4.1.1 Tokkeåi
Det var en betydelig dominans av små fjærmygglarver på alle stasjonene både i 2012 og i 2013 (Figur 4.1). Spesielt var dette tilfelle på stasjon 2 og 3 begge år. I 2012 utgjorde fjærmygg hen-holdsvis 86 % og 88 % av det totale antall dyr i prøvene, mens andelen var 86 % og 76 % i 2013.
I 2012 var også andelen fjærmygg høy på st. 5 og st. 6, på henholdsvis 60 % og 71 %. Det var bare i Dalaåi og på stasjon 1 at andre grupper utgjorde mer enn 50 % av det totale antall individer bunndyr i 2012. I 2013 var sammensetningen noe mer variert og med et større innslag av andre grupper enn fjærmygg på de fleste stasjonene. Spesielt var andelen fjærmygg lav på stasjon 1, 2 og i Dalaåi. Imidlertid var det et relativt betydelig innslag av fåbørstemark på stasjon 1 i 2013.
Andelen fjærmygg i Dalaåi var 41 % og 33 % i henholdsvis 2012 og 2013.
Figur 4.1. Prosentvis sammensetning av fem hovedgrupper av bunndyr i prøver tatt i september 2012 og 2013 i Dalaåi, og på ulike lokaliteter i Tokkeåi.
0 %
Metoden for innsamling er semikvantitativ, men det ble gjennomgående funnet lave tettheter av bunndyr, med unntak av fjærmygglarver. Antall dyr i hovedgruppene i 2012 og 2013 er vist i Figur 4.2. Av EPT-artene hadde steinfluer og døgnfluer spesielt lave tettheter på st. 2 og 3 i 2012, mens vårfluelarver var jevnt fordelt. I 2013 var fordelingen ulik den i 2012. Døgnfluene ble funnet i størst individantall øverst og nederst, steinfluene økte i antall nedover elva, mens vårfluene var fåtallige øverst og nederst. Fjærmygglarver ble funnet i nærmest samme individantall på stasjonene i 2012 og 2013, og fordelingen nedover elva var den samme begge år, med høyest individantall på stasjon 2 og 3. Også fåbørstemark opptrer i omtrent samme antall begge år på de ulike stasjonene, med unntak av stasjon 5, som hadde et høyere antall i 2012.
Figur 4.2. Antall individer (pr. prøve) av hovedgrupper på ulike stasjoner i Dalaåi og Tokkåi i sep-tember 2012 og 2013.
Flere arter av planktoniske og halvplanktoniske krepsdyr ble funnet i Tokkeåi, se Tabell 4.1. Mens disse ikke ble funnet i Dalaåi, ble Bosmina sp. Cyclopoide hoppekreps, linsekreps og gelèkreps funnet i Tokkeåi. Dette er arter som lever i innsjøer, og som må ha kommet ned til Tokkeåi gjennom tunnelen ved tapping fra Byrtevatn. Tunellen har utløp i Tokkeåi ovenfor samløp med Dalåi. Antallet var naturlig nok lavt, men det viser at det skjer tilførsel av næringsdyr til Tokkåi som er produsert i
36
Byrtevatn. Harpactoide hoppekreps lever på eller i bunnen både i innsjøer og i rennende vann, og opprinnelsen her kan være lokal.
Tabell 4.1. Antall krepsdyr pr. prøve på stasjoner i Dalaåi og Tokkeåi i september 2012 og 2013.
Dalaåi St. 1 St. 2 St. 3 St. 5 St. 7
ASPT indeks og EQR og normalisert EQR indeks ble beregnet, der sistnevnte gir grunnlag for en økologisk klassifisering mht. organisk forurensning, se Tabell 4.2. Alle stasjonene med unntak av st. 3 fikk en beregnet økologisk tilstandsklasse «God» eller «Svært god» i 2012. St. 3 fikk en nor-malisert EQR verdi på 0,55, som gir tilstandsklasse «Moderat», dvs. lavere enn akseptabel til-standsklasse. Dette kan ikke uten videre forklares på grunnlag av en prøve ett år.
For 2013 ble tilstandsklassen beregnet til «svært god» på alle stasjoner med unntak av st. 2 som fikk tilstandsklassen «god». På grunnlag av bunndyr er det liten eller svært liten belastning med organisk forurensning.
Indeksene angir kun tilstand som følge av organisk påvirkning i rennende vann og kan ikke brukes til å angi og klassifisere virkninger av vassdragsreguleringer.
Tabell 4.2. EPT-verdi og beregnete ASPT, EQR og normalisert EQR for Dalaåi og 5 stasjoner i Tokkeåi basert på innsamlet materiale i september 2012 og 2013. Beregnet tilstandsklasser viser at det er liten organisk påvirkning.
2012 Dalaåi St. 1 St. 2 St. 3 St. 5 St. 7
På grunnlag av innsamlingene i 2012 og 2013 er det beregnet forsuringsindekser for bunndyr (Ta-bell 4.3) på alle undersøkte stasjoner i Tokkeåi. Raddum 1 indeks baserer seg på bortfall av be-stemte grupper. Raddum 2 er noe mer følsom og baserer seg på forholdet mellom forsuringsføl-somme døgnfluer og forsuringstolerante steinfluer.
Raddum 2 verdier på under 1,0 antyder et visst forsuringsstress for bunndyr i 2012, men som ikke kan påvises i 2013. Det bør nevnes at dette også gjelder for stasjonen i Dalaåi, noe som viser at stresset ikke kan forklares med driftsvannet fra Byrtevatn, men at det trolig kommer fra lokalt tilsig.
Tabell 4.3. Forsuringsindeksene Raddum 1 og Raddum 2 for bunndyr i Tokkeåi I 2012 og 2013.
2012 Dalaåi St.1 St.2 St.3 St.5 St.6
Raddum 1 1 1 1 1 1 1
Raddum 2 0,78 0,88 1 0,98 1 0,89
Raddum 2, tot. verdi 0,78 0,88 1,23 0,98 1,38 1,89
2013 Dalaåi St.A St.2 St.3 St.5 St.6
Raddum 1 1 1 1 1 1 1
Raddum 2 1 1 1 1 1 1
Raddum 2, tot. verdi 4,54 1,50 1,15 1,08 1,06 1,40
4.1.2 Deltaområdet
Bunndyrsamfunnet i deltaområdet var variert og bestod av viktige næringsdyr for fisk. Krepsdyrene marflo (Gammarus lacustris) og asell (Asellus aquaticus) ble funnet i høye tettheter både i 2012 og i 2013 (Figur 4.3). Asell ble begge år funnet i større mengder enn marflo. I 2012 var den spesielt tallrik på stasjon 1, men det var også relativt mange individer på stasjon 4. Både asell og marflo hadde en noe ujevn fordeling i deltaområdet, idet begge arter hovedsakelig ble funnet på stasjon 1-4, dvs. i deltaets østlige del. Av snegl var vanlig damsnegl (Radix balthica) den mest tallrike av de to påviste snegleartene. Vanlig damsnegl var begge år mest tallrik på stasjon 5. Flere arter av vårfluer, døgnfluer og steinfluer ble funnet både i 2012 og 2013. I 2012 var individantallet svært lavt og døgnfluene var mest vanlig og tilstede på alle stasjoner. Døgnfluene dominerte også i antall i 2013, spesielt var antallet høyt på stasjon 5, og døgnfluer ble da sammen med vårfluer funnet på samtlige lokaliteter. Det synes som om døgnfluer, steinfluer og vårfluer finnes i et større antall i den vestlige delen av deltaet.
Det strandlevende krepsdyret linsekreps (Eurycercus lamellatus) som er et viktig næringsdyr for fisk ble funnet i høye individantall på flere av stasjonene. Linsekreps er halvplanktonisk og er as-sosiert med grunne områder med vannvegetasjon. Arten var spesielt tallrik i 2013, da det på flere av stasjonene ble funnet mer enn 1000 individer i prøvene. Denne arten hadde også en ujevn fordeling i deltaet, idet den var mest tallrik i den østlige delen, noe som var spesielt påfallende i 2013, og som også var utbredelsesmønsteret til de andre planktoniske og bunnlevende krepsdy-rene.
Den mest tallrike gruppen i bunnprøvene var imidlertid fjærmygg. Larver av fjærmygg ble funnet i svært høye individantall, spesielt i 2013. Fåbørstemark var også mer tallrik i 2013 enn i 2012.
38
Figur 4.3. Antall dyr pr. prøve av strandlevende bunndyr på sju stasjoner i deltaområdet i 2012 og 2013. Tallene viser gjennomsnitt av tre prøver på hver stasjon, der steinbunn, mudder og vannve-getasjon inngår som substrat.