• No results found

7 Diskusjon

7.1 Sentrale vilkår for medvirkning i fellesskap

7.1.3 Aksept for ulikhet

Et sentralt vilkår for barns medvirkning i fellesskap er å ivareta og akseptere ulikheter. Slike ulikheter ses i form av at personalet og barna ivaretar ulike perspektiver og handlinger. Det betyr at de (barn og personale) i enkelte situasjoner og handlinger setter egne behov og initiativ til side for derigjennom å skape muligheter for at andre med ulike perspektiver kan tre frem og medvirke i fellesskap. Denne formen for pedagogikk viste seg primært gjennom det gjensidige kommunikasjonsmønsteret. Når dette kommunikasjonsmønsteret var fremtredende, virket det som om det oppstod en form for fellesbeslutning basert på at barna og personalet måtte gi fra seg noe for at andre skulle ha muligheten for å medvirke i fellesskapet. Det fremkom en gjensidighet og vekselvirkning mellom personalet og barna, og mellom barna, som indikerer en orientering mot å kompromisse om hvem som får tre frem og bidra i fellesskapet. Dette ser vi i sitatet fra isflak-situasjonen, der barna fikk muligheten til å komme frem til felles

løsninger og ideer om hvor og hvordan isflakene skulle håndteres (studie 2).

En annen tilnærming til aksept for ulikhet kan ses i personalets beskrivelser av medvirkning (studie 3). På den ene siden problematiseres det hvordan kommunikative intensjoner åpner for barns medvirkning i fellesskap. På den andre siden reflekteres det over hvordan strategiske intensjoner bak handlinger også kan tenkes å være rasjonelle for demokratiske praksiser i enkelte tilfeller. Dette vises i sitatet fra fotballaktiviteten, der personalet beskriver hvordan de avbryter leken til fordel for ivaretakelse av enkeltbarns subjektivering, altså de som ble ekskludert fra deltakelse. Her kan det stilles spørsmål ved om enkeltbarns intensjoner blir underordnet personalets samtidig med at personalet ivaretar andre barns subjektivering. Dette er en tilnærming som kan bidra til aksept for ulikhet, og da i form av å legge til rette for at barn som kanskje ikke så lett kommer frem med sine initiativer, også kan ha mulighet for å medvirke i fellesskapet. Det demokratiske aspektet kan tenkes å ligge i at noen av barna må innordne seg til fordel for andre i fellesskapet.

I kategorien tilpasning til institusjonelle regler (studie 1) ser vi liknende tendenser. Der beskriver enkelte av jentene dilemmaet når noen tuller og tøyser i samlingsstunden og lager uro, som igjen fører til at det blir vanskelig for dem å følge med på innholdet i samlingsstunden. Jentenes beskrivelse om at de ønsker at guttene som bråker, skal være rolige, kan indikere en orientering mot praksiser der barna mener at man noen ganger bør sette seg selv til side (guttene som tøyset og laget uro), for at andre som har ulike perspektiver, også skal ha muligheten til å være aktivt medvirkende i fellesskapet. Liknende resonnementer som illustrerer aksept for ulikheter, finnes også i sitatet fra vognskuret. Barna gir her uttrykk for det å hjelpe, støtte, dele og inkludere. De gir også uttrykk for å kunne sette seg selv til side, for derigjennom å slippe Mira frem. Hun var ekskludert fra å medvirke i fellesskapet, men ble inkludert når barna fikk tenkt seg litt om (studie 1). Et annet interessant aspekt ved

aksept for ulikhet som synliggjøres i den samme studien, var barns ønsker om å kunne reservere seg for aktiv deltakelse i fellesskap, slik som Jorunn uttrykker det i sitatet der hun sier at det enkelte ganger er kjekt å være alene. I studien diskuteres det om barna opplever seg selv som deltakere i fellesskapet dersom det å være alene er bestemt ut fra deres egne initiativer. Slik kan en si at det er i handling og ut fra ivaretakelse av ulikheter at barns subjektivitet skapes.

Eriksen Ødegaard (2011) problematiserer en liknende tenkning i sin forskning ved at hun argumenterer for at det i en barnegruppe kan være ulike vilkår for barns medvirkning. Hun skiller her mellom en tilbakeholden deltakelse versus pågående deltakelse i relasjon til det handlingsrommet ulike barn får i barnehagen. Greve (2009) resonnerer også omkring medvirkningens ulike uttrykk når hun problematiserer om en også kan være medvirkende ved å observere andre barns aktiviteter.

Resultater fra de tre studiene i denne avhandlingen synliggjør også en liknende tendens der det i en barnegruppe kan være ulike muligheter å medvirke i fellesskap. Dette er et resultat som underbygger Biestas (2015) resonnementer. Biesta (2015) hevder at et fellesskap kun fremstår demokratisk dersom man har muligheter å bringe frem egne initiativer, samtidig med at en blir utfordret av andre subjekter i en verden av pluralitet. Zachrisen (2018) resonnerer omkring liknende problematikk som Biesta, der det blir vanskelig å medvirke i fellesskap dersom demokrati bygges på en forståelse av at alle må være like, eller må bygge på noe som er likt. En slik forståelse kan føre til stereotypiske måter å se verden på, som igjen kan føre til eksklusjon fra deltakelse i fellesskap.

Samtidig viser analysene i de tre studiene i avhandlingen hvordan det å ivareta og akseptere alle barnas ulikheter og intensjoner knyttet til hva og hvem de vil medvirke med, kan skape dilemmaer for personalet. Det er ofte mange barn i barnegruppen, med ulike intensjoner, som alle har rett til å være medvirkende i fellesskapet. Dette illustreres blant annet i kategorien «frihet til å velge eller å avstå fra å delta i fellesskap» (studie 1), samt i sitatet fra garderobesituasjonen (studie 2).

I de tre studiene trekkes det frem at for å skape muligheter for medvirkning i fellesskap ut fra det mangfoldet13 av barn som er i barnehagen, er det å kompromisse i enkelte situasjoner sentralt. I studie 2 kom det frem i analysen at gjensidig kommunikasjon var mest fremtredende i situasjoner med få barn til stede. Det kan tenkes at aksept for ulikheter i form av å ivareta mange forskjellige perspektiver og initiativer blir vanskeligere å få til i situasjoner der mange barn er til stede samtidig.

Resultatene i denne avhandlingen viser at vilkår for å medvirke i fellesskap inngår i et komplekst pedagogisk prosjekt. På den ene siden må enkeltbarns intensjoner ivaretas. På den andre siden må man i barnehagen – der et mangfold av barn med ulike perspektiver møtes i kollektive prosesser – akseptere at egne initiativer settes til side for å slippe andre til.