kan finne på noe festlig med moren sin? (Munterhet i salen) Jo, det kan man! Mødre er så mangt! – Men det er jo utfordringen, ikke det som Regjeringen går rundt og truer med, at hvis vi ikke får ned sykefraværet nå, så må vi kutte i syke-lønnsordningen. Vi må jo skjønne det moderne arbeids-livet; det er ofte motsatt av det det var før. Vi må ha en klar overskrift om at folk skal kunne vare et helt arbeids-liv.
Punkt to: Det som roper etter en storstilt satsing, er å tenke kunnskap og kompetanse fra vugge til grav. Dette samfunnet må ruste opp barnehagesektoren. Det skal være barnehager av høy kvalitet. Der har vi fått til et fler-tall som både satser på plass til alle og på lav pris, slik at de barna som også trenger det mest, kommer dit. For ek-sempel er minoritetsbarn underrepresentert i barnehage-ne. Og det må ende med en skikkelig etter- og videreut-danningsreform som er slik at alle – også de som synes de kom til kort på skolen – kan få kompetanse, fagbrev og bevis for at de har kunnskaper. Det er å ruste opp et kunnskapssamfunn som sørger for at alle, uansett hva foreldrene deres tjener, har tilgang til det.
Og så en liten visitt til Høyre: Nå er jeg så lei av å høre at vi har verdens dyreste skole – med brask og bram og svære overskrifter – uten at noen sier hva som ligger i kostnadene ved norsk skole. For det første koster den omtrent det samme som skolene ellers i Norden. For det andre er 40 pst. av våre skoler fådelte skoler, dvs. skoler som ligger rundt i Distrikts-Norge. Hvis det er slik at Høyre ønsker å legge ned alle grendeskolene i hele lan-det og busse barn i timevis på kryss og tvers hver eneste dag, så kom fram og si det! Hvis ikke, må dere ta med det på regnskapssiden. Det tredje er at vi har mange barn in-kludert i den vanlige skolen, barn med minoritetsbak-grunn, men også mange andre som ellers, i andre land, ville blitt puttet på spesialskoler. Og dette ønsker vi jo.
De skal ha plass i en vanlig skole! For det fjerde har læ-rerne i Norge litt mindre leseplikt enn lærere i andre land.
Når man tar bort dette, så bruker vi helt middels og under middels på skolen i Norge. Alle vet at kvalitet koster, og alle vet at kvaliteten i skolen er ren luft, fine lokaler og alt det der, men først og fremst at man har inspirerte læ-rere som har mulighet til å se hvert enkelt barn og finne koden, slik at de kan bruke alle sine sanser når de skal lære.
De neste punktene dreier seg om styring, eierskap.
Hvorfor i all verden skal vi være et filialland i ytterkan-ten av Europa? Her har vi egentlig stolte tradisjoner fra arbeiderbevegelsen å stå på. Det var jo ikke slik at de bare drev med utdelingspolitikk; det var jo slik at de øns-ket å forme framtiden. De bygde opp et system av konse-sjoner, av hjemfallsrett, av Statoil og av SDØE – mange ordninger som gjorde at vi sørget for å beholde verdiene hos oss, og ikke bare la dem åpent slik at multinasjonale selskaper kunne stikke av med dem.
Neste punkt er at vi må sørge for at privat og offentlig sektor har en standard som matcher hverandre. Hvis ikke får man ikke vanlige folk til å slutte opp om å løse opp-gaver i fellesskap – hvis det ropes hver eneste dag at
det-te er en sektor som skal ha mye mindre å rutdet-te med enn ellers.
Jeg har mye mer på hjertet, f.eks. når det gjelder EU, utenrikspolitikken og at vi trenger noen som ikke bare oversetter det Bush sa i går, til norsk i dag, for å ha en egen og selvstendig stemme i verden. (Presidenten klub-ber) Det rekker jeg ikke å si noe om akkurat i denne sam-menhengen, men jeg kan jo håpe på noen replikker så jeg kan komme tilbake til det.
Takk for det!
Presidenten: Det blir det nå gitt adgang til, så replik-kene kommer i tur og orden.
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Finansinnstillingen viser at det er bred enighet mellom SV og Arbeiderpar-tiet om retningen i samfunnsutviklingen. Jeg tror som Kristin Halvorsen at det er viktig å finne, som hun sa,
«romslige og pragmatiske» løsninger som gjør at man kan gjøre hverdagen enklere og bedre for folk flest.
Det er to områder hvor SV det siste året har, skal vi si, flørtet litt med Regjeringen. De to områdene er miljø-politikken og deler av distriktsmiljø-politikken. På et tidspunkt virket det som om SV luktet på innretningen av Regjerin-gens miljøpolitikk. Nå har vi sett en budsjettavtale hvor det er kutt i miljøvernforskningen, det er kutt i energi-forskningen, ja, det er sågar kutt i atomsikkerhetstiltak-ene. Hvordan har Kristin Halvorsens vurdering av Regje-ringens miljøpolitikk vært i løpet av dette året, etter hvert som man har sett en del praktiske sider ved den politik-ken som settes ut i livet?
En av de andre tingene som SV og Kristin Halvorsen har vært opptatt av når man ser mulighetene for et sam-spill sentrum–venstre i norsk politikk, er utjamning. Det kan være utjamning for sosiale grupper, men utjamning rommer jo også spørsmål om distrikt. På et tidspunkt vir-ket det som SV var noe sjarmert av at statsministeren sa ja til en distriktskommisjon. Nå har Regjeringen fulgt opp den invitten med betydelige kutt i de distriktspolitis-ke tiltadistriktspolitis-kene, og mens graset gror, dør kua. Samtidig gav regjeringspartiene inntrykk av at man skulle komme til-bake med et distriktsfond, som ikke lenger er et distrikts-fond, men som plutselig, da budsjettet ble lagt fram, var omgjort til en låneordning.
Hvordan er Kristin Halvorsen og SVs vurdering av disse distriktstiltakene i dag når man har sett helheten i Regjeringens politikk?
Kristin Halvorsen (SV): La oss ta miljøpolitikken først: Vi synes faktisk at denne regjeringen viste lovende takter når det gjaldt miljøpolitikken, og vi har vært åpne, skikkelige og redelige i forhold til å diskutere det med dem. Det var også slik at vi inngikk forlik med regje-ringspartiene i forbindelse med klimameldingen. Vi lå faktisk nærmere Regjeringen enn Arbeiderpartiet gjorde.
Det er ikke til å legge skjul på at en del av miljøpolitikken, særlig det som dreier seg om olje og gass og klimautslipp, vil være en utfordring i
samar-beidet mellom Arbeiderpartiet og SV. Men hvis det fin-nes vilje til løsninger, er det klart at det finfin-nes løsninger.
Men jo mer Regjeringen har med Fremskrittspartiet å gjøre, jo verre blir det, for å si det slik. Denne avtalen inne-holder jo også diverse om «vern og bærekraftig bruk», som de kaller det. Det betyr vel mer snøscootere og biler i utmark, og mer bråk på vidda, som det ene. Det andre, det som er virkelig sørgelig i dette budsjettet, er kollektivtra-fikken. Vi er et land som bruker mye mindre enn de fleste EU-land på kollektivtrafikk. Vi er i en situasjon hvor man har en kollektivtrafikk som driver og annonserer daglig for å få folk til å ta privatbilen. Og det er klart at hvis ikke vi får gjort noe med det, hjelper det ikke med all verdens gode målsettinger når det gjelder klima, for biltrafikken står for en betydelig del av klimautslippene.
Så når det gjelder distriktspolitikken: Ja, vi har vært åpne for å diskutere dette med regjeringspartiene. Men det er klart at skuffelsen hos oss når de driver og kutter i hytt og pine på distriktstiltak, er minst like stor som i Ar-beiderpartiet. Men det viktigste som denne regjeringen gjør i forhold til distriktene, er kommuneøkonomien. Der er det jo fremdeles betydelig forskjell mellom Arbeider-partiet og SV, selv om retningen er noe av den samme.
Vi har altså en kjempediger jobb å gjøre i å sørge for at de viktigste tjenestene som folk mottar, skole og omsorg, matcher standarden i forhold til privat sektor.
Heidi Larssen (H): Representanten Halvorsen sa nå at det ikke var noe godt kollektivtrafikkbudsjett som var lagt frem, men det har aldri vært satset så mye på kollek-tivtrafikken som i dette budsjettet. Det bør også Kristin Halvorsen ta med seg.
SV har lenge anklaget Regjeringen for ikke å gjøre nok for å hindre nedleggelse av arbeidsplasser. Det var kanskje ikke så rart at SV og Kristin Halvorsen ikke snakket noe om det nå, for Regjeringen har jo gitt det beste bidraget for å trygge arbeidsplassene med et stramt budsjett og bedre rammebetingelser for næringslivet.
Nye arbeidsplasser kan skapes gjennom fremtidsrettet satsing på forskning og utvikling, bl.a. ved økt direkte forskningsstøtte og skattefradrag for bedriftenes forsk-ningsutgifter. Både næringsliv og fagforening er fornøyd med det.
Hva er så SVs svar på problemene i konkurranseutsatt sektor? Jo, satsing på rettferdig fordeling, på det gode liv, på barn og unge, og omstilling til et grønt kunnskapssam-funn hvor oljeinvesteringene kuttes og skatter og avgifter for næringslivet økes. SV sier i sitt alternative statsbud-sjett at en viktig forutsetning for videre økonomisk vekst er å øke arbeidstilbudet.
Mitt spørsmål til Kristin Halvorsen blir da om hun tror at skatteskjerpelser på rundt 4 milliarder kr øker investe-ringsevnen, fremmer nyskaping og omstilling i nærings-livet og økonomisk vekst, eller om SV tror at den økono-miske veksten kommer bare man øker utgiftene til of-fentlig skjermet sektor.
K j e l l E n g e b r e t s e n hadde her overtatt presidentplassen.
Kristin Halvorsen (SV): Ja, vi mener at dette er et budsjett som styrker næringslivet, som øker sysselsettin-gen, og som sørger for at det satses og investeres langsik-tig, forsvarlig og – jeg holdt på å si – til beste for folk og land. Det er rett og slett fordi vi vet at det går ikke an å sikre arbeidsplasser, eller distrikt, eller næringsliv, eller forvaltning, ved å pøse ut til eiere i bøtter og spann.
Punkt 1: For det er jo ikke sånn at norsk næringsliv går i underskudd. Nei, de gjør ganske gode penger. Punkt 2:
Det er jo ikke sånn at de nedlegger bare bedrifter som har gått konk, eller som går med underskudd. Nei, de flytter ut bedrifter som går med pene overskudd. Men hvis ryk-tet går om at det er høyere overskudd å få andre steder, tar de med seg tannbørster eller hva det måtte være, og drar. Sånn går det ikke an å legge opp en næringspolitikk i Norge i 2002. Det krever en viss styring, men det krever også at en satser på at det vi skal slå gjennom med, er kunnskap og kompetanse. Vi kan ikke vinne noe på å være den flinkeste gutten eller jenta i klassen på lavest mulige skatter og avgifter, vi kan ikke vinne noe på å være de som skal konkurrere på lavest mulig kostnad på arbeidskraften. Men vi kan konkurrere på kompetanse, vi kan konkurrere på kunnskap, derfor er det den beste næ-ringspolitikken framover. Når man er rundt omkring og snakker med mange bedriftsledere, ser man at nettopp dette mangler man mange steder også: Kompetent ar-beidskraft, som kan gjøre en jobb i konkurranseutsatt sektor. Og det viktigste som Høyre – hvis de er opptatt av å høre på næringslivet – virkelig burde nyorientere seg på, er jo pengepolitikken. Det som eksportindustrien nå virkelig sliter med, er høy kronekurs, og det er fullt mulig også innenfor Norges Banks mandat pr. i dag å føre en annen pengepolitikk.
Per Erik Monsen (FrP): Vi har opptil mange ganger i dag hørt ordene «kunnskap og kompetanse», og ingen er vel i tvil om SVs engasjement for norsk skole. Det har vi hørt gjennom valgkamp og utallige stortingsdebatter, og vi tror på det.
Men det er faktisk slik at vi bruker mer penger på sko-le enn de fsko-leste andre, selv om det går an å konstruere regnestykker hvor man trekker fra en god del av utgifte-ne, og sier at egentlig gjør vi ikke det. Det faktiske for-hold er at vi gjør det, det er bare det at vi også har lagt inn en del kostnader som en del andre land ikke har. Et annet faktisk forhold, som mange undersøkelser viser, er at vi får svært lite ut av denne satsingen i form av kunn-skap og kompetanse. Vi bruker 10 milliarder kr i året til spesialundervisning som ingen engang har tatt seg bryet med å evaluere, og som stort sett går ut på å plage elever med mer av det de er dårlige i, istedenfor å la dem jobbe med det de er gode til.
SV vil satse på skolen, men snakker stort sett bare om mer penger, om lokaler og ventilasjonsanlegg, svært sjel-den om innholdet i skolen, mens forskere forteller oss at spesialundervisningen for de svakeste fungerer dårlig, og de flinkeste stort sett seiler sin egen sjø i norsk skole.
Men heller ikke penger til skolen kan SV garantere. Når Stortinget bevilger penger til kommunene, har jo ikke